– Jukset har en tendens til å bite en selv i halen

Først en honnør til Tour-arrangøren, og ikke minst rytterne. En variert og utfordrende løype ble en invitasjon til offensiv kjøring gjennom hele rittet. Chris Froome taklet favorittpresset, og bekreftet at han er verdens beste etapperytter. Sky samlet troppene mot slutten, etter å ha vært på defensiven en periode.

Jeg tror det er sunt for sykkelsporten at konkurrentene oppdaget at det er mulig å slå sprekker i verdens beste lag. Froome gikk på en smell opp Alpe d`Huez, noe han slet med på de resterende etappene. Et naturlig og godt signal om at sykkelsporten har tatt et langt steg mot en renere idrett. Tidene opp Mont Ventoux og Alpe d`Huez viste en naturlig avstand til fantomtidene Pantani, Armstrong og doping-generasjonen leverte. Det er alltid vanskelig å sammenligne prestasjoner, det er nok av variabler. Som, taktikk, værforhold, ikke minst temperatur, vind og relativ luftfuktighet. Men, det var gode signaler å ta med til de neste utgavene av rittet. Verdens største årlige internasjonale idrettsarrangement befestet sin posisjon, oppslutningen både langs løypa og foran skjermene økte i stort mon.

Uansett en honnør til det internasjonale sykkelforbundet som har tatt tak de siste årene, på en helt annen måte enn sine kollegaer i de andre utholdenhetsforbundene i antidopingarbeidet. I går ble det offentliggjort en rekke navn som ble knyttet til EPO-misbruk fra skandalerittet i 1998. Fra en periode der det ikke fantes en akseptert testmetode for EPO. Det het seg på den tiden at EPO var umulig å spore. Intet er umulig, og WADA nedsatte en internasjonal forskningskommisjon hvis målsetting var å knekke koden.

Amerikaneren Jim Stray-Gundersen, som den gang var ansatt i Olympiatoppen, deltok i det viktige arbeidet. Min sønn, Mads, var en av forsøkspersonene i Norge, sammen med bl.a. Gabriel Rasch. Et av målene med studien var å kartlegge effekten av EPO-bruk, og konklusjonen var en voldsom forbedring, opp mot 10 %. Det visste vi, det var nok å se til langrennsløpere som Mühlegg, østerrikere og finner. Eller friidrettsutøvere, hvorav flere i ettertid har innrømmet at de jukset med bloddoping og EPO. Kommisjonen tok blodprøver ved en rekke internasjonale mesterskap i forskjellige idretter. Og fant dessverre en lang rekke uvanlige blodverdier. Stray-Gundersen refererte i vår til funn de bl.a. hadde gjort innen skøytesporten.

Det er naivt å tro at jukset ikke var likelig fordelt på de store utholdenhetsidrettene. Det viser historien. Det er jo de samme legene som opererte i flere idretter, og administrerte den kjemiske resultatforbedringen. Idretter der utholdenheten er en delfaktor for gode resultater hentet erfaringer fra hverandre. I 1994 var det åtte år siden Juventus hadde vunnet den italienske ligaen. Hvilket medførte store organisatoriske endringer. Legen Riccardo Agricola fikk det medisinske ansvaret. Nye spillere ble hentet inn, de mest kjente Zidane og Del Piero. Laget vant ligaen i 95, 97 og 98, og nådde tre Champions League-finaler på rad, kronet med seier i 1996. I desember 2004 ble legen dømt til 22 måneders fengsel for systematisk å ha dopet spillerne med bl.a. EPO i perioden. Dog skjedde det, på typisk italiensk vis, at legen etter en stund ble frikjent. Men, flere spillere innrømmet å ha fått injeksjoner med EPO – for å behandle anemi. Tro det den som vil?

Det er sterkt av det franske senatet å offentliggjøre navene på de som jukset i 1998. Den gang var det ikke mulig å spore EPO, men prøvene er oppbevart og testet med dagens metode. Man kunne selvfølgelig latt «gammel moro» ligge. Men, det er et signal til de som kommer etter at jukset har en tendens til å bite en selv i halen til slutt. Jeg var landslagstrener i friidrett i mange år, i en periode da både bloddoping og EPO ble mye brukt. Jeg møtte de samme legene på friidrettsarenaen, som opererte i sykkel bl.a. Professor Conconi ble sett på som en internasjonal guru, som sto bak en voldsom prestasjonsutvikling innen italiensk utholdenhetsidrett. Han ble faktisk ansatt av Den italienske olympiske komite for å forbedre resultatene. Og, det ble en enorm forbedring, innen langrenn, løping, roing, sykling m.fl. Conconi og jeg ble intervjuet av VG da vi lå på høydetrening i de sveitsiske alpene. Et intervju som endte uventet ved at Conconi brått gikk sin vei, i sin Armani-dress, da jeg påsto at han jukset. Sikkert ikke pent sagt, men ettertiden har vist at han var av de verste i klassen.

Friidretten sliter i dag, som sykkel gjorde for kort tid siden. Sykkel er best i klassen i antidopingarbeid i dag. I fjor ble det foretatt 14.168 dopingtester av de beste syklistene. Blodpass er innført for de beste i stort omfang, ca. 500 ryttere. Det gir meg tro på spennende ritt i fremtiden, som årets Tour de France, der rytterne ble slitne på en naturlig måte.

Noen dager med oppsummering, og så rett til det vakre Nord. Arctic Race of Norway er en realitet. En hyldest til ildsjelene som har maktet dette, mot alle ods. Dave Brailsford hadde ingen sperrer da han flyttet britisk sykling fra tilfeldig gode resultater til verdens beste. Like kreativt «gærne» har ildsjelen nordpå vært. Det startet med NM i Andørja i 2006, nå har de ASO med på lasset. Imponerende – jeg gleder meg! Det som er realisert der nord, er faktisk ganske unikt i norsk idrett. Kanskje idrettspresident Børre Rognlien tar seg en tur til Bodø, Svolvær, Stokmarknes eller Harstad? Den anerkjennelsen hadde arrangementet fortjent.

Har vi en tydelig ny proffrytter?

Proffene på øverste hylle i systemet har allerede konkurrert i 2 ½ mnd. Våre beste lenger ned i systemet har nettopp begynt. Selvsagt trengs det noen rittdager for å trimme den virkelig gode formen.

Vi har store forventninger til våre nest beste, blant dem kommer den neste norske proffrytteren på et World Tour-lag. Men akkurat nå ser jeg ingen slik kandidat blant de lovende fremadstormende. Østerhus Ridley kjørte Settimana Coppi e Bartali, oppkalt etter kanskje de største italienske sykkelhelter. Et kupert etapperitt viste at det er veldig lang vei fram. Og det var ikke bare World Tour-lag i dette rittet. Deltakerne kom fra de tre øverste nivåene. Heller ikke Joker Merida har levert resultater som skaper den store oppmerksomheten – i hvert fall ikke hos de som skal rekruttere til profflagene. Flandern Rundt ble dessverre heller ingen suksess heller. Men det er tidlig – det har jeg forståelse for.

Den pressede økonomiske situasjonen i verden betyr sannsynligvis at det blir et trangere nåløye å passere for å kapre en kontrakt. Flere «sultne» ungdommer trenger på. Men blant våre nest beste er det mange talenter – vær klar over det! Men så er det et krevende steg fra lovende til virkelig god, eller rettere sagt god nok for den øverste divisjonen. Hvor mange ganger har vi ikke sagt: «Han er et stort talent». Hvor mange realiserte potensialet sitt? Ytterst få, og det er naturlig på en arena der nivået til de virkelig gode er høyt, og det er tilfelle i sykkel som internasjonal idrett.

Det var interessant å lese intervjuet med Alexander Kristoff i Aftenposten dagen før Paris-Roubaix. Her lå det opplagt mye arbeid bak framgangen. En vilje til forsakelse. Alex fortalte greit at når han var på samling som ungdomsrytter på sine tidligere lag, kjørte han ofte ekstra timer når de andre gikk til dusjen. De andre hadde sikkert trent godt, men ikke mer og bedre enn de fleste andre. Alex tøyde strikken. Skal du bli virkelig god, må du gjøre minst det de beste gjør. Ikke det de fleste gjør. Internasjonal idrett har utallige eksempler på at det er de som kanaliserer mest kreativitet og galskap ut mot målet, som oftest lykkes. De tør der andre «safer».

For få år siden hadde utholdenhetsidrettene blant vintergrenene vårsamling i Ceret, i Sør-Frankrike. Byen der Martin Fourcade er født, og i området der Thor Hushovd og min sønn Mads trente i flere år. Vinterutøverne var i starten på den første ressursperioden. Og de er generelt veldig interessert i sykkel. Derfor ble mye av treningen lange sykkelturer – ofte rundt 15-16 mil. Spesielt krevende når vinteren nettopp hadde smeltet bort. Det er klart de ble slitne – fortjent det. Og vel tilbake på hotellet ble det horisontal hvilestilling på senga. Fornuftig. Men ut på ettermiddagen så vi  en ensom norsk langrennsløper i raskt løp og skigange på vei opp det bratte fjellet bak byen. I ferd med å gjøre det ekstra som skiller mellom godt og det virkelig gode. Hvem det var? Selvsagt Petter Northug. Med en brennende indre vilje om å bli best!

Jeg heier intenst på de lovende syklistene vi har som ønsker å bli proffer på øverste hylle. Kanskje er det en god ide for deres trenere å ta kopi av intervjuet med Kristoff, dele det ut. Og spørre: «Er det noe å hente fra det Kristoff forteller?» Det er sikkert flere som syns det, og gjerne vil endre. Men da må vi også ha trenere som er offensive nok, som tør å utfordre. Resultatet til slutt er, som oftest, et samspill mellom utøver(e) og trener.

Lykke til!

DETTE HAR DU GJORT MEGET BRA, THOR!!

Det er ofte slik i idrett, at media og publikum raskt begynner å tvile hvis en utøver sliter en sesong. Som med Thor Hushovd etter fjorårets meget vanskelige sesong. Intet fungerte, de som følger nøye med forsto at noe var galt, at det var sykdom som var årsaken. Men intet konkret kom fram etter undersøkelsene. Dermed ble Thor sendt ut i ritt, og de er som kjent ekstra hard belastning på organismen. Thor, og hans trener Atle Kvålsvoll, håpet at alt skulle ordne seg. Ingen optimal situasjon siden Thor var ny for sesongen i stjernemannskapet til BMC, kjørende i VM-trøya. Det måtte da ordne seg til Paris-Roubaix, som Thor har en intens, og realistisk ambisjon om å vinne. Siden han vant U23-utgaven av rittet i 1998 har det vært øverst på ønskelisten. Kun én har vunnet både for ungdommene og de profesjonelle – Marc Madiot. Thor burde bli den neste. Det var vondt å se ham slite seg gjennom de drøye 250 kilometerne i fjor. Det kostet å fullføre til en godkjent 14.plass. For Thor var det et nederlag som svei. Det funka ikke, ingen forsto hva som var galt. Og galere ble det ved at Thor igjen og igjen ble sendt ut i ritt, som rev han enda mer ned i kjelleren. Symptomene minnet mye om «kyssesyken», men det ble ikke konkludert noe som helst før langt ut på året. Da endelig – kyssesyke. Thor var i mellomtiden kjørt godt i senk, jo lenger ned desto tøffere å komme tilbake. Siste gangen han slepte seg til start var i Polen Rundt medio juli. Lenge før rittet ble avsluttet var Thor hjemme hos sin lille familie.

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har møtt som har avskrevet Thor. Jeg har sett mange lignende «case» i mitt lange idrettsliv. Erfaringene tilsier at det er fullt mulig å komme tilbake, men jeg var spent. Jeg har sett utøvere angrepet av «kyssesyken» som har brutt ned immunforsvaret og ikke har tålt nødvendig trening etter en sykdom, som har mange nyanser.

Men avbruddet kunne også gi bonus. Thor har konkurrert på høyt nivå i en ressurskrevende idrett. Det må etter hvert tappe, ikke minst mentalt. Nå fikk han et langt avbrekk, fikk den mentale sulten tilbake. Erkjennelsen av at det å sykle var det morsomste han kunne bedrive, en livstil og ikke en jobb. Et innstendig ønske om å vinne kom tilbake. «Jeg vil og jeg kan», ikke som hos mange veteraner som ender opp med «jeg skal og jeg må».

Etter nødvendig hvile startet Atle og Thor opp med en langsiktig oppbygningsplan. Her skulle en solid base bygges opp før konkurransene fikk prioritet. Signalene var at Thor responderte godt på øktene. Turen til Argentina ble et nødvendig onde. Her var det primære å komme seg tilbake til Europa uten å ha forbrukt mye ressurser. Slik at treningen kunne fortsette uten avbrudd, med nødvendig progresjon. Tour du Haut Var ble bekreftelsen på at her var ting på gang. Den første etappen ble vunnet, men jeg ble enda mer imponert over hvor godt Thor kom gjennom den andre. Jeg har kjørt gjennom etappen, og det er kupert som bare det i åsene overfor Middelhavet. Strålende kjørt av Thor. Het Nieuwsblad ble som det ble. Også for Edvald. De fikk begge lagkamerater i brudd, og dermed ble de låst. Men jeg fulgte TV-bildene fra min hule i Frankrike, og så at Thor fungerte godt. Jeg kjenner lusa på gangen, har dog sett ham kjøre sykkelritt siden han var 11 år.

Enda bedre ble det i det beinharde Tirreno-Adriatico. Thor var med, tok ingen sjanser i spurtene og gjennomførte en kjempeetappe tirsdag. På en knallhard etappe kom han inn med de fleste gode klatrerne, som kjørte det de var kar om for å komme høyest mulig i sammendraget. Nå er jeg trygg, formidabelt godt jobbet Thor assistert av Atle. I Milano-Sanremo kan alt skje, men viktigst, det er under en måned til Paris-Roubaix. Som må bli mer dramatisk enn den mest spennende påskekrim.

Nå skåret Messi for annen gang mot Milano. Det er høytid, mitt favorittlag er på gang, ikke tull i annen omgang, please! Men, dette er en hyllest til Thor Hushovd. Det er Messi-kvalitet over det han har gjort på trening i høst og vinter. Well done, med stjerne!

Endelig en innrømmelse fra Verbruggen

Nederlenderen Hein Verbruggen har i en årrekke vært en maktfaktor i internasjonal idrett. UCI – det internasjonale sykkelforbundet – ledet han i mange år. Han har spisskompetanse innen markedsføring, som markedsdirektør for Mars. Og flere av hans ideer økte interessen for internasjonal sykkelsport. Han var god til å dyrke profilene, ikke minst Lance Armstrong. Det er alltid lurt når en merkevare skal bygges. Historien viste seg å være for god til å være sann. Lance var en av feltets beste ryttere, fikk en alvorlig kreftsykdom, kom tilbake og ble sportens desiderte ener og merkevare. Det utnyttet Verbruggen til fulle. Armstrong åpnet opp et nytt kontinent for sykkelsporten. Sendingene fra Tour de France ble vist live på storskjerm på Time Square. Interessen fra media økte, og sponsorinntektene tilsvarende. Pengene hopet seg opp hos et tidligere fattig forbund, det ble en glede for Verbruggen og hans folk å studere bankutskriftene.

Han minner mye om avdøde friidrettspresident Primo Nebiolo. Også han fikk fart på friidretten. Verdensmesterskap og spektakulære Grand Prix/Golden League-stevner skapte inntekter friidretten ikke hadde drømt om. Fra å være en organisasjon med en håndfull medarbeidere svellet den ut i alle retninger. Og pengebingen vokste i Onkel Skrue-stil. Nebiolo forsto det grunnleggende: Ypperlige resultater skapte omtale, mestere og rekordholdere ble heltene, som film- og popstjerner. Dopingtester eksisterte knapt. Og hvis de så gjorde var de ofte manipulert. Det er nok vitnesbyrd som bekrefter jukset. Gode resultater for enhver pris, dermed var grunnlaget lagt for verdiskapningen. Medieinteresse gir ofte fulle tribuner, interesserte foran TV-skjermene, dyre priser på rettigheter og sponsorer i kø med åpne lommebøker. Juks satt i system. På slutten av sin lederkarriere rykket Nebiolo også opp til det øverste nivået i IOC. President Juan Antonio Samaranch – tidligere løpegutt for General Franco i Falangist-bevegelsen  – var i president i idrettens øverste organ, og ga Nebiolo følgende hyllest: «One of the greatest leading sportsmen of this century». Det er neppe noen involvert i friidrett som glemmer det organiserte jukset under VM i Roma i 1987, der Nebiolo og hans stab gjorde mye for å jukse seg til italienske triumfer på hjemmebane.

Verbruggen opptrådte på samme måte. Konfrontasjon med doping ble møtt med»: «Omfanget er lite, vi har full kontroll». Og hvis noen reiste tvil om Armstrongs hederlighet kontret Verbruggen, ofte aggressivt og opponentene ble bl.a. truet med rettslig forføyning. Nederlenderen visste hva som foregikk.

Endelig innrømmer han at han visste om unormale blodverdier fra en lang rekke av verdens beste ryttere. I stedet for å forfølge sakene, ble rytterne varslet og bedt om å være litt mer forsiktige i sin omgang med EPO og blodoverføringer. Verbruggen var stadig fremme og påpekte sitt tette forhold til Armstrong. De var «buddies».

Det er klart Verbruggen visste hva som foregikk. Like klart at han ikke gjorde jobben sin, innrømmelsen han nå gjorde klassifiserer jeg som korrupsjon.  Nå er han altså Honorary Member av IOC og Honorary Vice President i UCI. Idretten sliter kraftig med sitt omdømme, det er ikke bare sykkel, det er juks og fanteri mange steder. Doping, kampfiksing og manglende dopingprøver. Spanske myndigher holder f.eks fremdeles tett lokk over 150 utøvere som ble knyttet til Dr. Fuentes-saken. Hva slags signal gir det at det knapt gjennomføres dopingtester i enkelte store idretter? Ledende tennisspillere har nylig stått fram og etterlyst dette i sin idrett.

Kulturen i en organisasjon gjenspeiler ledelsens kultur. En svak ledelse gir en vaklevoren kultur. Norges IOC-representant Gerhard Heiberg har brukt mye tid på å beskytte Verbruggen. Utsagn som: «Han har gjort mye bra, han har nok ikke forstått hva som har foregått – han har i god mening vært naiv». Det er ingen logikk i slike uttalelser på den ene siden, og angrep på sykkelsporten i samme øyeblikk. Klart det skal ryddes opp i sykkelsporten. Nå forventer jeg at Heiberg tar et initiativ for å få fjernet Verbruggen, det vil endelig markere handlekraft i IOC, ikke en beskyttelses- og fraskrivelseskultur. Jeg ønsker meg også at idrettspresident Børre Rognlien tar tak. Han uttalte jo før jul at det skulle tas i bruk «grønnsåpe og skrubb» med alt som hadde med doping å gjøre. Da bør Rognlien ta initiativ til å rydde opp på toppen, få fjernet idrettsledere som har latt dritten utvikle seg. Da blir det nødvendig å få Heiberg til også å ta fram skrubben. Er norsk idrett tjent med at vi har ledere som beskytter de som har ledet jukset? Ledermodellene blir i hvert fall lite troverdige. Lykke til med grønnsåpa Rognlien, la det ikke bli med ord.

Den som tier, samtykker

Eller gjør de ikke det? Lance Armstrong-intervjuene med Oprah Winfrey har vært ukens store «idrettsbegivenhet».  Oppsiktsvekkende nytt? Selvfølgelig ikke, de som har fulgt med de siste årene har forstått at Armstrong har vært en del av et systematisk, organisert dopingsregime – i flere år. Ikke bare del av, han har som den ubestridte leder styrt utviklingen i gal retning. Synd at han ikke benyttet intervjuene til å kaste lys over viktige spørsmål som:

  • Hvordan ble dopingen organisert?
  • Hvordan var det mulig å unngå positive dopingprøver?
  • Hva med den åpenbart tette relasjonen til kanskje den verste dopinglegen i internasjonal utholdenhetsidrett – Michele Ferrari?
  • Hva var årsaken til at han donerte USD 125.000 til UCI? Det var selvfølgelig reinspikka jug at det var etter oppfordring fra UCI fordi de slet med likvidene. Men Hein Verbruggen var selvfølgelig strålende fornøyd. Nå ble fokus tatt vekk fra hans åpenbare delaktighet i idrettsjukset, korrupsjonen og den økonomiske kriminaliteten.
  • Hvorfor blånektet han på at han var dopet i comebacket, når blodspeilet hans viser høyst uregelmessige verdier?

Men det måtte bli en light-versjon når han, som har ønsket å fremstille seg som den tøffeste i bransjen, ikke hadde mot til å vitne under ed overfor USADA.

Jeg er overrasket, negativt, over de få og vage kommentarene fra det profesjonelle sykkelfeltet. Min sønn Mads og jeg diskuterte det i kveld. Hadde det ikke vært rimelig om så mange som mulig sto fram, utdypet sin avsky og ga innspill til forventninger til UCIs ledelse og organiseringen av eget lag? Det er fremdeles for mange der ute som personlig har vært involvert, i ledende posisjoner på sykkelarenaen. Det holder ikke hvis et nytt positivt omdømme skal bygges.

UCI, under president Pat McQuaid, er håpløst feige. Det er etablert en etisk kodeks, men den blir tøv for meg når den ikke i praksis leder til at ledere, støtteapparat og ryttere som har vært involvert i doping hardt og brutalt hjelpes ut av idretten. Smakte det godt da Vinokourov ble olympisk mester i sommer? En av de aller verste jukserne noensinne. Det er ingen unnskyldning at det var olympiske medaljevinnere i andre idretter som har sonet dopingdommer. Sykkelsportens omdømme er sterkt svekket, da bør man internt vaske med sterkere lut enn gjennomsnittet. Ellers tror rett og slett ikke publikum på idretten.

Jeg blir satt ut når fjorårets store syklist Bradley Wiggins sier «det var trist», og legger syrlig til «at nå fikk vel Kimmage ro». Paul Kimmage har vært en journalist som har ofret mye for å bidra til å kaste lys over dopingen i idretten. Men han er lite likt i Sky fordi han mener at laget ikke 100 % har levd opp til den åpenhet laget påsto de skulle representere når det gjaldt doping. Wiggins har hele sin karriere ytret seg sterkt mot jukserne i sporten. Da burde han nå virkelig vært tydeligere, og ikke angrepet Kimmage. Jeg håper inderlig Sky har lagt alle rytterne blodprofiler ut i offentlighet.

Alt for mange ryttere tier, de blir sinte når journalister konfronterer dem med de råtne realiteter i Armstrong-saken. Hva tjener de på taushet? Å skape ro. Det motsatte skjer. Sporten lever av positive tilhengere, positive medierelasjoner, positive samarbeidspartnere. De stusser når stillhet, som jeg tolker som feighet, inntrer. Rytterne burde stille klare forventningskrav til fremtidig atferd og holdninger i alle roller i organisasjonen. Idrettens strutsepolitikk er i altfor stor grad fremtredende. Jeg tror at mange er redde fordi det fremdeles er sterke krefter i organisasjonen som har vært involvert i jukset, som aktive deltagere og som strutser. Hva blir konsekvensen for meg hvis jeg ytrer meg klart og konsist? Tar tydelig avstand fra en rytter som har jukset seg til posisjonen som sportens største gjennom alle tider, som har truet og trakassert de modige som har turt å opponere, som systematisk har løyet, som urettmessig har skaffet seg en økonomisk formue fra begeistrede sponsorer og premiepenger? Det er intet annet enn kriminelt det Lance Armstrong har gjort.

Sykkelfeltet ønsker sikkert ro og vil se framover. Men klatringen oppover starter ikke før man tar et oppgjør med den nåværende tilstanden. Opp på banen folkens, klargjør forventninger. Den norske sykkelpresidenten Harald Tiedemann Hansen har stått fram som konsekvent, i motsetning til flere av sine forgjengere. Min oppfordring til deg Harald: Start en front mot UCI med det mål for øyet at det skal bygges en antidopingatferd som ikke gir tvil om at sporten må ta et skikkelig kvantesprang i tydelighet.

Men først og fremst savner jeg engasjement fra det meste av sykkelfeltet. Opp av strutsehullene deres!

Er det ikke på tide å yte kvinnesykling den heder den fortjener?

Årsskiftet er tiden for tilbakeblikk. Internasjonalt har sykkelsesongen gitt store prestasjoner og mye dramatikk. Med hyppige norske toppresultater. Medaljer ble det blant proffene både i OL og VM, ved Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen, henholdsvis bronse og sølv. Alexanders medalje var den første på landeveien i norsk olympisk historie. I VM ble lille Norge nummer fire blant de store sykkelnasjonene – bare slått av Tyskland, Belgia og Storbritannia. Hvilket vakte oppsikt både ute og hjemme. Om vi ikke «eier sykkelverdenen», som Christian Paasche enkelte ganger har ropt fra kommentatorplass, så er Norge for alvor satt på sykkelkartet. En varm gratulasjon til sykkel-Norge og det gode arbeidet som gjøres.

Utløpet av året gir en rekke kåringer. Sir Bradley Wiggins ble årets syklist. Han ble til og med årets Sports Personality i hjemlandet – i BBC`s kåring. Ingen selvfølge selv med den første britiske seier i Tour de France, i tillegg til olympisk gull og seirer i de store etapperittene Paris-Nice, Romandiet Rundt og Criterium Dauphine. Det er mange dyktige idrettsutøvere på de britiske øyer. I olympisk sammenheng ble britene tredje beste nasjon i London-lekene. Bare slått av USA og Kina. Wiggins vant i konkurranse med verdensstjerner som Mo Farah, Jessica Ennis og tennisvinneren Andy Murray. Well done!

Men er det så gitt at årets beste syklist virkelig er en mann, og dermed Bradley Wiggins? Har man glemt Marianne Vos, 25 åringen fra Nederland? Som kom inn på sykkelarenaen med et brak da hun 19 år gammel ble verdensmester i Salzburg 2006. Hun har dominert kvinnelig sykkelsport de siste årene. Hun har vunnet 44 prosent av sine starter i år, med suverene seirer i OL og VM. I tillegg til en lang rekke World Cup–ritt. Kvinnenes Giro d`Italia vant hun med tre og et halvt minutt på Emma Pooley, og fem etappeseirer ble det og. I 84 prosent av rittene hun kjørte ble det pallplass. I fjor var seiersraten enda drygere, halvparten av rittene vant hun. På landeveien, bane og cyclo-cross har hun vunnet 25 medaljer fra og med junioralder i OL, VM og EM. OL-gullet var det andre, for fire år siden vant hun poengrittet på velodromen i Beijing

Men hvordan er nivået i kvinnelig sykling, vil mange spørre seg? I vårt vinterland høster Marit Bjørgen stor og fortjent anerkjennelse. Selv om det selvfølgelig er tettere i toppen i herrelangrenn, forstår vi godt at de prestasjonene Marit leverer er på øverste hylle. Kvinnelig sykkelsport har en langt større utbredelse. Marianne Vos er trent som de færreste. Sykkelsporten har sine måleparametere, blant annet relasjonen mellom kraft i tråkket og vekt ved anaerob terskel-nivå. Vos har levert tester helt opp til 6.63 watt/kg. Mer enn de fleste mannlige ryttere på Rabobanks profflag. Hun er på Marit Bjørgen-nivå, vær klar over det!

Christian og jeg har kommentert mange spennende ritt i år. Og for første gang et ritt med verdens beste kvinner. Før start var vi mer enn vanlig spente. Det var nye navn, i en idrett der kvinnene får meget begrenset oppmerksomhet i forhold til hva som blir mennene til del. Etter sending bøyde vi oss i ærbødighet for det vi hadde sett. Kanskje det mest fartsfylte og dramatiske ritt vi overvar i 2012? Verdens beste kvinnelige syklister tro til fra start. Det var gjentatte brudd. Når det ene var kjørt inn, gikk et nytt. Absolutt ingen hvile å få for «det svake kjønn». Noe de selvfølgelig ikke er. Gjennomsnittsfarten på de 129 kilometerne var 39,75 km/t (vinnertid 3.14). U23-gutta kjørte senere på dagen, dog litt lengere – 160 km. Med en gjennomsnittsfart på 37,10 km/t (vinnertid 4.20). Jeg sier ikke at gutta ikke hadde klart en fart som kvinnene, men dog. Jeg vet også at det er rytterne som avgjør hvor hardt et ritt blir. Kvinnene som stilte i Maastricht hadde i hvert fall bestemt seg for å gjøre det hardt nok, og spektakulært for publikum. På en skala fra 1-10, var rittets underholdningsverdi tett opptil 10’eren. De kommende proffene på herresiden får knapt en 5’er på samme skale. Primært var det intensiteten som imponerte meg hos kvinnene. De ville vise for alle og enhver at de holdt et meget høyt idrettslig nivå. Jeg er ikke i tvil om at Marianne Vos ville sittet greit med i det mannlige U23-feltet. Taktisk var det også sykkel etter læreboken. Da det avgjørende bruddet gikk, hadde Vos med seg lagvenninnen Anna Van der Breggen. Den yngre jenta ofret seg, ikke minst på sisterunden holdt hun så stor fart opp Bemelerberg at det var umulig for noen å stikke fra. Så tok Marianne Vos vare på pasningen som var lagt ved å støte fra opp Cauberg, som Philippe Gilbert gjorde det dagen etter.

Hvor konservative skal sykkelledere være? Fra jeg ble kjent med sykkelsporten har jeg hørt at denne egner seg ikke for kvinner. Tull!!!!!!!!!!!!!!

Men det som er ille er at verdens beste kvinnelige syklister knapt får medieoppmerksomhet. TV-bilder er så godt som ikkeeksisterende. I en idrett der det leveres topp underholdning og prestasjoner. Kvinnenes løyper er kortere, hvilket gir rom for mer offensiv kjøring. Noe som burde glede et TV-publikum. Økonomien blant de kvinnelige proffene er elendig. Kun få kan leve av idretten sin, og det mangler ikke på treningsinnsats – 25-30 timer i uka er vanlig kost for de beste. Da må det jobbes eller studeres ved siden av. Jeg hadde moro av å sjekke ut bakgrunnen til det kvinnelige sykkelfeltet i VM. Et imponerende antall hadde sine universitetseksamener, endog tre av de beste stilte opp med doktorgrad. Emma Pooley, en av verdens beste i mange år er endog æresdoktor ved Universitetet i East Anglia. De norske jentene i VM lå ikke etter. Cecilie Gotaas Johnsen har en krevende forskerstilling, og Lise Hafsø Nøstvold var i avslutningen på medisinstudiene.

De norske jentene er på fart fremover. Askerjenta Eline Brustad vant sølv i juniorenes VM. Seniorene våre gjorde et flott ritt i VM. Det er bare å glede seg til fortsettelsen. Arven etter Valen-søstrene kan føres videre. Men om media vil gi kvinnene den oppmerksomhet deres idrettslige prestasjoner fortjener, tviler jeg på? Kan vi drømme om kvinnenes Fleche-Wallone eller Flandern Rundt på TV i 2013?

Uansett det var en stor sykkelopplevelse kvinnene ga oss i Valkenburg, og jeg er ærbødig og glad for at Christian og jeg fikk formidle det live til være seere. Det var kjempegøy! På gjensyn i det nye året!

Lars Petter Nordhaug kaptein i OL 2016?

Klart det er langt fram til de varme sommerlekene i Rio, vi er jo knapt ferdige med London og begeistringen over Alexander Kristoff`s bronsemedalje. Men, tiden løper. De fleste trodde løypa i Rio ville bli like lett som den i London. Og, faktisk var det opprinnelige forslaget som ble fremmet for UCI (det internasjonale sykkelforbundet) en meget lett og flat løype. Den forkastet de bestemmende myndigheter i Sveits, de ønsket en mer utfordrende trase.

Den nye løypa består av tre runder a 60 km, der rytterne på hver runde skal forsere en 3,5 km lang bakke med 15 % gjennomsnittlig stigning. Så følger en rekke mindre runder med en tøff bakke på hver av dem. Den totale distansen blir 250km. Løypa skal bl.a. besøke fattigkvarteret («favela») Rocinha, som ligger plassert på en av de bratte høydene over Rio med spektakulær utsikt over byen.

Slik løypa fremstår, vil den passe de gode klatrerne, men det er også lagt inn et 4km brosteinsparti mot slutten. Sikkert ikke like utfordrende som de verste i Paris-Roubaix, men likevel en klar utfordring mot slutten av rittet. Mål er på flatene foran Copacabana stranden. Da er det vel bare for sliten ryttere med nærmere seks timer på sykkelsete å dyppe sine svette kropper i havet.

Prosessen er nå at den nye utfordrende løypa avventer sin formelle godkjenning. Men, den inviterer til et offensivt og hardt sykkelritt. Og, det er jo det publikum vil ha. Hva betyr det for de norske sjansene? Lars Petter Nordhaug står etter årets sesong som den beste norske klatreren. Han har vist voldsom framgang, og etablert seg som en rytter på høyt nivå i den type løyper man sannsynligvis vil møte i de neste olympiske lekene. Også Edvald Boasson Hagen holder god klatrestandard. Det viste han til fulle i årets Tour de France der han tauet på Sky-toget i de lange stigningene i Alpene og Pyreneene. Men, etter litt indretjeneste i mine øvre gemakker fremmer jeg teorien om Lars Petter er den rytter det bør kjøres for i de neste olympiske lekene. I så fall fortjent for en som har gjort hjelperytterrollen lojalt og meget bra både hos Team Sky og under OL/VM.

Som sagt innledningsvis, det er langt fram til neste gang verdens idrettsungdom skal leke olympisk. Men, løypekomposisjonen tok en form de færreste hadde tenkt seg. Rio blir sikkert en ny relativt flat løype, en kjempemulighet for Kristoff, tenkte de fleste. Men, overraskende nok ligger det an til en løype med mye forsering av mange bratte høydemeter, og dermed andre ryttere i hovedrollene en septemberdag i 2016. Mark Cavendish har luktet lunta, og allerede antydet at han vil satse på å kalle frem de gamle baneferdighetene, og vise dem fram i Brasil.

Om det blir varmt? Godt lunt etter norske forhold, men ikke stekhett. Men, rytterne må regne med temperaturer rundt 22-27 grader, og det er ikke uvanlig med temperaturer på over 30 grader. Og, den relative luftfuktigheten vil være vesentlig høyere enn den var i London. Konklusjon – det ligger an til et krevende ritt, løype- og klimamessig. Men, nå er det jo slik i sykkel at det er rytterne som avgjør hvo hardt det til slutt blir. Men, forbauses ikke om Lars Petter Nordhaug er mannen Norge satser på i neste OL. Dog er det vanskelig å spå om fremtiden – kanskje den norske kapteinen der ikke en gang er proff i dag? Spennende blir det i hvert fall å følge utviklingen blant våre beste, der gode resultater gledelig dukker på rekke og rad.

Doping – et generelt problem

Sykkel har fått så øra flagrer den siste tiden. Idretten har vært befengt med systematisk doping i moderne tid, sikkert før det også. Men, etter at antidopingdopingarbeidet ble satt i system ble doping på en helt annen måte juks – doping var, og er, å bryte etablert regelverk.

Det internasjonale sykkelforbundet har etter en treg start blitt best i klassen i antidopingarbeid. Antall utenfor-konkurranse tester er imponerende i antall, systematikken rundt blodpass fungerer. Ryttere som viser unormale blodverdier, plasseres i kategorien «mistenkelige». De følges tett opp – gjennomsnittlig antall tester av de mistenkelige er i gjennomsnitt ti pr. år. Flere har blitt fanget i dopinggarnet som en konsekvens av dette – bra jobbet. Og, en modell å ta etter for de andre særforbundene i utholdenhetsfamilien.

Jeg har et langt liv innen friidretten, OL-idrett nr. en. Regelmessig detter det inn en melding om utøver som har testet positivt. Jeg satt meg ned i helgen for å forsøke å kartlegge omfanget. Jeg er sikker på av at jeg ikke klarte å spore alt, men interessant og litt trist var det.

Jeg fant 70 utøvere som var tatt i doping i perioden 2010-2012. Blant antall medaljevinnere i OL, VM og EM i dette tusenåret (fra år 2000), av de jeg fant, har 118 utøvere dopingdommer. 118 utøvere, mange av dem har vunnet mange medaljer. Jeg anslår at antallet jeg fant kapret, i hvert fall, 300 medaljer. Et voldsomt antall. Enda er omfanget av dopingtester langt mindre enn f.eks. i sykkel.

I fjor sto Marit Bjørgen og Emil Hegle Svendsen fram og etterlyste hyppigere dopingtester i sine idretter. Min konklusjon, og forslag, er at de «overinternasjonale organene» etablerer en felles praksis uansett utholdenhetsidrett når det gjelder omfang av testingen. Doping er ikke et sykkelproblem, det er et utholdenhetsproblem. Sykkel har fått pepper så det holder, fortjent. Når skal man ta tak i de andre – omfanget i friidrett er skremmende.

Når skal IOC komme ut av skapet?

IOC er idrettens øverste organ – den mektige arrangør av De olympiske leker. På nivået under kommer de internasjonale særforbundene, som for eksempel UCI – Det internasjonale sykkelforbundet. Presidenter i særforbundene avanserer ofte i hierarkiet – blir medlemmer av IOC.

I alle organisasjoner er lederkvalitetene avgjørende for resultatene. Som lederen er, blir raskt organisasjonen. En god lederøvelse er å betrakte sin organisasjon – det blir som å se seg selv i speilet. Tydelig og inspirerende ledelse gir et lag som jobber målrettet sammen mot gode resultater. Utydelig ledelse gir en vinglete organisasjon. Ledere som bryter med verdibasert ledelse og etiske spilleregler, får en organisasjon der uklarheter og juks er en del av hverdagen.

Jukset i sykkel har eskalert de siste årene – under ledelse av nederlenderen Hein Verbruggen. Han ledet UCI fra 1991 til 2005. Da trakk han seg som president I UCI, og ble visepresident. I år fikk han tittelen ”ærespresident”: Fint skal det være, og slik jeg oppfatter det, en hedersbevisning.

Fra 1996 har Verbuggen vært medlem av IOC. Han gikk ut av IOC da han ble visepresident i UCI. Men, fraværet varte ikke lenge – allerede under vinterlekene i 2006 var han igjen en del av det meget gode selskap. Etter sommerlekene i Beijing trakk Verbruggen seg fra IOC, men ble raskt valgt til “honorary member”. Nok en hedersbevisning. Nederlenderen er god på promotion og markedsføring – under hans ledelse har deler av konkurranseprogrammet på sykkel fornyet seg. Det skal han ha.

Men, viktigst er at omdømmet til sykkel som konkurranseidrett er rasert – under Verbruggens ledelse. Regelmessig dukker det opp saker som knytter Verbruggens ledelse til unfallenhet, til situasjoner som minner sterkt om korrupsjon. BBC anklaget ham i 2008 for å ha mottatt tre millioner US dollar fra japanske interesser for å få baneøvelsen “Keirin” inn på det olympiske programmet. En øvelse japanerne dyrker, nesten på høyde med sumobryting og baseball. De unge keirinrytterne lever tilnærmet som munker, og trener opp til 12 timer daglig for å perfeksjonere seg. Verbruggen nektet hardnakket og UCI ignorerte alle henvendelser fra BBC. Keirin kom selvfølgelig på programmet – en øvelse for spesielt interesserte.

Så dukket to overføringer fra Lance Armstrong til UCI opp – Lance har i hele sin karriere vært den rytter med størst markedsverdi for UCI og Verbruggen. Sistnevnte har likt å omtale texaneren som sin personlige venn. Da dopinganklagene ble stadig voldsommere; kontret Verbruggen med: “Armstrong har aldri, aldri vært dopet”: Først ble 25.000 US dollar overført i 2002, som et bidrag til doptesting for juniorer. I 2010 beskyldte Floyd Landis UCI for å ha mottatt US dollar 100.000 fra Lance for å dekke over en positive dopingprøve i 2001. Hvilket viser seg å stemme – oppsiktsvekkende for å si det mildt. Reinspikka korrupsjon. UCI har under Pat McQuaid innrømmet transaksjonene.

Det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg syntes USADAs rapport var sterk lesning, men i intervju med TV 2 kom han med positive synspunkter på Verbruggens ledelse av syklingen på verdensbasis. Det finnes alltid noe positivt, men det sentrale er at under Verbruggens ledelse har sykkelsporten blitt stygt skadet, det minner om brukket rygg. Ryttere som doper seg utestenges; og dømmes til boter. Riktignok, som at sportsdirektører utestenges (det burde vært langt flere). Hva med mannen som har ledet det hele katastrofalt elendig? Han er “honorary” president i UCI og –medlem i IOC. Kan idrettens øverste organ leve med denne unfallenheten? Verbruggen burde vært kastet på hodet ut av alt idrettsarbeid. For norsk idrett ville det vært en fjær i hatten å få starte en slik prosess. Det kan da ikke være stas for idrettens øverste organ å ha et “honorary” medlem som på mange områder har brutt med idrettens kjerneverdier? Gerhard Heiberg – det er bare å komme i gang – så raskt som mulig. Det ville gi IOC troverdighet. Det kan da ikke være slik i idretten at de på toppen er verneverdige? USADA fokuserte også på det manglende lederskapet i UCI.

Friidretten hadde en tilsvarende sak da Primo Nebiolo var president i IAAF. Han ledet friidretten som Verbruggen. Som leder av italiensk friidrett sørget han for at det åpenlyst ble jukset i Verdensmesterskapet i Roma 1987. Slik at Italia skulle lykkes i medaljekampen. Det groveste var lengdehopperen som bevisst fikk hoppet sitt galt målt så han kunne vinne bronsemedaljen. Heldigvis dukket RAI ned i materien og påviste jukset. Under Nebiolo ble friidretten “modernisert” – for enhver pris. Dopingen florerte til beste for økte inntekter – ikke minst for IAAF. Korrupsjon og juks dominerte. Også Nebiolo ble medlem av IOC – den store IOC-fader Juan Antonio Samaranch sa om Nebiolo: “One of the leading sportsmen of this century”. Om nok en president som ikke var i nærheten av å leve etter idrettens opprinnelige verdier.

Men, nå haster det for idrettens troverdighet – da maa IOC på banen og fjerne de verste kreftbyllene.

Hvor uvitende går det an å være, Dag Erik?

Jeg leste med interesse VG Netts spørsmål til tidligere norske sykkelproffer. Det er interessant at Dag Erik Pedersen – en av de aller beste norske proffene i historien – mener at bloddoping og EPO først dukket opp på 1990-tallet.

“På min tid var det de sentralstimulerende stoffene som ble benyttet”, sa Pedersen.

I tillegg var steroidene et mye brukt dopmiddel i en lang rekke idretter. Kortison ble ogå brukt i denne perioden, et stoff som skulle utsette trettheten og bedre restitusjonevnen. En typisk motivasjon for å jukse. Over tid svekket kortisonen utøverens immunforsvar – og virket dermed mot sin hensikt.

Men det er ikke hele dopinghelheten for 1990-tallet.

Bloddoping dukket opp for fullt allerede på 1960-tallet. USAs syklister som dominerte i OL i Los Angeles i 1984 har i ettertid innrømmet omfattende bloddoping. Legen på laget – Thomas Dickson – innrømmet å ha bloddopet mange av rytterne. Finske løpere og langrennsløpere, som vant triumfer så det holdt, var et resultat av systematisk bloddoping. Enkelte av utøverne sto frem og innrømmet sitt juks, som bl.a. den dobbelte olympiske medaljøren på 5000 og 10 000 meter i Moskva 1980, Karlo Maaninka. Mikko Ali-Leppilampi og Marti Vaino var andre.

Magnar Lundemo ble hengt ut som dårlig taper da han tok tak i problemet blant langrennsløperne. Alle vi som var involvert i utholdenhetsidrett visste om elendigheten. I Vest-Europa, som det het den gangen, var Italia, Finland og Spania verst i klassen. I 1984 preparerte to av historiens verste dopingleger, Ferrari og Conconi, Francesco Moser til timesverdensrekorden på sykkel. Da Conconis arkiver ble åpnet av politiet fant man navnene og dopinghistorien til så godt som “who is who” i italiensk utholdenhetsidrett – friidrettsfolk, langrennsløpere, roere; syklister m.fl.

Jeg er overbevist om at alle som var knyttet til utholdenhetsidrett på 1980-tallet var godt kjent med at bloddoping foregikk i omfattende former i enkelte land – ikke minst i Italia. Jeg nekter å tro at utøvere som konkurrerte på topp-plan i Italia på denne tiden var uvitende om at det forekom omfattende juks på denne måten. De italienske syklistene var av de ivrigste til å sikre seg prestasjonsfremmende blodoverføringer. Jeg sier ikke at alle som syklet i Italia på denne tiden bloddopet seg. Helt sikkert ikke, men ikke å vite om det store omfanget nekter jeg å tro på.

Den tyske dopingeksperten Manfred Donike påsto at EPO-misbruket skjøt fart under OL i Calgary i 1988. Mulig det, men da hadde bloddoping ødelagt rettferdig konkurranse i over 20 år. En av løperne på  “mitt” landslag i løping trente våren ’84 på det franske høydetreningssenteret i Font Romeau. Han hadde løpt godt året før, og ble kontaktet av en finsk løper som også trente på senteret der oppe i Pyreneene. Finnen ville vite hva nordmannen “var på”. Han var langt fra på noe som helst av ulovlige midler, men finnen fortalte villig vekk at hans mål nå var å bli ranket som en av de tre beste på sin spesialdistanse i Finland – for da “kom han inn i systemet”. Slik gjorde man det der, som også i Italia. Det var ikke tilfeldig at hele stafettlaget til Italia, som vant på Lillehammer i ’94, dukket opp hos Conconi.

Så Dag Erik, bloddoping var godt kjent lenge før 1990 – slik er det med den saken. At folk med perifer tilknytning til idretten ikke visste omfanget, tror jeg gjerne, men ikke en topp utøver. En stor takk til WADA som etter mange års forskning endelig klarte å knekke koden for å spore bloddoping og EPO – juks. Det gjør at vi kan se med optimisme på årene som kommer. Synd dog at så mange ungdommer mistet muligheten til å få fortjente plasseringer.

For meg er det også utenkelig at man ikke spør om hva sprøyter som stikkes inn i egen kropp inneholder, og hva konsekvensene stoffet som sprøytes inn vil føre til. Men, vi er nok forskjellige, viser det seg. Også her var Dag Erik uvitende.

Antall visninger