Bare litt gravid?

Alberto Contador har fått sin dom, et års utestengelse. Kongen er død, leve kongen. Andy Schleck ble vinner av Touren 2010. Gratulerer!

Contadors dom er en seier for antidopingarbeidet. Fordi det viser seg at de beste laboratoriene har metoder som gjør at de kan spore selv de minste avvik. Jeg er overbevist om at de rytterne som forsøker å jukse, sammen med sitt støtteapparat, også har metoder hvor jukset sjekkes mot sannsynlighet for å kunne oppdages. Små doser tror man ikke kan spores, heller ikke om dosene kommer plastinnpakket. Nå har antidopingmyndighetene sporet både små menger av ulovlige stoffer, og innpakningen. Genialt!

Jeg har sagt det før, jeg er blir veldig skeptisk når utøvere systemforklarer positive prøver med forurenset kjøtt. Den er drøy!

Contador var nok en av mine «helter» som gikk i baret. Han har noe til felles med Lance Armstrong, som selv strever med å bli troverdig. De holdt begge på å dø. Lance på grunn av kreft, Alberto på grunn av en utposet blodåre til hjernen, som sprakk under et ritt våren 2004. Han hadde faktisk flaks som ble reddet av en lege som kom til. Mange måneder ble det på sykehus før come-backet. Jeg trodde at folk som hadde vært døden nær ikke ville tukle med sin egen kropp via kjemikalier. Som øker risikoen for varige helseskader siden. Feil tok jeg altså. Jeg er trist, og også glad på antidopingarbeidets vegne. Det er lys i tunellen. Hvordan det blir mottatt i Spania? Det er et land om har en frynsete dopingmoral, vi kjenner syklistene, det er friidrettsfolk som har testet positivt, vi har Operacion Puerto, med utøvere fra flere idretter, antar man. Men, jeg tror at kampen i Spania ikke vinnes, fordi for mange i landet vil si «uflaks». Og, ikke «skam deg».

For et drøyt år siden var det en internasjonal dopingkonferanse i Madrid. Der fremkom det, ifølge VG, at mange nasjoner ikke hadde et godt «utenfor-konkurranse-system». Jeg er av den oppfatning at de landene som ikke har det ikke burde få delta i OL og VM.

Contador fikk kun et år, han vil, hvis han er mentalt rede, være tilbake i Vuelta a Espana. Går det an å få et år i stedet for to? Er man gravid eller ikke?

En frisk start på sykkelåret

Down Under spurter de som gale, for når såpass mange av verdens raskeste samles, gir det stor prestisje å lykkes. De gode rytterne er på en mer spennende måte fordelt på flere lag i år enn i fjor, noe som positivt bidrar til rivalisering og kamp. Og, som vil sette ekstra spiss på årets sesong. Ni måneder holder syklistene sirkuset i gang, så lenge er det til finalen i Lombardiet Rundt.

Lance Armstrong i aksjon Down Under.Mens vi venter i spenning på avgjørelsen i Contador-saken, stormer det igjen rundt Lance Armstrong. Interessant at Sports Illustrated følger opp og gjør «research» på beskyldningene som er fremkommet i saken. Det er kommentert det betenkelige i at media i det ene øyeblikket hyller en utøver for sine triumfer, for i neste å utøve kritisk journalistikk. Men, det er jo medias oppgave, å være konstruktivt kritiske? Man skal tro godt om folk, men det er viktig å følge spor hvis det er ugler i mosen. Jeg har regelmessig lest dette utmerkede magasinet de siste 30 årene, og har mang en gang blitt imponert over journalistenes evne til å rulle opp, og drøfte uheldige sider ved toppidretten. Vi er glade i idretten vår, uansett hvilken arena den utøves på, og jeg blir lei meg når idretten(e) min(e) stilles i et dårlig lys, og det kommer påstander om uetisk atferd, eller kall det heller juks, jug og bedrag. Det er en naturlig reaksjon. Når det gjelder idrettene vi er glade i, forsøker vi ofte med systemforklaringer, og stikker hodet i sanden som strutsen, når ubehagelighetene dukker opp. Kan jeg og vi ikke bare få slippe å høre om det! Kan ikke heltene få være helter, for alltid? Både Lars Saabye Christensen og Jan Eggum har varianter rundt temaet, som «hvor er det blitt av alle gutta?», og «kor e alle helter hen?». Det er sikkert slik med mange av de som leder idretten også, det er best at det er som det er, da blir det også mindre støy og mindre ekstra arbeid.

Jeg har revet meg i håret mang en gang, når jeg i internasjonale konkurranser har sett utøvere som gjennom en hel sesong er ganske ordinære, og plutselig presterer «på en annen planet». Noen miljøer er langt flinkere til å få slike ting til å skje en andre. Så går jo tiden, kan vi ikke se fremover sier mange, nå må vi bli ferdige med de gamle sakene. Denne type kommentarer kommer både fra fans, tidligere utøvere og trenere/ledere. Verden blir vel ikke bedre om det graves i det som har skjedd? Jo, den blir faktisk det. Da EPO dukket opp for fullt tidlig på 90-tallet så mange av oss som var engasjert i utholdenhetsidrett hva som var i ferd med å skje. Mange gode utøvere sluttet, blant annet i sykkel den colombianske mesterklatreren Lucho Herrera. «Det er ingen vits å fortsette, nå dundrer tidligere spurtere forbi meg i fjellene med sine digre rumper». Bo Andre Namtvedt var en meget god norsk syklist som fikk et profesjonelt gjennombrudd i 1993, med flere gode plasseringer i World Cup ritt. Bo Andre som nådde sine resultater gjennom usedvanlig hard og god trening, som knapt rørte en c-vitamin tablett. Resultatene hans gjorde at flere av de store lagene meldte sin interesse, men Bo Andre sluttet tvert da han forsto at lagets ledelse forventet at han «fulgte legens ordre». Da var det mer forenlig med bevaring av helsen å reise hjem til Norge og kjøre som amatør for det flotte Bjørgvin-laget under Bøe-brødrenes ledelse. Helseperspektivet er nemlig sentralt i antidopingarbeidet. På den ene siden er det viktig å ta juksemakerne, men den viktigste motivasjonen er å beskytte utøverne mot en fremtidig sviktende helse på grunn av uvettig omgang med kjemiske produkter, som på kort sikt gir bedre prestasjoner. Historien er full av tragiske historier om for tidlige dødsfall og uhelse hos utøvere som systematisk dopet seg.

Lance Armstrong var en av mine helter. Han var et usedvanlig talent med jernvilje. Allerede som junior hevdet han seg blant de beste seniorene i den harde profesjonelle triatlon-idretten. Gjennom en vanskelig oppvekst oppdaget han raskt at idretten var arenaen han kunne hevde seg. Kreftsykdommen, som ble oppdaget i 1996, førte ham inn i dødens forgård. Å komme tilbake etter en slik belastning, og bli verdens beste idrettsutøver uansett idrett er mer enn spesielt. Jeg var jo sikker på at en mann som hadde vært så nær døden ikke ville tukle med kjemien, som på sikt igjen kunne ødelegge en nå frisk kropp. Det var min systemforklaring. Og, så har han aldri testet positivt. Det siste kan nok tilskrives at testmetodene har ligget etter juksemakernes kreativitet. Sakte tar man innpå, og nå føler jeg at man puster dem i nakken. Moral er sentralt. Armstrong og mange andre har hatt sine støttespillere i idrettsleger, som Ferrari, Checchin og Conconi, for å nevne noen. Sistnevnte var en periode en treningsguru med sin «Conconi-test», så viser det seg at han systematisk sto bak doping av utøvere i forskjellige idretter, og fikk sin rettferdige straff av rettssystemet. I mellomtiden hentet IOC ham innfor å være sentral i antidopingarbeidet – er det noen som har hørt om «bukken og havresekken»? Ferrari, som var Armstrongs rådgiver, uttalte de bevingede ord om faren ved å bruke EPO: «Alt er farlig i for store mengder, også appelsinjuice. Og, det som ikke kan oppdages på dopingstester er ikke doping». Italienske aviser kalte ham «Dr. dop». Mange husker Gewiss-lagets dominans i vårklassikerne 1994, med Ferrari som sentral person bak laget. I Fleche Wallone ble det trippeltriumf ved Argentin, Furlan og Berzin. De bare stakk fra opp Muur de Huy, de hadde alle fått spesialpreparering av Ferrari. En kommentator utbrøt spontant «nå stikker Ferrariene». Hos US Postal ble han kalt «the Magician». Armstrong kaller ham en ærlig mann, mens Greg Lemond bruker ordet «kreftbyll».

Det er nå så mange som har stått fram og fortalt om hva som har skjedd i og rundt lagene til Armstrong, også meget troverdige personer. Ingen ild uten det tørre gresset, det må for mange være en stor belastning å stå frem, de tidligere aktive innrømmer dermed sitt eget juks. For meg er nok den sterkeste bekreftelsen på at noe ikke var riktig, da de oppbevarte prøvene etter Tour de France 1999 ble retestet fordi man hadde funnet en metode som kunne spore EPO. På det franske dopingslaboratoriet i Chatenay-Malabry viste de kodete prøvene som kunne knyttes til Armstrong, og andre på hans lag, positive utslag (ref. L`Equipe). Den tette forbindelsen mellom Armstrong/Bruyneel på den ene siden og UCI ved daværende president Hein Verbruggen på den andre stinker også. Jeg forundres fremdeles over at sistnevntes rolle ikke har vært nærmere etterforsket. Nå er han æresmedlem i den nederlandske olympiske komiteen. Inn i sykkelsporten kom han som salgssjef i Mars, etter å ha fått Mars til å sponse et sykkellag. Historien bekrefter salgstalent, av de som kan selge sin egen bestemor, han skydde intet for å promotere sykkelsporten.

Det er godt for idretten at undersøkelseskommisjonen, som ledes av Jeff Novitzky og U.S. Food and Drug Ad
ministration, forsøker å komme til bunns i beskyldningene rundt Armstrong og hans lag. De klarte det jo med Marion Jones og Barry Bonds. Det er et signal til alle unge utøvere om at hvis det jukses, så er man ikke trygg selv relativt lenge etter at premiepengene er utbetalt.

Bjarne Riis.Les boken til Bjarne Riis, som utkom i høst. Tragisk lesning, der han forteller om sitt systematiske dopingbruk. Han ville gjerne slutte, forsto at det var galt, men «alle de andre gjorde det jo». Han kunne ikke risikere å tape i konkurransen, det dreide seg jo også om store penger og evnen til å forsørge familien, og samtidig drive med det han syntes var morsomst i verden. Riis var altså en av dem som ikke våget å si fra, men ble med på karusellen. Det ser ut som de fleste som lyktes i samme perioden hadde samme innstilling, en periode hvor Lance også var en viktig aktør. Vi får håpe at kommisjonen ikke klarer å hefte noe ved Armstrong, det ville være for trist. Men, det er viktig for idretten(e) at alle steiner snus. Og, hvis det påvises «urent trav» håper jeg det får konsekvenser også for bakmenn og sentrale idrettsledere, som den gangen lekte struts.

I mellomtiden triller Armstrong rundt på veiene utenfor Adelaide, som en skygge av sitt gamle jeg, i sitt avskjedsritt.

Et sykkelår med mye følelser

HTC Highroads lag dominerte årets første, gaterittet i Adelaide i går. Rett nok er det vanskelig å komme med for mange spådommer etter et gateritt på 51km, rundt og rundt i 30 runder, men noe fikk vi se. Blant annet at Mark Cavendish har et like bra opptrekkslag i år som i fjor, selv om Michael Rogers har forsvunnet. Tidligere u/23 verdensmester på tempo Danny Pate viste stor kjørestyrke, og blir en solid arbeidshest, sammen med Bert Grabsch, som gjør og gjorde denne jobben perfekt i fjor. Mark Renshaw styrte laget smart i finalen, og loset Matt Goss til en suveren spurtseier. Renshaw sikret dobbeltseier, det minte om finalen på Champs Elysees i Tour’en 2009, der Cavendish vant foran Renshaw.

Det var mye prestisje i rittet i går, mange av verdens beste spurtere deltok, og da er det godt å vite at taktikken fungerer. Det er nettopp det HTC har skåret på, et gjennomdrillet lag som bringer den det skal kjøres for i posisjon. Hvor kommer så følelsene inn? I fjor var det en åpenbar konflikt mellom Cavendish og Andre Greipel hos HTC. Greipel er, de siste årene, en av de mestvinnende rytterne i feltet. Det var naturlig å anta at laget ville utnytte de to «gladiatorenes» ferdigheter i et samspill. Så skjedde ikke, de kjørte forskjellige program, og Greipel vant sine seire, generelt, i mindre prestisjefylte ritt. For laget totalt var det kanskje en lur disposisjon, de vant ekstra mange sykkelritt. For en Greipel, med store ambisjoner, var det ikke godt nok, han ønsket å vinne når alle de store var tilstede. Der holdt Cavendish ham tilbake, og det Mark vil lytter lagledelsen til. Det toppet seg da briten sa: «Jeg i dårlig form er bedre enn Greipel i topp slag», som såret tyskerens stolthet. Det måtte bli et annet lag for Andre, og Omega Pharma-Lotto var klare med åpne armer og lommebok. For dem sto mye på spill i går, det var lett å se der de satt foran og tauet for å kjøre inn bruddet. Noen ganger var Grabsch og Pate framme og hjalp til, men seriøst dukket de ikke opp før de la til rette for en godt gjennomført finale. Det kan bli ekstra mye moro når spurterne hamrer løs på hverandre i år. Første stikk suverent til HTC. Neste oppgave blir å hindre Greipel i å bli den virkelige kongen av Tour Down Under. Han har, sammen med O`Grady to seire i rittet, supplert med åtte etappetriumfer. Australsk presse har døpt ham «Gorillaen». HTC vil gjøre alt for gjøre Greipel til en tam gorilla i løpet av uken, følg med på TV2 Sport!

Team Leopard-Trek, Schleck-guttas lag, debuterte i går. Et lag finansiert av Frank Becca, en av lilleputtstatens store pengemenn. Det meste av budsjettet på 120 millioner kroner kommer fra hans lommer. Jeg har nettopp lest «Riis», boken om Bjarne Riis, som kom ut i høst. For det første trist lesning, der den fallerte helten i detalj beskriver sitt liv som dopet syklist. Med regelmessige doser av EPO og veksthormoner, supplerte med annen dritt. «Han forsto det var galt, og ville jo så gjerne slutte med jukset. Men, maktet ikke fordi «alle andre» jukset like mye. Da måtte han jo kjøre løpet ut». Bjarne Riis har hatt suksess som Sportsdirektør, det kan ikke bestrides. Finansieringen har mang en gang hengt i en tynn tråd, men det har ordet seg. Ille var det da CSC trakk seg ut, og IT Factory gikk inn, sammen med Saxo Bank. IT Factory, som viste seg å være et råttent eple. Millionene var borte, underslått av direktør Stein Bagger.

Finansene kom omsider på plass, og så kommer ryktene om at Schleck-brødrene vil starte sitt eget lag når deres avtale med Saxobank utløper. Riis finner etter hvert ut at planleggingen av det nye laget har pågått lenge, med Kim Andersen, Bjarnes høyre hånd i sentral posisjon. Det var ekstra sårende. Også fordi Riis oppdaget at Andersen kontaktet sentrale ryttere i hans lag, samt folk fra tøtteapparatet, bak hans rygg. Riis skriver at han allerede 13. mars i fjor tar tak i ryktene, og skriver et dagboksnotat: » Møkkadag, en av dagene det er kjipt å jobbe med sykkelsporten. Avisene skriver at Frank, Andy og Kim holder på å lage sitt eget lag. De sier selv, når jeg spør, at de ikke kjenner noe til ryktene. Men, de gir meg heller ikke klar beskjed, eller er det bare meg som er følelsesstyrt? Men, jeg vil vite det, og de skal fortelle meg om det foregår noe». Kim Andersen benekter at slike planer fantes da han samme dag møtte Riis. Nå viste planene seg å stemme, og Andersen fikk sparken på dagen, kort tid før Tour de France. For Bjarne var det dårlig nytt at hans tidligere pressesjef, Brian Nygaard, ble manager i det nye laget. Få dager før Tour de France bragte Berlinske Tidende på forsiden:

«Riis forrådt seks dage før Tour»

LIVSVÆRK I RUINER

Det blir ikke vennskap av slikt. Store deler av Saxobank-laget er nå «leoparder». Suksess for «leopardene» er neppe øverst på ønskelisten til Riis. Nå har det nye laget så mange gode ryttere at de kommer til å vinne mye. Riis kontret ved å hente Contador, sannsynligvis den eneste som kunne slå Andy Schleck i Tour de France, men nå er det trekket trolig satt sjakk-matt. Samarbeid mellom lag er vanlig i sykkelsporten. Jeg er på at når andre trenger hjelp til å hente leoparder i brudd, vil Riis stå klar med sine folk for å hjelpe til. Han har jo ikke mange vinnertypene igjen. Det heter jo: «Det samme om vi blir nest sist, bare svensken blir sist». Jeg tipper vi får se dette scenarioet flere anger i år. Sårete bjørner (les Bjarn`er) blir lett aggressive.

GODT NYTT ÅR

Et godt nytt år ønskes til alle seere av sport på TV 2. Jeg garanterer at det blir mange spennende og flotte opplevelser i år.

Thor Hushovd sprengte grenser ved å bli den første norske profesjonelle verdensmester, og topper, velfortjent, de aller fleste kåringer som årets idrettsmann i 2010. Jeg har fulgt Thors utvikling tett siden de yngste gutteklassene, og er imponert over at han, etter mange år og utallige mil, fremdeles er i utvikling. En vesentlig årsak er at han er spesielt god til å slappe av fra og kutte ut syklingen når han ikke trener eller konkurrerer. Til å lade opp batteriene. Han forstår betydningen av å fungere godt på mange arenaer, ikke minst familie- og vennearenaen. I fjor brakk han kragebeinet, og da er, statistisk sett, risikoen for at lignende ting skjer i år mindre. Mitt ønske for Thor i år er at han endelig skal vinne Paris-Roubaix. «Helvete i Nord» har han ønsket å vinne siden han suverent vant U23-utgaven i 1998. Thor har vunnet mange etapper i Tour de France, men jeg er sikker på at seieren på brosteinsetappen til Arenberg i fjor er den han setter høyest. To ganger har han vært på pallen i Paris-Roubaix, det vil være en ny gave til norsk sykkelsport om han vinner den mest spesielle av alle klassikere. Da blir kan han bli årets navn i norsk idrett enda en gang. Magnus Backstedt ble årets idrettsmann i Sverige da han vant dette rittet i 2004, så høyt henger den triumfen.

Edvald Boasson Hagen har det helt spesielle i seg, og nå har jo også lagkameraten Bradley Wiggins uttalt at Edvald er en gave til internasjonal sykkelsport – han har potensiale til å vinne alt. Jeg er enig, Edvald kommer til å vinne mye fremover. Også når det gjelder ham imponeres jeg over roen og den mentale styrken. Selvfølgelig kombinert med en «motor» av ypperste merke. For Edvald ønsker jeg meg at han legger inn en periode med spesialtrening på temposykkelen før VM i København. Han er god nok til å slåss om medalje i VM og OL. Hvis han ønsker å lykkes på tempo i London 2012 bør han bruke årets VM som en generalprøve. Det betyr å gjennomføre hyppige økter på temposykkelen i en periode etter Tour de France. Kjære Edvald, kan du ikke gjøre det? Jeg ønsker meg ellers fra Edvald at han er med og slåss i teten i en av de store vårklassikerne, det vil være et naturlig trinn i utviklingen.

Kurt Asle har løftet seg treningsmessig gjennom høsten og vinteren. Han har hatt godt av flyttingen til Lommedalen og treningsfellesskapet med Edvald og Lars Petter Nordhaug. Før snøen kom var Kurt å se i skigange opp Wyllerløypa, og milene på ski har gitt ham et langt mer solid grunnlag enn i fjor. Nå krysser vi fingrene for at han slipper flere skader i kragebeinet. Kurt i slag vil være uvurderlig for Team Sky i Tour de France, det må da den strie sportsdirektøren Dave Brailsford forstå. Noen bedre «road captain» finnes neppe.

Det ble en flott start for Lars Petter og Alexander Kristoff blant de beste. Sistnevnte kan bli en virkelig «hit» blant gladiatorene, de gale spurterne, med litt mer styrke og forbedring av sitt anaerobe terskelnivå, noe som vil gjøre at han går inn i selve spurtfasen med lavere laktatverdier. Alexander har allerede opparbeidet seg et respektert navn i sirkuset. Lars Petter skal kjøre Giroen i år. Han er et stort etappetalent, debuterte i treukersrittene med Vuelta`en i fjor, men fikk ikke fullføre på grunn av det tragiske dødsfallet i lagets støtteapparat. Jeg gleder meg til å følge ham rundt i Italia i mai.

Gabriel Rasch er veteranen blant proffene våre. Han er nå på et lag med mange, mange gode ryttere. Det vil kamp om plassene på laget i de største rittene, men jeg håper og tror at Gabba får en plass i vårklassikerne med brosteinspartier. Der har han spesielle egenskaper som vil være nyttige for Thor, ikke minst.

Det blir en flott sykkelsesong. Gled dere, det gjør jeg – vær klar over det!

Ellers? Jeg ønsker å slippe å oppleve at Norges representant i IOC, Gerard Heiberg, skal dumme seg ut som han gjorde i høst, ved å utnytte sin posisjon til å påvirke Nobelkomiteen til ikke å tildele Nobelprisen til en verdig kandidat. Med argumentet at han var en kriminell. Liu Xiaobo er en menneskerettighetsforkjemper, som har måtte lide for sitt engasjement. At det passer Heiberg og hans kinesiske engasjementer dårlig at Norge tar et klart standpunkt mot åpenbare brudd på menneskerettighetene burde Heiberg respektert. Liu Xiaobo deler skjebne med andre Fredsprisvinnere, som Nelson Mandela og Aung San Suu Kyi. De ble også berøvet sin frihet og var i makthavernes øyne kriminelle. Heiberg bør konsentrere seg om arbeidet i IOC, det burde være nok å gjøre i idrettens øverste internasjonale organ m.h.t. å utvikle det i positiv demokratisk retning. Så får de som har greie på det vurdere Fredspriskandidater. Heibergs utspill satte idretten i et uheldig lys.

Antall visninger