13. juli for drøye to år siden satt Christian og jeg i Bourg-en-Bresse og kommenterte en Tour de France-etappen, som for øvrig ble vunnet at Tom Boonen. Noen timer før målgang fikk vi beskjed om at en ung Rabobank-rytter hadde skadet seg stygt. Den lovende rytteren – Kai Reus – veltet stygt i forbindelse med et treningsopphold i Alpene. I voldsom fart ned fra Col de l`Iseran stupte han over sykkelen da han skulle passere en bil. Han klarte å kravle seg opp, og ble sittende mot muren som beskyttet mot kløften under. Bevisstløs ble han fraktet til sykehuset i Grenoble. Skjer ikke dette med mange, vil du sikkert spørre. Det gjør jo dessverre det, men i dette dramatiske tilfellet var eggen mellom liv og død ekstra tynn. Det er jo denne vare livseggen Ingvar Ambjørnsen refererer til når han beskriver sin fasinasjon for sykkelsporten.

I går var Reus endelig tilbake i det gode selskap, og kom alene til mål på den andre etappen i Tour of Britain, og leder også etter dagens etappe – foran Edvald Boasson Hagen. Rett nok er ikke deltagelsen i rittet av de mest utfordrende, men seieren i går var en triumf for en rytter som har brukt snaue to år på å komme tilbake.

På sykehuset i Grenoble ble det konstatert blødninger i hodet, og flere brudd i ribbein og kravbein. Reus ble holdt i kunstig koma i 11 dager før han ble fløyet til sykehus i Nederland. Den første tiden sov han 18 timer i døgnet, og vekten raste fra 72kg til 55kg. Normal hvilepuls var 35/40, nå 100. Koordinasjonen på venstre side var elendig på grunn av hodeskadene. Han måtte blant annet lære å løpe på nytt. Hørselen og korttidsminnet er svekket. Han forkynte tappert at hans hensikt var å fortsette sykkelkarrieren, men få trodde ham. Som ledd i oppbygningen dro han et halvt år til New Zealand. Rett og slett for å få grep på livet igjen, og samle selvtillit, som var totalt forsvunnet. Han lånte seg en campingvogn og fartet rundt på måfå. Når han møtte andre backpackere presenterte han seg som økonomistudent for å slippe spørsmål om sykling. Kroppen ville etter hvert mosjonere, men hodet var langt fra klart. Det er gjerne slik med topputøvere som er skadet, at de får en tilnærmet abstinens når man er borte fra regelmessig bevegelse over tid.

Oppholdet «Down Under» ga avstand, og Kai vant gradvis tilbake kontrollen både mentalt og fysisk. Come-backet kom i vinter, drøyt halvannet år etter ulykken, i Tour Down Under, der han brøt den 3.etappen. Så fulgte Clasica Almeria hvor han ble nr. 40.

Som junior og ungdom var Kai Reus mer enn vanlig lovende. I 2003 ble han verdensmester for junior i Hamilton, Canada. Hvor han støtet fra det som var igjen av feltet på den siste runden, og kom alene til mål. World Cup sopte han også med seg samme året. I 2006 ble han nederlandsk mester for u/23 både i fellesstarten og på tempo, vant også Tour de Normandie (som i 2005).

Jeg ønsker Kai Reus velkommen tilbake, et imponerende stykke arbeid er nedlagt, mye motgang overvunnet. Også en honnør til Rabobank, som har holdt fast i gutten. Men, Tour of Britain vinner han ikke. Det gjør Edvald Boasson Hagen – vær trygg på det!

Edvald Boasson Hagen viste mandag at han behersker enda en arena. For første gang triumferte han i en virkelig massespurt i kamp med flere av bransjens beste gladiatorer. Rett nok manglet det noen, men å slå Tyler Farrar, Graeme Brown, Matthew Goss, Mark Renshaw m.fl. viser at Edvald også behersker de uryddige massespurtene. Farrar har vunnet mye i år, i tillegg til at han seg som den nest beste i massespurtene i årets Tour de France, sammen med Thor Hushovd.

Vi visste at Edvald har kraft nok i tråkket, kombinert med den nødvendige eksplosivitet, til å avgjøre slike dueller, med referanse til de spurtene han har vunnet tidligere i år. Men, det har vært spurter i små grupper. Der har han knapt sin like i bransjen. Men, for meg har det virket som han ikke har villet frigjøre disse egenskapene i massespurtene – rett og slett fordi risikoen for velt med tilhørende skader er stor. Edvald har jo likevel så mange spissferdigheter å spille på. Usedvanlig taktisk klok som han er, leser rittene godt, som kombinert med kjørestyrken og evnen til å akselerere på riktig tidspunkt ofte gjør at han sitter med i de avgjørende bruddene. Hvor han er vanskelig å slå. Han er i ferd med å bli en av verdens beste temporyttere, og tåler godt krevende kuperte løyper. Dermed er han vanskelig å slå i etapperitt over 3-10 dager.

Eneco Tour er ikke av de viktigste etapperittene, men det er et Pro Tour-ritt med meget god deltagelse. Og, dermed et ritt proffene tar seriøst. Også i fjor var han nær en topp-plassering i rittet, men satt da på en etappe i sterk vind på galt sted da feltet sprakk, og fikk mange minutter i sekken. Og, dermed forsvant mulighetene til pallplass sammenlagt. Tirsdag avsluttes rittet med 13,1km tempo. Det gir ikke svært høye odds om Edvald vinner totalt. Det motsatte vil være en liten bombe.

I dag kom nyheten om at Team Sky Sport blir gudbrandsdølens nye lag, som vi i TV2 lenge har forutsagt. Et klokt valg, når han først forlater verdens mestvinnende sykkellag. Økonomien er bunnsolid. Enda er mer interessant er det organisatoriske fundamentet laget bygges på. Storbritannia har tradisjonelt vært av syklingens utposter, selv om det regelmessig har dukket opp store ryttere, som Tom Simpson, Robert Millar (nr. 4 i Tour de France), Barry Hoban Sean Yates og Chris Boardman. Men, disse representerte unntakene, det var ingen klar strategi bak utviklingen av elitesyklingen på øya. Inntil Peter Keen, mannen som trente Chris Boardman til gull på velodromen i Barcelona-OL i 1992, startet det hele. Han ble ansatt som «Performance Director» i forbundet. Det fantes knapp penger i kassa. Keen ble den første heltidsansatte i forbundet, stol og pult ble innkjøpt på nærmeste loppemarked. I stedet for å dekke alle hull, startet Keen med å utarbeide en strategiplan, som har vært styringsverktøyet. I 1998 ble dagens «Performance Director» , Dave Brailsford, ansatt. Opprinnelig med hovedansvar for økonomi og finans. Naturlig nok siden waliseren formelt har en Master fra Sheffield Business School. I tillegg har han dog hovedfag i idrettsvitenskap og -psykologi. Etter hvert overtok Brailsford ansvaret for utviklingen, mens Keen ble leder for UK Sports, han er britenes svar på Jarle Aambø i Olympiatoppen.

Rammebetingelsene falt etter hvert på plass. Fra 1997 har det nasjonale tippeselskapet bidratt med betydelige midler til britisk idrett (Team GB), hvorav syklingen det første året mottok fire millioner. En sum som siden er økt vesentlig. Min erfaring er at penger spiller liten rolle, hvis man ikke har noen gærninger som er villige til å jobbe vettet av seg for å nå resultater. «Kreativitet og galskap» er basisforutsetningene. Har man den kompetansen, kan gode rammebetingelser hjelpe til å skyte fart.

Det er bygget en organisasjon rundt den britiske sykkelsatsingen, som det knapt finnes maken til i noen idrett i verden. Chris Boardman er hentet inn som «Director of coaching». Han blir målt på hvordan leder og trenere utvikles innen coachingfaget, i tillegg til at han har ansvar for forskning og utstyrsutvikling. 15 personer jobber med utvikling av rammer, styre, sete, hjul, hjelmer, bekledning m.m. Flere av disse kommer fra Formel-1 miljøet.

Den kjente idrettspsykologen Steve Peters har ansvar for sitt område, primært med fokus på å bedre rytternes evne til å fokusere og takle press/stress. Et dyktig medisinsk team er en forutsetning. Eksperter på styrketrening, bevegelighet, fysiologi etc. er også en selvfølgelig del av organisasjonen.

Satsingen er sentralisert til velodromen i Manchester, og bygget rundt satsingen på bane. Men, etter mønster fra den australske modellen, har utviklingen av bane- og landveisryttere gått hånd i hånd. Blant annet har u-23 rytterne base i Toscana.

Annen ekstern ekspertise er hentet inn fra BAE Systems, som er spesialister på utvikling av forsvars- og romfartsteknologi. Via UK Sports har de avtale om å levere ekspertise innen mekanikk, aerodynamikk, materialkunnskap, matematiske modeller og simulering. Ikke bare til sykkel, men også til seiling, roing, padling og bob/aking.

Resultatene? I OL-08 i Bejing vant de britiske rytterne 14 medaljer på bane og landvei. Nye sultne ryttere dukker opp på rekke og rad. Mark Cavendish er den mest kjent som har kommet gjennom systemet. Men, også Bradley Wiggins, med 6 olympiske medaljer, er en av frontfigurene. Min helt, og den virkelig store sensasjonen i årets Tour de France. Det manglet ikke mange sekundene fra den tidligere hurragutten opp til «kong» Lance på tredjeplass til slutt. Et tett samspill mellom ledelsen i Garmin og spesialistene i UK Sports la opp et program som medførte at Wiggins reduserte sin vekt med 5-6 kg på 8 måneder, uten å miste noe av kraften i tråkket, som i utgangspunktet er formidabel. Regjerende olympisk mester i forfølgelsesritt som han er. Jeg er spent på om Wiggins blir den store sammenlagtkanonen til Team Sky Sport? Brailsford har uttalt at kapteinen på laget skal være britisk.

Brailsford har stadig utviklet nye mål, blant annet har det i flere år vært uttalt at England skulle ha sitt eget profflag, som toppen av utviklingspyramiden. Laget skulle på beina til 2010, med deltagelse i Tour de France neste år som et naturlig mål. Lagets første ritt blir Tour Down Under. I 2012 skal laget ha en mann på pallen i Tour`en, og ha etablert seg i toppen, parallelt med at Storbritannia skal vinne flest sykkelmedaljer under OL på hjemmebane. Erfarne Scott Sunderland er laget Sportsdirektør.

Edvald vil være i trygge hender, som en del av den mest spennende videreutvikling i internasjonal toppidrett uansett idrett. Lykke til!!!!!!!!!!!!!

Uttak er alltid vanskelig, spesielt om den eller de siste plassene. Hvor det er flere gode kandidater, og ikke minst der kandidatene selv mener de er gode nok – i stedet for en av de uttatte.

Team CERVELO har hatt en fin start på året så langt. Godt over forventning, en fin blanding ryttere har utfylt hverandre godt. Til beste for laget, og seiersstatistikken.

Tour de France er syklingens desidert viktigste begivenhet. Den internasjonale medieinteressen overgår alt annet i bransjen. Prestisjen knyttet til suksess, og konsekvensene av gode resultater, ikke minst økonomisk, er positive. Alle idrettsutøvere vil gjerne delta i årets viktigste konkurranse. Slåss mot de beste, vise at uttallige treningstimer har båret frukter. Og, siden de er yrkesutøvere, fylle på bankkontiene.

I Tour de France er det alt overskyggende momentet å vinne sammenlagt. CERVELO-laget har regjerende TdF-mester i Carlos Sastre. Selv trodde jeg Alberto Contador skulle være den selvskrevne favoritt. I mine øye er han fremdeles det, men det har vært små svakhetstegn i oppkjøringen. Gikk tom i Paris-Nice, og kjørte et middels Dauphine Libere. Men sannsynligvis holdt han litt igjen – for å lette på favoritt-trykket, og spare litt krefter til den siste oppkjøringen. Det er mange om beinet, åpent som bare det. Sastre viste styrke da han vant to klatreetapper i Giro’en. Han er en klar pallkandidat. Og siden det primært gjelder å sykle fortest fra Monaco til Paris, må CERVELO selvfølgelig bygge laget rundt vinnerkandidaten. Noe annet hadde vært totalt bortebom. Det er prestisje i å vinne etapper og den grønne trøya, men det teller lite i forhold til kampen om den gule trøya. I landbruket, kalles noe «attåtnæring» – det er nettopp det de andre konkurranse innlagt i TdF er. I Credit Agricole fantes det ikke sammenlagtkandidater, selv om Christophe Moreau hadde et visst potensiale. Da er det naturlig for et lag å gå for tilleggskonkurransene. Og Thor var den selvsagte kandidaten til å bringe heder og ære til de grønne.

Sastre har rutinerte ryttere rundt seg. Cuesta er rittets eldste deltager, forsvarte sin plass etter god kjøring i Sveits Rundt. Gustov har likeledes solid. Som Gomez Marchante. Jeg er overrasket over at Xavier Florencio ikke er med. Serge Pauwels imponerte i Giro’en med sterk klatring., men var ikke aktuell – han skal lade opp batteriene på nytt mot Spania Rundt, som Phillip Deignan. Begge er to Sastre hadde hatt god bruk for. Her kommer svakheten til CERVELO fram, de må også ha noen ryttere som prioriterer Giro og Vuelta. Stallen er i tynneste laget til å sende det absolutt beste laget til Monaco. Det kan bli Sastres bane.

Thor har med seg Haussler, Lancaster og Roulston, med kjempesterke Klier som motoren i laget.

Spennende å se om Haussler fungerer bedre i forhold til Thor i TdF enn i Sveits? Det må han for at Thor skal lykkes.

At Simon Gerrans ikke kom med forundrer meg. Vant etappe i TdF i fjor, i Giro’en i år. Gabba har lov til å være skuffet, han har gjort mange gode ritt, ikke minst på brosteinen i vår. Nå er det helt andre ting det dreier seg om i TdF. Både Gerrans og Florencio, og Roger Hammond sto før i køen for plass på laget.

Gabriel får knytte neven, fortsette sin gode trend, trene på å klatre bedre, og kjøre et flott Spania Rundt.

Etter fjorårsesongen så Kurt Asle Arvesen ut til å bli et selvsagt valg på Team Saxobanks Tour de France-lag i år. Han var en sterkt medvirkende årsak til at Carlos Sastre ble den endelige triumfatoren. Sterkt kjørende, sammen med de andre arbeidshestene, Fabian Cancellara, Jens Voigt, Stuart O`Grady, Volodymir Gustov (borte fra laget i år), og Nicki Sørensen. Det hele ble kronet med etappeseieren i Foix, der han slo bruddkameratene Martin Elmiger og regjerende verdensmester Alessandro Ballan i en feiende spurt.

Men, i idrett skjer ting raskt. Selv om det er få måneder fra en sesong slutter til den neste starter opp, endres prestasjonsnivået. Kurt Asle sved av mye krutt i fjor, både mentalt og fysisk. Det som er brutt ned skal bygges opp igjen. Noe som tar tid. For Kurt Asle har det tatt tid å komme i gang i år. En forsesong langt under det han har levert i de årene han har kjørt for laget til Bjarne-gutten.

Sesongen er lang, og det er få som kjører på topp fra februar til juli. De beste har sitt rittprogram spikret, og bruker, i perioder, flere ritt som ren trening. Konkurrerer dermed uten å tappe unødige ressurser. Og, for å kunne holde treningen på et høyt nivå parallelt med regelmessige konkurranser, som ren kvalitetstrening.

Jeg vet at Kurt Asle nyter stor tillit hos Bjarne Riis. Når han er i form, er han en kjempesterk motor i laget, han tåler mye smerte og juling, han har evnen til å få det beste ut av de andre på laget. I fjor var han «road» kaptein på laget med bare verdensstjerner. Han organiserte laget etter de føringer han fikk fra bilen til sportsdirektøren.

I år står Kurt uten resultater, unntatt 16.plassen fra Paris-Roubaix, dog mange minutter bak Tom Boonen. At resultatene har uteblitt er ikke avgjørende, hvis Kurt har fremvist stor kjørestyrke og gjort jobben for kapteinen. Men, jeg syns det har manglet på den vanlige kjørestyrken. Og, da kommer rakst utfordringen ved å kjøre på et av verdens aller beste lag. Vises det svakhet, står alltid en annen rytter av ypperste merke klar til å overta plassen. Som det er i andre lagsammenhenger, som i Barcelona, Manchester United m.fl. Dagsformen er avgjørende……….

Det viktig for rytterne å kjøre TdF, intet annet ritt gir slike muligheter til økning av størrelsen på bankkontoen, og bedre omdømmet hos eventuelle fremtidige arbeidsgivere.

Team Saxobank består av 28 ryttere, 19 av disse får gleden av å se TdF sittende i godstolen. Hvordan vil Riis komponere sitt lag i år? Som i fjor, er det kun en ting som teller, det er pallen sammenlagt. Sastre er borte, det var en smertefull skilsmisse. Brødrene Schleck er kapteiner, den sterkeste etter min mening, er Andy, som fyller 24 år onsdag. Det har lenge ligget i kortene at den meget lovende klatreren Chris Anker Sørensen skal være superhjelper i fjellene, og endelig få sin TdF-debut.

Jens Voigt og Fabian Cancellara er helt sikre. Noe jeg tror Stuart O`Grady også er. Sistnevnte brakk kravebeinet i Milan – San Remo, men har begynt å rulle i form igjen. Da er det kun tre plasser igjen.

Nicki Sørensen er alltid solid, og har vist bedre takter, generelt, enn Kurt i år. Og, hadde jeg vært Bjarne Riis, hadde jeg tatt ut svensken Gustav Larsson. I år er lagtempo på programmet for første gang siden 2005. Falunpojken er en av verdens beste temporyttere, det var så vidt at han ikke fravristet Cancellara gullet i fjorårets olympiske leker i Beijing. Kjøresterk som få, god til å klatre, god til å slite. I fjor sluttet han som nr. 14 i Giro’en totalt. Det sier sitt. Og, han er i form. Det kan da ikke være noe fornuftig argument som tilsier at Larsson skal ha konkurransefri i juli. Så mange ekstra gode ryttere har selv ikke Team Saxobank.

Matti Breschel er dansk, ble bronsevinner i VM i fjor, har Edvald Boasson Hagens evne til å gå i de riktige bruddene, og vinner dermed mange sykkelritt. God til å spurte er han også. Ulempen er at han går relativt dårlig oppover. Men, han kan gjøre sin jobb i lettere terreng. Og, i Kurts disfavør taler at lagets hovedsponsor nå er en dansk bank, og ikke en internasjonal databedrift. Jo flere danske drenge på laget, desto bedre for sponsoren. Breschel er også i meget god form for tiden.

Glem heller ikke russeren Alexandr Kolobnev, med mye av de samme egenskapene som Breschel. Sølvvinner i VM for to år siden, og 4. mann i OL.

Kurt Asle må vise knallsterk kjørestyrke i Sveits Rundt for å bli tatt ut. Jeg er ikke veldig opptatt av plasseringene, men av styrken han viser. Plassen henger i en tynn tråd, men jeg vet Kurt er en ressurs for laget når han er i form. Han vil fylle hjelperytterrollen bedre enn Breschel, Nicki Sørensen og Kolobnev når formen er på plass. Da må det dokumenteres på runden i Sveits.

TV 2 Sport vil bringe deg dramaet direkte hver dag. Følg med, og kryss fingre og tær for gutten fra Eresfjorden. Lykke til Kurt Asle!!!!!

For en etappe igjen. Seieren fredag bekreftet det Edvald har vist så mange ganger, at han allerede er en av verdens beste til å avgjøre når mindre grupper kommer mot mål. Han har stor spurtkraft, men bruker den ikke, som jeg har sagt, fornuftig nok i massespurter for ikke å risikere farlige velt med skader som resultat.

Lørdagens etappe viste at Edvald har en stor sammenlagtrytter i magen. Jeg har lurt på om han klatrer godt nok, om han i det hele tatt vil opparbeide seg den egenskapen. Det kan både du og jeg ta med ro, i dag viste han at han kan bli en rytter også for sammenlagtlistene i de store Tourene. Kan lagkameratene Michael Rogers og Kim Kirchen kjøre inn til topp-10 plasseringer i Tour de France, kan Edvald også. Det er jeg nå helt sikker på. Hvilke Tourer det ligger an til de kommende årene? Det kommer til å bli TV-underholdning nummer én i norsk idrett. Vi skal jo også ha glede av Thor og Kurt noen år til. Edvald har, i tillegg, et potensial til å bli en av de store temporytterne i bransjen. Det er vel knapt en rytter som harmonerer et så høyt maksimalt oksygenopptak med evne til å produsere en meget høy watt på maksimal belastning. En slik kombinasjon gir et tempodyr, minst på nivå med Fabian Cancellara. Ryttere med ekstremt høyt maksimalt oksygenopptak er gjerne lette fjellgeiter. Som, mangler kraften. Nå har vi en nordmann som er i ferd med å bli en ener i internasjonal sykkelsport. Bedre enn noen syklist vi har hatt før…

Team Columbia-laget dominerte igjen. Hyggelig at det store talentet, og tidligere U23-verdensmester, Kanstantsin Siutsou holdt unna til mål. I gruppen satt laget med Rogers, Edvald og Lövkvist.

Jeg ser at det spekuleres i at Edvald bør utnytte sin markedsverdi nå som kontrakten hans løper ut, men det lureste han kan gjøre, etter min mening, er å være iskald og innse at han er på verdens beste sykkellag, som utvikler sine ryttere etter topp moderne prinsipper. Hvor det er et meget godt lagspill og tilsvarende relevant matching med mange likeverdige ryttere. Jeg ville spurt meg selv, hvor er det størst mulighet til å utvikle det idrettslige potensialet? En optimalisering av talentet gir alltid mest avkastning på lang sikt. Kortsiktig gevinst biter ofte de grådige i halen. Med stagnasjon som resultat. Men det er mange som skal mene noe, ikke minst agenter. Jeg har et langt liv i internasjonal toppidrett, og har sett altfor mange ganger at økonomisk grådighet ikke samsvarer med den beste idrettslige utviklingen.

Men la oss gledes over det som har skjedd. Jeg påstår at det Edvald har gjort siden starten av Giroen forrige lørdag er helt på linje med det beste som er prestert i norsk idrett så langt i år. Det ligger ikke noe bak det Bjørndalen og Northug har gjort. Sykkel er en stor idrett, det er over 3000 profesjonelle syklister i verden. Det Edvald gjorde lørdag var en åpenbaring om hva som vil komme. Vi kan jo fantasere litt over hva som hadde skjedd i dagens avslutning hvis det ikke var lagkameraten som satt foran til slutt? Da ville Team Columbia hatt fire mann til å kjøre inn bruddet, og i en spurt med få er Edvald den beste. Du husker vel fredag, og spurten om 2.plassen lørdag. Men, nå var det ikke slik. Som min bestefar sa: «Hadde bestemor gått på hjul så hadde hun vært en omnibuss».

Og, så vant Enga – det er flust med grunner til å feire nasjonaldagen omgående. Jeg er i gang, vær klar over det…

Unge Edvald har gjort en formidabel start på jubileums-Giroen. Ikke bare dagens andreplass, men oksesterk lagtempo, strålende opptrekk for Cavendish og klatreegenskaper. Og så avslutningen i dag, hvor han slo flere av verdens beste spurtere i kamp om andreplassen. Ikke mas med massespurter, Edvald. Det er nok av andre muligheter.

Og, til sykkelledelsen: Med guttens kjørestyrke har vi en medaljekandidat i London-lekene 2012. I dag var bare gammeldoperen Scarponi (utestengt etter Fuentes-skandalen) foran.

Jeg har sagt det før, men det er fire unggutter i norsk toppidrett som har noe spesielt – Edvald, Northug, skiskytter-Emil og Bøkko. Vi får mange kosestunder fremover med slike kanontyper!

Gotland har fått en sykkelhelt i Thomas Løvkvist. Som snuser få sekunder bak en Di Luca med en rufsete forhistorie. Løvkvist som har vært en sammenlagtkandidat siden han valgte å prioritere landeveissykling fremfor terrenget, der han var av verdens mest lovende. Men som har hatt problemer med å holde en treukers tur. Klarer han det nå?

Han er en bedre temporytter enn Basso og Di Luca. Det umenneskelige nivået grunnet kjemisk hjelp er sterkt redusert. Det går roligere i bakkene enn før. Det vil være enda en spiker i dopingkampen hvis den meget sympatiske gutten fra Visby tar kaka.

Som den andre svensken i Giro-historien. Gøsta «Fåglum» Pettersson klarte også det mesterstykket. Legandarisk eldstebror blant fire, som alle var i verdenseliten. Og, som sammen ble verdensmestre på 100 kilometer lagtempo.

La oss heie på Thomas! Å slå tidligere juksere er nå mulig. Nå tør de ikke mer. Samarbeidet mellom legemiddelindustrien og antipoingbevegelsen har blant annet ført til merking av flere av de prestasjonsfremmende midlene, slik at jukset lett kan oppdages.

Svenskens hardeste konkurrent? Levi Leipheimer, tror jeg.

Lance sliter, ikke så rart etter kragebeinsbruddet. Han kan umulig være i form. Men, kan kjøre seg i langt bedre slag gjennom rittet med stor gevinst i oppbygbingen mot Touren. Da har Contador og Leipheimer en solid hjelperytter. Men, at Lance kommer i gammel form er for meg utenkelig.

Edvald kommer til å vinne mye, blant de beste. Han er ydmyk, har en allsidig idrettsbakgrunn. Bor han ikke i Sogn Haveby når han er hjemme? De lykkes som fokuserer på idrettslig utvikling, og ikke på pengene som surrer rundt der ute. De kommer automatisk når prestasjonene er gode nok.

Og, han og Gotlandsgutten bør takke visjonære Bob Stapleton, som skapte et dynamisk og moderne sykkellag på ruinene av T-Mobile. For egne penger, stort sett. Fremdeles bidrar hans bankkonto til driften. I påvente av en delsponsor. Laget drives med basis i det mest moderne som gjelder utvikling innen utholdenhetsidrett. Der er mye av suksessen. Moderne utvikling med perspektiv på lagbygging og helhet.

Da gleder jeg meg til fortsettelsen!

Så kommer meldingen om at Christian Pfannberger er suspendert fra Team Katusha fordi han har avlagt en positiv dopingprøve. Rytteren nekter, selvfølgelig på at han har jukset. Men laget har sikkert ikke suspendert ham på tomt grunnlag……….

Er Pfannberger en rytter å henge seg opp i? Han er faktisk det. Jeg brukte en del tid på ham da vi kommenterte Ardennerklassikerne for kort tid siden. Fordi han kjørte meget bra, noe han også gjorde i fjor. En imponerende merittliste, men 5., 6. og 8.plass i Liege-Baston-Liege, Amstel Gold Race og Fleche Wallone. I år ble han nr. 9 i Amstel, men var sterkt medvirkende til at lagkameraten, den russiske veteranen Sergej Ivanov vant rittet.

I fjor ble han også nr. 8 i VM etter å ha vært en av de mest aktive rytterne i finalen. Som han var det i OL i Bejing, hvor han var alene 40km fra mål. Han kjørte inn på sisterunden 20sek foran feltet, men ble innkjørt. Det hjalp heller ikke at han mistet vannflaska like før den siste bakken mot mål. Østerriksk mester ble han også, som i 2007. I fjor kjørte han for Barloworld, men var ikke på laget i Tour de France, der lagkameraten Moises Duenas reiste hjem i skam som en av rytterne testende positivt på EPO.

Jeg ble interessert i mannens bakgrunn. Her kommer han stormende inn verdenseliten i fjor, med et stort etappepotensiale. Klatre kan han også, har bl.a. vunnet kongeetappen i Østerrike Rundt opp til Kitzbuhler Horn. Meget god amatør, også med gode resultater i ritt som Rheinland Pfaltz (nr. 2) og Sachsen Tour (nr. 4) da han kjørte for mindre profesjonelle lag. Og, så testet han positivt på testosteron, og var utestengt i 2004 og 2005. Der kom det!

Jeg er overbevist om at ryttere som en gang har opplevd den gode følelsen dopingen øyensynlig gir, har vanskelig for å konkurrere uten. Østerrike har en sort dopingshistorie, med beviselig systematisk doping i de fleste utholdenhetsidrettene. Flere av de beste syklistene er tatt for doping, den siste var jo Bernard Kohl, fra Tour de France i fjor.

Hvis også Pfannberger sitter i klisteret har to tidligere dopere blitt tatt igjen på kort tid. Tyler Hamilton klarte heller ikke å kjøre uten dop i sitt comeback. Skal ondet bli tatt ved roten, bør livstidsstraff gjelde. Jeg får ikke ståpels av at Ivan Basso er en av favorittene i Giro’en som begynner om få dager. Hans tilstedeværelse er i grunnen hån mot de rene rytterne. Godt at Tour de France ikke vil vite av ham.

Jeg har ikke nevnt min skuffelse over at Davide Rebellin testet positivt i.f.m. sitt sølvmedaljeritt i Bejing. «Mr. Clean», som han kalles – den meget troende katolikken, som i år igjen vant Fleche Wallone. Som før hver sesong besøker sin skytshelgen, San Antonio, i katedralen i Padova, der han ber om hell og lykke. Nå ble det slutt på hellet. Dopingtestene klarte endelig å spore jukset. Jeg forundres over at det tok så lang tid å få resultatene fra Beijing. Gerhard Heiberg, den norske IOC-høvdingen, skrøt av IOCs arbeid med å få frem testmetodene. Men det var jo arrangøren av Tour de France som virkelig gjorde jobben. IOCs initiativ var jo bare en nødvendig konsekvens av resultatene fra Tour de France, der den ene etter den andre røyk ut på CERA, som man tidligere ikke kunne spore. Jeg er ganske overbevist om at CERA-doperne hadde kommet ut av leken i Beijing med sine medaljer var det ikke for den strålende jobben som ble gjort i.f.m. Tour de France. Send en takk dit Heiberg!

Rebellin er utdannet TV- og radioreparatør. Kanskje han bør starte opp i den bransjen? Men han trenger ikke det. Han er jo søkkrik etter alle sine triumfer. Jeg skal ikke nevne økonomisk kriminalitet, men gjør det likevel.

Et siste sukk. Hva med en avvenningsklinikk for gamle dopere i idretten?