I sporene til Marco Pantani

Mandag kom meldingen om at den belgiske syklisten Frank Vandenbroucke var funnet død på et hotellrom i Senegal, knapt 35 år gammel. Aktiv i sykkelsporten inntil sin død, i april i år vant han tempoetappen i La Boucle de l`Artois for det lille laget Cinelli-Down Under. Intet stort sykkelritt, men på nivå med vårt største ritt – Ringerike Grand Prix.

Historien til Vandenbroucke minner mye om Marco Pantani`s. Den tidligere Tour og Giro-vinner som ble funnet død på et hotellrom i Rimini våren 2004 etter en overdose kokain. Begge var i utgangspunktet blant de ekstra talentfulle, blant de få som går under benevnelsen «guds gave til sykkelsporten», da med referanse til det åpenbare talentet. Pantani vant de mest prestisjefylte rittene, før han ble tatt for systematisk doping, og narkotikamisbruket ødela ham fysisk og sosialt. Franck fra Belgia skulle bli den store klassikerkongen.

Sykkelgale Belgia fostrer regelmessig store talenter. Vandenbroucke var den beste unge rytteren i ungdoms- og juniorklassene. Bronse vant han i junior-VM i Athen i 1992, for så å bli proff i et av verdens beste lag – Lotto – i 1993, bare 18 år gammel. Han leverte varene, vant 51 ritt de første 6 årene, inklusive Liege-Baston-Liege. Belgia elsket sin unge sykkelhelt, som hadde sjarm og utseendet med seg, hans livsstil var synlig og utagerende. Det skal sterke skuldre til å bli nasjonal idrettshelt, og ikke minst et sterkt støtteapparat. Ydmykhet må ha vært mangelvare hos FV. Hans proffkarriere startet da dopingmisbruket i sykkelsporten var på sitt verste, det var mangelfulle kontroller, og relativt liten interesse fra det internasjonale sykkelforbundet (UCI) til å ta ondet ved roten. Franck fikk med seg flere store triumfer, blant annet Gent-Wevelgem(rittet Edvald Boasson Hagen vant i vår), Paris-Nice og etappeseire i Spania Rundt. Jeg husker godt kampen mann-mot-mann i Vlaanderen Rundt, Vandenbroucke mot Peter Van Petegem, der sistnevnte vant til slutt.

Pengen begynte å rulle inn, ikke minst da han gikk til Cofidis i 1999 med lønn på over 5 millioner kroner pr.år. Cofidis som, den gang, var et lag hvor en gruppe av rytterne systematisk dopet seg. Vi husker at David Millar ble tatt, etter at politiet fant EPO i.f.m. husransaking i hans hjem. Cofidis-skandalen ble et begrep, etter hvert som den ene etter den andre av lagets ryttere ble tatt. Der kjørte FV sammen med franskmannen Phillip Gaumont, som var en av de virkelige pursherne av dop i feltet, noe han i detalj har beskrevet i sin bok. Og unge Franck var av de som utnyttet mulighetene til fulle. Og, han ble, som Pantani, etter hvert avhengig dopmisbruker. Ikke bare på sykkelsetet, men også privat. Ekteskapene gikk over styr, han ble tatt med dop i huset. Ved en ransaking fant polititet EPO, som Franck rørende fortalte var ment for hans hund. Som, ikke var i toppslag , og hadde behov for stimuli. Fyllekjøringer og slagsmål fulgte. Han ble anklaget for mordforsøk på sin andre kone, den tidligere italienske modellen Sarah Pinaci. Da han avfyrte et skudd i luften under en heftig krangel de hadde. Hans kone uttalte offentlig at Franck nå var fullstendig slave av kokainen, han ble også arrestert da han kjøpte kokain på gata. Dopmisbruk fører ofte til depresjon, og et selvmordsforsøk kom også på guttens CV.

Men, syklingen holdt han tak på oppe i all elendigheten. Stadig kom det meldinger om planlagte come-back`s. Og, det var alltid et lag som ville ha det åpenbare talentet, som var på full fart mot grøfta. Med Franck på laget, økte sponsorinntektene og oppmerksomhet.

Den enkelte har ansvar for sin egen helse. Derom hersker ingen tvil. Men, Pantani og Vandenbrouckes skjebner bringer tankene over til Øystein Sundes «Smi mens liket er varmt». Kanskje burde mange smidd og tatt ansvar før Vandenbroucke dukket opp som lik på hotellrommet i Senegal. Jeg er overbevist om at de som fulgte Franck`s karriere så faresignalene. Både ledere, og media. Men, når resultatene leveres, er det lite fokus på eventuell råttenskap bak fasaden. Belgisk media bruker mye plass på sykkel, journalistene er tett på utøverne, klart de visste hva som skjedde. Hvor var den advarende pekefingeren. Hvor var sykkellederne da det ble åpenbart at talentet var huket? At doping i idretten førte til doping totalt. Idrettsledere og media er ofte som strutsen, leveres resultatene, stikk hodet i sanden. Det er jo ikke medias skyld at FV ble narkotikamisbruker, men de som på nært hold så hva som skjedde burde tatt initiativ. At idrettslederne ikke gjorde det, er en skandale. Og, flere av de involverte har fremdeles posisjoner i sykkelsporten. Det som stimulerte på sykkelsetet, virket også i partylivet.

«Fame and glory» er fremtredende. Toppidretten har, i mange sammenhenger, ingen vakker historie å fortelle. Alle rundt, både Pantani, Vandenbroucke og de andre, bør spørre seg selv om hvor de var, og hvordan de tok ansvar da det var tydelige signaler på at det gikk galt. Det er lett å være etterpåklok, men idretten har høye etiske verdier. Franck Vandenbroucke var en, av mange, som altfor tidlig mistet livet, fordi det viktigste er å vinne for enhver pris. Det kommer alltid en ny helt, når den forrige bukker under, «leve kongen, kongen er død». Tom Boonen ble den første i Belgia med et talentet som Vandenbroucke`s. Jeg håper at dette idrettslige popidolet følges bedre opp enn sin forgjenger.

Antall visninger