Er det ikke på tide å yte kvinnesykling den heder den fortjener?

Årsskiftet er tiden for tilbakeblikk. Internasjonalt har sykkelsesongen gitt store prestasjoner og mye dramatikk. Med hyppige norske toppresultater. Medaljer ble det blant proffene både i OL og VM, ved Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen, henholdsvis bronse og sølv. Alexanders medalje var den første på landeveien i norsk olympisk historie. I VM ble lille Norge nummer fire blant de store sykkelnasjonene – bare slått av Tyskland, Belgia og Storbritannia. Hvilket vakte oppsikt både ute og hjemme. Om vi ikke «eier sykkelverdenen», som Christian Paasche enkelte ganger har ropt fra kommentatorplass, så er Norge for alvor satt på sykkelkartet. En varm gratulasjon til sykkel-Norge og det gode arbeidet som gjøres.

Utløpet av året gir en rekke kåringer. Sir Bradley Wiggins ble årets syklist. Han ble til og med årets Sports Personality i hjemlandet – i BBC`s kåring. Ingen selvfølge selv med den første britiske seier i Tour de France, i tillegg til olympisk gull og seirer i de store etapperittene Paris-Nice, Romandiet Rundt og Criterium Dauphine. Det er mange dyktige idrettsutøvere på de britiske øyer. I olympisk sammenheng ble britene tredje beste nasjon i London-lekene. Bare slått av USA og Kina. Wiggins vant i konkurranse med verdensstjerner som Mo Farah, Jessica Ennis og tennisvinneren Andy Murray. Well done!

Men er det så gitt at årets beste syklist virkelig er en mann, og dermed Bradley Wiggins? Har man glemt Marianne Vos, 25 åringen fra Nederland? Som kom inn på sykkelarenaen med et brak da hun 19 år gammel ble verdensmester i Salzburg 2006. Hun har dominert kvinnelig sykkelsport de siste årene. Hun har vunnet 44 prosent av sine starter i år, med suverene seirer i OL og VM. I tillegg til en lang rekke World Cup–ritt. Kvinnenes Giro d`Italia vant hun med tre og et halvt minutt på Emma Pooley, og fem etappeseirer ble det og. I 84 prosent av rittene hun kjørte ble det pallplass. I fjor var seiersraten enda drygere, halvparten av rittene vant hun. På landeveien, bane og cyclo-cross har hun vunnet 25 medaljer fra og med junioralder i OL, VM og EM. OL-gullet var det andre, for fire år siden vant hun poengrittet på velodromen i Beijing

Men hvordan er nivået i kvinnelig sykling, vil mange spørre seg? I vårt vinterland høster Marit Bjørgen stor og fortjent anerkjennelse. Selv om det selvfølgelig er tettere i toppen i herrelangrenn, forstår vi godt at de prestasjonene Marit leverer er på øverste hylle. Kvinnelig sykkelsport har en langt større utbredelse. Marianne Vos er trent som de færreste. Sykkelsporten har sine måleparametere, blant annet relasjonen mellom kraft i tråkket og vekt ved anaerob terskel-nivå. Vos har levert tester helt opp til 6.63 watt/kg. Mer enn de fleste mannlige ryttere på Rabobanks profflag. Hun er på Marit Bjørgen-nivå, vær klar over det!

Christian og jeg har kommentert mange spennende ritt i år. Og for første gang et ritt med verdens beste kvinner. Før start var vi mer enn vanlig spente. Det var nye navn, i en idrett der kvinnene får meget begrenset oppmerksomhet i forhold til hva som blir mennene til del. Etter sending bøyde vi oss i ærbødighet for det vi hadde sett. Kanskje det mest fartsfylte og dramatiske ritt vi overvar i 2012? Verdens beste kvinnelige syklister tro til fra start. Det var gjentatte brudd. Når det ene var kjørt inn, gikk et nytt. Absolutt ingen hvile å få for «det svake kjønn». Noe de selvfølgelig ikke er. Gjennomsnittsfarten på de 129 kilometerne var 39,75 km/t (vinnertid 3.14). U23-gutta kjørte senere på dagen, dog litt lengere – 160 km. Med en gjennomsnittsfart på 37,10 km/t (vinnertid 4.20). Jeg sier ikke at gutta ikke hadde klart en fart som kvinnene, men dog. Jeg vet også at det er rytterne som avgjør hvor hardt et ritt blir. Kvinnene som stilte i Maastricht hadde i hvert fall bestemt seg for å gjøre det hardt nok, og spektakulært for publikum. På en skala fra 1-10, var rittets underholdningsverdi tett opptil 10’eren. De kommende proffene på herresiden får knapt en 5’er på samme skale. Primært var det intensiteten som imponerte meg hos kvinnene. De ville vise for alle og enhver at de holdt et meget høyt idrettslig nivå. Jeg er ikke i tvil om at Marianne Vos ville sittet greit med i det mannlige U23-feltet. Taktisk var det også sykkel etter læreboken. Da det avgjørende bruddet gikk, hadde Vos med seg lagvenninnen Anna Van der Breggen. Den yngre jenta ofret seg, ikke minst på sisterunden holdt hun så stor fart opp Bemelerberg at det var umulig for noen å stikke fra. Så tok Marianne Vos vare på pasningen som var lagt ved å støte fra opp Cauberg, som Philippe Gilbert gjorde det dagen etter.

Hvor konservative skal sykkelledere være? Fra jeg ble kjent med sykkelsporten har jeg hørt at denne egner seg ikke for kvinner. Tull!!!!!!!!!!!!!!

Men det som er ille er at verdens beste kvinnelige syklister knapt får medieoppmerksomhet. TV-bilder er så godt som ikkeeksisterende. I en idrett der det leveres topp underholdning og prestasjoner. Kvinnenes løyper er kortere, hvilket gir rom for mer offensiv kjøring. Noe som burde glede et TV-publikum. Økonomien blant de kvinnelige proffene er elendig. Kun få kan leve av idretten sin, og det mangler ikke på treningsinnsats – 25-30 timer i uka er vanlig kost for de beste. Da må det jobbes eller studeres ved siden av. Jeg hadde moro av å sjekke ut bakgrunnen til det kvinnelige sykkelfeltet i VM. Et imponerende antall hadde sine universitetseksamener, endog tre av de beste stilte opp med doktorgrad. Emma Pooley, en av verdens beste i mange år er endog æresdoktor ved Universitetet i East Anglia. De norske jentene i VM lå ikke etter. Cecilie Gotaas Johnsen har en krevende forskerstilling, og Lise Hafsø Nøstvold var i avslutningen på medisinstudiene.

De norske jentene er på fart fremover. Askerjenta Eline Brustad vant sølv i juniorenes VM. Seniorene våre gjorde et flott ritt i VM. Det er bare å glede seg til fortsettelsen. Arven etter Valen-søstrene kan føres videre. Men om media vil gi kvinnene den oppmerksomhet deres idrettslige prestasjoner fortjener, tviler jeg på? Kan vi drømme om kvinnenes Fleche-Wallone eller Flandern Rundt på TV i 2013?

Uansett det var en stor sykkelopplevelse kvinnene ga oss i Valkenburg, og jeg er ærbødig og glad for at Christian og jeg fikk formidle det live til være seere. Det var kjempegøy! På gjensyn i det nye året!

Lars Petter Nordhaug kaptein i OL 2016?

Klart det er langt fram til de varme sommerlekene i Rio, vi er jo knapt ferdige med London og begeistringen over Alexander Kristoff`s bronsemedalje. Men, tiden løper. De fleste trodde løypa i Rio ville bli like lett som den i London. Og, faktisk var det opprinnelige forslaget som ble fremmet for UCI (det internasjonale sykkelforbundet) en meget lett og flat løype. Den forkastet de bestemmende myndigheter i Sveits, de ønsket en mer utfordrende trase.

Den nye løypa består av tre runder a 60 km, der rytterne på hver runde skal forsere en 3,5 km lang bakke med 15 % gjennomsnittlig stigning. Så følger en rekke mindre runder med en tøff bakke på hver av dem. Den totale distansen blir 250km. Løypa skal bl.a. besøke fattigkvarteret («favela») Rocinha, som ligger plassert på en av de bratte høydene over Rio med spektakulær utsikt over byen.

Slik løypa fremstår, vil den passe de gode klatrerne, men det er også lagt inn et 4km brosteinsparti mot slutten. Sikkert ikke like utfordrende som de verste i Paris-Roubaix, men likevel en klar utfordring mot slutten av rittet. Mål er på flatene foran Copacabana stranden. Da er det vel bare for sliten ryttere med nærmere seks timer på sykkelsete å dyppe sine svette kropper i havet.

Prosessen er nå at den nye utfordrende løypa avventer sin formelle godkjenning. Men, den inviterer til et offensivt og hardt sykkelritt. Og, det er jo det publikum vil ha. Hva betyr det for de norske sjansene? Lars Petter Nordhaug står etter årets sesong som den beste norske klatreren. Han har vist voldsom framgang, og etablert seg som en rytter på høyt nivå i den type løyper man sannsynligvis vil møte i de neste olympiske lekene. Også Edvald Boasson Hagen holder god klatrestandard. Det viste han til fulle i årets Tour de France der han tauet på Sky-toget i de lange stigningene i Alpene og Pyreneene. Men, etter litt indretjeneste i mine øvre gemakker fremmer jeg teorien om Lars Petter er den rytter det bør kjøres for i de neste olympiske lekene. I så fall fortjent for en som har gjort hjelperytterrollen lojalt og meget bra både hos Team Sky og under OL/VM.

Som sagt innledningsvis, det er langt fram til neste gang verdens idrettsungdom skal leke olympisk. Men, løypekomposisjonen tok en form de færreste hadde tenkt seg. Rio blir sikkert en ny relativt flat løype, en kjempemulighet for Kristoff, tenkte de fleste. Men, overraskende nok ligger det an til en løype med mye forsering av mange bratte høydemeter, og dermed andre ryttere i hovedrollene en septemberdag i 2016. Mark Cavendish har luktet lunta, og allerede antydet at han vil satse på å kalle frem de gamle baneferdighetene, og vise dem fram i Brasil.

Om det blir varmt? Godt lunt etter norske forhold, men ikke stekhett. Men, rytterne må regne med temperaturer rundt 22-27 grader, og det er ikke uvanlig med temperaturer på over 30 grader. Og, den relative luftfuktigheten vil være vesentlig høyere enn den var i London. Konklusjon – det ligger an til et krevende ritt, løype- og klimamessig. Men, nå er det jo slik i sykkel at det er rytterne som avgjør hvo hardt det til slutt blir. Men, forbauses ikke om Lars Petter Nordhaug er mannen Norge satser på i neste OL. Dog er det vanskelig å spå om fremtiden – kanskje den norske kapteinen der ikke en gang er proff i dag? Spennende blir det i hvert fall å følge utviklingen blant våre beste, der gode resultater gledelig dukker på rekke og rad.

Antall visninger