TV 2 Play

Alle innlegg av Johan Kaggestad

sykkel

JEG GLEDER MEG TIL MILANO – SANREMO

Kommende lørdag kjøres det første av de årets virkelig store sykkelritt, som også er det lengste blant de store. Hele 298km er det mellom Milano og Sanremo, når det kjøres syd til Middelhavet like vest for Genova. Det blir en dramatisk avslutning opp de kjente bakkene – Poggio og Cipressa, før den kronglete nedkjøringen til målbyen.

Hvorfor jeg gleder meg? Fordi det blir et flott sykkelritt med mange av verdens beste – Cavendish, Gilbert, Freire, Boonen, Sutton, Cancellara, Petacchi, Bennati, Sagan, Pozzato, Ballan, Farrar, Haussler, Goss som kanskje de største vinnerkandidatene. Det er jo spurterne som vinner MSR. Og, så har vi Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Sent i går kveld var jeg inne på RAI, og så avslutningen av en lang og hard etappe i Tirreno-Adriatico. Etter en lang og tøff dag var det ikke mange igjen, men der satt Thor i regnbuetrøya igjen med Gilbert, Nibali, Basso, Scarponi, Evans, Cunego og andre som gjerne avgjør de hardeste utfordringene. Thor støtet, kjørte inn brudd, jeg har knapt sett en slik imponerende kjøring av ham. Teknisk også, på lette gir, med nydelig frekvens og rytme. Borte er «gampingen» på tunge gir, her er det knapt bevegelse med overkroppen, all kraft ned i pedalene, i et rasjonalt tråkk. Det jeg så sier meg at det er liten grunn til å frykte de to nevnte bakkene. Men, han kommer neppe alene ned til Sanremo, og da blir spurtstyrken avgjørende. Men, Thors utvikling har i hvert fall gjort at han spurter på lavere laktatverdier enn før, på grunn av sin forbedrede stayerevne og arbeidsøkonomi. Jeg ikke bare gleder meg, jeg har forventninger også.

Jeg opplevde Thors kjøring i går som noe av det mest overbevisende jeg har sett fra ham, da er det interessant at media fikk det til å være en skuffende innsats. Det var jo det stikk motsatte, en bekreftelsen på at en verdensmester også er i utvikling, som viser en egenskap som er helt avgjørende i prestasjonskultur – nemlig ydmykhet relatert til eget prestasjonsnivå!

Håper Edvald er i siget, løypa passer ham som hånd i hanske. Men, han må være 100 %, ellers blir det opptrekksjobb for Chris Sutton eller Greg Henderson. Og, så har distansen så langt vært en utfordring for Edvald, enten det er her eller der. I et stor endagsritt. Skal dette være første gang han er frisk etter 250km +?

Lykke til begge to! Det er stort å ha to nordmenn blant favorittene.

øvrig sport

Det er lov å være stolt og imponert

Det er usigelig moro å ha postadresse 3370 Vikersund denne helgen. For en hoppbakke ildsjelene i lokalmiljøet har skapt!! Bygget på en hoppkultur fra mange år tilbake. Den første skiflygingsbakken sto ferdig i 1966, en realitet takket være ildsjelen Kristian Hovde. Selv mest kjent som langrennsløper med 2. plass fra 5-mila i Holmenkollen i 1928. Men, det var ikke den første bakken med verdensrekord i kommunen. Det var Gustadbakken der Gunnar Andersen satte rekord med 47 meter i 1912. Lyngutten som også spilte 46 landskamper i fotball.

Det har vært en fantastisk helg, men for få år siden var det like før hele skiflygingseventyret i Heggenåsen hadde blitt historie. Mot slutten av 90-tallet gikk Vikersunds status som nasjonalanlegg for skiflyging mot slutten, og planene for en ny og større bakke i Rødkleiva dukket opp. Sentrale personer fra Norges Skiforbund ønsket den nye bakken i Holmenkollåsen. Det var der fremtiden lå, dit var det lettere å kanalisere nødvendige finanser. Nikkersadelen var på god vei til å lykkes med sine planer hvilket ville begravd Vikersundbakken. Jeg ledet selv rennet i Vikersund to ganger på 90-tallet, samtidig som jeg var kultursjef i Modum kommune. Og, satt midt oppe i diskusjonene med Skiforbundet og Kulturdepartementet. Det var et urent løp som ble ført mot Vikersundfolkene fra flere hold.

Skiflyging var blitt Formel-1, det var der de fremtidig store pengene lå for skisporten. Jeg er også overbevist om at skiflyging blir OL-gren av i fremtiden. Det bør være over og ut med OL-hopping i guttebakker. I fremtiden vil bakker som Holmenkollen bli normalbakken. Det neste vinter-OL i Norge vil havne i Oslo, og Vikersund vil naturlig bli den store hopparenaen.

Økonomien var en utfordring. På 90-tallet var det lite en World Cup-arrangør satt igjen med etter de uttallige arbeidstimene fra de frivillige. Og, Vikersund har knapt hatt en avlønnet person i organisasjonen. Her stiller hele bygda opp, over 1000 mennesker bretter opp arma og gjør dugnadsjobben. Arrangøren fikk intet av TV-inntektene, knapt noe av reklameinntektene. Alt gikk til Skiforbundet. Du trenger ingen doktorgrad for å forstå at de store pengene ligger på TV-siden, men av de gikk intet til arrangøren. Da jeg kom meg inn i systemet, fant jeg ut at Holmenkollen og Skiforeningen hadde sin egen under bordet avtale med Skiforbundet. Jeg spurte Svein-Arne Hansen, og Bislettalliansen, og hva de hadde gjort hvis forbundet tok hele TV-kaka. «Da hadde det ikke blitt Bislett Games», var svaret. Etter at flere World Cup-arrangører allierte seg, ble den urettferdige ordningen opphevet, og i dag er mulig for en arrangør å tjene penger på innsatsen. Rettferdig og fornuftig nok.

Men, så var det Rødkleiva-prosjektet. Vikersund skulle ofres, det var signalet. Det passet bra med at statusen som nasjonalanlegg også utløp. Møtene i Departementet var deprimerende, tilsvarende støtten fra Skiforbundet, som var halvlunken. Ikke minst fordi sentrale hoppmennesker gikk mot Vikersund. At Vikersund hadde og har et levende hoppmiljø, med et flere bakker av ulik størrelsei anlegget, med tiløhørende mylder av hopptalenter spilte liten rolle. Norges første verdensmester i skiflyging kommer også fra bygda – Ole Gunnar Fidjestøl. Her er hoppkultur. Jeg tror faktisk at friluftsinteressene i Oslo reddet oss fra Rødkleiva. Det bygget seg etter hvert opp en stor motstand mot å herje med det flott tur- og friluftsområdet i marka, som ligger i det, som da var det planlagte bakke området. Politisk vokste også motstanden. Vikersund fikk fornyet sin nasjonalanleggsstatus. Stiftelsen Vikersund Hoppsenter, som er et samarbeidsprosjekt mellom Vikersund IF, kommunen og Buskerud fylke, tok stafettpinnen og lanserte sine planer for å utvikle anlegget, og etter hvert realisere verdens største hoppbakke.

Modum er en vinteridrettskommune, herfra kommer Ole Einar Bjørndalen i spissen for alle skiskytterne fra Simostranda, her finnes kanskje landets beste skøyteklubb i Geithus IL, med flott kunstfrossen bane, selvfølgelig bygd på dugnad, supplert med tippemidler. Og, så hoppanlegget. Det er mange som bør takkes på en dag som denne, som trodde på at det var mulig selv i en liten kommune med nøktern livsstil å holde ut når de store kreftene ville ta innersvingen på det som var skapt. Sentral har Per Wily Holseter vært. Den tidligere e-verkssjefen, også far til Sjur og Sturle, som i sin tid hoppet på det norske landslaget. Hans stå på vilje har vært uvurderlig, han har nektet å ta et nei for et nei, og er så sta at han ville blitt en strålende maratonløper. Der smerte må tåles i store doser for å komme først over streken. Det har vært godt å ha entrepenøren og hoppentusiasten Albert Hæhre i bygda. Graverne hans, styrt av dyktige folk har jobbet sent og tidlig for at prøve-VM skulle kunne avholdes. Når man så status i anlegget i høst, skulle det god fantasi og optimisme til for å tro at det ville bli et flott hopprenn i mammut bakken denne helgen. For ikke å snakke om gammellensmannen, og nå visepresident for rennet – Halvor Hartz. De har stått i spissen for bygdefolket, som all grunn til å være stolte. Og for Norges Skiforbund må det være godt å se at det mest drivverdige er der det har etablert seg varig kultur. Så får vi nå glede oss til VM i den lille, søte hoppbakken i Holmenkollåsen, der de beste hopper 100m kortere enn Johan Remen Evensen fløy i Vikersund. God fornøyelse, og gled dere til neste år, til VM i Vikersund. Til de virkelig lange hoppene!

sykkel

Noen epler er mer råtne enn andre?

Jeg blir aldri helt klok på det internasjonale sykkelforbundet. Da UCIs Pro Tour ble lansert med brask og bram for noen år siden, var det knyttet et strengt etisk charter til deltagelse. Både for lagene og den enkelte rytter. Den som ble tatt i doping skulle ikke få kjøre for et Pro Tour lag senere. Nå er Pro Touren historie, det er UCI World Tour som er toppen av pyramiden. Der flere av de beste lagene har tidligere dopingdømte ryttere i stallen.

Kampen mot doping har, slik jeg ser det, tre primære formål:

· Hindre juks, dvs. at ryttere ved å dope seg oppnår prestasjonsfordeler.

· Hindre helseskader som følge av bruk av ulovlige preparater.

· Opprettholde et positivt omdømme for idretten generelt, og den enkelte idrett spesielt.

Jeg har forståelse for at ryttere som har jukset kan komme tilbake etter å ha sonet sin straff. Men, det er grader av forseelse, som det er i rettsvesenet ellers. Nå er en av bransjens verste juksemakere – Riccardo Ricco – igjen i fokus. For tre dager siden ble han innlagt på sykehus i all hast med nyresvikt. Det spekuleres i om årsaken er en blodoverføring han har gjort med eget blod, som var blitt forurenset etter 25 dagers lagring i eget kjøleskap. Er det ikke holdbarhetsdeklarasjon på dopingblod?

Ricco er ikke en vanlig doper, han er verst i klassen. Hans store helt var en annen doper, Marco Pantani. De kommer fra samme distrikt, og Ricco kjørte amatør for Grassi Marco Pantani. Allerede fra juniorklassen har han hatt dopingmistanken mot seg. Blant annet kansellerte laget Panaria Navigare en kontrakt fordi det flere ganger var testet unormale blodverdier på Ricco. I 2006 ble han av politiet mistenkt for å være tilsluttet en dopingring, som opererte ut fra Napolibukten. 23. juni 2007 bragte avisen Corriere Dello Sport en historie om at Ricco, som sammen med Di Luca og Mazzoleni hadde bisarre resultater på blod- og urinpørver etter etappen i Giro`en til Monte Zoncolan.

Tour de France i 2008 husker vi alle. Ricco kom til Touren etter 2.plass i Giro d`Italia og to etappeseire. Så vant han etappen til Super-Besse. Tre dager senere vant han sin andre etappe etter å ha støtet fra konkurrentene opp Col d`Aspin. Så i Foix, der Kurt Asle vant sin etappe, ble det offentliggjort at Ricco hadde testet positivt på CERA etter fjerde etappe. Det ble både opphold på fengselscelle og på hodet ut av rittet. Ved ransaking av hans hotellrom fant man sprøyter og utstyr til å gjennomføre blodoverføring. To år ble dommen, og Ricco kom tilbake i fjor for det italienske laget Ceramica Flaminia, for senere å gå over til Vacansoleil. Resultatene var lovende med tanke på årets sesong, blant annet vant han Østerrike Rundt.

Stille og fredelig er det aldri rundt Ricco. Han er lite likt i feltet, uttaler seg arrogant, og har selvfølelse som en tungvektsmester. Lappen mistet han i 2008 da han ble tatt i sin Porsche Cayenne i 200km/t langs Adriaterhavskysten. Venninnen Vania Rossi, en av Italias beste cyclo-cross ryttere testet positivt på CERA i fjor, men saken ble henlagt da B-prøven ikke kunne bekrefte funnene.

Når han er hjemme benytter han seg av tjenestene til Roberto Pregnolato, en kontroversiell massør. Som også var Pantanis massør. Pregnolato har blitt funnet skyldig i å oppbevare dopingpreparater, og han ble tatt i et forsøk på å kvitte seg med disse under Giro`en i fjor.

Ricco bør jo hjelpes ut av sykkelsporten. Ikke minst med referanse til at det sentrale i alt antidopingarbeid er å beskyttes utøvernes helse. Hvis politiet kan knytte nyresvikten til bloddoping må det være over for Riccardo Ricco, uten at jeg feller en tåre av den grunn. Han har i mange år ødelagt den flotte idrettens omdømme.

Litt forundret er jeg også over Vacansoleil. Første signerer de Ricco, og så holder de fast ved Ezequiel Mosquera, fjorårets andremann i Vuelta a Espana. Der han avla positiv prøve på Hydroxythyl, en sak som det enda ikke foreligger en dom for, merkelig nok. Vacansoleils manager kom i fjor høst med følgende oppsiktsvekkende ord etter å ha blitt spurt om kontraktene med Ricco og Mosquera: «Jeg signerer heller ryttere som har sonet sin dom, og som har lært av sine dumheter og vil være rene, enn en uerfaren rytter som kan fristes til å jukse». Kanskje Vacansoleil også skal hjelpes ut av Tour de France 2011? Hvis Ricco ryker, spøker det for lagets deltagelse.

doping, Tour de France

Bare litt gravid?

Alberto Contador har fått sin dom, et års utestengelse. Kongen er død, leve kongen. Andy Schleck ble vinner av Touren 2010. Gratulerer!

Contadors dom er en seier for antidopingarbeidet. Fordi det viser seg at de beste laboratoriene har metoder som gjør at de kan spore selv de minste avvik. Jeg er overbevist om at de rytterne som forsøker å jukse, sammen med sitt støtteapparat, også har metoder hvor jukset sjekkes mot sannsynlighet for å kunne oppdages. Små doser tror man ikke kan spores, heller ikke om dosene kommer plastinnpakket. Nå har antidopingmyndighetene sporet både små menger av ulovlige stoffer, og innpakningen. Genialt!

Jeg har sagt det før, jeg er blir veldig skeptisk når utøvere systemforklarer positive prøver med forurenset kjøtt. Den er drøy!

Contador var nok en av mine «helter» som gikk i baret. Han har noe til felles med Lance Armstrong, som selv strever med å bli troverdig. De holdt begge på å dø. Lance på grunn av kreft, Alberto på grunn av en utposet blodåre til hjernen, som sprakk under et ritt våren 2004. Han hadde faktisk flaks som ble reddet av en lege som kom til. Mange måneder ble det på sykehus før come-backet. Jeg trodde at folk som hadde vært døden nær ikke ville tukle med sin egen kropp via kjemikalier. Som øker risikoen for varige helseskader siden. Feil tok jeg altså. Jeg er trist, og også glad på antidopingarbeidets vegne. Det er lys i tunellen. Hvordan det blir mottatt i Spania? Det er et land om har en frynsete dopingmoral, vi kjenner syklistene, det er friidrettsfolk som har testet positivt, vi har Operacion Puerto, med utøvere fra flere idretter, antar man. Men, jeg tror at kampen i Spania ikke vinnes, fordi for mange i landet vil si «uflaks». Og, ikke «skam deg».

For et drøyt år siden var det en internasjonal dopingkonferanse i Madrid. Der fremkom det, ifølge VG, at mange nasjoner ikke hadde et godt «utenfor-konkurranse-system». Jeg er av den oppfatning at de landene som ikke har det ikke burde få delta i OL og VM.

Contador fikk kun et år, han vil, hvis han er mentalt rede, være tilbake i Vuelta a Espana. Går det an å få et år i stedet for to? Er man gravid eller ikke?

doping, sykkel

En frisk start på sykkelåret

Down Under spurter de som gale, for når såpass mange av verdens raskeste samles, gir det stor prestisje å lykkes. De gode rytterne er på en mer spennende måte fordelt på flere lag i år enn i fjor, noe som positivt bidrar til rivalisering og kamp. Og, som vil sette ekstra spiss på årets sesong. Ni måneder holder syklistene sirkuset i gang, så lenge er det til finalen i Lombardiet Rundt.

Lance Armstrong i aksjon Down Under.Mens vi venter i spenning på avgjørelsen i Contador-saken, stormer det igjen rundt Lance Armstrong. Interessant at Sports Illustrated følger opp og gjør «research» på beskyldningene som er fremkommet i saken. Det er kommentert det betenkelige i at media i det ene øyeblikket hyller en utøver for sine triumfer, for i neste å utøve kritisk journalistikk. Men, det er jo medias oppgave, å være konstruktivt kritiske? Man skal tro godt om folk, men det er viktig å følge spor hvis det er ugler i mosen. Jeg har regelmessig lest dette utmerkede magasinet de siste 30 årene, og har mang en gang blitt imponert over journalistenes evne til å rulle opp, og drøfte uheldige sider ved toppidretten. Vi er glade i idretten vår, uansett hvilken arena den utøves på, og jeg blir lei meg når idretten(e) min(e) stilles i et dårlig lys, og det kommer påstander om uetisk atferd, eller kall det heller juks, jug og bedrag. Det er en naturlig reaksjon. Når det gjelder idrettene vi er glade i, forsøker vi ofte med systemforklaringer, og stikker hodet i sanden som strutsen, når ubehagelighetene dukker opp. Kan jeg og vi ikke bare få slippe å høre om det! Kan ikke heltene få være helter, for alltid? Både Lars Saabye Christensen og Jan Eggum har varianter rundt temaet, som «hvor er det blitt av alle gutta?», og «kor e alle helter hen?». Det er sikkert slik med mange av de som leder idretten også, det er best at det er som det er, da blir det også mindre støy og mindre ekstra arbeid.

Jeg har revet meg i håret mang en gang, når jeg i internasjonale konkurranser har sett utøvere som gjennom en hel sesong er ganske ordinære, og plutselig presterer «på en annen planet». Noen miljøer er langt flinkere til å få slike ting til å skje en andre. Så går jo tiden, kan vi ikke se fremover sier mange, nå må vi bli ferdige med de gamle sakene. Denne type kommentarer kommer både fra fans, tidligere utøvere og trenere/ledere. Verden blir vel ikke bedre om det graves i det som har skjedd? Jo, den blir faktisk det. Da EPO dukket opp for fullt tidlig på 90-tallet så mange av oss som var engasjert i utholdenhetsidrett hva som var i ferd med å skje. Mange gode utøvere sluttet, blant annet i sykkel den colombianske mesterklatreren Lucho Herrera. «Det er ingen vits å fortsette, nå dundrer tidligere spurtere forbi meg i fjellene med sine digre rumper». Bo Andre Namtvedt var en meget god norsk syklist som fikk et profesjonelt gjennombrudd i 1993, med flere gode plasseringer i World Cup ritt. Bo Andre som nådde sine resultater gjennom usedvanlig hard og god trening, som knapt rørte en c-vitamin tablett. Resultatene hans gjorde at flere av de store lagene meldte sin interesse, men Bo Andre sluttet tvert da han forsto at lagets ledelse forventet at han «fulgte legens ordre». Da var det mer forenlig med bevaring av helsen å reise hjem til Norge og kjøre som amatør for det flotte Bjørgvin-laget under Bøe-brødrenes ledelse. Helseperspektivet er nemlig sentralt i antidopingarbeidet. På den ene siden er det viktig å ta juksemakerne, men den viktigste motivasjonen er å beskytte utøverne mot en fremtidig sviktende helse på grunn av uvettig omgang med kjemiske produkter, som på kort sikt gir bedre prestasjoner. Historien er full av tragiske historier om for tidlige dødsfall og uhelse hos utøvere som systematisk dopet seg.

Lance Armstrong var en av mine helter. Han var et usedvanlig talent med jernvilje. Allerede som junior hevdet han seg blant de beste seniorene i den harde profesjonelle triatlon-idretten. Gjennom en vanskelig oppvekst oppdaget han raskt at idretten var arenaen han kunne hevde seg. Kreftsykdommen, som ble oppdaget i 1996, førte ham inn i dødens forgård. Å komme tilbake etter en slik belastning, og bli verdens beste idrettsutøver uansett idrett er mer enn spesielt. Jeg var jo sikker på at en mann som hadde vært så nær døden ikke ville tukle med kjemien, som på sikt igjen kunne ødelegge en nå frisk kropp. Det var min systemforklaring. Og, så har han aldri testet positivt. Det siste kan nok tilskrives at testmetodene har ligget etter juksemakernes kreativitet. Sakte tar man innpå, og nå føler jeg at man puster dem i nakken. Moral er sentralt. Armstrong og mange andre har hatt sine støttespillere i idrettsleger, som Ferrari, Checchin og Conconi, for å nevne noen. Sistnevnte var en periode en treningsguru med sin «Conconi-test», så viser det seg at han systematisk sto bak doping av utøvere i forskjellige idretter, og fikk sin rettferdige straff av rettssystemet. I mellomtiden hentet IOC ham innfor å være sentral i antidopingarbeidet – er det noen som har hørt om «bukken og havresekken»? Ferrari, som var Armstrongs rådgiver, uttalte de bevingede ord om faren ved å bruke EPO: «Alt er farlig i for store mengder, også appelsinjuice. Og, det som ikke kan oppdages på dopingstester er ikke doping». Italienske aviser kalte ham «Dr. dop». Mange husker Gewiss-lagets dominans i vårklassikerne 1994, med Ferrari som sentral person bak laget. I Fleche Wallone ble det trippeltriumf ved Argentin, Furlan og Berzin. De bare stakk fra opp Muur de Huy, de hadde alle fått spesialpreparering av Ferrari. En kommentator utbrøt spontant «nå stikker Ferrariene». Hos US Postal ble han kalt «the Magician». Armstrong kaller ham en ærlig mann, mens Greg Lemond bruker ordet «kreftbyll».

Det er nå så mange som har stått fram og fortalt om hva som har skjedd i og rundt lagene til Armstrong, også meget troverdige personer. Ingen ild uten det tørre gresset, det må for mange være en stor belastning å stå frem, de tidligere aktive innrømmer dermed sitt eget juks. For meg er nok den sterkeste bekreftelsen på at noe ikke var riktig, da de oppbevarte prøvene etter Tour de France 1999 ble retestet fordi man hadde funnet en metode som kunne spore EPO. På det franske dopingslaboratoriet i Chatenay-Malabry viste de kodete prøvene som kunne knyttes til Armstrong, og andre på hans lag, positive utslag (ref. L`Equipe). Den tette forbindelsen mellom Armstrong/Bruyneel på den ene siden og UCI ved daværende president Hein Verbruggen på den andre stinker også. Jeg forundres fremdeles over at sistnevntes rolle ikke har vært nærmere etterforsket. Nå er han æresmedlem i den nederlandske olympiske komiteen. Inn i sykkelsporten kom han som salgssjef i Mars, etter å ha fått Mars til å sponse et sykkellag. Historien bekrefter salgstalent, av de som kan selge sin egen bestemor, han skydde intet for å promotere sykkelsporten.

Det er godt for idretten at undersøkelseskommisjonen, som ledes av Jeff Novitzky og U.S. Food and Drug Ad
ministration, forsøker å komme til bunns i beskyldningene rundt Armstrong og hans lag. De klarte det jo med Marion Jones og Barry Bonds. Det er et signal til alle unge utøvere om at hvis det jukses, så er man ikke trygg selv relativt lenge etter at premiepengene er utbetalt.

Bjarne Riis.Les boken til Bjarne Riis, som utkom i høst. Tragisk lesning, der han forteller om sitt systematiske dopingbruk. Han ville gjerne slutte, forsto at det var galt, men «alle de andre gjorde det jo». Han kunne ikke risikere å tape i konkurransen, det dreide seg jo også om store penger og evnen til å forsørge familien, og samtidig drive med det han syntes var morsomst i verden. Riis var altså en av dem som ikke våget å si fra, men ble med på karusellen. Det ser ut som de fleste som lyktes i samme perioden hadde samme innstilling, en periode hvor Lance også var en viktig aktør. Vi får håpe at kommisjonen ikke klarer å hefte noe ved Armstrong, det ville være for trist. Men, det er viktig for idretten(e) at alle steiner snus. Og, hvis det påvises «urent trav» håper jeg det får konsekvenser også for bakmenn og sentrale idrettsledere, som den gangen lekte struts.

I mellomtiden triller Armstrong rundt på veiene utenfor Adelaide, som en skygge av sitt gamle jeg, i sitt avskjedsritt.

sykkel

Et sykkelår med mye følelser

HTC Highroads lag dominerte årets første, gaterittet i Adelaide i går. Rett nok er det vanskelig å komme med for mange spådommer etter et gateritt på 51km, rundt og rundt i 30 runder, men noe fikk vi se. Blant annet at Mark Cavendish har et like bra opptrekkslag i år som i fjor, selv om Michael Rogers har forsvunnet. Tidligere u/23 verdensmester på tempo Danny Pate viste stor kjørestyrke, og blir en solid arbeidshest, sammen med Bert Grabsch, som gjør og gjorde denne jobben perfekt i fjor. Mark Renshaw styrte laget smart i finalen, og loset Matt Goss til en suveren spurtseier. Renshaw sikret dobbeltseier, det minte om finalen på Champs Elysees i Tour’en 2009, der Cavendish vant foran Renshaw.

Det var mye prestisje i rittet i går, mange av verdens beste spurtere deltok, og da er det godt å vite at taktikken fungerer. Det er nettopp det HTC har skåret på, et gjennomdrillet lag som bringer den det skal kjøres for i posisjon. Hvor kommer så følelsene inn? I fjor var det en åpenbar konflikt mellom Cavendish og Andre Greipel hos HTC. Greipel er, de siste årene, en av de mestvinnende rytterne i feltet. Det var naturlig å anta at laget ville utnytte de to «gladiatorenes» ferdigheter i et samspill. Så skjedde ikke, de kjørte forskjellige program, og Greipel vant sine seire, generelt, i mindre prestisjefylte ritt. For laget totalt var det kanskje en lur disposisjon, de vant ekstra mange sykkelritt. For en Greipel, med store ambisjoner, var det ikke godt nok, han ønsket å vinne når alle de store var tilstede. Der holdt Cavendish ham tilbake, og det Mark vil lytter lagledelsen til. Det toppet seg da briten sa: «Jeg i dårlig form er bedre enn Greipel i topp slag», som såret tyskerens stolthet. Det måtte bli et annet lag for Andre, og Omega Pharma-Lotto var klare med åpne armer og lommebok. For dem sto mye på spill i går, det var lett å se der de satt foran og tauet for å kjøre inn bruddet. Noen ganger var Grabsch og Pate framme og hjalp til, men seriøst dukket de ikke opp før de la til rette for en godt gjennomført finale. Det kan bli ekstra mye moro når spurterne hamrer løs på hverandre i år. Første stikk suverent til HTC. Neste oppgave blir å hindre Greipel i å bli den virkelige kongen av Tour Down Under. Han har, sammen med O`Grady to seire i rittet, supplert med åtte etappetriumfer. Australsk presse har døpt ham «Gorillaen». HTC vil gjøre alt for gjøre Greipel til en tam gorilla i løpet av uken, følg med på TV2 Sport!

Team Leopard-Trek, Schleck-guttas lag, debuterte i går. Et lag finansiert av Frank Becca, en av lilleputtstatens store pengemenn. Det meste av budsjettet på 120 millioner kroner kommer fra hans lommer. Jeg har nettopp lest «Riis», boken om Bjarne Riis, som kom ut i høst. For det første trist lesning, der den fallerte helten i detalj beskriver sitt liv som dopet syklist. Med regelmessige doser av EPO og veksthormoner, supplerte med annen dritt. «Han forsto det var galt, og ville jo så gjerne slutte med jukset. Men, maktet ikke fordi «alle andre» jukset like mye. Da måtte han jo kjøre løpet ut». Bjarne Riis har hatt suksess som Sportsdirektør, det kan ikke bestrides. Finansieringen har mang en gang hengt i en tynn tråd, men det har ordet seg. Ille var det da CSC trakk seg ut, og IT Factory gikk inn, sammen med Saxo Bank. IT Factory, som viste seg å være et råttent eple. Millionene var borte, underslått av direktør Stein Bagger.

Finansene kom omsider på plass, og så kommer ryktene om at Schleck-brødrene vil starte sitt eget lag når deres avtale med Saxobank utløper. Riis finner etter hvert ut at planleggingen av det nye laget har pågått lenge, med Kim Andersen, Bjarnes høyre hånd i sentral posisjon. Det var ekstra sårende. Også fordi Riis oppdaget at Andersen kontaktet sentrale ryttere i hans lag, samt folk fra tøtteapparatet, bak hans rygg. Riis skriver at han allerede 13. mars i fjor tar tak i ryktene, og skriver et dagboksnotat: » Møkkadag, en av dagene det er kjipt å jobbe med sykkelsporten. Avisene skriver at Frank, Andy og Kim holder på å lage sitt eget lag. De sier selv, når jeg spør, at de ikke kjenner noe til ryktene. Men, de gir meg heller ikke klar beskjed, eller er det bare meg som er følelsesstyrt? Men, jeg vil vite det, og de skal fortelle meg om det foregår noe». Kim Andersen benekter at slike planer fantes da han samme dag møtte Riis. Nå viste planene seg å stemme, og Andersen fikk sparken på dagen, kort tid før Tour de France. For Bjarne var det dårlig nytt at hans tidligere pressesjef, Brian Nygaard, ble manager i det nye laget. Få dager før Tour de France bragte Berlinske Tidende på forsiden:

«Riis forrådt seks dage før Tour»

LIVSVÆRK I RUINER

Det blir ikke vennskap av slikt. Store deler av Saxobank-laget er nå «leoparder». Suksess for «leopardene» er neppe øverst på ønskelisten til Riis. Nå har det nye laget så mange gode ryttere at de kommer til å vinne mye. Riis kontret ved å hente Contador, sannsynligvis den eneste som kunne slå Andy Schleck i Tour de France, men nå er det trekket trolig satt sjakk-matt. Samarbeid mellom lag er vanlig i sykkelsporten. Jeg er på at når andre trenger hjelp til å hente leoparder i brudd, vil Riis stå klar med sine folk for å hjelpe til. Han har jo ikke mange vinnertypene igjen. Det heter jo: «Det samme om vi blir nest sist, bare svensken blir sist». Jeg tipper vi får se dette scenarioet flere anger i år. Sårete bjørner (les Bjarn`er) blir lett aggressive.

øvrig sport, sykkel, Tour de France

GODT NYTT ÅR

Et godt nytt år ønskes til alle seere av sport på TV 2. Jeg garanterer at det blir mange spennende og flotte opplevelser i år.

Thor Hushovd sprengte grenser ved å bli den første norske profesjonelle verdensmester, og topper, velfortjent, de aller fleste kåringer som årets idrettsmann i 2010. Jeg har fulgt Thors utvikling tett siden de yngste gutteklassene, og er imponert over at han, etter mange år og utallige mil, fremdeles er i utvikling. En vesentlig årsak er at han er spesielt god til å slappe av fra og kutte ut syklingen når han ikke trener eller konkurrerer. Til å lade opp batteriene. Han forstår betydningen av å fungere godt på mange arenaer, ikke minst familie- og vennearenaen. I fjor brakk han kragebeinet, og da er, statistisk sett, risikoen for at lignende ting skjer i år mindre. Mitt ønske for Thor i år er at han endelig skal vinne Paris-Roubaix. «Helvete i Nord» har han ønsket å vinne siden han suverent vant U23-utgaven i 1998. Thor har vunnet mange etapper i Tour de France, men jeg er sikker på at seieren på brosteinsetappen til Arenberg i fjor er den han setter høyest. To ganger har han vært på pallen i Paris-Roubaix, det vil være en ny gave til norsk sykkelsport om han vinner den mest spesielle av alle klassikere. Da blir kan han bli årets navn i norsk idrett enda en gang. Magnus Backstedt ble årets idrettsmann i Sverige da han vant dette rittet i 2004, så høyt henger den triumfen.

Edvald Boasson Hagen har det helt spesielle i seg, og nå har jo også lagkameraten Bradley Wiggins uttalt at Edvald er en gave til internasjonal sykkelsport – han har potensiale til å vinne alt. Jeg er enig, Edvald kommer til å vinne mye fremover. Også når det gjelder ham imponeres jeg over roen og den mentale styrken. Selvfølgelig kombinert med en «motor» av ypperste merke. For Edvald ønsker jeg meg at han legger inn en periode med spesialtrening på temposykkelen før VM i København. Han er god nok til å slåss om medalje i VM og OL. Hvis han ønsker å lykkes på tempo i London 2012 bør han bruke årets VM som en generalprøve. Det betyr å gjennomføre hyppige økter på temposykkelen i en periode etter Tour de France. Kjære Edvald, kan du ikke gjøre det? Jeg ønsker meg ellers fra Edvald at han er med og slåss i teten i en av de store vårklassikerne, det vil være et naturlig trinn i utviklingen.

Kurt Asle har løftet seg treningsmessig gjennom høsten og vinteren. Han har hatt godt av flyttingen til Lommedalen og treningsfellesskapet med Edvald og Lars Petter Nordhaug. Før snøen kom var Kurt å se i skigange opp Wyllerløypa, og milene på ski har gitt ham et langt mer solid grunnlag enn i fjor. Nå krysser vi fingrene for at han slipper flere skader i kragebeinet. Kurt i slag vil være uvurderlig for Team Sky i Tour de France, det må da den strie sportsdirektøren Dave Brailsford forstå. Noen bedre «road captain» finnes neppe.

Det ble en flott start for Lars Petter og Alexander Kristoff blant de beste. Sistnevnte kan bli en virkelig «hit» blant gladiatorene, de gale spurterne, med litt mer styrke og forbedring av sitt anaerobe terskelnivå, noe som vil gjøre at han går inn i selve spurtfasen med lavere laktatverdier. Alexander har allerede opparbeidet seg et respektert navn i sirkuset. Lars Petter skal kjøre Giroen i år. Han er et stort etappetalent, debuterte i treukersrittene med Vuelta`en i fjor, men fikk ikke fullføre på grunn av det tragiske dødsfallet i lagets støtteapparat. Jeg gleder meg til å følge ham rundt i Italia i mai.

Gabriel Rasch er veteranen blant proffene våre. Han er nå på et lag med mange, mange gode ryttere. Det vil kamp om plassene på laget i de største rittene, men jeg håper og tror at Gabba får en plass i vårklassikerne med brosteinspartier. Der har han spesielle egenskaper som vil være nyttige for Thor, ikke minst.

Det blir en flott sykkelsesong. Gled dere, det gjør jeg – vær klar over det!

Ellers? Jeg ønsker å slippe å oppleve at Norges representant i IOC, Gerard Heiberg, skal dumme seg ut som han gjorde i høst, ved å utnytte sin posisjon til å påvirke Nobelkomiteen til ikke å tildele Nobelprisen til en verdig kandidat. Med argumentet at han var en kriminell. Liu Xiaobo er en menneskerettighetsforkjemper, som har måtte lide for sitt engasjement. At det passer Heiberg og hans kinesiske engasjementer dårlig at Norge tar et klart standpunkt mot åpenbare brudd på menneskerettighetene burde Heiberg respektert. Liu Xiaobo deler skjebne med andre Fredsprisvinnere, som Nelson Mandela og Aung San Suu Kyi. De ble også berøvet sin frihet og var i makthavernes øyne kriminelle. Heiberg bør konsentrere seg om arbeidet i IOC, det burde være nok å gjøre i idrettens øverste internasjonale organ m.h.t. å utvikle det i positiv demokratisk retning. Så får de som har greie på det vurdere Fredspriskandidater. Heibergs utspill satte idretten i et uheldig lys.

sykkel

Heia Thidemann Hansen

I min forrige blogg tok jeg utgangspunkt i Thor Hushovds grensesprengende VM-tittel, og ønsket meg grensesprengende takter på alle nivåer i norsk sykkel, inkludert styre og administrasjon.

Så gå vår sykkelpresident offensivt ut og kritiserer det spanske forbundet for å være for slepphendte i sitt dopingarbeid. Med referanse til de gjentatte positive testene av spanske ryttere. Skal det internasjonale forbundet flytte seg fra tilbakelent til offensivt i kampen mot doping, og for sykkelsportens bedrede omdømme, må de nasjonale forbundene presse på nedenfra.

Flott initiativ fra den norske sykkelpresidenten. Han gikk i brudd, for å si det sånn. Nå må andre følge etter, som de nordiske for eksempel.

Som det sies på Ullevål når Enga scorer – «takk skarru ha, og nok en gang, takk skarru ha»!

doping, sykkel

EN GRENSESPRENGENDE NORSK SYKKELSPORT

Før Thor Hushovds VM-gull i Melbourne/Geelong sto Norge med to syvendeplasser som beste resultat i herrens fellesstart, Knut Knudsen i 1979 og Dag Otto Lauritzen fjorten år senere i Oslo. Sykkel er en stor internasjonal idrett, med tilsvarende bred medieomtale. Thors seier vakte stor oppmerksomhet, og var en milepel i norsk idrettshistorie. En grensesprengende prestasjon. Hvilke positive effekter kan norsk sykkel utvikle med basis i Thors triumf? I miljøet øker respekten og interessen, lovende norske ryttere vil bli fulgt tettere, og veien til proffenes rekker kan lettere åpnes. For de halvprofesjonelle norske lagene, som Joker Bianchi, Sparebanken Vest og Thors eget Plussbank Cervelo, vil det åpne seg bedre og mer interessante rittmuligheter.

For internasjonal sykkelsport var Thors seier som manna fra himmelen. Omdømmet var på nytt i fritt fall etter Alberto Contators positive dopingprøve. Så vinner en fullstendig ren og dopingsfri rytter fra det lille sykkellandet der nord årets verdensmesterskap. Hvilket bekrefter at det er mulig å vinne uten juks, og oppmerksomheten ble til en viss grad tatt bort fra elendighetsmeldingene fra Spania.

Kan Norge være grensesprengende på andre områder? Kampen mot doping styres av idrettspolitikerne. UCI har markert seg, som et internasjonalt forbund med en svak og utydelig ledelse. Det går knapt en uke uten at merkelige beslutninger fattes. Ledelsen i UCI velges av de enkelte lands representanter, så de har vel fått den ledelsen på toppen de fortjener. De har selv stemt den frem gjennom en demokratisk prosess, og toppledelsen gjenspeiler deres eget syn på hvordan idretten skal utøves, hvilken atferd og holdninger som skal støttes. Thors seier gjør at Norge kan oppnå større oppmerksomhet i maktens korridorer. Thor har sprengt grenser, for norsk sykkelsport må målet være å heve nivået til internasjonal toppklasse på alle arenaer. Som treningskultur og -forståelse, atferd og holdninger, organisatorisk utvikling, og på ledelses- og styrenivå. Altså et styre og president på verdensmesternivå. Jeg vet de jobber så godt de kan, men hva kan de gjøre som vil føre til grensesprenging? I kampen mot doping for eksempel?

Sykkel ønsker å fremstå som, og er på mange måter, en lagsport, ikke minst i den øverste profesjonelle divisjonen. Det snakkes lag, og strategi og taktikk legges opp slik at den enkeltes prestasjon skal gi ønsket resultat, ja nettopp for laget. Trøya skal først over mål, det er «vi som vinner». Forskjellen på lag og en tilfeldig sammensatt gruppe, er primært at laget samles om et felles mål. Det er frivillig å være på et lag, men har man først valgt å være der, medfører det forpliktelser. Du kan ikke bare være på laget når det passer deg selv. Laget har regler som må følges, de gode lagene er tydelig verdibaserte, andre lag har mer eller mindre uutalte regler for samspill.

Jeg tror ikke kampen mot doping i sykkelsporten vinnes hvis strafferammene ikke økes. Nå ser vi tidligere steindopa ryttere, som Danilo Di Luca og Riccardo Riccò, tilbake i det gode selskap. To ganger dopingtatte Di Luca med redusert straff fordi han har vært forklaringsvillig. Det er mange andre også, og mange av Pro Tour-lagene tar i mot synderne med åpne armer. I Wielerrevue, nederlandsk fagtidskrift, uttalte manageren i Vacansoleil at han heller ville ha en rytter som Riccò, som hadde tatt sin straff, enn en nysignert rytter som kunne teste positive en gang der fremme, i kort eller langt perspektiv. Håpløs tankegang. Hvem er Riccò? En rytter som har jukset i flere år, drevet syklingens omdømme ned i sørpa, og kobles fremdeles til tvilsomme miljøer. Han burde jo vært utestengt på livstid. Med slike lemfeldige ledere som høvdingen i Vacansoleil graver syklingen sin egen grav.

Ryttere som tester positivt svikter sitt lag, uten at laget straffes direkte på noen som helst måte. Enkelte sponsorer kutter dog ut samarbeidet med sykkelsporten, og på den måten bidrar de dopingtatte rytterne til at sporten skjærer av den grenen den sitter på. Jeg tror det vil virke hvis laget også straffes direkte. Tas en rytter, fjernes laget fra alle de store rittene i en periode, for eksempel et år. Det må ned på Continental Tour-nivå, en bakgård i forhold til oppmerksomheten de får i Tour de France, Amstel Gold Race, Lombardiet Rundt osv. Det vil svi. Og rytteren ute for fire år, og uten mulighet til å kjøre i den høyeste divisjonen når straffen er sonet. Er det så vanskelig å få til? Sikkert! Fordi ingen tør å fronte slike straffer/restriksjoner.

Kanskje Norge kan fremme noe slikt, og skape allianser som øver press? Da vil vi være på vei mot en norsk sykkelpresident i verdensklasse, som ikke bare danser i takt med den etablerte kongressen. Verdenshistorien er full av personer med små ressurser som har skapt positive endringer ved vilje og mot. Det tar tid, og krever fokus og forsakelse. Akkurat som for Thor, han hadde aldri blitt verdensmester uten langvarig målrettet arbeid med nok av motbakker på veien. Til det norske sykkelstyret – det er lov å sette seg et mål om å endre internasjonal sykkelsport til det bedre, flytte omdømmet fra ikke godt nok til best i klassen. Når begynner dere? Gakk hen og gjør som Thor. Noen må jo begynne denne prosessen. Slik situasjonen er nå, er de politisk valgte norske sykkellederne på lag med et internasjonalt styre som virker maktesløse i kampen for å heve et elendig omdømme.

sykkel

En av de største prestasjonene i norsk idrett

Det er noen utøvere som nesten er dømt til å bli vinnere. Thor Hushovd har sett ut som en kommende verdensstjerne for oss som har fulgt ham siden 12 års alderen. En utrolig fysikk, et kaldt hode, ro og en ydmyk evne til å videreutvikle sine spissferdigheter. Men, det var like ved det ikke hadde blitt noen karriere. Etter et stygt velt i gutteklassen, gjorde at Thor var borte fra syklingen nesten et år. Skjevheter i rygg og bekken gjorde at beina ikke fungerte. Thor, som den sosiale personen han er, visste at livet bød på opplevelser på andre arenaer også. Men, han overvant motgangen og har vært en av syklingens aller største navn i mange år.

Sykkel som stor oppmerksomhetsidrett er ny i Norge. Det tar tid for mange å lære seg idretten. Derfor har det vanket mange sure oppgulp knyttet til Thors karriere. Sykkel er en stor internasjonal idrett med mange om beinet. Jeg pleier å si at er det ti gode langrennsløpere i verden, er det 100 gode syklister. Da er det ikke alltid man lykkes. Men, Thor har vunnet mye, og har, ikke minst de siste to sesongene lagt en alen til sin vekst. Han har jobbet med å utvikle sin utholdenhetsbase, er mye sterkere i kupert terreng enn før. Det så vi et godt eksempel på i Tour de France i fjor, og i NM i år. Der Thor, langt fra topp form kjørte resten av de norske rytterne langt ned i asfalten i den kuperte løypa i Heimdal da han alene begynte kjøret.

Thor så mulighetene til et godt VM da løypeprofilen ble offentliggjort. Han visste at hans voldsomme fysikk, og bedrede kapasitet i harde partier, og evne, etter nå et langt sykkelliv, til å tåle de lengste distansene, ville spille i hans favør. Hvis han var optimalt forberedt. Hele ettersesongen har hatt et fokus, nemlig VM. Hver ritt- og treningskilometer har hatt et formål, best mulig form i VM. Først restitusjon etter Tour de France, så god solid mengdetrening, så konkurranser som ledd i treningen for å spisse, ikke minst Vueltaen, så lenge det var fornuftig å kjøre den. En stor gratulasjon til Thor og Atle Kvålsvoll. Dette var supert planlagt og gjennomført. En god case for alle i norsk toppidrett.

For meg er dette årets norske idrettsprestasjon!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Det er lett å begeistres i øyeblikket, men jeg vet nivået i internasjonal sykkel er skyhøyt, det trenes voldsomt, og det er mange om beinet. Jeg bøyer meg fremdeles i støvet for Marit Bjørgen, Petter Northug og Aksel Lund, Emil Hegle Svendsen og alle de gode vinteridrettsutøverne. Og, selvfølgelig en annen sørlending, Andreas Torkildsen. Men, en verdensmester på sykkel henger usedvanlig høyt i internasjonal idrett. Vær klar over det! La oss glede oss, glede oss til neste år, med Thor i regnbuetrøya. Jeg får allerede ståpels av forventninger til neste års Paris-Roubaix!

Antall visninger