Det olympiske landeveisrittet

Lørdag formiddag norsk tid avgjøres det olympiske landeveisrittet for menn i Beijing. Sykling er en av de få idrettene som har vært på det olympiske programmet siden starten i Athen 1896. Den gang kjørte rytterne maratonløypa – først i motsatt retning fra Athen til Maraton, og returnerte til Athen med målgang på Phaliron-velodromen. Det individuelle landeveisrittet har vært arrangert i alle lekene unntatt 1900, 1904 og 1908.

Det olympiske landeveisrittet var inntil 1996 kun åpent for amatører. Pascal Richard, Sveits vant det første åpne rittet i Coca-Cola-hovedstaden Atlanta. Foran dansken Rolf Sørensen og Max Sciandri. Lance Armstrong hadde store forventninger til triumf på hjemmebane, men måtte ta til takke med den “vonde” fjerdeplassen. Under forberedelsene og rittet kjente han de første symptomene på kreftsykdommen som nesten ble hans bane. Og det var en Lance langt fra maksimalt nivå, som deltok på hjemmebane.

Jeg overvar rittet i Sydney i 2000, der Telekom-trioen Jan Ullrich, Alexander Vinokourov og Andreas Kløden satt igjen i finalen – to tyskere og en fra Kazakstan. Alt lå til rette for en spennende finale. Ville tyskerne knekke Vinokourov, som var den antatt sterkeste spurteren av de tre, ved å støte annen hver gang? Det ville jo vært et naturlig scenario. Men, slik gikk det ikke. Alle tre mottok jo sine millionlønninger fra den tyske telegiganten. Forholdet til arbeidsgiveren var viktigere enn en åpen kamp om de olympiske medaljene. Telefonen kimte fra Telekom`s hovedkvarter i Tyskland med beskjed om at med tre Telekom-ryttere i kamp om medaljene, skulle seieren gå til en tysker. Slik ble det organisert, med Vino på sølvplass. Heller ikke i dette rittet maktet “Kong Lance” pallplass. Selv om US Postal ryttere fra flere nasjoner “lojalt” jobbet for sin kaptein.

Den samme problematikken har dukket opp i flere Verdensmesterskap. Der ryttere på tvers av nasjonslagene har hjulpet en lagkamerat til seier. Båndene til arbeidsgiver har vært sterkere enn lojaliteten til nasjonen.

Paolo Bettini skal forsvare tittelen fra Athen. Med hjelp fra fire lagkamerater. Deltagelsen i det olympiske rittet er begrenset på en helt annen måte enn under VM. De store nasjonene kan stille med hele ni ryttere under høstens store begivenhet mot fem i lørdagens ritt. Hvilket også medfører at antallet virkelig gode ryttere er redusert. Statusen til OL-rittet er fremdeles lavere enn en for VM- og Tour de France. Beijing-rittet kommer for tett på avslutningen av den voldsomme tre-ukers belastningen rytterne nettopp har vært gjennom. For mange blir det for kort tid til restitusjon, og oppbygning til ny toppinnsats. I tillegg venter en krevende døgnomstilling på seks timer, kombinert med omstilling til det varme, luftfuktige og forurensede klimaet i Beijing. Mange gode rytterne har derfor meldt forfall til OL. Men, det vil bli en overraskelse om ikke et av de store navnene i sykkelsporten står med gullmedaljen om halsen.

Rytterne representerer sine nasjoner, men de har sin lønn fra sykkellaget. Vil vi få se samarbeid på tvers av landegrensene? Team CSC har som eksempel hele 14 ryttere til start. Team Columbia stiller med ni og Crédit Agricole med syv. Det blir spennende å følge eventuelle konstellasjoner som danner seg underveis. Flere av de mindre meritterte rytterne i feltet er fremdeles uten kontrakter for kommende sesong. Motivene er mange for å innlede et samspill?

Løypa er variert og krevende etter de første paddeflate to timene på vei til rundløypa, som vil avgjøre. Hvilket åpner opp for at outsidere går tidlig i brudd. Siden de store nasjonene har minimalt med hjelperyttere, vil nok disse spares til den avgjørende fasen i de kuperte partiene. Derfor enda større muligheter for de ukjente til å vise seg frem i TV-ruta.

Sykkelsporten har ikke fått skikkelig fotfeste i det enorme landet der øst. Proffrittet Tour of Qinghai Lake kan vise til syv årganger. Et krevende ritt, som bringer rytterne opp fjell til 4000 m.o.h. Kjente ryttere som Damiano Cunego og Tom Danielson har vunnet tidligere utgaver. I år ble det dobbeltseier til stordoperne Tyler Hamilton og Marek Rutkiewicz. Men, rittet arrangeres i provinser langt vest i landet, og ser ikke ut til verken å skape nasjonal interesse, eller klatre når det gjelder internasjonal prestisje. Svensken Bert Johansson, som vant det olympiske landeveisrittet i Montreal 1976, arbeider aktivt for å øke interessen i Kina. Foreløpig har han hatt større suksess med å skape interesse for terrengsyklingen. Tenk på potensialet som finnes i Kina? Er det ikke “nine million bicycles” Katie Melua synger om? Den lokale favoritten heter Fyu Li, som hadde kontrakt med Discovery Channel i fjor. En kinesisk rytter som henger med teten til slutt vil være en “gave til internasjonal sykkelsport”.

Kurt Asle Arvesen er det norske håpet, slik jeg ser det. Men, feltet er ikke sterkere enn av det er rom for flere gode norske plasseringer. Kurt er en mester til å prestere når det gjelder. Niendeplassen fra Athen var en av de beste norske prestasjonene under lekene for fire år siden. Jeg har forventninger til et enda bedre resultat lørdag. Lykke til alle fire!

Det vil smake med en norsk medalje igjen. 24 år er det siden Dag Otto Lauritzen vant bronsemedaljen i “bakerovnen” i Los Angeles. Bak Alexi Grewal og Steve Bauer, og foran Morten Sæther, en annen stor norsk syklist. Det har altså skjedd før, da kan det skje igjen?