OKSEN ER PÅ VEI

Det er ingen medisinsk sensasjon på gang på linje med jomfrufødsel, men årets første virkelige prestisjeritt, Milan – San Remo, viste at Thor Hushovd, med kallenavnet «oksen fra Grimstad» er på vei mot god form før Vlaanderen Rundt og Paris-Roubaix. Sesongen har startet tungt for Thor, som det naturlig gjør for utøvere som sliter med skrantende helse. Det er umulig i toppidrett å levere på øverste hylle når verktøyet har slitasjeskader. Hyppige luftveisinfeksjoner reduserer kapasiteten, og medfører også at den nødvendige hardheten i treningen må reduseres. Presses en «ustemt» kropp, har det negative konsekvenser i lang tid fremover, blant annet reduseres immunforsvaret.

Jeg syns Thor har vist innsikt ved ikke å presse seg før han har vært klar for det. Rett nok har han kjørt harde ritt, som Algarve Rundt og Tirreno-Adriatico. Mange blir lett dratt med når startnummeret festes på rygg og ramme, og glemmer sin fysiske status. Thor har visst at rittene kan gi de nødvendige kilometer i beina, som er en av forutsetningene for å heve nivået. Men en forutsetning er at rittene gjennomføres godt innenfor maksimal kapasitet. Ellers vil en ikke restituert organisme brytes ned, og ikke bygges opp. For Thor har det vært avgjørende ikke å presse på når det begynner å «ta i mot». Heller redusere intensiteten, slik at belastningen underveis på etappene ikke vipper over laktatgrensen. En kropp som friskner til etter sykdom, bruker lenger tid på å restituere seg etter harde belastninger. Det gjelder også i mikrosyklus, fra den ene dagen til den neste. Laktatopphopning er irreversibel, dvs. det tar lenger tid å bli kvitt den enn når den bygger seg opp. Enda lenger for en kropp som har vært sykdomsplaget.

Thor har vært i sirkuset så lenge at han har lært å skille på hva som er viktig og ikke. De aller beste kan bruke enkelte ritt som trening. Det å virkelig lykkes på «julaften» er hva som huskes når året oppsummeres. Lørdagens ritt var ikke av de hardeste profilmessig, men det er det lengste av de lange med sine 298km. I tillegg var det kaldt, noe som også bidrar til at slitasjen øker. Da feltet eksploderte i de klassiske Cipressa og Poggio-bakkene satt Thor solid plassert foran i feltet. Umulig å gjøre uten skikkelig trøkk i pedalene, og med en frisk kropp. Thor har klart den vanskelige balansegangen på vei tilbake fra sykdom, og viste at med fornuftig komponert trening på de forskjellige intensitetene vil han være med i finalen i rittene i Vlaanderen og Nord-Frankrike. Jeg har sagt det før, og repeterer det igjen, Thor er laget for Paris-Roubaix. I fjor veltet han på kritisk sted, og man kan som kommentatorer i skiskyting si «han hadde vunnet hvis han bare hadde truffet en gang til». Håpløs uttalelse, grenen består av både skyting og langrenn. Interessant med syklistene. De ergrer seg nok, og vet at det er små marginer fra himmel til helvete. I Paris-Roubaix er det av avgjørende betydning å unngå uhell, noe er flaks, annet er manglende ferdighet der og da. Men, det er sjelden å høre ryttere i Paris-Roubaix referere til «hvis bare ikke……». Jeg kjørte følgebil da Thor vant u/23-utgaven av brosteinsklassikeren. Allerede da lovet han meg å vinne proffenes utgave. Skjer det, blir det norsk sykkelsports bragd så langt.

Oscar Freire er tilbake igjen. Han kan mer enn å spurte, og er vel den av de med merkenavnet «spurtere» som har de beste stayeregenskapene, han henger godt med i kupert terreng. Jeg tror han blir for lett i Paris-Roubaix, men både i Vlaanderen og Amstel kan han gå for seier. I denne gjennomprofesjonaliserte idrettstid med managere, dresser og høy sigarføring, er det godt å ha enere som forholder seg til sitt støtteapparat som da han slo gjennom, nemlig sin bror. Han ble min kones helt da han etter å ha vunnet sitt første VM av tre i Verona, brukte bonuspengene til å kjøpe leilighet til sin bestemor. Som dårlig til bens ikke hadde mulighet til å komme ut fra sitt krypinn høyt opp i etasjene der hun bodde.

Spanjolene er skikkelig på gang. Paris-Nice var Spania mot røkla. Contador viste styrke, og de fulgte tett på både Valverde, Luis- og Samuel Sanchez samt Rodriguez. Jeg tror det blir det samme i Tour de France, nemlig Spania mot resten av verden.

Men, først skal Edvald forsvare seieren i Gent-Wevelgen, der han ble kalt den «nye kanibalen» med referanse til Eddy Merckx. Og så møtes Contador og Lance for første gang til mannjevning etter skilsmissen i fjor, hvilket skjer i Criterium International.

Søndag starter den virkelige sykkelsesongen

Vinter-OL er knapt fordøyd før årets første virkelige styrkeprøve for proffsyklistene tar av fra startrampen, med prolog like syd for Paris. Den 68. utgaven av «rittet mot solen» – Paris-Nice kjøres med flere av de store navnene i kommende Tour de France på streken. Syv etapper + prolog bringer rytterne syd til (forhåpentligvis) sol og varme ved det blå Middelhav og Nice, hovedstaten i Provence. Det er for øvrig i år 150 år siden Nice ble en del av Frankrike. Normalt er det sol og varme der syd, men en lang rekke av rittets utgaver har møtt grisevær med snø, hagl og regn i strie strømmer før de ankommer Promenade des Anglais. Som navnet sier anlagt av britisk overklasse, for snaut 200 år siden.

Rittet er blant mine favoritter. Fordi det på åtte dager består av en fin miks av utfordringer. Spurterne har sine muligheter, klatrerne sine. Det går opp og ned, ideelt for brudd med etterfølgende jakt på de tapre som ser en mulighet i offensiv kjøring. Det er tett i sammendraget, den gule trøya skifter ofte eier. Rittet er en krevende, det er de sterkeste av de sterke som slåss om seieren til slutt. Jeg kan love gode doser med dramatikk. I fjor sprakk sesongens ener – Alberto Contador – på den nest siste etappen til Fayence. Totalt utmattet og tom for næring datt han av i klatringene fire km fra toppen, og hadde knapt styringsfart da han krysset mål 2,53 minutter bak Luis Leon Sanchez. Som bare hadde å trygge seieren på den krevende sisteetappen med start og mål i Nice, over tre 1. kategoristigninger – Col de La Porte, Col de Eze og La Turbie. Som det blir i år også.

Arrangøren har inkludert det kuperte Massif Central-området i årets ritt, som også gir muligheter for angrep, og testing av vårformen. De største favorittene finnes blant Alberto Contador, Alejandro Valverde, Chris Vandevelde, Damiano Cunego, Roman Kreuziger, Frank Schelck, Levi Leipheimer, og Tony Martin. Rett nok mangler noen av favorittene i sommerens Tour , men de nevnte utgjør mange av verdens beste etapperyttere. Andre Greipel utfordres av Henrich Haussler og Geert Stegmans om spurter nr. én i feltet. Det blir også en prestisjekamp mellom Sylvain Chavanel og Christophe Le Mevel (nr. 10 i fjorårets Tour de France) om hvem som er den beste franske etapperytteren. Ellers kryr det av mange av de fremste profilene i dagens internasjonale proffsirkus.

Jeg er også spent på de to danskene i SaxoBank, Chris Anker Sørensen og Jacob Fuglesang, samt svensken Fredrik Kessiakoff, som nå kjører for Garmin. Det er de tre beste klatrerne vi har i skandinavisk sykkel for tiden, unge gutter som har en positiv utviklingskurve. Paris-Nice er et ritt som passer alle tre midt i blinken. Ingen nordmenn til start, dessverre. Ikke minst for Edvald Boasson-Hagen hadde det vært et flott ritt å starte utprøvingen av de franske bakker i. Men, nå er brosteinsklassikere hans første mål, og da blir det prioriteringen. Sånn er det med den saken. Gabriel Rasch og Fredrik Willmann er reserver på sine respektive lag, men det skal mye til om de får kjøre.

Sesongåpningen i Belgia ble utfordrende så det holdt. Spesielt søndag, i Kuurne-Brussel-Kuurne, der bare 28 av ca. 170 startende fullførte. Edvald viste solid form lørdag, og Thor voldsom fremgang fra Algarve Rundt, der han sto av. Lørdag gjorde han en kjempejobb for sine lagkamerater, og søndag positivt offensiv helt til kulda begynte å gnage innerst i ryggmargen. Jeg tror Thor rekker frem med formen til Milan – San Remo 20.mars.

Alberto Contador er av de fleste regnet som favoritt i de store etapperittene han kjører, vant jo også nylig årets debut i Algarve, som er et krevende ritt. Så langt ser alt bra ut. Utfordringen er om Astana-laget er godt nok, det som var av «muskler» i fjor forsvant så godt som alle over dammen til RadioSchack. Jeg er kommende uke minst like spent på kjørestyrken til Alberto`s gode hjelpere, som å få en bekreftelse på om han selv er i form. Det er han stort sett alltid, og for å være ærlig, jeg tror han vinner årets utgave av Paris-Nice, for andre gang i karrieren(første gang i 2007). Men, det er langt frem til kongen av «rittet mot solen», iren Sean Kelly vant syv ganger på rad. Det blir et meget underholdende sykkelritt vi skal vise på TV2 de neste åtte dagene fra kommende søndag. God fornøyelse!

Antall visninger