Er nettopp ferdigdusjet etter min egen lille triatlon med fruen. Syklet fra Vikersund til Snarum, så jogg i skogen til Sysletjern, svømming i vann som holdt 23-24 grader, og det samme tilbake igjen. Du er neppe så lokalkjent at stedene sier deg noe. Men, for min kone og meg er det et deilig tur- og treningsterreng. Godt å få rørt på skrotten igjen etter lange Tour de France-dager. Fra 14-18 timer pr. dag. Neppe innenfor bestemmelsene til Arbeidsmiljøetaten. Men, det er en etat jeg aldri har hatt noe forhold til. Langt viktigere for meg har det vært å fylle rollen min i det fantastiske laget TV2 har stilt med i årets Tour. Er det noe som inspirerer meg, er det å være en del av et godt lag. Som ser muligheter, og hvor sutring og problemer er fraværende. Slik er det sikkert for deg som leser dette også. Vi presterer best sammen med andre, når det er flust av humør.
Lagspillet avgjorde også årets ritt. Sjelden har det vært så tydelig at et godt lag er en forutsetning for seier i rittet, som så desidert er sykkelsportens viktigste merkevare. Team CSC utfylte hverandre perfekt, og ble tilsvarende godt ledet. Det kom ikke av seg selv. Suksessen er en funksjon av langsiktig satsing og utvikling. Rytteren møttes til lagbygging på Hovden i desember. Der ble den enkelte og laget testet i utfordrende og fremmede metaforer – for de fleste. Det var tydelig for de som kom nær på øvelsen at Carlos Sastre ikke har vinterøvelser som prioritet. Men, gjennom skulle han. CSC er det eneste laget i sykkelsporten som utvikler sin prestasjonskultur med et verdisett som basis. Kjerneverdiene er Communication, Loyalty, Respect and Commitment. Man intet å gjøre på dette laget hvis en ikke kan leve etter disse grunnverdiene. Og, rytterne og ledelsen utfordres regelmessig på sitt bidrag til et mer velfungerende lag.
Jeg tok feil når det gjaldt Sastres mulighet som vinner. Jeg trodde denne lojale, sterke rytteren ville ende i historien som «den evige toer». Allerede under samlingen på Hovden var det klart at Sastre var mannen det skulle kjøres for i Touren. Han fikk et sesongopplegg skreddersydd for formtopp under de tre juliukene. Det var interessant å se hvordan han brukte generalprøven i Dauphine Libere til å trene. Han kjørte noen partier hardt, men det aller meste kontrollert uten å svi av unødig med ressurser. Dermed kom han, i motsetning til mange konkurrenter, med fulle energilagre til start i Brest.
Det var kanskje ikke så rart at jeg ikke helt trodde på gutten fra Avila. Han er inne i sin ellevte proffsesong, og hadde før Touren kun tre seire i karrieren. Det lyste ikke vinner av ham. Men, hvor offensivt han utnyttet pasningen da den kom i bunnen på stigningen til L`Alpe d`Huez! De andre ble gjort til statister. Og, grunnlaget for seier lagt.
Det var et perfekt lagarbeid guttene til Riis demonstrerte. Her ofret verdens- og olympiske mestere seg for fellesskapet. Og, sentralt i laget – i en offensiv midtbanerolle – Kurt Asle fra Eresfjorden. Eller «Kurtus» som en fransk storavis kalte ham, med referanse til de gamle romerske krigere. Kurt har fått sin fortjente hyldest. Kronet med etappeseieren med målgang under den vakre borgen i Foix. Som, ble bygget av greve Gaston Phoebus i det 14. århundre. Greven var dikter og omga seg med trubadurer i kulturelt fellesskap. Men, mest var han en slu politiker og drittsekk. Som drepte sin sønn eneste sønn og bror for å styrke maktposisjonen.
Kurt viste stor vinnervilje da han satt alene med Martin Elmiger i finalen (før Allesandro Ballan kom opp). Sveitseren tvilte og satte seg opp, men Kurt nektet å gi seg da de andre utbryterne nærmet seg. Den sterkeste i troen vant fortjent. Like imponerende var tauingen opp Col de Tourmalet – et av de tøffeste Tour-fjellene. Kurt kjørte så hardt at mange av favorittene kunne glemme palldrømmene i Paris etter etappen. Jeg står fast på at innsatsen til Kurt under Touren må være vanskelig å slå som årets idrettsprestasjon i Norge. Vi snakker dog om en internasjonal verdensidrett uten klimatiske begrensninger når det gjelder oppslutning.
Og, CSC har andre i bakhånd. Nordens beste klatrer heter Chris Anker Sørensen, og er bare 22 år gammel. Har i år vunnet kongeetappene i Dauphine Libere og Østerrike Rundt. Bjarnegutten sparer ham til neste års utgave. Det er flust av sterke klatrere blant ungdommen – derfor ønsker jeg meg at alle som hauser lovende Edvald Boasson Hagen som en kommende sammenlagtvinner i Tour`en stikker fingeren godt ned i mulden. La gutten få fred, og utvikle sine spissferdigheter. Kommer han på laget til Columbia neste år, er den første tempoetappen strøken for Edvald. Men, som sammenlagtrytter er det meget langt fram. Der er Andy Schleck, Roman Kreuziger, Nibali, Montfort med mange flere kommet lenger opp i utviklingstrappen.
Flott etappeseier til Thor. For meg er seiersspurten hans nest beste i karrieren etter seieren for to år siden på Champs Elysees. Men, Thor og hans støtteapparat må jobbe detaljert med planene for neste sesong – både når det gjelder trening, konkurranser og det helseforebyggende. Det kan da ikke være sundt å konkurrere halvfrisk(-syk)?
Jeg kunne skrevet en bok om mine opplevelser. Andre triumfatorer? Selvfølgelig løypeleggeren. Det var knapt en kjedelig etappe. Borte var prologen, ingen bonussekunder, og raskt inn i krevende etapper i vakre Massif Central. Hold fast ved dette neste år også.
Antidopingarbeidet slo til for fullt. Smart å blodteste alle rytterne de siste to dagene før start. Dermed ble de som hadde unormale verdier jaget av dopingjegerne. Fast fisk så det holdt. Hvordan kan en Ricco slippe unna i Giroen? Jeg bare spør?