Australsk favoritt i tour de france – er det en tilfeldighet?

I fjor ble Cadel Evans med sin 2.plass den første fra ”Down Under” på pallen i Tour de France. I år er 31-åringen den største av alle de store favorittene, slik jeg ser det. Cadel har gradvis arbeidet seg opp til å bli en vinner i de virkelig store etapperittene. Prestasjonen i fjor ga ham tittelen ”Årets Idrettsutøver” i Kengurulandet. Foran vinneren av Iron Man – Chris Mc Cormack.


Jeg pleier å si at forutsetningen for å lykkes i utholdenhetsidrett, er å være mye ute i skog og mark. Evans har en slik oppvekst i den lille landsbyen Arthurs Creek i Victoria. Der det verken fantes butikker eller skole, og de eneste beboerne jobbet i stallene til Cadels mor. Dette er for øvrig området der Crocodile Dundee ble spilt inn. Han har en bakgrunn som en av verdens beste trerrengsyklister med to sammenlagtseire i World Cup. Under de Olympiske Lekene på hjemmebane i Sydney var han den store favoritten, men var uheldig og brakk kravebeinet to ganger i oppkjøringen. Første gang i Tour Down Under i februar, før det smalt igjen så sent som i mars. Langt fra toppform kjørte han inn til 7.plass i rittet han så gjerne skulle vunnet. Siden har han brukket kravebeinet ytterligere tre ganger – noe som må sies å være uoffisiell verdensrekord. En plate er nå operert inn i skulderen som stabilisering.

Opphold i Europa med det australske u/23-landslaget førte ham til Mapeis rekrutteringslag i 2002. Italienerne hadde sett potensialet til den rolige og reserverte gutten da han – bokstavelig talt – klatret til topps i Østerrike Rundt året før. Giroen foregår for fullt i disse dager. I utgaven for seks år siden, markerte Evans seg for første gang i et virkelig stort ritt. Etter flott kjøring på de foregående fjelletappene, sto han plutselig med den rosa ledertrøya etter 16.etappe. Det virkelige sensasjonen var på vei – italienerne var rystet. Men, så sprakk han med et smell påfølgende dag, som ryttere ofte gjør i sitt første treukers ritt. På etappen til Folgaria gikk han tom for næring, og tapte 17.11 til Paolo Savoldelli. Evans beskrev det som ”at lyset brått sluknet”. Noe som kan skje i mange sammenhenger. Men, dette var altså på sykkelsetet. Jeg husker godt bildene av den likebleke unggutten som forsøkte å holde sykkelen på veien opp de bratte bakkene, der rytterne fosset forbi én etter én.

Det er ingen tilfeldighet at Australia er blitt en av syklingens stormakter. Som i de fleste sammenhenger der resultatene er gode, skyldes det et strukturert utviklingsarbeid. Fra 1987 har sykkel vært en satsingsidrett ved The National Institute of Sports. Treningen ble ledet av legendariske Charlie Walsh, som var kjent for å trene sine ryttere til grensen av det som var forsvarlig.. De tøffeste, som Stuart O`Grady, Bradley McGee og Michael Rogers overlevde. ”Belastningen både fysisk og mentalt var voldsom”, sier McGee. I starten var suksessene større på bane enn landevei. Så overtok Shayne Bannan som landslagstrener i 2000. Han trente bane- og landeveissyklistene sammen. Banerytteren har få oppgaver, ved å introdusere dem til landeveien ville de få et bredere perspektiv på syklingen. Luke Robers, som kjørte noen sesonger for Team CSC, men som har bane som sin spesialitet kan være et eksempel på tenkningen. Han var en del av landslaget siden 1996 med usedvanlige testresultater bl.a. Banesyklingen har gitt ham gullmedaljer i både verdensmesterskap og olympiske leker. Men, han så ikke på syklingen som noen karrierevei. Til det var banesesongen for kort. Som et resultat av den felles satsingen på bane og landevei, fikk han markert seg i Europa. Og, via kontrakt med et tysk profflag, kunne han bygge opp sin basis gjennom et godt konkurranseprogram på landeveien i Europa.

Det ble bygget et pyramidesystem – fra de lokale klubbene, via regionslag til landslaget. Hver region, eller delstat, har sitt treningssenter der rytterne har kvalifiserte trenere og medisinsk støtteapparat. Fra regionslagene rekrutteres rytterne til juniorlandslaget. Fokus er ikke å vinne medaljer i junior-VM. Det viktigste er at rytterne får teste seg internasjonalt, og venne seg til å ligge lenge på treningsleir i Europa. Rytterne må glemme forskjellen på bane og landevei. Den australske filosofien er at begge grenene baserer seg på den samme utholdenhetsbasen.

Som medlem av junior- og U21-landslaget er rytterne seks uker i Europa. For U23-landslaget kan oppholdet i Europa vare i seks måneder med base i Italia. Først når rytterne er eldre enn 23 år, spesialiseres det. Den gamle proffen Neil Stephens har en koordineringsjobb for de rytterne som etablerer seg som proffer i Europa. I dag er det over 40 australske proffer. Rytterne følges opp av fysiologer fra The National Institute of Sports slik at de er best mulig forberedt til VM, og i år Beijing.

Slik toppidretten har utviklet seg, er det tilfeldig om man lykkes uten en målrettet, organisatorisk fundamentert satsing, som gjennomsyrer miljøet fra grasrota til enerne i verdenstoppen. Australierne du ser i de store rittene i TV-ruta har vært gjennom en strukturert skolering og matching, som få andre. Australia har etablert seg som en av idrettens virkelige stormakter. Sjekk resultatlistene fra Beijing, og du vil oppleve at suksessene kommer på mange arenaer.

Aussie, Aussie, Aussie – oy, oy, oy!!!

Hva er toppidrett?

Regelmessig dukker diskusjonene opp rundt hva som er toppidrett. Og, ikke minst hvem som utøver toppidrett? Er ikke min idrett mer toppidrett enn andre? Ofte er det folk fra individuelle idretter som utfordrer lagidrettene, da primært fotball. Nå sist var det en av fotballens egne – Bjørn Hansen – som utfordret nasjonens beste spillere/trenere. Å bli utfordret av sine egen var uvant for fotballen. Jeg har stor respekt for Bjørn Hansen – når han sier noe er det smart å lytte. En VG-journalist skrev at jeg kalte Bjørns uttalelser «flåsete». Det gjorde jeg langt ikke. Men, jeg ville ikke gå inn i debatten – fordi det ikke bygger selvfølelsen hos de som virkelig vil. De som ikke vil, bruker jeg ikke tid på.

Jeg har vandret i toppidrettsmiljøet i Norge i over 30 år. I tillegg har jeg erfaringer fra internasjonale miljøer i mange idretter. Og, jeg har ofte reflektert over hva som ligger i begrepet toppidrettsutøver, og igjen hvem som kan ikle seg denne «hederstittel» – jeg er toppidrettsutøver må vites………

I løpet av året møter jeg mange, som er på landslag og/eller lever av sin idrett. De siste er profesjonelle utøvere – dvs. de kan livnære seg av sin idrett. Er de dermed toppidrettsutøvere? Mange spør meg: «Det må være interessant å møte så mange toppidrettsutøvere i ditt daglige virke?» Det er sikkert, sier jeg. Av de beste er det mye å lære. Men, jeg har min egen definisjon på en toppidrettsutøver. Det er utøveren som alltid er på jakt etter nye måter/forbedringer, som kan føre til et forbedret prestasjonsnivå. Selv om resultatene allerede er av ypperste merke. Kjennetegnet er den søkende og nyskjerrige utøveren. Det som slår meg er at de som allerede er internasjonale enere, ofte er de mest undrende og søkende etter nye ting som kan bringe resultatene enda et hakk videre.
Altfor mange jeg møter, enten de er på landslag eller konkurrerer på høyt plan, ofte med stor mediaoppmerksomhet, er der «for the ride». De har det bra som de har det – hvorfor strekke seg unødig. Det er ikke sikkert de nye impulsene gir resultater – da lar jeg heller være å prøve. Mestringstiden er ofte krevende – det er lite som sitter ved første forsøk. Ubehagelig er det også.

Jeg møter ofte personer, fra idretter, som ikke lykkes videre bra internasjonalt. De er gode på systemforklaringer, som – idretten min er så krevende, det er stor konkurranse. Det er nyttesløst å sammenligne seg med andre av den grunn. Mange i norsk toppidrett de siste årene har lyktes fordi de har hentet impulser faglig, trenings- og kulturmessig fra andre idretter. Som, kanskje har kommet et steg lenger enn egen idrett. Jeg er såpass naiv at jeg tror det aller meste eneren i en idrett gjør er overførbart til andre. Det er flere likheter mellom de fleste idretter enn forskjeller. De som lykkes, trener mye variert kvalitet og kvantitet, de slipper aldri basisen av syne, de er del av en god organisasjon, de har god målforståelse. Dvs. har identifisert hvilke faktorer som påvirker resultatene. Og, de har relevant atferd og holdninger. Dvs. de organiserer livet, ernæring osv. til det å prestere topp. De er neppe kjedeligere enn andre av den grunn.

Er norsk toppfotball toppidrett? Bjørn Hansen, og mange med ham, relaterer begrepet også til å lykkes internasjonalt. Der er ikke norsk herrefotball i dag. Men, det er mulig. Så vidt jeg vet har både Danmark og Sverige lyktes med medaljer i EM/VM. Men, det er jo lettere å spille fotball i Danmark og Sverige? Det er jo ikke det, det vet vi alle.
Jeg har i ca. 120 dager vært engasjert i Vålerenga – en fantastisk klubb med flotte spillere. Vet du hva jeg tror? Resultatene gjenspeiler på mange måter trener- og ledernivået. Som ledere og trenere er, blir fort «elevene». Det er nok å vise til hva rektor på Ullern videregående skole gjorde det han snudde skolen fra å være vesting i Oslo til en mønsterskole. Han grep blant annet fatt i verdigrunnlaget, og utviklet prestasjonene parallelt med kulturutvikling. Han, og kollegiet, stilte konstruktive krav til elever og seg selv. Jeg tror de aller fleste spillerne vil realisere sitt potensiale. De får, i mange tilfeller hverken hjelp eller utfordringer nok. Fordi ledere og trenere ikke har fokus på internasjonalt nivå. Jeg vet det tar tid å snu en kultur. Men, det er mulig. Men, da er forutsetningen å spørre seg «hva kan vi lære, og ta med oss fra andre som er gode?». I stedet for å finne alibier for hvorfor egen idrett er så spesiell. Jeg har sett mange talentfulle spillere, som vokser, og er villige til å jobbe det som skal til hvis de bare har troen og utfordres konstruktivt. La de nyskapende miljøene få tid til å utvikle seg. Det var jo spennende da Martin Andresen lanserte sin «nye» trenermodell. En uke etter start var det ikke mangel på forståsegpåere som dømte det hele nord og ned. Vet du hva jeg tror. Det var personer som selv har vært redd for å ta utfordringer, som har surfet på bølgen. Som ikke har kultur for å våge å prøve og feile.

Du kan i hvert fall være sikker på at det alltid er noen «gærninger» der ute som er villige til å jobbe vettet av seg for å ta markedsandeler og posisjon fra eneren. Du skal ikke sove mye i timen før du er akterutseilt, enten det er som TV-kanal eller innen idretten.

Jeg husker et foredrag av idrettspedagogen Willy Railo, som jeg også bragte inn i et konstruktivt samspill rundt Ingrid Kristiansens utvikling som løper. Han sammenlignet norsk rosport og tennis. I norsk tennis er det lite som minner om internasjonalt nivå. Railo påsto at det var knyttet til den herskende tankekulturen: «Det er vanskelig å bli god i tennis i Norge».

Om du ikke er klar over det, blir du det lett når du entrer en norsk tennisarena. «Svenskene vil vi aldri kunne slå!». Tennisens forklaring er ofte vanskelige rammebetingelser, som for få haller, for lang vinter, for lite penger osv. Det er jo interessant at den lille svenske byen Vaxjø har produsert tre Grand Slam-vinnere i tennis. Jeg tror det har lite med vær og penger å gjøre. Men, det er knyttet til kultur. I Vaxjø vokser ungdommen opp i troen på at det er mulig – bare vi gjør minst det samme som forbildene………
Tilbake til Railo. Han ba oss se på norsk rosport, som beviselig lever under meget snevre rammebetingelser. Men, det er stort sett alltid en robåt som vinner en medalje. Tankekulturen er en annen. Den er at man skal befinne seg i toppen. Hver roer som setter seg i en båt vet at det er mulig. Tennisspillerne ser ofte vanskelighetene, mens roerne ser mulighetene. «For kaldt om vinteren? Da trener vi ved å gå på ski! For dårlig rekruttering? Da gjelder det å ta vare på de vi har! Svensker? Sverige er et land vi passerer på vei ut i den store verden».

Unge norske fotballspillere hører så altfor ofte fra sine trenere og ledere at det ikke er mulig. Vi har sett flotte semifinaler i Champions League. «Det var noe annet enn hos oss», sa mange jeg møtte rundt omkring. Hvordan overføres dette til våre unge spillere? Jeg tror det er mulig å samle ungdommer som vil, og å bygge miljøer som gjør det som skal til. Og, som flytter seg fra trinn til trinn i en utviklingstrapp.

Antall visninger