KLATRETRØYAS FORBANNELSE

Da har det skjedd igjen. Det systematiske antidopingarbeidet i regi av UCI (det internasjonale sykkelforbundet) har slått kloa i nok et av sykkelsportens store navn, Franco Pellizotti. Ingen hvem som helst. 32-åringen hadde sin beste sesong i fjor som vinner av klatretrøya i Tour de France, kombinert med 3. plass sammenlagt i Giro’en. Der han også vant den korte klatreetappen opp til Blockhaus i ensom majestet. 3. plassen totalt ble senere til en 2. plass da Danilo Di Luca endelig hang fast i dopinggarnet. Blodprøver tatt av Pellizotti under Tour de France viste uregelmessigheter, som nå har ført til at han er suspendert til en endelig dom i saken. Jeg er freidig nok til å anta at hans flotte resultater i Giro’en også skyldtes juks. Han var lett å identifisere i sykkelfeltet Pellizotti, med sine flagrende blonde krøller under sykkelhjelmen. Som en bonus til seg selv etter klatretriumfen i Tour’en kjøpte han seg en ny, stilig Porsche. «På kjøretøyet skal storfolk kjennes». Han hadde vel råd ettersom markedsverdien steg og bonusene kom inn på bankkontoen. Hvilket er økonomisk kriminalitet i høyeste potens. Jeg mener han skaffet seg jo økonomiske fordeler ved å jukse. Men heldigvis er reglene nå slik at pengene skal tilbake der de kom fra.

For en dopingmotstander er lista over vinnere av klatretrøyene i de tre store turene trist lesning. Nå røyk krølltoppen fra Friuli (nordøst i Italia). I 2008 vant Bernhard Kohl, steindopa på EPO. I 2006 og 2005 samlet kyllingen fra Sjælland – Michael Rasmussen – flest klatrepoeng. Nok en jukser. Richard Virenque har hele 7 «polkadott»- seirer, flest i bransjen. Dog er to av disse etter at han var tilbake etter å ha sonet sin dopingdom. Hans adferd bidro sterkt til å svekke sportens omdømme, sentral som han var i «Festina-skandalen» i 1998. Santiago Botero klatret best i 2000, den sterke temporytteren ble fanget i Dr. Fuentes-skandalen i 2006 med to års utestengelse som konekvens.

Antidopingarbeidet har utviklet seg positivt og voldsomt de siste årene. I 1997 innførte UCI motstrebende regler som ikke tillot Hematocritt (HTC) over 50 %, dvs. andelen av røde blodlegemer skulle ikke overstige nevnte verdi. Den første som ble stoppet var Claudio Chiapucchi, under Romandiet Rundt i 1997. To klatretrøyer vant han i Tour’en og tre i Giro’en.

Tom Simpson var av de beste klatrerne i bransjen, han vant dog aldri noen klatretrøye. Men, står for det mest omtalte dopingsdødsfallet i sporten, da han kollapset 13. juli 1967 under toppen av Mont Ventoux. Sykkelikonet Fausto Coppi vant det meste, også to klatretrøyer i Tour de France. Han ble i et intervju i 1952 spurt om han tok amfetaminer. «Bare når det er nødvendig», var svaret. «Hvor ofte er det», ble det spurt. «Nesten bestandig», svarte mannen med ørnenesen.

Ekstra ille gikk det med tre store klatrere, nemlig Marco Pantani, Thierry Claveyrolat og Jose Maria Jiminez. Sistnevnte svogeren til Carlos Sastre. Jiminez vant fire klatrekonkurranser i Spania Rundt. Omfattende dopingmisbruk førte til tung depresjon, og han døde bare 32 år gammel sterkt svekket på en psykiatrisk institusjon. Pantani endte sine dager på et stusselig hotellrom i Rimini i februar 2004 etter en overdose kokain. Bare snaue seks år etter sin store sesong, der han vant både Tour de France og Giro d’Italia med seier også i klatrekonkurransen i Giro’en. Elegante Claveyrolat vant polka-dotten i 1990. Han var meget populær, og åpnet en liten restaurant etter endt karriere. Neonskiltet over inngangen viste den prikkede klatretrøya, det var ingen tvil om at dette var stedet til en Tour de France-helt. Men så stoppet det plutselig opp, og han skjøt seg selv.

Mye trist historie, spør du meg. Dopingmisbruket er selvfølgelig en konsekvens av troen på at ulovlige midler ville føre til at klatringene går lettere. De gjør jo det, hvilket systematiske arbeider om dopingens fordeler har påvist. Det er mye smerte og forsakelse som ligger bak en god klatrers prestasjoner. Som også sikkert preger deres personlighet. Når dopingkulturen var sterk, og kontrollene lemfeldige, ble det lett misbruk. Hvordan hadde listen over klatrevinnere sett ut hvis alle juksemakerne hadde blitt tatt?

Proffsyklingens Krystle og Alexis

Det er 27 år siden NRK tok «Dynastiet», kanalens kanskje største såpesuksess noensinne, av plaktaten. Hvor mange episoder vi ble traktert med har jeg ikke tall på, men noen nevner 200. I høst er Dynastiet med Krystle, Alexis og Blake på spilleplanen til Nationalteateret. De uttallige episodene skal komprimeres til en forestilling. Sentralt i dramatikken var det betente forholdet mellom «den gode» Krystle, og «heksen» Alexis. Med Blake i en mellomrolle i dramaet mellom de to kvinnene. En banal historie om dramaet mellom den gode og den onde. Men, TV-Norge satt klistret. Folk møttes, pyntet seg, og gjorde seg klar hver uke for å få med seg dramaet.

Internt i fjorårets desidert mestvinnende lag i sykkelsporten – HTC Columbia – har våren synliggjort en konflikt som minner om såpen Dynastiet. Mellom bransjens kanskje to beste spurtere – Mark Cavendish og Andre Greipel. Mark fra øya Man (Isle of Man) har de to siste sesongene, fullt fortjent, vært verdens spurtkanon nr. én. Med 10 etappeseiere i Tour de France og 5 fra Giro`en. I tillegg til triumfen i Milan San-Remo i fjor, og uttallige andre. 23 seire totalt i 2009. Lagkameraten Greipel klarte 20 i fjor, hvorav bare 6 var i Pro Tour-ritt. Rett og slett fordi han ikke fikk slippe til i særlig grad. Men, i Spania Rundt endte han med fire etappeseiere og poengtrøya.

Jeg er i prinsippet motstander av todelt ledelse. Jeg ser at det vil kunne skape kaos med to spurtkanoner på samme lag i samme ritt. Men, situasjonen i HTC Columbia har endret seg noe i år. Laget har mistet viktige ryttere, og strategisk kan det da være lurt å endre. Laget har vært usedvanlig godt organisert i opptrekket av Cavendish, som er det nærmeste man kommer det «røde toget» til Saeco, som førte Mario Cipollini til sine triumfer. En viktig brikke i opptrekket av Cav er Mark Renshaw, også en spurter i verdensklasse. Hvor vakkert var det ikke da Mark trakk opp Cav på Champs Elysees på sisteetappen i Tour`en i fjor, og det endte med suveren dobbeltseier.

Intet tre vokser inn i himmelen. For Cavendish gikk vintertreningen på skinner, inntil han under et treningsopphold i Paraguay trakk en tann, for å balansere tennene i underkjeven. Det gikk infeksjon i såret, og en lang periode med smerter, behandling, antibiotika og lite trening. Konsekvensene har vær tydelige, det som er vist fra Cav’s side er langt fra fjorårsnivå. To seire har det blitt, den siste kom sist torsdag på 2.etappe i Romandiet Rundt. Mark viste sin lettelse da han krysset mållinjen. To fingre opp, «fuck you», som en hilsen til alle de som har tvilt på ham. Og vært raske til å kritisere. En gest, som både arrangør og lag likte svært dårlig. HTC`s suverene leder, Bill Stapleton, er meget nøye med rytteres oppførsel og omdømmebygging. To fingre opp ble ikke tolerert, og Mark ble tatt ut, og sendt hjem fra rittet med halen mellom beina.

Greipel er årets mestvinnende rytter, med 11 seire så langt. I mindre ritt, og han ville gjerne kjøre Milan San-Remo. Men, ikke over mitt lik sa Cavendish. «Selv i dårlig form er jeg bedre enn tyskeren». Det er klart det såret en tyskers stolthet. De to har fjernet seg langt fra den harmoni vi så i Locarno, under Giro`en i 2008 der Mark trakk opp, og lot Greipel vinne en etappe. Det var britens måte å takke Greipel for sistnevntes oppofrende arbeid på tidligere etapper, og vise frem harmonien i laget. Men, forholdet surnet, de har kjørt separate program. Og, Cavendish har sagt at det «ikke finnes en sjanse for at Greipel skal få kjøre Tour de France år». Han fulgte opp med at Greipel burde vunnet seks etapper, og ikke bare fire, i Tour Down Under. Og, at han ikke klarer å holde hjulet til rytteren foran i opptrekksfasen. Greipel gikk offentlig ut med at han ville hatt større sjanse til å lykkes i Milan San-Remo enn en dårlig trent Cavendish. Som ble kontret med: «Hvis Greipel trodde han skulle vinne, burde han sagt det før rittet, og ikke etterpå».

Jeg syns det er synd de ikke ser hverandres beste. Jeg tror Cavendish ville hatt god nytte av Greipels ferdigheter. Greipel er helt sikkert villig til å innordne seg sin rolle i et opptrekk, kanskje som den nest siste før Renshaw tar over. Uansett mener han at en spurter med hans merittliste bør få kjøre det største rittet på kalenderen. Som, er alle syklisters drøm å få ta del i.

Suksessen til HTC-Columbia tidligere har vært forberedelsene. Jeg er overbevist om at en drilling av opptrekkstoget med Greipel som en viktig brikke vil gi nye suksesser. Det er å se muligheter og ikke problemer. De fleste problemer blir det heller ikke noe av, viser historien….

Cavendish er naturlig nok i ubalanse etter en vanskelig sesongstart. Han er genierklært, og posisjonen er truet. Dette kombinert med kort sprintlunte, fører til arrogante uttalelser og ustabil atferd. Resultatet er åpenbart. Greipel har allerede annonsert at han er på vei bort. Det blir uro i HTC, og en misfornøyd Cavendish tror sikkert også at løsningen er på den andre siden av gjerdet, der det kanskje er grønnere. Team Sky følger opptrinnet tett, vær sikker. Og, naturlig nok. Cavendish har sin trener, Rod Ellingworth, som fast ansatt i mediekongen Murdoch`s lag. I tillegg til en rekke andre støttespillere. Det er OL i London i 2012. Britisk sykling vil ha en forent plattform foran den sesongen med både Bradely Wiggins og Cavendish på samme lag.

Situasjonen er en voldsom utfordring for lederskapet til Blake, eller Bill Stapleton som er hans virkelig navn. Å skape harmoni haster. Å sende Cavendish hjem roet sikkert ikke sistnevnte. Men, en riktig beslutning. Verdibasert ledelse vinner alltid i det lange løp. Hvem som er Krystle, og hvem Alexis, er kanskje ikke vanskelig å forstå. Sannsynelig mister Blake begge to. Hvem er da vinneren?

Antall visninger