Alle innlegg av Johan Kaggestad

Belgisk «Holmenkoll-dag» på TV 2

Første påskedag arrangeres det største årlige idrettsarrangementet i Belgia, i sykkelgale Flandern. Ronde Van Vlaanderen (RVV) er av de aller mest prestisjefylte ritt å vinne. Søndag går den 94. utgaven, premieren var i 1913. For nordmenn har Holmenkollen en spesiell plass, multipliser Holmennkollen-søndagen eller femmila for den saks skyld med ti. Da får du en realistisk forestilling om oppslutningen. For å si det på en annen måte, det er 17.mai mange ganger etter hverandre på samme dag.

Jeg kan love et dramatisk og spennende ritt over 262 km. Den siste halvparten skal rytterne forsere 15 såkalte «hellinger» av forskjellig vanskelighetsgrad. Ofte på brostein, og med stigningsprosent på over 20 i de meste krevende partiene. Hvis det i tillegg regner, og brosteinen blir våt og glatt, er det kun de sterkeste og teknisk dyktigste som kommer seg opp. Løypa i år er hardere enn i fjor. Arrangøren vil ikke gjenoppleve en avslutning med 29 ryttere samlet. Hvor Thor Hushovd var en av de vasseste spurterne, men veltet på oppløpet, sannsynligvis fra en pallplass. Nå var den virkelige helten i mål før horden. Flanderns egen Stijn Devolder stakk fra de tre andre i det siste bruddet 15km fra mål opp Muur van Geraardsbergen. Devolder tok sin andre seier på rad, og kan med triumf søndag bli den andre i historien med tre «på rappen» – italieneren Magni fikset det i 1949-51.

Ekspertene er enige før start: det vil kun være en liten gruppe som går løs på Muuren (toppen er 16 km fra mål). Vind er også ventet, hvilket gjør det ekstra hardt. Den siste halvdelen av rittet er fysiologisk utmattende. «Transportetappen» de første 130 km kommer vil se et brudd gå med relativt ufarlige ryttere, men intensiteten i feltet vil øke frem mot den første av bakkene, rett og slett fordi det er helt avgjørende å ha en god posisjon i fronten av feltet for ikke å havne i problemer og miste kontakten med teten. Bakkene er så bratte at laktatverdiene («melkesyren») vil stige til høye verdier. Bakkene kommer i tillegg så tett at det blir vanskelig å «returnere» til normale laktatverdier mellom hver ny bakkeinnsats. Opphopning av laktat er en irreversibel faktor. Det er ryttere som tåler å kjøre høy watt-belastning som normalt profiterer på en profil som i RVV.

Også hjelper det å kjenne løypa. Belgiske Quick-Step har vunnet fire av de siste fem utgavene. Først med Tom Boonen i 2005 og -06, og som sagt de siste to med Devolder. Bare Allesandro Ballan stakk i mellom i 2007. Boonen har vært den store favoritten, og ble i fjor markert av sine hardeste utfordrere. Spesielt Filippo Pozzato satt klistret på bakhjulet til den belgiske sykkelguden. Nå er «Pippo» syk, og ikke med i år, men det betyr ikke at bakhjulet til Boonen vil være i ro i år heller. I fjor ble det dermed fritt fram for lagkamerat Devolder å prøve seg. Rett nok er Devolder flamsk, men det er Tom Boonen man ønsker å se på øverste pallplass. Som en av de gamle heltene nylig sa: «For belgisk sykkel er det best at Tom vinner». Det har aldri lyktes Devolder å nå tilnærmet samme popularitet som kollegaen. Mange påstår at de to er bitre rivaler, men Devolder har sagt at han selvfølgelig vil hjelpe Tom. Men dette er rittet Stijn har trent for et helt år. Flere ganger i uka kjører han deler av løypa, intet er overlatt til tilfeldighetene. Arrangøren gjør også litt stas på gutten, ved å legge om løypa litt så det kan passere gjennom Stijn`s landsby, Sint-Lodewijk.

Det gir ikke høye odds å anta at de to skiller lag neste år. Begge har kjørt for Lance, Boonen som det supertalentet han var kjørte et år for US Postal i 2002, før han fant ut at det ikke var fremtiden. Med et lag som primært satset etapperitt. Devolder ble «Armstrong»-mann i 2005, for en kortere periode. Mitt tips er at Devolder neste år kjører for RadioShack.

Lance er også med i årets RVV, for andre gang. Fem år siden sist da han endte som nr. 28. Blir sikkert en hyggelig opplevelse for Lance i folkehavet, men han får intet med utfallet av rittet å gjøre.

Hva kan vi forvente av de norske? Thor var nær i fjor, og Kurt Asle nådde en fremragende syvende plass for to år siden. For Kurt blir det hjelperytterrollen. Thor føler seg frisk etter mageproblemene. Sikkert også lett i beina, men min erfaring er at et ernæringstap over flere dager setter sine spor. Jeg frykter at lagrene til Thor er tomme 20 km fra mål. Måtte jeg ta feil!!!!!!!!!!!!!!

Men, han vil ha godt av gjennomkjøringen, og være i tipp topp form til Paris-Roubaix, helvete i nord, søndagen etter.

Hvem vinner? Jeg tror på Fabian Cancellara. I tillegg til den belgiske duoen, er følgende mine outsidere: Cancellara`s lagkamerat Matti Breschel, videre walloneren Philippe Gilbert. Tenk deg en wolloner som vinner i Flandern? Har ikke skjedd siden Claude Criquilion. Men, det kryr av gode ryttere med pallsjanser, som Bennatti, Flecha, Langeveld, Maaskant, Lars Boom, Bjørn Leukemans, Quinziato, og gamle George Hincapie. David Millar vant 3-dager i Panne, men det holder neppe når hellingene blir ekstra bratte for den elegante briten.

Uansett, det blir en stor sykkelsøndag, med all den dramatikk som tenkes kan. En festdag av de sjeldne, fest setebeltene og hold dere fast. Jeg starter dagen med en sykkeltur i Syd-Frankrike, tøyer ut, og så vin i glasset tilbakelent i sofaen.

Glede og skuffelse

Har base for tiden i den franske delen av Katalonia, i Picasso-byen Ceret ved foten av Pyreneene. Det var i vakre Ceret Picasso bodde i begynnelsen av sin kubisme – periode. I kveld fylles det som er av barer for å se Barca sette det første stikket i Arsenal`s Champions League – kiste. Fotball-laget er like populært på begge sider av grensen. For franskmenn er det spesielt at Theirry Henry skal ut mot sine gamle lagkamerater, i laget han vel nådde sitt høydepunkt i som spiller? Og, at katalaneren Cesc Fabregas også er med hos «The Gunners», hvis han blir klar av skaden. Født i en liten fiskerlandsby vest for Barcelona, har unggutten allerede fått et eget fotballmuseum til sin ære i fødebyen. Ikke verst, fotballstjerner dyrkes raskt. Men, gutten er uomtvistelig en slepen spiller.

I går ble lagene som kjører årets Tour de France klare. Det er flere godt kvalifiserte lag i år enn de senere årgangene, derfor fylte arrangøren opp maksimumsgrensen på 22 lag, for første gang på flere år. Det er som i de fleste uttakssammenhenger mye «drama» og energi knyttet til den/de sist kvalifiserte. Som, sannsynligvis ikke vil påvirke tetkampen. Fransk presse er i dag såre over at deres eget Saur-Sojasun og nederlandske Vacansoleil ble danket ut av BMC Racing Team. Med i konkurransen var også Skil-Shimano, men det var nok de to førstnevnte som var i finalen mot BMC. Det er skuffende å bli forsmådd, for enkelte kan det føre til langvarig depresjon. Noe neppe nevnte avgjørelse gjør. Men, det har vært vanskelig.

Arrangøren ASO og Christian Prudhomme har først og fremst vurdert kvaliteten på kandidatlagenes kaptein, som jo er regjerende verdensmester Cadel Evans for BMC. At australieren har to andreplasser fra 2008/09 borger for den nødvendige kvalitet. Uten Evans inntreden på BMC hadde laget vært langt fra noe TdF i år. Selv med Hincalpie, Kroon, Burghardt og den forrige verdensmesteren Alessandro Ballan. Rett og slett fordi ingen av de nevnte har noe sammenlagtpotensiale. Men, etapper har de vunnet alle som en i de store Tour`ene. Prudhomme så den positive promotioneffekten det vil gi å ha en rytter i «regnbuetrøya» i kamp om en plass på pallen. Ikke siden 1995 har verdensmestertrøya stått på pallen i Paris, da ved Abraham Olano. Jeg er også sikker på at det har vært lobbyert som på andre arenaer. At BMC`s sportsdirektør er John Lelangue, tidligere en av toppene i ASO og nær kollega med Prudhomme har neppe skadet BMC`s sjanser. George Hincapie vil dermed få sin 16.start i sykkelsportens desiderte merkevare nr. en, og tangerer rekorden til Joop Zootemelk. Har nok spilt en liten rolle det også…….

De tre forsmådde lagene får trøstespise påskeegg. De har alle satset offensivt i rittene så langt for å tekkes beslutningstagerne. Men, jeg har sansen for Prudhommes argument om at det er lagenes beste rytter som avgjorde uttaket. Skil-Shimano var med i fjor, og huskes vel knapt for annet enn den ene av to japanere som fullførte TdF ,som historiens første, Fumiyuku Beppu (den andre var Bbox Bouygues Telecom`s Arashiro). Og, for Kenny van Hummels kamp om å bli Lantern Rouge, rittets dårligste mann sammenlagt. Nå bommet han på oppgaven fordi han brøt på en av de siste etappene. Men, Kenny ble også kåret til «den dårligste klatreren i TdF-historien». Altså ikke mye som tangerer toppnivå.

Saur-Sojasun er et rent fransk lag, som dukket opp i fjor. Og, som styres smart av den tidligere proffen Stephane Heulot. Med begrensede midler bygger han gradvis opp, kanskje, fremtidens franske sykkellag. Gode ryttere har tilflytt årets lag, som bl.a. Jerome Coppel (strålende så langt i år), Jonathan Hivert, Sebastien Joly og Cyril Lemoine. Heulot var ikke blid da laget ble utelatt. Men, innerst inne vet han at mannskapet ikke er godt nok i årets TdF. Han sa det selv før starten på sesongen i diverse intervjuer i Frankrike. «Vi har et langsiktig perspektiv», var ordlyden. Det er nok lurt å holde seg til det. Litt oppmerksomhet blir det når ryttere fra de dårlige lagene går i tidlige brudd, men det er faktisk de endelige resultatene det hele dreier seg om. Men, laget er en flott tilvekst så langt. Et påskeegg til dere…………

Mest synd er det på Vacansoleil. De meget populære franske brødrene Feillu gikk dit foran årets sesong. Smart trekk av lagets ledelse, som nesten ga uttelling. TdF er et fransk ritt, og her kommer altså ikke fjorårets franske sensasjon Brice Feillu til start. Ungdommen som vant den første virkelige klatreetappen til Arcalis i Andorra, og som kjørte godt gjennom hele rittet. Bror Romain er en av feltets mest offensive, og ble kronet med en dag i gul trøye for to år siden. Det blir som en skiskytter-world cup i Holmenkollen uten for eksempel Hallvard Hanevold og Aleksander Os til start, rett og slett fordi arrangøren ikke har plass. Vacansoleil har også en av feltets største sammenlagtprospekter i nederlenderen Johnny Hoogerland, som kjørte så godt i Spania Rundt og VM i fjor. Rytterne har markert seg i fremste linje i de fleste ritt i år, senest i Criterium Interantional der uzbekeren Sergey Lagutin klasket til i finalen opp L`Ospedale, for å bli kjørt inn like før mål. Men, han hadde laget så mye ugang at Armstrong og Conytador m.fl. bukket under i da feltet tro inn gassen på jakt etter den tapre utbryter. Fra meg får laget en hel kurv med påskeegg til trøst. Du husker også tapre Bobby Traksel, som vant i Kuurne-Brussel-Kuurne i et førsteklasses drittvær. Fra Vacansoleil han også. Men, laget røyk ut på en for dårlig gjennomføring av Paris-Nice.

Da ønsker jeg god påske, og god bedring til Boasson Hagens achilles. Vi trenger denne flotte syklisten i orden for de store oppgavene. Når jeg første nevner de unge. Årets beholdning blant ungfolene så langt, er 20-årige Peter Sagan, Liquigas og Rein Taaramae, AG2R. Rett og slett stålsterkt det de to har levert. Førstnevnte gjennom hele Paris-Nice, inntil han fikk en liten sprekk på siste etappe. Estlenderen har vært i teten en rekke ganger, nå sist i Katalonia Rundt.

OKSEN ER PÅ VEI

Det er ingen medisinsk sensasjon på gang på linje med jomfrufødsel, men årets første virkelige prestisjeritt, Milan – San Remo, viste at Thor Hushovd, med kallenavnet «oksen fra Grimstad» er på vei mot god form før Vlaanderen Rundt og Paris-Roubaix. Sesongen har startet tungt for Thor, som det naturlig gjør for utøvere som sliter med skrantende helse. Det er umulig i toppidrett å levere på øverste hylle når verktøyet har slitasjeskader. Hyppige luftveisinfeksjoner reduserer kapasiteten, og medfører også at den nødvendige hardheten i treningen må reduseres. Presses en «ustemt» kropp, har det negative konsekvenser i lang tid fremover, blant annet reduseres immunforsvaret.

Jeg syns Thor har vist innsikt ved ikke å presse seg før han har vært klar for det. Rett nok har han kjørt harde ritt, som Algarve Rundt og Tirreno-Adriatico. Mange blir lett dratt med når startnummeret festes på rygg og ramme, og glemmer sin fysiske status. Thor har visst at rittene kan gi de nødvendige kilometer i beina, som er en av forutsetningene for å heve nivået. Men en forutsetning er at rittene gjennomføres godt innenfor maksimal kapasitet. Ellers vil en ikke restituert organisme brytes ned, og ikke bygges opp. For Thor har det vært avgjørende ikke å presse på når det begynner å «ta i mot». Heller redusere intensiteten, slik at belastningen underveis på etappene ikke vipper over laktatgrensen. En kropp som friskner til etter sykdom, bruker lenger tid på å restituere seg etter harde belastninger. Det gjelder også i mikrosyklus, fra den ene dagen til den neste. Laktatopphopning er irreversibel, dvs. det tar lenger tid å bli kvitt den enn når den bygger seg opp. Enda lenger for en kropp som har vært sykdomsplaget.

Thor har vært i sirkuset så lenge at han har lært å skille på hva som er viktig og ikke. De aller beste kan bruke enkelte ritt som trening. Det å virkelig lykkes på «julaften» er hva som huskes når året oppsummeres. Lørdagens ritt var ikke av de hardeste profilmessig, men det er det lengste av de lange med sine 298km. I tillegg var det kaldt, noe som også bidrar til at slitasjen øker. Da feltet eksploderte i de klassiske Cipressa og Poggio-bakkene satt Thor solid plassert foran i feltet. Umulig å gjøre uten skikkelig trøkk i pedalene, og med en frisk kropp. Thor har klart den vanskelige balansegangen på vei tilbake fra sykdom, og viste at med fornuftig komponert trening på de forskjellige intensitetene vil han være med i finalen i rittene i Vlaanderen og Nord-Frankrike. Jeg har sagt det før, og repeterer det igjen, Thor er laget for Paris-Roubaix. I fjor veltet han på kritisk sted, og man kan som kommentatorer i skiskyting si «han hadde vunnet hvis han bare hadde truffet en gang til». Håpløs uttalelse, grenen består av både skyting og langrenn. Interessant med syklistene. De ergrer seg nok, og vet at det er små marginer fra himmel til helvete. I Paris-Roubaix er det av avgjørende betydning å unngå uhell, noe er flaks, annet er manglende ferdighet der og da. Men, det er sjelden å høre ryttere i Paris-Roubaix referere til «hvis bare ikke……». Jeg kjørte følgebil da Thor vant u/23-utgaven av brosteinsklassikeren. Allerede da lovet han meg å vinne proffenes utgave. Skjer det, blir det norsk sykkelsports bragd så langt.

Oscar Freire er tilbake igjen. Han kan mer enn å spurte, og er vel den av de med merkenavnet «spurtere» som har de beste stayeregenskapene, han henger godt med i kupert terreng. Jeg tror han blir for lett i Paris-Roubaix, men både i Vlaanderen og Amstel kan han gå for seier. I denne gjennomprofesjonaliserte idrettstid med managere, dresser og høy sigarføring, er det godt å ha enere som forholder seg til sitt støtteapparat som da han slo gjennom, nemlig sin bror. Han ble min kones helt da han etter å ha vunnet sitt første VM av tre i Verona, brukte bonuspengene til å kjøpe leilighet til sin bestemor. Som dårlig til bens ikke hadde mulighet til å komme ut fra sitt krypinn høyt opp i etasjene der hun bodde.

Spanjolene er skikkelig på gang. Paris-Nice var Spania mot røkla. Contador viste styrke, og de fulgte tett på både Valverde, Luis- og Samuel Sanchez samt Rodriguez. Jeg tror det blir det samme i Tour de France, nemlig Spania mot resten av verden.

Men, først skal Edvald forsvare seieren i Gent-Wevelgen, der han ble kalt den «nye kanibalen» med referanse til Eddy Merckx. Og så møtes Contador og Lance for første gang til mannjevning etter skilsmissen i fjor, hvilket skjer i Criterium International.

Søndag starter den virkelige sykkelsesongen

Vinter-OL er knapt fordøyd før årets første virkelige styrkeprøve for proffsyklistene tar av fra startrampen, med prolog like syd for Paris. Den 68. utgaven av «rittet mot solen» – Paris-Nice kjøres med flere av de store navnene i kommende Tour de France på streken. Syv etapper + prolog bringer rytterne syd til (forhåpentligvis) sol og varme ved det blå Middelhav og Nice, hovedstaten i Provence. Det er for øvrig i år 150 år siden Nice ble en del av Frankrike. Normalt er det sol og varme der syd, men en lang rekke av rittets utgaver har møtt grisevær med snø, hagl og regn i strie strømmer før de ankommer Promenade des Anglais. Som navnet sier anlagt av britisk overklasse, for snaut 200 år siden.

Rittet er blant mine favoritter. Fordi det på åtte dager består av en fin miks av utfordringer. Spurterne har sine muligheter, klatrerne sine. Det går opp og ned, ideelt for brudd med etterfølgende jakt på de tapre som ser en mulighet i offensiv kjøring. Det er tett i sammendraget, den gule trøya skifter ofte eier. Rittet er en krevende, det er de sterkeste av de sterke som slåss om seieren til slutt. Jeg kan love gode doser med dramatikk. I fjor sprakk sesongens ener – Alberto Contador – på den nest siste etappen til Fayence. Totalt utmattet og tom for næring datt han av i klatringene fire km fra toppen, og hadde knapt styringsfart da han krysset mål 2,53 minutter bak Luis Leon Sanchez. Som bare hadde å trygge seieren på den krevende sisteetappen med start og mål i Nice, over tre 1. kategoristigninger – Col de La Porte, Col de Eze og La Turbie. Som det blir i år også.

Arrangøren har inkludert det kuperte Massif Central-området i årets ritt, som også gir muligheter for angrep, og testing av vårformen. De største favorittene finnes blant Alberto Contador, Alejandro Valverde, Chris Vandevelde, Damiano Cunego, Roman Kreuziger, Frank Schelck, Levi Leipheimer, og Tony Martin. Rett nok mangler noen av favorittene i sommerens Tour , men de nevnte utgjør mange av verdens beste etapperyttere. Andre Greipel utfordres av Henrich Haussler og Geert Stegmans om spurter nr. én i feltet. Det blir også en prestisjekamp mellom Sylvain Chavanel og Christophe Le Mevel (nr. 10 i fjorårets Tour de France) om hvem som er den beste franske etapperytteren. Ellers kryr det av mange av de fremste profilene i dagens internasjonale proffsirkus.

Jeg er også spent på de to danskene i SaxoBank, Chris Anker Sørensen og Jacob Fuglesang, samt svensken Fredrik Kessiakoff, som nå kjører for Garmin. Det er de tre beste klatrerne vi har i skandinavisk sykkel for tiden, unge gutter som har en positiv utviklingskurve. Paris-Nice er et ritt som passer alle tre midt i blinken. Ingen nordmenn til start, dessverre. Ikke minst for Edvald Boasson-Hagen hadde det vært et flott ritt å starte utprøvingen av de franske bakker i. Men, nå er brosteinsklassikere hans første mål, og da blir det prioriteringen. Sånn er det med den saken. Gabriel Rasch og Fredrik Willmann er reserver på sine respektive lag, men det skal mye til om de får kjøre.

Sesongåpningen i Belgia ble utfordrende så det holdt. Spesielt søndag, i Kuurne-Brussel-Kuurne, der bare 28 av ca. 170 startende fullførte. Edvald viste solid form lørdag, og Thor voldsom fremgang fra Algarve Rundt, der han sto av. Lørdag gjorde han en kjempejobb for sine lagkamerater, og søndag positivt offensiv helt til kulda begynte å gnage innerst i ryggmargen. Jeg tror Thor rekker frem med formen til Milan – San Remo 20.mars.

Alberto Contador er av de fleste regnet som favoritt i de store etapperittene han kjører, vant jo også nylig årets debut i Algarve, som er et krevende ritt. Så langt ser alt bra ut. Utfordringen er om Astana-laget er godt nok, det som var av «muskler» i fjor forsvant så godt som alle over dammen til RadioSchack. Jeg er kommende uke minst like spent på kjørestyrken til Alberto`s gode hjelpere, som å få en bekreftelse på om han selv er i form. Det er han stort sett alltid, og for å være ærlig, jeg tror han vinner årets utgave av Paris-Nice, for andre gang i karrieren(første gang i 2007). Men, det er langt frem til kongen av «rittet mot solen», iren Sean Kelly vant syv ganger på rad. Det blir et meget underholdende sykkelritt vi skal vise på TV2 de neste åtte dagene fra kommende søndag. God fornøyelse!

SAMMEN MOT FELLES MÅL

NRKs ekspertkommentator Torgeir Bjørn var opptatt av at fellesstarten i langrenn fikk en ny dimensjon slik det ble gått av svenskene under 30 km skiathlom i natt. Kanskje det, og kanskje var det på tide? I fellesstarrittene på sykkel er lagtanken og lagarbeidet godt utviklet. Den eller de antatt sterkeste på laget skal støttes av de andre, og disse måles ikke på sin endelige plassering, men på sitt bidrag til at laget lykkes med å plassere sin(e) beste rytter(e) i toppen. Dvs. på hvordan vedkommende «hjelperytter» løser sine oppgaver i sin rolle på laget. Lagets taktikk legges også opp med tanke på å utmanøvrere, eller rettere, skape forstyrrelser i de konkurrerende lags planer. En forutsetning for å lykkes er at laget har et forankret felles mål, og at det er en forstått disiplin og lojalitet knyttet til gjennomføringen. «Vitsen er at alle med samma drakt speller mot samma mål», har Andy Cap riktig sagt. Det er nøkkelen i alt lagspill. I sykkellaget er det avgjørende at du forstår budskapet om at du er der for å bidra til at lagkameratene lykkes. Ellers må man finne seg en annen arbeidsgiver.

Så stakk Johan Olsson, den kanskje beste klassiske stilløperen i feltet i natt, ifra etter skibyttet. Det var neppe planlagt, det ble sånn. Fordi han følte seg pigg, og våget å utnytte muligheten da de andre nølte og så på hverandre ved starten på skøytedelen. Befriende, fordi fellesstarter i langrenn, i altfor mange tilfeller, har vært et langt gjesp til noen få km før mål. Da Olsson stakk tenkte plutselig de andre svenskene som et sykkellag. Marcus Hellner, den antatt beste på laget, gikk frem og bremset, og etter hvert fikk han hjelp av Anders Sødergren som hadde manøvrert seg opp i feltet etter å ha falt i starten. Avstanden frem til Olsson var på det meste nesten et halvt minutt. Det var konkurrentene som måtte kjøre inn Åsarna-løperen i tet, og dermed fikk Hellner en billig reise. Svenskene lyktes med taktikken fordi de hadde flere sterke løpere.

Det ble etterlyst hvorfor Norge ikke gjorde det samme tidlig i løpet, nemlig å sende av gårde en i brudd, for dermed å legge press på konkurrentene som da må bruke krefter på å hente inn vedkommende. Men nivået på de andre norske løperne som har deltatt i distanserennene i OL er ikke av en slik kvalitet at de kan bidra i vesentlig grad. Da toget gikk var Northug alene igjen. Et tankekors, som vi har sett de siste to sesongene, og fikk et varsel om under NM i Stokke. Der løpere langt fra internasjonalt nivå gikk jevnt med de OL-uttatte.

Langrenn har forandret seg, men er fremdeles en utholdenhetsøvelse. Fysiologisk må de samme forutsetninger gjelde som tidligere. Forenklet sagt, må «motoren» være på høyde. Da målt i maksimalt oksygenopptak og anaerob terskel-kapasitet. Det hadde vært spennende å se hvordan våre mannlige langrennsløpere tester i dag sammenlignet med Dæhli, Ulvang og Estil for eksempel? Tallene ligger der til gjennomsyn.

Det er ett distanserenn igjen, 5-mila i påskeføre blir et slit. Damene slipper med 30km, som også blir en krevende øvelse. Jeg har stor tro på Marit der også. Hun går langt bedre teknisk på klassisk enn før, rett og slett nyyyyyydelig. Selv når hun blir sliten i slake motbakker klarer hun å holde hodet oppe, og dermed får hun frasparket rett over trampen på skia og unngår glipptak. Der hun før la hodet og kropp fremover, og sparket i lufta. Duracell-Johaug kommer også til å levere en flott 30km. Det lukter medalje der også.

Men, tilbake til langrenn og «sykkeltaktikk». Jeg spurte en av våre beste løpere for noen år siden, etter et WC-renn, der de norske løperne på en fellesstart kjørte inn en lagkamerat som hadde gått i brudd, om hvorfor de gjorde det? Svaret var at det var en individuell idrett, og det å lykkes var forbundet med økonomisk uttelling for den som plasserte seg høyest på resultatlista. Altså «hver mann for seg». Som jo var en realitet. I sykkellagene er kulturen slik at premiepenger deles likt på alle i laget som har bidratt til at kapteinen har lyktes. Det er jo en motivasjon i seg selv. Sannsynligvis må man dit også i langrenn hvis det skal skapes lojalitet og lagarbeide. Men, da situasjonen ble som den ble i går, var det imponerende å se hvordan Hellner og Sødergren var villige til å ofre egen heder ved å bremse slik at lagkameraten fikk ekstra stor luke. Bruddet kunne jo ha gått inn, og det hadde vært Olsson og ikke Hellner som hadde stått på øverste trinn. Ekstra hyggelig at «nattens mann» også ble belønnet med bronsemedalje!

Canada fikk tre blant de 9 beste, og gammeltrener Inge Bråten smilte sikkert godt. Det ser ut som den treningsfilosofien som holdt for noen år siden holder i dag også.

Sykkelsesongen ruller videre, en stor hyllest til Edvald Boasson Hagen`s tempo i Oman. Han har i hvert fall en motor som virker. Der er det ikke mangel på verken maksimalt okysgenopptak eller en høy anaerob terskel i.f.t. maksimal kapasitet. Jeg traff ham, og Lars Petter Nordhaug, på Toppidrettssenteret like før jul. Da var en drøy 4-timers skitur tilbakelagt i Nordmarka. Og, det var ikke noe engangstilfelle. Kommende helg kjøres det i gang med de første oppvarmingsrittene før Vlaanderen Rundt, nemlig Het Nieuwsblaad (tidligereHet Volk), som Thor Hushovd vant i fjor, og Kuurne-Brussel-Kuurne. Rytterne får prøve seg på noen av de krevende bakkene i Vlaanderen. Edvald er med, velkommen til spennende sykkelritt igjen på TV2!

Kragebeinsbruddet – det vil gå fint, Kurt!

Livet er ikke for nybegynnere, fullt av farer som det er. Heldigvis blir det ikke noe av de fleste bekymringer. Jeg hadde akkurat tenkt de gode tankene om Kurt som den styrende kaptein på et spennende Team Sky-lag i årets Tour de France, med fjorårets sensasjonsmann Bradley Wiggins i kamp om den gule trøya, og Edvald Boasson Hagen som en «fri fugl» på enkelte etapper på jakt etter en realistisk etappeseier. Hvilke dager å se frem til i juli måned. Og så kommer meldingen om at jernmannen Kurt nok en gang har gått på trynet, denne gangen i nøytral sone (det er lov å konsentrere seg også i nøytral sone, Kurt), med det andre kragebeinsbruddet på snaue syv måneder som resultat. Hvordan vil skaden påvirke sesongen? Jeg begynte å bla i boka om proffsyklisters kragebeinsbrudd, som er et verk på størrelse med Knausgårds samlede. Vel gjennom første bind, sank roen seg igjen. Dette kommer til å gå bra, kanskje det til og med var en fordel med referanse til de viktige rittene der fremme i sommervarmen?

Kragebeinet er en rørformet knokkel som binder brystbeinet til skulderbladet og holder skulderen ut fra kroppen, samt fungerer som feste for ulike muskler. Brudd i kragebeinet, eller nøkkelbeinet som noen sier, er syklistenes yrkesskade. Hvorfor er først og fremst fordi rytterne som oftest detter på siden og slår skulderen i bakken. Brudd skjer ved direkte slag mot kragebeinet, støt mot skulderen fra siden, fallskader. En annen årsak er støtet mot kragebeinet når rytterne tar i mot fallet med hånden.

Kragebeinet brekker ikke bare på sykkelen. Ifølge avisa Kvinnheringen, ble en amerikansk turistkvinne sist sommer angrepet av en ku med kalv, som stanget henne i magen og kastet henne opp i luften, med brudd i kragebeinet som resultat. Hun skal visstnok være tilbake i hjemlige omgivelser i USA.

Mang en idrettsutøver har kjempet tappert med kragebeinsbrudd. Under et nasjonalt skøytestevne på Frambanen i vinter vant den lovende 11-åringen Bendik Stokke 500-meteren til tross kragebeinsbrudd uken før. Ikke i vanlig sprintstil, men med hendene på ryggen. Som, han hadde sett helten Sven Kramer gjøre når han vinner sine 5000m-løp. Det fungerte for Bendik på den kortere distansen også. Tiden? 50.42!

I 1983 overtok Pascal Simon den gule ledertrøya i Tour de France etter 10.etappe. Dagen etter veltet han og brakk kragebeinet. Han fortsatte å sykle, og forsvarte trøya i ytterligere seks dager. Før Laurent Fignon overtok for godt. I årets TdF kjørte George Hincapie med brist på de seks siste etappene. Svinaktig vondt gjorde det, han nektet å la legen undersøke, for da ville han fått startnekt. På sykkelen skulle veteranen, for å styre laget mot nye etappeseire for Mark Cavendish.

Mange trodde at Lance Armstrong ville miste TdF i sitt comeback etter at kragebeinet røyk i Vuelta Castilla y Leon, men allerede i Giroen var han tilbake for fullt. Ivan Basso brakk det omtalte beinet to ganger i 2001. Først i Tour de Med i februar, og så i debutrittet i TdF, da han var i brudd på 8.etappe i utforkjøringene ned til Colmar.

Verdensmesteren fra 2008, Allesandro Ballan, brakk kragebeinet i Tirreno-Adriatico ca. 10. mars 2007. Allerede i slutten av april vant han Flandern rundt, etter å han vunnet 3-dager De Panne uka før. Det kryr av lignende historier.

De virkelige kragebeinsgutta er Cadel Evans og Andre Greipel. Evans startet sin karriere som terrengsyklist, og var en av favorittene til å vinne OL på hjemmebane i 2000. Den gang ei, to ganger brakk han kragebeinet det året, først i Tour Down Under og så i mars. Han var deltager, men måtte se langt etter medaljene. I 2003 satte han foreløpig personlig rekord, ved å brekke det tre ganger. Greipel, som nettopp vant årets første ProTour-ritt, Tour Down Under, brakk både kragebein og skulder i samme rittet året før. Det tok litt tid før han var tilbake etter operasjonen. Men i Duinkerke 4-dagers i april var han tilbake, og vant en etappe. Bare Mark Cavendish vant flere seire enn gutten fra Rostock i fjor. 14 ganger har skulderen gått ut av ledd, tre operasjoner har han hatt, etter at han kolliderte med en bil for ti år siden.

Det er ingen grunn til å bagatellisere Kurts brudd med påfølgende operasjon. Etter operasjonen må skulderen holdes i ro i en uke, så kan trening på stasjonær sykkel begynne, parallelt med opptrening av den skadede skulderen. Innesykkelen kan gi utmerket trening av maksimalt oksygenopptak, og viktig forbedring av den anaerobe terskelen. To økter om dagen kan gjennomføres. Går alt etter planen, kan Kurt begynne med rolige sykling ute etter tre uker med innesykling. Da er det lurt å kombinere de rolige, lange turene ute med mer intensive økter inne, hvor skulderen kan holdes mer i ro. God basistrening kan også gjennomføres (det er mange muskelgrupper som kan trenes selv med kragebeinsbrudd), noe som normalt får lavere prioritet når sesongen starter. Dermed en bonus. 1. April bør være en realistisk dato å være i konkurranse igjen. Men, humpingen opp og ned på brosteinen i Flandern rundt, Paris-Roubaix og Gent-Wevelgem er neppe å anbefale, selv om Ballan fikset det. Kurts kragebeinsbrudd er ikke av det enkleste slaget. Men en Kurt i Ardenner-klassikerne er realistisk, og han har selv vært inne på å kjøre Giroen. Det er lurt, for her trenger han ikke kjøre alle etappene for fullt, han får fart og styrke i beina, som vil lokke frem toppformen.

Etter velten i fjor på 10.etappe i TdF, kjørte Kurt Spania rundt som trening, og hadde utmerkede bein i VM. I den tøffe løypa var han eneste norske med i finalen. God bedring Kurt, da er vi enige om at vi sees i Valkenburg til start i Amstel Gold Race!

Flying in the air

Håndball er en flott TV-idrett. Fart, dramatikk, fantastiske atleter, og så skjer det noe hele tiden! De beste viser idrettskunst på øverste hylle, ikke vanskelig å få stå-pels av slike prestasjoner.

Et av mine største idrettsøyeblikk var da jeg fikk oppleve Michal Jordan sette scoringsrekord i NBA for en del år siden, i en kamp for Chicago Bulls i Madison Square Garden, New York. «Flying in the air», det var jo akkurat det han gjorde. Over 60 poeng puttet han mot New York Knicks. Knapt noen atlet har hatt evnen Jordan oppviste til å henge i lufta når han tok sats, kanskje bort sett fra Bob Beamon`s lengdehopp på 8.90 i Mexico-OL i 1968. Rett nok ble den rekorden forbedret med 5 små cm av Mike Powell Tokyo-VM 1991. Men, det var ikke det samme majestetiske hoppet som Beamon ga oss.

Og, så fikk jeg endelig se noe som lignet på Jordan og Beamon under årets håndball-EM. Frankrikes Luc Abalo, må ha fått utlevert de samme flyvergenene. For en spenst! Tro meg han hadde blitt verdensstjerne i både lengde, tresteg og høyde. Spenst paret med en motorikk man må til ballettensemblene for å finne maken til. Abalo`s klengenavn er full fortjent «Skywalker». Han nekter rett og slett å lande. Spilte ingen stor førsteomgang, men hans prestasjoner i starten av den andre avgjorde langt på vei finalen mot Kroatia. Nikola Karabatic er den samlende eneren hos Frankrike, men Abalo bekreftet av spesiell spisskompetanse kan være helt avgjørende, og av uvurderlig betydning.

Norge har ingen grunn til å skjemmes. Det er mange flott spillere og et bra kollektiv. Men, når det gjelder, viste igjen laget at det er noe forknytt mentalt. De som virkelig fikser det i pressede situasjoner har evnen til å beholde roen, si til seg selv: «Vi vil og vi kan». Det norske laget hever skuldrene, tar presset inn over seg, og utstråler det energidrepende: «Vi skal og vi må».

«Flying in the air» ga også andre opplevelser i helgen. Norske skihoppere på jakt etter godfølelsen fant den endelig i vakre Oberstdorf. Artig å se klippet der Mika Kojonkoski coachet Anders Jacobsen foran dagens renn. På godt Petter Solberg-engelsk sa han: «Do`nt overtry». Stol på deg selv, senk skuldrene, du både kan og vil, var det den kloke finnen formidlet.

Jeg møter ofte velmenende idrettstrenere, som ønsker det beste for sine elever. Altfor ofte blir ordene skal og må benyttet. Tenk gjennom selv, lukk øynene, å opplev hva «jeg vil og jeg kan» gjør med deg i motsetning til «jeg skal og jeg må». Forskjellig opplevelse? Jeg er helt sikker!

Ellers står vi foran spennende sykkeldager i Qatar, på flate åpne sletter, med mye sidevind i et fint igangkjøringsritt, som i fjor ga en flott kick-off for det nye Cervelo-laget. Der Gabriel Rasch gjorde mer enn manns jobb. Nå stiller de fleste av våre proffer på øverste hylle til start kommende søndag. Thor Hushovd velger et annet opplegg, med etapperittet Etoile Besseges i Provence. Unngår de stressende turene til Down Under i Australia og Qatar. Holder seg til teltene, sparer krefter og jobber med videreutvikling av sine ferdigheter. Jeg har min egen definisjon på topputøver. Det er ikke nødvendigvis en som er på landslag eller topplag, men en som til tross for gode resultater hele tiden er på jakt etter små ting som kan gjøre prestasjonen litt bedre. Det imponerer meg med Thor, han hadde sin beste sesong i fjor, og gjennom min hyppige kommunikasjon med Atle Kvålsvoll vet jeg at fokus er på videreutvikling av ferdigheter. Vi står foran en usedvanlig spennende sykkelsesong, Allerede fra Qatar vil vi motta positive resultater, da er vi i gang!

EIA VAR VI DER

Årets siste dag er solfylt og blåfrossen på Vikersund, med 23 kalde grader. De flotte værdamene på TV 2 lover ingen lokal oppvarming over Buskerud de nærmeste døgn. Er det fri, så er det ski. Jeg er klar til dagens utmarsj med usedvanlig mange lag tekstiler som beskyttelse mot kulda. Snøen er så trå at det blir vanskelig å kopiere Petter Northugs elegante diagonaldansing over jordet og inn i løypene i Holleia. Men inne i hodet mitt er jeg der, på årets siste dag er det lov å fantasere. Forresten, lykke til Petter, i morgen er det på’n igjen med Tour de Ski. Jeg ble spurt av den lokale storavis, Drammens Tidende, om å rangere landets ti beste idrettsutøvere. På min liste topper offensive Petter foran Andreas Torkildsen, en annen som leverer til medalje. Året som gikk ga det fortjente VM-gullet han manglet, sammen med sine OL- og EM-gull.

Jorda er rund, tro det eller ei. Det betyr sommer «Down Under», på den andre siden av jordkula hos kenguruer og «Aussies». Sykkelsesongen virker fjernt for meg, som har flere lag med superundertøy på, men om drøye to uker er sirkuset i gang igjen. Pro Tourens første ritt – Tour Down Under – kjøres 17.-24. januar med Adelaide i South Australia som base. Som trener var jeg med da Ingrid Kristiansen i 1988 skaffet Norge VM-gull i landeveisløp i den vakre byen i 1988. En by jeg gjerne reiser tilbake til.

Temperaturen nå? 36 varme og gode grader i rittområdet i går, altså 59 grader varmere enn her på bygda. Ikke rart syklistene trekker til idretts- og universitetsbyen med de vakre strendene, og det kuperte landskapet som skimtes drøye 20 km fra bykjernen der rytterne møter sesongens første klatringer.

Men det er langt fra utfordringene som kommer senere i sesongen i Alper og Pyreneer. For 12. gang samles mange av de store sykkelnavnene i Adelaide. TV 2 vil følge rittet, og det er nok av poenger. Nyskapningene Team Sky og RadioShack debuterer. Sistnevnte med kongen selv, Lance Armstrong, som kaptein. I fjor var det samme rittet hans comeback-ritt. Det ble en positiv opplevelse for Lance, parallelt med at han fikk stor oppmerksomhet rundt sitt viktige arbeide med å hente inn penger til kreftforskning og -behandling.

Australia er av de store idrettsnasjonene, med en voldsom idrettsinteresse. Jeg har vært til stede på mange olympiske leker, men lekene i Sydney 2000 må være historiens beste. For en begeistring og oppslutning! «The best games ever», som gammelfascisten Samaranch uttrykte det også på Lillehammer i 94, like fortjent det også.

Måten Australia har utviklet sin toppidrettssatsing har på mange måter vært modellen for Olympiatoppen i Norge. Ideen med å utvikle sentrale og regionale sentra der utøvere fra forskjellige idretter kan trene sammen med støtte fra de beste trenere og støtteapparat. Landet har i dag over 40 profesjonelle syklister og de fleste er sentrale på sine respektive lag under årets Tour Down Under, med regjerende verdensmester Cadel Evans i spissen for sitt nye lag Team BMC. Robbie McEwen er der, Stuart O`Grady, Michael Rogers, Allan Davis, Baden Cooke, Graeme Brown og Luke Roberts likeså. Men konkurranse blir det fra mange, kanskje først og fremst fra de tidligere vinnerne av rittet, Andre Greipel og Luis Leon Sanchez. Men det gir ikke kjempeodds om der er alltid elegante Alejandro Valverde som vinner til slutt.

Årets siste levende idrettsarrangement var for meg i går kveld i den nostalgiske ishockeyarenaen Jordal Amfi, med kampen Vålerenga – Lørenskog. Ishockey er ingen idrett i skiflygingsbygda Modum, men likevel har jeg et barnebarn med hockey-dilla. Det er knapt en spiller i NHL han ikke har vitale data på. Dermed ble en julepresang til «knotten» en kamp i vår hjemlige NHL-liga, eller Get-ligaen. Enga tapte på straffeslag. Unødvendig, men det er gjerne det laget med størst gnist som vinner. Og det var Lørenskog. Tre OL-uttatte var på banen, Lars-Erik’ene Spets og Lund fra den tapende part, og veteranen Tommy Jacobsen. Sistnevnte imponerte meg. Han er klart den beste skøyteløperen og teknikeren på banen, og også den med det beste overblikket og spilleforståelsen. De to Vålerenga-gutta må yte mer hvis Canada skal slås i åpningsmatchen i Vancouver. Det blir en fantastisk opplevelse for de norske hockeygutta. Nederlagsdømte som de er, å skulle møte landslaget til det hockeygale vertslandet. Et lag stappfullt av spillere fra «The Hall of Fame». Men intet er umulig, det er bare ti år siden ble det seier til Norge over Canada i VM.

Tommy Jacobsen er nesten like gammel som Hallvard Hanevold. 39 år fylte den opprinnelig Furuset-gutten i desember. Et tankekors er at han var spilleren med de mykeste bevegelsene på isen i går kveld. Når han entrer OL-isen er det 21 år siden debuten på landslaget.

Jordal Amfi, som arena, er nesten i klasse med Bislett og Holmenkollen. Som Nordens første ishall ble den bygget til de olympiske vinterlekene i 1952. Selv var jeg som guttunge tilstede på VM samme sted i 1958, og så Canada slå Sverige med 10-2. Svenskene med sine legender Sven Tumba, Lasse Bjørn og Rolle Stoltz ble rundspilt av canadierne i 1. periode. Harry Sinden het mesternes kaptein, jeg tror han spilte med en sølvplate i skallen etter en lei skade tidligere i karrieren. Det var mye hockeykunnskap i den sølvplata.

Et annet tankekors er at svenskene hev seg på hockeybølgen og reiste 100 kunstfrosne baner før vi fikk vår andre. Ikke rart vi ligger etter som hockeynasjon. Synd, for det er en fascinerende idrett med fart, spenning og stemning. Det var godt å være tilbake, selv om Enga tapte.

Skiene er klare, og syklistene likeså om noen dager. Klare til en sykkelsesong som blir den mest spennende i «manns minne», ikke minst med norske øyne. Det blir mer tid å drodle over dette i tiden som kommer..

Godt nytt år!

En flott weekend

Da tenker jeg på idrettsfronten. Utenfor heimen er det blank is, det er langt å kjøre til skiløypene, og gulvene i kjøkkeninngangen er brutt opp, lekkasjen ble en realitet da de gamle rørene sprakk. Sånn er det med den saken………..

Noen idretter får mer oppmerksomhet enn andre. Det betyr ikke at nivået er høyest der oppmerksomheten er størst. Kvalitet og kvantitet henger ofte ikke sammen. De siste dagene har det skjedd ting det er verdt å merke seg, hos de mindre fokuserte.

Svømmerne fortsetter framgangen fra OL i Beijing. Nå ble det gull til Aleksander Hetland, og bronse til Ingvild Snildal under EM kortbane. Katharina Stiberg var også tett på medalje. I Beijing ble det to norske medaljer, til Aleksander Dale Oen og Sara Nordenstam. Nå er det andre som markerer seg på høyt nivå. Resultatene er ikke tilfeldige, norsk svømming har kanskje det landslaget som jobber mest utviklingsorientert for tiden. Sportssjef Petter Løwberg har bygget opp en trenermodell, og en kultur for toppidrett som jeg anbefaler andre å oppsøke for å lære. De mange gode resultatene i norsk toppidrett de siste årene, bygger mye på overføring av kunnskap og kultur fra en idrett til en annen. Fra de som er gode til de som bør bli bedre. Men, en forutsetning er at man er ydmyk relatert til egen idretts internasjonale nivå. Vi begeistres lett når det blir norsk dobbeltseier i cupfinalen i fotball…

Jeg fasineres av at svømmerne, i grunntreningsperioden, tilfører langt mer alternativ trening enn før, for dermed å tåle mer trening, som igjen fører til en mer solid grunnmur for den svømmespesifikke treningen. De personlige trenerne involveres i prosessene rundt landslaget, og dermed bygges en bredere forståelse for relevant adferd og holdninger.

Norsk langdistanseløping har vært nede i en bølgedal. Den siste «gullalder» er så langt tilbake som på 1970 og 1980-tallet. Noen få lysglimt har det vært siden, ikke minst Marius Bakken, som var den raskeste 5000m-løperen i Europa i 2005. Men, kranglete achillessener stoppet karrieren. Og, Susanne Wigene med sin flotte sølvmedalje på 10000m i EM i Gøteborg. Ellers har det stort sett vært mørkt. I går var det EM i terrengløp i Dublin. Karoline Bjerkeli Grøvdahl forsvarte sitt europamesterskap i juniorklassen på suverent vis. Hun er et udiskutabelt talent. Mitt råd til friidrettsforbundet er å kultivere det gradvis. Ikke send jenta ut på for mange lange løp når sommeren kommer, hun har tid nok. Sørg for at resultatene forbedres på 1500m, det er nøkkeldistansen for internasjonalt nivå – selv på maraton. Tren langdistanseforkusert, og konkurrer ofte på de kortere distansene, spar de lange til de store anledningene. Da bevares ressursene, og det er krefter igjen til de mer utfordrende seniorårene. Det kan være lurt å skule til veien Grete Waitz og Ingrid Kristiansen fulgte på vei mot verdenseliten.

Men, det morsomste i Dublin var at det norske herrelaget vant bronsemedalje i juniorklassen. Trønderen Sondre Nordstad Moen var med i gullkampen helt inn. I fjor ble det medalje, i år ble det plassen nedenfor pallen. Gledelig var at Lars Erik Malde og den meget lovende baneløperen Henrik Ingebrigtsen fulgte opp med 10. og 12. plass. Det ble for langt ned til den fjerde tellende på laget, men hvis tre hadde talt, ville Norge hatt sølvmedaljen. Uansett et langt steg frem, og kanskje er dette starten på en ny periode med mange gode norske langdistanseløpere? Nå er det mange ungdommer på godt nivå, la de utvikle seg sammen i en felles treningsgruppe.

Og, så i natt vant det norske lagtempolaget på skøyter verdenscupen i Salt Lake City. På historiens tredje raskeste tid. Rett nok gikk ikke Nederland med sine beste, men lua av for Håvard Bøkko, Mikael Flygind Larsen og Henrik Christiansen, sistnevnte har tatt et kjempesteg fram under det nye landslagsregimet. Ikke tilfeldig at laget lyktes. Allerede i vår ble det utformet en strategi for en satsing på lagtempo. I en gren der Norge ikke hadde lyktes i de siste mesterskapene. Suksess er avhengig av en tydelig strategi. Seks løpere har dannet kjernegruppen i satsingen. Verdens beste 17-åring, Fana-gutten Sverre Lunde Pedersen, har gått på laget i de to første World Cup-løpene, på en suveren måte. Barnebarnet til skøytelegenden Hjallis, Fredrik van der Horst, fikk sjansen i Calgary. Henrik gikk i Heerenveen og nå i helgen. Der Mikael også fikk sjansen. Alle har «skøytet» på en fortreffelig måte, til beste for laget. Eskil Ervik er den eneste i kjernegruppen som ikke har gått, fordi sykdom har stoppet et spennende come-back. Men, han gikk på laget da de slo fjorårets sølvvinnere fra Sverige i et testløp på Hamar i oktober.

Satsingsmodellen ble hentet fra måten landslaget i orientering bygget sitt stafettlag på herresiden for noen år siden. Den gang var det mange individuelt gode løpere, som hadde personlige ambisjoner i et tett VM-program. Stafettsuksess er avhengig av at de som skal løpe den avsluttende stafetten har overskudd. Hvis en ønsket plass på stafettlaget, måtte man frasi seg en individuell distanse, allerede på vårparten. Enten var man med på lagets betingelser, eller så var valget individuell satsing. Kjernegruppen for stafettlaget ble så drillet, både praktisk og lagbyggingsmessig, i måneder frem til det avgjørende løpet. Med flere VM-gull som belønning.

Storbritannia har vært suverene i banesyklingens forfølgesesritt de siste årene, først og fremst fordi det er utviklet et lag rundt eneren Bradley Wiggins. Det er ikke nødvendigvis de beste individualistene som fungerer best sammen i et lag. Men, de som fungerer best sammen med kapteinen. Slik er også tenkingen i skøytelaget, hvem utfyller Håvard, norsk skøytesports svar på Bradley Wiggins, best?

Fortsettelsen blir spennende både på isovalen, hos piggskofolket og de fremgangsrike svømmerne!!!! Følg med…………….

I sporene til Marco Pantani

Mandag kom meldingen om at den belgiske syklisten Frank Vandenbroucke var funnet død på et hotellrom i Senegal, knapt 35 år gammel. Aktiv i sykkelsporten inntil sin død, i april i år vant han tempoetappen i La Boucle de l`Artois for det lille laget Cinelli-Down Under. Intet stort sykkelritt, men på nivå med vårt største ritt – Ringerike Grand Prix.

Historien til Vandenbroucke minner mye om Marco Pantani`s. Den tidligere Tour og Giro-vinner som ble funnet død på et hotellrom i Rimini våren 2004 etter en overdose kokain. Begge var i utgangspunktet blant de ekstra talentfulle, blant de få som går under benevnelsen «guds gave til sykkelsporten», da med referanse til det åpenbare talentet. Pantani vant de mest prestisjefylte rittene, før han ble tatt for systematisk doping, og narkotikamisbruket ødela ham fysisk og sosialt. Franck fra Belgia skulle bli den store klassikerkongen.

Sykkelgale Belgia fostrer regelmessig store talenter. Vandenbroucke var den beste unge rytteren i ungdoms- og juniorklassene. Bronse vant han i junior-VM i Athen i 1992, for så å bli proff i et av verdens beste lag – Lotto – i 1993, bare 18 år gammel. Han leverte varene, vant 51 ritt de første 6 årene, inklusive Liege-Baston-Liege. Belgia elsket sin unge sykkelhelt, som hadde sjarm og utseendet med seg, hans livsstil var synlig og utagerende. Det skal sterke skuldre til å bli nasjonal idrettshelt, og ikke minst et sterkt støtteapparat. Ydmykhet må ha vært mangelvare hos FV. Hans proffkarriere startet da dopingmisbruket i sykkelsporten var på sitt verste, det var mangelfulle kontroller, og relativt liten interesse fra det internasjonale sykkelforbundet (UCI) til å ta ondet ved roten. Franck fikk med seg flere store triumfer, blant annet Gent-Wevelgem(rittet Edvald Boasson Hagen vant i vår), Paris-Nice og etappeseire i Spania Rundt. Jeg husker godt kampen mann-mot-mann i Vlaanderen Rundt, Vandenbroucke mot Peter Van Petegem, der sistnevnte vant til slutt.

Pengen begynte å rulle inn, ikke minst da han gikk til Cofidis i 1999 med lønn på over 5 millioner kroner pr.år. Cofidis som, den gang, var et lag hvor en gruppe av rytterne systematisk dopet seg. Vi husker at David Millar ble tatt, etter at politiet fant EPO i.f.m. husransaking i hans hjem. Cofidis-skandalen ble et begrep, etter hvert som den ene etter den andre av lagets ryttere ble tatt. Der kjørte FV sammen med franskmannen Phillip Gaumont, som var en av de virkelige pursherne av dop i feltet, noe han i detalj har beskrevet i sin bok. Og unge Franck var av de som utnyttet mulighetene til fulle. Og, han ble, som Pantani, etter hvert avhengig dopmisbruker. Ikke bare på sykkelsetet, men også privat. Ekteskapene gikk over styr, han ble tatt med dop i huset. Ved en ransaking fant polititet EPO, som Franck rørende fortalte var ment for hans hund. Som, ikke var i toppslag , og hadde behov for stimuli. Fyllekjøringer og slagsmål fulgte. Han ble anklaget for mordforsøk på sin andre kone, den tidligere italienske modellen Sarah Pinaci. Da han avfyrte et skudd i luften under en heftig krangel de hadde. Hans kone uttalte offentlig at Franck nå var fullstendig slave av kokainen, han ble også arrestert da han kjøpte kokain på gata. Dopmisbruk fører ofte til depresjon, og et selvmordsforsøk kom også på guttens CV.

Men, syklingen holdt han tak på oppe i all elendigheten. Stadig kom det meldinger om planlagte come-back`s. Og, det var alltid et lag som ville ha det åpenbare talentet, som var på full fart mot grøfta. Med Franck på laget, økte sponsorinntektene og oppmerksomhet.

Den enkelte har ansvar for sin egen helse. Derom hersker ingen tvil. Men, Pantani og Vandenbrouckes skjebner bringer tankene over til Øystein Sundes «Smi mens liket er varmt». Kanskje burde mange smidd og tatt ansvar før Vandenbroucke dukket opp som lik på hotellrommet i Senegal. Jeg er overbevist om at de som fulgte Franck`s karriere så faresignalene. Både ledere, og media. Men, når resultatene leveres, er det lite fokus på eventuell råttenskap bak fasaden. Belgisk media bruker mye plass på sykkel, journalistene er tett på utøverne, klart de visste hva som skjedde. Hvor var den advarende pekefingeren. Hvor var sykkellederne da det ble åpenbart at talentet var huket? At doping i idretten førte til doping totalt. Idrettsledere og media er ofte som strutsen, leveres resultatene, stikk hodet i sanden. Det er jo ikke medias skyld at FV ble narkotikamisbruker, men de som på nært hold så hva som skjedde burde tatt initiativ. At idrettslederne ikke gjorde det, er en skandale. Og, flere av de involverte har fremdeles posisjoner i sykkelsporten. Det som stimulerte på sykkelsetet, virket også i partylivet.

«Fame and glory» er fremtredende. Toppidretten har, i mange sammenhenger, ingen vakker historie å fortelle. Alle rundt, både Pantani, Vandenbroucke og de andre, bør spørre seg selv om hvor de var, og hvordan de tok ansvar da det var tydelige signaler på at det gikk galt. Det er lett å være etterpåklok, men idretten har høye etiske verdier. Franck Vandenbroucke var en, av mange, som altfor tidlig mistet livet, fordi det viktigste er å vinne for enhver pris. Det kommer alltid en ny helt, når den forrige bukker under, «leve kongen, kongen er død». Tom Boonen ble den første i Belgia med et talentet som Vandenbroucke`s. Jeg håper at dette idrettslige popidolet følges bedre opp enn sin forgjenger.

Antall visninger