TV 2 Play
Min konto

Alle innlegg av Johan Kaggestad

Endelig en innrømmelse fra Verbruggen

Nederlenderen Hein Verbruggen har i en årrekke vært en maktfaktor i internasjonal idrett. UCI – det internasjonale sykkelforbundet – ledet han i mange år. Han har spisskompetanse innen markedsføring, som markedsdirektør for Mars. Og flere av hans ideer økte interessen for internasjonal sykkelsport. Han var god til å dyrke profilene, ikke minst Lance Armstrong. Det er alltid lurt når en merkevare skal bygges. Historien viste seg å være for god til å være sann. Lance var en av feltets beste ryttere, fikk en alvorlig kreftsykdom, kom tilbake og ble sportens desiderte ener og merkevare. Det utnyttet Verbruggen til fulle. Armstrong åpnet opp et nytt kontinent for sykkelsporten. Sendingene fra Tour de France ble vist live på storskjerm på Time Square. Interessen fra media økte, og sponsorinntektene tilsvarende. Pengene hopet seg opp hos et tidligere fattig forbund, det ble en glede for Verbruggen og hans folk å studere bankutskriftene.

Han minner mye om avdøde friidrettspresident Primo Nebiolo. Også han fikk fart på friidretten. Verdensmesterskap og spektakulære Grand Prix/Golden League-stevner skapte inntekter friidretten ikke hadde drømt om. Fra å være en organisasjon med en håndfull medarbeidere svellet den ut i alle retninger. Og pengebingen vokste i Onkel Skrue-stil. Nebiolo forsto det grunnleggende: Ypperlige resultater skapte omtale, mestere og rekordholdere ble heltene, som film- og popstjerner. Dopingtester eksisterte knapt. Og hvis de så gjorde var de ofte manipulert. Det er nok vitnesbyrd som bekrefter jukset. Gode resultater for enhver pris, dermed var grunnlaget lagt for verdiskapningen. Medieinteresse gir ofte fulle tribuner, interesserte foran TV-skjermene, dyre priser på rettigheter og sponsorer i kø med åpne lommebøker. Juks satt i system. På slutten av sin lederkarriere rykket Nebiolo også opp til det øverste nivået i IOC. President Juan Antonio Samaranch – tidligere løpegutt for General Franco i Falangist-bevegelsen  – var i president i idrettens øverste organ, og ga Nebiolo følgende hyllest: «One of the greatest leading sportsmen of this century». Det er neppe noen involvert i friidrett som glemmer det organiserte jukset under VM i Roma i 1987, der Nebiolo og hans stab gjorde mye for å jukse seg til italienske triumfer på hjemmebane.

Verbruggen opptrådte på samme måte. Konfrontasjon med doping ble møtt med»: «Omfanget er lite, vi har full kontroll». Og hvis noen reiste tvil om Armstrongs hederlighet kontret Verbruggen, ofte aggressivt og opponentene ble bl.a. truet med rettslig forføyning. Nederlenderen visste hva som foregikk.

Endelig innrømmer han at han visste om unormale blodverdier fra en lang rekke av verdens beste ryttere. I stedet for å forfølge sakene, ble rytterne varslet og bedt om å være litt mer forsiktige i sin omgang med EPO og blodoverføringer. Verbruggen var stadig fremme og påpekte sitt tette forhold til Armstrong. De var «buddies».

Det er klart Verbruggen visste hva som foregikk. Like klart at han ikke gjorde jobben sin, innrømmelsen han nå gjorde klassifiserer jeg som korrupsjon.  Nå er han altså Honorary Member av IOC og Honorary Vice President i UCI. Idretten sliter kraftig med sitt omdømme, det er ikke bare sykkel, det er juks og fanteri mange steder. Doping, kampfiksing og manglende dopingprøver. Spanske myndigher holder f.eks fremdeles tett lokk over 150 utøvere som ble knyttet til Dr. Fuentes-saken. Hva slags signal gir det at det knapt gjennomføres dopingtester i enkelte store idretter? Ledende tennisspillere har nylig stått fram og etterlyst dette i sin idrett.

Kulturen i en organisasjon gjenspeiler ledelsens kultur. En svak ledelse gir en vaklevoren kultur. Norges IOC-representant Gerhard Heiberg har brukt mye tid på å beskytte Verbruggen. Utsagn som: «Han har gjort mye bra, han har nok ikke forstått hva som har foregått – han har i god mening vært naiv». Det er ingen logikk i slike uttalelser på den ene siden, og angrep på sykkelsporten i samme øyeblikk. Klart det skal ryddes opp i sykkelsporten. Nå forventer jeg at Heiberg tar et initiativ for å få fjernet Verbruggen, det vil endelig markere handlekraft i IOC, ikke en beskyttelses- og fraskrivelseskultur. Jeg ønsker meg også at idrettspresident Børre Rognlien tar tak. Han uttalte jo før jul at det skulle tas i bruk «grønnsåpe og skrubb» med alt som hadde med doping å gjøre. Da bør Rognlien ta initiativ til å rydde opp på toppen, få fjernet idrettsledere som har latt dritten utvikle seg. Da blir det nødvendig å få Heiberg til også å ta fram skrubben. Er norsk idrett tjent med at vi har ledere som beskytter de som har ledet jukset? Ledermodellene blir i hvert fall lite troverdige. Lykke til med grønnsåpa Rognlien, la det ikke bli med ord.

Den som tier, samtykker

Eller gjør de ikke det? Lance Armstrong-intervjuene med Oprah Winfrey har vært ukens store «idrettsbegivenhet».  Oppsiktsvekkende nytt? Selvfølgelig ikke, de som har fulgt med de siste årene har forstått at Armstrong har vært en del av et systematisk, organisert dopingsregime – i flere år. Ikke bare del av, han har som den ubestridte leder styrt utviklingen i gal retning. Synd at han ikke benyttet intervjuene til å kaste lys over viktige spørsmål som:

  • Hvordan ble dopingen organisert?
  • Hvordan var det mulig å unngå positive dopingprøver?
  • Hva med den åpenbart tette relasjonen til kanskje den verste dopinglegen i internasjonal utholdenhetsidrett – Michele Ferrari?
  • Hva var årsaken til at han donerte USD 125.000 til UCI? Det var selvfølgelig reinspikka jug at det var etter oppfordring fra UCI fordi de slet med likvidene. Men Hein Verbruggen var selvfølgelig strålende fornøyd. Nå ble fokus tatt vekk fra hans åpenbare delaktighet i idrettsjukset, korrupsjonen og den økonomiske kriminaliteten.
  • Hvorfor blånektet han på at han var dopet i comebacket, når blodspeilet hans viser høyst uregelmessige verdier?

Men det måtte bli en light-versjon når han, som har ønsket å fremstille seg som den tøffeste i bransjen, ikke hadde mot til å vitne under ed overfor USADA.

Jeg er overrasket, negativt, over de få og vage kommentarene fra det profesjonelle sykkelfeltet. Min sønn Mads og jeg diskuterte det i kveld. Hadde det ikke vært rimelig om så mange som mulig sto fram, utdypet sin avsky og ga innspill til forventninger til UCIs ledelse og organiseringen av eget lag? Det er fremdeles for mange der ute som personlig har vært involvert, i ledende posisjoner på sykkelarenaen. Det holder ikke hvis et nytt positivt omdømme skal bygges.

UCI, under president Pat McQuaid, er håpløst feige. Det er etablert en etisk kodeks, men den blir tøv for meg når den ikke i praksis leder til at ledere, støtteapparat og ryttere som har vært involvert i doping hardt og brutalt hjelpes ut av idretten. Smakte det godt da Vinokourov ble olympisk mester i sommer? En av de aller verste jukserne noensinne. Det er ingen unnskyldning at det var olympiske medaljevinnere i andre idretter som har sonet dopingdommer. Sykkelsportens omdømme er sterkt svekket, da bør man internt vaske med sterkere lut enn gjennomsnittet. Ellers tror rett og slett ikke publikum på idretten.

Jeg blir satt ut når fjorårets store syklist Bradley Wiggins sier «det var trist», og legger syrlig til «at nå fikk vel Kimmage ro». Paul Kimmage har vært en journalist som har ofret mye for å bidra til å kaste lys over dopingen i idretten. Men han er lite likt i Sky fordi han mener at laget ikke 100 % har levd opp til den åpenhet laget påsto de skulle representere når det gjaldt doping. Wiggins har hele sin karriere ytret seg sterkt mot jukserne i sporten. Da burde han nå virkelig vært tydeligere, og ikke angrepet Kimmage. Jeg håper inderlig Sky har lagt alle rytterne blodprofiler ut i offentlighet.

Alt for mange ryttere tier, de blir sinte når journalister konfronterer dem med de råtne realiteter i Armstrong-saken. Hva tjener de på taushet? Å skape ro. Det motsatte skjer. Sporten lever av positive tilhengere, positive medierelasjoner, positive samarbeidspartnere. De stusser når stillhet, som jeg tolker som feighet, inntrer. Rytterne burde stille klare forventningskrav til fremtidig atferd og holdninger i alle roller i organisasjonen. Idrettens strutsepolitikk er i altfor stor grad fremtredende. Jeg tror at mange er redde fordi det fremdeles er sterke krefter i organisasjonen som har vært involvert i jukset, som aktive deltagere og som strutser. Hva blir konsekvensen for meg hvis jeg ytrer meg klart og konsist? Tar tydelig avstand fra en rytter som har jukset seg til posisjonen som sportens største gjennom alle tider, som har truet og trakassert de modige som har turt å opponere, som systematisk har løyet, som urettmessig har skaffet seg en økonomisk formue fra begeistrede sponsorer og premiepenger? Det er intet annet enn kriminelt det Lance Armstrong har gjort.

Sykkelfeltet ønsker sikkert ro og vil se framover. Men klatringen oppover starter ikke før man tar et oppgjør med den nåværende tilstanden. Opp på banen folkens, klargjør forventninger. Den norske sykkelpresidenten Harald Tiedemann Hansen har stått fram som konsekvent, i motsetning til flere av sine forgjengere. Min oppfordring til deg Harald: Start en front mot UCI med det mål for øyet at det skal bygges en antidopingatferd som ikke gir tvil om at sporten må ta et skikkelig kvantesprang i tydelighet.

Men først og fremst savner jeg engasjement fra det meste av sykkelfeltet. Opp av strutsehullene deres!

Doping – et generelt problem

Sykkel har fått så øra flagrer den siste tiden. Idretten har vært befengt med systematisk doping i moderne tid, sikkert før det også. Men, etter at antidopingdopingarbeidet ble satt i system ble doping på en helt annen måte juks – doping var, og er, å bryte etablert regelverk.

Det internasjonale sykkelforbundet har etter en treg start blitt best i klassen i antidopingarbeid. Antall utenfor-konkurranse tester er imponerende i antall, systematikken rundt blodpass fungerer. Ryttere som viser unormale blodverdier, plasseres i kategorien «mistenkelige». De følges tett opp – gjennomsnittlig antall tester av de mistenkelige er i gjennomsnitt ti pr. år. Flere har blitt fanget i dopinggarnet som en konsekvens av dette – bra jobbet. Og, en modell å ta etter for de andre særforbundene i utholdenhetsfamilien.

Jeg har et langt liv innen friidretten, OL-idrett nr. en. Regelmessig detter det inn en melding om utøver som har testet positivt. Jeg satt meg ned i helgen for å forsøke å kartlegge omfanget. Jeg er sikker på av at jeg ikke klarte å spore alt, men interessant og litt trist var det.

Jeg fant 70 utøvere som var tatt i doping i perioden 2010-2012. Blant antall medaljevinnere i OL, VM og EM i dette tusenåret (fra år 2000), av de jeg fant, har 118 utøvere dopingdommer. 118 utøvere, mange av dem har vunnet mange medaljer. Jeg anslår at antallet jeg fant kapret, i hvert fall, 300 medaljer. Et voldsomt antall. Enda er omfanget av dopingtester langt mindre enn f.eks. i sykkel.

I fjor sto Marit Bjørgen og Emil Hegle Svendsen fram og etterlyste hyppigere dopingtester i sine idretter. Min konklusjon, og forslag, er at de «overinternasjonale organene» etablerer en felles praksis uansett utholdenhetsidrett når det gjelder omfang av testingen. Doping er ikke et sykkelproblem, det er et utholdenhetsproblem. Sykkel har fått pepper så det holder, fortjent. Når skal man ta tak i de andre – omfanget i friidrett er skremmende.

Når skal IOC komme ut av skapet?

IOC er idrettens øverste organ – den mektige arrangør av De olympiske leker. På nivået under kommer de internasjonale særforbundene, som for eksempel UCI – Det internasjonale sykkelforbundet. Presidenter i særforbundene avanserer ofte i hierarkiet – blir medlemmer av IOC.

I alle organisasjoner er lederkvalitetene avgjørende for resultatene. Som lederen er, blir raskt organisasjonen. En god lederøvelse er å betrakte sin organisasjon – det blir som å se seg selv i speilet. Tydelig og inspirerende ledelse gir et lag som jobber målrettet sammen mot gode resultater. Utydelig ledelse gir en vinglete organisasjon. Ledere som bryter med verdibasert ledelse og etiske spilleregler, får en organisasjon der uklarheter og juks er en del av hverdagen.

Jukset i sykkel har eskalert de siste årene – under ledelse av nederlenderen Hein Verbruggen. Han ledet UCI fra 1991 til 2005. Da trakk han seg som president I UCI, og ble visepresident. I år fikk han tittelen ”ærespresident”: Fint skal det være, og slik jeg oppfatter det, en hedersbevisning.

Fra 1996 har Verbuggen vært medlem av IOC. Han gikk ut av IOC da han ble visepresident i UCI. Men, fraværet varte ikke lenge – allerede under vinterlekene i 2006 var han igjen en del av det meget gode selskap. Etter sommerlekene i Beijing trakk Verbruggen seg fra IOC, men ble raskt valgt til “honorary member”. Nok en hedersbevisning. Nederlenderen er god på promotion og markedsføring – under hans ledelse har deler av konkurranseprogrammet på sykkel fornyet seg. Det skal han ha.

Men, viktigst er at omdømmet til sykkel som konkurranseidrett er rasert – under Verbruggens ledelse. Regelmessig dukker det opp saker som knytter Verbruggens ledelse til unfallenhet, til situasjoner som minner sterkt om korrupsjon. BBC anklaget ham i 2008 for å ha mottatt tre millioner US dollar fra japanske interesser for å få baneøvelsen “Keirin” inn på det olympiske programmet. En øvelse japanerne dyrker, nesten på høyde med sumobryting og baseball. De unge keirinrytterne lever tilnærmet som munker, og trener opp til 12 timer daglig for å perfeksjonere seg. Verbruggen nektet hardnakket og UCI ignorerte alle henvendelser fra BBC. Keirin kom selvfølgelig på programmet – en øvelse for spesielt interesserte.

Så dukket to overføringer fra Lance Armstrong til UCI opp – Lance har i hele sin karriere vært den rytter med størst markedsverdi for UCI og Verbruggen. Sistnevnte har likt å omtale texaneren som sin personlige venn. Da dopinganklagene ble stadig voldsommere; kontret Verbruggen med: “Armstrong har aldri, aldri vært dopet”: Først ble 25.000 US dollar overført i 2002, som et bidrag til doptesting for juniorer. I 2010 beskyldte Floyd Landis UCI for å ha mottatt US dollar 100.000 fra Lance for å dekke over en positive dopingprøve i 2001. Hvilket viser seg å stemme – oppsiktsvekkende for å si det mildt. Reinspikka korrupsjon. UCI har under Pat McQuaid innrømmet transaksjonene.

Det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg syntes USADAs rapport var sterk lesning, men i intervju med TV 2 kom han med positive synspunkter på Verbruggens ledelse av syklingen på verdensbasis. Det finnes alltid noe positivt, men det sentrale er at under Verbruggens ledelse har sykkelsporten blitt stygt skadet, det minner om brukket rygg. Ryttere som doper seg utestenges; og dømmes til boter. Riktignok, som at sportsdirektører utestenges (det burde vært langt flere). Hva med mannen som har ledet det hele katastrofalt elendig? Han er “honorary” president i UCI og –medlem i IOC. Kan idrettens øverste organ leve med denne unfallenheten? Verbruggen burde vært kastet på hodet ut av alt idrettsarbeid. For norsk idrett ville det vært en fjær i hatten å få starte en slik prosess. Det kan da ikke være stas for idrettens øverste organ å ha et “honorary” medlem som på mange områder har brutt med idrettens kjerneverdier? Gerhard Heiberg – det er bare å komme i gang – så raskt som mulig. Det ville gi IOC troverdighet. Det kan da ikke være slik i idretten at de på toppen er verneverdige? USADA fokuserte også på det manglende lederskapet i UCI.

Friidretten hadde en tilsvarende sak da Primo Nebiolo var president i IAAF. Han ledet friidretten som Verbruggen. Som leder av italiensk friidrett sørget han for at det åpenlyst ble jukset i Verdensmesterskapet i Roma 1987. Slik at Italia skulle lykkes i medaljekampen. Det groveste var lengdehopperen som bevisst fikk hoppet sitt galt målt så han kunne vinne bronsemedaljen. Heldigvis dukket RAI ned i materien og påviste jukset. Under Nebiolo ble friidretten “modernisert” – for enhver pris. Dopingen florerte til beste for økte inntekter – ikke minst for IAAF. Korrupsjon og juks dominerte. Også Nebiolo ble medlem av IOC – den store IOC-fader Juan Antonio Samaranch sa om Nebiolo: “One of the leading sportsmen of this century”. Om nok en president som ikke var i nærheten av å leve etter idrettens opprinnelige verdier.

Men, nå haster det for idrettens troverdighet – da maa IOC på banen og fjerne de verste kreftbyllene.

Hvor uvitende går det an å være, Dag Erik?

Jeg leste med interesse VG Netts spørsmål til tidligere norske sykkelproffer. Det er interessant at Dag Erik Pedersen – en av de aller beste norske proffene i historien – mener at bloddoping og EPO først dukket opp på 1990-tallet.

“På min tid var det de sentralstimulerende stoffene som ble benyttet”, sa Pedersen.

I tillegg var steroidene et mye brukt dopmiddel i en lang rekke idretter. Kortison ble ogå brukt i denne perioden, et stoff som skulle utsette trettheten og bedre restitusjonevnen. En typisk motivasjon for å jukse. Over tid svekket kortisonen utøverens immunforsvar – og virket dermed mot sin hensikt.

Men det er ikke hele dopinghelheten for 1990-tallet.

Bloddoping dukket opp for fullt allerede på 1960-tallet. USAs syklister som dominerte i OL i Los Angeles i 1984 har i ettertid innrømmet omfattende bloddoping. Legen på laget – Thomas Dickson – innrømmet å ha bloddopet mange av rytterne. Finske løpere og langrennsløpere, som vant triumfer så det holdt, var et resultat av systematisk bloddoping. Enkelte av utøverne sto frem og innrømmet sitt juks, som bl.a. den dobbelte olympiske medaljøren på 5000 og 10 000 meter i Moskva 1980, Karlo Maaninka. Mikko Ali-Leppilampi og Marti Vaino var andre.

Magnar Lundemo ble hengt ut som dårlig taper da han tok tak i problemet blant langrennsløperne. Alle vi som var involvert i utholdenhetsidrett visste om elendigheten. I Vest-Europa, som det het den gangen, var Italia, Finland og Spania verst i klassen. I 1984 preparerte to av historiens verste dopingleger, Ferrari og Conconi, Francesco Moser til timesverdensrekorden på sykkel. Da Conconis arkiver ble åpnet av politiet fant man navnene og dopinghistorien til så godt som “who is who” i italiensk utholdenhetsidrett – friidrettsfolk, langrennsløpere, roere; syklister m.fl.

Jeg er overbevist om at alle som var knyttet til utholdenhetsidrett på 1980-tallet var godt kjent med at bloddoping foregikk i omfattende former i enkelte land – ikke minst i Italia. Jeg nekter å tro at utøvere som konkurrerte på topp-plan i Italia på denne tiden var uvitende om at det forekom omfattende juks på denne måten. De italienske syklistene var av de ivrigste til å sikre seg prestasjonsfremmende blodoverføringer. Jeg sier ikke at alle som syklet i Italia på denne tiden bloddopet seg. Helt sikkert ikke, men ikke å vite om det store omfanget nekter jeg å tro på.

Den tyske dopingeksperten Manfred Donike påsto at EPO-misbruket skjøt fart under OL i Calgary i 1988. Mulig det, men da hadde bloddoping ødelagt rettferdig konkurranse i over 20 år. En av løperne på  “mitt” landslag i løping trente våren ’84 på det franske høydetreningssenteret i Font Romeau. Han hadde løpt godt året før, og ble kontaktet av en finsk løper som også trente på senteret der oppe i Pyreneene. Finnen ville vite hva nordmannen “var på”. Han var langt fra på noe som helst av ulovlige midler, men finnen fortalte villig vekk at hans mål nå var å bli ranket som en av de tre beste på sin spesialdistanse i Finland – for da “kom han inn i systemet”. Slik gjorde man det der, som også i Italia. Det var ikke tilfeldig at hele stafettlaget til Italia, som vant på Lillehammer i ’94, dukket opp hos Conconi.

Så Dag Erik, bloddoping var godt kjent lenge før 1990 – slik er det med den saken. At folk med perifer tilknytning til idretten ikke visste omfanget, tror jeg gjerne, men ikke en topp utøver. En stor takk til WADA som etter mange års forskning endelig klarte å knekke koden for å spore bloddoping og EPO – juks. Det gjør at vi kan se med optimisme på årene som kommer. Synd dog at så mange ungdommer mistet muligheten til å få fortjente plasseringer.

For meg er det også utenkelig at man ikke spør om hva sprøyter som stikkes inn i egen kropp inneholder, og hva konsekvensene stoffet som sprøytes inn vil føre til. Men, vi er nok forskjellige, viser det seg. Også her var Dag Erik uvitende.

En løype for futt og fart

Er neste års Tour de France-løype hard nok? Er det de lange fjellene som avgjør hvor hardt det blir? Ikke nødvendigvis. Rytterne selv bestemmer dette langt på vei, hvor intenst kjøres det på etappene? Arrangøren har fortsatt utviklingen fra de siste utgavene. Primært ved å gjøre mellometappene mer kuperte, og dermed tilsvarende mer intense. Nytt i 2012 er de ekstra bratte partiene som møter rytterne på 7.etappe til La Planche des Belles-Filles i Vogeserne, med over 20 % på det bratteste, på de siste 300m, i tillegg til to andre partier på + 15%. På samme etappe møter rytterne korte bratte fjell med 14 % og 18 %. Denne etappen ligger an til å bli eksplosiv, og vil skille.

Jeg syns også man har gjort mye ut av de første etappene. Prologen er tilbake, og gir alltid spennende sekundstrid. Det var i Liege at Cancellara for første gang dukket opp i Tour de France og vant prologen i 2004 foran Lance. Dagen etter kjørte Thor seg i gult, men den gangen var det bonussekunder, noe det ikke er nå. Den første etappen lukter Gilbert, den siste stigningen på 2,5km har 14% på det bratteste. Cavendish kan glemme den, og Edvald får fri rolle. Med en god prolog, kan Edvald ha hvit trøye etter etappen. Men en flott 1.etappe i deler av Liege-Bastogne-Liege-løypa.

Inn i Frankrike på 3.etappe møter rytterne fem krevende bakker på de siste 20km, inn til Boulogne-Sur-Mer. Jeg kan love action så det holder. Igjen Edvald i fri rolle.

Før rytterne starter på den første tempoetappen fra Besancon, som er kupert og krevende, vil feltet ha møtt mange utfordringer som vil sette farge på rittet, langt mer enn det som er vanlig den første uka.

Man er tilbake på det antall tempokilometre som var vanlig for få år siden. Her har arrangøren en baktanke, nemlig at de rytterne som behersker kampen mot klokka dårlig må angripe, gå i brudd, utnytte laget sitt til gjentatt støting. Det vil ytterligere skape et offensivt ritt. Med de harde fjellene de siste to utgavene, og få tempokilometre, har favorittene ofte ventet med å angripe hverandre. Unntaket var Andy Schleck på Galibier i år, der han gikk allerede på Izoard, og leverte kanskje rittets største enkeltprestasjon.

Etter den første tempoen følger krevende etapper. Til Bellegarde er det hardt som bare det. De som har vært i dette området nær Geneve og Jurafjellene vet at det er kupert. Kan jo minne Thor på at han som U23-rytter vant det krevende Annemasse-Bellegarde. For første gang i Tour-historien har man lagt inn Le Grand Colombier på ruten, med 16 % på det bratteste. Det er et flott sykkelfjell, som er mye brukt i Tour de L’Ain. Her er det fritt fram for Schlecks til å angripe igjen, og kjøre konkurrentene møre før morgendagen. Med en tøff Alpe-etappe, til La Toussuire, over Madelaine, Croix de Fer og Mollard. Det vil svi, som i 2006 da Landis gikk nedenom her. For å stå opp fra de døde neste dag, og samtidig viste kjemiens muligheter. I årets Dauphine opplevde blant annet Bradley Wiggins hvor vanskelig denne lange 18km stigningen opp det siste fjellet er. Han var skikkelig på hæla.

Hvile blir det heller ikke på 12.etappe, med to harde trøkker de første 79km. Jeg gjentar, lag med kapteiner som er svake på tempo kan lage problemer også her med offensiv kjøring. Så følger en Cavendish-etappe til nudisteldoradoet i Le Cap d`Agde, før det igjen er en mellometappe til Foix. Norsk by må jeg minne om, det var her Kurt Asle vant i 2008. Like før mål dukker igjen en av de ekstra bratte bakkene opp, som er nyvinningen i årets Tour. 18% er ”muren” opp Peguere.

Litt ro skal rytterne ha, både på etappen inn til Pau, så hviledag, men deretter to meget krevende etapper i Pyreneene, over flere av de tradisjonelle toppene. Derpå en spurtetappe, lang togreise og tempo i Charters.

Slik jeg tolker løypa, kommer det til å bli mer angrep enn vi er vant til, det er nok av topper, av de tre høyeste kategoriene fjell tre flere enn i fjor. I tillegg kommer de ekstra bratte knekkerne, som jeg forventer vil skape bruduljer blant de beste. Det er bare å glede seg, og gratulere arrangøren med et flott produkt. I 2013 kommer den hundrede utgaven av TdF = 100 års bursdag! Det blir litt av et skuespill – garantert. Men først kommende år, med Contador og Evans som de største favorittene. Wiggins er outsider, god som bare det!

ETTERPÅTANKER/-KLOKSKAP

Etterpåklokskap er sannsynligvis den ”olympiske idretten” med flest deltagere. Men, jeg har noen refleksjoner etter søndagens VM. Det ble langt fra som forventet, der Norge hadde med to av verdens beste i en løype som søndagens. Det er lov å bomme, det er mange gode som gjerne vil på pallen. I fjor gikk det bra.

Jeg skrev en blogg for et år siden med fokus på at årets VM og neste års OL passer Norge utmerket løypemessig. Da må det kjøres som et lag, og det tar tid å trene og drille et lag. Cavendish sa etter rittet at britene i tre år, etter at de ble kjent med løypa og de mulighetene det ga for den første britiske seier siden Tom Simpson i 1965, hadde planlagt det hele. De kjørte fantastisk som lag, og vant fortjent – der var alle seierherrer.

Rett nok var de åtte, mot Norges fire. Men igjen manglet tydelighet i ledelse hos Norge. Jeg sa, for et år siden, at triumfer i disse to rittene er avhengig av at taktikken er drillet nitid. De har sikkert snakket om hva som skulle skje, det forstår jeg. På pressekonferansen etter laguttaket presenterte Steffen Kjærgård laget med to hjelpere for hver av Thor og Edvald, der Gabriel skulle passe på Thor og Kurt ha rollen for Edvald. Jeg er helt enig i laguttaket, Gabba er i meget god form, kanskje bedre enn noensinne for øyeblikket. Men han skulle passe på Thor. Så gjorde Thor en liten taktisk bommert, som i tillegg bringer han inn i et velt, og en punktering. Der står regjerende verdensmester, i meget god form, alene igjen. Hvilket lag hadde latt sin største rytter havne i en slik situasjon? Med Cavendish, Gilbert for eksempel borte ville det vært organisert et hjelpeapparat omgående. Det tok laaaaaaaaaaang tid før Gabba og Kurt forsto hva som hadde skjedd.

Det var ingen radiokommunikasjon, det gjør det vanskeligere. At Kurt ikke var obs godt nok forstår jeg, hans jobb var hos Edvald. Men Gabba burde reagert umiddelbart da han så at Thor var borte. Det burde Steffen også gjort. Jeg som satt i Norge fikk meldinger fra seere og publikum i Danmark omgående, de hadde sett det hele. Steffen kunne ikke gi rytterne foran beskjed direkte, men han måtte omgående tatt kontakt med de andre i det norske støtteapparatet, i langesonen og andre steder, via mobil og/eller walkie talkie. Mobil ble oppfunnet for lenge siden, og allerede i VM i 1983 brukte vi WT. Slik at alle hadde hevet seg på og informert Gabba om det som hadde skjedd. De som havnet i uløkka forsøkte, i hvert fall noen av dem, en stund. Det var faktisk ikke mer enn 45 sekunders avstand fra halen på hovedfeltet og ned til teten i blant de falne en lang stund. Kanskje Gabba med noen skikkelig magadrag kunne utgjort forskjellen, og gitt alt for Thor – det var derfor han var der. Selv ville han kjørt seg ut av konkurransen på dette, men da hadde man i hvert fall forsøkt. Og, med den profilen som var i dag har Gabba kjørestyrke på høyt nivå. 47.plass er uinteressant. Potensialet var medalje.

Oppgaven i Thors hjelperolle var å være tett på, å være tett på betyr å lete omgående når kompisen blir borte, og så hjelpe.  Det mangler tydelighet i lagets ledelse. Det nytter ikke å gå inn i rittet i London neste år og se an hvem av de to beste som har best bein underveis. Det må tas en avgjørelse etter formvurdering. Og kabalen legges. Hvis en av de uttatte er uenig i det taktiske, er det lov å la være å kjøre. Men det er ikke lov å være illojal mot taktikken. Viser det seg at vedkommende det skal kjøres for ikke har dagen, merkes det raskt, og prioritering kan endres.

Steffen Kjærgård sa klart på pressekonferansen at Kurt og Gabriel skulle passe hver sin mann. Så skjedde ikke, det er bare å konstatere. Ikke på grunn av illojalitet, men som en konsekvens av mangel på tydelighet. Det betyr å sjekke ut at alle har nøyaktig forstått sine oppgaver i rollen.

Edvald gjorde en fin innsats, det kan diskuteres om han ikke burde tatt en pause etter Tour de France, i stedet for å kjøre Eneco Tour? All fornuftig treningslære anbefaler en restitusjonsperiode på 14 dager etter en belastning som Tour de France. For så å bygge seg opp til årets neste viktige begivenhet. Thor gjorde det opplegget med bravur i fjor, som endte i den første verdensmester til Norge. Han hadde tilnærmet samme opplegg i år. Litt færre konkurransedager ble det i og med at Vueltaen forsvant, men det var greit nok. Han var i form.

Norge bommet søndag, årsakene til det kan greit forklares. I sykkel er flaks en ingrediens mer enn i flere andre idretter. Men det var også andre årsaker. Da må tiden frem til London brukes til konsekvenstenkning og handling. Lykke til, vi har et spennende mannskap!

DA BOBLEN BRAST

Årets Tour de France ble en stor idrettsopplevelse, spennende og dramatisk. Med kamp om seieren til et godt stykke ut på tempoetappen i Grenoble. Den flotte innsatsen til Thor og Edvald var vesentlige bidrag. 20 % av de individuelle etappene vant de to enslige svalene fra Norge, i kamp med verdens beste syklister, i årets viktigste konkurranse. Det ble lagt merke til internasjonalt. Ca. 190 nasjoner sender fra rittet, om ikke alle direkte. For Norge som idrettsnasjon er det viktig å hevde seg i den kanskje største årlige internasjonale konkurransen uansett idrett når det gjelder oppmerksomhet.

Men, så endte det hele så uvirkelig. Det nærmet seg avslutningen på etappen til det mest populære av alle Tour de France-fjell, Alpe d`Huez. En halv million mennesker hadde vaglet seg oppover de 21 serpentinersvingene fra Bourg d`Oisans. Christian og jeg levde oss inn i angrepene fra Schleck-brødrene, både på Voecklers gule trøye, og ikke minst i forsøket på å parkere Cadel Evans for godt. Da begynte meldingene å tikke inn fra Oslo. Den rolige stemmen til vår producer Eyvind Halle brøt inn fra teknisk sone, og fortalte om eksplosjon i regjeringskvartalet med flere omkomne. Verdens beste syklister ble gradvis mindre viktig. Under Tour de France er vi på en lang vandring, og lever til slutt i en tilnærmet boble, gradvis fjernere fra livet rundt. Slik oppleves det i hvert fall.

Men vi ante intet om terroraksjonens katastrofale omfang før etter målgang. Heltene hadde mottatt sine trøyer på podiet, og vi kom oss tilbake til kollegaene i teknisk sone. Gradvis forsto vi, bildene fra Nyhetskanalen ga tydelig beskjed. Kollegaer fra andre TV-stasjoner kom til for å hente informasjon. Det ble stille i området. Vi brukte nærmere fire timer på 44 km ned fra fjellet og til hotellet i Grenoble. De der hjemme holdt oss hyppig oppdatert der vi sneglet oss frem i den uendelige bilkøen, som jeg denne kvelden ikke orket å irritere meg over. Jeg var rett og slett tom. På hotellet rullet TV-bildene fra Oslo på franske og andre kanaler natten gjennom. Oslo og Utøya var det tragiske sentrum.

Ikke før lørdag morgen ble det virkelige omfanget av tragedien kjent. Tallet på drepte var flerdoblet fra jeg la hodet på puta. Ufattelig at uskyldige, primært ungdom, regelrett var blitt henrettet av en høyreekstrem fanatiker. På vakre Utøya der ute i Tyrifjorden, en grei sykkeltur fra min boplass. Skulle vi fortsette å sende Tour de France? Teamet vårt var preget – avmakt, sorg, fortvilelse og sinne. Da er det godt å ha solide folk i førersetet. Eivind samlet oss og skapte enighet om å fullføre jobben, men kun med fokus på en nøktern formidling. At vi var to i boksen var avgjørende, vi vekslet og hjalp hverandre når stemmene ble for grøtete. Og de andre i teamet var der hele tiden når vi trengte støtte. Jeg tror vi fikk formidlet, på en nøktern måte, at Cadel Evans ble en verdig vinner av Touren.

Forståelsen av terrorens omfang var mer bevisst på avslutningsdagen i Paris. Den siste etappen er viet festen, vinnerne skal hedres og alle som har fullført kraftprøven skal feires. Også de 4.500 som følger rittet i offisielle funksjoner løsner på snippen. Thor Hushovd er en påle, ikke bare på sykkelen. På Thors initiativ deltok alle ryttere og funksjonærer i markeringen i startområdet med et minutts stillhet. Det var forventet at vi relativt raskt skulle komme inn med velvalgte formuleringer. Verken Christian eller jeg fikk frem et ord, uten at det betød så mye. Stillheten kunne gjerne vart lenge, men stemmene ville ikke bære. Da la Eivind inn et intervju fra startområdet, der Kristian Oma intervjuet Dag Otto. Med fynd og klem forkynte Oma at «svinet» ikke måtte få ta rotta på alt og alle ved sine uhyrlige handlinger. Det oste kampglød og respekt av intervjuet, det hevet oss alle. Til en verdig avslutning. Og et bidrag til folk som trengte et pustehull i elendigheten.

Jeg har et usedvanlig langt liv i idretten. Landets største frivillige bevegelse. Med medlemmer med forskjellig etnisk bakgrunn, forskjellighet i politisk syn, religion og seksuell legning. Fra de moderate til de ekstreme. Idretten lever med de samme ekstreme ytringene som ellers i samfunnet. Det er naivt å tro noe annet. Synspunkter i Behring Breiviks «manifest» har jeg også møtt i idrettsmiljøet. Idretten har nok av folk som er redd «annerledeshet». Jeg håper at ekstreme ytringer «takles» av idretten i tiden som kommer. På arenaen og tribunen. Uansett hvor vi kommer fra er vi like mye verdt, at et usedvanlig rikt land kan gi av sin overflod til andre, at ingen religion er mer verdt enn en annen osv.

AUF og Utøya står på et så solid fundament politisk, historisk og kulturelt at en fanatiker av verste skuffe ikke klarer å ødelegge det som er skapt. Etter en naturlig sorgprosess vil både Utøya og AUF med sin flotte skare av politisk bevisst ungdom stå fram sterkere enn før. Og så et signal til fanatikere: du kuer intet som har solide røtter. Som AUF-leder Eskil Pedersen sa det: «Verdier som solidaritet, samhold, rettferdighet og antirasisme står sentralt for meg». Klarer vi å bli gode på disse verdiene, vil verden bli en bedre plass. Regelmessig bør det norske samfunnet evaluere hvor bra vi lever etter disse. Idretten, med sin store tilhengerskare og oppmerksomhet, kan ikke svikte her. Vi må ha ledere i idretten som målbærer de fire verdiene tydelig og klart. Som idrettens ledere er, blir utøvere, støtteapparat, tilhengere og tilskuere.

Thor og Edvald høstet stor respekt under og etter Tour de France, ikke bare gjennom sine internasjonale toppresultater, men også ved sin opptreden. For oss i TV2-teamet ga det inspirasjon til å yte det lille ekstra. En takk til de to, og en takk til flotte kollegaer, i gode og tunge stunder.

STRAFFER VI DOPINGSYNDERE OG JUKSEMAKERE GODT NOK?

Andrus Verpaluu testet positivt i vinter. Nok en av verdens beste langrennsløpere havnet i dopinggarnet, som en lang rekke utøvere fra de forskjelligste idretter. Straffen er, generelt, to års utestengelse. Ikke allverdens straff spør du meg. To år går fort. Det kan bli en flott treningsperiode der oppbygning uten konkurransenedbryting kan fungere. Historien har da vist at mange kommer tilbake etter dopingdommer, og raskt klatrer høyt på resultatlistene.

Internasjonal toppidrett i dag har sterke økonoimske insentiver. En VM/OL-tittel, eller seier i en prestisjefylt konkurranse, kan gi stor økonomisk inntekt. Både i form av premiepenger, bonusutbetalinger fra sponsorer og utstyrleveransører. Og reklamepenger og startpenger i kommende konkurranser, i de idrettene der det er vanlig.

En idrettsdoper har jo skaffet seg økonomiske fordeler ved sitt juks. Som tilsvarende har redusert den rettskafne utøverens muligheter til å tjene på sin idrett. Det er, etter min mening, økonomisk kriminalitet på linje med korrupsjon og innsidehandel, bare for å nevne to av næringslivets juksemetoder.

Hvor store beløp en utøver som dopet seg over en lang periode har tjent inn kan være i mangemillioners-klassen. Det er vel neppe sannsynlig at Verpaluus positive test er et engangstilfelle. Jeg er sikker på at han har dopet seg mange ganger for å vinne. Som de aller fleste dopere.

Burde ikke de som tas av antidopingmyndighetene også etterforskes for økonomisk kriminalitet? Og, hvis det viser seg at de har tusket til seg økonomiske fordeler ved sitt juks, anmeldes og påtales som andre økonomisk kriminelle?

Da ville det svi skikkelig. Sin egen økonomi er gjerne noe man har et nært og sårbart forhold til. Regninger skal jo betales og fremtidenn sikres.

I praksis vet jeg at de fleste utstyrsleverandørene har økonomiske straffekalusuler i sine avtaler med utøvere som trår i kraft ved en positiv dopingstest. Men utøverne tjener sine penger på mange areaner.

Det hadde vært artig om det hadde blitt gjennomført en undersøkelse for å sjekke hvor store beløp utøvere som var tatt i en idrett hadde jukset seg til. Jeg tror vi ville fått sjokk av omfanget. Det vil lett komme opp i et middels kommunebudsjett. Ideen er luftet påtalemyndigheter både her og der.

Leopardens dag og norsk glede og bekymring

Presset har vært stort på rytterne i det nye Leopard Trek-laget fra finanslandet Luxemburg, og finansert av søkkrike Flavio Beccca. Den enes død, den andres brød. Leopardene tok med seg det meste av kvalitet fra Bjarne Riis, og hans Saxo Bank-Sungard. 8 ryttere og mange fra støtteapparatet forsvant. Mange har ment mye om det som skjedde sist høst, men for Bjarne Riis må det ha føltes som et mytteri, forræderi og bakholdsangrep samtidig.

I dag rørte stjernene virkelig på seg, og det er jo slik de beste gjerne opptrer. De vet når de skal være i form, og kan tilpasse sesongen etter det. Ingen unødig formforsering for å hente plasseringer i de tidlige rittene. Heller da bygge en mest mulig solid plattform mot det som teller. Som, Petter Northug gjør det. Det er da ingen som spør hvordan det gikk på Beitostølen i november når VM arrangeres i februar/mars?

Fabian Cancellara utklasset de andre i E3 Prijs-Halebeke, over flere av brosteinspartiene som skal kjøres i Flandern Rundt neste søndag, sykkelgale belgias Holmenkolldag. Vi husker hvordan han i fjor overlegent vant både Flandern, og uka etter Paris-Roubaix. Ved rett og slett å dundre i fra. Så voldsomt at enkelt ymtet frempå om en mulig montert motor innebygget i ramma. De hadde hørt det summe, akkurat som fra en liten motor. Eller, kanskje det var lyden fra eikene de hørte? Tre maskinuhell hindret ikke «Spartacus» å melde fra at han har holdt formen ved like gjennom vinteren.

Lenger syd på Korsika dominerte Frank Schleck avslutningen på den harde førsteetappen i Criterium International. Leopardveteranen Jens Voigt spilte opp ved å gå alene i brudd, og konkurrentene måtte svi av mye for å hente den eldste i feltet. Så støtet lillebror Andy, og slpittet feltet etter at Remy Di Gregorio hadde hatt sin tid i solen, i front. Pasningen ble lagt til Frank, som avgjorde i suveren stil. Hvilket betyr at brødrene er i rute til Amstel, Fleche Wallone og Liege-Baston-Liege.

En skål for Lars Petter Nordhaug, som satt med i gruppa bak de aller første, en syvende plass i dette selskapet er meget sterkt. Nå har vi endelig en rytter som klatrer godt. Interessant også at Lars Petter har kjørt få ritt, og tjener på det med overskudd og kjørestyrke. Når Sky – kapteinen Bradley Wiggins hang med hodet og var ferdig, oste det kraft av Nøtterøy – gutten. Og, Bradley var ikke på treningstur, han hadde plottet ut dette rittet som et han skulle vinne i år. Den gang ei……………….

Jeg tviler på om Sky har mange som kjører bedre i fjellene enn Lars Petter. Et tips fra meg til deg kjære Dave Brailsford – sats på Lars Petter i Frankrike i juli. Du får en sterk klatrer, og en trofast lagspiller i samme person. Det var gleden…………..

Så bekymringen!

For meg er Edvald Boasson Hagen et uvanlig idrettstalent, og han kommer til å vinne mye fremover, som han har gjort. Men, så er det slik at de virkelige sykkeklassikerne, inkl. VM, alle måler rundt 250km. Vi så det i Milano – San Remo sist helg, at når kjøret begynner mot slutten detter Edvald av. Nå satt han også i en flott posisjon i finalen, uten at han klarte å utnytte det til sin fordel. Opp Cipressa var det kjørt, TV-bildene viste en sluttkjørt Gudbrandsdøl. Kanskje akillesskaden var medvirkende årsak? Men, dette har skjedd hver gang Edvald har kjørt de virkelig lange og harde rittene. Han står ikke inn. En gang kan være tilfeldig, to ganger også, men fler enn det er langt fra tilfeldigheter. Da kan trener og lag ikke ha alibiforklaringer, noe må gjøres. Kanskje en prat med ernæringsfysiolog Christine Helle i Olympiatoppen er en god ide? Og, hvordan kjøres de lengste langturene? Flere av de beste rytterne har enkelte laaaaaaaangturer der de avslutter med motorpace de siste 1 ½ – 2 timene, for å bygge styrke. Fra mitt trenervirke var jeg klart overbevist om at mer enn to bommerter på rad ikke var tilfeldig. Da kontaktet jeg det som måtte finnes av eksperter, som fysiolgiprofessor Jostein Hallen. Det var lurt, så slapp utøver og jeg å lure på årsaker, i stedet ble det en klok kartlegging av nå tilstaden.