NRKs ekspertkommentator Torgeir Bjørn var opptatt av at fellesstarten i langrenn fikk en ny dimensjon slik det ble gått av svenskene under 30 km skiathlom i natt. Kanskje det, og kanskje var det på tide? I fellesstarrittene på sykkel er lagtanken og lagarbeidet godt utviklet. Den eller de antatt sterkeste på laget skal støttes av de andre, og disse måles ikke på sin endelige plassering, men på sitt bidrag til at laget lykkes med å plassere sin(e) beste rytter(e) i toppen. Dvs. på hvordan vedkommende «hjelperytter» løser sine oppgaver i sin rolle på laget. Lagets taktikk legges også opp med tanke på å utmanøvrere, eller rettere, skape forstyrrelser i de konkurrerende lags planer. En forutsetning for å lykkes er at laget har et forankret felles mål, og at det er en forstått disiplin og lojalitet knyttet til gjennomføringen. «Vitsen er at alle med samma drakt speller mot samma mål», har Andy Cap riktig sagt. Det er nøkkelen i alt lagspill. I sykkellaget er det avgjørende at du forstår budskapet om at du er der for å bidra til at lagkameratene lykkes. Ellers må man finne seg en annen arbeidsgiver.
Så stakk Johan Olsson, den kanskje beste klassiske stilløperen i feltet i natt, ifra etter skibyttet. Det var neppe planlagt, det ble sånn. Fordi han følte seg pigg, og våget å utnytte muligheten da de andre nølte og så på hverandre ved starten på skøytedelen. Befriende, fordi fellesstarter i langrenn, i altfor mange tilfeller, har vært et langt gjesp til noen få km før mål. Da Olsson stakk tenkte plutselig de andre svenskene som et sykkellag. Marcus Hellner, den antatt beste på laget, gikk frem og bremset, og etter hvert fikk han hjelp av Anders Sødergren som hadde manøvrert seg opp i feltet etter å ha falt i starten. Avstanden frem til Olsson var på det meste nesten et halvt minutt. Det var konkurrentene som måtte kjøre inn Åsarna-løperen i tet, og dermed fikk Hellner en billig reise. Svenskene lyktes med taktikken fordi de hadde flere sterke løpere.
Det ble etterlyst hvorfor Norge ikke gjorde det samme tidlig i løpet, nemlig å sende av gårde en i brudd, for dermed å legge press på konkurrentene som da må bruke krefter på å hente inn vedkommende. Men nivået på de andre norske løperne som har deltatt i distanserennene i OL er ikke av en slik kvalitet at de kan bidra i vesentlig grad. Da toget gikk var Northug alene igjen. Et tankekors, som vi har sett de siste to sesongene, og fikk et varsel om under NM i Stokke. Der løpere langt fra internasjonalt nivå gikk jevnt med de OL-uttatte.
Langrenn har forandret seg, men er fremdeles en utholdenhetsøvelse. Fysiologisk må de samme forutsetninger gjelde som tidligere. Forenklet sagt, må «motoren» være på høyde. Da målt i maksimalt oksygenopptak og anaerob terskel-kapasitet. Det hadde vært spennende å se hvordan våre mannlige langrennsløpere tester i dag sammenlignet med Dæhli, Ulvang og Estil for eksempel? Tallene ligger der til gjennomsyn.
Det er ett distanserenn igjen, 5-mila i påskeføre blir et slit. Damene slipper med 30km, som også blir en krevende øvelse. Jeg har stor tro på Marit der også. Hun går langt bedre teknisk på klassisk enn før, rett og slett nyyyyyydelig. Selv når hun blir sliten i slake motbakker klarer hun å holde hodet oppe, og dermed får hun frasparket rett over trampen på skia og unngår glipptak. Der hun før la hodet og kropp fremover, og sparket i lufta. Duracell-Johaug kommer også til å levere en flott 30km. Det lukter medalje der også.
Men, tilbake til langrenn og «sykkeltaktikk». Jeg spurte en av våre beste løpere for noen år siden, etter et WC-renn, der de norske løperne på en fellesstart kjørte inn en lagkamerat som hadde gått i brudd, om hvorfor de gjorde det? Svaret var at det var en individuell idrett, og det å lykkes var forbundet med økonomisk uttelling for den som plasserte seg høyest på resultatlista. Altså «hver mann for seg». Som jo var en realitet. I sykkellagene er kulturen slik at premiepenger deles likt på alle i laget som har bidratt til at kapteinen har lyktes. Det er jo en motivasjon i seg selv. Sannsynligvis må man dit også i langrenn hvis det skal skapes lojalitet og lagarbeide. Men, da situasjonen ble som den ble i går, var det imponerende å se hvordan Hellner og Sødergren var villige til å ofre egen heder ved å bremse slik at lagkameraten fikk ekstra stor luke. Bruddet kunne jo ha gått inn, og det hadde vært Olsson og ikke Hellner som hadde stått på øverste trinn. Ekstra hyggelig at «nattens mann» også ble belønnet med bronsemedalje!
Canada fikk tre blant de 9 beste, og gammeltrener Inge Bråten smilte sikkert godt. Det ser ut som den treningsfilosofien som holdt for noen år siden holder i dag også.
Sykkelsesongen ruller videre, en stor hyllest til Edvald Boasson Hagen`s tempo i Oman. Han har i hvert fall en motor som virker. Der er det ikke mangel på verken maksimalt okysgenopptak eller en høy anaerob terskel i.f.t. maksimal kapasitet. Jeg traff ham, og Lars Petter Nordhaug, på Toppidrettssenteret like før jul. Da var en drøy 4-timers skitur tilbakelagt i Nordmarka. Og, det var ikke noe engangstilfelle. Kommende helg kjøres det i gang med de første oppvarmingsrittene før Vlaanderen Rundt, nemlig Het Nieuwsblaad (tidligereHet Volk), som Thor Hushovd vant i fjor, og Kuurne-Brussel-Kuurne. Rytterne får prøve seg på noen av de krevende bakkene i Vlaanderen. Edvald er med, velkommen til spennende sykkelritt igjen på TV2!