Sykkel har fått så øra flagrer den siste tiden. Idretten har vært befengt med systematisk doping i moderne tid, sikkert før det også. Men, etter at antidopingdopingarbeidet ble satt i system ble doping på en helt annen måte juks – doping var, og er, å bryte etablert regelverk.

Det internasjonale sykkelforbundet har etter en treg start blitt best i klassen i antidopingarbeid. Antall utenfor-konkurranse tester er imponerende i antall, systematikken rundt blodpass fungerer. Ryttere som viser unormale blodverdier, plasseres i kategorien «mistenkelige». De følges tett opp – gjennomsnittlig antall tester av de mistenkelige er i gjennomsnitt ti pr. år. Flere har blitt fanget i dopinggarnet som en konsekvens av dette – bra jobbet. Og, en modell å ta etter for de andre særforbundene i utholdenhetsfamilien.

Jeg har et langt liv innen friidretten, OL-idrett nr. en. Regelmessig detter det inn en melding om utøver som har testet positivt. Jeg satt meg ned i helgen for å forsøke å kartlegge omfanget. Jeg er sikker på av at jeg ikke klarte å spore alt, men interessant og litt trist var det.

Jeg fant 70 utøvere som var tatt i doping i perioden 2010-2012. Blant antall medaljevinnere i OL, VM og EM i dette tusenåret (fra år 2000), av de jeg fant, har 118 utøvere dopingdommer. 118 utøvere, mange av dem har vunnet mange medaljer. Jeg anslår at antallet jeg fant kapret, i hvert fall, 300 medaljer. Et voldsomt antall. Enda er omfanget av dopingtester langt mindre enn f.eks. i sykkel.

I fjor sto Marit Bjørgen og Emil Hegle Svendsen fram og etterlyste hyppigere dopingtester i sine idretter. Min konklusjon, og forslag, er at de «overinternasjonale organene» etablerer en felles praksis uansett utholdenhetsidrett når det gjelder omfang av testingen. Doping er ikke et sykkelproblem, det er et utholdenhetsproblem. Sykkel har fått pepper så det holder, fortjent. Når skal man ta tak i de andre – omfanget i friidrett er skremmende.