Cervelo Test Team er vinneren så langt

Bare en måned igjen til sykkelsesongens to store brosteinsklassikere – Vlaanderen Rundt, 5.april, og Paris-Roubaix uken etter. Sist helg møttes flere av rytterne med seiersambisjoner i de nevnte klassikerne til et første møte – i Omloop Het Nieuwsblaad(tidligere Het Volk), og dagen etter Kuurne-Brussel-Kuurne. Begge prestisjefylte ritt med en lang historie.

“Oksen fra Grimstad” – Thor Hushovd – vant på en overbevisende måte lørdagens Het Niuewsblaad. Men like imponerende var den offensive kjøringen til Cervelo-mannskapet. Triumfer i dagens sykkelritt er, som oftest, en funksjon av et solid lagarbeid. Jeg er imponert over hvordan det nye Cervelo-mannskapet satt i førersetet. Med de tradisjonelt sterkeste klassikerlagene til Rabobank og Quick-Step på defensiven. Dog var Rabobank godt plassert i lørdagens finale med Sebastian Langeveld i tomannsbruddet i front, sammen med Cervelos Henirich Haussler. Og bak satt et halvt lag til i Thors gruppe. Da avgjørelsen falt, hadde Quick-Step kun Tom Boonen og “nyansatte” Sylvain Chavanel med fremme hos Thor & Co. Det taktiske opplegget til Quick-Step var at Chavanel skulle kjøres frem til seier, med Boonen som hjelperytter “de lux”. Noe han også var, der han lenge satt og dro i front for å tette luken til Langeveld/Haussler. I en kort periode satt hele fem Rabobank-ryttere alene i et mellombrudd. De siste havnet på en måte i en “dødens posisjon”. Foran satt Haussler med Langeveld. Haussler er en rytter med meget gode spurtkvaliteter – han vil slå Langeveld i ni av ti mann-mot-mann dueller. Det måtte jo Rabobanks ledelse forstå. Deres eneste sjanse hadde vært å få opp flere ryttere til Langeveld da de virkelig hadde sjansen. Men de havnet midt i mellom, svidde av sine krefter. Og, slik ble det med den saken.

Thor har siden han ble proff drømt om å vinne Vlaanderen Rundt og Paris-Roubaix. I 1998 vant han u/23-utgaven av sistnevnte ritt. Hvor for øvrig lagkameraten Gabriel Rasch også satt med i finalen. Jeg fulgte rittet den gang i følgebil like bak de – den gang – to Ringerike-rytterne. Der de satt i en liten tetgruppe. Det lå an til to nordmenn på pallen da Gabba pungterte på det nest siste brosteinspartiet i utkanten av Roubaix. Hvilket ofte er en del av dramaet i “helvetet i nord”, som rittet kalles.

I Thors ni sesonger i Credit Agricole var det et uttalt mål at VR og PR skulle vinnes. De glemte bare å bygge et lag rundt Thor, som skulle gi den nødvendige støtten. For meg ble det klart at franskmennene trodde på julenissen – at Thor skulle fikse det selv. Det fantes knapt en rytter i de grønnes stall som hadde kvalitetene som er nødvendige i de to superklassikerne. Nå har han rammeverket på plass. Jeg har sagt i en tidligere blogg at Cervelos lag har et stort potensiale for å lykkes i vårklassikerne. Thor har et bedre mannskap rundt seg enn lagkamerat Carlos Sastre vil ha når han skal forsvare sin Tour-seier i juli.

Bekreftelsen så vi i helgen. Dette behersker de. Kanskje Thors viktigste tilrettelegger er tyskeren Andreas Klier. En rytter som sjelden har fått kjøre for egne sjanser. Dette er hans 14. proffsesong, og halvparten kjørte han for Telekom/T-Mobile. Forrige sesong for Team Columbia. Første gang jeg la merke til gutten var under et World-Cup ritt for juniorer i Syd-Italia i 1994. Han dominerte totalt det krevende etapperittet i stekende varme – og utklasset italienerne på hjemmebane. En sesong han også vant Verdenscupen for juniorer. For en fremtid denne rytterne må ha, tenkte da jeg. Men, så han ikke den vinneren han så ut til å bli. Men en superhjelper i stedet. Han er god venn og treningskamerat med Tom Boonen, som har sett hans kvaliteter og forsøkt å få ham som sin hjelper. Noe altså Thor har klart. Sin største triumf har Klier som vinner av Gent-Wevelgem i 2003 (Thor vant i 2006). Vlaanderen Rundt behersker han – tre ganger har Klier fullført blant de ti beste, med 2. plass, bak kompisen Boonen i 2005 som toppen. Thor skrøt uhemmet av Muchen-gutten etter sin seier lørdag. Det er en rytter med usedvanlige spisskvaliteter i akkurat vårklassikerne. Vær klar over det……..

Haussler er nevnt. Født i Australia av tyske emigrantforeldre. Gutten ville bli syklist, og mente at sjansene var størst i Europa. 14 år gammel reiste han til bestemor i Cottbus, og ble elev på den lokale sykkelskolen. En virkelig offensiv herremann. Jeg husker godt hans voldsomme angrep i Paris-Roubaix for fire år siden. Det gang holdt det ikke helt inn. Nå er han sterkere. Med Thor som kaptein, vil Cervelo spille ut Henrich som jokeren. Ved å gå i et farlig brudd på riktig tidspunkt. Hvilket vil tvinge konkurrentene ned i bukken for å kjøre inn bruddet. Haussler slår de fleste i en spurt. I Dauphine Libere i -07 vant han en etappe i spurt med bl.a. Tom Boonen og Thor.

Thors tredje luksushjelper er engelskmannen Roger Hammond. “Professoren” fra Oxford. En av de få i sykkelsirkuset med en universitetseksamen – fra London University. Begge foreldrene er faktisk professorer. At han ble sykkelrytter er tilfeldig. Lovende fotballspiller som han var, blant annet med prøvespill for Tottenham. Et prøvespill som ble ødelagt av alvorlig skade. Dermed et langt sykkelliv i stedet. Fra verdensmester som junior i cyclo-cross til en brosteninsrytter så god som noen – to ganger blant de syv beste i Paris-Roubaix, med nederste trinn på pallen i -04 som toppen. Året etter brakk han for øvrig armen på tre steder i samme rittet.

Dette er en “midtbane” som ikke står tilbake for de andre lagene, og en situasjon som er en helt annen enn den Thor hadde i CA. Følg også med Gabriel Rasch. Han er selvskreven på Cervelo-laget i de to rittene. Han behersker underlaget, er sterk og taktisk klok. Kvalitetsmessig er han på et høyt nivå i denne type ritt, dvs. han kan kjøre med de beste. Som, han på en strålende måte gjorde i helgens ritt.

Gled dere TV-seere. Vlaanderen Rundt er Belgias største idrettsarrangement. Det er Holmenkolldagen flere ganger etter hverandre på samme dag. Som, Paris-Roubaix er den store idrettsopplevelsen nord i Frankrike. Sammen gir disse to rittene oss sykkelsportens mest dramatiske våruke.

MODUM ER ET OK STED Å BO

For 35 år siden flyttet familien til Vikersund i Modum kommune. Vi overtok en gammel familiegård, som hadde klappet sammen etter mange, slitne år. Modum er en flott bygd å bo i, og for barna å vokse opp i. Ikke minst når det gjelder idrett og friluftsliv. Nå er idrettsungdom fra bygda i vinden igjen. Den, kanskje, største norske vinteridrettsutøver – Ole Einar Bjørndalen – vokste opp på Kutoppen i Simonstranda, nord/vest i kommunen. Statue har kommunen allerede reist, før medaljene trillet inn i Sør-Korea. Kanskje må vi skjøte på statuen, få den enda litt høyere i takt med økningen i medaljer? Slike statuer har en tendens til å bli pompøse, men Ole Einar på sokkel med ski på beina og børse på ryggen ved siden av RV35 gir følelse av rytme og harmoni. Som, gromgutten er eksponent for når han danser frem på skiene. Kirsten Kokkim kan være stolt av verket sitt.

Simostranda IL er et lite idrettslag, hvor noen av landets skiskytterpionerer holdt til. Brødrene Arne og Finn Holm fikk draget på idretten. De var brukbare langrennsløpere, og det samme som skiskyttere. Men, først og fremst inspirerte de ungdommen rundt melkerampene i bygda til å prøve den fascinerende kombinasjonsidretten. Jeg pleier å si at ungene på Simostranda fødes med børse på ryggen og ski på beina. Stadig dukker nye talenter opp, fra den store barne- og ungdomsgruppa. Et flott anlegg er bygget på dugnad. Lysløypa og den flombelyste standplassen gir mulighet til å trene kombinasjonen døgnet rundt. Neste år arrangerer ildsjelene med Arvid Røste i spissen NM, at løypa gjør en liten sving innom statuen av Ole Einar hører med.

Det er noen som er skapt til å bli mestere. Ole Einar hadde bestemt seg. Han har talent for de fleste individuelle idretter, dog er han impotent som fotballspiller. Men har vist at det er mulig å overleve uten ballfølelse. Maken til nyskjerrighet. Fra han var 10 år fartet han rundt i bygda og tømte de han mente kunne noe om utholdenhetsidrett for sin kunnskap. Så brukte han det han fant fornuftig. Han kunne blitt god som løper, som syklist. Men valgte ski og børse. Snust har han også på langrenn, med en World Cup-seier som fremste resultat. Da han var 16 år fikk han lyst til å delta i KM i spesiallangrenn i Buskerud. Løperne fra klubbene i Modum holdt sammen. Som trener, var det i mitt lodd å holde orden på de unge ivrige. Lørdagen vant Ole Einar fristilsrennet. Og han ville gå klassisk dagen etter. Men hadde verken støvler, ski eller staver som passet for øvelsen. Intet problem, vi kutta stavene, smurte festesmøring under skøyteskiene, og sendte gutten av gårde i løypene på Geilo. Selvfølgelig vant han. Fikk blod på tann, og ble dobbelt norgesmester for yngre junior noen uker senere.

Modum kommune ga gutten mulighet til å kombinere skolegang og idrett. For første gang i kommunehistorien hentet man fram midler fra kommunekassa til skolepenger for gutten fra småbruket ved Simoa, slik at han kunne finansiere oppholdet ved NTG på Geilo.

En toppidrettsutøver kan være så mangt. Jeg har min egen definisjon – for meg er en topputøver en som hele tiden er på jakt etter små ting som, kanskje, kan føre til forbedrede prestasjoner. Min erfaring er at det er de aller beste som har denne egenskapen. Ole Einar er av de mest ekstreme når det gjelder nysgjerrighet. Alltid med radaren i beredskap for å hente inn nye impulser. Som kan gi det ekstra lille løftet. Det er jo lett å bli beruset av egne resultater, og glemme at det kan finnes små områder å forbedre – ikke minst treningsmessig. Min er erfaring er at det ikke finnes absolutter knyttet til trening. Den enkelte utøver er forskjellig fra alle andre, da bør treningen også individualiseres relatert til den enkeltes sterke og svake sider. Å komponere et treningsprogram er som å komponere et musikkstykke. Ole Einar er god til å finne rådgivere, men den endelige komposisjonen fikser han selv.

Nå hopper jentene sitt første VM i Liberec. Line Jahr fra Vikersund er en av pionerene på det norske laget. Ildsjelene i det flotte hoppanlegget i Heggenåsen har kjempet for at kvinnene skal få samme muligheter som de mannlige flyverne. Da er det naturlig at Line er med og slåss om medaljer. Noen ny hoppmedalje til bygda ble det ikke – 21 år etter at Ole Gunnar Fidjestøl ble verdensmester i skiflyvning i Oberstdorf. Selv om bronsevinner Anette Sagen også hopper for Vikersund Hopp Team.

Likestillingspris mottok ildsjelene fra Vikersund IF da de talte FIS-pampene midt i mot, og lot jentene få prøve skiflyvning. Line vil være hjertelig tilstede om snaue fire uker da årets Holmenkollrenn arrangeres i bygdas skiflyvningsbakke. Den eneste mammutbakken i verden med flombelysning. Nasjonalanleggsstatusen er sikret år fremover. Men vi hadde en hard kamp med både departement og skiforbund da luftslottet i Rødkleiva på lansert. Den voldsomme innsatsen Modum-samfunnet hadde nedlagt i hoppanlegget sitt talte plutselig ikke. Nedleggelse av skiflyvningsbakken ble foreslått. Norge hadde ikke verken behov eller økonomi til to slike bakker. Men ildsjelene i idrettsbygda Modum vant kampen. Og i dag er det tullete prosjektet i Rødkleiva skrotet. Også til glede for friluftsinteressene i Oslomarka.

1200 av bygdefolket jobber dugnad for at rennet midt i mars skal bli en suksess. For en interesse. Kommunen tapte knepent kampen mot Vinje om å bli landets kulturkommune for 14 dager siden. Ingen kommune i Buskerud bruker større andel av kommunebudsjettet på ungdom, idrett og kultur enn Modum. En fornuftig investering.

Et hyggelig comeback

Dette er året for de manges tilbakekomst i sykkelfeltet, anført av “The Boss”, ikke Bruce, men Lance. Både overraskende og spennende. Og, han mener alvor, det viste oppvarmingen i Tour Down Under.

Så kommer de på rekke og rad alle doperne. Anført av svigermors drøm – Ivan Basso. Den snille, pene gutten, som dedikerte sine etappeseire i Tour de France til sin kreftsyke mor. Det gikk rett i sjelen på de fleste av oss, og styrket omdømmet til den, i utgangspunktet, eminente syklisten. Et omdømme som raskt ble revet ned da dopingdommen falt – i tillegg ga han et sterkt bidrag til å dra sykkelsporten ned i søla.

Og, så må vi også leve med at Floyd Landis melder seg på. Uten aksept for at han testet positivt, forklaringene har vært like mange og forskjellige som det er mil på en vanlig Tour de France-etappe. Oppvisningen til Morzine i 2006 var uten sidestykke. Og, så ble vi lurt igjen. Kombinert med en innsikt i at kjemien kan skape de utroligste forbedringer. Men, Landis er klar – dessverre.

Alexander Vinokourov meldte at det var han også. Det Kazakstanske sykkelforbundet har ikke kampen mot doping øverst på agendaen, og var beredt til å klarere Vino etter bare et hvileår, men heldigvis har UCI stått fast, og opprettholdt to års utestengelse.

Men, den hyggeligste tilbakekomsten står franskammen Franck Bouyer for. Den snart 35-årige syklisten var i seks sesonger en solid brikke på Bouygues Telecom-laget. Før det kjørte han tre sesonger for Francaise Des Jeux. Hjelperytter-rollen har vært Bouyers hovedoppgave. En rolle han fylte perfekt.

Fire ganger fullførte han Tour de France, og triumfene er få til tross for de mange årene i sykkelsportens øverste divisjon. Seieren i den franske klassikeren Paris-Camembert i 2004 foran svensken Thomas Lövkvist er hans største triumf. Tour de Vendee har han også vunnet, i tillegg til etapper i Tour du Limousin og Circuit Cycliste de la Sarthe.

Etter sesongen 2006 måtte han ta en pause. Han ble nektet å utøve sitt sykkelyrke fordi han måte bruke medisiner som sto på dopinglisten, for å holde den sjeldne sykdommen Narkolepsi i sjakk. Det enste middelet han kunne benytte for å leve normalt med sykdommen, var Modafinil, som altså sto på dopingslisten.

Hva Narkolepsi er? Jo, en nevrologisk tilstand som karakteriseres ved plutselige og ukontrollerte søvnanfall, ikke minst påtrengende søvnighet på dagtid. Man antar at ca. 3 millioner mennesker er rammet. Søvnanfallene om dagen og de tilhørende korte lammelsene kan forårsake alvorlige problemer i pasientens sosiale, yrkesmessige og personlige livsutfoldelse. Franck hadde konkurrert på øverste hylle takket være medisinen. Men, i 2004 bestemte UCI at han ikke lenger fikk lov til å bruke medisinen og samtidig konkurrere. CAS (idrettens voldgiftsdomstol) opprettholdt avgjørelsen. Bouyer elsket sin sykkelsport, i tillegg var det hans og familiens levebrød. WADA kom på banen, og ga ham tillatelse til å vende tilbake til konkurranser i 2005. Men, UCI anket avgjørelsen til CAS, og dermed var gutten satt på sidelinjen.

Kontrakten med Bouygues Telecom utløp 2007, og laget fristilte ham. Ikke rart, de innså at kampen mot idrettsbyråkratiet ville bli tungt for den ensomme sykkelgale franskmannen.. Bouyer hadde, gjennom sitt sykkelliv, lært at livet er fullt av motbakker. Men, er man utholdende nok kan de overvinnes. Han tok WADA og UCI til retten juli 2007, og anklaget dem for å hindre ham i å utøve sitt yrke. Rytterne støttet ham, og aksjonerte blant annet før start på Cholet-Pays de Loire, hvor det ble lest opp en støtteerklæring.

Utrolig nok vant Franck Bouyer saken, og Bouygues Telecom tok i mot ham med åpne armer. 13. januar i år var han på plass i det spektakulære etapperittet La Tropicale Amissa Bongo Omdiba i Gabon, Afrika. De fleste franske lagene starter sesongen sin der, og Bouyer var nr. 35 etter de seks rittdagene. Han vil neppe fronte overskriftene i sykkelreportasjene, men han vant over idrettens maktorganer. Et verdig comeback – langt å foretrekke fremfor dopernes inntogsmarsj.

Heming unge kunna på skio renne

Stafettene i dag avsluttet årets vellykkede NM på ski på Gjøvik. Fortreffelig arrangert av Vind i de flotte løypene ovenfor byens sentrum. Mens mange individuelle idretter sliter med rekrutteringen, er det moro at nasjonalidretten langrenn har rekorddeltagelse i NM-stafettene. Ikke noe annet NM samler større medieoppmerksomhet enn langrenn. På direkten rett inn i stua får vi hvert eneste fraspark og stavtak.

Gode resultater i langrenn har, tradisjonelt, vært forbundet med løpere og klubber fra mindre urbane strøk. Ivar Formo, vokst opp et langt Andreas Torkildsen-spydkast fra Ullevål Stadion var den første, i moderne tid, som gikk seg inn i den internasjonale toppen. Som et resultat av kolossal egendriv, inspirasjon fra fader Ivar Odd (VM-deltager i sin tid), og et godt klubbmiljø i Lyn.

Heming er en annen klubb som i en årrekke har jobbet målrettet med utviklingen av et langrennsmiljø i Oslo. Derfor var dagens NM-gull i kvinnestafetten en fortjent triumf, og beviset på at målrettet arbeid gir resultater. Klubben er en av landets største med ca. 3.400 medlemmer, og som neste søndag feirer sin 93-årsdag.

Harald Maartmann var den første hemingløper som ble Norgesmester – i 1950. Under de olympiske vinterlekene i Oslo-52 ledet han lenge 50-kilometeren, men sprakk mot slutten og endte som nr. 8. Fra den tids treningsmiljø kom en unggutt, som skulle forme treningskulturen i klubben frem til i dag. Jan Bull het mannen. Selv en ivrig, men talentløs skiløper. Han realiserte derimot sitt talent som trener. Både som faglig god gjennomfører, og som en fantastisk miljøskaper. Dessverre ble forsvant han altfor tidlig – drept som han ble for en del år siden, kjørt ned av en råkjører i rundkjøringen på Frogner Plass. Fra Jan Bulls rekker kom det juniorløpere på rekke og rad i den norske eliten. Hanne Krogstad ble også verdensmester for junior. Men, utfordringen var å lykkes på seniornivå. Utdannelse ble prioritert av de mange lovende løperne – fremfor en heller usikker karriere som langrennsløper. Derfor vandret de fleste til studier ved universiteter i USA – på fullfinansierte skistipendier. Likevel var Heming noen cm`er fra å vinne en NM-stafett for herrer på 80-tallet.

Dag Kaas har høstet mange suksesser som langrennstrener. Han plasserte norsk kvinnelangrenn som ledende i verden på 80-tallet, fra en skyggefylt tilværelse bak østeuropeiske og finske kraftkvinner. Sosialøkonom Kaas har hele tiden vært sentral i videreutviklingen også på klubbplan. Stafetten etter Jan Bull ble videreført. Astrid Jacobsens VM-gull var den første internasjonale tittelen til Heming på seniornivå, og Astrid var også sentral i dagens gullmedalje. Det kommer, som regel, ofte en usedvanlig god utøver fra et miljø der mange trener sammen på godt nivå.

Bak ligger “Hemings lille grønne”, der blant annet treningsfilosofi og verdisett for utøvelse av trenergjerningen er nedtegnet. Utviklingen preges ikke av tilfeldigheter, og filosofien kan videreføres selv om sentrale personer skulle takke av.

Treningsfilosofien er basert på det man har lyktes med i norsk utholdenhetsidrett. En solid mengdebase gjennom allsidig trening i skog og mark. Med, ca. 15 % av treningen i de øvre intensitetslag. Ingen snarveier til målet, som gjerne er fundamentert på manglende forståelse for alt det tunge basisarbeidet som må være på plass for å tåle den intense, konkurransespesifikke treningen. For øvrig morsomt å se Astrid i full trening på basistreningen på Toppidrettssenteret en tidlig mandag morgen i forrige uke. Sammen med utøvere fra mange andre idretter. Før hun dro av gårde til dagens skiøkt. Godt å se en utøver som holder fast ved basistrening av mage, rygg etc. selv i sesongen.

Norsk langrenn har mange gode lokale kulturbærere – der det trenes og “leves” godt og fornuftig. Med faglig gode trenerkrefter i sentrum. Trenere, som kanskje ikke alltid har sine eksamener fra høyskoler, men som vet hva som skal til for å lykkes – inkludert atferd og holdninger. Og, så er det ofte kort vei til en toppløper som har lyktes internasjonalt – da får de på vei opp greit vite hva som skal.

GODT NYTT SYKKELÅR!

Sykkelsporten trenger mer enn et velment ønske om et riktig godt nytt år på veien mot året hvor kanskje resultatene ikke er viktigst. Men, heller en styrking av sportens omdømme. Jeg trodde fjoråret ville vise en klar bedring når det gjaldt dopingjuksingen. Men, så datt det ene liket etter det andre ut av skapet. Testingen under Tour de France på tredje generasjons EPO, viste at mange i feltet ikke hadde klart å motstå fristelsen til å få et kunstig overtak på konkurrentene. Årsaken til at misbruket ble først ble oppdaget under Tour`en, var at det var det første rittet der det ble testet på den nye EPO-varianten. Jukserne, og ikke minst de medisinske rådgivere, var sikre på at testmetodene ikke kunne spore den nye generasjonen dop. Og, så ble de grundig lurt, og bl.a. to av de store profilene i rittet – Gerolsteiner-rytterne Stefan Schumacher og Bernard Kohl satt i klisteret.

En ting er rytternes juks, noe annet er de som “administrerer” dopingen. Det står medisinske rådgivere bak, som også har god økonomisk avkastning på sine kriminelle handlinger. Betalt får de for behandlingen, og i tillegg god provisjon av det rytterne kjører inn av pengepremier. Når skal man få huket den gjengen? Noen er tatt, som legene Conconi og Ferrari. Conconi ble sett på som en fremragende trener og lege i de fleste utholdenhetsidretter. Han sto blant annet bak den såkalte “Conconi-testen”, som uten lacatatmålinger kan finne den enkelte utøvers anaerobe terskel. En størrelse som er sentral når det gjelder å “komponere” riktig nivå på den intense treningen.

Hans referanseramme var en rekke av verdens beste syklister, friidrettsutøvere og langrennsløpere, som Maurillo De Zolt og Manuela di Centa. Da jeg hadde suksess med “mitt” langdistanselandslag, gjorde VG et intervju med Conconi og undertegnede om treningsmetoder, i forbindelse med en treningsleir i St. Moritz. På bakgrunn av opplysninger fra mine kontakter i det italienske utholdenhetsmiljøet, var jeg sikker på at mannen dopet mange av sine utøvere til suksess. Det sa jeg også, og selvfølgelig forlot han omgående intervjuet såret og vonbroten. Hans suksesser gjorde ham til antidopingekspert i IOC – snakk om bukk og havresekk. Heldigvis for idretten var det igangsatt en omfattende politistyrt etterforskning knyttet til legens metoder. Og, da bevisene for et systematisk juks ble sterke nok, fikk han sparken fra IOC-jobben, og også idømt straff.

Syklingen har akkumulert et sviktende omdømme – nye saker forsterker de gamle. Jeg tror ikke jukset er mindre i andre beslektede idretter. Men, der testes det langt mindre – ikke minst utenfor konkurranser, men også i selve World Cup-perioden. Det er deprimerende å høre norske utøvere i vinteridrettene fortelle om at de knapt testes i regi av sitt internasjonale forbund. Store internasjonale forbund med presidenter med sterkt markeringsbehov, har en historie med lemfeldig atferd knyttet til doping. Friidretten hadde sin Primo Nebiolo, sykkel Hein Verbugghen. Som strutsen stakk de hodet i sanden. Det internasjonale skiskytterforbundet ledes av Anders Besseberg fra Vestfossen. Han har på en positiv måte stått i bresjen for en idrett som har maktet å fornye seg, og skape medietekke. Men, leder også et forbund som er tilnærmet dårligst i dopingklassen. Få hodet opp av sanden Anders, og reis til ASO – arrangøren av Tour de France. Jeg garanterer at den gamle revejegeren der vil kunne lære mye om antidopingarbeid. Det internasjonale sykkelforbundet har også tatt rev i seilene etter 2007-sesongen, og er foran sine kollegaer. Det er synd det begynte så seint, eller for å si det slik – synd at det tok så lang tid før IOC ga Hein Verbrugghen et visepresidentbein, så han kunne forlate sykkelsporten på vei mot toppen som internasjonal idrettsleder. Nok et eksempel på bukk og havresekk.

Måtte lagene og rytterne respektere den kritiske situasjonen den flotte, spennende og fasinerende idretten er kommet i. At alle, uansett nasjon og lag deltar på vinnerlaget som hever sportens omdømme.

Vi står foran den mest åpne sesongen på lang tid. Det kryr av profiler, av nye lag, og unggutter i utfordrerposisjon. Edvald Boasson Hagen imponerte i sin debutsesong. Han er allerede et navn som omtales med stor respekt. Jeg tror han i kommende sesong også vil lykkes i de virkelig store rittene. Jeg har sagt det før, han har en motor (målt i maksimalt oksygenopptak) som måler seg med de beste. Et år til å på baken, vil gi ham stayerevne til å tåle distansen i de store klassikerne. Hans Team Columbia var mestvinnende i fjor med 70 seire – Edvald hadde sin gode del av disse.

Lance, kongen over alle konger, er tilbake på setet. Vi lurer mange på hvorfor? Det har bidratt til at medieinteressen har akselerert. Mange har uttalt seg negativt til comebacket. Fordi man var i ferd med å bli kvitt den virkelige dopinggenerasjonen. Lance er aldri tatt i doping, men hvorfor vil han ikke at prøvene som ble tatt under Touren i 1999 skal testes igjen? Ryktene er sterke når det gjelder forbindelsen mellom Lance og positiv EPO-prøve. I -99 klarte ikke dopingtestene å spore EPO. Prøvene ble oppbevart i påvente av ny forskning, som ville løse floken. Saken er foreldet, jeg er klar over det. Men, det ville styrket Lance og sporten om han hadde tillatt denne testen. Hva er det å frykte?

Om noen få uker starter det hele på alvor, i vakre Adelaide i Australia, med Tour Down Under. Jeg tror jeg kan love et sykkelår ingen har sett make til. Edvald, Thor og Kurt vil regelmessig slåss i fremste posisjon. Og, laget til Thor har en av bransjens mest solide hjelperyttere i Gabriel Rasch. God fornøyelse, folkens!

Blir dette veien for doperne?

Lee Sweeney – professor i fysiologi ved University of Pennsylvania – har de siste årene gjort forskning der han har brukt moderne genoverføringsteknologi for å øke muskelmassen hos mus og hunder. En forskning som har vært gjennomført i full åpenhet.

Professoren ble overrasket over at interessen for hans forskning var stor blant idrettsutøvere. Han forteller at han mottar 5-10 brev og e-mails fra utøvere/trenere hver uke. Og, at telefonforespørslene har nådd et omfang som har gjort at hans sekretær har sluttet å sette over samtalene. En utøver tilbød USD 100.000 (ca. NOK 700.000) for å få endret sine gener.

Med en gang Sweeney får en artikkel offentliggjort, øker forespørslene fra idrettsmiljøet. Og, ikke bare fra USA, interessen er stor fra flere land. Det er nå ti år siden han første gang viste frem sine “oppblåste mus” på en konferanse arrangert av American Society for Cell Biology. Musene hadde enorme muskler, som beholdt styrken langt inn i fremskreden alder. Hvis noen av de mest fanatiske “Birkebeinere” får tilgang til produktet, ser jeg for meg maksimaltidene for klassene over 60 år vil falle dramatisk….

Men, Sweeney har i hvert fall erfart at utøvere er villige til å gjøre hva som helst for å prestere bedre.

Det som sjokkerte ham mest, var forespørselen fra en high-scool-trener for skolens american football-lag. Han ønsket å genmodifisere hele laget. Sweeney forsøkte å forklare “idioten” at genterapi er langt fra er sikkert når det gjelder fremtidig helserisiko, og at det bl.a. vil legge press på det naturlige immunsystemet. Svarene han får er alltid de samme: “Vi er villige til å ta risikoen, og penger skal vi skaffe uansett”.

Forespørslene Sweeney mottar kommer fra utøvere på alle nivåer – mange er meget unge. Det er alle tiders at Sweeney har akseptert en plass i WADA`s gendoping komite. WADA finansierer i dag åtte forskjellige prosjekter knyttet til å oppdage genmanipulering og -doping. For å ligge i forkant av juksemakerne.

Forskeren forventer økt interesse neste år, når han presenterer arbeider knyttet til muskelbyggende genterapi for hunder. Det vil være tilgjengelig ,ikke bare for hunder med muskelsykdommer, men også for de gamle og ubevegelige. En injeksjon i leveren, vil få hundene til å storme omkring som yre hvalper. Mange har et forhold til sine hunder som et “menneske med pels”. Det er utrolig hva folk gjør for å holde førligheten inntakt i bikkja.

Jeg satte min pers på 5000m (13.56) for over 30 år siden – kanskje jeg likevel nå kan presse den ytterligere – takket være Dr. Sweeney? Fasinerende tanke…

Fra spøk til alvor. Mennesket har det samme genet som Sweeney manipulerer inn i hundene, og det neste åpenbare steget blir å behandle mennesker med alvorlige genetiske sykdommer, som muskeldystrofi.

Penger og berømmelse er menneskets svakhet. Historien er full av eksempler på at dette styrer utviklingen på tvers av gode verdier. EPO, sterioder og veksthormoner m.m. ble fremstilt av legemiddelindustrien for å hjelpe syke mennesker. Det tok ikke lang tid før brodne personer så mulighetene for at friske mennesker kunne benytte de samme produktene til å jukse seg til suksess. Og, parallellt skaffe seg økonomisk vinning. At de ødela idretten samtidig, spilte ingen rolle.

Folk tror at London 2012 blir de første olympiske lekene der genmodifisering er en realitet. Pessimistene sier at lekene i Beijing fikk denne tvilsomme æren.

Arne Ljunqvist, leder av IOC`s medisinske kommisjon, sier at det ikke finnes bevis for at gendoping har skjedd. Men, “vi vet at mange er interessert”, sier svensken.

Bevis for dette fremkom da tysk politi oppdaget en e-mail fra Thomas Springstein, treneren til Katrin Krabbe (sprintdronningen som ble tatt som superdoper). Treneren klaget over at det var så vanskelig å få fatt i Repoxygen, som er en sofistikert måte skape EPO-effekt ved hjelp av genoverføring. Springstein ble også dømt for å gitt dopingprodukter til barn i DDR.

Syklistene er tydeligvis også nysgjerrige. Den franske geneksperten Professor Philippe Moullier, fikk besøk av to tidligere Tour de France-syklister i hans laboratorium i Nantes, hvor han forsket på EPO-gener i apekatter og behandling for anemi. De to sa at de jobbet for en antidoping-organisasjon – det var det de fortalte – og ville vite mer om hans arbeid.

Vi har BALCO-saken friskt i minne, der en biokjemiker klarte å endre et molekyl, og dermed skape et nytt steroid. Det er alltid noen som ser mulighetene utenfor det opprinnelige “bruksområdet”. Sweeney er redd for at folk i India og Kina vil foreta stamcelletransplantasjon for interesserte, og dermed tjene store penger.

Jeg heier på WADA, stå på jenter og gutter. Få pampene i IOC til å åpne pengepungen – det er idrettens renommé det gjelder.

Journalisten Simon Hart i Sunday Telegraph har gjort mye journalistisk research innen nevnte emne. Han ser for seg et mulig scenario der en vitenskaplig utviklet sjimpanse vinner Tour de France. “Sportsdirektøren lønner meg med peanøtter, det er den beste belønning jeg kan få”, forteller den pelskledde de fremmøtte reporterne etter å ha vunnet.

Oksens nye lag

CERVELO TEST TEAM har de fleste rytterne på plass for neste sesong. Interessant å se konturene av Hushovds nye lag – dets antatte muligheter, relatert til styrker og svakheter. Nå endrer heldigvis rytteres prestasjonsnivå seg ofte fra en sesong til den neste. En relativt ordinære rytter i årets sesong kan blomstre neste år – bedre treningsgjennomføring, hell med fravær av sykdom og skader, og rett og slett en naturlig positiv utvikling kan gi helt andre resultater. Jeg sier “de fleste”, for jeg syns laget har en klar svakhet i de tunge etapperittene, som spesielt Tour de France. Her mangler klatrere av godt nivå – bort sett fra regjerende Tour-konge Carlos Sastre. Nedenfor har jeg forsøkt å dele inn de ryttere jeg ser som aktuelle for et Tour de France-lag i kategorier:

Klatrere: Carlos Sastre, Philip Deingnan, Novoa Mendez, Inaki Cuesta.

Allround: Simon Gerrans, Andreas Klier, Serge Pauwels, Roger Hammond, Xavier Florencio, Vylodymir Gustov.

Spurtere: Thor Hushovd, Jeremy Hunt, Brett Lancaster, Henrich Haussler.

Til sammen 14 mann.

Thor har gode opptrekkere i både Haussler, Lancaster og Hunt. Det er tilnærmet like bra som det han forlot i det franske banklaget. Allrounderne holder fart på flatene, kjører inn brudd, og holder fart inn mot selve spurtfasen. Her er god kjørestyrke. Og, konturene av spennende lag i klassikere som passer Thor. Jeg nevner Milan – San Remo, Vlaanderen Rundt, Gent – Wevelgem og Paris-Roubaix. Kommer Thor gjennom vinteren uten sykdom og skader, vil han få den hjelpen han trenger for å lykkes i nevnte storritt. Og, de samme gutta vil gjøre hjelpejobben på “Thors etapper” i Touren.

Men, hvem skal hjelpe Sastre i fjellene? Nå er det slik at klatrefavorittene sitter igjen mot slutten av fjellene, og sloss mann mot mann. Men, det er viktig å ha hjelpere så langt opp i fjellsiden som mulig. Husk hvordan Team CSC med Kurt kjørte konkurrentene møre i fjellene i årets Tour. Deingnan er en lovende irsk rytter, men det er fremdeles et langt stykke frem før han holder godt nok klatrenivå. Men, potensialet er uomtvistelig. Generelt er dog kjørestyrken for svak oppover blant Sastres hjelpere. Det er også få av allrounderne som har nødvendig fart og kraft oppover. Florencio har vunnet Classica San Sebastian, men det i en utgave som gikk rolig i de harde partiene.

Sastre er en rutinert rev – en dyktig taktiker. Han vil sikkert finne seg en fornuftig posisjon. Og, plassere seg langt fremme på klatreetappene. Men, jeg tviler på at hans nye lag er gode nok til å hjelpe ham til en plass på pallen. Til det er lagene til Saxo Bank og Astana i første rekke generelt for gode.

Thor kommer vesentlig bedre ut. Han vil ha den støtten han trenger for å lykkes. Nå blir det opp til ham selv. Nederlenderen Jean-Paul Van Poppel er en av sportsdirektørene. Selv en av verdens beste spurtere i sin tid – med seier i kampen om den grønne trøya i 1987, og ni etappeseire i Tour`en (fler enn Thor så langt har maktet). I tillegg vant han syv etapper i Spania Rundt og fire i Giro`en. Han forstår hvordan en spurter tenker, og hva han trenger – det vil gi Thor en ekstra trygghet å ha nederlenderen i førersetet.

Den eneste ulempen jeg ser for Thor i Tour`en, er at de kjøresterke allrounderne kan bli “brukt opp” for å hjelpe Sastre. Det er vanskelig å tjene to høvdinger. Og, det er liten tvil om at Sastre vil være prioritet nr. en i Frankrike i juli.

Konklusjon: Et lag midt på treet. Overraskende at Sastre ikke har trukket med seg flere viktige hjelpere. Godt klassikerpotensiale. Og, et lag som vil gi god underholdning og spenning fra norsk synspunkt.

En spennende tourløype

Christian Prudhomme har videreført arbeidet med å modernisere Tour-løypa. Beholdt er kortere tempoetapper, som skapte et mer åpent ritt enn før. Neste år er det kun 55 tempokilometere. Fjelletappene kom tidligere, neste år entrer rytterne Pyreneene på spansk side i Andorra på syvende etappe. I tillegg har flere av de flate etappene, som i år, krevende avslutninger. Bonussekundene er igjen fjernet, også på de innlagte spurtene. Hvilket sikkert irriterer “gladiatorene”, som dermed har liten sjanse til å ikle seg den gule ledertrøyen etter en av de tidlige etappene. Som, ofte har vært en realitet takket være etappeseier med god bonusuttelling.

Fyrstedømmet Monaco har lenge ønsket seg en Tour de France-start. 4. juli ønsker den idrettsgale Prins Albert II sykkeleliten velkommen til den 15 km lange tempoetappen rundt den berømte Formel-1-banen i millionærenes lekegrind. En løype som både er teknisk krevende og kupert – hele 10% er den bratteste kneika. Det er en løype for Edvald Boasson Hagen hvis han klarer å kvalifisere seg for det sterke Team Columbia-laget.

Ingrid Kristiansen vant for øvrig et av sine verdensmesterskap i gateløp i akkurat den samme løypa. 1987 var året da hun mottok gullmedaljen av prinsegemalen.

Enda er det ikke 100% sikkert at den ubestridte Tour-kongen Lance Armstrong stiller til start. Og, hvis han stiller – hva blir rollen hans? For det første må han vise nødvendig form etter et langt dvaleopphold. Hvis han kjører Giro`en for fullt, stiller han i Tour`en som hjelper for Alberto Contador. Vi må huske på at hans største motivasjon for et come-back er å øke oppmerksomheten rundt hans stiftelse, som samler inn store beløp til kreftsaken.

Ruten går videre vestover langs Middelhavet til Montpellier. Hvor 4. etappe, etter noen års pause, er en lagtempoetappe med start på vakre Place de la Comedie midt i sentrum. Kun 38 km lang vil den skille mindre enn vanlig, og dermed ikke legge mulighetene brakk for eventuelle sammenlagtkanoner på dårlige tempolag. De siste lagtempoene, som er kjørt i Tour`en, har hatt en akademisk beregning av slutt-tiden for lagene bak vinneren. Maksimalt 20 sekunders avstand skulle det være mellom hvert av lagene fra nr. to og bakover. Uansett slutt-tid. Denne ordningen er heldigvis fjernet. Nå er det den virkelige tiden som gjelder. Selv om løypa er kort, vil det sikkert bli avstander. Fordel for det sterke Astana-laget, tror jeg. Hvem kan slå et lag der temposterke karer som Lance, Levi Lepiheimer og Andreas Kløden tar deler av føringene? Jeg tipper at Leipheimer er i gult i Montpellier.

Feltet ruller videre vest- og sydover langs Middelhavet. Perpignan – hovedstaten i den franske delen av Katalonia er målby for 5. etappe. Etappen til Perpignan skal hedre Salvador Dali – en av de mest kreative kunstnere verden har sett. Og, min store kunstnerhelt. Dali-museet er i Figueres, like over grensen på spansk side. Vel verdt et inspirerende besøk hvis du er i området, og også vil ha med deg etappen til Barcelona neste dag. Som starter i Girona – den europeiske basen til alle rytterne fra USA. Hvor også Lance bodde i flere år – i et vakkert hus fra 1800-tallet like ved katedralen.

Et folkehav vil møte rytterne i Barcelona. Avslutningen skjer på Montjuic, på høyden over selve bykjernen. Der den olympiske parken var under lekene i 1992. Hvert år avsluttes den spanske sykkelsesongen med et ritt opp den samme avslutningen som neste års Tour-etappe. Vær sikker på at spanjolene vil ligge dypt i bukken for en seier på hjemmebane, i en trase de kjenner. Avslutningen passer Valverde og OL-mester Sanchez som hånd i hanske.

Og, så venter Pyreneene med målgang i Andorra oppe på Arcalis (2240 moh). Hvor Jan Ullrich i 1997 gjorde et av sine stunts og kom alene til mål. Ytterligere to Pyrenee-etapper følger før rytterne får en etterlengtet fridag i Limoges – dit de flys etter klatringene i de grønne fjellene.

Tre lette etapper følger før en kupert etappe bringer rytterne til Colmar, som er vinhovedstaten i Alsace. Da er vi nesten så langt øst det er mulig å komme i Frankrike – like ved grensen til Sveits. 15.etappe starter den andre klatrebolken i Alpene. Med en 9 km lang klatring opp til det sveitsiske skistedet Verbiers. På de to neste etappene i Alpene følger klatringene tett som haggel. 20 bakker av de tre hardeste kategoriene skal rytterne over neste år, mot 17 i år. Det sier seg selv at det er verdens beste klatrer som vinner Tour de France 2009.

Normalt har rytterne et par lette etapper mellom de siste fjellene og den avgjørende nest siste etappen, som har vært tempokjøring. Hvor favorittene har kunnet ta seg igjen. Nå går de rett fra fjellene til tempostart i Annecy – hvor det vil være mange stive bein. Vær klar over det!

Og, som ikke det er nok, så byr neste år rute på den virkelige finalen opp til legendariske Mont Ventoux. Rittet skal altså avgjøres på den 21 km lange klatringen opp til den høyeste toppen i Provence (1912 moh). Fjellet ser ut som et månelandskap – totalt uten vegetasjon som det er de siste høydekilometerne. Begge de to siste gangene rytterne har klatret Ventoux i Tour-historien, har Lance blitt slått. Først i 2000 av Pantani, og to år senere av Virenque. Som, dog startet den siste klatringen langt foran som del av et lite brudd, hvor også Thor Hushovd tappert satt med – i hvert fall et lite stykke opp i bakken. Ventoux er også fjellet der Tom Simpson stupte og omkom i 1967 – stinn av dop. Like før mål vil rytterne for øvrig passere minnesmerket over briten – reist der han stupte.

For mediafolkene er ikke målgangen på nest siste etappe den gunstigste. Over 700 km i bil venter etter en lang nedkjørsel fra toppen. Vi er sikkert ikke fremme i Paris til siste etappe før i grålysningen neste dag. Men, jeg tror trøttheten lett glemmes – fordi avslutningen opp Mont Ventoux vil vise seg å være et av de mest dramatiske øyeblikk i idrettsåret 2009.

Min favoritt – Alberto Contador. Men, jeg har aldri vært god til å tippe. At han var verdens beste etappesyklist i år, betyr ikke at han er det også neste år. Gled dere – vi vil bringe hele skuespillet live.

EDVALD OG LANCE

Edvald Boasson Hagen presterte tre etappeseiere i Tour of Britain – i felt med mange gode ryttere. Hans debutsesong blant de store gutta er mer enn godkjent – imponerende av gudbrandsdølen. Potensialet er udiskutabelt. Jeg er spent på fortsettelsen, og klatringen i utviklingstrappen mot et realistisk mål som en av de beste profesjonelle rytterne i verden – skal vi si om fire år?

De som lykkes best med sine resultatmål, har evnen til å fokusere på “det viktigste av det viktigste” å gjøre noe med. Det vil si sine prioriterte utviklingsområder. Hva som bør prioriteres utviklingsmessig vil måtte relateres til den type rytter Edvald ønsker å utvikle seg til å bli. Det er jo det som er så fascinerende med sykkelsporten – at det er rom for så mange spisskvaliteter. Som etapperytterne med fokus på tre-ukers tourene, spurtere, klatrere, klassikere, temporyttere. Det er selvfølgelig mulig å utvikle seg til en rytter av verdensklasse innen flere av “segmentene”. Årets sesong har vist at Edvald allerede er meget god som temporytter på middels lange distanser. Han er en spurter av rang, spesielt i mindre utbrytergrupper. Hvilket han har vist med god taktisk innsikt og mot. Han går gjerne i brudd, og lykkes ofte i avslutningene.

Han bør videreutvikle sine meget gode tempoferdigheter. Han kjører teknisk godt, og har åpenbart en meget god motor. Tempoferdighetene og evnen til å avgjøre i utbrytergrupper sier meg også at han har en høy anaerob terskel (AT). AT er det høyeste intensitetsnivået hvor det er full likevekt mellom produksjon og eliminasjon av melkesyre. Edvalds AT ligger sannsynligvis uvanlig høy relatert til makspuls. Hvilket er av avgjørende betydning når man skal hevde seg i utholdenhetsidrett.

Det er fire år til temporittet i OL i London. Kan Gustav Larsson klare medalje, er det også mulig for Edvald. Jeg har fulgt treningen og utviklingen til Gustav Erik, og han er en rytter som har jobbet med å utvikle en høy AT gjennom planmessig fokus på dette. Også som et resultat av sin bakgrunn som en dyktig langrennsløper og MTB-syklist.

Edvald har også “smakt” på de virkelige endagsklassikerne, som kjøres på distanser rundt 250 kilometer. Og vil sikkert hevde seg i front her også. Årets sesong har vist at distansen er den virkelige utfordringen. Det klarer han sikkert å tilpasse seg greit. Edvald er ung, styrken utvikles med alderen. Og med alderen tåles også høyere treningsvolum. En gradvis økning, vil gi tilvenning til de lengre distansene.

Flere har lanserte Edvald som en mulig pallmann i Tour de France. Da er det avgjørende å kunne klatre bakker med lengde over 20 kilometer, gjerne godt over 2000 meter. En ferdighet som nok vil ta noe lengre tid å oppøve. Men, med sitt antatt høye AT har han et bra utgangspunkt. Men sportsdirektør Alan Peiper i Team Columbia uttalte at Edvald da må noe ned i vekt. Ikke forsér dette. Gå utviklingstrappen som en topp tempo- og klassikerrytter, og etappevinner. Samt en rytter som kan slåss i toppen i de store etapperittene på 5-8 dager. Det er nok av ufordringer! Trygt er det også å se at laget har stor tro på “dølen” og dermed ikke matcher ham for hardt. Kloke folk i Team Columbia.

Gratulerer med en flott debutsesong!

Lance “is back in business”. Signalene er at han har primærfokus på Tour de France, og vil slåss i toppen. Mulighetene?

Til hans fordel taler:

  • Han har lyktes før – han vet hva som kreves.
  • Han er et petimeter i planlegging og i gjennomføring. Med min erfaring fra å ha trent utøvere i den ypperste verdenseliten på maraton, er jeg overbevist om at planlegging er sentralt for å lykkes. Lance har vist at han er kynisk i å bygge en sesong mot det absolutte målet. De rittene han kjørte før Touren, var ledd i treningen – det var ikke unødig energilekkasje med fokus på for mange oppgaver som kunne forstyrre oppbygningen mot det endelig målet. Noe som også kjennetegnet forberedelsene til Carlos Sastre i år. Han fikk trene i fred, og rittene før Touren var ledd i treningen.
  • Han har en vilje som knapt noen. Hvilket han har vist gjennom sine resultater, og ved å komme tilbake etter testikkelkreften, en kamp han av mange spesialister var dømt til å tape.
  • Han er et usedvanlig idrettstalent. I dag gikk fellesstarten i Oslo sykkelfestival i VM-løypa fra 1993 (dagens ritt var et uvanlig flott arrangement for øvrig). Lance vant for 15 år siden som fremdeles den yngste proffmester i historien. Bare det sier noe om kvalitetene. Han var som 16-åring allerede så godt trent at han slåss om seieren i triatlon-konkurranser med de beste seniorene i USA. Studier av hans trening som ungdom viser voldsomme treningsmengder basert på allsidig aktivitet. Det har gitt en aerob base som er uvanlig.
  • Han har evnet å organisere et lag rundt seg som er 100 prosent disiplinert for å bidra til at kapteinen lykkes. Han bygget kynisk opp laget med hjelpere i den ypperste verdenselite relatert til den spisskompetanse han trengte i de enkelte rollene. Inklusive støtteapparatet.

Utfordringene?

  • Alderen sier mange. Hvis han vinner, vil han være en eldste i Tour-historien. Jeg tror ikke alderen er noen begrensning.
  • Det er i år tre år siden han vant. Lang tid uten toppidrettstrening. Dog har han holdt seg i form – blant annet løpt New York City Marathon de siste årene. På brukbare tider når man relaterer til et tungt løpssteg, svak løpsteknikk og tung kropp (i hvert fall relatert til de “flisene” som er i teten).
  • Det mentale. Jeg vet at utøvere som legger opp, ganske lenge savner idretten sin. Lance har selv uttalt at sykling har vært gnisten i hans liv. Lysten er der, vær sikker! Men, så kommer hverdagen. Med den krevende treningen i regn, snø, sol og varme. Og, med vissheten om at valget om Tour-seier betyr at han må si nei til met meste av andre ting, som han kanskje har lært seg å sette pris på. Velger du å bli verdens beste, er det ingen kompromisser – evnen til å fokusere er helt avgjørende. Vil den indre gnisten hos Lance være like brennende når slitet skal gjøres? Jeg er usikker. Jeg har sett et sviktende fokus hos mange topputøvere som har forsøkt seg på et come-back.
  • Laget er sentralt. Vi tror Lance velger Astana hos Johan Bruyneel, som ledet ham til alle Tour-triumfene. Men, laget har allerede verdens beste etappe-syklist i Alberto Contador. Kanskje er Levi Leipheimer den neste beste også? Astana har to pallkandidater allerede. Hadde jeg vært sportsdirektør måtte Lance vist usedvanlige resultater i sin oppbygning hvis jeg skulle deplassert verdens, i dag, beste etapperytter som kaptein. To kapteiner er en mulighet. Ikke for meg – jeg har liten tro på todelt ledelse. Organisasjonspraksis viser historisk dette.
  • Blir det et annet lag, vil det ta tid for å etablere et godt samspill mellom Lance og Sportsdirektøren, og alle de andre. Lance er usedvanlig sterk – det tar tid å trene gode relasjoner. Starten i Monaco er bare drøye ni måneder unna. Da bør lagbyggingen starte omgående.

Spennende blir det uansett – både å følge unggutten Edvald og veteranen Lance. Vi har mye å glede oss til.

Er de født raskere på Jamaica?

Det er de neppe, men ingen nasjon er, etter OL i Beijing, i nærheten av Jamaica som sprintnasjon. USA er detronisert så det suser. Medaljefangsten til utøverne fra reggeamusikken- og rastafaribevegelsens hjemland ble 6 gull, 2 sølv og 2 bronse – 10 medaljer totalt. 2.8 millioner mennesker bor på øya i det Karibiske hav sør for Cuba, som i 1962 fikk sin uavhengighet fra Storbritannia.

Christopher Colombus “oppdaget” Jamaica i 1494. Da bodde det 100.000 fredelige arawak-indianere på øya. Etter europeernes inntog og jakt på profitt som øyas naturforekomster ga, ble arawak-indianerne fullstendig utslettet på slutten av det 16. århundre. Britene kom dit i 1654, og lyktes etter harde kamper å få kontroll over øya. Britene hentet store fortjenester fra sukkerplantasjene, der arbeidet under trøstesløse forhold, ble utført av slaver med afrikansk bakgrunn. Stadige slaveopprør endte med av de til slutt fikk sin frihet i 1834.

Jamaica har slitt økonomisk, og knapphet på arbeid og stor inflasjon har neppe gitt de fantastiske sprinterne en oppvekst med gullskje i munnen. De fleste finner nok sine forfedre blant de undertrykte fra slavetiden. “Sultne ulver jager best” er ofte realiteten bak mange av de store i idrettshistorien. Men, viljen til å lykkes må selvfølelig kombineres med kunnskap og system.

Jeg er opptatt av kulturen som fundament for regelmessig gode idrettsprestasjoner. Sprinterne fra Jamaica mottok sine første medaljer i London-lekene i 1948. Elegante Herbert McKenley ledet ut på oppløpssiden på 400m, men stivnet og ble passert av Arthur Wint like før streken. Dobbeltseieren var et faktum, og Wint, som også fikk sølv på 800m, og McKenley returnerte som nasjonens helter. McKenley ble senere sentral som trener og organisator av de nye generasjoner med sprintere. Han var den første pioneren som via sine løpsferdigheter fikk stipend til et universitet i USA (University of Illinois). Han lyktes både idrettslig og akademisk, og brøytet dermed vei for de neste. For fattige ungdommer med idrettstalent gir det ekstra motivasjon i den daglige treningen å vite at talentet kan gi både utdannelse og velstand. I dag er det 21 trenere fra Jamaica ved universiteter i USA, og over 200 ungdommer studerer på idrettsstipend “over there”.

OL 1952 i Helsingfors ga nye suksesser. Wint og McKenley hadde med seg George Rhoden og Leslie Lang, og sammen vant de gull og satte ny verdensrekord på 4x400m stafett med 3.03.9 – på grusbane. Raskere enn noe norsk landslag har prestert pr. i dag. Rhoden og McKenley vant en ny dobbeltseier på 400m i de samme lekene.

På rekke og rad har de stått frem – kjente navn i sprinthistorien som Lennox Miller, Don Quarrie, Bert Cameron. Raymond Stewart , Winthrop Graham m.fl. blant herrene. Blant kvinnene kan nevnes Merlene Ottey, Juliet Cuthbert, Beverly McDonald, Inez Turner, Michelle Freeman, Deon Hemmings og Sandy Richards som noen av frontfigurene. Min spesielle favoritt var Grace Jackson – noen flottere kombinasjon av vakker kvinne og tilsvarende løpssteg har neppe vært fremvist på noen friidrettsbane. Alle de nevnte har frontet Jamaica`s medaljefangst i OL/VM. Donovan Bailey og Linford Christie er eksempler på utøvere som har vunnet sine medaljer for andre nasjoner, men som er født på Jamaica.

Triumfene fra Beijing er rykende ferske. Usain Bolt var den store helten i “Birds Nest” med sine 3 gullmedaljer og verdensrekorder. Den siste sammen med sine venner på 4x100m-laget. På pallen etter kvinnenes 100m var det kun plass til de tre jentene fra Jamaica.

De fleste av landets skoler har friidrett på programmet. Allerede i barneskolen konkurreres det. Og, de beste kvalifiserer seg til de prestisjefylte friidrettskolene som Kingston College og Vera Technical College. Det årlige skolemesterskapet samler mer enn 30.000 tilskuere. Tidligere OL-mester Donovan Bailey fortalte nylig om hvilken opplevelse det var å være tilbake i Kingston som æresgjest under årets skolemesterskap, og å se 13-årsklassen på 100m bli vunnet på 10.8. Konkurranser er en del av skolehverdagen.

Hvilken forskjell fra Norge der konkurranser i skolen er bannlyst. Vi må da beskytte våre håpefulle må vite – på med hjelm, og kvæl dem i trygghet. I min oppvekst ble mangt et talent oppdaget under skolenes landsidrettsstevne. Men, det var en farlig arena – fant norske pedagoger og psykologer ut. Sikkert etter meningsløse doktorgradsarbeider.

Antall visninger