Trygghet og utfordring

Gjennom arbeidet i Olympiatoppen har jeg fått mulighet til å se hvordan utvikling skjer innenfor mange ulike toppidrettskulturer. Det er mange som kalles toppidrettsutøver, altfor mange etter mitt syn. Derfor har jeg min egen definisjon:

«Toppidrettsutøver er den som, til tross for et høyt nivå og gode resultater, er på jakt etter små forbedringsområder som kan gjøre de gode resultatene enda litt bedre».

Det slår meg at de beste alltid bærer dette kreative suget i seg. Kall det gjerne ydmykhet i forhold til eget prestasjonsnivå. Uansett hva du holder på med, kan du være sikker på at det et eller annet sted finnes noen «gærninger» som er villige til å «jobbe vettet av seg» for å true de ledende. Enten det er næringsliv, kunst og kultur eller idrett. Ingen er så lette å slå som eneren, hvis vedkommende har den oppfatning at posisjonen som markedsleder vil vare evig.

I helgen var jeg i Vikingskipet for å følge World Cup på skøyter. En rose til arkitekten som våget å skape en hall som et omvendt vikingskip ved Mjøsas bredd. Etter flotte resultater i helgen er hallen den raskeste i Europa, med bedre banerekorder enn selveste Thialf i Heerenveen.

De norske skøytetradisjoner er sterke med uttallige triumfer internasjonalt. Mange av de store idrettshelter i Norge er skøytehelter. Oscar Mathisen, Ivar Ballangrud, Hjallis, Kuppern, Johan Olav Koss bare for å nevne noen få. Det er navn som klinger, og tradisjoner som forplikter.

Det har dessverre gått litt tregere de siste årene. Årsakene er sikkert mange, men et generasjonsskifte er alltid vanskelig. Mange etablerte ga seg i løpet av kort tid, og i dag består herrelaget av en rekke ungdommer, ispedd veteranen Øystein Grødum. Det er jo en liten idrett vil mange hevde, er det da så vanskelig å hevde seg? Stort sett alle vinteridrettene er små når det gjelder deltagende nasjoner. Men, antall nasjoner som satser skøyter ligger ikke tilbake for langrenn, alpint, hopp, skiskyting eller kombinert. Heller motsatt.

Det tar tid å bygge gode lag, og det er spennende å se et gryende storlag på beddingen blant gutta. Med en usedvanlig karismatisk trener i førersetet i Peter Muller. Et frittalende følelsesmenneske med et langt liv i sporten. Selv olympisk mester på 1000m, suksessfull trener for en rekke verdensstjerner, og nå i gang med «prosjekt Vancouver 2010». Med økonomiske rammer for et skøytelandslag inklusive støtteapparat mindre enn lønningene til en middels midtbane i norsk tippeliga. De kunne sikkert ønsket seg videre rammebetingelser. Men, konsentrerer seg om det de kan gjøre noe med ? nemlig å gjøre det best mulig med det de har.

Og, det rører seg virkelig ? Håvard Bøkko er lagets desiderte ener. Og, så langt verdens nest beste allrounder med god mulighet til å vinne årets verdenscup på langdistanse. Drøyt 20 år er knotten fra Hallingdal. Med fremdeles mye å utvikle ? ikke minst på det fysiske. Men, for et grunnlag?

Jeg er overbevist om at suksess i internasjonal toppidrett er en funksjon av allsidig fysisk aktivitet i oppveksten. God motorikk og kondisjon som utøver har sammenheng med det som ble gjort som barn. I vårt stillesittende og forfetende samfunn vil det stadig bli lengre mellom de ungdommene som kan håndtere nødvendig toppidrettstrening.

Bøkko er et unntak i så måte. Vokst opp i Hol hvor uteliv i skog og mark ble prioritert. Ikke minst kreativ, dristig lek. Gutten tar lett baklengs salto uten tilløp, han mestrer sin kropp som en turner. Et fortrinn på skøyter ? der rytme og harmoniske bevegelser er grunnlaget.

Fjellheimen er arenaen for restitusjon, enten det er som rypejeger eller på ski. Jeg har studert Kenyas løpere, og uten unntak har de en oppvekst preget av mye fysisk aktivitet. Ikke i form av organisert idrett, men rett og slett ved at de måtte gå til og fra skole. Arbeide gjorde de som gjetere i fritiden fra seks års alder, og selvfølgelig var det masser av naturlig lek. Lite playstation for å si det sånn?

For meg er Håvard Bøkko en «norsk kenyaner». Han hadde blitt topp uansett idrett han hadde valgt. Han har også en mental styrke og ro som er uvanlig. Venstre skulder har skapt problemer etter fall på trening i Salt Lake. De fleste utøvere ville fokusert på den vonde skulderen som en unnskyldning for et mulig kommende dårlig resultat. Håvard nevnte den ikke, og når han ble spurt regnet han med at det ville gå bra uansett. Den var jo tapet opp.

Media er opptatt av at unggutten burde gjøre som Sven Kramer ? kutte ut en del løp for å være best mulig forberedt til VM om 14 dager. Treningsfaglig er det kanskje mulig å spisse formen bedre ved å holde noe igjen. Men, her har du en offensiv ungdom. Som gjerne vil, og min erfaring er at det er ytterst risikabelt å si til den offensive: «Du burde ikke».

Jeg ser guttens utvikling i et lengre perspektiv. For å gjøre noe bra, må du tørre å gjøre det dårlig. Å våge å tape, er å våge å vinne». Det er som å hoppe høyde ? lar du være å ta spranget, river du garantert ikke. Fluktmulighetene er mange, og gjør at all energi som er oppstått gjennom press, forsvinner ? til liten eller ingen nytte for individet eller laget. Tankene styrer følelsene. Lukk øynene og tenk: «Jeg må, jeg bør, jeg skal!» Noter deg hvilke følelser som dukker opp i deg. Tenk så: «Jeg vil, jeg tør, jeg kan». De fleste merker en forskjell. Duoen Muller/Bøkko er i ytterkant på det siste alternativet. Og, vær sikker ? de tør å feile. Og, vil lære av eventuelle feil. Men, skal evalueringen ha mening, må de da prøve ut mulighetene først.

Jeg har sett nok av idrettsutøvere som har mistet sin offensivitet ved at idrettspsykologer har kommet inn og forsøkt å endre tenkemåten. Ofte har de lyktes i å sykeliggjøre en frisk utøver i stedet for å skape trygghet og fokus i en offensiv tenke- og væremåte. Bøkko er lederstjernen på et landslag i utvikling. Lagets utvikling er avhengig av at kapteinen tenker positivt. Negative tanker kan spre seg raskt i et lag. Bøkko er i gang med å bryte grenser ? for et friskt pust i norsk idrett.