Category Archives: Trening

Heming unge kunna på skio renne

Stafettene i dag avsluttet årets vellykkede NM på ski på Gjøvik. Fortreffelig arrangert av Vind i de flotte løypene ovenfor byens sentrum. Mens mange individuelle idretter sliter med rekrutteringen, er det moro at nasjonalidretten langrenn har rekorddeltagelse i NM-stafettene. Ikke noe annet NM samler større medieoppmerksomhet enn langrenn. På direkten rett inn i stua får vi hvert eneste fraspark og stavtak.

Gode resultater i langrenn har, tradisjonelt, vært forbundet med løpere og klubber fra mindre urbane strøk. Ivar Formo, vokst opp et langt Andreas Torkildsen-spydkast fra Ullevål Stadion var den første, i moderne tid, som gikk seg inn i den internasjonale toppen. Som et resultat av kolossal egendriv, inspirasjon fra fader Ivar Odd (VM-deltager i sin tid), og et godt klubbmiljø i Lyn.

Heming er en annen klubb som i en årrekke har jobbet målrettet med utviklingen av et langrennsmiljø i Oslo. Derfor var dagens NM-gull i kvinnestafetten en fortjent triumf, og beviset på at målrettet arbeid gir resultater. Klubben er en av landets største med ca. 3.400 medlemmer, og som neste søndag feirer sin 93-årsdag.

Harald Maartmann var den første hemingløper som ble Norgesmester – i 1950. Under de olympiske vinterlekene i Oslo-52 ledet han lenge 50-kilometeren, men sprakk mot slutten og endte som nr. 8. Fra den tids treningsmiljø kom en unggutt, som skulle forme treningskulturen i klubben frem til i dag. Jan Bull het mannen. Selv en ivrig, men talentløs skiløper. Han realiserte derimot sitt talent som trener. Både som faglig god gjennomfører, og som en fantastisk miljøskaper. Dessverre ble forsvant han altfor tidlig – drept som han ble for en del år siden, kjørt ned av en råkjører i rundkjøringen på Frogner Plass. Fra Jan Bulls rekker kom det juniorløpere på rekke og rad i den norske eliten. Hanne Krogstad ble også verdensmester for junior. Men, utfordringen var å lykkes på seniornivå. Utdannelse ble prioritert av de mange lovende løperne – fremfor en heller usikker karriere som langrennsløper. Derfor vandret de fleste til studier ved universiteter i USA – på fullfinansierte skistipendier. Likevel var Heming noen cm`er fra å vinne en NM-stafett for herrer på 80-tallet.

Dag Kaas har høstet mange suksesser som langrennstrener. Han plasserte norsk kvinnelangrenn som ledende i verden på 80-tallet, fra en skyggefylt tilværelse bak østeuropeiske og finske kraftkvinner. Sosialøkonom Kaas har hele tiden vært sentral i videreutviklingen også på klubbplan. Stafetten etter Jan Bull ble videreført. Astrid Jacobsens VM-gull var den første internasjonale tittelen til Heming på seniornivå, og Astrid var også sentral i dagens gullmedalje. Det kommer, som regel, ofte en usedvanlig god utøver fra et miljø der mange trener sammen på godt nivå.

Bak ligger «Hemings lille grønne», der blant annet treningsfilosofi og verdisett for utøvelse av trenergjerningen er nedtegnet. Utviklingen preges ikke av tilfeldigheter, og filosofien kan videreføres selv om sentrale personer skulle takke av.

Treningsfilosofien er basert på det man har lyktes med i norsk utholdenhetsidrett. En solid mengdebase gjennom allsidig trening i skog og mark. Med, ca. 15 % av treningen i de øvre intensitetslag. Ingen snarveier til målet, som gjerne er fundamentert på manglende forståelse for alt det tunge basisarbeidet som må være på plass for å tåle den intense, konkurransespesifikke treningen. For øvrig morsomt å se Astrid i full trening på basistreningen på Toppidrettssenteret en tidlig mandag morgen i forrige uke. Sammen med utøvere fra mange andre idretter. Før hun dro av gårde til dagens skiøkt. Godt å se en utøver som holder fast ved basistrening av mage, rygg etc. selv i sesongen.

Norsk langrenn har mange gode lokale kulturbærere – der det trenes og «leves» godt og fornuftig. Med faglig gode trenerkrefter i sentrum. Trenere, som kanskje ikke alltid har sine eksamener fra høyskoler, men som vet hva som skal til for å lykkes – inkludert atferd og holdninger. Og, så er det ofte kort vei til en toppløper som har lyktes internasjonalt – da får de på vei opp greit vite hva som skal.

Blir dette veien for doperne?

Lee Sweeney – professor i fysiologi ved University of Pennsylvania – har de siste årene gjort forskning der han har brukt moderne genoverføringsteknologi for å øke muskelmassen hos mus og hunder. En forskning som har vært gjennomført i full åpenhet.

Professoren ble overrasket over at interessen for hans forskning var stor blant idrettsutøvere. Han forteller at han mottar 5-10 brev og e-mails fra utøvere/trenere hver uke. Og, at telefonforespørslene har nådd et omfang som har gjort at hans sekretær har sluttet å sette over samtalene. En utøver tilbød USD 100.000 (ca. NOK 700.000) for å få endret sine gener.

Med en gang Sweeney får en artikkel offentliggjort, øker forespørslene fra idrettsmiljøet. Og, ikke bare fra USA, interessen er stor fra flere land. Det er nå ti år siden han første gang viste frem sine «oppblåste mus» på en konferanse arrangert av American Society for Cell Biology. Musene hadde enorme muskler, som beholdt styrken langt inn i fremskreden alder. Hvis noen av de mest fanatiske «Birkebeinere» får tilgang til produktet, ser jeg for meg maksimaltidene for klassene over 60 år vil falle dramatisk….

Men, Sweeney har i hvert fall erfart at utøvere er villige til å gjøre hva som helst for å prestere bedre.

Det som sjokkerte ham mest, var forespørselen fra en high-scool-trener for skolens american football-lag. Han ønsket å genmodifisere hele laget. Sweeney forsøkte å forklare «idioten» at genterapi er langt fra er sikkert når det gjelder fremtidig helserisiko, og at det bl.a. vil legge press på det naturlige immunsystemet. Svarene han får er alltid de samme: «Vi er villige til å ta risikoen, og penger skal vi skaffe uansett».

Forespørslene Sweeney mottar kommer fra utøvere på alle nivåer – mange er meget unge. Det er alle tiders at Sweeney har akseptert en plass i WADA`s gendoping komite. WADA finansierer i dag åtte forskjellige prosjekter knyttet til å oppdage genmanipulering og -doping. For å ligge i forkant av juksemakerne.

Forskeren forventer økt interesse neste år, når han presenterer arbeider knyttet til muskelbyggende genterapi for hunder. Det vil være tilgjengelig ,ikke bare for hunder med muskelsykdommer, men også for de gamle og ubevegelige. En injeksjon i leveren, vil få hundene til å storme omkring som yre hvalper. Mange har et forhold til sine hunder som et «menneske med pels». Det er utrolig hva folk gjør for å holde førligheten inntakt i bikkja.

Jeg satte min pers på 5000m (13.56) for over 30 år siden – kanskje jeg likevel nå kan presse den ytterligere – takket være Dr. Sweeney? Fasinerende tanke…

Fra spøk til alvor. Mennesket har det samme genet som Sweeney manipulerer inn i hundene, og det neste åpenbare steget blir å behandle mennesker med alvorlige genetiske sykdommer, som muskeldystrofi.

Penger og berømmelse er menneskets svakhet. Historien er full av eksempler på at dette styrer utviklingen på tvers av gode verdier. EPO, sterioder og veksthormoner m.m. ble fremstilt av legemiddelindustrien for å hjelpe syke mennesker. Det tok ikke lang tid før brodne personer så mulighetene for at friske mennesker kunne benytte de samme produktene til å jukse seg til suksess. Og, parallellt skaffe seg økonomisk vinning. At de ødela idretten samtidig, spilte ingen rolle.

Folk tror at London 2012 blir de første olympiske lekene der genmodifisering er en realitet. Pessimistene sier at lekene i Beijing fikk denne tvilsomme æren.

Arne Ljunqvist, leder av IOC`s medisinske kommisjon, sier at det ikke finnes bevis for at gendoping har skjedd. Men, «vi vet at mange er interessert», sier svensken.

Bevis for dette fremkom da tysk politi oppdaget en e-mail fra Thomas Springstein, treneren til Katrin Krabbe (sprintdronningen som ble tatt som superdoper). Treneren klaget over at det var så vanskelig å få fatt i Repoxygen, som er en sofistikert måte skape EPO-effekt ved hjelp av genoverføring. Springstein ble også dømt for å gitt dopingprodukter til barn i DDR.

Syklistene er tydeligvis også nysgjerrige. Den franske geneksperten Professor Philippe Moullier, fikk besøk av to tidligere Tour de France-syklister i hans laboratorium i Nantes, hvor han forsket på EPO-gener i apekatter og behandling for anemi. De to sa at de jobbet for en antidoping-organisasjon – det var det de fortalte – og ville vite mer om hans arbeid.

Vi har BALCO-saken friskt i minne, der en biokjemiker klarte å endre et molekyl, og dermed skape et nytt steroid. Det er alltid noen som ser mulighetene utenfor det opprinnelige «bruksområdet». Sweeney er redd for at folk i India og Kina vil foreta stamcelletransplantasjon for interesserte, og dermed tjene store penger.

Jeg heier på WADA, stå på jenter og gutter. Få pampene i IOC til å åpne pengepungen – det er idrettens renommé det gjelder.

Journalisten Simon Hart i Sunday Telegraph har gjort mye journalistisk research innen nevnte emne. Han ser for seg et mulig scenario der en vitenskaplig utviklet sjimpanse vinner Tour de France. «Sportsdirektøren lønner meg med peanøtter, det er den beste belønning jeg kan få», forteller den pelskledde de fremmøtte reporterne etter å ha vunnet.

DEN FØRSTE NORSKE SVØMMEMEDALJEN

Jeg har blogget om Aleksander Dale Oen tidligere. Hvorfor? Fordi han representerer det jeg forbinder med begrepet toppidrettsutøver. Selvfølgelig sammen med sin trener og sitt støtteapparat. Svømming er en idrett med stor utbredelse, og et meget høyt prestasjonsnivå. Tidene som oppnås i bassenget gir et konkret bilde av hvor bra prestasjonen er. Det er ikke muligheter for subjektivt å forklare eller bortforklare et resultat. Klokka sier nådeløst fra om nivået.

Tilbake til min definisjon av en topputøver.

  • Først og fremst representert ved evne og vilje til å gjennomføre den trening og aktiviteter som er nødvendige for å lykkes. For svømmerne i verdensklassen betyr det ofte over 30 treningstimer pr. uke. Og, så skal du leve livet ditt slik at det er mulig å «absorbere» all treningen. Dvs. ernæring, hvile, rekreasjon er sentrale faktorer. Du må være god til å prioritere. Velger du å satse på å bli verdens beste svømmer, sier du automatisk nei til noe annet. Det er lov å drømme om toppresultater, men hvis du ikke gjør jobben din fullkomment er sjansen liten for suksess. For det er helt sikkert noen «gærninger» en eller annen plass i verden som er villige til å ofre det som er nødvendig for å lykkes.
  • Målrettethet, og evne til å utvikle det som er nødvendig for å nå resultatene. Det betyr at fokus må være på utvikling. Jeg har sans for Nils-Arne Eggen`s «god-fot-teori», men en topputøver må også fokusere på å utvikle det som ikke er godt nok. I harmoni med å videreføre det som allerede er bra. Svømmerne har hele tiden arbeidet med å få alle de sentrale faktorene best mulig. Aleksander har ingen lagkamerat som kan «overlappe» hans svakheter. Det er neppe lurt å ta sjansen på det i lagspill heller…..
  • Galskap og kreativitet er avgjørende. Evnen til å se nye løsninger. Det norske svømmemiljøet trente generelt ensidig i bassenget. Da ble det lett mental og fysisk stølhet. Samtidig som det er vanskelig å nå de store treningsmengdene. Ingen lykkes i internasjonal toppidrett i dag hvis treningsvolumet ikke er som hos Dale Oen. Å tro at det klarer seg med intervalltrening 4 x 4min de fleste dagene i uken er bortebom så det holder. De beste i verden trener voldsomt. De norske svømmerne har tilført andre treningsformer i den daglige treningen. Aleksander både løper, går lange fjellturer, padler, går på rulleski m.m. Det gir jo en sterkere kropp og mer variasjon, som også holdet har godt av. Og, enda konkurrerer han på de meste drøye to minutter. Fasinerende.
  • Evne til å lære av andre. Svømmerne har hentet impulser fra andre idretter, ikke minst når det gjelder å spisse mot en toppform. Tore Øvrebø fra Olympiatoppen, som også i mange år har vært Olaf Tuftes trener, har bidratt mye på planleggingssiden. Blant annet har høydetrening vært en verdifull ingrediens i resepten mot toppform når det virkelig gjelder. Ørjan Madsen har også vært sentral i bygningen av den struktur som landslaget jobber etter i dag.
  • Organisering. Landslaget har favnet de gode klubbtrenerne. Derfor er Aleksanders personlige trener en naturlig del av landslaget.

Det er mye å lære av dette for andre idretter. Men, det er lett for de som ikke er så gode internasjonalt å si at:

  • Vår idrett er så spesiell at vi holder på som best vi kan etter tradisjonell tenkning. Strutsen og sanden er det beste metaforet i så henseende.
  • Hos oss holder det med å gjøre mindre. Tull! Eneste grunnen til at man kan klare seg med mindre, er at talentet og forutsetningene åpenbart er større enn hos de fleste. Det ville jeg ikke tatt sjansen på.

Detaljert planlegging er avgjørende for et godt resultat. Syklistenes resultater i den krevende løypa og forholdene i Beijing var ikke all verden. Sannsynligvis fordi forberedelsene ikke var optimale. Hvorfor kaste bort tiden på å kjøre kriteriumsritt i Arendal og Sandefjord den viktige nest siste uken? Det skaper sikkert sykkelinteresse der rittene arrangeres, men passer lite inn i OL-forberedelser. Kurt Asle burde fokusert bedre på restitusjon og spissing etter Tour de France. Det ble mye reising og for lite søvn, hvile og de gode treningsøktene. En tur til San Sebastian ble det også uten at verken Kurt Asle eller Edvald Boasson Hagen fullførte der. Kurt har nådd sitt primære mål i år gjennom de strålende resultatene i Tour`en. Men, hans og lagets resultater i lekene bekrefter betydningen av optimale forberedelser. Da må treningen være optimal, i tillegg til å tilpasse seg en døgnomstilling og endrede klimaforutsetninger. Minst åtte dager før start ville jeg innfunnet meg. Man kan si at mange andre gjorde det samme, men det er et dårlig argument hvis det kan gjøres bedre enn det ble gjort.

Kanskje syklistene raskt bør avtale et møte med Dale Oen og hans team for å lære av deres erfaringer? Kompetanseoverføring på tvers er det sentrale i det norske toppidrettsarbeidet.

Hva er toppidrett?

Regelmessig dukker diskusjonene opp rundt hva som er toppidrett. Og, ikke minst hvem som utøver toppidrett? Er ikke min idrett mer toppidrett enn andre? Ofte er det folk fra individuelle idretter som utfordrer lagidrettene, da primært fotball. Nå sist var det en av fotballens egne – Bjørn Hansen – som utfordret nasjonens beste spillere/trenere. Å bli utfordret av sine egen var uvant for fotballen. Jeg har stor respekt for Bjørn Hansen – når han sier noe er det smart å lytte. En VG-journalist skrev at jeg kalte Bjørns uttalelser «flåsete». Det gjorde jeg langt ikke. Men, jeg ville ikke gå inn i debatten – fordi det ikke bygger selvfølelsen hos de som virkelig vil. De som ikke vil, bruker jeg ikke tid på.

Jeg har vandret i toppidrettsmiljøet i Norge i over 30 år. I tillegg har jeg erfaringer fra internasjonale miljøer i mange idretter. Og, jeg har ofte reflektert over hva som ligger i begrepet toppidrettsutøver, og igjen hvem som kan ikle seg denne «hederstittel» – jeg er toppidrettsutøver må vites………

I løpet av året møter jeg mange, som er på landslag og/eller lever av sin idrett. De siste er profesjonelle utøvere – dvs. de kan livnære seg av sin idrett. Er de dermed toppidrettsutøvere? Mange spør meg: «Det må være interessant å møte så mange toppidrettsutøvere i ditt daglige virke?» Det er sikkert, sier jeg. Av de beste er det mye å lære. Men, jeg har min egen definisjon på en toppidrettsutøver. Det er utøveren som alltid er på jakt etter nye måter/forbedringer, som kan føre til et forbedret prestasjonsnivå. Selv om resultatene allerede er av ypperste merke. Kjennetegnet er den søkende og nyskjerrige utøveren. Det som slår meg er at de som allerede er internasjonale enere, ofte er de mest undrende og søkende etter nye ting som kan bringe resultatene enda et hakk videre.
Altfor mange jeg møter, enten de er på landslag eller konkurrerer på høyt plan, ofte med stor mediaoppmerksomhet, er der «for the ride». De har det bra som de har det – hvorfor strekke seg unødig. Det er ikke sikkert de nye impulsene gir resultater – da lar jeg heller være å prøve. Mestringstiden er ofte krevende – det er lite som sitter ved første forsøk. Ubehagelig er det også.

Jeg møter ofte personer, fra idretter, som ikke lykkes videre bra internasjonalt. De er gode på systemforklaringer, som – idretten min er så krevende, det er stor konkurranse. Det er nyttesløst å sammenligne seg med andre av den grunn. Mange i norsk toppidrett de siste årene har lyktes fordi de har hentet impulser faglig, trenings- og kulturmessig fra andre idretter. Som, kanskje har kommet et steg lenger enn egen idrett. Jeg er såpass naiv at jeg tror det aller meste eneren i en idrett gjør er overførbart til andre. Det er flere likheter mellom de fleste idretter enn forskjeller. De som lykkes, trener mye variert kvalitet og kvantitet, de slipper aldri basisen av syne, de er del av en god organisasjon, de har god målforståelse. Dvs. har identifisert hvilke faktorer som påvirker resultatene. Og, de har relevant atferd og holdninger. Dvs. de organiserer livet, ernæring osv. til det å prestere topp. De er neppe kjedeligere enn andre av den grunn.

Er norsk toppfotball toppidrett? Bjørn Hansen, og mange med ham, relaterer begrepet også til å lykkes internasjonalt. Der er ikke norsk herrefotball i dag. Men, det er mulig. Så vidt jeg vet har både Danmark og Sverige lyktes med medaljer i EM/VM. Men, det er jo lettere å spille fotball i Danmark og Sverige? Det er jo ikke det, det vet vi alle.
Jeg har i ca. 120 dager vært engasjert i Vålerenga – en fantastisk klubb med flotte spillere. Vet du hva jeg tror? Resultatene gjenspeiler på mange måter trener- og ledernivået. Som ledere og trenere er, blir fort «elevene». Det er nok å vise til hva rektor på Ullern videregående skole gjorde det han snudde skolen fra å være vesting i Oslo til en mønsterskole. Han grep blant annet fatt i verdigrunnlaget, og utviklet prestasjonene parallelt med kulturutvikling. Han, og kollegiet, stilte konstruktive krav til elever og seg selv. Jeg tror de aller fleste spillerne vil realisere sitt potensiale. De får, i mange tilfeller hverken hjelp eller utfordringer nok. Fordi ledere og trenere ikke har fokus på internasjonalt nivå. Jeg vet det tar tid å snu en kultur. Men, det er mulig. Men, da er forutsetningen å spørre seg «hva kan vi lære, og ta med oss fra andre som er gode?». I stedet for å finne alibier for hvorfor egen idrett er så spesiell. Jeg har sett mange talentfulle spillere, som vokser, og er villige til å jobbe det som skal til hvis de bare har troen og utfordres konstruktivt. La de nyskapende miljøene få tid til å utvikle seg. Det var jo spennende da Martin Andresen lanserte sin «nye» trenermodell. En uke etter start var det ikke mangel på forståsegpåere som dømte det hele nord og ned. Vet du hva jeg tror. Det var personer som selv har vært redd for å ta utfordringer, som har surfet på bølgen. Som ikke har kultur for å våge å prøve og feile.

Du kan i hvert fall være sikker på at det alltid er noen «gærninger» der ute som er villige til å jobbe vettet av seg for å ta markedsandeler og posisjon fra eneren. Du skal ikke sove mye i timen før du er akterutseilt, enten det er som TV-kanal eller innen idretten.

Jeg husker et foredrag av idrettspedagogen Willy Railo, som jeg også bragte inn i et konstruktivt samspill rundt Ingrid Kristiansens utvikling som løper. Han sammenlignet norsk rosport og tennis. I norsk tennis er det lite som minner om internasjonalt nivå. Railo påsto at det var knyttet til den herskende tankekulturen: «Det er vanskelig å bli god i tennis i Norge».

Om du ikke er klar over det, blir du det lett når du entrer en norsk tennisarena. «Svenskene vil vi aldri kunne slå!». Tennisens forklaring er ofte vanskelige rammebetingelser, som for få haller, for lang vinter, for lite penger osv. Det er jo interessant at den lille svenske byen Vaxjø har produsert tre Grand Slam-vinnere i tennis. Jeg tror det har lite med vær og penger å gjøre. Men, det er knyttet til kultur. I Vaxjø vokser ungdommen opp i troen på at det er mulig – bare vi gjør minst det samme som forbildene………
Tilbake til Railo. Han ba oss se på norsk rosport, som beviselig lever under meget snevre rammebetingelser. Men, det er stort sett alltid en robåt som vinner en medalje. Tankekulturen er en annen. Den er at man skal befinne seg i toppen. Hver roer som setter seg i en båt vet at det er mulig. Tennisspillerne ser ofte vanskelighetene, mens roerne ser mulighetene. «For kaldt om vinteren? Da trener vi ved å gå på ski! For dårlig rekruttering? Da gjelder det å ta vare på de vi har! Svensker? Sverige er et land vi passerer på vei ut i den store verden».

Unge norske fotballspillere hører så altfor ofte fra sine trenere og ledere at det ikke er mulig. Vi har sett flotte semifinaler i Champions League. «Det var noe annet enn hos oss», sa mange jeg møtte rundt omkring. Hvordan overføres dette til våre unge spillere? Jeg tror det er mulig å samle ungdommer som vil, og å bygge miljøer som gjør det som skal til. Og, som flytter seg fra trinn til trinn i en utviklingstrapp.

Julaften i påsken

Norsk idrett har fått en ny utøver i den absolutte verdenstoppen. Alexander Dale Oens tre EM-medaljer gir håp om endelig en norsk olympisk svømmemedalje – 112 år etter de første olympiske leker. Det er på tide, men vi skal også huske at svømming er en av de virkelig store olympiske idrettene.
Oen er den første mannlige svømmer med internasjonale medaljer. Irene Dalby vant sine to EM-gull på de lengste fridistansene i 1991. Og, vi aldrende husker Lene Jensens VM-sølv på 100 m fri bak en øst-tysk kjempedame med bassrøst i 1978. En prestasjon som ga Lene Morgenbladets gullmedalje for årets beste idrettsprestasjon i vinterlandet.

AlexanderGutten fra Øygarden er så god at han kan bryte barrieren i Beijing. For olympiske leker blir det, selv om Kina langt fra har oppfylt kravene til bedring av menneskerettighetene. Verdens oppmerksomhet er på undertrykkelsen i Tibet. Noe Kina systematisk har holdt på med i lang, lang tid. Men, som Gerhard Heiberg sier: «Kina henretter i dag ikke folk på idrettsbanene». Spiller det noen rolle så lenge omfanget av henrettelser er på samme nivå – uten normal rettergang. IOC er en idrettslig anakronisme, og er langt mer opptatt av gods og gull enn menneskerettigheter.

Langt hyggeligere er oppmerksomheten rundt Dale Oen. Rett nok var det «bare» europeiske svømmere i Eindhoven. Men tidene Alexander oppnådde er i ypperste skikt. I OL svømmer han 100 m og 200 m. Gulltiden på 100 m er bare 0,63 sek bak verdensrekorden til Brendan Hansen, USA, fra 2006. Og, den siste lengden svømte Oen bare 0,12 sek langsommere enn Hansen. Og, godt under Hansens olympiske gulltid fra Aten i 2004 var han også.

På 200 m hadde Alexander en fantastisk avlsutning, og var 0,86 sek raskere enn den russiske gullvinneren på den siste lengden. Rett nok reddet russeren seg i land med en liten tiendel, men avslutningen har sikkert gitt bøtter av selvtillit. De siste 50 m var også raskere enn da Brendan Hansen satte verdensrekorden på distansen.

Gradvis har resultatene blitt forbedret. Allerede i Aten for fire år siden var Dale Oen olympisk deltager – som læregutt. Akkurat som Vebjørn Rodal var det i Barcelona fire år før suksessen i Atlanta.

Resultatene skyldes langvarig og systematisk arbeid. Like fra gutten 16 år gammel flyttet til Laksvåg for å bli god til å svømme parallelt med å følge skolen. Svømmelandslaget har vært flinke til å utnytte mulighetene som ligger i ressursene i Olympiatoppen. Ikke minst har den faglig dyktige Alex Wisnes vært tett trukket med i utviklingen. Og, han var selvagt på plass i Eindhoven for hjelpe til med å videreutvikle bevegelsesmønsteret. Som han gjør for Trond Nymark, en annen av de olympiske medaljekandidatene fra Bergen. Knapt noe menneske i Norge ser og forstår teknikk som Wisnes.

Svømmelandslaget har utviklet en interessant modell under ledelse av landslagssjef Petter Løvberg. De personlige trenerne er like selvsagte på landslaget som svømmerne. Det er skapt et miljø hvor trenerne faglig utfordrer hverandre hele tiden for å kunne klatre i utviklingstrappen. Allsidighet i treningen er bragt inn. Dale Oen både turner, løper, går lange turer i fjellet, padler, bruker rulleskiene m.m. Dermed tåles mer trening, motorikken bedres, mentalt blir det også avveksling. Flott tenkt. Ca. 750 treningsøkter gjennomføres pr. år. Det må til – de gjør det jo de andre av våre beste, som Olaf Tufte, Eirik Veraas Larsen bl.a. For mange er opptatt av hvordan man kan slippe unna med minst mulig. De nevnte vet at det holder ikke med 4×4 min intervaller de fleste av ukas dager. Det blir som å pisse i buksa………

Gakk nå hen dere andre utøvere i distriktet som ønsker å bli internasjonalt gode. Medieoppmerksomhet og idrettslig nivå henger ikke nødvendigvis sammen. Har du lyst til å bli topp i din idrett, bør du sette deg ned med trener Stig Leganger-Hansen og Alexander og finne ut hva de gjør, og hvordan de lever for å lykkes.

Men, jeg har i mitt idrettsliv dessverre altfor mange ganger møtt utøvere/trenere som er for opptatt av å systemforklare hvorfor egen idrett er så forskjellig fra andres. Jeg er sikker på at det er flere likheter enn forskjeller på å spille fotball/håndball på den ene siden, og å svømme f.eks.

Leganger-Hansens filosofi går bl.a. ut på systematisk å utnytte de mulighetene som ligger i de svake sidene, og gjøre noe med disse. Selvfølgelig med basis i det som er bra! Det strider noe med Nils Arne Eggens god’fot-teori. Min erfaring er at det nytter ikke å bli virkelig god i individuell idrett hvis du ikke systematisk jobber med å fjerne svakheter. Alene i bassenget er det ingen lagkamerater å støtte seg på. Det samme burde selvfølgelig gjelde på alle plasser i Rosenborg.

Jeg gleder meg til fortsettelsen – jeg tar av meg min vinterlue, som jeg dessverre måtte finne fram igjen. Til ære for Dale Oen, og hans dyktige trenerapprat. Måtte hell og lykke følge dere i alle de små basseng verden rundt!

Trygghet og utfordring

Gjennom arbeidet i Olympiatoppen har jeg fått mulighet til å se hvordan utvikling skjer innenfor mange ulike toppidrettskulturer. Det er mange som kalles toppidrettsutøver, altfor mange etter mitt syn. Derfor har jeg min egen definisjon:

«Toppidrettsutøver er den som, til tross for et høyt nivå og gode resultater, er på jakt etter små forbedringsområder som kan gjøre de gode resultatene enda litt bedre».

Det slår meg at de beste alltid bærer dette kreative suget i seg. Kall det gjerne ydmykhet i forhold til eget prestasjonsnivå. Uansett hva du holder på med, kan du være sikker på at det et eller annet sted finnes noen «gærninger» som er villige til å «jobbe vettet av seg» for å true de ledende. Enten det er næringsliv, kunst og kultur eller idrett. Ingen er så lette å slå som eneren, hvis vedkommende har den oppfatning at posisjonen som markedsleder vil vare evig.

I helgen var jeg i Vikingskipet for å følge World Cup på skøyter. En rose til arkitekten som våget å skape en hall som et omvendt vikingskip ved Mjøsas bredd. Etter flotte resultater i helgen er hallen den raskeste i Europa, med bedre banerekorder enn selveste Thialf i Heerenveen.

De norske skøytetradisjoner er sterke med uttallige triumfer internasjonalt. Mange av de store idrettshelter i Norge er skøytehelter. Oscar Mathisen, Ivar Ballangrud, Hjallis, Kuppern, Johan Olav Koss bare for å nevne noen få. Det er navn som klinger, og tradisjoner som forplikter.

Det har dessverre gått litt tregere de siste årene. Årsakene er sikkert mange, men et generasjonsskifte er alltid vanskelig. Mange etablerte ga seg i løpet av kort tid, og i dag består herrelaget av en rekke ungdommer, ispedd veteranen Øystein Grødum. Det er jo en liten idrett vil mange hevde, er det da så vanskelig å hevde seg? Stort sett alle vinteridrettene er små når det gjelder deltagende nasjoner. Men, antall nasjoner som satser skøyter ligger ikke tilbake for langrenn, alpint, hopp, skiskyting eller kombinert. Heller motsatt.

Det tar tid å bygge gode lag, og det er spennende å se et gryende storlag på beddingen blant gutta. Med en usedvanlig karismatisk trener i førersetet i Peter Muller. Et frittalende følelsesmenneske med et langt liv i sporten. Selv olympisk mester på 1000m, suksessfull trener for en rekke verdensstjerner, og nå i gang med «prosjekt Vancouver 2010». Med økonomiske rammer for et skøytelandslag inklusive støtteapparat mindre enn lønningene til en middels midtbane i norsk tippeliga. De kunne sikkert ønsket seg videre rammebetingelser. Men, konsentrerer seg om det de kan gjøre noe med ? nemlig å gjøre det best mulig med det de har.

Og, det rører seg virkelig ? Håvard Bøkko er lagets desiderte ener. Og, så langt verdens nest beste allrounder med god mulighet til å vinne årets verdenscup på langdistanse. Drøyt 20 år er knotten fra Hallingdal. Med fremdeles mye å utvikle ? ikke minst på det fysiske. Men, for et grunnlag?

Jeg er overbevist om at suksess i internasjonal toppidrett er en funksjon av allsidig fysisk aktivitet i oppveksten. God motorikk og kondisjon som utøver har sammenheng med det som ble gjort som barn. I vårt stillesittende og forfetende samfunn vil det stadig bli lengre mellom de ungdommene som kan håndtere nødvendig toppidrettstrening.

Bøkko er et unntak i så måte. Vokst opp i Hol hvor uteliv i skog og mark ble prioritert. Ikke minst kreativ, dristig lek. Gutten tar lett baklengs salto uten tilløp, han mestrer sin kropp som en turner. Et fortrinn på skøyter ? der rytme og harmoniske bevegelser er grunnlaget.

Fjellheimen er arenaen for restitusjon, enten det er som rypejeger eller på ski. Jeg har studert Kenyas løpere, og uten unntak har de en oppvekst preget av mye fysisk aktivitet. Ikke i form av organisert idrett, men rett og slett ved at de måtte gå til og fra skole. Arbeide gjorde de som gjetere i fritiden fra seks års alder, og selvfølgelig var det masser av naturlig lek. Lite playstation for å si det sånn?

For meg er Håvard Bøkko en «norsk kenyaner». Han hadde blitt topp uansett idrett han hadde valgt. Han har også en mental styrke og ro som er uvanlig. Venstre skulder har skapt problemer etter fall på trening i Salt Lake. De fleste utøvere ville fokusert på den vonde skulderen som en unnskyldning for et mulig kommende dårlig resultat. Håvard nevnte den ikke, og når han ble spurt regnet han med at det ville gå bra uansett. Den var jo tapet opp.

Media er opptatt av at unggutten burde gjøre som Sven Kramer ? kutte ut en del løp for å være best mulig forberedt til VM om 14 dager. Treningsfaglig er det kanskje mulig å spisse formen bedre ved å holde noe igjen. Men, her har du en offensiv ungdom. Som gjerne vil, og min erfaring er at det er ytterst risikabelt å si til den offensive: «Du burde ikke».

Jeg ser guttens utvikling i et lengre perspektiv. For å gjøre noe bra, må du tørre å gjøre det dårlig. Å våge å tape, er å våge å vinne». Det er som å hoppe høyde ? lar du være å ta spranget, river du garantert ikke. Fluktmulighetene er mange, og gjør at all energi som er oppstått gjennom press, forsvinner ? til liten eller ingen nytte for individet eller laget. Tankene styrer følelsene. Lukk øynene og tenk: «Jeg må, jeg bør, jeg skal!» Noter deg hvilke følelser som dukker opp i deg. Tenk så: «Jeg vil, jeg tør, jeg kan». De fleste merker en forskjell. Duoen Muller/Bøkko er i ytterkant på det siste alternativet. Og, vær sikker ? de tør å feile. Og, vil lære av eventuelle feil. Men, skal evalueringen ha mening, må de da prøve ut mulighetene først.

Jeg har sett nok av idrettsutøvere som har mistet sin offensivitet ved at idrettspsykologer har kommet inn og forsøkt å endre tenkemåten. Ofte har de lyktes i å sykeliggjøre en frisk utøver i stedet for å skape trygghet og fokus i en offensiv tenke- og væremåte. Bøkko er lederstjernen på et landslag i utvikling. Lagets utvikling er avhengig av at kapteinen tenker positivt. Negative tanker kan spre seg raskt i et lag. Bøkko er i gang med å bryte grenser ? for et friskt pust i norsk idrett.

Antall visninger