Heming unge kunna på skio renne

Stafettene i dag avsluttet årets vellykkede NM på ski på Gjøvik. Fortreffelig arrangert av Vind i de flotte løypene ovenfor byens sentrum. Mens mange individuelle idretter sliter med rekrutteringen, er det moro at nasjonalidretten langrenn har rekorddeltagelse i NM-stafettene. Ikke noe annet NM samler større medieoppmerksomhet enn langrenn. På direkten rett inn i stua får vi hvert eneste fraspark og stavtak.

Gode resultater i langrenn har, tradisjonelt, vært forbundet med løpere og klubber fra mindre urbane strøk. Ivar Formo, vokst opp et langt Andreas Torkildsen-spydkast fra Ullevål Stadion var den første, i moderne tid, som gikk seg inn i den internasjonale toppen. Som et resultat av kolossal egendriv, inspirasjon fra fader Ivar Odd (VM-deltager i sin tid), og et godt klubbmiljø i Lyn.

Heming er en annen klubb som i en årrekke har jobbet målrettet med utviklingen av et langrennsmiljø i Oslo. Derfor var dagens NM-gull i kvinnestafetten en fortjent triumf, og beviset på at målrettet arbeid gir resultater. Klubben er en av landets største med ca. 3.400 medlemmer, og som neste søndag feirer sin 93-årsdag.

Harald Maartmann var den første hemingløper som ble Norgesmester – i 1950. Under de olympiske vinterlekene i Oslo-52 ledet han lenge 50-kilometeren, men sprakk mot slutten og endte som nr. 8. Fra den tids treningsmiljø kom en unggutt, som skulle forme treningskulturen i klubben frem til i dag. Jan Bull het mannen. Selv en ivrig, men talentløs skiløper. Han realiserte derimot sitt talent som trener. Både som faglig god gjennomfører, og som en fantastisk miljøskaper. Dessverre ble forsvant han altfor tidlig – drept som han ble for en del år siden, kjørt ned av en råkjører i rundkjøringen på Frogner Plass. Fra Jan Bulls rekker kom det juniorløpere på rekke og rad i den norske eliten. Hanne Krogstad ble også verdensmester for junior. Men, utfordringen var å lykkes på seniornivå. Utdannelse ble prioritert av de mange lovende løperne – fremfor en heller usikker karriere som langrennsløper. Derfor vandret de fleste til studier ved universiteter i USA – på fullfinansierte skistipendier. Likevel var Heming noen cm`er fra å vinne en NM-stafett for herrer på 80-tallet.

Dag Kaas har høstet mange suksesser som langrennstrener. Han plasserte norsk kvinnelangrenn som ledende i verden på 80-tallet, fra en skyggefylt tilværelse bak østeuropeiske og finske kraftkvinner. Sosialøkonom Kaas har hele tiden vært sentral i videreutviklingen også på klubbplan. Stafetten etter Jan Bull ble videreført. Astrid Jacobsens VM-gull var den første internasjonale tittelen til Heming på seniornivå, og Astrid var også sentral i dagens gullmedalje. Det kommer, som regel, ofte en usedvanlig god utøver fra et miljø der mange trener sammen på godt nivå.

Bak ligger «Hemings lille grønne», der blant annet treningsfilosofi og verdisett for utøvelse av trenergjerningen er nedtegnet. Utviklingen preges ikke av tilfeldigheter, og filosofien kan videreføres selv om sentrale personer skulle takke av.

Treningsfilosofien er basert på det man har lyktes med i norsk utholdenhetsidrett. En solid mengdebase gjennom allsidig trening i skog og mark. Med, ca. 15 % av treningen i de øvre intensitetslag. Ingen snarveier til målet, som gjerne er fundamentert på manglende forståelse for alt det tunge basisarbeidet som må være på plass for å tåle den intense, konkurransespesifikke treningen. For øvrig morsomt å se Astrid i full trening på basistreningen på Toppidrettssenteret en tidlig mandag morgen i forrige uke. Sammen med utøvere fra mange andre idretter. Før hun dro av gårde til dagens skiøkt. Godt å se en utøver som holder fast ved basistrening av mage, rygg etc. selv i sesongen.

Norsk langrenn har mange gode lokale kulturbærere – der det trenes og «leves» godt og fornuftig. Med faglig gode trenerkrefter i sentrum. Trenere, som kanskje ikke alltid har sine eksamener fra høyskoler, men som vet hva som skal til for å lykkes – inkludert atferd og holdninger. Og, så er det ofte kort vei til en toppløper som har lyktes internasjonalt – da får de på vei opp greit vite hva som skal.

GODT NYTT SYKKELÅR!

Sykkelsporten trenger mer enn et velment ønske om et riktig godt nytt år på veien mot året hvor kanskje resultatene ikke er viktigst. Men, heller en styrking av sportens omdømme. Jeg trodde fjoråret ville vise en klar bedring når det gjaldt dopingjuksingen. Men, så datt det ene liket etter det andre ut av skapet. Testingen under Tour de France på tredje generasjons EPO, viste at mange i feltet ikke hadde klart å motstå fristelsen til å få et kunstig overtak på konkurrentene. Årsaken til at misbruket ble først ble oppdaget under Tour`en, var at det var det første rittet der det ble testet på den nye EPO-varianten. Jukserne, og ikke minst de medisinske rådgivere, var sikre på at testmetodene ikke kunne spore den nye generasjonen dop. Og, så ble de grundig lurt, og bl.a. to av de store profilene i rittet – Gerolsteiner-rytterne Stefan Schumacher og Bernard Kohl satt i klisteret.

En ting er rytternes juks, noe annet er de som «administrerer» dopingen. Det står medisinske rådgivere bak, som også har god økonomisk avkastning på sine kriminelle handlinger. Betalt får de for behandlingen, og i tillegg god provisjon av det rytterne kjører inn av pengepremier. Når skal man få huket den gjengen? Noen er tatt, som legene Conconi og Ferrari. Conconi ble sett på som en fremragende trener og lege i de fleste utholdenhetsidretter. Han sto blant annet bak den såkalte «Conconi-testen», som uten lacatatmålinger kan finne den enkelte utøvers anaerobe terskel. En størrelse som er sentral når det gjelder å «komponere» riktig nivå på den intense treningen.

Hans referanseramme var en rekke av verdens beste syklister, friidrettsutøvere og langrennsløpere, som Maurillo De Zolt og Manuela di Centa. Da jeg hadde suksess med «mitt» langdistanselandslag, gjorde VG et intervju med Conconi og undertegnede om treningsmetoder, i forbindelse med en treningsleir i St. Moritz. På bakgrunn av opplysninger fra mine kontakter i det italienske utholdenhetsmiljøet, var jeg sikker på at mannen dopet mange av sine utøvere til suksess. Det sa jeg også, og selvfølgelig forlot han omgående intervjuet såret og vonbroten. Hans suksesser gjorde ham til antidopingekspert i IOC – snakk om bukk og havresekk. Heldigvis for idretten var det igangsatt en omfattende politistyrt etterforskning knyttet til legens metoder. Og, da bevisene for et systematisk juks ble sterke nok, fikk han sparken fra IOC-jobben, og også idømt straff.

Syklingen har akkumulert et sviktende omdømme – nye saker forsterker de gamle. Jeg tror ikke jukset er mindre i andre beslektede idretter. Men, der testes det langt mindre – ikke minst utenfor konkurranser, men også i selve World Cup-perioden. Det er deprimerende å høre norske utøvere i vinteridrettene fortelle om at de knapt testes i regi av sitt internasjonale forbund. Store internasjonale forbund med presidenter med sterkt markeringsbehov, har en historie med lemfeldig atferd knyttet til doping. Friidretten hadde sin Primo Nebiolo, sykkel Hein Verbugghen. Som strutsen stakk de hodet i sanden. Det internasjonale skiskytterforbundet ledes av Anders Besseberg fra Vestfossen. Han har på en positiv måte stått i bresjen for en idrett som har maktet å fornye seg, og skape medietekke. Men, leder også et forbund som er tilnærmet dårligst i dopingklassen. Få hodet opp av sanden Anders, og reis til ASO – arrangøren av Tour de France. Jeg garanterer at den gamle revejegeren der vil kunne lære mye om antidopingarbeid. Det internasjonale sykkelforbundet har også tatt rev i seilene etter 2007-sesongen, og er foran sine kollegaer. Det er synd det begynte så seint, eller for å si det slik – synd at det tok så lang tid før IOC ga Hein Verbrugghen et visepresidentbein, så han kunne forlate sykkelsporten på vei mot toppen som internasjonal idrettsleder. Nok et eksempel på bukk og havresekk.

Måtte lagene og rytterne respektere den kritiske situasjonen den flotte, spennende og fasinerende idretten er kommet i. At alle, uansett nasjon og lag deltar på vinnerlaget som hever sportens omdømme.

Vi står foran den mest åpne sesongen på lang tid. Det kryr av profiler, av nye lag, og unggutter i utfordrerposisjon. Edvald Boasson Hagen imponerte i sin debutsesong. Han er allerede et navn som omtales med stor respekt. Jeg tror han i kommende sesong også vil lykkes i de virkelig store rittene. Jeg har sagt det før, han har en motor (målt i maksimalt oksygenopptak) som måler seg med de beste. Et år til å på baken, vil gi ham stayerevne til å tåle distansen i de store klassikerne. Hans Team Columbia var mestvinnende i fjor med 70 seire – Edvald hadde sin gode del av disse.

Lance, kongen over alle konger, er tilbake på setet. Vi lurer mange på hvorfor? Det har bidratt til at medieinteressen har akselerert. Mange har uttalt seg negativt til comebacket. Fordi man var i ferd med å bli kvitt den virkelige dopinggenerasjonen. Lance er aldri tatt i doping, men hvorfor vil han ikke at prøvene som ble tatt under Touren i 1999 skal testes igjen? Ryktene er sterke når det gjelder forbindelsen mellom Lance og positiv EPO-prøve. I -99 klarte ikke dopingtestene å spore EPO. Prøvene ble oppbevart i påvente av ny forskning, som ville løse floken. Saken er foreldet, jeg er klar over det. Men, det ville styrket Lance og sporten om han hadde tillatt denne testen. Hva er det å frykte?

Om noen få uker starter det hele på alvor, i vakre Adelaide i Australia, med Tour Down Under. Jeg tror jeg kan love et sykkelår ingen har sett make til. Edvald, Thor og Kurt vil regelmessig slåss i fremste posisjon. Og, laget til Thor har en av bransjens mest solide hjelperyttere i Gabriel Rasch. God fornøyelse, folkens!

Antall visninger