Nederlenderen Hein Verbruggen har i en årrekke vært en maktfaktor i internasjonal idrett. UCI – det internasjonale sykkelforbundet – ledet han i mange år. Han har spisskompetanse innen markedsføring, som markedsdirektør for Mars. Og flere av hans ideer økte interessen for internasjonal sykkelsport. Han var god til å dyrke profilene, ikke minst Lance Armstrong. Det er alltid lurt når en merkevare skal bygges. Historien viste seg å være for god til å være sann. Lance var en av feltets beste ryttere, fikk en alvorlig kreftsykdom, kom tilbake og ble sportens desiderte ener og merkevare. Det utnyttet Verbruggen til fulle. Armstrong åpnet opp et nytt kontinent for sykkelsporten. Sendingene fra Tour de France ble vist live på storskjerm på Time Square. Interessen fra media økte, og sponsorinntektene tilsvarende. Pengene hopet seg opp hos et tidligere fattig forbund, det ble en glede for Verbruggen og hans folk å studere bankutskriftene.
Han minner mye om avdøde friidrettspresident Primo Nebiolo. Også han fikk fart på friidretten. Verdensmesterskap og spektakulære Grand Prix/Golden League-stevner skapte inntekter friidretten ikke hadde drømt om. Fra å være en organisasjon med en håndfull medarbeidere svellet den ut i alle retninger. Og pengebingen vokste i Onkel Skrue-stil. Nebiolo forsto det grunnleggende: Ypperlige resultater skapte omtale, mestere og rekordholdere ble heltene, som film- og popstjerner. Dopingtester eksisterte knapt. Og hvis de så gjorde var de ofte manipulert. Det er nok vitnesbyrd som bekrefter jukset. Gode resultater for enhver pris, dermed var grunnlaget lagt for verdiskapningen. Medieinteresse gir ofte fulle tribuner, interesserte foran TV-skjermene, dyre priser på rettigheter og sponsorer i kø med åpne lommebøker. Juks satt i system. På slutten av sin lederkarriere rykket Nebiolo også opp til det øverste nivået i IOC. President Juan Antonio Samaranch – tidligere løpegutt for General Franco i Falangist-bevegelsen – var i president i idrettens øverste organ, og ga Nebiolo følgende hyllest: «One of the greatest leading sportsmen of this century». Det er neppe noen involvert i friidrett som glemmer det organiserte jukset under VM i Roma i 1987, der Nebiolo og hans stab gjorde mye for å jukse seg til italienske triumfer på hjemmebane.
Verbruggen opptrådte på samme måte. Konfrontasjon med doping ble møtt med»: «Omfanget er lite, vi har full kontroll». Og hvis noen reiste tvil om Armstrongs hederlighet kontret Verbruggen, ofte aggressivt og opponentene ble bl.a. truet med rettslig forføyning. Nederlenderen visste hva som foregikk.
Endelig innrømmer han at han visste om unormale blodverdier fra en lang rekke av verdens beste ryttere. I stedet for å forfølge sakene, ble rytterne varslet og bedt om å være litt mer forsiktige i sin omgang med EPO og blodoverføringer. Verbruggen var stadig fremme og påpekte sitt tette forhold til Armstrong. De var «buddies».
Det er klart Verbruggen visste hva som foregikk. Like klart at han ikke gjorde jobben sin, innrømmelsen han nå gjorde klassifiserer jeg som korrupsjon. Nå er han altså Honorary Member av IOC og Honorary Vice President i UCI. Idretten sliter kraftig med sitt omdømme, det er ikke bare sykkel, det er juks og fanteri mange steder. Doping, kampfiksing og manglende dopingprøver. Spanske myndigher holder f.eks fremdeles tett lokk over 150 utøvere som ble knyttet til Dr. Fuentes-saken. Hva slags signal gir det at det knapt gjennomføres dopingtester i enkelte store idretter? Ledende tennisspillere har nylig stått fram og etterlyst dette i sin idrett.
Kulturen i en organisasjon gjenspeiler ledelsens kultur. En svak ledelse gir en vaklevoren kultur. Norges IOC-representant Gerhard Heiberg har brukt mye tid på å beskytte Verbruggen. Utsagn som: «Han har gjort mye bra, han har nok ikke forstått hva som har foregått – han har i god mening vært naiv». Det er ingen logikk i slike uttalelser på den ene siden, og angrep på sykkelsporten i samme øyeblikk. Klart det skal ryddes opp i sykkelsporten. Nå forventer jeg at Heiberg tar et initiativ for å få fjernet Verbruggen, det vil endelig markere handlekraft i IOC, ikke en beskyttelses- og fraskrivelseskultur. Jeg ønsker meg også at idrettspresident Børre Rognlien tar tak. Han uttalte jo før jul at det skulle tas i bruk «grønnsåpe og skrubb» med alt som hadde med doping å gjøre. Da bør Rognlien ta initiativ til å rydde opp på toppen, få fjernet idrettsledere som har latt dritten utvikle seg. Da blir det nødvendig å få Heiberg til også å ta fram skrubben. Er norsk idrett tjent med at vi har ledere som beskytter de som har ledet jukset? Ledermodellene blir i hvert fall lite troverdige. Lykke til med grønnsåpa Rognlien, la det ikke bli med ord.