En flott weekend

Da tenker jeg på idrettsfronten. Utenfor heimen er det blank is, det er langt å kjøre til skiløypene, og gulvene i kjøkkeninngangen er brutt opp, lekkasjen ble en realitet da de gamle rørene sprakk. Sånn er det med den saken………..

Noen idretter får mer oppmerksomhet enn andre. Det betyr ikke at nivået er høyest der oppmerksomheten er størst. Kvalitet og kvantitet henger ofte ikke sammen. De siste dagene har det skjedd ting det er verdt å merke seg, hos de mindre fokuserte.

Svømmerne fortsetter framgangen fra OL i Beijing. Nå ble det gull til Aleksander Hetland, og bronse til Ingvild Snildal under EM kortbane. Katharina Stiberg var også tett på medalje. I Beijing ble det to norske medaljer, til Aleksander Dale Oen og Sara Nordenstam. Nå er det andre som markerer seg på høyt nivå. Resultatene er ikke tilfeldige, norsk svømming har kanskje det landslaget som jobber mest utviklingsorientert for tiden. Sportssjef Petter Løwberg har bygget opp en trenermodell, og en kultur for toppidrett som jeg anbefaler andre å oppsøke for å lære. De mange gode resultatene i norsk toppidrett de siste årene, bygger mye på overføring av kunnskap og kultur fra en idrett til en annen. Fra de som er gode til de som bør bli bedre. Men, en forutsetning er at man er ydmyk relatert til egen idretts internasjonale nivå. Vi begeistres lett når det blir norsk dobbeltseier i cupfinalen i fotball…

Jeg fasineres av at svømmerne, i grunntreningsperioden, tilfører langt mer alternativ trening enn før, for dermed å tåle mer trening, som igjen fører til en mer solid grunnmur for den svømmespesifikke treningen. De personlige trenerne involveres i prosessene rundt landslaget, og dermed bygges en bredere forståelse for relevant adferd og holdninger.

Norsk langdistanseløping har vært nede i en bølgedal. Den siste “gullalder” er så langt tilbake som på 1970 og 1980-tallet. Noen få lysglimt har det vært siden, ikke minst Marius Bakken, som var den raskeste 5000m-løperen i Europa i 2005. Men, kranglete achillessener stoppet karrieren. Og, Susanne Wigene med sin flotte sølvmedalje på 10000m i EM i Gøteborg. Ellers har det stort sett vært mørkt. I går var det EM i terrengløp i Dublin. Karoline Bjerkeli Grøvdahl forsvarte sitt europamesterskap i juniorklassen på suverent vis. Hun er et udiskutabelt talent. Mitt råd til friidrettsforbundet er å kultivere det gradvis. Ikke send jenta ut på for mange lange løp når sommeren kommer, hun har tid nok. Sørg for at resultatene forbedres på 1500m, det er nøkkeldistansen for internasjonalt nivå – selv på maraton. Tren langdistanseforkusert, og konkurrer ofte på de kortere distansene, spar de lange til de store anledningene. Da bevares ressursene, og det er krefter igjen til de mer utfordrende seniorårene. Det kan være lurt å skule til veien Grete Waitz og Ingrid Kristiansen fulgte på vei mot verdenseliten.

Men, det morsomste i Dublin var at det norske herrelaget vant bronsemedalje i juniorklassen. Trønderen Sondre Nordstad Moen var med i gullkampen helt inn. I fjor ble det medalje, i år ble det plassen nedenfor pallen. Gledelig var at Lars Erik Malde og den meget lovende baneløperen Henrik Ingebrigtsen fulgte opp med 10. og 12. plass. Det ble for langt ned til den fjerde tellende på laget, men hvis tre hadde talt, ville Norge hatt sølvmedaljen. Uansett et langt steg frem, og kanskje er dette starten på en ny periode med mange gode norske langdistanseløpere? Nå er det mange ungdommer på godt nivå, la de utvikle seg sammen i en felles treningsgruppe.

Og, så i natt vant det norske lagtempolaget på skøyter verdenscupen i Salt Lake City. På historiens tredje raskeste tid. Rett nok gikk ikke Nederland med sine beste, men lua av for Håvard Bøkko, Mikael Flygind Larsen og Henrik Christiansen, sistnevnte har tatt et kjempesteg fram under det nye landslagsregimet. Ikke tilfeldig at laget lyktes. Allerede i vår ble det utformet en strategi for en satsing på lagtempo. I en gren der Norge ikke hadde lyktes i de siste mesterskapene. Suksess er avhengig av en tydelig strategi. Seks løpere har dannet kjernegruppen i satsingen. Verdens beste 17-åring, Fana-gutten Sverre Lunde Pedersen, har gått på laget i de to første World Cup-løpene, på en suveren måte. Barnebarnet til skøytelegenden Hjallis, Fredrik van der Horst, fikk sjansen i Calgary. Henrik gikk i Heerenveen og nå i helgen. Der Mikael også fikk sjansen. Alle har “skøytet” på en fortreffelig måte, til beste for laget. Eskil Ervik er den eneste i kjernegruppen som ikke har gått, fordi sykdom har stoppet et spennende come-back. Men, han gikk på laget da de slo fjorårets sølvvinnere fra Sverige i et testløp på Hamar i oktober.

Satsingsmodellen ble hentet fra måten landslaget i orientering bygget sitt stafettlag på herresiden for noen år siden. Den gang var det mange individuelt gode løpere, som hadde personlige ambisjoner i et tett VM-program. Stafettsuksess er avhengig av at de som skal løpe den avsluttende stafetten har overskudd. Hvis en ønsket plass på stafettlaget, måtte man frasi seg en individuell distanse, allerede på vårparten. Enten var man med på lagets betingelser, eller så var valget individuell satsing. Kjernegruppen for stafettlaget ble så drillet, både praktisk og lagbyggingsmessig, i måneder frem til det avgjørende løpet. Med flere VM-gull som belønning.

Storbritannia har vært suverene i banesyklingens forfølgesesritt de siste årene, først og fremst fordi det er utviklet et lag rundt eneren Bradley Wiggins. Det er ikke nødvendigvis de beste individualistene som fungerer best sammen i et lag. Men, de som fungerer best sammen med kapteinen. Slik er også tenkingen i skøytelaget, hvem utfyller Håvard, norsk skøytesports svar på Bradley Wiggins, best?

Fortsettelsen blir spennende både på isovalen, hos piggskofolket og de fremgangsrike svømmerne!!!! Følg med…………….