Først av alt en skikkelig honnør til Aleksander Kristoff, han har taklet sitt første proffår på en flott måte. Innsatsen i Hamburg for 1 ½ uke var strålende!!!!!!!!!!!!!!!

Og, viser at han blir en mann å regne med blant de aller beste spurterne i verden.

Så var det VM, og Kurt Asle eller ikke på laget. Det er sikkert gode argumenter for begge deler. Men, avgjørende for å lykkes i VM er å ha et lag som er bygget opp slik at sannsynligheten øker for at den aller beste i en avslutningsfase lykkes maksimalt. Det krever at laget har i seg flere spissferdigheter, ikke minst kjørestyrke er avgjørende for at avslutterne skal spilles gode i finalen. Norge har, de siste årene, manglet denne ferdigheten i et VM – lag. I de siste OL/VM- rittene, de siste 6-7 utgavene, er det kun Kurt Asle som har kjørt så sterkt at han har vært med i finalen. I Bejing, hvor landslagledelsen hadde en dårlig planlegging av døgn- og klimatilpasningen, maket Kurt å være med ut på siste runden, og også i fjor i VM, som rekonvalesent. De andre var i dusjen eller blåst av før de store lettet på rumpa de få siste milene. Begge ganger, som også tidligere år.

Kurt Asle har vært med lenge, han er smart, gjør jobben sin, og er, slik jeg kjenner ham etter mange, mange år, en mester i å komme i form når han er motivert for det. Sier han at han vil være i form til VM, så er han det. Og, da har ingen i Norge samme kjørestyrke i topp internasjonalt selskap når det går så det uler på slutten. Jeg vet det er unge på gang, at Lars Petter og Fredrik har gjort mange gode ritt, men de er fremdeles et steg fram til de sterkeste. Det er plass til tre fra Norge i år, da er det avgjørende å være god på analysen, et lag må da ha i seg flest mulig at de egenskapene/ferdighetene som er nødvendig for å øke «skåringsmulighetene». Med referanse til fotballspråket, spissene skårer ytterst sjelden hvis ikke en midtbanespiller legger lissepasningen. Nå blir rytterne på det norske laget veldig lite. Hvem skal ned i bukken å kjøre inn bruddene? Siden Kristoff er sistemann på laget, antar jeg at Thor og Edvald er tiltenkt avslutterrollen. Da er det midtbanerollen Aleksander skal fylle, nemlig sliterens. Eller regner Kjærgård med at alle de norske skal «slepe seg» taktisk med tilslutt. Det er jo en mulighet, og ganske så feigt.

Jeg regner med at Kjærgaard har spurt Kurt Asle om han tror han vil være i godt nok slag til å fylle hjelperytterollen, en rolle han kan bedre enn noen, og har utført til toppkarakter for flere av verdens beste syklister. Jeg er også opptatt av at norsk sykkel nå dyrker spissferdighetene til Aleksander Kristoff, de er ikke hjelperytterens. Han kan bli av de ypperste i verden i spurtrollen. Det er vel ikke uten grunn av Drillo tar ut Christian Grindheim på midtbanen og Huseklepp som spiss? Selvfølgelig ikke, det kreves forkjellige ferdigheter og egenskaper i hver av de to rollene.

Kurt Asle kommer igjen, så det griner, vær klar over det!

Da har det skjedd igjen. Det systematiske antidopingarbeidet i regi av UCI (det internasjonale sykkelforbundet) har slått kloa i nok et av sykkelsportens store navn, Franco Pellizotti. Ingen hvem som helst. 32-åringen hadde sin beste sesong i fjor som vinner av klatretrøya i Tour de France, kombinert med 3. plass sammenlagt i Giro’en. Der han også vant den korte klatreetappen opp til Blockhaus i ensom majestet. 3. plassen totalt ble senere til en 2. plass da Danilo Di Luca endelig hang fast i dopinggarnet. Blodprøver tatt av Pellizotti under Tour de France viste uregelmessigheter, som nå har ført til at han er suspendert til en endelig dom i saken. Jeg er freidig nok til å anta at hans flotte resultater i Giro’en også skyldtes juks. Han var lett å identifisere i sykkelfeltet Pellizotti, med sine flagrende blonde krøller under sykkelhjelmen. Som en bonus til seg selv etter klatretriumfen i Tour’en kjøpte han seg en ny, stilig Porsche. «På kjøretøyet skal storfolk kjennes». Han hadde vel råd ettersom markedsverdien steg og bonusene kom inn på bankkontoen. Hvilket er økonomisk kriminalitet i høyeste potens. Jeg mener han skaffet seg jo økonomiske fordeler ved å jukse. Men heldigvis er reglene nå slik at pengene skal tilbake der de kom fra.

For en dopingmotstander er lista over vinnere av klatretrøyene i de tre store turene trist lesning. Nå røyk krølltoppen fra Friuli (nordøst i Italia). I 2008 vant Bernhard Kohl, steindopa på EPO. I 2006 og 2005 samlet kyllingen fra Sjælland – Michael Rasmussen – flest klatrepoeng. Nok en jukser. Richard Virenque har hele 7 «polkadott»- seirer, flest i bransjen. Dog er to av disse etter at han var tilbake etter å ha sonet sin dopingdom. Hans adferd bidro sterkt til å svekke sportens omdømme, sentral som han var i «Festina-skandalen» i 1998. Santiago Botero klatret best i 2000, den sterke temporytteren ble fanget i Dr. Fuentes-skandalen i 2006 med to års utestengelse som konekvens.

Antidopingarbeidet har utviklet seg positivt og voldsomt de siste årene. I 1997 innførte UCI motstrebende regler som ikke tillot Hematocritt (HTC) over 50 %, dvs. andelen av røde blodlegemer skulle ikke overstige nevnte verdi. Den første som ble stoppet var Claudio Chiapucchi, under Romandiet Rundt i 1997. To klatretrøyer vant han i Tour’en og tre i Giro’en.

Tom Simpson var av de beste klatrerne i bransjen, han vant dog aldri noen klatretrøye. Men, står for det mest omtalte dopingsdødsfallet i sporten, da han kollapset 13. juli 1967 under toppen av Mont Ventoux. Sykkelikonet Fausto Coppi vant det meste, også to klatretrøyer i Tour de France. Han ble i et intervju i 1952 spurt om han tok amfetaminer. «Bare når det er nødvendig», var svaret. «Hvor ofte er det», ble det spurt. «Nesten bestandig», svarte mannen med ørnenesen.

Ekstra ille gikk det med tre store klatrere, nemlig Marco Pantani, Thierry Claveyrolat og Jose Maria Jiminez. Sistnevnte svogeren til Carlos Sastre. Jiminez vant fire klatrekonkurranser i Spania Rundt. Omfattende dopingmisbruk førte til tung depresjon, og han døde bare 32 år gammel sterkt svekket på en psykiatrisk institusjon. Pantani endte sine dager på et stusselig hotellrom i Rimini i februar 2004 etter en overdose kokain. Bare snaue seks år etter sin store sesong, der han vant både Tour de France og Giro d’Italia med seier også i klatrekonkurransen i Giro’en. Elegante Claveyrolat vant polka-dotten i 1990. Han var meget populær, og åpnet en liten restaurant etter endt karriere. Neonskiltet over inngangen viste den prikkede klatretrøya, det var ingen tvil om at dette var stedet til en Tour de France-helt. Men så stoppet det plutselig opp, og han skjøt seg selv.

Mye trist historie, spør du meg. Dopingmisbruket er selvfølgelig en konsekvens av troen på at ulovlige midler ville føre til at klatringene går lettere. De gjør jo det, hvilket systematiske arbeider om dopingens fordeler har påvist. Det er mye smerte og forsakelse som ligger bak en god klatrers prestasjoner. Som også sikkert preger deres personlighet. Når dopingkulturen var sterk, og kontrollene lemfeldige, ble det lett misbruk. Hvordan hadde listen over klatrevinnere sett ut hvis alle juksemakerne hadde blitt tatt?

Det er 27 år siden NRK tok «Dynastiet», kanalens kanskje største såpesuksess noensinne, av plaktaten. Hvor mange episoder vi ble traktert med har jeg ikke tall på, men noen nevner 200. I høst er Dynastiet med Krystle, Alexis og Blake på spilleplanen til Nationalteateret. De uttallige episodene skal komprimeres til en forestilling. Sentralt i dramatikken var det betente forholdet mellom «den gode» Krystle, og «heksen» Alexis. Med Blake i en mellomrolle i dramaet mellom de to kvinnene. En banal historie om dramaet mellom den gode og den onde. Men, TV-Norge satt klistret. Folk møttes, pyntet seg, og gjorde seg klar hver uke for å få med seg dramaet.

Internt i fjorårets desidert mestvinnende lag i sykkelsporten – HTC Columbia – har våren synliggjort en konflikt som minner om såpen Dynastiet. Mellom bransjens kanskje to beste spurtere – Mark Cavendish og Andre Greipel. Mark fra øya Man (Isle of Man) har de to siste sesongene, fullt fortjent, vært verdens spurtkanon nr. én. Med 10 etappeseiere i Tour de France og 5 fra Giro`en. I tillegg til triumfen i Milan San-Remo i fjor, og uttallige andre. 23 seire totalt i 2009. Lagkameraten Greipel klarte 20 i fjor, hvorav bare 6 var i Pro Tour-ritt. Rett og slett fordi han ikke fikk slippe til i særlig grad. Men, i Spania Rundt endte han med fire etappeseiere og poengtrøya.

Jeg er i prinsippet motstander av todelt ledelse. Jeg ser at det vil kunne skape kaos med to spurtkanoner på samme lag i samme ritt. Men, situasjonen i HTC Columbia har endret seg noe i år. Laget har mistet viktige ryttere, og strategisk kan det da være lurt å endre. Laget har vært usedvanlig godt organisert i opptrekket av Cavendish, som er det nærmeste man kommer det «røde toget» til Saeco, som førte Mario Cipollini til sine triumfer. En viktig brikke i opptrekket av Cav er Mark Renshaw, også en spurter i verdensklasse. Hvor vakkert var det ikke da Mark trakk opp Cav på Champs Elysees på sisteetappen i Tour`en i fjor, og det endte med suveren dobbeltseier.

Intet tre vokser inn i himmelen. For Cavendish gikk vintertreningen på skinner, inntil han under et treningsopphold i Paraguay trakk en tann, for å balansere tennene i underkjeven. Det gikk infeksjon i såret, og en lang periode med smerter, behandling, antibiotika og lite trening. Konsekvensene har vær tydelige, det som er vist fra Cav’s side er langt fra fjorårsnivå. To seire har det blitt, den siste kom sist torsdag på 2.etappe i Romandiet Rundt. Mark viste sin lettelse da han krysset mållinjen. To fingre opp, «fuck you», som en hilsen til alle de som har tvilt på ham. Og vært raske til å kritisere. En gest, som både arrangør og lag likte svært dårlig. HTC`s suverene leder, Bill Stapleton, er meget nøye med rytteres oppførsel og omdømmebygging. To fingre opp ble ikke tolerert, og Mark ble tatt ut, og sendt hjem fra rittet med halen mellom beina.

Greipel er årets mestvinnende rytter, med 11 seire så langt. I mindre ritt, og han ville gjerne kjøre Milan San-Remo. Men, ikke over mitt lik sa Cavendish. «Selv i dårlig form er jeg bedre enn tyskeren». Det er klart det såret en tyskers stolthet. De to har fjernet seg langt fra den harmoni vi så i Locarno, under Giro`en i 2008 der Mark trakk opp, og lot Greipel vinne en etappe. Det var britens måte å takke Greipel for sistnevntes oppofrende arbeid på tidligere etapper, og vise frem harmonien i laget. Men, forholdet surnet, de har kjørt separate program. Og, Cavendish har sagt at det «ikke finnes en sjanse for at Greipel skal få kjøre Tour de France år». Han fulgte opp med at Greipel burde vunnet seks etapper, og ikke bare fire, i Tour Down Under. Og, at han ikke klarer å holde hjulet til rytteren foran i opptrekksfasen. Greipel gikk offentlig ut med at han ville hatt større sjanse til å lykkes i Milan San-Remo enn en dårlig trent Cavendish. Som ble kontret med: «Hvis Greipel trodde han skulle vinne, burde han sagt det før rittet, og ikke etterpå».

Jeg syns det er synd de ikke ser hverandres beste. Jeg tror Cavendish ville hatt god nytte av Greipels ferdigheter. Greipel er helt sikkert villig til å innordne seg sin rolle i et opptrekk, kanskje som den nest siste før Renshaw tar over. Uansett mener han at en spurter med hans merittliste bør få kjøre det største rittet på kalenderen. Som, er alle syklisters drøm å få ta del i.

Suksessen til HTC-Columbia tidligere har vært forberedelsene. Jeg er overbevist om at en drilling av opptrekkstoget med Greipel som en viktig brikke vil gi nye suksesser. Det er å se muligheter og ikke problemer. De fleste problemer blir det heller ikke noe av, viser historien….

Cavendish er naturlig nok i ubalanse etter en vanskelig sesongstart. Han er genierklært, og posisjonen er truet. Dette kombinert med kort sprintlunte, fører til arrogante uttalelser og ustabil atferd. Resultatet er åpenbart. Greipel har allerede annonsert at han er på vei bort. Det blir uro i HTC, og en misfornøyd Cavendish tror sikkert også at løsningen er på den andre siden av gjerdet, der det kanskje er grønnere. Team Sky følger opptrinnet tett, vær sikker. Og, naturlig nok. Cavendish har sin trener, Rod Ellingworth, som fast ansatt i mediekongen Murdoch`s lag. I tillegg til en rekke andre støttespillere. Det er OL i London i 2012. Britisk sykling vil ha en forent plattform foran den sesongen med både Bradely Wiggins og Cavendish på samme lag.

Situasjonen er en voldsom utfordring for lederskapet til Blake, eller Bill Stapleton som er hans virkelig navn. Å skape harmoni haster. Å sende Cavendish hjem roet sikkert ikke sistnevnte. Men, en riktig beslutning. Verdibasert ledelse vinner alltid i det lange løp. Hvem som er Krystle, og hvem Alexis, er kanskje ikke vanskelig å forstå. Sannsynelig mister Blake begge to. Hvem er da vinneren?

Første påskedag arrangeres det største årlige idrettsarrangementet i Belgia, i sykkelgale Flandern. Ronde Van Vlaanderen (RVV) er av de aller mest prestisjefylte ritt å vinne. Søndag går den 94. utgaven, premieren var i 1913. For nordmenn har Holmenkollen en spesiell plass, multipliser Holmennkollen-søndagen eller femmila for den saks skyld med ti. Da får du en realistisk forestilling om oppslutningen. For å si det på en annen måte, det er 17.mai mange ganger etter hverandre på samme dag.

Jeg kan love et dramatisk og spennende ritt over 262 km. Den siste halvparten skal rytterne forsere 15 såkalte «hellinger» av forskjellig vanskelighetsgrad. Ofte på brostein, og med stigningsprosent på over 20 i de meste krevende partiene. Hvis det i tillegg regner, og brosteinen blir våt og glatt, er det kun de sterkeste og teknisk dyktigste som kommer seg opp. Løypa i år er hardere enn i fjor. Arrangøren vil ikke gjenoppleve en avslutning med 29 ryttere samlet. Hvor Thor Hushovd var en av de vasseste spurterne, men veltet på oppløpet, sannsynligvis fra en pallplass. Nå var den virkelige helten i mål før horden. Flanderns egen Stijn Devolder stakk fra de tre andre i det siste bruddet 15km fra mål opp Muur van Geraardsbergen. Devolder tok sin andre seier på rad, og kan med triumf søndag bli den andre i historien med tre «på rappen» – italieneren Magni fikset det i 1949-51.

Ekspertene er enige før start: det vil kun være en liten gruppe som går løs på Muuren (toppen er 16 km fra mål). Vind er også ventet, hvilket gjør det ekstra hardt. Den siste halvdelen av rittet er fysiologisk utmattende. «Transportetappen» de første 130 km kommer vil se et brudd gå med relativt ufarlige ryttere, men intensiteten i feltet vil øke frem mot den første av bakkene, rett og slett fordi det er helt avgjørende å ha en god posisjon i fronten av feltet for ikke å havne i problemer og miste kontakten med teten. Bakkene er så bratte at laktatverdiene («melkesyren») vil stige til høye verdier. Bakkene kommer i tillegg så tett at det blir vanskelig å «returnere» til normale laktatverdier mellom hver ny bakkeinnsats. Opphopning av laktat er en irreversibel faktor. Det er ryttere som tåler å kjøre høy watt-belastning som normalt profiterer på en profil som i RVV.

Også hjelper det å kjenne løypa. Belgiske Quick-Step har vunnet fire av de siste fem utgavene. Først med Tom Boonen i 2005 og -06, og som sagt de siste to med Devolder. Bare Allesandro Ballan stakk i mellom i 2007. Boonen har vært den store favoritten, og ble i fjor markert av sine hardeste utfordrere. Spesielt Filippo Pozzato satt klistret på bakhjulet til den belgiske sykkelguden. Nå er «Pippo» syk, og ikke med i år, men det betyr ikke at bakhjulet til Boonen vil være i ro i år heller. I fjor ble det dermed fritt fram for lagkamerat Devolder å prøve seg. Rett nok er Devolder flamsk, men det er Tom Boonen man ønsker å se på øverste pallplass. Som en av de gamle heltene nylig sa: «For belgisk sykkel er det best at Tom vinner». Det har aldri lyktes Devolder å nå tilnærmet samme popularitet som kollegaen. Mange påstår at de to er bitre rivaler, men Devolder har sagt at han selvfølgelig vil hjelpe Tom. Men dette er rittet Stijn har trent for et helt år. Flere ganger i uka kjører han deler av løypa, intet er overlatt til tilfeldighetene. Arrangøren gjør også litt stas på gutten, ved å legge om løypa litt så det kan passere gjennom Stijn`s landsby, Sint-Lodewijk.

Det gir ikke høye odds å anta at de to skiller lag neste år. Begge har kjørt for Lance, Boonen som det supertalentet han var kjørte et år for US Postal i 2002, før han fant ut at det ikke var fremtiden. Med et lag som primært satset etapperitt. Devolder ble «Armstrong»-mann i 2005, for en kortere periode. Mitt tips er at Devolder neste år kjører for RadioShack.

Lance er også med i årets RVV, for andre gang. Fem år siden sist da han endte som nr. 28. Blir sikkert en hyggelig opplevelse for Lance i folkehavet, men han får intet med utfallet av rittet å gjøre.

Hva kan vi forvente av de norske? Thor var nær i fjor, og Kurt Asle nådde en fremragende syvende plass for to år siden. For Kurt blir det hjelperytterrollen. Thor føler seg frisk etter mageproblemene. Sikkert også lett i beina, men min erfaring er at et ernæringstap over flere dager setter sine spor. Jeg frykter at lagrene til Thor er tomme 20 km fra mål. Måtte jeg ta feil!!!!!!!!!!!!!!

Men, han vil ha godt av gjennomkjøringen, og være i tipp topp form til Paris-Roubaix, helvete i nord, søndagen etter.

Hvem vinner? Jeg tror på Fabian Cancellara. I tillegg til den belgiske duoen, er følgende mine outsidere: Cancellara`s lagkamerat Matti Breschel, videre walloneren Philippe Gilbert. Tenk deg en wolloner som vinner i Flandern? Har ikke skjedd siden Claude Criquilion. Men, det kryr av gode ryttere med pallsjanser, som Bennatti, Flecha, Langeveld, Maaskant, Lars Boom, Bjørn Leukemans, Quinziato, og gamle George Hincapie. David Millar vant 3-dager i Panne, men det holder neppe når hellingene blir ekstra bratte for den elegante briten.

Uansett, det blir en stor sykkelsøndag, med all den dramatikk som tenkes kan. En festdag av de sjeldne, fest setebeltene og hold dere fast. Jeg starter dagen med en sykkeltur i Syd-Frankrike, tøyer ut, og så vin i glasset tilbakelent i sofaen.

Det er ingen medisinsk sensasjon på gang på linje med jomfrufødsel, men årets første virkelige prestisjeritt, Milan – San Remo, viste at Thor Hushovd, med kallenavnet «oksen fra Grimstad» er på vei mot god form før Vlaanderen Rundt og Paris-Roubaix. Sesongen har startet tungt for Thor, som det naturlig gjør for utøvere som sliter med skrantende helse. Det er umulig i toppidrett å levere på øverste hylle når verktøyet har slitasjeskader. Hyppige luftveisinfeksjoner reduserer kapasiteten, og medfører også at den nødvendige hardheten i treningen må reduseres. Presses en «ustemt» kropp, har det negative konsekvenser i lang tid fremover, blant annet reduseres immunforsvaret.

Jeg syns Thor har vist innsikt ved ikke å presse seg før han har vært klar for det. Rett nok har han kjørt harde ritt, som Algarve Rundt og Tirreno-Adriatico. Mange blir lett dratt med når startnummeret festes på rygg og ramme, og glemmer sin fysiske status. Thor har visst at rittene kan gi de nødvendige kilometer i beina, som er en av forutsetningene for å heve nivået. Men en forutsetning er at rittene gjennomføres godt innenfor maksimal kapasitet. Ellers vil en ikke restituert organisme brytes ned, og ikke bygges opp. For Thor har det vært avgjørende ikke å presse på når det begynner å «ta i mot». Heller redusere intensiteten, slik at belastningen underveis på etappene ikke vipper over laktatgrensen. En kropp som friskner til etter sykdom, bruker lenger tid på å restituere seg etter harde belastninger. Det gjelder også i mikrosyklus, fra den ene dagen til den neste. Laktatopphopning er irreversibel, dvs. det tar lenger tid å bli kvitt den enn når den bygger seg opp. Enda lenger for en kropp som har vært sykdomsplaget.

Thor har vært i sirkuset så lenge at han har lært å skille på hva som er viktig og ikke. De aller beste kan bruke enkelte ritt som trening. Det å virkelig lykkes på «julaften» er hva som huskes når året oppsummeres. Lørdagens ritt var ikke av de hardeste profilmessig, men det er det lengste av de lange med sine 298km. I tillegg var det kaldt, noe som også bidrar til at slitasjen øker. Da feltet eksploderte i de klassiske Cipressa og Poggio-bakkene satt Thor solid plassert foran i feltet. Umulig å gjøre uten skikkelig trøkk i pedalene, og med en frisk kropp. Thor har klart den vanskelige balansegangen på vei tilbake fra sykdom, og viste at med fornuftig komponert trening på de forskjellige intensitetene vil han være med i finalen i rittene i Vlaanderen og Nord-Frankrike. Jeg har sagt det før, og repeterer det igjen, Thor er laget for Paris-Roubaix. I fjor veltet han på kritisk sted, og man kan som kommentatorer i skiskyting si «han hadde vunnet hvis han bare hadde truffet en gang til». Håpløs uttalelse, grenen består av både skyting og langrenn. Interessant med syklistene. De ergrer seg nok, og vet at det er små marginer fra himmel til helvete. I Paris-Roubaix er det av avgjørende betydning å unngå uhell, noe er flaks, annet er manglende ferdighet der og da. Men, det er sjelden å høre ryttere i Paris-Roubaix referere til «hvis bare ikke……». Jeg kjørte følgebil da Thor vant u/23-utgaven av brosteinsklassikeren. Allerede da lovet han meg å vinne proffenes utgave. Skjer det, blir det norsk sykkelsports bragd så langt.

Oscar Freire er tilbake igjen. Han kan mer enn å spurte, og er vel den av de med merkenavnet «spurtere» som har de beste stayeregenskapene, han henger godt med i kupert terreng. Jeg tror han blir for lett i Paris-Roubaix, men både i Vlaanderen og Amstel kan han gå for seier. I denne gjennomprofesjonaliserte idrettstid med managere, dresser og høy sigarføring, er det godt å ha enere som forholder seg til sitt støtteapparat som da han slo gjennom, nemlig sin bror. Han ble min kones helt da han etter å ha vunnet sitt første VM av tre i Verona, brukte bonuspengene til å kjøpe leilighet til sin bestemor. Som dårlig til bens ikke hadde mulighet til å komme ut fra sitt krypinn høyt opp i etasjene der hun bodde.

Spanjolene er skikkelig på gang. Paris-Nice var Spania mot røkla. Contador viste styrke, og de fulgte tett på både Valverde, Luis- og Samuel Sanchez samt Rodriguez. Jeg tror det blir det samme i Tour de France, nemlig Spania mot resten av verden.

Men, først skal Edvald forsvare seieren i Gent-Wevelgen, der han ble kalt den «nye kanibalen» med referanse til Eddy Merckx. Og så møtes Contador og Lance for første gang til mannjevning etter skilsmissen i fjor, hvilket skjer i Criterium International.

Vinter-OL er knapt fordøyd før årets første virkelige styrkeprøve for proffsyklistene tar av fra startrampen, med prolog like syd for Paris. Den 68. utgaven av «rittet mot solen» – Paris-Nice kjøres med flere av de store navnene i kommende Tour de France på streken. Syv etapper + prolog bringer rytterne syd til (forhåpentligvis) sol og varme ved det blå Middelhav og Nice, hovedstaten i Provence. Det er for øvrig i år 150 år siden Nice ble en del av Frankrike. Normalt er det sol og varme der syd, men en lang rekke av rittets utgaver har møtt grisevær med snø, hagl og regn i strie strømmer før de ankommer Promenade des Anglais. Som navnet sier anlagt av britisk overklasse, for snaut 200 år siden.

Rittet er blant mine favoritter. Fordi det på åtte dager består av en fin miks av utfordringer. Spurterne har sine muligheter, klatrerne sine. Det går opp og ned, ideelt for brudd med etterfølgende jakt på de tapre som ser en mulighet i offensiv kjøring. Det er tett i sammendraget, den gule trøya skifter ofte eier. Rittet er en krevende, det er de sterkeste av de sterke som slåss om seieren til slutt. Jeg kan love gode doser med dramatikk. I fjor sprakk sesongens ener – Alberto Contador – på den nest siste etappen til Fayence. Totalt utmattet og tom for næring datt han av i klatringene fire km fra toppen, og hadde knapt styringsfart da han krysset mål 2,53 minutter bak Luis Leon Sanchez. Som bare hadde å trygge seieren på den krevende sisteetappen med start og mål i Nice, over tre 1. kategoristigninger – Col de La Porte, Col de Eze og La Turbie. Som det blir i år også.

Arrangøren har inkludert det kuperte Massif Central-området i årets ritt, som også gir muligheter for angrep, og testing av vårformen. De største favorittene finnes blant Alberto Contador, Alejandro Valverde, Chris Vandevelde, Damiano Cunego, Roman Kreuziger, Frank Schelck, Levi Leipheimer, og Tony Martin. Rett nok mangler noen av favorittene i sommerens Tour , men de nevnte utgjør mange av verdens beste etapperyttere. Andre Greipel utfordres av Henrich Haussler og Geert Stegmans om spurter nr. én i feltet. Det blir også en prestisjekamp mellom Sylvain Chavanel og Christophe Le Mevel (nr. 10 i fjorårets Tour de France) om hvem som er den beste franske etapperytteren. Ellers kryr det av mange av de fremste profilene i dagens internasjonale proffsirkus.

Jeg er også spent på de to danskene i SaxoBank, Chris Anker Sørensen og Jacob Fuglesang, samt svensken Fredrik Kessiakoff, som nå kjører for Garmin. Det er de tre beste klatrerne vi har i skandinavisk sykkel for tiden, unge gutter som har en positiv utviklingskurve. Paris-Nice er et ritt som passer alle tre midt i blinken. Ingen nordmenn til start, dessverre. Ikke minst for Edvald Boasson-Hagen hadde det vært et flott ritt å starte utprøvingen av de franske bakker i. Men, nå er brosteinsklassikere hans første mål, og da blir det prioriteringen. Sånn er det med den saken. Gabriel Rasch og Fredrik Willmann er reserver på sine respektive lag, men det skal mye til om de får kjøre.

Sesongåpningen i Belgia ble utfordrende så det holdt. Spesielt søndag, i Kuurne-Brussel-Kuurne, der bare 28 av ca. 170 startende fullførte. Edvald viste solid form lørdag, og Thor voldsom fremgang fra Algarve Rundt, der han sto av. Lørdag gjorde han en kjempejobb for sine lagkamerater, og søndag positivt offensiv helt til kulda begynte å gnage innerst i ryggmargen. Jeg tror Thor rekker frem med formen til Milan – San Remo 20.mars.

Alberto Contador er av de fleste regnet som favoritt i de store etapperittene han kjører, vant jo også nylig årets debut i Algarve, som er et krevende ritt. Så langt ser alt bra ut. Utfordringen er om Astana-laget er godt nok, det som var av «muskler» i fjor forsvant så godt som alle over dammen til RadioSchack. Jeg er kommende uke minst like spent på kjørestyrken til Alberto`s gode hjelpere, som å få en bekreftelse på om han selv er i form. Det er han stort sett alltid, og for å være ærlig, jeg tror han vinner årets utgave av Paris-Nice, for andre gang i karrieren(første gang i 2007). Men, det er langt frem til kongen av «rittet mot solen», iren Sean Kelly vant syv ganger på rad. Det blir et meget underholdende sykkelritt vi skal vise på TV2 de neste åtte dagene fra kommende søndag. God fornøyelse!