Hva er toppidrett?

Regelmessig dukker diskusjonene opp rundt hva som er toppidrett. Og, ikke minst hvem som utøver toppidrett? Er ikke min idrett mer toppidrett enn andre? Ofte er det folk fra individuelle idretter som utfordrer lagidrettene, da primært fotball. Nå sist var det en av fotballens egne – Bjørn Hansen – som utfordret nasjonens beste spillere/trenere. Å bli utfordret av sine egen var uvant for fotballen. Jeg har stor respekt for Bjørn Hansen – når han sier noe er det smart å lytte. En VG-journalist skrev at jeg kalte Bjørns uttalelser «flåsete». Det gjorde jeg langt ikke. Men, jeg ville ikke gå inn i debatten – fordi det ikke bygger selvfølelsen hos de som virkelig vil. De som ikke vil, bruker jeg ikke tid på.

Jeg har vandret i toppidrettsmiljøet i Norge i over 30 år. I tillegg har jeg erfaringer fra internasjonale miljøer i mange idretter. Og, jeg har ofte reflektert over hva som ligger i begrepet toppidrettsutøver, og igjen hvem som kan ikle seg denne «hederstittel» – jeg er toppidrettsutøver må vites………

I løpet av året møter jeg mange, som er på landslag og/eller lever av sin idrett. De siste er profesjonelle utøvere – dvs. de kan livnære seg av sin idrett. Er de dermed toppidrettsutøvere? Mange spør meg: «Det må være interessant å møte så mange toppidrettsutøvere i ditt daglige virke?» Det er sikkert, sier jeg. Av de beste er det mye å lære. Men, jeg har min egen definisjon på en toppidrettsutøver. Det er utøveren som alltid er på jakt etter nye måter/forbedringer, som kan føre til et forbedret prestasjonsnivå. Selv om resultatene allerede er av ypperste merke. Kjennetegnet er den søkende og nyskjerrige utøveren. Det som slår meg er at de som allerede er internasjonale enere, ofte er de mest undrende og søkende etter nye ting som kan bringe resultatene enda et hakk videre.
Altfor mange jeg møter, enten de er på landslag eller konkurrerer på høyt plan, ofte med stor mediaoppmerksomhet, er der «for the ride». De har det bra som de har det – hvorfor strekke seg unødig. Det er ikke sikkert de nye impulsene gir resultater – da lar jeg heller være å prøve. Mestringstiden er ofte krevende – det er lite som sitter ved første forsøk. Ubehagelig er det også.

Jeg møter ofte personer, fra idretter, som ikke lykkes videre bra internasjonalt. De er gode på systemforklaringer, som – idretten min er så krevende, det er stor konkurranse. Det er nyttesløst å sammenligne seg med andre av den grunn. Mange i norsk toppidrett de siste årene har lyktes fordi de har hentet impulser faglig, trenings- og kulturmessig fra andre idretter. Som, kanskje har kommet et steg lenger enn egen idrett. Jeg er såpass naiv at jeg tror det aller meste eneren i en idrett gjør er overførbart til andre. Det er flere likheter mellom de fleste idretter enn forskjeller. De som lykkes, trener mye variert kvalitet og kvantitet, de slipper aldri basisen av syne, de er del av en god organisasjon, de har god målforståelse. Dvs. har identifisert hvilke faktorer som påvirker resultatene. Og, de har relevant atferd og holdninger. Dvs. de organiserer livet, ernæring osv. til det å prestere topp. De er neppe kjedeligere enn andre av den grunn.

Er norsk toppfotball toppidrett? Bjørn Hansen, og mange med ham, relaterer begrepet også til å lykkes internasjonalt. Der er ikke norsk herrefotball i dag. Men, det er mulig. Så vidt jeg vet har både Danmark og Sverige lyktes med medaljer i EM/VM. Men, det er jo lettere å spille fotball i Danmark og Sverige? Det er jo ikke det, det vet vi alle.
Jeg har i ca. 120 dager vært engasjert i Vålerenga – en fantastisk klubb med flotte spillere. Vet du hva jeg tror? Resultatene gjenspeiler på mange måter trener- og ledernivået. Som ledere og trenere er, blir fort «elevene». Det er nok å vise til hva rektor på Ullern videregående skole gjorde det han snudde skolen fra å være vesting i Oslo til en mønsterskole. Han grep blant annet fatt i verdigrunnlaget, og utviklet prestasjonene parallelt med kulturutvikling. Han, og kollegiet, stilte konstruktive krav til elever og seg selv. Jeg tror de aller fleste spillerne vil realisere sitt potensiale. De får, i mange tilfeller hverken hjelp eller utfordringer nok. Fordi ledere og trenere ikke har fokus på internasjonalt nivå. Jeg vet det tar tid å snu en kultur. Men, det er mulig. Men, da er forutsetningen å spørre seg «hva kan vi lære, og ta med oss fra andre som er gode?». I stedet for å finne alibier for hvorfor egen idrett er så spesiell. Jeg har sett mange talentfulle spillere, som vokser, og er villige til å jobbe det som skal til hvis de bare har troen og utfordres konstruktivt. La de nyskapende miljøene få tid til å utvikle seg. Det var jo spennende da Martin Andresen lanserte sin «nye» trenermodell. En uke etter start var det ikke mangel på forståsegpåere som dømte det hele nord og ned. Vet du hva jeg tror. Det var personer som selv har vært redd for å ta utfordringer, som har surfet på bølgen. Som ikke har kultur for å våge å prøve og feile.

Du kan i hvert fall være sikker på at det alltid er noen «gærninger» der ute som er villige til å jobbe vettet av seg for å ta markedsandeler og posisjon fra eneren. Du skal ikke sove mye i timen før du er akterutseilt, enten det er som TV-kanal eller innen idretten.

Jeg husker et foredrag av idrettspedagogen Willy Railo, som jeg også bragte inn i et konstruktivt samspill rundt Ingrid Kristiansens utvikling som løper. Han sammenlignet norsk rosport og tennis. I norsk tennis er det lite som minner om internasjonalt nivå. Railo påsto at det var knyttet til den herskende tankekulturen: «Det er vanskelig å bli god i tennis i Norge».

Om du ikke er klar over det, blir du det lett når du entrer en norsk tennisarena. «Svenskene vil vi aldri kunne slå!». Tennisens forklaring er ofte vanskelige rammebetingelser, som for få haller, for lang vinter, for lite penger osv. Det er jo interessant at den lille svenske byen Vaxjø har produsert tre Grand Slam-vinnere i tennis. Jeg tror det har lite med vær og penger å gjøre. Men, det er knyttet til kultur. I Vaxjø vokser ungdommen opp i troen på at det er mulig – bare vi gjør minst det samme som forbildene………
Tilbake til Railo. Han ba oss se på norsk rosport, som beviselig lever under meget snevre rammebetingelser. Men, det er stort sett alltid en robåt som vinner en medalje. Tankekulturen er en annen. Den er at man skal befinne seg i toppen. Hver roer som setter seg i en båt vet at det er mulig. Tennisspillerne ser ofte vanskelighetene, mens roerne ser mulighetene. «For kaldt om vinteren? Da trener vi ved å gå på ski! For dårlig rekruttering? Da gjelder det å ta vare på de vi har! Svensker? Sverige er et land vi passerer på vei ut i den store verden».

Unge norske fotballspillere hører så altfor ofte fra sine trenere og ledere at det ikke er mulig. Vi har sett flotte semifinaler i Champions League. «Det var noe annet enn hos oss», sa mange jeg møtte rundt omkring. Hvordan overføres dette til våre unge spillere? Jeg tror det er mulig å samle ungdommer som vil, og å bygge miljøer som gjør det som skal til. Og, som flytter seg fra trinn til trinn i en utviklingstrapp.