Helvedet i nord

TV 2 viste forrige søndag et dramatisk Vlaanderen Rundt. Sykkelsporten på sitt beste. Kommende søndag byr på Paris-Roubaix – nok en godtbit. Rittet arrangeres for 106. gang.

Jeg tror en vesentlig årsak til at sykkelsporten har så stor oppmerksomhet rundt sine klassikere, er at man har vært dyktige til å holde på tradisjonen. Rittets profil endres ikke vesentlig fra år til år. Det skapes en tradisjon, og det tyder på at de idrettsarrangementene som klarer å holde fast ved sitt konsept, bevarer oppmerksomheten. Selvfølgelig justert med naturlige moderniseringer i moderate former. Langrenn strever nok noe for tiden, fordi endringene har vært så omfattende at den vanlige publikummer har problemer med å holde seg oppdatert. Distansene endres, likeså stilart, konkurransemønster med mer vekt på fellesstart enn intervallstart osv. På sikt vil tilpasning skje og endringene fordøyes, men det er et signal om at endringene ikke bør være for store.

Paris-Roubaix

Paris-Roubaix kalles av mange for ”Helvedet i Nord” (L`enfer du Nord). Rett nok kan rittet være en voldsom utfordring, som for mange nok føles som en forgård til dommedag. Men, klisjeen er knyttet til at området der rittet går gjennom, var sentrale slagmarker under første verdenskrig. Slagmarker som etterlot seg hundretusenvis av døde ungdommer på begge sider.

Men, rittet i seg selv er en utfordring. Jeg har kjørt de fleste av brosteinspartiene, og kan love at det er noe annet enn vår oppfatning av begrepet brostein. Steinene ligger tilfeldig strødd utover på smale kjerreveier. Bilen jeg kjørte hoppet stadig ut av gir på grunn av ujevnhetene, og det var i utgangspunktet ingen dårlig bil jeg kjørte. Regner det, blir steinene såpeglatte, og i tillegg renner søle, kumøkk og lignende inn over steinene. Å balansere sykkelen er en risikosport av første klasse.
Jeg trente Ringerike Sykkelklubb bl.a. i 1998 da lagets ryttere utgjorde brorparten av u/23-landslaget. Som det året deltok i ungdomsutgaven av rittet. Min jobb var å kjøre en av følgebilene. Hvilket var en opplevelse for livet. Thor Hushovd vant etter en strålende oppvisning, og Gabriel Rasch viste den gang at han har taket på det vanskelige underlaget. Han var med i den lille tetgruppen inn på nest siste brosteinsparti, men punkterte dessverre. Og, da var toget gått. Det var også interessant å se lagets lette ryttere, som ikke hadde mulighet til å holde sykkelen mot underlaget – de ble kastet opp og ned i et sett.

Vinneren av Paris-Roubaix må ha mer flaks enn i vanlige ritt. Fordi punkteringer og velt skjer hyppigere. Thor ”er lavet” for å vinne P-R. Han er kraftig og tung – det siste er en forutsetning for å holde sykkelen mot underlaget. Rittet er flatt, hvilket også passer Thor. Og, han er usedvanlig teknisk god. Men, så er det flaksen. De gangene han har kjørt som proff, har han veltet og punktert på de gale stedene. Fjoråret ble ødelagt på grunn av en kraftig influensa. Men, for hver gang uhellene skjer, øker sannsynligheten for at han skal komme over brosteinen uten de store uhellene.

I Vlaanderen Rundt skjedde det jeg forutsa i begynnelsen av sendingen. Rytterne forserte 17 krappe bakker som kom tett på hverandre etter de første 99 km`ene. Belastningen som skal til for å komme opp bakkene er en helt annen enn i de lange Tour de France-bakkene. Der må rytterne ligge like rundt sin anaerobe terskelverdi for å komme opp. Da jobber rytterne innenfor den aerobe energiomsetningen. Det betyr at energileverandøren er det oksygenkrevende energisystemet der fett og sukker forbrennes, og ender som karbondioksyd og vann. Det er selve forbrenningsprosessen som avgir energi, men det er et samsvar mellom opptak og forbruk av oksygen ved denne belastningen.

Bakkene i Vlaanderen er så bratte at energikravet er større enn det som omsettes ved hjelp av den aerobe energiomsetningen. Da må kroppens ”hjelpemotor” settes inn, dvs. den anaerobe energiomsetningen. Ved hjelp av dette systemet splittes glukose til melkesyre, og noe energi blir frigjort til bruk i muskelkontraksjonen. Problemet med dette energisystemet er at det har relativt liten kapasitet, og hele kapasiteten oppbrukes i løpet av 2 min ved maksimalt arbeid. Når det blir gjentatt bruk av hjelpemotor, vil de/den lykkes best som raskt kan komme tilbake i ”normaltilstand” i de lette partiene mellom bakkene. Men, det er snakk om irreversibilitet, dvs. man kommer ikke helt tilbake til normalnivå. Og, det blir vanskeligere for hver bakke som forseres. Der tror jeg Thors utfordring ligger når det gjelder å lykkes i Vlaanderen Rundt. Kurt, derimot virker å ha en noe høyere kapasitet her.

Paris-Roubaix er flatt, det er en voldsom belastning med sine 259 km, hvorav 52,7 km (av de siste 160 km`ene) er brosteinspartier. Det svir, men likevel vil belastningen være rundt anaerob terskel på de mest krevende partiene. Thor`s fysikk vil ikke ha noe problem – normalt – med å håndtere denne belastningen. Han er i mine øyne en av de virkelig store favorittene. Hvis bare ikke skaden fra onsdag hemmer?

Kurt vil være der igjen. Team CSC har vinneren av de to siste utgavene i Stuart O`Grady og Fabio Cancellara. For et lag!!!! Cancellara er mye den samme typen som Thor, også for ham er Paris-Roubaix en større mulighet enn sist søndag.


Da får vi se – gled dere. Det er minst 30 ryttere som kan vinne. For rytternes del håper vi på tørre veier. Det har vært nok stygge skader under regnværsutgavene.

Søndag er Belgias Holmenkolldag

De to kommende søndager viser TV 2 sykkeldramatikk på øverste hylle. Først Vlaanderen Rundt, og så Paris-Roubaix. Sammen med Tour de France sesongens to viktigste sykkelritt. Og, de to mest prestisjefylte endagsrittene å vinne.

Søndag er Belgias Vlaanderen arenaen. De sykkelgale belgiere vil møte opp i hundretusenvis langs løypa for å heie på sine helter og være del av skuespillet, som ruller i gang for 92. gang. I tillegg til «tusener på tusener», som Dag Otto sier, fra andre nasjoner. Rittet er det største idrettsarrangement i Belgia uansett idrett – det er Holmenkolldag flere ganger etter hverandre på samme dag.

Hva som gjør rittet spesielt og dramatisk? Er det ikke et vanlig sykkelritt spør mange? Det er jo ikke det – fordi rytterne på den 264 km lange ferden fra Brugge til Meerebeke møter 17 belgiske helling’er. Helling kan best oversettes med bakke, og i Vlaanderen Rundt er det bratte bakker. De første 99 km er flate, det kommer til å gå brudd med relativt ukjente ryttere som oppvarming. De vil stekes i sitt eget fett når utfordringene kommer på rekke og rad, og favorittene reiser seg i bukken. Bakkene kommer tett – en utfordring hver niende kilometer. Det er ikke Tour de France-bakker som møter rytterne. Men, korte og steile er de, ofte med elendig og grov brostein som underlag. Den lengste er 2200 m, og den bratteste har en stigningsgrad på 22% på det verste. Det er som å kjøre opp en vegg.

Koppenberg er navnet – en av de virkelig klassiske bakkene i sykkelhistorien. Det tyngste partiet er i tillegg på smal og dårlig brostein. Hvis det så blir vått, er det lett å få sluring på bakhjulet. Det blir fascinerende bilder når syklistene jogger opp bakken med sykkelen over skulderen. Koppenberg var ute av rittet i fjor, fordi underlaget var i for dårlig forfatning til å gjøre det forsvarlig for rytterne å forsere bakken. Men lokalsamfunnet sto frem, og en gigantisk dugnad har brakt bakken tilbake i rittet. Ekstra dramatikk var det i 1987 da dansken Jesper Skibby alene i tet ble kjørt ned av en av de ledsagende motorsyklene på Koppenberg.

Posisjonen i feltet kan være helt avgjørende før inngangen til hellingene. Ligger du bak i køen, kommer du garantert ikke til mål før vinneren hyldes på podiet. Du kommer neppe til mål i det hele tatt. Inn mot den første hellingen – Kluisberg – vil feltet på 190 ryttere sloss om å sitte foran i en fart av 60-70km/time på den brede veien. Fra bred veibane med plass til 12-15 i bredden, skal rytterne plutselig inn i en bakke hvor det går to i bredden. Det må jo bli kaos av slikt. Noe historien bekrefter. Og, slik holder de på etter modell av Agathe Christies «10 little niggerboys», der den ene etter den andre etter hvert forsvinner. Berg- og dalbanen varer i drøyt 150 km, i finalen sitter det neppe igjen mer enn 5-6 ryttere. Resten har fått det så det holder.

Å vinne Vlaanderen og Paris-Roubaix har alltid stått på topp av ønskelisten til Thor Hushovd. Som rytter passer han godt. Han er taktisk god, muskulært sterk og har dermed nødvendig kraft til å forsere opp de korte, bratte hellingene. Han er teknisk god på brostein, og har nødvendig tyngde til å holde sykkelen på underlaget. Lette ryttere vil sprette opp og ned som menneskelige jo-jo`er. Personlig tror jeg Thors muligheter er større neste søndag, da rittet er paddeflatt, men likevel fullt av dramatiske hindringer. Thor har der hatt uflaks med pungteringer og velt i avgjørende øyeblikk. For hvert uhell, vil sannsynligheten øke for å komme gjennom med nødvendig flaks neste gang. Det er jo enkel sannsynlighetsberegning. Dog er jeg i tvil når det gjelder rittet om to dager. Fordi jeg ikke er sikker på om Thor har kapasitet til å henge med helt mot slutten etter de 14-15 første intense fart- og kraftøkningene med seks timer i sykkelbeina, og med en mørbanket kropp. At Thor brøt E3-Prijs sier lite om hans form. Det er enkelte ganger slik for syklister – at beina ikke fungerer i det hele tatt. Og, Thor har ikke vanlige bein – bare så du vet det. De er store og kraftfulle – det er mye melkesyra kan henge seg fast i.

Kurt Asle Arvesen vant generalprøven – E3 Prijs – forrige lørdag. Med mange av de antatt sterkeste rytterne i feltet. I en løype over flere av vanskelighetene i Vlaanderen Rundt. Kurt er ideelt skrudd sammen for rittet. Han kjører godt på brostein, er et råskinn skulder mot skulder i posisjonskamp, og han vinner oftest sine seire i spurter mot få motstandere. Som det vil bli søndag. Kurts utfordring blir CSC`s disposisjoner. Laget har mange sterke ryttere, og med Fabio Cancellara kanskje den største favoritten av alle. Selv om jeg tror at sveitseren, som Thor, har enda bedre muligheter i «Helvedet i Nord» søndagen etter. Som han vant for to år siden. CSC er verdens beste sykkellag. De ønsker å vinne Vlaanderen, som noe av det viktigste av det viktige i bransjen. Sponsorjakten er i gang, og mange potensielle sponsorer er invitert til søndagens folkefest. Jeg tror Kurt får en fri rolle i åttemannslaget. Da skal noen og enhver være på vakt.

Sykkelsporten har en imponerende bredde i toppen. Søndag får vi se klassikerspesialistene. Det er ikke rittet der sammenlagtfavorittene i Tour de France er i front. Den siste Tour de France-vinner som vant Vlaanderen, var Eddy Merckx i 1975. 20 år tidligere den forrige – franskmannen Louison Bobet.

Dag Otto Lauritzen sto, som eneste nordmann så langt, på pallen i 1989 etter å ha blitt utmanøvrert av Eddy Van Hooydonck på Bosberg – som er årets siste helling. Der kan gjerne avgjørelse falle i år også. Blir det Cancellara, Tom Boonen (to ganger vinner) eller fjorårseneren Allesandro Ballan? Eller Kurt, eller Thor? Vi vil ganske sikkert ha to nordmenn som setter farge på et av verdens største sykkelritt. Gled dere.

Så et lite hjertesukk til slutt, og en gratis idé i tillegg. Fotballpuber er det flust av. Hvorfor har ingen tenkt tanken om en sykkelpub. Med den interessen det er for sykkel i Norge. Som skyldes en kombinasjon av gode ryttere og TV 2s dristige satsing. Fire timer dramatikk skal Christian og jeg formidle søndag. Da er det rom for mange langpils…………

Antall visninger