Alberto Contador bedyrer sin uskyld. Det var den dopa biffen som ødela, medtatt til vakre Pau, av gode spanske sykkelvenner, for å være hovedrett i et velsmakende måltid på hviledagen, før Tour de France skulle avgjøres opp Tourmalet-fjellet. Og, så hadde oksen fått i seg astma – medisin. Historien har en tendens til å gjenta seg. Det er vel knapt mulig for dopingjegerne å spore små mengder blod som er overført kunstig, spesielt hvis det er ens eget blod. I dag kommer meldingen om at man ved laboratoriet i Köln har funnet små spor i prøven til El Pistolero, som indikerer blodoverføring, eller bloddoping som det heter i idretten.
I OL-1984 testet den finske langdistansehelten Martti Vaino positivt på anabole steroider etter å ha passert mål som sølvmedaljevinner på 10 000m i Los Angeles. Han forsto absolutt ingen ting, og bedyret sin uskyld. Men, sannheten kom for en dag. På vårparten ble blod tappet, som inneholdt steroider, som ble benyttet for, rett og slett å tåle mer trening inkludert raskere restitusjon etter harde økter. Det paradoksale var at Vaino allerede under Rotterdam maraton samme år hadde testet positivt, men testen ble dysset ned, som mange i internasjonal friidrett, både før og etter. Også et internasjonalt forbund hvis øverste ledelse kun hadde et mål, nemlig at utøverne skulle prestere stadig bedre resultater, som så fylte tribunene og ga feite TV-avtaler. Under den korrupte IAAF-presidenten, italieneren Primo Nebiolo. Jeg presenterte Norges søknad om å arrangere VM i terrengløp i Stavanger for ham og hans presidentskap. Jeg må si det var en spesiell opplevelse å møte en idrettspresident omgitt av livvakter med bulende jakker. Nå blir jo dette en digresjon, men den irske representanten var vond å få over på Stavangers side, der han bakfull satt og klaget på whiskyprisene i oljelandet. Det var mot hans ønske å ha VM i et land med et slikt prisnivå på brennevin. Men, Stavanger fikk VM og arrangerte et flott mesterskap.
Men, mer om Vaino. Da blodet ble dyttet inn i årene til finnen var det fullt av et annet forbudt stoff. Siden det den gangen var umulig å spore bloddoping, ble han altså tatt for steroidene som var i blodet da overføringen skjedde. Dårlig kvalitetskontroll, ikke i nærheten av et ISO 2000-sertifikat, spør du meg.
Så var det Floyd Landis. Som etter monsteretappen i 2006 testet positivt på bl.a. testosteron, og forsto intet. Han sprakk som en boble dagen før, og var etter alle fornuftige vurderinger ute av kampen om den gule trøya. Det var ikke logisk å tilføre testosteron, men Landis fikk selvfølgelig en blodoverføring med sitt eget blod som fulgte med laget, godt skjult i en kjølebag et eller annet sted i alle pakkenellikene til Phonak-laget. Bagen kom fram da det ble krise, og gjorde underverker. Men de glemte det igjen, for å få trent nok på senvinter og vår hadde Landis dopet seg med muskeloppbyggende stoffer, som var i blodet da det ble tappet. I baret med ham også, lurt av seg selv.
Og nå Contador, sannsynligvis, etter de interessante funnene fra Köln, meddelt av den franske sportsavisen L`Equipe i dag. Igjen dårlig kvalitetssikring. Juks lønner seg ikke i lengden, en dag blir man tatt igjen av uærligheten. Contador gikk inn i TdF på hæla, fordi han hadde vært syk like før rittet, han måtte bl.a. melde forfall til det spanske mesterskapet uken før prologen i Rotterdam. Det var tydelig at han slet vesentlig mer enn året før, og da er det jo fristende å tilføre blod som øker andelen av røde blodlegemer, som igjen øker transporten av oksygen ut til de arbeidende musklene. Det er jo de røde som har bindingseffekten av oksygenet. En liten tilførsel gir kanskje 1 – 2 % forbedring, ikke så mye sier du, voldsomt sier jeg. Hvilket i praksis betyr at Contador tåler litt høyere gjennomsnittsfart før laktat akkumuleres, og beina blir stive som pinner. Fra Vaino til Contador, og via Landis. Samme elendigheten, dessverre og trist.