Fotballen er allerede tilbake i Tyskland, og veldig snart vil den være tilbake også i Spania og England. Men enhver forestilling om at alt er tilbake til normalen overser de åpenbare realitetene som for øyeblikket utspiller seg foran øynene våre.
Det som er sikkert er at alle trenerne jeg har snakket med er enige om at dette er en helt ny situasjon for alle. Etter hvert som kampene spilles i Tyskland blir spillerne gradvis litt kvikkere, selv om de fortsatt har en vei å gå før de er tilbake på det nivået de var før de mistet to og en halv måned på grunn av viruset.
Managere vil selvsagt gjøre sitt beste for å dekke over det verste ved å hevde at spillerne har gjort mye produktivt mens fotballen har vært stengt ned, men det er i bunn og grunn en illusjon.
Realiteten er at spillerne er rustne og ikke tilstrekkelig fininnstilt verken mentalt eller fysisk. Dette fører uunngåelig til flere skader ikke ulikt de skadene spillere ofte opplever når de av en eller annen grunn har gått glipp av nødvendig trening i sesongoppkjøringen. Det har vært tilfellet i Tyskland, og vi vil nesten helt sikkert se det samme i de andre ligaene når de starter opp igjen.
Den korte tiden trenerne har hatt til rådighet for å komme tilbake på riktig spor betyr at hovedfokuset har vært på det fysiske – å holde spillerne i form – med veldig lite tid til å jobbe med taktikk og dødballer. I Tyskland hadde man bare rundt ti til femten dager med kollektive treninger. Det kommer til å være omtrent det samme i Spania.
Og som en uunngåelig konsekvens vil det være de store gutta som tjener mest på dette scenariet. Klubbene med de beste spillerne, de største og mest talentfulle troppene, vil komme seirende ut fordi de mindre klubbene som under normale omstendigheter er avhengig av oppfinnsomhet, taktisk organisering og å tenke utenfor boksen ikke vil ha hatt nok tid til å få dette på plass.
Kombiner det med mangelen på intensitet og fysikalitet så vel som en mangel på organisering som gjerne fører til flere kollektive feil, som når man ikke holder linjene mellom midtbanen og forsvaret. Det er ingen overraskelse at de beste spillerne fryder seg og at de mindre klubbene kommer til kort.
Når spillere har mer tid og rom til rådighet er det alltid kvalitet og klasse som tjener mest på det, og sånn har det vært så langt i Bundesliga.
Fraværet av fans har også skapt en bisarr atmosfære, litt som en populær sitcom der publikums latter er fjernet. Latter er smittsomt. Når den ikke er der, ler du mindre.
Fraværet av fans påvirker alt og alle. Når du ligger under er det vanskeligere å få inspirasjon til å slå tilbake. Du får ikke den samme opplevelsen av hastverk som du gjør når en full tribune legger ansvaret på dine skuldre. Det er vanskeligere å få motivasjon og enklere å innrømme nederlag og gi etter for det tilsynelatende uunngåelige.
De fleste spillere, i det store og det hele, er forfengelige – primadonnaer – og det er ingenting en primadonna liker bedre enn et enormt live publikum og lovprising fra beundrende tilskuere. Når du fjerner dette vil du tidvis fjerne lengselen etter å vise frem talentet sitt av den enkle grunn at det ikke er noen på stadion man faktisk kan prøve å imponere.
I Danmark prøvde FC Midtjylland å skape en slags stemning ved å la fans lage lyd trygt plassert inne i sine egne biler på en stor parkeringsplass rundt stadion mens kampen ble vist på storskjerm. Fans har aldri følt seg så ønsket, så nødvendige, så viktige. Forhåpentligvis vil ingen glemme det fra nå av.
Spillere som ikke kan dusje eller mingle i mixed zone etter kampen kan nå trekke seg tilbake til parkeringsplassen etter kampen og applaudere fansen mens de sitter trygt innlosjert i familiesalongen.
Om ikke annet underbygger det det faktum at det i det minste er noen som ser på.
Hertha Berlins Bruno Labbadia oppsummerte det kanskje best da han sa at det som skjer nå minner om å fly i blinde. Det har også skapt problemer at trenerne ikke kan forberede treningene slik de har pleid å gjøre, med et klart mandat om å tilpasse treningen til den neste kampen som skal spilles.
Mangelen på intensitet og fysikalitet har også gjort det veldig vanskelig å skape en konstant og høy rytme. I teorien skulle man kanskje tro at dette ville være en fordel for de mer defensive og mindre kreative lagene som bare vil måtte forsvare sin egen boks helhjertet.
Dessverre har virkeligheten vist seg annerledes, sannsynligvis fordi mange forsvarsspillere ikke har vært i stand til å gjøre det engang, og med et minimum av rom har de bedre spillerne kunnet skape muligheter ganske enkelt, og de som har fått de største fordelene har vært de spillerne som har kvalitet.
De som kommer til å lykkes vil ikke bare være de som har et forsprang når det gjelder fysiske ferdigheter, men også de som har best overblikk og kan oppdage muligheter før alle andre og skape sjanser og utnytte svakheter kjappest. Mentale kvaliteter, i motsetning til kun rå fysiske ferdigheter.
Med mer tid til å tenke og carte blanche til å uttrykke seg vil det ikke komme som noen overraskelse at dette er de spillerne som kommer til å dra mest nytte av den rådende situasjon.
Folk snakker om spillere som bare er superstjerner på trening, fantastiske spillere som er i fyr og flamme på treningsfeltet og så forsvinner når kampene starter; spillere som lammes ved de store anledningene foran et stort publikum.
Uten presset fra supporterne og uten den trykkende stemningen skulle man tro at dette ville være en gyllen mulighet for denne typen spillere til å kunne utfolde seg og endelig få den anerkjennelsen de alltid har lengtet etter.
Det vi faktisk ser med lav intensitet og null fans er at mange spillere sliter med å utføre selv de enkleste oppgaver, med det resultatet at vi ser mange defensive feil. 50/50-dueller er mindre intense, kamprytmen er uregelmessig og det hele mangler i bunn og grunn lidenskap.
Legg til at det skal spilles kamper omtrent hver tredje dag for at sesongen skal kunne fullføres og at man derfor kommer til å måtte rotere mye, noe som igjen vil være til fordel for de større, rikere lagene.
En stappfull kalender betyr selvsagt at managere ikke kommer til å ha så mye tid som de skulle ønske til å forberede neste kamp, noe som nok en gang sannsynligvis kommer til å redusere kvaliteten på det kollektive arbeidet rett og slett fordi klubbene kommer til å måtte bruke spillere de vanligvis ikke er avhengige av.
Og som om ikke det var nok har mange spillere kontrakter som går ut 30. juni, og mange av dem har allerede avtaler med nye klubber neste sesong, når nå enn det måtte bli. Managere vet bedre enn de fleste at når en spiller først har forpliktet seg til en annen klubb, er forestillingen om at de vil gi absolutt alt for en klubb de snart skal forlate både fantasifull og altfor optimistisk.
Men når alt dette er sagt er dette bedre enn ingenting. Det er godt å ha fotballen tilbake, uansett hvilken form den måtte få.
