DEN FØRSTE NORSKE SVØMMEMEDALJEN

Jeg har blogget om Aleksander Dale Oen tidligere. Hvorfor? Fordi han representerer det jeg forbinder med begrepet toppidrettsutøver. Selvfølgelig sammen med sin trener og sitt støtteapparat. Svømming er en idrett med stor utbredelse, og et meget høyt prestasjonsnivå. Tidene som oppnås i bassenget gir et konkret bilde av hvor bra prestasjonen er. Det er ikke muligheter for subjektivt å forklare eller bortforklare et resultat. Klokka sier nådeløst fra om nivået.

Tilbake til min definisjon av en topputøver.

  • Først og fremst representert ved evne og vilje til å gjennomføre den trening og aktiviteter som er nødvendige for å lykkes. For svømmerne i verdensklassen betyr det ofte over 30 treningstimer pr. uke. Og, så skal du leve livet ditt slik at det er mulig å “absorbere” all treningen. Dvs. ernæring, hvile, rekreasjon er sentrale faktorer. Du må være god til å prioritere. Velger du å satse på å bli verdens beste svømmer, sier du automatisk nei til noe annet. Det er lov å drømme om toppresultater, men hvis du ikke gjør jobben din fullkomment er sjansen liten for suksess. For det er helt sikkert noen “gærninger” en eller annen plass i verden som er villige til å ofre det som er nødvendig for å lykkes.
  • Målrettethet, og evne til å utvikle det som er nødvendig for å nå resultatene. Det betyr at fokus må være på utvikling. Jeg har sans for Nils-Arne Eggen`s “god-fot-teori”, men en topputøver må også fokusere på å utvikle det som ikke er godt nok. I harmoni med å videreføre det som allerede er bra. Svømmerne har hele tiden arbeidet med å få alle de sentrale faktorene best mulig. Aleksander har ingen lagkamerat som kan “overlappe” hans svakheter. Det er neppe lurt å ta sjansen på det i lagspill heller…..
  • Galskap og kreativitet er avgjørende. Evnen til å se nye løsninger. Det norske svømmemiljøet trente generelt ensidig i bassenget. Da ble det lett mental og fysisk stølhet. Samtidig som det er vanskelig å nå de store treningsmengdene. Ingen lykkes i internasjonal toppidrett i dag hvis treningsvolumet ikke er som hos Dale Oen. Å tro at det klarer seg med intervalltrening 4 x 4min de fleste dagene i uken er bortebom så det holder. De beste i verden trener voldsomt. De norske svømmerne har tilført andre treningsformer i den daglige treningen. Aleksander både løper, går lange fjellturer, padler, går på rulleski m.m. Det gir jo en sterkere kropp og mer variasjon, som også holdet har godt av. Og, enda konkurrerer han på de meste drøye to minutter. Fasinerende.
  • Evne til å lære av andre. Svømmerne har hentet impulser fra andre idretter, ikke minst når det gjelder å spisse mot en toppform. Tore Øvrebø fra Olympiatoppen, som også i mange år har vært Olaf Tuftes trener, har bidratt mye på planleggingssiden. Blant annet har høydetrening vært en verdifull ingrediens i resepten mot toppform når det virkelig gjelder. Ørjan Madsen har også vært sentral i bygningen av den struktur som landslaget jobber etter i dag.
  • Organisering. Landslaget har favnet de gode klubbtrenerne. Derfor er Aleksanders personlige trener en naturlig del av landslaget.

Det er mye å lære av dette for andre idretter. Men, det er lett for de som ikke er så gode internasjonalt å si at:

  • Vår idrett er så spesiell at vi holder på som best vi kan etter tradisjonell tenkning. Strutsen og sanden er det beste metaforet i så henseende.
  • Hos oss holder det med å gjøre mindre. Tull! Eneste grunnen til at man kan klare seg med mindre, er at talentet og forutsetningene åpenbart er større enn hos de fleste. Det ville jeg ikke tatt sjansen på.

Detaljert planlegging er avgjørende for et godt resultat. Syklistenes resultater i den krevende løypa og forholdene i Beijing var ikke all verden. Sannsynligvis fordi forberedelsene ikke var optimale. Hvorfor kaste bort tiden på å kjøre kriteriumsritt i Arendal og Sandefjord den viktige nest siste uken? Det skaper sikkert sykkelinteresse der rittene arrangeres, men passer lite inn i OL-forberedelser. Kurt Asle burde fokusert bedre på restitusjon og spissing etter Tour de France. Det ble mye reising og for lite søvn, hvile og de gode treningsøktene. En tur til San Sebastian ble det også uten at verken Kurt Asle eller Edvald Boasson Hagen fullførte der. Kurt har nådd sitt primære mål i år gjennom de strålende resultatene i Tour`en. Men, hans og lagets resultater i lekene bekrefter betydningen av optimale forberedelser. Da må treningen være optimal, i tillegg til å tilpasse seg en døgnomstilling og endrede klimaforutsetninger. Minst åtte dager før start ville jeg innfunnet meg. Man kan si at mange andre gjorde det samme, men det er et dårlig argument hvis det kan gjøres bedre enn det ble gjort.

Kanskje syklistene raskt bør avtale et møte med Dale Oen og hans team for å lære av deres erfaringer? Kompetanseoverføring på tvers er det sentrale i det norske toppidrettsarbeidet.

Det olympiske landeveisrittet

Lørdag formiddag norsk tid avgjøres det olympiske landeveisrittet for menn i Beijing. Sykling er en av de få idrettene som har vært på det olympiske programmet siden starten i Athen 1896. Den gang kjørte rytterne maratonløypa – først i motsatt retning fra Athen til Maraton, og returnerte til Athen med målgang på Phaliron-velodromen. Det individuelle landeveisrittet har vært arrangert i alle lekene unntatt 1900, 1904 og 1908.

Det olympiske landeveisrittet var inntil 1996 kun åpent for amatører. Pascal Richard, Sveits vant det første åpne rittet i Coca-Cola-hovedstaden Atlanta. Foran dansken Rolf Sørensen og Max Sciandri. Lance Armstrong hadde store forventninger til triumf på hjemmebane, men måtte ta til takke med den “vonde” fjerdeplassen. Under forberedelsene og rittet kjente han de første symptomene på kreftsykdommen som nesten ble hans bane. Og det var en Lance langt fra maksimalt nivå, som deltok på hjemmebane.

Jeg overvar rittet i Sydney i 2000, der Telekom-trioen Jan Ullrich, Alexander Vinokourov og Andreas Kløden satt igjen i finalen – to tyskere og en fra Kazakstan. Alt lå til rette for en spennende finale. Ville tyskerne knekke Vinokourov, som var den antatt sterkeste spurteren av de tre, ved å støte annen hver gang? Det ville jo vært et naturlig scenario. Men, slik gikk det ikke. Alle tre mottok jo sine millionlønninger fra den tyske telegiganten. Forholdet til arbeidsgiveren var viktigere enn en åpen kamp om de olympiske medaljene. Telefonen kimte fra Telekom`s hovedkvarter i Tyskland med beskjed om at med tre Telekom-ryttere i kamp om medaljene, skulle seieren gå til en tysker. Slik ble det organisert, med Vino på sølvplass. Heller ikke i dette rittet maktet “Kong Lance” pallplass. Selv om US Postal ryttere fra flere nasjoner “lojalt” jobbet for sin kaptein.

Den samme problematikken har dukket opp i flere Verdensmesterskap. Der ryttere på tvers av nasjonslagene har hjulpet en lagkamerat til seier. Båndene til arbeidsgiver har vært sterkere enn lojaliteten til nasjonen.

Paolo Bettini skal forsvare tittelen fra Athen. Med hjelp fra fire lagkamerater. Deltagelsen i det olympiske rittet er begrenset på en helt annen måte enn under VM. De store nasjonene kan stille med hele ni ryttere under høstens store begivenhet mot fem i lørdagens ritt. Hvilket også medfører at antallet virkelig gode ryttere er redusert. Statusen til OL-rittet er fremdeles lavere enn en for VM- og Tour de France. Beijing-rittet kommer for tett på avslutningen av den voldsomme tre-ukers belastningen rytterne nettopp har vært gjennom. For mange blir det for kort tid til restitusjon, og oppbygning til ny toppinnsats. I tillegg venter en krevende døgnomstilling på seks timer, kombinert med omstilling til det varme, luftfuktige og forurensede klimaet i Beijing. Mange gode rytterne har derfor meldt forfall til OL. Men, det vil bli en overraskelse om ikke et av de store navnene i sykkelsporten står med gullmedaljen om halsen.

Rytterne representerer sine nasjoner, men de har sin lønn fra sykkellaget. Vil vi få se samarbeid på tvers av landegrensene? Team CSC har som eksempel hele 14 ryttere til start. Team Columbia stiller med ni og Crédit Agricole med syv. Det blir spennende å følge eventuelle konstellasjoner som danner seg underveis. Flere av de mindre meritterte rytterne i feltet er fremdeles uten kontrakter for kommende sesong. Motivene er mange for å innlede et samspill?

Løypa er variert og krevende etter de første paddeflate to timene på vei til rundløypa, som vil avgjøre. Hvilket åpner opp for at outsidere går tidlig i brudd. Siden de store nasjonene har minimalt med hjelperyttere, vil nok disse spares til den avgjørende fasen i de kuperte partiene. Derfor enda større muligheter for de ukjente til å vise seg frem i TV-ruta.

Sykkelsporten har ikke fått skikkelig fotfeste i det enorme landet der øst. Proffrittet Tour of Qinghai Lake kan vise til syv årganger. Et krevende ritt, som bringer rytterne opp fjell til 4000 m.o.h. Kjente ryttere som Damiano Cunego og Tom Danielson har vunnet tidligere utgaver. I år ble det dobbeltseier til stordoperne Tyler Hamilton og Marek Rutkiewicz. Men, rittet arrangeres i provinser langt vest i landet, og ser ikke ut til verken å skape nasjonal interesse, eller klatre når det gjelder internasjonal prestisje. Svensken Bert Johansson, som vant det olympiske landeveisrittet i Montreal 1976, arbeider aktivt for å øke interessen i Kina. Foreløpig har han hatt større suksess med å skape interesse for terrengsyklingen. Tenk på potensialet som finnes i Kina? Er det ikke “nine million bicycles” Katie Melua synger om? Den lokale favoritten heter Fyu Li, som hadde kontrakt med Discovery Channel i fjor. En kinesisk rytter som henger med teten til slutt vil være en “gave til internasjonal sykkelsport”.

Kurt Asle Arvesen er det norske håpet, slik jeg ser det. Men, feltet er ikke sterkere enn av det er rom for flere gode norske plasseringer. Kurt er en mester til å prestere når det gjelder. Niendeplassen fra Athen var en av de beste norske prestasjonene under lekene for fire år siden. Jeg har forventninger til et enda bedre resultat lørdag. Lykke til alle fire!

Det vil smake med en norsk medalje igjen. 24 år er det siden Dag Otto Lauritzen vant bronsemedaljen i “bakerovnen” i Los Angeles. Bak Alexi Grewal og Steve Bauer, og foran Morten Sæther, en annen stor norsk syklist. Det har altså skjedd før, da kan det skje igjen?

Tanker etter Touren

Er nettopp ferdigdusjet etter min egen lille triatlon med fruen. Syklet fra Vikersund til Snarum, så jogg i skogen til Sysletjern, svømming i vann som holdt 23-24 grader, og det samme tilbake igjen. Du er neppe så lokalkjent at stedene sier deg noe. Men, for min kone og meg er det et deilig tur- og treningsterreng. Godt å få rørt på skrotten igjen etter lange Tour de France-dager. Fra 14-18 timer pr. dag. Neppe innenfor bestemmelsene til Arbeidsmiljøetaten. Men, det er en etat jeg aldri har hatt noe forhold til. Langt viktigere for meg har det vært å fylle rollen min i det fantastiske laget TV2 har stilt med i årets Tour. Er det noe som inspirerer meg, er det å være en del av et godt lag. Som ser muligheter, og hvor sutring og problemer er fraværende. Slik er det sikkert for deg som leser dette også. Vi presterer best sammen med andre, når det er flust av humør.

Lagspillet avgjorde også årets ritt. Sjelden har det vært så tydelig at et godt lag er en forutsetning for seier i rittet, som så desidert er sykkelsportens viktigste merkevare. Team CSC utfylte hverandre perfekt, og ble tilsvarende godt ledet. Det kom ikke av seg selv. Suksessen er en funksjon av langsiktig satsing og utvikling. Rytteren møttes til lagbygging på Hovden i desember. Der ble den enkelte og laget testet i utfordrende og fremmede metaforer – for de fleste. Det var tydelig for de som kom nær på øvelsen at Carlos Sastre ikke har vinterøvelser som prioritet. Men, gjennom skulle han. CSC er det eneste laget i sykkelsporten som utvikler sin prestasjonskultur med et verdisett som basis. Kjerneverdiene er Communication, Loyalty, Respect and Commitment. Man intet å gjøre på dette laget hvis en ikke kan leve etter disse grunnverdiene. Og, rytterne og ledelsen utfordres regelmessig på sitt bidrag til et mer velfungerende lag.

Jeg tok feil når det gjaldt Sastres mulighet som vinner. Jeg trodde denne lojale, sterke rytteren ville ende i historien som “den evige toer”. Allerede under samlingen på Hovden var det klart at Sastre var mannen det skulle kjøres for i Touren. Han fikk et sesongopplegg skreddersydd for formtopp under de tre juliukene. Det var interessant å se hvordan han brukte generalprøven i Dauphine Libere til å trene. Han kjørte noen partier hardt, men det aller meste kontrollert uten å svi av unødig med ressurser. Dermed kom han, i motsetning til mange konkurrenter, med fulle energilagre til start i Brest.

Det var kanskje ikke så rart at jeg ikke helt trodde på gutten fra Avila. Han er inne i sin ellevte proffsesong, og hadde før Touren kun tre seire i karrieren. Det lyste ikke vinner av ham. Men, hvor offensivt han utnyttet pasningen da den kom i bunnen på stigningen til L`Alpe d`Huez! De andre ble gjort til statister. Og, grunnlaget for seier lagt.

Det var et perfekt lagarbeid guttene til Riis demonstrerte. Her ofret verdens- og olympiske mestere seg for fellesskapet. Og, sentralt i laget – i en offensiv midtbanerolle – Kurt Asle fra Eresfjorden. Eller “Kurtus” som en fransk storavis kalte ham, med referanse til de gamle romerske krigere. Kurt har fått sin fortjente hyldest. Kronet med etappeseieren med målgang under den vakre borgen i Foix. Som, ble bygget av greve Gaston Phoebus i det 14. århundre. Greven var dikter og omga seg med trubadurer i kulturelt fellesskap. Men, mest var han en slu politiker og drittsekk. Som drepte sin sønn eneste sønn og bror for å styrke maktposisjonen.

Kurt viste stor vinnervilje da han satt alene med Martin Elmiger i finalen (før Allesandro Ballan kom opp). Sveitseren tvilte og satte seg opp, men Kurt nektet å gi seg da de andre utbryterne nærmet seg. Den sterkeste i troen vant fortjent. Like imponerende var tauingen opp Col de Tourmalet – et av de tøffeste Tour-fjellene. Kurt kjørte så hardt at mange av favorittene kunne glemme palldrømmene i Paris etter etappen. Jeg står fast på at innsatsen til Kurt under Touren må være vanskelig å slå som årets idrettsprestasjon i Norge. Vi snakker dog om en internasjonal verdensidrett uten klimatiske begrensninger når det gjelder oppslutning.

Og, CSC har andre i bakhånd. Nordens beste klatrer heter Chris Anker Sørensen, og er bare 22 år gammel. Har i år vunnet kongeetappene i Dauphine Libere og Østerrike Rundt. Bjarnegutten sparer ham til neste års utgave. Det er flust av sterke klatrere blant ungdommen – derfor ønsker jeg meg at alle som hauser lovende Edvald Boasson Hagen som en kommende sammenlagtvinner i Tour`en stikker fingeren godt ned i mulden. La gutten få fred, og utvikle sine spissferdigheter. Kommer han på laget til Columbia neste år, er den første tempoetappen strøken for Edvald. Men, som sammenlagtrytter er det meget langt fram. Der er Andy Schleck, Roman Kreuziger, Nibali, Montfort med mange flere kommet lenger opp i utviklingstrappen.

Flott etappeseier til Thor. For meg er seiersspurten hans nest beste i karrieren etter seieren for to år siden på Champs Elysees. Men, Thor og hans støtteapparat må jobbe detaljert med planene for neste sesong – både når det gjelder trening, konkurranser og det helseforebyggende. Det kan da ikke være sundt å konkurrere halvfrisk(-syk)?

Jeg kunne skrevet en bok om mine opplevelser. Andre triumfatorer? Selvfølgelig løypeleggeren. Det var knapt en kjedelig etappe. Borte var prologen, ingen bonussekunder, og raskt inn i krevende etapper i vakre Massif Central. Hold fast ved dette neste år også.

Antidopingarbeidet slo til for fullt. Smart å blodteste alle rytterne de siste to dagene før start. Dermed ble de som hadde unormale verdier jaget av dopingjegerne. Fast fisk så det holdt. Hvordan kan en Ricco slippe unna i Giroen? Jeg bare spør?

DA ER VI KLARE!!!!!

Stemningen er til å ta og føle på. Det sykkelgale Bretagne har alt klart for “Le Grand Depart”. Lørdag er sykkelsportens store merkevare i gang med etappen Brest-Plumelec på 197km. Bretagne er for sykkelsporten hva Kongsberg en gang betød for skihoppingen. De fleste leserne av denne bloggen vet vel knapt hva jeg snakker om, men Sølvverksbyen i Buskerud kan skilte med 3 Olympiske gullmedaljer – 2 av Birger Ruud, og seieren til Pertter Hugstedt i 1948. I tillegg et utall triumfer i Holmenkollrenn, VM og andre store arrangementer. Og, det var ikke bare de to nevnte – de krydde av hoppere på verdensnivå i den røde genseren med hvit K på brystet.

Fem fra Bretagne har vunnet Tour de France. Fremst Bernard Hinault med fem triumfer, men Louison Bobet var ikke mye dårligere med tre strake på 50-tallet. 94 etappeseire har har blitt syklister fra Bretagen til del i Tour`en. Ca. 10.000 konkurranselisenser er i dag registrert. Det må bli gode ryttere av slikt. Mange flotte ritt arrangeres for proffer og amatører, inklusive verdens lengste turritt Paris-Brest-Paris på 1200km. Som nå arrangeres hvert fjerde år. I fjor deltok 18 tapre ryttere fra Norge.

TV2-teamet bor i Quimper – ca. 70km fra startbyen der rytterne og lagene i dette øyeblikk presenteres for en stor folkemengde. Thor Hushovd har vunnet etappe til Quimper etter kjempespurt i slak motbakke. Foran Kim Kirchen. Kirchen har utviklet seg til en av de beste sammenlagtrytterne i bransjen – jeg har tippet ham på tredje plass til slutt bak Evans og Valverde. Det er interessant at Luxemburg med ca. 500.000 innbyggere stlller med tre mann som alle har potensiale til å slutte blant de ti beste. Nemlig Schleck-brødrene og nevnte Kirchen. De kommer fra sykkelfamilier. Pappa Schleck kjørte Tour`en åtte ganger, mens gamle Kirchen har en femte plass. Det jobbes godt med sykkelsporten i det lille landet som trekker til seg finansinstitusjoner fra den ganske klode, Det er vel knapt noen norsk bank med respekt for seg selv – eller rettere for sin bunnlinje – som ikke har en filial i fyrstedømmet. Det nasjonale sykkelforbundet jobber bl.a. tett med skoleverket og det militære. Kurt Asle har bodd deler av sin karriere i landet, som også har vært “utskytningsrampe” for en rekke danske drenge. Kim Andersen var den første – så Bjarne Riis, Jesper Skibby m.fl.

Morro med Kurt Asle i mestertrøye i Tour`en. Umulig ikke å oppdage gutten, som nå er den som har vunnet flest NM-titler på fellesstarten. Han viste i NM at formen er på gang. Han vant et suverent NM i en krevende løype. Men, såpass bør det være. At mange ryttere klaget på løypas hardhet viser at for få forstår hva som må til for å skape gode syklister. Men, rittet viste vel også at det kun er Kurt Asle som har spissfoerdigheter til å kjempe i fremste linje i OL i Beijing. Det rittet kommer dog tett på Tour de France. Eresfjordingen får knapt restituert seg etter banketten før flyturen går mot øst. Men, det fikser Kurt Asle – det er da ikke hans første bankett i internasjonalt selskap. Det er i det hele tatt en skikkelig utfordring Kurt Asle og Thor står overfor den nærmeste tiden.

Kurt Asle har en “styrende” kapteinrolle i verdens beste sykkellag. En midtbanemotor a la Scholes i Manchester United. Kurt blir målt på hvordan han fyller rollen – ikke primært på plasseringer. Men, hvor morro hadde det ikke vært å se gutten få mulighet til å gå i brudd. Jeg anbefaler 18. og 19.etappe. Men, kjør gjerne i gang tidligere. Vi tåler det!

For Thor er laget bygget opp rundt hans suksess. Som, kan blir stor – når det gjelder poengtrøya er han favoritt. Australieren Mark Renshaw utfyller William Bonnet som en av de to siste opptrekkerne. I stedet for Julian Dean. I tillegg er Sebastian Hinault ute av opptrekkertoget. Rytteren fra Bretagen hadde regnet med å starte sin tiende Tour de France lørdag. Men, den gang ei. Den andre etappen passerer 50 meter fra husdøren hans. Familie og venner hadde forberedt festivitas, bannere var malt. Til ingen nytte, nå kan i stedet lojale Sebastian ta på seg tøflene og tusle ned til løypa.

Lykke til med store opplevelser alle mann!

Johan

Når trene og når konkurrere?

Oppkjøringen til starten på årets Tour de France er i siste fase. Det ukeslange Dauphiné Libéré regnes som den virkelige generalprøven. Det er kupert, flere av etappene utfordrer rytterne på tradisjonelle Tour de France-klatringer. Etter onsdagens kuperte 31 kilometer lange tempoetappe, ser kampen om sammenlagtseieren til å stå mellom Alejandro Valverde, Levi Leipheimer og Cadel Evans. Små 37 sekunder skiller så langt de tre store. Leipheimer, som i år kjører for Astana, har ingen mulighet til å kopiere sin pallplass i Tour`en fra i fjor. Arrangøren ønsker ikke Astana til start i Brest fordi de sterkt skadet og såret omdømmet til Tour de France i fjor. Slikt gjør man ikke ustraffet, rittet er dog Frankrikes største årlige kulturbegivenhet. Dermed er ukens ritt kanskje årets høydepunkt for Leipheimer. Han kommer til å gi alt for å vinne, noen få dager etter at han var hjelperytter for Alberto Contador i Giro`en.

Men, Valverde og Evans presiserer stadig at de ikke kommer til å tømme lagrene i Dauphiné. Til det er belastningen for stor med tanke på den korte tiden som er igjen til Tour-start 5. juli. Etter Dauphiné følger en restitusjonsperiode, så en kort ressursperiode, og endelig spissing av formen de siste dagene før starten i Brest. Valverde har bevisst holdt igjen i år. Han er senere i form, har ikke kjørt krevende etapperitt, men primært endagsritt. Et mønster han hadde god erfaring med som amatørrytter. Nå har han ledertrøya i rittet i vakre Savoie-distriktet, og akter å forsvare trøya til slutt. Men ikke for enhver pris. Hvem husker vel den som vant Dauphiné Libéré når rytterne er inne i den siste Tour-uken? Toppidrett dreier seg mye om å være dyktig til å prioritere.

Evans ble runner-up i Dauphiné og Tour de France i fjor. Han er på vei tilbake etter en senebetennelse i kneet, som han pådro seg på en av de tre ukeslange høydesamlingene i Sierra Nevada. På det regnvåte underlaget i går kjørte han forsiktig utfor. Ingen grunn til å risikere skade. Men, studerer vi mellomtidene, ser vi at både Evans og Liepheimer kjørte raskere enn Valverde utfor. Og, Valverde er en teknikker av rang – en av de beste i bransjen. Igjen et bevis på at det ikke ble satset uforsvarlig av rytteren fra det sydlige Murcia. Han har også mer å gå på.

Men, selv om de holdt noe igjen, brukte de etappen til en meget solid økt. Innsatsen i den harde delen av løypa lå helt sikkert på konkurransebelastning. Fordi de ville teste ut tempoformen, og fordi formen generelt har godt av en drøye 40 minutter utblåsning på like over og under terskelfart. Det gir formstigning. Da er det kanskje lurere med tanke på totalbelastningen år roe litt ned i fjellene de neste dagene. Men, nå tror jeg at de tre i toppen er så mye bedre enn de andre, at de kan klare seg med 95% innsats, og likevel være med over Alpetoppene.

Thor Hushovd proklamerte at han bare trillet igjennom. Nå skal de siste etappene være trening. Hvorfor benyttet han seg ikke av muligheten til å trene terskelen på tempoen. Kanskje det hadde vært lurt med tanke på en formutvikling? Rett nok var traseen noe for kupert for Thor, men temporitt er uansett god trening med tanke på en hevning av form. Det er meget få typiske spurtetapper i årets Tour. Som første etappe. Som, kan se flat ut, men avsluttes med 2300 meter lang stigning med 5% gjennomsnittlig helling. Vi så på første etappe i Dauphine at spurterne skal få nok med å henge med når Valverde, og sikkert Kim Kirchen trår til i den relativt lange bakken i Plumelec. Ved siden av styrke, er det den som kan kjøre lengst uten å akkumulere lactat for tidlig som vinner. Derfor tror jeg Thor hadde hatt godt av å kjøre gjennom etappen i går med god innsats. Rett og slett fordi han har behov for trene på å ligge på terskel over lengre tid. Vi har nesten glemt at Thor var en god temporytter. Han er kanskje bransjens beste prologrytter, men ble altså U23-verdensmester på tempo. En av hans aller beste prestasjoner var syvende plassen på den drøye 30 kilometer lange tempoen under de olympiske lekene i Sydney for åtte år siden. Midt opp i haugen med toppryttere som Lance Armstrong og Jan Ullrich blant annet. En formidabel prestasjon. Han kan også de relativt lange tempoene…

Topputøverne må, som sagt tidligere, være gode til å prioritere. I en oppkjøringsperiode må mange konkurranser brukes som trening, med dertil dårlig plassering. For å ikke forsere frem en form for tidlig. Men, det kan bli for forsiktig?

Australsk favoritt i tour de france – er det en tilfeldighet?

I fjor ble Cadel Evans med sin 2.plass den første fra ”Down Under” på pallen i Tour de France. I år er 31-åringen den største av alle de store favorittene, slik jeg ser det. Cadel har gradvis arbeidet seg opp til å bli en vinner i de virkelig store etapperittene. Prestasjonen i fjor ga ham tittelen ”Årets Idrettsutøver” i Kengurulandet. Foran vinneren av Iron Man – Chris Mc Cormack.


Jeg pleier å si at forutsetningen for å lykkes i utholdenhetsidrett, er å være mye ute i skog og mark. Evans har en slik oppvekst i den lille landsbyen Arthurs Creek i Victoria. Der det verken fantes butikker eller skole, og de eneste beboerne jobbet i stallene til Cadels mor. Dette er for øvrig området der Crocodile Dundee ble spilt inn. Han har en bakgrunn som en av verdens beste trerrengsyklister med to sammenlagtseire i World Cup. Under de Olympiske Lekene på hjemmebane i Sydney var han den store favoritten, men var uheldig og brakk kravebeinet to ganger i oppkjøringen. Første gang i Tour Down Under i februar, før det smalt igjen så sent som i mars. Langt fra toppform kjørte han inn til 7.plass i rittet han så gjerne skulle vunnet. Siden har han brukket kravebeinet ytterligere tre ganger – noe som må sies å være uoffisiell verdensrekord. En plate er nå operert inn i skulderen som stabilisering.

Opphold i Europa med det australske u/23-landslaget førte ham til Mapeis rekrutteringslag i 2002. Italienerne hadde sett potensialet til den rolige og reserverte gutten da han – bokstavelig talt – klatret til topps i Østerrike Rundt året før. Giroen foregår for fullt i disse dager. I utgaven for seks år siden, markerte Evans seg for første gang i et virkelig stort ritt. Etter flott kjøring på de foregående fjelletappene, sto han plutselig med den rosa ledertrøya etter 16.etappe. Det virkelige sensasjonen var på vei – italienerne var rystet. Men, så sprakk han med et smell påfølgende dag, som ryttere ofte gjør i sitt første treukers ritt. På etappen til Folgaria gikk han tom for næring, og tapte 17.11 til Paolo Savoldelli. Evans beskrev det som ”at lyset brått sluknet”. Noe som kan skje i mange sammenhenger. Men, dette var altså på sykkelsetet. Jeg husker godt bildene av den likebleke unggutten som forsøkte å holde sykkelen på veien opp de bratte bakkene, der rytterne fosset forbi én etter én.

Det er ingen tilfeldighet at Australia er blitt en av syklingens stormakter. Som i de fleste sammenhenger der resultatene er gode, skyldes det et strukturert utviklingsarbeid. Fra 1987 har sykkel vært en satsingsidrett ved The National Institute of Sports. Treningen ble ledet av legendariske Charlie Walsh, som var kjent for å trene sine ryttere til grensen av det som var forsvarlig.. De tøffeste, som Stuart O`Grady, Bradley McGee og Michael Rogers overlevde. ”Belastningen både fysisk og mentalt var voldsom”, sier McGee. I starten var suksessene større på bane enn landevei. Så overtok Shayne Bannan som landslagstrener i 2000. Han trente bane- og landeveissyklistene sammen. Banerytteren har få oppgaver, ved å introdusere dem til landeveien ville de få et bredere perspektiv på syklingen. Luke Robers, som kjørte noen sesonger for Team CSC, men som har bane som sin spesialitet kan være et eksempel på tenkningen. Han var en del av landslaget siden 1996 med usedvanlige testresultater bl.a. Banesyklingen har gitt ham gullmedaljer i både verdensmesterskap og olympiske leker. Men, han så ikke på syklingen som noen karrierevei. Til det var banesesongen for kort. Som et resultat av den felles satsingen på bane og landevei, fikk han markert seg i Europa. Og, via kontrakt med et tysk profflag, kunne han bygge opp sin basis gjennom et godt konkurranseprogram på landeveien i Europa.

Det ble bygget et pyramidesystem – fra de lokale klubbene, via regionslag til landslaget. Hver region, eller delstat, har sitt treningssenter der rytterne har kvalifiserte trenere og medisinsk støtteapparat. Fra regionslagene rekrutteres rytterne til juniorlandslaget. Fokus er ikke å vinne medaljer i junior-VM. Det viktigste er at rytterne får teste seg internasjonalt, og venne seg til å ligge lenge på treningsleir i Europa. Rytterne må glemme forskjellen på bane og landevei. Den australske filosofien er at begge grenene baserer seg på den samme utholdenhetsbasen.

Som medlem av junior- og U21-landslaget er rytterne seks uker i Europa. For U23-landslaget kan oppholdet i Europa vare i seks måneder med base i Italia. Først når rytterne er eldre enn 23 år, spesialiseres det. Den gamle proffen Neil Stephens har en koordineringsjobb for de rytterne som etablerer seg som proffer i Europa. I dag er det over 40 australske proffer. Rytterne følges opp av fysiologer fra The National Institute of Sports slik at de er best mulig forberedt til VM, og i år Beijing.

Slik toppidretten har utviklet seg, er det tilfeldig om man lykkes uten en målrettet, organisatorisk fundamentert satsing, som gjennomsyrer miljøet fra grasrota til enerne i verdenstoppen. Australierne du ser i de store rittene i TV-ruta har vært gjennom en strukturert skolering og matching, som få andre. Australia har etablert seg som en av idrettens virkelige stormakter. Sjekk resultatlistene fra Beijing, og du vil oppleve at suksessene kommer på mange arenaer.

Aussie, Aussie, Aussie – oy, oy, oy!!!

Hva er toppidrett?

Regelmessig dukker diskusjonene opp rundt hva som er toppidrett. Og, ikke minst hvem som utøver toppidrett? Er ikke min idrett mer toppidrett enn andre? Ofte er det folk fra individuelle idretter som utfordrer lagidrettene, da primært fotball. Nå sist var det en av fotballens egne – Bjørn Hansen – som utfordret nasjonens beste spillere/trenere. Å bli utfordret av sine egen var uvant for fotballen. Jeg har stor respekt for Bjørn Hansen – når han sier noe er det smart å lytte. En VG-journalist skrev at jeg kalte Bjørns uttalelser “flåsete”. Det gjorde jeg langt ikke. Men, jeg ville ikke gå inn i debatten – fordi det ikke bygger selvfølelsen hos de som virkelig vil. De som ikke vil, bruker jeg ikke tid på.

Jeg har vandret i toppidrettsmiljøet i Norge i over 30 år. I tillegg har jeg erfaringer fra internasjonale miljøer i mange idretter. Og, jeg har ofte reflektert over hva som ligger i begrepet toppidrettsutøver, og igjen hvem som kan ikle seg denne “hederstittel” – jeg er toppidrettsutøver må vites………

I løpet av året møter jeg mange, som er på landslag og/eller lever av sin idrett. De siste er profesjonelle utøvere – dvs. de kan livnære seg av sin idrett. Er de dermed toppidrettsutøvere? Mange spør meg: “Det må være interessant å møte så mange toppidrettsutøvere i ditt daglige virke?” Det er sikkert, sier jeg. Av de beste er det mye å lære. Men, jeg har min egen definisjon på en toppidrettsutøver. Det er utøveren som alltid er på jakt etter nye måter/forbedringer, som kan føre til et forbedret prestasjonsnivå. Selv om resultatene allerede er av ypperste merke. Kjennetegnet er den søkende og nyskjerrige utøveren. Det som slår meg er at de som allerede er internasjonale enere, ofte er de mest undrende og søkende etter nye ting som kan bringe resultatene enda et hakk videre.
Altfor mange jeg møter, enten de er på landslag eller konkurrerer på høyt plan, ofte med stor mediaoppmerksomhet, er der “for the ride”. De har det bra som de har det – hvorfor strekke seg unødig. Det er ikke sikkert de nye impulsene gir resultater – da lar jeg heller være å prøve. Mestringstiden er ofte krevende – det er lite som sitter ved første forsøk. Ubehagelig er det også.

Jeg møter ofte personer, fra idretter, som ikke lykkes videre bra internasjonalt. De er gode på systemforklaringer, som – idretten min er så krevende, det er stor konkurranse. Det er nyttesløst å sammenligne seg med andre av den grunn. Mange i norsk toppidrett de siste årene har lyktes fordi de har hentet impulser faglig, trenings- og kulturmessig fra andre idretter. Som, kanskje har kommet et steg lenger enn egen idrett. Jeg er såpass naiv at jeg tror det aller meste eneren i en idrett gjør er overførbart til andre. Det er flere likheter mellom de fleste idretter enn forskjeller. De som lykkes, trener mye variert kvalitet og kvantitet, de slipper aldri basisen av syne, de er del av en god organisasjon, de har god målforståelse. Dvs. har identifisert hvilke faktorer som påvirker resultatene. Og, de har relevant atferd og holdninger. Dvs. de organiserer livet, ernæring osv. til det å prestere topp. De er neppe kjedeligere enn andre av den grunn.

Er norsk toppfotball toppidrett? Bjørn Hansen, og mange med ham, relaterer begrepet også til å lykkes internasjonalt. Der er ikke norsk herrefotball i dag. Men, det er mulig. Så vidt jeg vet har både Danmark og Sverige lyktes med medaljer i EM/VM. Men, det er jo lettere å spille fotball i Danmark og Sverige? Det er jo ikke det, det vet vi alle.
Jeg har i ca. 120 dager vært engasjert i Vålerenga – en fantastisk klubb med flotte spillere. Vet du hva jeg tror? Resultatene gjenspeiler på mange måter trener- og ledernivået. Som ledere og trenere er, blir fort “elevene”. Det er nok å vise til hva rektor på Ullern videregående skole gjorde det han snudde skolen fra å være vesting i Oslo til en mønsterskole. Han grep blant annet fatt i verdigrunnlaget, og utviklet prestasjonene parallelt med kulturutvikling. Han, og kollegiet, stilte konstruktive krav til elever og seg selv. Jeg tror de aller fleste spillerne vil realisere sitt potensiale. De får, i mange tilfeller hverken hjelp eller utfordringer nok. Fordi ledere og trenere ikke har fokus på internasjonalt nivå. Jeg vet det tar tid å snu en kultur. Men, det er mulig. Men, da er forutsetningen å spørre seg “hva kan vi lære, og ta med oss fra andre som er gode?”. I stedet for å finne alibier for hvorfor egen idrett er så spesiell. Jeg har sett mange talentfulle spillere, som vokser, og er villige til å jobbe det som skal til hvis de bare har troen og utfordres konstruktivt. La de nyskapende miljøene få tid til å utvikle seg. Det var jo spennende da Martin Andresen lanserte sin “nye” trenermodell. En uke etter start var det ikke mangel på forståsegpåere som dømte det hele nord og ned. Vet du hva jeg tror. Det var personer som selv har vært redd for å ta utfordringer, som har surfet på bølgen. Som ikke har kultur for å våge å prøve og feile.

Du kan i hvert fall være sikker på at det alltid er noen “gærninger” der ute som er villige til å jobbe vettet av seg for å ta markedsandeler og posisjon fra eneren. Du skal ikke sove mye i timen før du er akterutseilt, enten det er som TV-kanal eller innen idretten.

Jeg husker et foredrag av idrettspedagogen Willy Railo, som jeg også bragte inn i et konstruktivt samspill rundt Ingrid Kristiansens utvikling som løper. Han sammenlignet norsk rosport og tennis. I norsk tennis er det lite som minner om internasjonalt nivå. Railo påsto at det var knyttet til den herskende tankekulturen: “Det er vanskelig å bli god i tennis i Norge”.

Om du ikke er klar over det, blir du det lett når du entrer en norsk tennisarena. “Svenskene vil vi aldri kunne slå!”. Tennisens forklaring er ofte vanskelige rammebetingelser, som for få haller, for lang vinter, for lite penger osv. Det er jo interessant at den lille svenske byen Vaxjø har produsert tre Grand Slam-vinnere i tennis. Jeg tror det har lite med vær og penger å gjøre. Men, det er knyttet til kultur. I Vaxjø vokser ungdommen opp i troen på at det er mulig – bare vi gjør minst det samme som forbildene………
Tilbake til Railo. Han ba oss se på norsk rosport, som beviselig lever under meget snevre rammebetingelser. Men, det er stort sett alltid en robåt som vinner en medalje. Tankekulturen er en annen. Den er at man skal befinne seg i toppen. Hver roer som setter seg i en båt vet at det er mulig. Tennisspillerne ser ofte vanskelighetene, mens roerne ser mulighetene. “For kaldt om vinteren? Da trener vi ved å gå på ski! For dårlig rekruttering? Da gjelder det å ta vare på de vi har! Svensker? Sverige er et land vi passerer på vei ut i den store verden”.

Unge norske fotballspillere hører så altfor ofte fra sine trenere og ledere at det ikke er mulig. Vi har sett flotte semifinaler i Champions League. “Det var noe annet enn hos oss”, sa mange jeg møtte rundt omkring. Hvordan overføres dette til våre unge spillere? Jeg tror det er mulig å samle ungdommer som vil, og å bygge miljøer som gjør det som skal til. Og, som flytter seg fra trinn til trinn i en utviklingstrapp.

Helvedet i nord

TV 2 viste forrige søndag et dramatisk Vlaanderen Rundt. Sykkelsporten på sitt beste. Kommende søndag byr på Paris-Roubaix – nok en godtbit. Rittet arrangeres for 106. gang.

Jeg tror en vesentlig årsak til at sykkelsporten har så stor oppmerksomhet rundt sine klassikere, er at man har vært dyktige til å holde på tradisjonen. Rittets profil endres ikke vesentlig fra år til år. Det skapes en tradisjon, og det tyder på at de idrettsarrangementene som klarer å holde fast ved sitt konsept, bevarer oppmerksomheten. Selvfølgelig justert med naturlige moderniseringer i moderate former. Langrenn strever nok noe for tiden, fordi endringene har vært så omfattende at den vanlige publikummer har problemer med å holde seg oppdatert. Distansene endres, likeså stilart, konkurransemønster med mer vekt på fellesstart enn intervallstart osv. På sikt vil tilpasning skje og endringene fordøyes, men det er et signal om at endringene ikke bør være for store.

Paris-Roubaix

Paris-Roubaix kalles av mange for ”Helvedet i Nord” (L`enfer du Nord). Rett nok kan rittet være en voldsom utfordring, som for mange nok føles som en forgård til dommedag. Men, klisjeen er knyttet til at området der rittet går gjennom, var sentrale slagmarker under første verdenskrig. Slagmarker som etterlot seg hundretusenvis av døde ungdommer på begge sider.

Men, rittet i seg selv er en utfordring. Jeg har kjørt de fleste av brosteinspartiene, og kan love at det er noe annet enn vår oppfatning av begrepet brostein. Steinene ligger tilfeldig strødd utover på smale kjerreveier. Bilen jeg kjørte hoppet stadig ut av gir på grunn av ujevnhetene, og det var i utgangspunktet ingen dårlig bil jeg kjørte. Regner det, blir steinene såpeglatte, og i tillegg renner søle, kumøkk og lignende inn over steinene. Å balansere sykkelen er en risikosport av første klasse.
Jeg trente Ringerike Sykkelklubb bl.a. i 1998 da lagets ryttere utgjorde brorparten av u/23-landslaget. Som det året deltok i ungdomsutgaven av rittet. Min jobb var å kjøre en av følgebilene. Hvilket var en opplevelse for livet. Thor Hushovd vant etter en strålende oppvisning, og Gabriel Rasch viste den gang at han har taket på det vanskelige underlaget. Han var med i den lille tetgruppen inn på nest siste brosteinsparti, men punkterte dessverre. Og, da var toget gått. Det var også interessant å se lagets lette ryttere, som ikke hadde mulighet til å holde sykkelen mot underlaget – de ble kastet opp og ned i et sett.

Vinneren av Paris-Roubaix må ha mer flaks enn i vanlige ritt. Fordi punkteringer og velt skjer hyppigere. Thor ”er lavet” for å vinne P-R. Han er kraftig og tung – det siste er en forutsetning for å holde sykkelen mot underlaget. Rittet er flatt, hvilket også passer Thor. Og, han er usedvanlig teknisk god. Men, så er det flaksen. De gangene han har kjørt som proff, har han veltet og punktert på de gale stedene. Fjoråret ble ødelagt på grunn av en kraftig influensa. Men, for hver gang uhellene skjer, øker sannsynligheten for at han skal komme over brosteinen uten de store uhellene.

I Vlaanderen Rundt skjedde det jeg forutsa i begynnelsen av sendingen. Rytterne forserte 17 krappe bakker som kom tett på hverandre etter de første 99 km`ene. Belastningen som skal til for å komme opp bakkene er en helt annen enn i de lange Tour de France-bakkene. Der må rytterne ligge like rundt sin anaerobe terskelverdi for å komme opp. Da jobber rytterne innenfor den aerobe energiomsetningen. Det betyr at energileverandøren er det oksygenkrevende energisystemet der fett og sukker forbrennes, og ender som karbondioksyd og vann. Det er selve forbrenningsprosessen som avgir energi, men det er et samsvar mellom opptak og forbruk av oksygen ved denne belastningen.

Bakkene i Vlaanderen er så bratte at energikravet er større enn det som omsettes ved hjelp av den aerobe energiomsetningen. Da må kroppens ”hjelpemotor” settes inn, dvs. den anaerobe energiomsetningen. Ved hjelp av dette systemet splittes glukose til melkesyre, og noe energi blir frigjort til bruk i muskelkontraksjonen. Problemet med dette energisystemet er at det har relativt liten kapasitet, og hele kapasiteten oppbrukes i løpet av 2 min ved maksimalt arbeid. Når det blir gjentatt bruk av hjelpemotor, vil de/den lykkes best som raskt kan komme tilbake i ”normaltilstand” i de lette partiene mellom bakkene. Men, det er snakk om irreversibilitet, dvs. man kommer ikke helt tilbake til normalnivå. Og, det blir vanskeligere for hver bakke som forseres. Der tror jeg Thors utfordring ligger når det gjelder å lykkes i Vlaanderen Rundt. Kurt, derimot virker å ha en noe høyere kapasitet her.

Paris-Roubaix er flatt, det er en voldsom belastning med sine 259 km, hvorav 52,7 km (av de siste 160 km`ene) er brosteinspartier. Det svir, men likevel vil belastningen være rundt anaerob terskel på de mest krevende partiene. Thor`s fysikk vil ikke ha noe problem – normalt – med å håndtere denne belastningen. Han er i mine øyne en av de virkelig store favorittene. Hvis bare ikke skaden fra onsdag hemmer?

Kurt vil være der igjen. Team CSC har vinneren av de to siste utgavene i Stuart O`Grady og Fabio Cancellara. For et lag!!!! Cancellara er mye den samme typen som Thor, også for ham er Paris-Roubaix en større mulighet enn sist søndag.


Da får vi se – gled dere. Det er minst 30 ryttere som kan vinne. For rytternes del håper vi på tørre veier. Det har vært nok stygge skader under regnværsutgavene.

Søndag er Belgias Holmenkolldag

De to kommende søndager viser TV 2 sykkeldramatikk på øverste hylle. Først Vlaanderen Rundt, og så Paris-Roubaix. Sammen med Tour de France sesongens to viktigste sykkelritt. Og, de to mest prestisjefylte endagsrittene å vinne.

Søndag er Belgias Vlaanderen arenaen. De sykkelgale belgiere vil møte opp i hundretusenvis langs løypa for å heie på sine helter og være del av skuespillet, som ruller i gang for 92. gang. I tillegg til “tusener på tusener”, som Dag Otto sier, fra andre nasjoner. Rittet er det største idrettsarrangement i Belgia uansett idrett – det er Holmenkolldag flere ganger etter hverandre på samme dag.

Hva som gjør rittet spesielt og dramatisk? Er det ikke et vanlig sykkelritt spør mange? Det er jo ikke det – fordi rytterne på den 264 km lange ferden fra Brugge til Meerebeke møter 17 belgiske helling’er. Helling kan best oversettes med bakke, og i Vlaanderen Rundt er det bratte bakker. De første 99 km er flate, det kommer til å gå brudd med relativt ukjente ryttere som oppvarming. De vil stekes i sitt eget fett når utfordringene kommer på rekke og rad, og favorittene reiser seg i bukken. Bakkene kommer tett – en utfordring hver niende kilometer. Det er ikke Tour de France-bakker som møter rytterne. Men, korte og steile er de, ofte med elendig og grov brostein som underlag. Den lengste er 2200 m, og den bratteste har en stigningsgrad på 22% på det verste. Det er som å kjøre opp en vegg.

Koppenberg er navnet – en av de virkelig klassiske bakkene i sykkelhistorien. Det tyngste partiet er i tillegg på smal og dårlig brostein. Hvis det så blir vått, er det lett å få sluring på bakhjulet. Det blir fascinerende bilder når syklistene jogger opp bakken med sykkelen over skulderen. Koppenberg var ute av rittet i fjor, fordi underlaget var i for dårlig forfatning til å gjøre det forsvarlig for rytterne å forsere bakken. Men lokalsamfunnet sto frem, og en gigantisk dugnad har brakt bakken tilbake i rittet. Ekstra dramatikk var det i 1987 da dansken Jesper Skibby alene i tet ble kjørt ned av en av de ledsagende motorsyklene på Koppenberg.

Posisjonen i feltet kan være helt avgjørende før inngangen til hellingene. Ligger du bak i køen, kommer du garantert ikke til mål før vinneren hyldes på podiet. Du kommer neppe til mål i det hele tatt. Inn mot den første hellingen – Kluisberg – vil feltet på 190 ryttere sloss om å sitte foran i en fart av 60-70km/time på den brede veien. Fra bred veibane med plass til 12-15 i bredden, skal rytterne plutselig inn i en bakke hvor det går to i bredden. Det må jo bli kaos av slikt. Noe historien bekrefter. Og, slik holder de på etter modell av Agathe Christies “10 little niggerboys”, der den ene etter den andre etter hvert forsvinner. Berg- og dalbanen varer i drøyt 150 km, i finalen sitter det neppe igjen mer enn 5-6 ryttere. Resten har fått det så det holder.

Å vinne Vlaanderen og Paris-Roubaix har alltid stått på topp av ønskelisten til Thor Hushovd. Som rytter passer han godt. Han er taktisk god, muskulært sterk og har dermed nødvendig kraft til å forsere opp de korte, bratte hellingene. Han er teknisk god på brostein, og har nødvendig tyngde til å holde sykkelen på underlaget. Lette ryttere vil sprette opp og ned som menneskelige jo-jo`er. Personlig tror jeg Thors muligheter er større neste søndag, da rittet er paddeflatt, men likevel fullt av dramatiske hindringer. Thor har der hatt uflaks med pungteringer og velt i avgjørende øyeblikk. For hvert uhell, vil sannsynligheten øke for å komme gjennom med nødvendig flaks neste gang. Det er jo enkel sannsynlighetsberegning. Dog er jeg i tvil når det gjelder rittet om to dager. Fordi jeg ikke er sikker på om Thor har kapasitet til å henge med helt mot slutten etter de 14-15 første intense fart- og kraftøkningene med seks timer i sykkelbeina, og med en mørbanket kropp. At Thor brøt E3-Prijs sier lite om hans form. Det er enkelte ganger slik for syklister – at beina ikke fungerer i det hele tatt. Og, Thor har ikke vanlige bein – bare så du vet det. De er store og kraftfulle – det er mye melkesyra kan henge seg fast i.

Kurt Asle Arvesen vant generalprøven – E3 Prijs – forrige lørdag. Med mange av de antatt sterkeste rytterne i feltet. I en løype over flere av vanskelighetene i Vlaanderen Rundt. Kurt er ideelt skrudd sammen for rittet. Han kjører godt på brostein, er et råskinn skulder mot skulder i posisjonskamp, og han vinner oftest sine seire i spurter mot få motstandere. Som det vil bli søndag. Kurts utfordring blir CSC`s disposisjoner. Laget har mange sterke ryttere, og med Fabio Cancellara kanskje den største favoritten av alle. Selv om jeg tror at sveitseren, som Thor, har enda bedre muligheter i “Helvedet i Nord” søndagen etter. Som han vant for to år siden. CSC er verdens beste sykkellag. De ønsker å vinne Vlaanderen, som noe av det viktigste av det viktige i bransjen. Sponsorjakten er i gang, og mange potensielle sponsorer er invitert til søndagens folkefest. Jeg tror Kurt får en fri rolle i åttemannslaget. Da skal noen og enhver være på vakt.

Sykkelsporten har en imponerende bredde i toppen. Søndag får vi se klassikerspesialistene. Det er ikke rittet der sammenlagtfavorittene i Tour de France er i front. Den siste Tour de France-vinner som vant Vlaanderen, var Eddy Merckx i 1975. 20 år tidligere den forrige – franskmannen Louison Bobet.

Dag Otto Lauritzen sto, som eneste nordmann så langt, på pallen i 1989 etter å ha blitt utmanøvrert av Eddy Van Hooydonck på Bosberg – som er årets siste helling. Der kan gjerne avgjørelse falle i år også. Blir det Cancellara, Tom Boonen (to ganger vinner) eller fjorårseneren Allesandro Ballan? Eller Kurt, eller Thor? Vi vil ganske sikkert ha to nordmenn som setter farge på et av verdens største sykkelritt. Gled dere.

Så et lite hjertesukk til slutt, og en gratis idé i tillegg. Fotballpuber er det flust av. Hvorfor har ingen tenkt tanken om en sykkelpub. Med den interessen det er for sykkel i Norge. Som skyldes en kombinasjon av gode ryttere og TV 2s dristige satsing. Fire timer dramatikk skal Christian og jeg formidle søndag. Da er det rom for mange langpils…………

Julaften i påsken

Norsk idrett har fått en ny utøver i den absolutte verdenstoppen. Alexander Dale Oens tre EM-medaljer gir håp om endelig en norsk olympisk svømmemedalje – 112 år etter de første olympiske leker. Det er på tide, men vi skal også huske at svømming er en av de virkelig store olympiske idrettene.
Oen er den første mannlige svømmer med internasjonale medaljer. Irene Dalby vant sine to EM-gull på de lengste fridistansene i 1991. Og, vi aldrende husker Lene Jensens VM-sølv på 100 m fri bak en øst-tysk kjempedame med bassrøst i 1978. En prestasjon som ga Lene Morgenbladets gullmedalje for årets beste idrettsprestasjon i vinterlandet.

AlexanderGutten fra Øygarden er så god at han kan bryte barrieren i Beijing. For olympiske leker blir det, selv om Kina langt fra har oppfylt kravene til bedring av menneskerettighetene. Verdens oppmerksomhet er på undertrykkelsen i Tibet. Noe Kina systematisk har holdt på med i lang, lang tid. Men, som Gerhard Heiberg sier: “Kina henretter i dag ikke folk på idrettsbanene”. Spiller det noen rolle så lenge omfanget av henrettelser er på samme nivå – uten normal rettergang. IOC er en idrettslig anakronisme, og er langt mer opptatt av gods og gull enn menneskerettigheter.

Langt hyggeligere er oppmerksomheten rundt Dale Oen. Rett nok var det “bare” europeiske svømmere i Eindhoven. Men tidene Alexander oppnådde er i ypperste skikt. I OL svømmer han 100 m og 200 m. Gulltiden på 100 m er bare 0,63 sek bak verdensrekorden til Brendan Hansen, USA, fra 2006. Og, den siste lengden svømte Oen bare 0,12 sek langsommere enn Hansen. Og, godt under Hansens olympiske gulltid fra Aten i 2004 var han også.

På 200 m hadde Alexander en fantastisk avlsutning, og var 0,86 sek raskere enn den russiske gullvinneren på den siste lengden. Rett nok reddet russeren seg i land med en liten tiendel, men avslutningen har sikkert gitt bøtter av selvtillit. De siste 50 m var også raskere enn da Brendan Hansen satte verdensrekorden på distansen.

Gradvis har resultatene blitt forbedret. Allerede i Aten for fire år siden var Dale Oen olympisk deltager – som læregutt. Akkurat som Vebjørn Rodal var det i Barcelona fire år før suksessen i Atlanta.

Resultatene skyldes langvarig og systematisk arbeid. Like fra gutten 16 år gammel flyttet til Laksvåg for å bli god til å svømme parallelt med å følge skolen. Svømmelandslaget har vært flinke til å utnytte mulighetene som ligger i ressursene i Olympiatoppen. Ikke minst har den faglig dyktige Alex Wisnes vært tett trukket med i utviklingen. Og, han var selvagt på plass i Eindhoven for hjelpe til med å videreutvikle bevegelsesmønsteret. Som han gjør for Trond Nymark, en annen av de olympiske medaljekandidatene fra Bergen. Knapt noe menneske i Norge ser og forstår teknikk som Wisnes.

Svømmelandslaget har utviklet en interessant modell under ledelse av landslagssjef Petter Løvberg. De personlige trenerne er like selvsagte på landslaget som svømmerne. Det er skapt et miljø hvor trenerne faglig utfordrer hverandre hele tiden for å kunne klatre i utviklingstrappen. Allsidighet i treningen er bragt inn. Dale Oen både turner, løper, går lange turer i fjellet, padler, bruker rulleskiene m.m. Dermed tåles mer trening, motorikken bedres, mentalt blir det også avveksling. Flott tenkt. Ca. 750 treningsøkter gjennomføres pr. år. Det må til – de gjør det jo de andre av våre beste, som Olaf Tufte, Eirik Veraas Larsen bl.a. For mange er opptatt av hvordan man kan slippe unna med minst mulig. De nevnte vet at det holder ikke med 4×4 min intervaller de fleste av ukas dager. Det blir som å pisse i buksa………

Gakk nå hen dere andre utøvere i distriktet som ønsker å bli internasjonalt gode. Medieoppmerksomhet og idrettslig nivå henger ikke nødvendigvis sammen. Har du lyst til å bli topp i din idrett, bør du sette deg ned med trener Stig Leganger-Hansen og Alexander og finne ut hva de gjør, og hvordan de lever for å lykkes.

Men, jeg har i mitt idrettsliv dessverre altfor mange ganger møtt utøvere/trenere som er for opptatt av å systemforklare hvorfor egen idrett er så forskjellig fra andres. Jeg er sikker på at det er flere likheter enn forskjeller på å spille fotball/håndball på den ene siden, og å svømme f.eks.

Leganger-Hansens filosofi går bl.a. ut på systematisk å utnytte de mulighetene som ligger i de svake sidene, og gjøre noe med disse. Selvfølgelig med basis i det som er bra! Det strider noe med Nils Arne Eggens god’fot-teori. Min erfaring er at det nytter ikke å bli virkelig god i individuell idrett hvis du ikke systematisk jobber med å fjerne svakheter. Alene i bassenget er det ingen lagkamerater å støtte seg på. Det samme burde selvfølgelig gjelde på alle plasser i Rosenborg.

Jeg gleder meg til fortsettelsen – jeg tar av meg min vinterlue, som jeg dessverre måtte finne fram igjen. Til ære for Dale Oen, og hans dyktige trenerapprat. Måtte hell og lykke følge dere i alle de små basseng verden rundt!

Antall visninger