Det er ofte slik i idrett, at media og publikum raskt begynner å tvile hvis en utøver sliter en sesong. Som med Thor Hushovd etter fjorårets meget vanskelige sesong. Intet fungerte, de som følger nøye med forsto at noe var galt, at det var sykdom som var årsaken. Men intet konkret kom fram etter undersøkelsene. Dermed ble Thor sendt ut i ritt, og de er som kjent ekstra hard belastning på organismen. Thor, og hans trener Atle Kvålsvoll, håpet at alt skulle ordne seg. Ingen optimal situasjon siden Thor var ny for sesongen i stjernemannskapet til BMC, kjørende i VM-trøya. Det måtte da ordne seg til Paris-Roubaix, som Thor har en intens, og realistisk ambisjon om å vinne. Siden han vant U23-utgaven av rittet i 1998 har det vært øverst på ønskelisten. Kun én har vunnet både for ungdommene og de profesjonelle – Marc Madiot. Thor burde bli den neste. Det var vondt å se ham slite seg gjennom de drøye 250 kilometerne i fjor. Det kostet å fullføre til en godkjent 14.plass. For Thor var det et nederlag som svei. Det funka ikke, ingen forsto hva som var galt. Og galere ble det ved at Thor igjen og igjen ble sendt ut i ritt, som rev han enda mer ned i kjelleren. Symptomene minnet mye om «kyssesyken», men det ble ikke konkludert noe som helst før langt ut på året. Da endelig – kyssesyke. Thor var i mellomtiden kjørt godt i senk, jo lenger ned desto tøffere å komme tilbake. Siste gangen han slepte seg til start var i Polen Rundt medio juli. Lenge før rittet ble avsluttet var Thor hjemme hos sin lille familie.

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har møtt som har avskrevet Thor. Jeg har sett mange lignende «case» i mitt lange idrettsliv. Erfaringene tilsier at det er fullt mulig å komme tilbake, men jeg var spent. Jeg har sett utøvere angrepet av «kyssesyken» som har brutt ned immunforsvaret og ikke har tålt nødvendig trening etter en sykdom, som har mange nyanser.

Men avbruddet kunne også gi bonus. Thor har konkurrert på høyt nivå i en ressurskrevende idrett. Det må etter hvert tappe, ikke minst mentalt. Nå fikk han et langt avbrekk, fikk den mentale sulten tilbake. Erkjennelsen av at det å sykle var det morsomste han kunne bedrive, en livstil og ikke en jobb. Et innstendig ønske om å vinne kom tilbake. «Jeg vil og jeg kan», ikke som hos mange veteraner som ender opp med «jeg skal og jeg må».

Etter nødvendig hvile startet Atle og Thor opp med en langsiktig oppbygningsplan. Her skulle en solid base bygges opp før konkurransene fikk prioritet. Signalene var at Thor responderte godt på øktene. Turen til Argentina ble et nødvendig onde. Her var det primære å komme seg tilbake til Europa uten å ha forbrukt mye ressurser. Slik at treningen kunne fortsette uten avbrudd, med nødvendig progresjon. Tour du Haut Var ble bekreftelsen på at her var ting på gang. Den første etappen ble vunnet, men jeg ble enda mer imponert over hvor godt Thor kom gjennom den andre. Jeg har kjørt gjennom etappen, og det er kupert som bare det i åsene overfor Middelhavet. Strålende kjørt av Thor. Het Nieuwsblad ble som det ble. Også for Edvald. De fikk begge lagkamerater i brudd, og dermed ble de låst. Men jeg fulgte TV-bildene fra min hule i Frankrike, og så at Thor fungerte godt. Jeg kjenner lusa på gangen, har dog sett ham kjøre sykkelritt siden han var 11 år.

Enda bedre ble det i det beinharde Tirreno-Adriatico. Thor var med, tok ingen sjanser i spurtene og gjennomførte en kjempeetappe tirsdag. På en knallhard etappe kom han inn med de fleste gode klatrerne, som kjørte det de var kar om for å komme høyest mulig i sammendraget. Nå er jeg trygg, formidabelt godt jobbet Thor assistert av Atle. I Milano-Sanremo kan alt skje, men viktigst, det er under en måned til Paris-Roubaix. Som må bli mer dramatisk enn den mest spennende påskekrim.

Nå skåret Messi for annen gang mot Milano. Det er høytid, mitt favorittlag er på gang, ikke tull i annen omgang, please! Men, dette er en hyllest til Thor Hushovd. Det er Messi-kvalitet over det han har gjort på trening i høst og vinter. Well done, med stjerne!

Klart det er langt fram til de varme sommerlekene i Rio, vi er jo knapt ferdige med London og begeistringen over Alexander Kristoff`s bronsemedalje. Men, tiden løper. De fleste trodde løypa i Rio ville bli like lett som den i London. Og, faktisk var det opprinnelige forslaget som ble fremmet for UCI (det internasjonale sykkelforbundet) en meget lett og flat løype. Den forkastet de bestemmende myndigheter i Sveits, de ønsket en mer utfordrende trase.

Den nye løypa består av tre runder a 60 km, der rytterne på hver runde skal forsere en 3,5 km lang bakke med 15 % gjennomsnittlig stigning. Så følger en rekke mindre runder med en tøff bakke på hver av dem. Den totale distansen blir 250km. Løypa skal bl.a. besøke fattigkvarteret («favela») Rocinha, som ligger plassert på en av de bratte høydene over Rio med spektakulær utsikt over byen.

Slik løypa fremstår, vil den passe de gode klatrerne, men det er også lagt inn et 4km brosteinsparti mot slutten. Sikkert ikke like utfordrende som de verste i Paris-Roubaix, men likevel en klar utfordring mot slutten av rittet. Mål er på flatene foran Copacabana stranden. Da er det vel bare for sliten ryttere med nærmere seks timer på sykkelsete å dyppe sine svette kropper i havet.

Prosessen er nå at den nye utfordrende løypa avventer sin formelle godkjenning. Men, den inviterer til et offensivt og hardt sykkelritt. Og, det er jo det publikum vil ha. Hva betyr det for de norske sjansene? Lars Petter Nordhaug står etter årets sesong som den beste norske klatreren. Han har vist voldsom framgang, og etablert seg som en rytter på høyt nivå i den type løyper man sannsynligvis vil møte i de neste olympiske lekene. Også Edvald Boasson Hagen holder god klatrestandard. Det viste han til fulle i årets Tour de France der han tauet på Sky-toget i de lange stigningene i Alpene og Pyreneene. Men, etter litt indretjeneste i mine øvre gemakker fremmer jeg teorien om Lars Petter er den rytter det bør kjøres for i de neste olympiske lekene. I så fall fortjent for en som har gjort hjelperytterrollen lojalt og meget bra både hos Team Sky og under OL/VM.

Som sagt innledningsvis, det er langt fram til neste gang verdens idrettsungdom skal leke olympisk. Men, løypekomposisjonen tok en form de færreste hadde tenkt seg. Rio blir sikkert en ny relativt flat løype, en kjempemulighet for Kristoff, tenkte de fleste. Men, overraskende nok ligger det an til en løype med mye forsering av mange bratte høydemeter, og dermed andre ryttere i hovedrollene en septemberdag i 2016. Mark Cavendish har luktet lunta, og allerede antydet at han vil satse på å kalle frem de gamle baneferdighetene, og vise dem fram i Brasil.

Om det blir varmt? Godt lunt etter norske forhold, men ikke stekhett. Men, rytterne må regne med temperaturer rundt 22-27 grader, og det er ikke uvanlig med temperaturer på over 30 grader. Og, den relative luftfuktigheten vil være vesentlig høyere enn den var i London. Konklusjon – det ligger an til et krevende ritt, løype- og klimamessig. Men, nå er det jo slik i sykkel at det er rytterne som avgjør hvo hardt det til slutt blir. Men, forbauses ikke om Lars Petter Nordhaug er mannen Norge satser på i neste OL. Dog er det vanskelig å spå om fremtiden – kanskje den norske kapteinen der ikke en gang er proff i dag? Spennende blir det i hvert fall å følge utviklingen blant våre beste, der gode resultater gledelig dukker på rekke og rad.

Edvald Boasson Hagen presterte tre etappeseiere i Tour of Britain – i felt med mange gode ryttere. Hans debutsesong blant de store gutta er mer enn godkjent – imponerende av gudbrandsdølen. Potensialet er udiskutabelt. Jeg er spent på fortsettelsen, og klatringen i utviklingstrappen mot et realistisk mål som en av de beste profesjonelle rytterne i verden – skal vi si om fire år?

De som lykkes best med sine resultatmål, har evnen til å fokusere på «det viktigste av det viktigste» å gjøre noe med. Det vil si sine prioriterte utviklingsområder. Hva som bør prioriteres utviklingsmessig vil måtte relateres til den type rytter Edvald ønsker å utvikle seg til å bli. Det er jo det som er så fascinerende med sykkelsporten – at det er rom for så mange spisskvaliteter. Som etapperytterne med fokus på tre-ukers tourene, spurtere, klatrere, klassikere, temporyttere. Det er selvfølgelig mulig å utvikle seg til en rytter av verdensklasse innen flere av «segmentene». Årets sesong har vist at Edvald allerede er meget god som temporytter på middels lange distanser. Han er en spurter av rang, spesielt i mindre utbrytergrupper. Hvilket han har vist med god taktisk innsikt og mot. Han går gjerne i brudd, og lykkes ofte i avslutningene.

Han bør videreutvikle sine meget gode tempoferdigheter. Han kjører teknisk godt, og har åpenbart en meget god motor. Tempoferdighetene og evnen til å avgjøre i utbrytergrupper sier meg også at han har en høy anaerob terskel (AT). AT er det høyeste intensitetsnivået hvor det er full likevekt mellom produksjon og eliminasjon av melkesyre. Edvalds AT ligger sannsynligvis uvanlig høy relatert til makspuls. Hvilket er av avgjørende betydning når man skal hevde seg i utholdenhetsidrett.

Det er fire år til temporittet i OL i London. Kan Gustav Larsson klare medalje, er det også mulig for Edvald. Jeg har fulgt treningen og utviklingen til Gustav Erik, og han er en rytter som har jobbet med å utvikle en høy AT gjennom planmessig fokus på dette. Også som et resultat av sin bakgrunn som en dyktig langrennsløper og MTB-syklist.

Edvald har også «smakt» på de virkelige endagsklassikerne, som kjøres på distanser rundt 250 kilometer. Og vil sikkert hevde seg i front her også. Årets sesong har vist at distansen er den virkelige utfordringen. Det klarer han sikkert å tilpasse seg greit. Edvald er ung, styrken utvikles med alderen. Og med alderen tåles også høyere treningsvolum. En gradvis økning, vil gi tilvenning til de lengre distansene.

Flere har lanserte Edvald som en mulig pallmann i Tour de France. Da er det avgjørende å kunne klatre bakker med lengde over 20 kilometer, gjerne godt over 2000 meter. En ferdighet som nok vil ta noe lengre tid å oppøve. Men, med sitt antatt høye AT har han et bra utgangspunkt. Men sportsdirektør Alan Peiper i Team Columbia uttalte at Edvald da må noe ned i vekt. Ikke forsér dette. Gå utviklingstrappen som en topp tempo- og klassikerrytter, og etappevinner. Samt en rytter som kan slåss i toppen i de store etapperittene på 5-8 dager. Det er nok av ufordringer! Trygt er det også å se at laget har stor tro på «dølen» og dermed ikke matcher ham for hardt. Kloke folk i Team Columbia.

Gratulerer med en flott debutsesong!

Lance «is back in business». Signalene er at han har primærfokus på Tour de France, og vil slåss i toppen. Mulighetene?

Til hans fordel taler:

• Han har lyktes før – han vet hva som kreves.
• Han er et petimeter i planlegging og i gjennomføring. Med min erfaring fra å ha trent utøvere i den ypperste verdenseliten på maraton, er jeg overbevist om at planlegging er sentralt for å lykkes. Lance har vist at han er kynisk i å bygge en sesong mot det absolutte målet. De rittene han kjørte før Touren, var ledd i treningen – det var ikke unødig energilekkasje med fokus på for mange oppgaver som kunne forstyrre oppbygningen mot det endelig målet. Noe som også kjennetegnet forberedelsene til Carlos Sastre i år. Han fikk trene i fred, og rittene før Touren var ledd i treningen.
• Han har en vilje som knapt noen. Hvilket han har vist gjennom sine resultater, og ved å komme tilbake etter testikkelkreften, en kamp han av mange spesialister var dømt til å tape.
• Han er et usedvanlig idrettstalent. I dag gikk fellesstarten i Oslo sykkelfestival i VM-løypa fra 1993 (dagens ritt var et uvanlig flott arrangement for øvrig). Lance vant for 15 år siden som fremdeles den yngste proffmester i historien. Bare det sier noe om kvalitetene. Han var som 16-åring allerede så godt trent at han slåss om seieren i triatlon-konkurranser med de beste seniorene i USA. Studier av hans trening som ungdom viser voldsomme treningsmengder basert på allsidig aktivitet. Det har gitt en aerob base som er uvanlig.
• Han har evnet å organisere et lag rundt seg som er 100 prosent disiplinert for å bidra til at kapteinen lykkes. Han bygget kynisk opp laget med hjelpere i den ypperste verdenselite relatert til den spisskompetanse han trengte i de enkelte rollene. Inklusive støtteapparatet.

Utfordringene?

• Alderen sier mange. Hvis han vinner, vil han være en eldste i Tour-historien. Jeg tror ikke alderen er noen begrensning.
• Det er i år tre år siden han vant. Lang tid uten toppidrettstrening. Dog har han holdt seg i form – blant annet løpt New York City Marathon de siste årene. På brukbare tider når man relaterer til et tungt løpssteg, svak løpsteknikk og tung kropp (i hvert fall relatert til de «flisene» som er i teten).
• Det mentale. Jeg vet at utøvere som legger opp, ganske lenge savner idretten sin. Lance har selv uttalt at sykling har vært gnisten i hans liv. Lysten er der, vær sikker! Men, så kommer hverdagen. Med den krevende treningen i regn, snø, sol og varme. Og, med vissheten om at valget om Tour-seier betyr at han må si nei til met meste av andre ting, som han kanskje har lært seg å sette pris på. Velger du å bli verdens beste, er det ingen kompromisser – evnen til å fokusere er helt avgjørende. Vil den indre gnisten hos Lance være like brennende når slitet skal gjøres? Jeg er usikker. Jeg har sett et sviktende fokus hos mange topputøvere som har forsøkt seg på et come-back.
• Laget er sentralt. Vi tror Lance velger Astana hos Johan Bruyneel, som ledet ham til alle Tour-triumfene. Men, laget har allerede verdens beste etappe-syklist i Alberto Contador. Kanskje er Levi Leipheimer den neste beste også? Astana har to pallkandidater allerede. Hadde jeg vært sportsdirektør måtte Lance vist usedvanlige resultater i sin oppbygning hvis jeg skulle deplassert verdens, i dag, beste etapperytter som kaptein. To kapteiner er en mulighet. Ikke for meg – jeg har liten tro på todelt ledelse. Organisasjonspraksis viser historisk dette.
• Blir det et annet lag, vil det ta tid for å etablere et godt samspill mellom Lance og Sportsdirektøren, og alle de andre. Lance er usedvanlig sterk – det tar tid å trene gode relasjoner. Starten i Monaco er bare drøye ni måneder unna. Da bør lagbyggingen starte omgående.

Spennende blir det uansett – både å følge unggutten Edvald og veteranen Lance. Vi har mye å glede oss til.

Det er de neppe, men ingen nasjon er, etter OL i Beijing, i nærheten av Jamaica som sprintnasjon. USA er detronisert så det suser. Medaljefangsten til utøverne fra reggeamusikken- og rastafaribevegelsens hjemland ble 6 gull, 2 sølv og 2 bronse – 10 medaljer totalt. 2.8 millioner mennesker bor på øya i det Karibiske hav sør for Cuba, som i 1962 fikk sin uavhengighet fra Storbritannia.

Christopher Colombus «oppdaget» Jamaica i 1494. Da bodde det 100.000 fredelige arawak-indianere på øya. Etter europeernes inntog og jakt på profitt som øyas naturforekomster ga, ble arawak-indianerne fullstendig utslettet på slutten av det 16. århundre. Britene kom dit i 1654, og lyktes etter harde kamper å få kontroll over øya. Britene hentet store fortjenester fra sukkerplantasjene, der arbeidet under trøstesløse forhold, ble utført av slaver med afrikansk bakgrunn. Stadige slaveopprør endte med av de til slutt fikk sin frihet i 1834.

Jamaica har slitt økonomisk, og knapphet på arbeid og stor inflasjon har neppe gitt de fantastiske sprinterne en oppvekst med gullskje i munnen. De fleste finner nok sine forfedre blant de undertrykte fra slavetiden. «Sultne ulver jager best» er ofte realiteten bak mange av de store i idrettshistorien. Men, viljen til å lykkes må selvfølelig kombineres med kunnskap og system.

Jeg er opptatt av kulturen som fundament for regelmessig gode idrettsprestasjoner. Sprinterne fra Jamaica mottok sine første medaljer i London-lekene i 1948. Elegante Herbert McKenley ledet ut på oppløpssiden på 400m, men stivnet og ble passert av Arthur Wint like før streken. Dobbeltseieren var et faktum, og Wint, som også fikk sølv på 800m, og McKenley returnerte som nasjonens helter. McKenley ble senere sentral som trener og organisator av de nye generasjoner med sprintere. Han var den første pioneren som via sine løpsferdigheter fikk stipend til et universitet i USA (University of Illinois). Han lyktes både idrettslig og akademisk, og brøytet dermed vei for de neste. For fattige ungdommer med idrettstalent gir det ekstra motivasjon i den daglige treningen å vite at talentet kan gi både utdannelse og velstand. I dag er det 21 trenere fra Jamaica ved universiteter i USA, og over 200 ungdommer studerer på idrettsstipend «over there».

OL 1952 i Helsingfors ga nye suksesser. Wint og McKenley hadde med seg George Rhoden og Leslie Lang, og sammen vant de gull og satte ny verdensrekord på 4x400m stafett med 3.03.9 – på grusbane. Raskere enn noe norsk landslag har prestert pr. i dag. Rhoden og McKenley vant en ny dobbeltseier på 400m i de samme lekene.

På rekke og rad har de stått frem – kjente navn i sprinthistorien som Lennox Miller, Don Quarrie, Bert Cameron. Raymond Stewart , Winthrop Graham m.fl. blant herrene. Blant kvinnene kan nevnes Merlene Ottey, Juliet Cuthbert, Beverly McDonald, Inez Turner, Michelle Freeman, Deon Hemmings og Sandy Richards som noen av frontfigurene. Min spesielle favoritt var Grace Jackson – noen flottere kombinasjon av vakker kvinne og tilsvarende løpssteg har neppe vært fremvist på noen friidrettsbane. Alle de nevnte har frontet Jamaica`s medaljefangst i OL/VM. Donovan Bailey og Linford Christie er eksempler på utøvere som har vunnet sine medaljer for andre nasjoner, men som er født på Jamaica.

Triumfene fra Beijing er rykende ferske. Usain Bolt var den store helten i «Birds Nest» med sine 3 gullmedaljer og verdensrekorder. Den siste sammen med sine venner på 4x100m-laget. På pallen etter kvinnenes 100m var det kun plass til de tre jentene fra Jamaica.

De fleste av landets skoler har friidrett på programmet. Allerede i barneskolen konkurreres det. Og, de beste kvalifiserer seg til de prestisjefylte friidrettskolene som Kingston College og Vera Technical College. Det årlige skolemesterskapet samler mer enn 30.000 tilskuere. Tidligere OL-mester Donovan Bailey fortalte nylig om hvilken opplevelse det var å være tilbake i Kingston som æresgjest under årets skolemesterskap, og å se 13-årsklassen på 100m bli vunnet på 10.8. Konkurranser er en del av skolehverdagen.

Hvilken forskjell fra Norge der konkurranser i skolen er bannlyst. Vi må da beskytte våre håpefulle må vite – på med hjelm, og kvæl dem i trygghet. I min oppvekst ble mangt et talent oppdaget under skolenes landsidrettsstevne. Men, det var en farlig arena – fant norske pedagoger og psykologer ut. Sikkert etter meningsløse doktorgradsarbeider.

Lørdag formiddag norsk tid avgjøres det olympiske landeveisrittet for menn i Beijing. Sykling er en av de få idrettene som har vært på det olympiske programmet siden starten i Athen 1896. Den gang kjørte rytterne maratonløypa – først i motsatt retning fra Athen til Maraton, og returnerte til Athen med målgang på Phaliron-velodromen. Det individuelle landeveisrittet har vært arrangert i alle lekene unntatt 1900, 1904 og 1908.

Det olympiske landeveisrittet var inntil 1996 kun åpent for amatører. Pascal Richard, Sveits vant det første åpne rittet i Coca-Cola-hovedstaden Atlanta. Foran dansken Rolf Sørensen og Max Sciandri. Lance Armstrong hadde store forventninger til triumf på hjemmebane, men måtte ta til takke med den «vonde» fjerdeplassen. Under forberedelsene og rittet kjente han de første symptomene på kreftsykdommen som nesten ble hans bane. Og det var en Lance langt fra maksimalt nivå, som deltok på hjemmebane.

Jeg overvar rittet i Sydney i 2000, der Telekom-trioen Jan Ullrich, Alexander Vinokourov og Andreas Kløden satt igjen i finalen – to tyskere og en fra Kazakstan. Alt lå til rette for en spennende finale. Ville tyskerne knekke Vinokourov, som var den antatt sterkeste spurteren av de tre, ved å støte annen hver gang? Det ville jo vært et naturlig scenario. Men, slik gikk det ikke. Alle tre mottok jo sine millionlønninger fra den tyske telegiganten. Forholdet til arbeidsgiveren var viktigere enn en åpen kamp om de olympiske medaljene. Telefonen kimte fra Telekom`s hovedkvarter i Tyskland med beskjed om at med tre Telekom-ryttere i kamp om medaljene, skulle seieren gå til en tysker. Slik ble det organisert, med Vino på sølvplass. Heller ikke i dette rittet maktet «Kong Lance» pallplass. Selv om US Postal ryttere fra flere nasjoner «lojalt» jobbet for sin kaptein.

Den samme problematikken har dukket opp i flere Verdensmesterskap. Der ryttere på tvers av nasjonslagene har hjulpet en lagkamerat til seier. Båndene til arbeidsgiver har vært sterkere enn lojaliteten til nasjonen.

Paolo Bettini skal forsvare tittelen fra Athen. Med hjelp fra fire lagkamerater. Deltagelsen i det olympiske rittet er begrenset på en helt annen måte enn under VM. De store nasjonene kan stille med hele ni ryttere under høstens store begivenhet mot fem i lørdagens ritt. Hvilket også medfører at antallet virkelig gode ryttere er redusert. Statusen til OL-rittet er fremdeles lavere enn en for VM- og Tour de France. Beijing-rittet kommer for tett på avslutningen av den voldsomme tre-ukers belastningen rytterne nettopp har vært gjennom. For mange blir det for kort tid til restitusjon, og oppbygning til ny toppinnsats. I tillegg venter en krevende døgnomstilling på seks timer, kombinert med omstilling til det varme, luftfuktige og forurensede klimaet i Beijing. Mange gode rytterne har derfor meldt forfall til OL. Men, det vil bli en overraskelse om ikke et av de store navnene i sykkelsporten står med gullmedaljen om halsen.

Rytterne representerer sine nasjoner, men de har sin lønn fra sykkellaget. Vil vi få se samarbeid på tvers av landegrensene? Team CSC har som eksempel hele 14 ryttere til start. Team Columbia stiller med ni og Crédit Agricole med syv. Det blir spennende å følge eventuelle konstellasjoner som danner seg underveis. Flere av de mindre meritterte rytterne i feltet er fremdeles uten kontrakter for kommende sesong. Motivene er mange for å innlede et samspill?

Løypa er variert og krevende etter de første paddeflate to timene på vei til rundløypa, som vil avgjøre. Hvilket åpner opp for at outsidere går tidlig i brudd. Siden de store nasjonene har minimalt med hjelperyttere, vil nok disse spares til den avgjørende fasen i de kuperte partiene. Derfor enda større muligheter for de ukjente til å vise seg frem i TV-ruta.

Sykkelsporten har ikke fått skikkelig fotfeste i det enorme landet der øst. Proffrittet Tour of Qinghai Lake kan vise til syv årganger. Et krevende ritt, som bringer rytterne opp fjell til 4000 m.o.h. Kjente ryttere som Damiano Cunego og Tom Danielson har vunnet tidligere utgaver. I år ble det dobbeltseier til stordoperne Tyler Hamilton og Marek Rutkiewicz. Men, rittet arrangeres i provinser langt vest i landet, og ser ikke ut til verken å skape nasjonal interesse, eller klatre når det gjelder internasjonal prestisje. Svensken Bert Johansson, som vant det olympiske landeveisrittet i Montreal 1976, arbeider aktivt for å øke interessen i Kina. Foreløpig har han hatt større suksess med å skape interesse for terrengsyklingen. Tenk på potensialet som finnes i Kina? Er det ikke «nine million bicycles» Katie Melua synger om? Den lokale favoritten heter Fyu Li, som hadde kontrakt med Discovery Channel i fjor. En kinesisk rytter som henger med teten til slutt vil være en «gave til internasjonal sykkelsport».

Kurt Asle Arvesen er det norske håpet, slik jeg ser det. Men, feltet er ikke sterkere enn av det er rom for flere gode norske plasseringer. Kurt er en mester til å prestere når det gjelder. Niendeplassen fra Athen var en av de beste norske prestasjonene under lekene for fire år siden. Jeg har forventninger til et enda bedre resultat lørdag. Lykke til alle fire!

Det vil smake med en norsk medalje igjen. 24 år er det siden Dag Otto Lauritzen vant bronsemedaljen i «bakerovnen» i Los Angeles. Bak Alexi Grewal og Steve Bauer, og foran Morten Sæther, en annen stor norsk syklist. Det har altså skjedd før, da kan det skje igjen?

Er nettopp ferdigdusjet etter min egen lille triatlon med fruen. Syklet fra Vikersund til Snarum, så jogg i skogen til Sysletjern, svømming i vann som holdt 23-24 grader, og det samme tilbake igjen. Du er neppe så lokalkjent at stedene sier deg noe. Men, for min kone og meg er det et deilig tur- og treningsterreng. Godt å få rørt på skrotten igjen etter lange Tour de France-dager. Fra 14-18 timer pr. dag. Neppe innenfor bestemmelsene til Arbeidsmiljøetaten. Men, det er en etat jeg aldri har hatt noe forhold til. Langt viktigere for meg har det vært å fylle rollen min i det fantastiske laget TV2 har stilt med i årets Tour. Er det noe som inspirerer meg, er det å være en del av et godt lag. Som ser muligheter, og hvor sutring og problemer er fraværende. Slik er det sikkert for deg som leser dette også. Vi presterer best sammen med andre, når det er flust av humør.

Lagspillet avgjorde også årets ritt. Sjelden har det vært så tydelig at et godt lag er en forutsetning for seier i rittet, som så desidert er sykkelsportens viktigste merkevare. Team CSC utfylte hverandre perfekt, og ble tilsvarende godt ledet. Det kom ikke av seg selv. Suksessen er en funksjon av langsiktig satsing og utvikling. Rytteren møttes til lagbygging på Hovden i desember. Der ble den enkelte og laget testet i utfordrende og fremmede metaforer – for de fleste. Det var tydelig for de som kom nær på øvelsen at Carlos Sastre ikke har vinterøvelser som prioritet. Men, gjennom skulle han. CSC er det eneste laget i sykkelsporten som utvikler sin prestasjonskultur med et verdisett som basis. Kjerneverdiene er Communication, Loyalty, Respect and Commitment. Man intet å gjøre på dette laget hvis en ikke kan leve etter disse grunnverdiene. Og, rytterne og ledelsen utfordres regelmessig på sitt bidrag til et mer velfungerende lag.

Jeg tok feil når det gjaldt Sastres mulighet som vinner. Jeg trodde denne lojale, sterke rytteren ville ende i historien som «den evige toer». Allerede under samlingen på Hovden var det klart at Sastre var mannen det skulle kjøres for i Touren. Han fikk et sesongopplegg skreddersydd for formtopp under de tre juliukene. Det var interessant å se hvordan han brukte generalprøven i Dauphine Libere til å trene. Han kjørte noen partier hardt, men det aller meste kontrollert uten å svi av unødig med ressurser. Dermed kom han, i motsetning til mange konkurrenter, med fulle energilagre til start i Brest.

Det var kanskje ikke så rart at jeg ikke helt trodde på gutten fra Avila. Han er inne i sin ellevte proffsesong, og hadde før Touren kun tre seire i karrieren. Det lyste ikke vinner av ham. Men, hvor offensivt han utnyttet pasningen da den kom i bunnen på stigningen til L`Alpe d`Huez! De andre ble gjort til statister. Og, grunnlaget for seier lagt.

Det var et perfekt lagarbeid guttene til Riis demonstrerte. Her ofret verdens- og olympiske mestere seg for fellesskapet. Og, sentralt i laget – i en offensiv midtbanerolle – Kurt Asle fra Eresfjorden. Eller «Kurtus» som en fransk storavis kalte ham, med referanse til de gamle romerske krigere. Kurt har fått sin fortjente hyldest. Kronet med etappeseieren med målgang under den vakre borgen i Foix. Som, ble bygget av greve Gaston Phoebus i det 14. århundre. Greven var dikter og omga seg med trubadurer i kulturelt fellesskap. Men, mest var han en slu politiker og drittsekk. Som drepte sin sønn eneste sønn og bror for å styrke maktposisjonen.

Kurt viste stor vinnervilje da han satt alene med Martin Elmiger i finalen (før Allesandro Ballan kom opp). Sveitseren tvilte og satte seg opp, men Kurt nektet å gi seg da de andre utbryterne nærmet seg. Den sterkeste i troen vant fortjent. Like imponerende var tauingen opp Col de Tourmalet – et av de tøffeste Tour-fjellene. Kurt kjørte så hardt at mange av favorittene kunne glemme palldrømmene i Paris etter etappen. Jeg står fast på at innsatsen til Kurt under Touren må være vanskelig å slå som årets idrettsprestasjon i Norge. Vi snakker dog om en internasjonal verdensidrett uten klimatiske begrensninger når det gjelder oppslutning.

Og, CSC har andre i bakhånd. Nordens beste klatrer heter Chris Anker Sørensen, og er bare 22 år gammel. Har i år vunnet kongeetappene i Dauphine Libere og Østerrike Rundt. Bjarnegutten sparer ham til neste års utgave. Det er flust av sterke klatrere blant ungdommen – derfor ønsker jeg meg at alle som hauser lovende Edvald Boasson Hagen som en kommende sammenlagtvinner i Tour`en stikker fingeren godt ned i mulden. La gutten få fred, og utvikle sine spissferdigheter. Kommer han på laget til Columbia neste år, er den første tempoetappen strøken for Edvald. Men, som sammenlagtrytter er det meget langt fram. Der er Andy Schleck, Roman Kreuziger, Nibali, Montfort med mange flere kommet lenger opp i utviklingstrappen.

Flott etappeseier til Thor. For meg er seiersspurten hans nest beste i karrieren etter seieren for to år siden på Champs Elysees. Men, Thor og hans støtteapparat må jobbe detaljert med planene for neste sesong – både når det gjelder trening, konkurranser og det helseforebyggende. Det kan da ikke være sundt å konkurrere halvfrisk(-syk)?

Jeg kunne skrevet en bok om mine opplevelser. Andre triumfatorer? Selvfølgelig løypeleggeren. Det var knapt en kjedelig etappe. Borte var prologen, ingen bonussekunder, og raskt inn i krevende etapper i vakre Massif Central. Hold fast ved dette neste år også.

Antidopingarbeidet slo til for fullt. Smart å blodteste alle rytterne de siste to dagene før start. Dermed ble de som hadde unormale verdier jaget av dopingjegerne. Fast fisk så det holdt. Hvordan kan en Ricco slippe unna i Giroen? Jeg bare spør?

Stemningen er til å ta og føle på. Det sykkelgale Bretagne har alt klart for «Le Grand Depart». Lørdag er sykkelsportens store merkevare i gang med etappen Brest-Plumelec på 197km. Bretagne er for sykkelsporten hva Kongsberg en gang betød for skihoppingen. De fleste leserne av denne bloggen vet vel knapt hva jeg snakker om, men Sølvverksbyen i Buskerud kan skilte med 3 Olympiske gullmedaljer – 2 av Birger Ruud, og seieren til Pertter Hugstedt i 1948. I tillegg et utall triumfer i Holmenkollrenn, VM og andre store arrangementer. Og, det var ikke bare de to nevnte – de krydde av hoppere på verdensnivå i den røde genseren med hvit K på brystet.

Fem fra Bretagne har vunnet Tour de France. Fremst Bernard Hinault med fem triumfer, men Louison Bobet var ikke mye dårligere med tre strake på 50-tallet. 94 etappeseire har har blitt syklister fra Bretagen til del i Tour`en. Ca. 10.000 konkurranselisenser er i dag registrert. Det må bli gode ryttere av slikt. Mange flotte ritt arrangeres for proffer og amatører, inklusive verdens lengste turritt Paris-Brest-Paris på 1200km. Som nå arrangeres hvert fjerde år. I fjor deltok 18 tapre ryttere fra Norge.

TV2-teamet bor i Quimper – ca. 70km fra startbyen der rytterne og lagene i dette øyeblikk presenteres for en stor folkemengde. Thor Hushovd har vunnet etappe til Quimper etter kjempespurt i slak motbakke. Foran Kim Kirchen. Kirchen har utviklet seg til en av de beste sammenlagtrytterne i bransjen – jeg har tippet ham på tredje plass til slutt bak Evans og Valverde. Det er interessant at Luxemburg med ca. 500.000 innbyggere stlller med tre mann som alle har potensiale til å slutte blant de ti beste. Nemlig Schleck-brødrene og nevnte Kirchen. De kommer fra sykkelfamilier. Pappa Schleck kjørte Tour`en åtte ganger, mens gamle Kirchen har en femte plass. Det jobbes godt med sykkelsporten i det lille landet som trekker til seg finansinstitusjoner fra den ganske klode, Det er vel knapt noen norsk bank med respekt for seg selv – eller rettere for sin bunnlinje – som ikke har en filial i fyrstedømmet. Det nasjonale sykkelforbundet jobber bl.a. tett med skoleverket og det militære. Kurt Asle har bodd deler av sin karriere i landet, som også har vært «utskytningsrampe» for en rekke danske drenge. Kim Andersen var den første – så Bjarne Riis, Jesper Skibby m.fl.

Morro med Kurt Asle i mestertrøye i Tour`en. Umulig ikke å oppdage gutten, som nå er den som har vunnet flest NM-titler på fellesstarten. Han viste i NM at formen er på gang. Han vant et suverent NM i en krevende løype. Men, såpass bør det være. At mange ryttere klaget på løypas hardhet viser at for få forstår hva som må til for å skape gode syklister. Men, rittet viste vel også at det kun er Kurt Asle som har spissfoerdigheter til å kjempe i fremste linje i OL i Beijing. Det rittet kommer dog tett på Tour de France. Eresfjordingen får knapt restituert seg etter banketten før flyturen går mot øst. Men, det fikser Kurt Asle – det er da ikke hans første bankett i internasjonalt selskap. Det er i det hele tatt en skikkelig utfordring Kurt Asle og Thor står overfor den nærmeste tiden.

Kurt Asle har en «styrende» kapteinrolle i verdens beste sykkellag. En midtbanemotor a la Scholes i Manchester United. Kurt blir målt på hvordan han fyller rollen – ikke primært på plasseringer. Men, hvor morro hadde det ikke vært å se gutten få mulighet til å gå i brudd. Jeg anbefaler 18. og 19.etappe. Men, kjør gjerne i gang tidligere. Vi tåler det!

For Thor er laget bygget opp rundt hans suksess. Som, kan blir stor – når det gjelder poengtrøya er han favoritt. Australieren Mark Renshaw utfyller William Bonnet som en av de to siste opptrekkerne. I stedet for Julian Dean. I tillegg er Sebastian Hinault ute av opptrekkertoget. Rytteren fra Bretagen hadde regnet med å starte sin tiende Tour de France lørdag. Men, den gang ei. Den andre etappen passerer 50 meter fra husdøren hans. Familie og venner hadde forberedt festivitas, bannere var malt. Til ingen nytte, nå kan i stedet lojale Sebastian ta på seg tøflene og tusle ned til løypa.

Lykke til med store opplevelser alle mann!

Johan

Oppkjøringen til starten på årets Tour de France er i siste fase. Det ukeslange Dauphiné Libéré regnes som den virkelige generalprøven. Det er kupert, flere av etappene utfordrer rytterne på tradisjonelle Tour de France-klatringer. Etter onsdagens kuperte 31 kilometer lange tempoetappe, ser kampen om sammenlagtseieren til å stå mellom Alejandro Valverde, Levi Leipheimer og Cadel Evans. Små 37 sekunder skiller så langt de tre store. Leipheimer, som i år kjører for Astana, har ingen mulighet til å kopiere sin pallplass i Tour`en fra i fjor. Arrangøren ønsker ikke Astana til start i Brest fordi de sterkt skadet og såret omdømmet til Tour de France i fjor. Slikt gjør man ikke ustraffet, rittet er dog Frankrikes største årlige kulturbegivenhet. Dermed er ukens ritt kanskje årets høydepunkt for Leipheimer. Han kommer til å gi alt for å vinne, noen få dager etter at han var hjelperytter for Alberto Contador i Giro`en.

Men, Valverde og Evans presiserer stadig at de ikke kommer til å tømme lagrene i Dauphiné. Til det er belastningen for stor med tanke på den korte tiden som er igjen til Tour-start 5. juli. Etter Dauphiné følger en restitusjonsperiode, så en kort ressursperiode, og endelig spissing av formen de siste dagene før starten i Brest. Valverde har bevisst holdt igjen i år. Han er senere i form, har ikke kjørt krevende etapperitt, men primært endagsritt. Et mønster han hadde god erfaring med som amatørrytter. Nå har han ledertrøya i rittet i vakre Savoie-distriktet, og akter å forsvare trøya til slutt. Men ikke for enhver pris. Hvem husker vel den som vant Dauphiné Libéré når rytterne er inne i den siste Tour-uken? Toppidrett dreier seg mye om å være dyktig til å prioritere.

Evans ble runner-up i Dauphiné og Tour de France i fjor. Han er på vei tilbake etter en senebetennelse i kneet, som han pådro seg på en av de tre ukeslange høydesamlingene i Sierra Nevada. På det regnvåte underlaget i går kjørte han forsiktig utfor. Ingen grunn til å risikere skade. Men, studerer vi mellomtidene, ser vi at både Evans og Liepheimer kjørte raskere enn Valverde utfor. Og, Valverde er en teknikker av rang – en av de beste i bransjen. Igjen et bevis på at det ikke ble satset uforsvarlig av rytteren fra det sydlige Murcia. Han har også mer å gå på.

Men, selv om de holdt noe igjen, brukte de etappen til en meget solid økt. Innsatsen i den harde delen av løypa lå helt sikkert på konkurransebelastning. Fordi de ville teste ut tempoformen, og fordi formen generelt har godt av en drøye 40 minutter utblåsning på like over og under terskelfart. Det gir formstigning. Da er det kanskje lurere med tanke på totalbelastningen år roe litt ned i fjellene de neste dagene. Men, nå tror jeg at de tre i toppen er så mye bedre enn de andre, at de kan klare seg med 95% innsats, og likevel være med over Alpetoppene.

Thor Hushovd proklamerte at han bare trillet igjennom. Nå skal de siste etappene være trening. Hvorfor benyttet han seg ikke av muligheten til å trene terskelen på tempoen. Kanskje det hadde vært lurt med tanke på en formutvikling? Rett nok var traseen noe for kupert for Thor, men temporitt er uansett god trening med tanke på en hevning av form. Det er meget få typiske spurtetapper i årets Tour. Som første etappe. Som, kan se flat ut, men avsluttes med 2300 meter lang stigning med 5% gjennomsnittlig helling. Vi så på første etappe i Dauphine at spurterne skal få nok med å henge med når Valverde, og sikkert Kim Kirchen trår til i den relativt lange bakken i Plumelec. Ved siden av styrke, er det den som kan kjøre lengst uten å akkumulere lactat for tidlig som vinner. Derfor tror jeg Thor hadde hatt godt av å kjøre gjennom etappen i går med god innsats. Rett og slett fordi han har behov for trene på å ligge på terskel over lengre tid. Vi har nesten glemt at Thor var en god temporytter. Han er kanskje bransjens beste prologrytter, men ble altså U23-verdensmester på tempo. En av hans aller beste prestasjoner var syvende plassen på den drøye 30 kilometer lange tempoen under de olympiske lekene i Sydney for åtte år siden. Midt opp i haugen med toppryttere som Lance Armstrong og Jan Ullrich blant annet. En formidabel prestasjon. Han kan også de relativt lange tempoene…

Topputøverne må, som sagt tidligere, være gode til å prioritere. I en oppkjøringsperiode må mange konkurranser brukes som trening, med dertil dårlig plassering. For å ikke forsere frem en form for tidlig. Men, det kan bli for forsiktig?

I fjor ble Cadel Evans med sin 2.plass den første fra ”Down Under” på pallen i Tour de France. I år er 31-åringen den største av alle de store favorittene, slik jeg ser det. Cadel har gradvis arbeidet seg opp til å bli en vinner i de virkelig store etapperittene. Prestasjonen i fjor ga ham tittelen ”Årets Idrettsutøver” i Kengurulandet. Foran vinneren av Iron Man – Chris Mc Cormack.

Jeg pleier å si at forutsetningen for å lykkes i utholdenhetsidrett, er å være mye ute i skog og mark. Evans har en slik oppvekst i den lille landsbyen Arthurs Creek i Victoria. Der det verken fantes butikker eller skole, og de eneste beboerne jobbet i stallene til Cadels mor. Dette er for øvrig området der Crocodile Dundee ble spilt inn. Han har en bakgrunn som en av verdens beste trerrengsyklister med to sammenlagtseire i World Cup. Under de Olympiske Lekene på hjemmebane i Sydney var han den store favoritten, men var uheldig og brakk kravebeinet to ganger i oppkjøringen. Første gang i Tour Down Under i februar, før det smalt igjen så sent som i mars. Langt fra toppform kjørte han inn til 7.plass i rittet han så gjerne skulle vunnet. Siden har han brukket kravebeinet ytterligere tre ganger – noe som må sies å være uoffisiell verdensrekord. En plate er nå operert inn i skulderen som stabilisering.

Opphold i Europa med det australske u/23-landslaget førte ham til Mapeis rekrutteringslag i 2002. Italienerne hadde sett potensialet til den rolige og reserverte gutten da han – bokstavelig talt – klatret til topps i Østerrike Rundt året før. Giroen foregår for fullt i disse dager. I utgaven for seks år siden, markerte Evans seg for første gang i et virkelig stort ritt. Etter flott kjøring på de foregående fjelletappene, sto han plutselig med den rosa ledertrøya etter 16.etappe. Det virkelige sensasjonen var på vei – italienerne var rystet. Men, så sprakk han med et smell påfølgende dag, som ryttere ofte gjør i sitt første treukers ritt. På etappen til Folgaria gikk han tom for næring, og tapte 17.11 til Paolo Savoldelli. Evans beskrev det som ”at lyset brått sluknet”. Noe som kan skje i mange sammenhenger. Men, dette var altså på sykkelsetet. Jeg husker godt bildene av den likebleke unggutten som forsøkte å holde sykkelen på veien opp de bratte bakkene, der rytterne fosset forbi én etter én.

Det er ingen tilfeldighet at Australia er blitt en av syklingens stormakter. Som i de fleste sammenhenger der resultatene er gode, skyldes det et strukturert utviklingsarbeid. Fra 1987 har sykkel vært en satsingsidrett ved The National Institute of Sports. Treningen ble ledet av legendariske Charlie Walsh, som var kjent for å trene sine ryttere til grensen av det som var forsvarlig.. De tøffeste, som Stuart O`Grady, Bradley McGee og Michael Rogers overlevde. ”Belastningen både fysisk og mentalt var voldsom”, sier McGee. I starten var suksessene større på bane enn landevei. Så overtok Shayne Bannan som landslagstrener i 2000. Han trente bane- og landeveissyklistene sammen. Banerytteren har få oppgaver, ved å introdusere dem til landeveien ville de få et bredere perspektiv på syklingen. Luke Robers, som kjørte noen sesonger for Team CSC, men som har bane som sin spesialitet kan være et eksempel på tenkningen. Han var en del av landslaget siden 1996 med usedvanlige testresultater bl.a. Banesyklingen har gitt ham gullmedaljer i både verdensmesterskap og olympiske leker. Men, han så ikke på syklingen som noen karrierevei. Til det var banesesongen for kort. Som et resultat av den felles satsingen på bane og landevei, fikk han markert seg i Europa. Og, via kontrakt med et tysk profflag, kunne han bygge opp sin basis gjennom et godt konkurranseprogram på landeveien i Europa.

Det ble bygget et pyramidesystem – fra de lokale klubbene, via regionslag til landslaget. Hver region, eller delstat, har sitt treningssenter der rytterne har kvalifiserte trenere og medisinsk støtteapparat. Fra regionslagene rekrutteres rytterne til juniorlandslaget. Fokus er ikke å vinne medaljer i junior-VM. Det viktigste er at rytterne får teste seg internasjonalt, og venne seg til å ligge lenge på treningsleir i Europa. Rytterne må glemme forskjellen på bane og landevei. Den australske filosofien er at begge grenene baserer seg på den samme utholdenhetsbasen.

Som medlem av junior- og U21-landslaget er rytterne seks uker i Europa. For U23-landslaget kan oppholdet i Europa vare i seks måneder med base i Italia. Først når rytterne er eldre enn 23 år, spesialiseres det. Den gamle proffen Neil Stephens har en koordineringsjobb for de rytterne som etablerer seg som proffer i Europa. I dag er det over 40 australske proffer. Rytterne følges opp av fysiologer fra The National Institute of Sports slik at de er best mulig forberedt til VM, og i år Beijing.

Slik toppidretten har utviklet seg, er det tilfeldig om man lykkes uten en målrettet, organisatorisk fundamentert satsing, som gjennomsyrer miljøet fra grasrota til enerne i verdenstoppen. Australierne du ser i de store rittene i TV-ruta har vært gjennom en strukturert skolering og matching, som få andre. Australia har etablert seg som en av idrettens virkelige stormakter. Sjekk resultatlistene fra Beijing, og du vil oppleve at suksessene kommer på mange arenaer.

Aussie, Aussie, Aussie – oy, oy, oy!!!

TV 2 viste forrige søndag et dramatisk Vlaanderen Rundt. Sykkelsporten på sitt beste. Kommende søndag byr på Paris-Roubaix – nok en godtbit. Rittet arrangeres for 106. gang.

Jeg tror en vesentlig årsak til at sykkelsporten har så stor oppmerksomhet rundt sine klassikere, er at man har vært dyktige til å holde på tradisjonen. Rittets profil endres ikke vesentlig fra år til år. Det skapes en tradisjon, og det tyder på at de idrettsarrangementene som klarer å holde fast ved sitt konsept, bevarer oppmerksomheten. Selvfølgelig justert med naturlige moderniseringer i moderate former. Langrenn strever nok noe for tiden, fordi endringene har vært så omfattende at den vanlige publikummer har problemer med å holde seg oppdatert. Distansene endres, likeså stilart, konkurransemønster med mer vekt på fellesstart enn intervallstart osv. På sikt vil tilpasning skje og endringene fordøyes, men det er et signal om at endringene ikke bør være for store.

Paris-Roubaix kalles av mange for ”Helvedet i Nord” (L`enfer du Nord). Rett nok kan rittet være en voldsom utfordring, som for mange nok føles som en forgård til dommedag. Men, klisjeen er knyttet til at området der rittet går gjennom, var sentrale slagmarker under første verdenskrig. Slagmarker som etterlot seg hundretusenvis av døde ungdommer på begge sider.

Men, rittet i seg selv er en utfordring. Jeg har kjørt de fleste av brosteinspartiene, og kan love at det er noe annet enn vår oppfatning av begrepet brostein. Steinene ligger tilfeldig strødd utover på smale kjerreveier. Bilen jeg kjørte hoppet stadig ut av gir på grunn av ujevnhetene, og det var i utgangspunktet ingen dårlig bil jeg kjørte. Regner det, blir steinene såpeglatte, og i tillegg renner søle, kumøkk og lignende inn over steinene. Å balansere sykkelen er en risikosport av første klasse.
Jeg trente Ringerike Sykkelklubb bl.a. i 1998 da lagets ryttere utgjorde brorparten av u/23-landslaget. Som det året deltok i ungdomsutgaven av rittet. Min jobb var å kjøre en av følgebilene. Hvilket var en opplevelse for livet. Thor Hushovd vant etter en strålende oppvisning, og Gabriel Rasch viste den gang at han har taket på det vanskelige underlaget. Han var med i den lille tetgruppen inn på nest siste brosteinsparti, men punkterte dessverre. Og, da var toget gått. Det var også interessant å se lagets lette ryttere, som ikke hadde mulighet til å holde sykkelen mot underlaget – de ble kastet opp og ned i et sett.

Vinneren av Paris-Roubaix må ha mer flaks enn i vanlige ritt. Fordi punkteringer og velt skjer hyppigere. Thor ”er lavet” for å vinne P-R. Han er kraftig og tung – det siste er en forutsetning for å holde sykkelen mot underlaget. Rittet er flatt, hvilket også passer Thor. Og, han er usedvanlig teknisk god. Men, så er det flaksen. De gangene han har kjørt som proff, har han veltet og punktert på de gale stedene. Fjoråret ble ødelagt på grunn av en kraftig influensa. Men, for hver gang uhellene skjer, øker sannsynligheten for at han skal komme over brosteinen uten de store uhellene.

I Vlaanderen Rundt skjedde det jeg forutsa i begynnelsen av sendingen. Rytterne forserte 17 krappe bakker som kom tett på hverandre etter de første 99 km`ene. Belastningen som skal til for å komme opp bakkene er en helt annen enn i de lange Tour de France-bakkene. Der må rytterne ligge like rundt sin anaerobe terskelverdi for å komme opp. Da jobber rytterne innenfor den aerobe energiomsetningen. Det betyr at energileverandøren er det oksygenkrevende energisystemet der fett og sukker forbrennes, og ender som karbondioksyd og vann. Det er selve forbrenningsprosessen som avgir energi, men det er et samsvar mellom opptak og forbruk av oksygen ved denne belastningen.

Bakkene i Vlaanderen er så bratte at energikravet er større enn det som omsettes ved hjelp av den aerobe energiomsetningen. Da må kroppens ”hjelpemotor” settes inn, dvs. den anaerobe energiomsetningen. Ved hjelp av dette systemet splittes glukose til melkesyre, og noe energi blir frigjort til bruk i muskelkontraksjonen. Problemet med dette energisystemet er at det har relativt liten kapasitet, og hele kapasiteten oppbrukes i løpet av 2 min ved maksimalt arbeid. Når det blir gjentatt bruk av hjelpemotor, vil de/den lykkes best som raskt kan komme tilbake i ”normaltilstand” i de lette partiene mellom bakkene. Men, det er snakk om irreversibilitet, dvs. man kommer ikke helt tilbake til normalnivå. Og, det blir vanskeligere for hver bakke som forseres. Der tror jeg Thors utfordring ligger når det gjelder å lykkes i Vlaanderen Rundt. Kurt, derimot virker å ha en noe høyere kapasitet her.

Paris-Roubaix er flatt, det er en voldsom belastning med sine 259 km, hvorav 52,7 km (av de siste 160 km`ene) er brosteinspartier. Det svir, men likevel vil belastningen være rundt anaerob terskel på de mest krevende partiene. Thor`s fysikk vil ikke ha noe problem – normalt – med å håndtere denne belastningen. Han er i mine øyne en av de virkelig store favorittene. Hvis bare ikke skaden fra onsdag hemmer?

Kurt vil være der igjen. Team CSC har vinneren av de to siste utgavene i Stuart O`Grady og Fabio Cancellara. For et lag!!!! Cancellara er mye den samme typen som Thor, også for ham er Paris-Roubaix en større mulighet enn sist søndag.

Da får vi se – gled dere. Det er minst 30 ryttere som kan vinne. For rytternes del håper vi på tørre veier. Det har vært nok stygge skader under regnværsutgavene.