TV 2 viste forrige søndag et dramatisk Vlaanderen Rundt. Sykkelsporten på sitt beste. Kommende søndag byr på Paris-Roubaix – nok en godtbit. Rittet arrangeres for 106. gang.

Jeg tror en vesentlig årsak til at sykkelsporten har så stor oppmerksomhet rundt sine klassikere, er at man har vært dyktige til å holde på tradisjonen. Rittets profil endres ikke vesentlig fra år til år. Det skapes en tradisjon, og det tyder på at de idrettsarrangementene som klarer å holde fast ved sitt konsept, bevarer oppmerksomheten. Selvfølgelig justert med naturlige moderniseringer i moderate former. Langrenn strever nok noe for tiden, fordi endringene har vært så omfattende at den vanlige publikummer har problemer med å holde seg oppdatert. Distansene endres, likeså stilart, konkurransemønster med mer vekt på fellesstart enn intervallstart osv. På sikt vil tilpasning skje og endringene fordøyes, men det er et signal om at endringene ikke bør være for store.

Paris-Roubaix kalles av mange for ”Helvedet i Nord” (L`enfer du Nord). Rett nok kan rittet være en voldsom utfordring, som for mange nok føles som en forgård til dommedag. Men, klisjeen er knyttet til at området der rittet går gjennom, var sentrale slagmarker under første verdenskrig. Slagmarker som etterlot seg hundretusenvis av døde ungdommer på begge sider.

Men, rittet i seg selv er en utfordring. Jeg har kjørt de fleste av brosteinspartiene, og kan love at det er noe annet enn vår oppfatning av begrepet brostein. Steinene ligger tilfeldig strødd utover på smale kjerreveier. Bilen jeg kjørte hoppet stadig ut av gir på grunn av ujevnhetene, og det var i utgangspunktet ingen dårlig bil jeg kjørte. Regner det, blir steinene såpeglatte, og i tillegg renner søle, kumøkk og lignende inn over steinene. Å balansere sykkelen er en risikosport av første klasse.
Jeg trente Ringerike Sykkelklubb bl.a. i 1998 da lagets ryttere utgjorde brorparten av u/23-landslaget. Som det året deltok i ungdomsutgaven av rittet. Min jobb var å kjøre en av følgebilene. Hvilket var en opplevelse for livet. Thor Hushovd vant etter en strålende oppvisning, og Gabriel Rasch viste den gang at han har taket på det vanskelige underlaget. Han var med i den lille tetgruppen inn på nest siste brosteinsparti, men punkterte dessverre. Og, da var toget gått. Det var også interessant å se lagets lette ryttere, som ikke hadde mulighet til å holde sykkelen mot underlaget – de ble kastet opp og ned i et sett.

Vinneren av Paris-Roubaix må ha mer flaks enn i vanlige ritt. Fordi punkteringer og velt skjer hyppigere. Thor ”er lavet” for å vinne P-R. Han er kraftig og tung – det siste er en forutsetning for å holde sykkelen mot underlaget. Rittet er flatt, hvilket også passer Thor. Og, han er usedvanlig teknisk god. Men, så er det flaksen. De gangene han har kjørt som proff, har han veltet og punktert på de gale stedene. Fjoråret ble ødelagt på grunn av en kraftig influensa. Men, for hver gang uhellene skjer, øker sannsynligheten for at han skal komme over brosteinen uten de store uhellene.

I Vlaanderen Rundt skjedde det jeg forutsa i begynnelsen av sendingen. Rytterne forserte 17 krappe bakker som kom tett på hverandre etter de første 99 km`ene. Belastningen som skal til for å komme opp bakkene er en helt annen enn i de lange Tour de France-bakkene. Der må rytterne ligge like rundt sin anaerobe terskelverdi for å komme opp. Da jobber rytterne innenfor den aerobe energiomsetningen. Det betyr at energileverandøren er det oksygenkrevende energisystemet der fett og sukker forbrennes, og ender som karbondioksyd og vann. Det er selve forbrenningsprosessen som avgir energi, men det er et samsvar mellom opptak og forbruk av oksygen ved denne belastningen.

Bakkene i Vlaanderen er så bratte at energikravet er større enn det som omsettes ved hjelp av den aerobe energiomsetningen. Da må kroppens ”hjelpemotor” settes inn, dvs. den anaerobe energiomsetningen. Ved hjelp av dette systemet splittes glukose til melkesyre, og noe energi blir frigjort til bruk i muskelkontraksjonen. Problemet med dette energisystemet er at det har relativt liten kapasitet, og hele kapasiteten oppbrukes i løpet av 2 min ved maksimalt arbeid. Når det blir gjentatt bruk av hjelpemotor, vil de/den lykkes best som raskt kan komme tilbake i ”normaltilstand” i de lette partiene mellom bakkene. Men, det er snakk om irreversibilitet, dvs. man kommer ikke helt tilbake til normalnivå. Og, det blir vanskeligere for hver bakke som forseres. Der tror jeg Thors utfordring ligger når det gjelder å lykkes i Vlaanderen Rundt. Kurt, derimot virker å ha en noe høyere kapasitet her.

Paris-Roubaix er flatt, det er en voldsom belastning med sine 259 km, hvorav 52,7 km (av de siste 160 km`ene) er brosteinspartier. Det svir, men likevel vil belastningen være rundt anaerob terskel på de mest krevende partiene. Thor`s fysikk vil ikke ha noe problem – normalt – med å håndtere denne belastningen. Han er i mine øyne en av de virkelig store favorittene. Hvis bare ikke skaden fra onsdag hemmer?

Kurt vil være der igjen. Team CSC har vinneren av de to siste utgavene i Stuart O`Grady og Fabio Cancellara. For et lag!!!! Cancellara er mye den samme typen som Thor, også for ham er Paris-Roubaix en større mulighet enn sist søndag.

Da får vi se – gled dere. Det er minst 30 ryttere som kan vinne. For rytternes del håper vi på tørre veier. Det har vært nok stygge skader under regnværsutgavene.

De to kommende søndager viser TV 2 sykkeldramatikk på øverste hylle. Først Vlaanderen Rundt, og så Paris-Roubaix. Sammen med Tour de France sesongens to viktigste sykkelritt. Og, de to mest prestisjefylte endagsrittene å vinne.

Søndag er Belgias Vlaanderen arenaen. De sykkelgale belgiere vil møte opp i hundretusenvis langs løypa for å heie på sine helter og være del av skuespillet, som ruller i gang for 92. gang. I tillegg til «tusener på tusener», som Dag Otto sier, fra andre nasjoner. Rittet er det største idrettsarrangement i Belgia uansett idrett – det er Holmenkolldag flere ganger etter hverandre på samme dag.

Hva som gjør rittet spesielt og dramatisk? Er det ikke et vanlig sykkelritt spør mange? Det er jo ikke det – fordi rytterne på den 264 km lange ferden fra Brugge til Meerebeke møter 17 belgiske helling’er. Helling kan best oversettes med bakke, og i Vlaanderen Rundt er det bratte bakker. De første 99 km er flate, det kommer til å gå brudd med relativt ukjente ryttere som oppvarming. De vil stekes i sitt eget fett når utfordringene kommer på rekke og rad, og favorittene reiser seg i bukken. Bakkene kommer tett – en utfordring hver niende kilometer. Det er ikke Tour de France-bakker som møter rytterne. Men, korte og steile er de, ofte med elendig og grov brostein som underlag. Den lengste er 2200 m, og den bratteste har en stigningsgrad på 22% på det verste. Det er som å kjøre opp en vegg.

Koppenberg er navnet – en av de virkelig klassiske bakkene i sykkelhistorien. Det tyngste partiet er i tillegg på smal og dårlig brostein. Hvis det så blir vått, er det lett å få sluring på bakhjulet. Det blir fascinerende bilder når syklistene jogger opp bakken med sykkelen over skulderen. Koppenberg var ute av rittet i fjor, fordi underlaget var i for dårlig forfatning til å gjøre det forsvarlig for rytterne å forsere bakken. Men lokalsamfunnet sto frem, og en gigantisk dugnad har brakt bakken tilbake i rittet. Ekstra dramatikk var det i 1987 da dansken Jesper Skibby alene i tet ble kjørt ned av en av de ledsagende motorsyklene på Koppenberg.

Posisjonen i feltet kan være helt avgjørende før inngangen til hellingene. Ligger du bak i køen, kommer du garantert ikke til mål før vinneren hyldes på podiet. Du kommer neppe til mål i det hele tatt. Inn mot den første hellingen – Kluisberg – vil feltet på 190 ryttere sloss om å sitte foran i en fart av 60-70km/time på den brede veien. Fra bred veibane med plass til 12-15 i bredden, skal rytterne plutselig inn i en bakke hvor det går to i bredden. Det må jo bli kaos av slikt. Noe historien bekrefter. Og, slik holder de på etter modell av Agathe Christies «10 little niggerboys», der den ene etter den andre etter hvert forsvinner. Berg- og dalbanen varer i drøyt 150 km, i finalen sitter det neppe igjen mer enn 5-6 ryttere. Resten har fått det så det holder.

Å vinne Vlaanderen og Paris-Roubaix har alltid stått på topp av ønskelisten til Thor Hushovd. Som rytter passer han godt. Han er taktisk god, muskulært sterk og har dermed nødvendig kraft til å forsere opp de korte, bratte hellingene. Han er teknisk god på brostein, og har nødvendig tyngde til å holde sykkelen på underlaget. Lette ryttere vil sprette opp og ned som menneskelige jo-jo`er. Personlig tror jeg Thors muligheter er større neste søndag, da rittet er paddeflatt, men likevel fullt av dramatiske hindringer. Thor har der hatt uflaks med pungteringer og velt i avgjørende øyeblikk. For hvert uhell, vil sannsynligheten øke for å komme gjennom med nødvendig flaks neste gang. Det er jo enkel sannsynlighetsberegning. Dog er jeg i tvil når det gjelder rittet om to dager. Fordi jeg ikke er sikker på om Thor har kapasitet til å henge med helt mot slutten etter de 14-15 første intense fart- og kraftøkningene med seks timer i sykkelbeina, og med en mørbanket kropp. At Thor brøt E3-Prijs sier lite om hans form. Det er enkelte ganger slik for syklister – at beina ikke fungerer i det hele tatt. Og, Thor har ikke vanlige bein – bare så du vet det. De er store og kraftfulle – det er mye melkesyra kan henge seg fast i.

Kurt Asle Arvesen vant generalprøven – E3 Prijs – forrige lørdag. Med mange av de antatt sterkeste rytterne i feltet. I en løype over flere av vanskelighetene i Vlaanderen Rundt. Kurt er ideelt skrudd sammen for rittet. Han kjører godt på brostein, er et råskinn skulder mot skulder i posisjonskamp, og han vinner oftest sine seire i spurter mot få motstandere. Som det vil bli søndag. Kurts utfordring blir CSC`s disposisjoner. Laget har mange sterke ryttere, og med Fabio Cancellara kanskje den største favoritten av alle. Selv om jeg tror at sveitseren, som Thor, har enda bedre muligheter i «Helvedet i Nord» søndagen etter. Som han vant for to år siden. CSC er verdens beste sykkellag. De ønsker å vinne Vlaanderen, som noe av det viktigste av det viktige i bransjen. Sponsorjakten er i gang, og mange potensielle sponsorer er invitert til søndagens folkefest. Jeg tror Kurt får en fri rolle i åttemannslaget. Da skal noen og enhver være på vakt.

Sykkelsporten har en imponerende bredde i toppen. Søndag får vi se klassikerspesialistene. Det er ikke rittet der sammenlagtfavorittene i Tour de France er i front. Den siste Tour de France-vinner som vant Vlaanderen, var Eddy Merckx i 1975. 20 år tidligere den forrige – franskmannen Louison Bobet.

Dag Otto Lauritzen sto, som eneste nordmann så langt, på pallen i 1989 etter å ha blitt utmanøvrert av Eddy Van Hooydonck på Bosberg – som er årets siste helling. Der kan gjerne avgjørelse falle i år også. Blir det Cancellara, Tom Boonen (to ganger vinner) eller fjorårseneren Allesandro Ballan? Eller Kurt, eller Thor? Vi vil ganske sikkert ha to nordmenn som setter farge på et av verdens største sykkelritt. Gled dere.

Så et lite hjertesukk til slutt, og en gratis idé i tillegg. Fotballpuber er det flust av. Hvorfor har ingen tenkt tanken om en sykkelpub. Med den interessen det er for sykkel i Norge. Som skyldes en kombinasjon av gode ryttere og TV 2s dristige satsing. Fire timer dramatikk skal Christian og jeg formidle søndag. Da er det rom for mange langpils…………

Paris-Nice – årets første store sykkelritt er i gang. «Rittet mot solen» har møtt regn og vind, og er på vei inn i det vakre Massif Central-området, før Provence venter – forhåpentligvis med sol og skikkelig vår. Derav navnet – reisen mot sol og varme. 160 ryttere fordelt på 20 lag deltar, og kom til start etter en tung prosess. Hver og en truet med sanksjoner av UCI (det internasjonale sykkelforbundet) fordi de turte å stille til start. Utestengelse i 6 mnd. og 10.000 euro i bot pr. rytter, i tillegg til straffer for lagene og det franske sykkelforbundet.

UCI har med sine handlinger gitt enda et bidrag til sykkelsportens selvmord. Hvis man sitter høyt, kan det bli alvorlige konsekvenser når man sager av grenen man sitter på. Årsaken til krisen er konflikten mellom arrangøren ASO (Amaury Sport Organization) og UCI, som har spisset seg etter flere års uenighet.

ASO er en del av den franske mediagruppen EPA(Editions Philippe Amaury), og en av idrettens mektigste organisasjoner. De arrangerer mange av de store sykkelrittene, som Tour de France, Paris-Roubaix, Liege-Baston-Liege, La Fleche Wallone, Paris-Nice, Paris-Tours, Tour de L`Avenir. I tillegg til ørkenrallyet Paris-Dakar, Paris Maraton og French Open i golf bl.a. Konsernet eier også avisen Le Parisienne og den store sportsavisen L`Equipe. På arrangementsdelen omsettes det for over en milliard norsk kroner. Det eier altså den desidert viktigste merkevaren i internasjonal sykkelsport – Tour de France. Det eneste sykkelarrangement som samler interesse fra de idrettsinteresserte langt utenfor syklingens sfærer.

Hva konflikten dreier seg om? To ting. UCI opprettet for noen år siden Pro Tour, som etter min mening var en meget positiv nyvinning for sykkelsporten. Som alle organisatoriske endringer var det problemer i starten. Men, intensjonene var gode. For å skape økt interesse ønsket man å samle de beste i flest mulig ritt. En syklingens Champions League. 20 lag ble invitert til å delta, og det ble stilt strenge krav både til økonomisk soliditet og etikk, ikke minst knyttet til antidpoingarbeide. Lagene forpliktet seg innenfor et tidsperspektiv på fire år. I 2007 var de 27 viktigste rittene på Pro Tour-kalenderen, hvor de 20 lagene automatisk fikk starte. I tillegg ble det delt ut noen ytterst få wild-cards. Pro Tour skapte virkelig større interesse, og en heving av nivået. Det blir gjerne bedre når de beste møter hverandre ofte. Det ble også, selvfølgelig, et enda større skille mellom de beste lagene og de andre. Lag og ritt som havnet utenfor Pro Tour fikk ekstra utfordringer relatert til finansiering av sin virksomhet.

Så begynte stridighetene. ASO mente at det manglet mye dynamikk i Pro Tour. Uansett hvor dårlig lagene presterte ville de beholde sin plass i øverste divisjon i fire år. Sammenlignet med fotball, var ikke det holdbart – der rykker lag opp og ned. Den motivasjonen burde også være tilstede for de ambisiøse lagene på vei opp, mente ASO. Men, UCI med den egenrådige presidenten Hein Verbrugghen viste til de profesjonelle USA-idrettene, som NBA, NHL og NFL der vandring opp og ned ikke er en realitet.

I tillegg har ASO i mange år ergret seg over UCI`s manglende grep i kampen mot doping. Hein Verbruggen har ledet en organisasjon som har vært mer opptatt av opprettholde en glansbildefasade og bedre finansene enn å kjempe mot juks og fanteri i idretten. Hver gang idretten møtte alvorlige dopinganklager hadde Verbrugghen tendens til å stikke hodet i sanden. Så forsvant han for noen år siden, sparket oppover til visepresidentvervet i mektige IOC.

ASO skaper en fantastisk interesse for sykling ved Tour de France. De er selvfølgelig stolte av sitt arrangement. De har selv bygget det opp, uten bidrag fra UCI. Og, nå er rittets omdømme sterkt svekket gjennom dopingskandalene de siste årene. Floyd Landis fra 2006, der Oscar Pereiro Sio først ble kåret til vinner 15.oktober året etter. Og, Michael Rasmussen som ble sparket ut av rittet i fjor med den gule trøya på grunn av løgn og fanteri. Ekstra ille var det at en annen av de store favorittene -Aleksandr Vinokourov testet positivt under rittet, og hele Astana-laget fikk marsjordre av ASO.

Astana har status som Pro Tour-lag også i 2008, og UCI har stått på at laget skal få delta i de store rittene i år. Men, ASO står på at de selv må få invitere de lagene de vil til sine egne arrangementer. Jeg forstår franskmennene godt. Du inviterer ikke de som har rundstjålet din egen bolig til 50-årsdagen din. Selv om Astana og UCI kan hevde at Astana har ryddet i sitt bo. ASO står på sitt, og kommer ikke til å fire.

I tråd med meldingen om at Astana ikke ville bli invitert til Tour de France, ble de heller ikke invitert til Paris-Nice. UCI hevdet at også det franske laget Cofidis ikke fullførte fjorårets Tour de France på grunn av dopingsaken med Christian Moreni. Forskjellen var dog den at Cofidis selv valgte å trekke seg. Astana ble sparket på hodet ut.

For å løse saken har mange ønsket å bringe inn idrettens egen voldgifsdomstol CAS(Court of Arbitration for Sport), men de mener selv at de ikke sitter på verken nok dokumentasjon eller fullmakter til å handle i saken.

Profflagene avgjorde endelig det hele, da de sist fredag i en avstemning ble flertall for å gå i mot UCI, og truslene om sanksjoner. Hvilket ikke bedret humøret til UCI-president Pat McQuaid.

Der sitter de to mektige på begge sider av gjerdet og hyler til hverandre. ASO med rittene av verdi i sin portefølje, og et UCI total på knærne. De vet at hvis sanksjoner gjennomføres vil ASO kunne kanselere årets Tour de France. Hvilket sannsynligvis vil legge den profesjonelle sykkelsporten død for flere år. Hvilke sponsorer vil betale millioner for manglende eksponering?

ASO har i årevis hatt et horn i siden til UCI på grunn av organisasjonens manglende vilje i kampen mot doping. UCI liker å markere makt som den øverste organisasjon i hierarkiet. De har 100% resultatansvar for at sporten utvikles etter idrettens etiske retningslinjer. Da har de også 100% ansvar for all dopingdritten i sporten. De kan systemforklare hvor mye de vil, det er bare å fraskrive seg ansvar.

Det kan umulig vært noen overraskelse for UCI at Vinokourov ble tatt i doping. Ei heller at Andrei Kaschekin ble tatt i en utenfor-konkurranse-test i Tyrkia like etter Touren. Hadde UCI gjort jobben sin hadde begge allerede høsten før fått reisepass. Under Spania Rundt i september-06 begynte de to å herje vilt med konkurrentene i Pyreneene. UCI har som rutine å komme uanmeldt til noen av lagene hver morgen for blodtester. Foran en avgjørende fjelletappe var det Astana`s tur. Men, begge de to var forsvunnet. Allerede reist til start var meldingen. Mangfoldige timer før flagget ble senket. Hvem gjør det? Alle seriøse ryttere hviler så lenge de kan på hotellrommet. Jeg var klar over situasjonen og ringte daværende norske sykkelpresident Erik Årethun, og anmodet ham om å ta forseelsen opp på den kommende UCI-kongressen. Det er mulig det ble gjort, men i vanlig baktung stil fra de mektiges side skjedde intet. «La oss bevare sportens omdømme for enhver pris». Det er jo også en kjensgjerning at nesten alle de store dopingsavsløringene i sykkelsporten de siste ti årene skyldes utmerket spaningsarbeide fra n
arkopolitiet, og ikke UCI`s antidopingarbeide.

Men, at de arrogante franskmenn og de baktunge UCI-folkene ikke kan sette seg ned ved et forhandlingsbord omgående er vanskelig å forstå. Som Fabio Cancellara sa det søndag – skjer det ikke noe i løpet av de neste 14 dagene kan ubotelig skade for sporten være skjedd.

Det var et taktisk bom fra UCI`s side å true rytterne med sanksjoner. De er ikke skyld i striden. De utfører bare samvittighetsfullt oppdragene fra sine arbeidsgivere.

Hva jeg tror? UCI våger ikke å gjennomføre sine trusler – verken mot ryttere, ASO eller det franske sykkelforbundet. De vil komme ut av saken sterkt svekket. I mellomtiden hylder vi Thor Hushovd for hans sterke og offensive kjøring i rittet mot solen. Synd det ikke er prolog i årets Tour de France. Men, etappeseire vil han slåss om.

Landets mest fortjente utøvere har nylig mottatt sine velfortjente priser i Hamars olympiske amfi, og John Carew fikk prisen til beste lagspiller. Kåringen kan forstås «store John» var en viktig brikke i et norsk landslag som tidvis presterte bra, men som ikke nådde målet om plass i årets EM-sluttspill. Ikke blant Europas 16 beste lag er status, hvilket for andre idretter i beste fall betyr middels nivå.Objektiviteten i kåringer som den på Hamar kan diskuteres. Fordi det finnes få kriterier å måle kandidatene mot hverandre. Det synses blant flere kvalifiserte, og flest i juryen synset for Carew. Greit nok.

Jeg vil heller fokusere på lagspill i en videre betydning. Sykkelsporten har økt voldsomt i popularitet i Norge. De fleste, som følger med, forstår at sykkel er lagsport så god som noen. Det er individuelle resultatlister, men lagene konkurrerer mot hverandre i et taktisk spill som ikke ligger tilbake for de tradisjonelle lagidrettene. Hver rytter har sin rolle med tilhørende oppgaver med 100% ansvar for å fylle sin rolle. Den enkelte måles på sitt bidrag til kapteinens suksess. Lance Armstrong sa det slik: «Når jeg står på podiet på Champs Elysees i den gule trøya etter 3500km beinhard kamp, føler jeg at det kun er glidelåsen i trøya jeg fortjener. Resten- ermer, front og rygg- er de andre på lagets fortjeneste?. Sykkellaget har et felles mål – å bringe lagets trøye først over mål.De fysiologiske faktorene er sentrale i et sykkelritt. På grunn av luftmotstanden er det vesentlig mindre krevende å ligge beskyttet i feltet. Sammenlignet med å ligge i front, dreier det seg om 25-30 prosent mindre luftmotstand. Det betyr at rytterne i front har høyere hjertefrekvens og ligger på en belastning hvor det forbrennes karbohydrater, som er «høyoktanbrennstoffet». Forbrenning av karbohydrater kan, for en topptrent rytter, kun opprettholdes i halvannen time. Deretter reduseres farten av naturlige grunner. Kapteinen, som ligger beskyttet i feltet, kjører på lavere intensitet hvor fett er den vesentligste forbrenningskilden, og som kan opprettholdes vesentlig lenger. Dermed spares karbohydrater til den avgjørende fasen av rittet.

Ettersom sykkelritt varer så lenge, dreier mye seg om et taktisk spill for å bevare ressurser til avslutningen. Ekstrem varme og høy relativ luftfuktighet gjør belastningen enda hardere. Hele laget opptrer slik at kapteinen kan kjøre mest mulig beskyttet og jevnt underveis. Punkterer eller velter han, slipper flere av lagets ryttere seg ned for å hjelpe vedkommende opp i feltet igjen. Hvis det er problemer med sykkelen, og servicebilen ikke kommer frem, gir hjelperytteren fra seg sin egen sykkel slik at kapteinen kan komme raskt i gang igjen. Og, de tapre hjelpere slipper seg tilbake til følgebilen for å hente vått og tørt til den kommende vinner. Ruller feltet i 60km/t på flatene, forstår vi lett at hjelperen må gi mye bare for å komme opp i feltet igjen. Det er begrenset hvor ofte et slikt stunt kan gjøres i løpet av et ritt. Og, skal det spurtes for seier, ofrer hjelperytterne seg i front for å plassere kapteinen i posisjon for det avgjørende støtet. Som på fotball-laget, alltid opptatt av lagets beste.

Sykkellaget har også sine lagdeler. Forsvarsspillerne holder farten oppe i de lettere partiene, skjermer kapteinen for vind, henter inn brudd og henter frem mat og drikke. Midtbanen kjører med kapteinen så langt de makter i fjellene. Og, John Carews rolle er kapteinens- målscorerens. Publikum hyller vinneren, som de hyller målscoreren. De innvidde forstår at vinneren som oftest kommer fra det mest velfungerende laget- det som er best organisert, og hvor de forskjellige egenskapene og ferdighetene er satt sammen i et velfungerende hele.Team CSC er verdens beste sykkellagfordi de har toppet lagrankingen de siste to sesongene. Oversatt til et forståelig språkhar de vunnet syklings Champions League to år på rad. De er verdensener i en stor internasjonal idrett. Motoren i laget er en nordmann- Kurt Asle Arvesen. Han har en kjørestyrke kombinert med taktisk blikk og kapteinegenskaper som gjør at han er rytteren som styrer lagets bruk av ressurser underveis etter instrukser fra lagets sportsdirektør. Hans spisskompetanse er også av høy kvalitet, hvilket han viste forrige sesong ved å vinne etappe i Giro d`Italia og Danmark Rundt totalt. Men, i de største rittene kan ikke Kurts muligheter realiseres på bekostning av lagets suksess.

En annen grunn til at Team CSC lykkes, er at laget jobber bevisst med verdibasert lagbygging. Rytterne og støtteapparatet trener på, og lever etter de fire verdiene: Kommunikasjon, respekt, lojalitet og forpliktelse. Ingen har en fremtid i laget hvis man ikke etterlever de prioriterte verdiene i konkurranser og på trening, og ellers i livet.For meg er Kurt Asle Arvesen årets lagspiller- han er vel den eneste nordmann som «spiller på» verdens beste lag i sin idrett. Kanskje juryen må tenke i nye baner til neste års kåring?