Messi-sagaen buldrer videre – og den er langt fra ferdig

Barcelona er i Champions League neste sesong. Men om Lionel Messi er der sammen med dem, gjenstår å se. «Blir han, eller stikker han?»-sagaen buldrer videre – og er langt fra ferdig.

Det til tross for at han tirsdag ga beskjed om at han ville bort fra klubben.

Forrige uke hadde Messi et møte med klubbens nye trener Ronald Koeman. Deler av praten mellom de to – den delen som så bra ut for Barcelona-styret – ble lekket til deler av media.

Kilden til lekkasjen er derfor, ikke overraskende, mistenkt å være klubben selv.

Overskriften om at Messi fortalte Koeman at han akkurat nå er nærmere å forlate klubben enn å bli værende, den er sann, men den er ikke på langt nær det eneste de to mennene diskuterte.

Messi, ifølge mine kilder, la også til at han skjønner fullt ut at tiden var moden for en overhaling, men at det minste spillertroppen fortjente i lys av den enorme suksessen de har brakt klubben, er å bli behandlet med respekt – ikke å bli kastet rett i søppelspannet.

Spørsmålet er selvsagt hvorfor Barcelona ville lekke noe som dette? 

Faktum er at det pågår en kampanje i deler av klubben, i media og blant folk nær presidenten, som ønsker å fremstille det som at Messi ønsker å forlate dem, en Messi som aktivt søker å presse seg ut – og at det ikke er noe klubben kan gjøre med det.

Messi var sint nok selv uten at han trengte å bli enda mer provosert, og selv om han fortsatt ikke har uttalt seg, er det trygt å anta at dette siste sprellet fra klubben ikke har gjort ham videre lystigere i tonen.

Det er et gammelt Barcelona-triks – et de har benyttet seg av flere ganger før når store navn havner i klammeri med dem. Implikasjonen at Messi fremstilles som den pengegriske tyven er helt i tråd med da store spillere som Cruyff, Ronaldo, Schuster og Maradona forlot klubben i unåde.

Denne gangen, derimot, er de i en meget vanskelig posisjon.

Barcelona insisterer på at de/dem som vil kjøpe Messi, må møte utkjøpsklausulen på 7,5 milliarder kroner. Realiteten er at klubben har større sjanse til å fremforhandle en avtale som gir verdensfred, enn å overtale noen som helst til å betale en slik sum for en enkeltspiller – uansett hvor stor han er – med kun noen måneder igjen av kontrakten.

Og Messi hevder selv at han kan gå gratis, som følge av en klausul i kontrakten som sa at han kunne gå vederlagsfritt etter forrige sesong.

Slik ting står nå, er det ingen som vil kjøpe ham, definitivt ikke i nærheten av det som er utkjøpsprisen. Lønnsmessig er Messis nåværende avtale verdt 500 millioner kroner før skatt i året, noe som tilsvarer en kostnad på rundt det dobbelte for Barcelona årlig.

Hvis klubben skal fortsette på dette sporet og vinner frem i disputten, kan Messi velge ikke å si noe som helst, dedikere seg til en siste sesong og spille så godt han kan for dem, før han vandrer inn i solnedgangen som gratispassasjer. Det gjør ham til et langt mer interessant bytte for en rekke klubber.

En rekke omstendigheter de siste dagene gjør imidlertid at Messi nå, ifølge en rekke kilder, har bestemt seg for at han ønsker å forlate klubben. Hvis det skjer, er det intet mindre enn den avslutningen Barcelona fortjener.

Fordi klubben har fått det til å se ut som at han ønsker å forlate den selv. Fordi han fremstilles som skurken. Alt dette har ført til et dårligere forhold til styret. Mange har antatt at han har hatt stor makt internt i klubben, men når han har anbefalt ting som Neymars retur, at Ernesto Valverde skulle fortsette, og at det ikke var behov for Griezmann, skjedde det likevel ikke. Han har faktisk ikke så mye makt. Han er derfor ikke fornøyd lenger, slik klubben står akkurat nå.

Presset situasjonen med Messi skaper kan tvinge frem oppsigelsen til president Josep Maria Bartomeu, som er det eneste logiske utfallet. Da kan vi entre en ny fase i denne sagaen.

Ny trener på vei inn – samme gamle problemer

Med en hurtighet som ikke overrasket noen har Quique Setién blitt avskjediget av Barcelona FC, med en mangel på verdighet, klasse, naturlig respekt og normal anstendighet som overrasker oss enda mindre. 

Ut av en svingdør går Setién, og inn gjennom en annen kommer den tidligere Barcelona-spilleren Ronald Koeman. Ingen pressekonferanse, ingen intervjuer, ikke en gang et raskt og overfladisk takk til Setién for hans innsats i klubben. 

Det er et smart trekk og intet mindre enn hva vi har lært oss å forvente fra det velkledde kaoset som utgjør Barcelonas styre og hvis viktigste prioritering nå er å prøve å skjule sine år med inkompetanse og vanstyre av klubben ved å få klubbens katastrofale 8-2-tap mot Bayern München til å kun virke som et managerproblem. 

Det er selvsagt mye mer enn det, og alle vet det. Setién var bare en mann på for dypt vann, fjerdevalget i januar, kun et offer for ledelsesmessig udugelighet og det komfortable livet spillerne hadde levd i garderoben og rundt kontraktsforhandlingsbordet i Barcelona mye lenger enn det som har vært sunt. 

Nå hører vi fra “kilder i garderoben” at Messi vil forlate klubben etter sammenbruddet mot Bayern og årevis med forsømmelse som har gjort at klubben har blitt svakere for hver sesong som går. Det høres ut som Leo legger kortene på bordet og på den måten forteller klubben at det må dramatiske endringer til for at han skal bli værende. Utkjøpsklausulen hans på 700 millioner euro gir Barcelona litt handlingsrom, men neste sommer kommer Leo til å være gratis. 

Er Messi på vei bort? (Foto: Scanpix)

Det er nå annonsert valg neste mars fordi Bartomeu og styret har frem til da på seg til å prøve å rydde opp i det redselsfulle økonomiske rotet klubben står i. Hvis de ikke gjør det, vil de bli holdt personlig ansvarlig for eventuell gjeld de etterlater seg. 

Så i bunn og grunn en ny trener og valg i mars, akkurat som det var planlagt før 8-2 i kvartfinalen. Akkurat som om ingenting hadde skjedd. Pinlig. 

Atter en gang har Barcelona ikke fått sitt førstevalg som manager. Bartomeu ville ideelt sett ha Pochettino, men selv om argentineren lyttet var han ikke videre begeistret over utsiktene til å skulle bli mannen som fikk oppgaven med å rydde vekk det uoverkommelig dyre daukjøttet som for tiden står på Barcelonas lønningsliste. 

Spillere som Gerard Piqué (33), Sergi Busquets (32), Luis Suaréz (33), Jordi Alba (31), Ivan Rakitic (32), Arturo Vidal har alle fortsatt minst ett år igjen av sine kontrakter, og noen har mye lenger. Spillere Barcelona ikke har råd til og som ingen andre – bortsett fra Suárez som er ønsket av Ajax – har råd til å overta. 

Rundt 70 % av inntektene i Barcelona går med til lønninger til A-laget. Frem til den dagen de er fjernet fra lønningsposten kommer det til å bli stadig vanskeligere for Barcelona å være en viktig aktør på overgangsmarkedet fordi de ikke ikke kommer til å være i stand til å tilby den typen summer som trengs for å tiltrekke seg toppspillerne. 

På grunn av motstanden mot Pochettino med hans kobling til Espanyol og det berømte sitatet “Jeg vil heller reise tilbake til gården min og kyrne mine enn å trene Barcelona” gikk Bartomeu for Koeman, hvis stil ikke har noe å gjøre med Barcelona-DNAet, selv om ingen helt vet hva det betyr lenger. Men i stedet for å gi ham en ettårskontrakt kommer han til å bli tilbudt en toårskontrakt selv om han nesten helt sikkert kommer til å bli erstattet av Xavi etter presidentvalget i mars. Det store flertallet av kandidater har uttalt at Xavi kommer til å være deres førstevalg hvis de vinner valget, så dermed kommer en av deres første jobber sannsynligvis til å være å betale ut kompensasjon til den avtroppende nederlenderen. 

Ansettelsen av Koeman er kun et første skritt i det som ligger an til å bli en lang og pinefull prosess. 

Og hovedskurken i hele denne katastrofen er Bartomeu. Statistisk sett har kun 10 % av spillerne som har blitt kjøpt under hans regime blitt en del av førsteelleveren til Barcelona, den typiske blåkopien av et lag som famler seg frem i overgangsmarkedet og så endrer sportsdirektør på jevnlig basis når ting går drastisk galt. 

Filmmogulen Samuel Goldwyn pleide å si at han kunne ta en “nobody” og gjøre dem til en stjerne. Bartomeu har på en eller annen måte klart å snu denne prosessen ved å kjøpe stjerner og klare og gjøre dem om til “nobodies”. 

Griezmann er den siste i rekken av dyre kjøp som ikke har slått til (Foto: Scanpix)

Spillere som Griezmann (108 millioner pund), de Jong (67.5 millioner pund), Dembélé (142 millioner pund), som alle frem til nå har vært store skuffelser.  

En mann som siden han tok over styringen i januar 2014, og som til og med hadde rundt 200 millioner pund etter salget av Neymar,  har brukt netto rundt 400 millioner pund på spillere som har bidratt til å gjøre klubben svakere samtidig som det har blitt delt ut kontrakter til gamle legender som har vært lite annet enn ekstremt lukrative pensjonsfond. 

Med unntak av Sergi Roberto har ikke det oppskrytte La Masia-akademiet produsert en eneste spiller som starter regelmessig siden Joan Laportas dager. Vi har sett spillere som Ansu Fati og Riqui Puig se ut som de er klubbens fremtid, før de til slutt faller gjennom. Ikke fordi de er dårlige spillere, for det er de virkelig ikke, men snarere fordi de har måttet vike for dyre og ineffektive signeringer. 

Og nå er det Ronald Koeman som skal prøve å ordne opp i dette redselsfulle rotet. Han må ha lykke til. Han kommer til å trenge det. 

Og hva med Messi? Hva kommer til å skje med ham? Fordi uansett hvor strålende han har vært og fortsatt så ofte er, så kommer tidens tann etter hvert til å ta ham igjen. Når hans nåværende kontrakt med Barcelona går ut neste år har han nettopp fylt 34 år. 

Han kommer nå til å snakke med sine nærmeste – hovedsakelig faren – og bestemme seg for om han vil være lederen for den overhalingen som sannsynligvis kommer til å ta et par år, en periode der Barcelona ikke kommer til å kunne konkurrere på det aller øverste nivået, eller akseptere et av de mange tilbudene der ute, spesielt fra PSG og Manchester City. 

Alt kan skje neste juli. Jeg vil ikke bli det minste overrasket over å se et scenario der Mbappé endelig går til Real Madrid mens Messi drar til PSG for en siste dans. Et scenario Leo aldri seriøst har vurdert før nå. 

En varslet krise

14. august 2020. Husk datoen. Datoen da FC Barcelona tok en arv som endret fotballen og kastet den i søpla. 

Et aldrende, likegyldig, arrogant Barcelona uten ryggrad, plaget av Bayerns matadorer før de ble slaktet.

Og det er ikke en gang den største tragedien. Fordi det vi så på Lisboas uhyggelig stille Estadio de Luz var den uunngåelige konsekvensen av mange års forfall som har skjedd fordi ingen i klubben har hatt ærligheten, integriteten og, la oss si det rett ut, ballene til å gjøre noe med det. 

Bayern München var veldig imponerende, men selv om mange hevder at dette Bayern-laget drepte Barcelona, var det vi var vitne til i realiteten ikke et attentat, men snarere et smertefullt og langtrukkent selvmord. 

Barcelona har ikke vunnet Champions League siden 2015. Seks av spillerne som spilte den finalen var i startelleveren mot Bayern fredag kveld. Det er i seg selv et av de største problemene, om ikke det aller største problemet, med det nåværende Barcelona-laget. 

I den samme perioden har Bayern forandret seg. Æraen som brakte med seg fantastiske spillere som Lahm, Xabi Alonso, Robben, Ribery var en stor æra, men ble sett for hva det var. Til stede i dag, borte i morgen. De var store spillere, men de hadde sin periode og så ble de sendt avgårde og klubben gikk videre. Sånn er det i fotballen, eller sånn burde det i det minste være. 

Ikke i Barcelona. 

Ingen i klubben har vært intelligente nok til å identifisere hva som pågikk i klubben. 

Halvparten av laget som startet finalen i 2015 startet også i ydmykelsen mot Bayern. (Foto: Scanpix)

I stedet for å kvitte seg med den gamle garden og bringe inn nytt talent har de i stedet fått store, lukrative kontrakter på et tidspunkt der noen av dem helt tydelig ikke er i stand til å levere varene. Rundt 70 % av inntektene til Barcelona går med til å betale enorme lønninger, mye av det til spillere som ikke burde være der lenger – Jordi Alba, Busquets, Luis Suárez, for eksempel. 

Og for å gjøre vondt verre er dette de samme spillerne som i praksis kontrollerer klubben. 

Ingen er fritatt for skyld, selv om jeg vil driste meg til å antyde at den personen som har minst skyld i det hele er den ulykksalige Quique Setién, som var sjanseløs fra det øyeblikket han ankom, og som kommer til å få sparken. 

Han kom til klubben som FJERDEVALG. Tenk på det et øyeblikk. Klubben som endret fotballen, som fortsetter å insistere på at de er “mer enn en klubb”, på desperat jakt etter noen som er villige til å ta over og som til slutt lander på Setién, som for øvrig hadde ansvar for bare sin tredje Champions League kamp noensinne mot Bayern. 

Setién fikk jobben i Barcelona enkelt og greit fordi ingen andre ville ha den. I januar ville verken Pochettino eller Xavi ha den – i hvert fall ikke på det tidspunktet. Det ville heller ikke Ronald Koeman. Setién ble ansatt da de ikke klarte å innse at de i Ernesto Valverde hadde en trener som var intelligent nok til å glatte over sprekkene i det raskt smuldrende byggverket som er Barcelona FC. Nok en stor feilberegning. 

Til tross for problemene var det faktum at Valverde ledet ligaen og hadde tatt laget til åttedelsfinale i Champions League et massivt bevis på både hans evner som leder og fotballen hans, selv om det ikke var nok til å redde jobben hans. 

I det øyeblikket stakkars Setién gikk inn i garderoben i Barcelona innså han på et nanosekund at det ikke var noe han kunne gjøre for å få orden på denne mest eksklusive av alle herreklubber.

Hver gang han prøvde noe endte han opp med å bli ydmyket av makthaverne i garderoben. 

Det eneste valget han hadde var å gi kontrollen til Barcelona-veteranene som har brukt mye av de siste årene på å velte seg arrogant i sine tidligere triumfer samtidig som de har vist en manglende evne til å representere klubben på dette nivået. 

Dette er et lag som trenger forandring, og det raskt, fordi sprekkene har vært synlige for alle en stund nå. I 2017 tapte de 4-0 mot PSG, men da de slo tilbake på en vanvittig kveld i returoppgjøret trodde alle at alt var som normalt igjen. Det var det ikke. 

Året etter kapitulerte de mot Roma da de på en eller annen måte klarte å kaste bort en 4-1-ledelse fra det første oppgjøret. Og hvem kan noen gang glemme måten de overgav seg til Liverpool på i returoppgjøret i fjorårets semifinale. 

Hallo!!!!! Er det noen der? Er det noen som følger med?

Det var tallrike ganger der folk på ALLE nivåer i klubben trengte å se seg om og innse at ting måtte endre seg. Ingenting skjedde. 

Setién på benken i Lisboa (Foto: Scanpix)

Da Guardiola fikk jobben visste han det med en gang. Ut forsvant spillere som Ronaldinho, Deco og senere Eto’o fordi de stred med hans planer for fremtiden. Han visste hva han ville oppnå og han gikk for det, på godt og vondt. 

Tragedien er at alle i klubben fra presidenten og nedover har visst en stund at ting måtte endre seg i klubben. Tidligere sportsdirektører som Pep Segura, Robert Fernández og Zubizarreta visste alle det, men ingen gjorde noe. 

Og kan du klandre dem når de ikke kunne gjøre store endringer uten presidentens støtte, noe de aldri helt hadde når det gjaldt å gjøre strukturelle endringer. Barcelona har blitt så politisk at spillerne i praksis styrer showet fordi ingen president siden Laporta har vært modig nok til å fortelle dem at dette ikke er veien å gå og at tiden er inne for at de tar avskjed med klubben.

Det nærmeste Quique Setién kom å oppnå noe som minner om harmoni skjedde etter at Barcelona i praksis ga tittelen til Real Madrid etter at de spilte 2-2 mot Celta Vigo. 

Det ble utvekslet harde ord i garderoben mellom han og toneangivende spillere, og treneren sa: “Dere kan bli kvitt meg akkurat som dere klarte å bli kvitt andre trenere, men ville det ikke være bedre om vi kunne bli enige om en våpenhvile og se hva som skjer i Champions Leagu?”

De ble enige om en våpenhvile, og på fredag kveld rev Barcelonaspillerne den i fillebiter. 

Så, hva skjer nå?

Det er et styremøte på mandag og etter det kommer det til å bli tatt store avgjørelser. Det forventes at sportsdirektør Abidal får sparken. Når det gjelder Setién er spørsmålet mer “når” enn “om” han forlater klubben. Det som burde skje, selvsagt, er at Quique Setién burde trekke seg med umiddelbar effekt. Så burde et stort antall folk – og her mener jeg spillere – ha mot nok til å rekke opp hånda, innrømme at de har gjort feil og følge ham inn i villmarken. Men ikke hold pusten av spenning, selv om Gerard Piqué stilte sin plass til disposisjon hvis det som trengs er nytt blod. Det han gjorde, da han snakket rett etter kampen, var faktisk å be om et presidentvalg. Presidenten vurderer å skrive ut valg i januar eller tidlig neste år så man kan få tatt avgjørelser umiddelbart (ny sportsdirektør, ny trener) og de nye folkene kan komme inn og få tid til å organisere seg i det som kommer til å bli en avgjørende periode i Barcelonas historie. 

Gerard Piqué var ikke nådig etter kampen mot Bayern. (Foto: Scanpix)

Men hvem skal egentlig ta over? Som vanlig med Barcelona er alt mye mer komplisert enn det kan være i andre klubber. 

Xavi vil vende tilbake til klubben, men ikke med det nåværende styret ved roret. 

Men presset i sosiale medier om å bli kvitt klubbpresident Bartomeu er nå enormt, selv om det foreløpige er det eneste stedet de kan uttrykke sin protest. Pandemien betyr at vi ikke har noen supportere som kan lage spetakkel, ingen flere kamper der man kan protestere og et styre som ikke kommer til å rikke seg av flekken, i hvert fall ikke før de har sjansen til å få orden på klubbens risikable økonomi. 

På kort sikt er det en gjeng med sesongkortinnehavere som samler seg for å prøve å samle støtte for mistillit mot styret. Hvis de får med seg nok folk – og de er foreløpig langt under de 15000 signaturene som kreves – får vi kanskje et fremskyndet valg. 

Hvis det skjer er en av de viktigste utfordrerne Victor Font, hvis store plan er å hente tilbake Xavi med umiddelbar effekt og bygge klubben opp igjen helt fra bunnen av. Xavi har imidlertid en lang og lysende historie med mange av de som har vært viktige bidragsytere til den tilstanden Barcelona nå befinner seg i. Han ville nå befinne seg i rollen som bøddel. 

Xavi vil nesten helt sikkert være veien videre for Barcelona, men ikke under dagens regime. Men før den tid vet vi med sikkerhet at uansett om styret fratrer eller ikke, så må man ha en ny manager. 

En mann som Mauricio Pochettino har ingen tilknytning til gutteklubben som for øyeblikket er konger på haugen på Camp Nou. Som tidligere Espanyol-manager ville han ikke ha vurdert å lede et lag mot sin gamle klubb, men det er ikke lenger noe problem siden de rykket ned denne sesongen. 

Bartomeu og Pochettino er også gode venner, men Mauricio har tidligere kommer med noen ganske betente kommentarer om Barcelona, som han nylig har bedt om unnskyldning for. 

Vennskapet hans med Bartomeu kan imidlertid vise seg å være et tveegget sverd, og det kan fort forbli et stort problem for ham å bli akseptert av “cules”-delene av byene. Motstanden mot ham i Barcelona er stor blant fans, spillere, styret og spesielt i sosiale medier, som går helt av skaftet bare ved forslaget om at han kan bli den nye mannen ved roret. Men har noen vurdert den positive innflytelsen han kan ha nå som klubben må ta store avgjørelser?

Men hvis ikke han, hvem? Koeman har allerede sagt nei for andre gang på seks måneder. Det har blitt avvist at Wenger ble kontaktet. Barcelona B-manager García Pimienta vil ikke ha autoriteten og erfaringen som trengs for å ta de nødvendige grepene. 

På mandag blir det et møte i juntaen i klubben, og de vil sannsynligvis annonsere datoene for det neste valget så vel som fremtiden til fotballens beslutningstakerne. Og vi kommer til å fortsette å snakke om alt sammen her. 

Fotballens svar på «speed dating». Dette er Champions League-sluttspillet 2019/20

Hvis du vil vinne Champions League, hjelper det sannelig hvis du har anledning til å benytte deg av alle de spillerne som generelt er regnet for å være blant verdens beste. Samtidig: Er det er noe denne turneringen har vist oss opp gjennom årene, så er det at det ikke er noen garanti for suksess.

MÅLET: Om under to uker vet vi hvem som stikker av med denne. Foto: Fabrice Coffrini/AFP

Kontroverser og sporadiske sjokkresultater er noe Champions League lever av, selv om sannsynligheten for at slikt skal skje ofte blir redusert når kampene spilles over to kamper. Da kan man ofte tillate seg at det skjer en defensiv feil i blant, tilfeldig taktløshet kan forekomme og en bommert fra en dommer ødelegger ikke fullstendig.

Men til tross for dette, har vi allikevel kunnet nyte øyeblikk av høyeste dramatiske sort i den mest prestisjefylte klubbturneringen i verden.

Men nå er det ingen rom for feil. Ikke her. Ikke denne gangen. I disse gale tider vi nå befinner oss i, starter nå fotballens ekvivalent til «speed dating» i Lisboa. Det hele kulminerer bare tolv dager senere når noen vil løfte Champions League-trofeet etter kun å ha spilt tre kamper til.

Vinneren tar alt. Fest setebeltene, for dette blir følelsesladd!

Atalanta vs Paris Saint Germain

Først ut av startblokkene kommer sjokk-pakken Atalanta mot millardær-superstjernene fra Paris Saint Germain.

Jeg ville elsket å se Atalanta ta seg til finalen og kanskje til og med vinne, ikke minst på grunn av den nydelige offensive stilen til Gian Piero Gasparini. Den har vært en åpenbaring denne sesongen og har brakt dem helt til 3. plass i ligaen.

Offensivt er dette et lag som scorer for gøy og de har scoret 98 mål i Serie A denne sesongen. Det er 17 mer enn Inter og 19 mer enn ligamester Juventus.

PROFIL: Neymar kan komme til å spille en hovedrolle de neste ukene. Foto: Franck Fife/AFP

Dessverre for dem har de på motsatt side av banen klart å slippe inn 48 mål, og nå står de overfor et PSG-lag overfylt av skinnende stjerner. I tillegg skal de møte dem uten sin førstekeeper Pierluigi Gollini, som er ute med en kneskade, og stjernespiller Josip Ilicic som ikke har spilt på en stund av personlige årsaker.

Kylian Mbappe, som har vært ute med skade, kan være tilbake og komme til å spille sin rolle, men selv om han skulle være utilgjengelig vil spillere som Neymar kunne skape enorme problemer for et knirkete italiensk forsvar.

Du kan elske ham eller hate ham, men dette kan være den perfekte muligheten for Neymar til å vise verden en gang for alle det vi alltid har visst. Nemlig at han har det i seg å bli betraktet som den naturlige arvtakeren til Cristiano Ronaldo og Lionel Messi.

Forvent en rolig, avmålt start fra franskmennene, for å gjøre noe annet vil være å risikere alt som i en pistolduell mann mot mann. En slik tilnærming til kampen vil imidlertid være til fordel for de lagene som har den største kvaliteten i sine rekker, og det gjelder sannelig for PSG.

Atletico Madrid vs RB Leipzig

Du må gi favorittstempelet til et Atlético Madrid-lag som ikke har tapt siden sesongen startet igjen etter pausen og som har forbedret seg til det ugjenkjennelige etter at man begynte å benytte Marcos Llorente som hengende spiss.

Tar man med i betraktning at man i tidlige stadier av sesongen snakket om at dette var et Atlético-lag i en overgangsfase og Diego Simeones dårligste lag siden han overtok klubben, burde deres nåværende form få alle til å skjelve.

De får ingen hjelp av at Angel Correa og Sime Vrsaljko har levert positive covid-tester, men det er uansett usannsynlig at noen av dem ville startet uansett og de bør ha mer enn nok erfaring og bredde i stallen til å håndtere problemet.

FULL KONTROLL: Diego Simeone har ledet sitt lag til finalen før. Nå kan han gjøre det på ny. Foto: Gabriel Bouys/AFP

Joao Felix utvikler seg gradvis til å bli den spilleren vi forventet at han skulle bli, men han har et stykke igjen. Likevel er den virkelige stjernen i manesjen Marcos Llorente.

En fantastisk blanding av en spiss og midtbanespiler og lynende rask på de første meterne. Han forandret kampen fullstendig mot Liverpool da han scoret to mål, og har vært ustoppelig siden.

Leipzig har under Julian Nagelsmann hatt en fantastisk sesong, men de må forsøke å nå finalen uten sin briljante angriper Timo Werner, som nå er i Chelsea.

Nagelsmann har forsøkt å snakke ned det tapet og sagt at de vil finne en måte å erstatte ham på. Jeg er ikke overbevist, og det er jeg ikke sikker på at han er heller.

Det de uansett vil gjøre er å angripe Atlético fra start, for det der den typen lag de er. Men det er også en type taktikk som ville passe Atlético ypperlig, for de vil gladelig se Leipzig ta initiativet og selv se til kontringer som middel. Vi får vente og se om det blir Álvaro Morata eller Diego Costa som starter på topp, men uansett hvem det blir så klarer jeg ikke å se for meg noe annet enn en Atlético-seier her. Selv om jeg ikke forventer noen målfest.

Med et kompakt og sterkt forsvar har de kun sluppet inn seks mål på elleve kamper siden re-starten, og viktigst av alt har de erfaringen fra storkamper på denne scenen. Måten de spillere på i de store kampene bør være nok til å få dem videre.

Barcelona vs Bayern München

Uansett hvilken måte du ser på det, må du holde en knapp på Hans-Dieter Flicks Bayern-lag mot dette aldrende Barcelona-laget.

Barcelonas lagoppstilling mot Napoli inneholdt kun tre spillere under 28. I dagens fotball trenger du dynamikk og raske bevegelser uten ballen kombinert med smarthet og aggressivitet. Barcelona har ikke det. Ryggraden i laget, fra front til dem bak, er alle over 30.

Champions League har alltid hatt noe lotteri-aktig ved seg, men denne gangen – og kanskje spesielt denne kampen – gjelder det mer enn noen gang.

ENORM SESONG: Robert Lewandowski kan være få kamper unna å krone en utrolig 2019/20 med det aller gjeveste. Foto: Matthias Schrader/AP

Turneringen har alltid vært overfylt av gode spillere, og det er få bedre enn Robert Lewandowski. Verdens beste nier, 13 mål i turneringen denne sesongen og 53 totalt.

Uansett hvilken del av Bayern-laget du ser på har de styrker, og nesten uansett hvilken del av Barcelona-laget du ser på finnes det begrensninger. Men bare nesten uansett.

Hvis Barcelona skal skape et sjokk, må de konsentrere seg om å spille på sine styrker… Ellers så må de prøve å spille på det de kan spille på, og da vil vi sannsynligvis se et Barcelona som forsvarer seg uten ballen. Vil det være nok, da det er noe de ikke er noe særlig utmerket til å utføre? Kanskje, fordi på et eller annet tidspunkt – uansett hvor kort den perioden enn måtte være – vil de dominere kampen. På et eller annet tidspunkt vil de skape sjanser, og da vet vi alle at Barcelona har en viss Leo Messi, som ikke akkurat er uvant med det å snu kamper fullstendig rundt.

Han har vært gjentakende overfor lagkameratene sine med budskapet om at de kun er tre kamper unna å gjenvinne «Copa tan linda» – «Det så nydelige trofeet» – som han kaller det.

Over to kamper vil man alltid se på Bayern som favoritt, og de spiller faktisk – sammen med Manchester City – den beste fotballen i Europa. de har spillerne og talentet til å klare det, men Barcelona har Messi. Og det kan være akkurat nok.

Manchester City vs Lyon

I mine øyne er dette den kampen der det er lettest å spå utfallet, av den enkle grunn at Manchester City er bedre enn Lyon både individuelt og kollektivt.

Mot Juventus viste Lyon at de kan forsvare seg i hopetall, og de lider gladelig gjennom den prosessen, men jeg er ikke sikker på om de har nok i seg til å slå City.

BEST: Få, om noen, midtbanespillere i verden kan måle seg med Kevin De Bruyne. Foto: Michael Regan/AFP

Dette er et Manchester City som skaper mye, selv om de de tidvis denne sesongen ikke har vært så effektive når det gjelder uttelling som det de hadde ønsket å være. Mot Real Madrid hadde de 14 sjanser, men da alt kom til alt tok de seg videre på grunn av to tabber fra Real Madrids midtstopper Raphael Varane.

De kommer helt sikkert til å skape masse mot et Lyon-lag som liker å forsvare seg med tre mann bak, og som med forsvarsspillere som generelt ikke anses for å være blant de raskeste fort kan komme til å slite. 

Det som var mest oppmuntrende med Citys prestasjon mot Real Madrid var at de viste en modenhet med tanke på det å identifisere hva som var nødvendig for å vinne kampen, for så å oppnå det. Til tider dominerte Real Madrid uten egentlig å skremme City, og City forsvarte seg langs egen sekstenmeterstrek på en bedre måte enn de har gjort tidligere.

Forvent det vanlige fra Guardiolas lag. Et lag som i Kevin De Bruyne har den beste midtbanespilleren i verden, et lag som vil skape en rekke sjanser – som de vil misse på flesteparten av – og som vil score nok mål til å sørge for en trygg passasje videre til en semfinale mot enten Bayern München eller Barcelona. 

Nøkkelen til Real Madrids triumf

Da Zinedine Zidane kom tilbake til Real Madrid den 11. mars 2019 for å begynne sin andre periode som trener, kom han tilbake til en klubb som var ute av Champions League og Copa del Rey, og som lå tolv poeng bak serielederne. 

Han hadde et klart mandat og hadde satt seg et klart mål. Å vinne tilbake ligatittelen. 

Spol 16 måneder frem i tid og oppdraget var utført, og det velfortjent, med én kamp til gode. 

Los Blancos’ hard tilkjempede seier over Villarreal takket være to mål fra Karim Benzema – inkludert nok et straffespark, Real Madrids femte på åtte kamper – kombinert med Barcelonas kapitulasjon hjemme mot Osasuna sørget for at La Liga-trofeet kom tilbake til Santiago Bernabéu for første gang på tre år. 

Men dette vil bli husket først og fremst som en ligatittel vunnet på grunn av defensiv styrke heller enn kreativ briljans. Selv om de har en tropp full av kreative genier, har dette til syvende og sist vært en sesong kjempet og vunnet av klubbens grovarbeidere snarere enn klubbens kunstnere.  

Real Madrid scoret kun 70 mål denne sesongen. Ingen lag har scoret færre mål på veien mot tittelen siden Real Madrid selv i 2006/07-sesongen for tretten år siden, da de vant tittelen etter å bare ha scoret 66 mål. 

Men det er først og fremst i den andre enden av banen suksessen ble sikret, der det gjerrigste forsvarer i landet slapp inn kun 25 mål på 38 kamper. 

Mange har forsøkt å argumentere for at dette er en tittelkamp som er like mye tapt av Barcelona som den er vunnet av Real Madrid.  Selv om vi denne sesongen har hatt et Barcelona-lag som ikke har vært på høyden og som har vært i komplett uorden både på og utenfor banen, er det verdt å huske på at da kampene begynte igjen etter nedstengingen toppet Barcelona tabellen med en to poengs ledelse, og hadde fortsatt alt i sine egne hender. 

Det tok slutt da Barcelona spilte en tam, målløs uavgjortkamp mot Sevilla, og fotballgudene to dager senere smilte til Real Madrid da alle de store avgjørelsene gikk i deres favør da de slo Real Sociedad 2-1. 

Men alt snakket om konspirasjoner og partiske dommere til side. Faktum er at dette er et Real Madrid-lag som i “miniligaen” som fulgte etter nedstengingen tok 31 poeng av 33 mulige, og kun avga poeng etter at tittelen var i boks. 

Samtidig avga Barcelona ni poeng av de 33 de kunne ha sikret seg. 

Så hva er hemmeligheten bak Real Madrids vellykkede sesong? 

Karim Benzema har vært en av nøkkelspillerne denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Da Zidane kom tilbake ba han veteranene sine inntrengende om å gi ham en siste dans, en siste innsats. Han visste bedre enn noen at uten målmaskinen Cristiano Ronaldo måtte ting bli annerledes, til tross for Eden Hazards ankomst. 

Hovedvekten måtte ligge på lagarbeid og en hardtkjempende beleiringsmentalitet. Hvis det høres litt ut som Atlético Madrids modus operandi, er det fordi det er akkurat det det er.

Zidane overbeviste den gamle garden om at de hadde minst én siste sesong i seg og at alder til syvende og sist bare er et tall, og at ingenting kan erstatte kvalitet.  

30 år gamle Toni Kroos fornyet kontrakten i mai, og det ble bestemt at man ikke skulle selge 34 år gamle Luka Modric. 32 år gamle Benzema fikk beskjed om at laget skulle jobbe for ham og takket for tilliten med en sesong som gjorde at han nesten stakk av med Pichichi-prisen som ligaens toppscorer. 

Han avsluttet sesongen med 21 mål, kun fire bak Leo Messi, og tok sin tredje La Liga-tittel. Han har nå én fot trygt plassert i den sonen som tilhører en elite av spisser som anses som de største noensinne i Real Madrids historie. 

Mindre hyllet, men ikke mindre imponerende og effektivt, var innsatsen franskmannen la ned i å jobbe hjemover og gjøre grovarbeidet når det trengtes. Men til syvende og sist var det lederskapet Benzema viste på topp og 34 år gamle Sergio Ramos sto for bak i banen som skilte seg ut. 

Og hva er det egentlig igjen å si om Sergio Ramos som ikke allerede har blitt sagt?

Karismatisk leder, en som stiller enorme krav både til seg selv og de rundt ham, standhaftig og ofte nådeløs kaptein, en forsvarsklippe i hjertet av Real Madrid-laget. Nå har han sin femte La Liga-tittel, i tillegg til fire Champions League-triumfer.

Sammen med Rafaël Varane har han satt standarden for stopperpar ikke bare for Spania, men også for hele Europa, og han har også fått med seg elleve scoringer. 

Sergio Ramos løfter nok et trofé for Real Madrid. (Foto: Scanpix)

Ramos er den med nest flest scoringer denne sesongen for Real Madrid, og er nå den mestscorende forsvarsspilleren i La Ligas historie med 71 mål, etter at han gikk forbi Ronald Koeman som står med 67 mål. 

I fotballen som i livet forøvrig har du av og til flaks. Før sesongen ville Zidane ha Paul Pogba i sin startellever, men i stedet måtte han “ta til takke med” den utrettelige motoren til den uruguayanske boks-til-boks midtbanespilleren Federico Valverde. Han har vært en åpenbaring og ga laget det høye presset, dynamikken og den hardnakkede ballvinneren som de så sårt trengte, og som tillot Real Madrids forsvar å spille høyere opp i banen. 

Valverde kom til Real Madrid fra Peñarol i 2016 for en sum 5 millioner euro og kom tilbake til Real Madrid etter et låneopphold i Deportivo i 2017/18-sesongen. Denne sesongen har han spilt intet mindre enn 33 seriekamper, og i en alder av kun 22 år har han etablert seg som en viktig del av klubbens fremtid. 

Det har gått tolv år siden Real Madrid vant Zamora-prisen, som blir gitt til den keeperen som slipper inn færrest mål i løpet av sesongen. Den æren går i år til Thibaut Courtois, som kun har sluppet inn 20 mål på de 34 kampene han har spilt. Han holdt nullen i 18 kamper, tall klubben ikke har sett siden Iker Casillas’ glansdager.

Ikke verst for en keeper som slapp inn syv mål på sine første åtte kamper for klubben etter at han kom dit i august 2018. Siden den trege starten har mannen som i Madrid er kjent som “veggen” bevist at han er en av de beste keeperen i verden, og han var en vital brikke i Los Blancos’ jubelsesong. 

Det har vært mange viktige øyeblikk denne sesongen, men ingen var viktigere enn Real Madrids overbevisende 2-0 seier hjemme mot Barcelona i den nest siste kampen før nedstengingen. Den kampen avslørte tydelig det vi allerede mistenkte, nemlig at dette var et Madrid-lag på vei opp mot et Barcelona-lag på vei ned. 

Seieren sendte Real Madrid midlertidig foran Barcelona på toppen av tabellen. Og selv om Los Blancos tapte den siste kampen før nedstengingen da de tapte mot Real Betis takket være en scoring fra Barcelona-produktet Cristian Tello, satte den psykologiske effekten av seieren over den gamle erkefienden tonen for hvordan Real Madrid tilnærmet seg sesongavslutningen så fort lockdownen var over. 

Seiren mot Barcelona ble avgjørende for tittelkampen. (Foto: Scanpix)

De har selvsagt også fått hjelp underveis av noen dommeravgjørelser. Dette Madrid-laget fikk fem straffer på de siste elleve kampene, der alle kom i løpet av en periode på åtte kamper. På et tidspunkt var det tre strake kamper der Real scoret det første målet på straffe. Mot Getafe og Athletic Club var straffene den avgjørende faktoren i to 1-0-seire.

Men i tillegg virket det som marginale 50/50-avgjørelser alltid gikk i Real Madrids favør. Valencia og Real Sociedad fikk mål kontroversielt annullert som kunne ha utgjort en forskjell, mens avgjørelser som kunne ha gått begge veier som Benzemas påståtte hands (korrekt ikke dømt) før han scoret mot Real Sociedad eller den kontroversielle avgjørelsen om at det ikke var en forseelse da Sergio Ramos tråkket på Raúl García (Athletic Club) gikk i Real Madrids favør. 

Athletic Clubs Iker Muniain snakket om urettferdighet etter at Real Madrid fikk straffe mot laget hans da VAR gikk tilbake og så på en situasjon etter at dommeren ikke hadde sett noe, og så strødde salt i såret ved å ikke blåse straffe på situasjonen med Ramos og García. “Vi har sett det i disse ukene siden vi startet opp igjen,” sa Muniain. “Avhengig av hvilket lag det er, får noen avgjørelsene med seg. Alle kan trekke sine egne konklusjoner.” 

Real Madrid er selvsagt uenige. “Vi kommer ikke til å vinne eller tape ligaen på grunn av dommere,” har kaptein Sergio Ramos sagt. “De som har gjort feil eller ikke har nådd sine mål bør være kritiske til seg selv. Det er ikke på grunn av dommerne at Real Madrid er på toppen.”

Og han fikk støtte fra uventet holdt fra Atlético Madrid-manager Diego Simeone. “VAR avslører alt,” sa han. “Hvis de gir deg flere straffespark, er det fordi du er mer i motstanderens boks.” Faktisk har VAR gitt fotballen mer rettferdighet, men VAR forsinker også prosedyrene og har ikke kun blitt brukt når det er klare og åpenbare tilfeller, så det har også gitt mer forvirring. 

Nå som hovedmålet er nådd kan Zidane og Real Madrid skru oppmerksomheten over på Champions League, der det må snu et 2-1-tap mot Manchester City hvis de skal gå videre til kvartfinalen i den turneringen de har gjort til sin egen i fire av de siste seks sesongene. 

Kan de klare det? Svaret i dag er, for de fleste av oss, annerledes enn det vi ville gitt for bare to måneder siden. 

Bielsas metode

Etter 16 år i fotballens ødemark vil Leeds United under ledelsen av Marcelo Bielsa være tilbake der de hører hjemme neste sesong, i Englands øverste divisjon.

Det uortodokse geniet Bielsa, mannen de kaller “El Loco” av en rekke årsaker som alle hører inn i kategorien “du kunne ikke ha diktet det opp”, ledet nesten den sovende giganten av en klubb til opprykk i sin første sesong, bare for å mislykkes helt på tampen

På andre forsøk var det ingen slike feilskjær for laget som vender tilbake som mestere og som nok er den største klubben i England som ikke har vært i den øverste divisjonen siden 2004. 

Det ble hevet noen øyenbryn da klubben bestemte seg for å headhunte Bielsa i 2018, men i etterpåklokskapens lys ga den beslutningen voldsomt mening og var en perfekt match.

Fellesnevneren er selvsagt lidenskapen og engasjementet Bielsa deler med Leeds’ trofaste supportere. Selv i klubbens mørkeste stund mellom 2007 og 2010, da de slet i League Division One, nivå tre i England, hadde Leeds i snitt rundt 25 000 tilskuere på hjemmebane. Det var ikke bare mer enn alle andre klubber i deres egen liga, men også mer enn samtlige klubber i Championship, divisjonen over.

Da klubbens representanter reiste hjem til Bielsa i Rosario de Santa Fe i Argentina for å snakke med ham om å ta jobben, oppdaget de at han allerede hadde forberedt seg ved å se og analysere i detalj sju av lagets kamper den sesongen. 

Da han ankom Yorkshire for å begynne i den nye jobben kunngjorde han at han som forberedelse for jobben hadde sett opptak av samtlige minutter Leeds United hadde spilt den foregående sesongen. 

“Stakkars fyr”, vitset en spøkefugl på twitter. “Hva har han gjort for å fortjene det?”

Bielsa i klassisk positur på Elland Road. (Foto: Scanpix)

Senior Bielsa er en motstridende karakter. Besatt, lidenskapelig, kompromissløs, nådeløs, krevende, snill, grusom. Han er alle disse tingene og mye mer. Men selv om Bielsa har gjort sprø ting i fortiden og nesten helt sikkert kommer til å gjøre flere sprø ting i fremtiden, betyr det ikke at han er en sprø person. 

Men hvis Bielsa er sprø, besatt – kall det hva du vil – når det gjelder noe innen fotball så handler det om å få de spillerne han har ansvar for til å bli så gode som overhode mulig.

Mange ville ha prøvd å kjøpe suksess, mens Bielsa i løpet av sin tid i Leeds har overvåket en netto profitt på overgangsmarkedet på mer enn 23.5 millioner pund. Ikke en krone ble brukt på å gjøre laget klart for 2019/20-sesongen. 

Hans lidenskap for spillet er smittsom. Av spillerne han hadde i sitt første lag i Newells Old Boys på 90-tallet har alle – inkludert Mauricio Pochettino – gått inn i managerbransjen etter at karrierene deres som spillere tok slutt. 

Men hvor forberedt kommer han til å være på å møte Premier Leagues tungvektere neste sesong?

Det eneste vi vet med sikkerhet er at han ikke kommer til å gå på akkord med de prinsippene han har stått fast ved på godt og ondt i de mer enn 30 årene han har jobbet som trener på steder som hjemlandet Argentina, Mexico, Chile, Spania, Frankrike, Italia (i to dager), og nå England. 

Marcelo Bielsa kommer til å gjøre ting på sin måte, eller ikke i det hele tatt, og når han tror at han ikke kan lede klubben og spillerne lenger, kommer han til å dra.

Han kommer ikke til å endre på det brutale, autoritære treningsregimet som stadig får spillere til å løpe til de blir fysisk kvalme. Bielsa kommer ikke til å be om unnskyldning for sin taktikk fordi han vet at det ikke er personlig, men snarere en forutsetning for å ha det nivået av fysisk form som kreves for å utføre hans legendariske spillestil med høy intensitet og høyt press. Den stilen han mer eller mindre oppfant og som han har villet innprente hvor enn han har vært. 

Bielsa har ført Leeds tilbake til Premier League (Foto: Scanpix)

Forrige sesong var jeg så heldig at jeg ble gitt “ubegrenset” tilgang til Bielsas lag i forbindelse med en dokumentar jeg lagde med BBC, og alle spillerne jeg snakket med fortalte meg at hans “magi” handlet om å være i stand til å se nesten umiddelbart de klare styrkene og svakhetene til enhver spiller og hjelpe til med å finne en måte å maksimere og minimere dem etter behov. 

I Leeds hadde den aggressive, høyenergiske, nesten frenetiske, “jobb, jobb og jobb enda mer”-tilnærmingen en umiddelbar effekt. Den overveldet motstanderne og gjorde et middelmådig lag til tittelutfordrere. 

Den tidligere Leeds United-manageren Don Revie var viden kjent for saksmappene han pleide å forberede om motstanderne før en kamp. Sammenlignet med Bielsas omfattende og uttømmende forberedelser til hver eneste kamp ser Leeds-legendens anstrengelser ut som notater skriblet ned på baksiden av en sigarettpakke.

Omhyggelig kampforberedelser ned til den minste detalj er den uunngåelige konsekvensen av Bielsas besettelse for hver minste lille bagatell. Dette kombineres så med en enestående arbeidsmoral fra alle i klubben og utviklingen av den nødvendige selvtilliten som hører med. 

Den mye omtalte “Spygate” da det ble avslørt at Bielsa før en kamp mot Derby hadde sent spioner til treningsfeltet deres for å samle informasjon om motstanderen, og faktisk hadde gjort det med omtrent alle klubbene de hadde møtt den sesongen, forteller oss alt vi trenger å vite om hvor intenst han forbereder seg. 

Fotballverdenen raste og ropte om skittent spill, mens Bielsa oppriktig slet med å forstå hva han hadde gjort som var så forferdelig galt. Den beste måten å slå motstanderen din på, tenkte han, må da være å vite så mye om dem som overhode mulig? FA var uenige og ila Leeds en bot på 200 000 pund. Bielsa betalte boten av sin egen lomme. 

Men så har vi motsetningene i mannen. Bielsa vil vinne, men bare hvis han kan vinne på riktig måte. Leeds’ opprykkshåp forrige sesong fikk seg en alvorlig knekk da han ga laget sitt beskjed om å la Aston Villa score direkte fra avspark etter at Leeds hadde tatt ledelsen på kontroversielt vis. 

Kampen endte 1-1 og Leeds United fikk ros fra UEFA for sin gode sportsånd. For å gni det inn slo Derby County ut Leeds i semifinalen i playoffen.

Pep har lenge beundret sin argentinske kollega. (Foto: Scanpix)

En av Bielsas største beundrere er Pep Guardiola. Han er selv kjent for å være så opptatt av detaljer at det grenser mot det fanatiske. Han har beskrevet sin venn og mentor som “den best forberedte manageren jeg har sett i mitt liv.” 

Men til syvende og sist har hans største styrke, nemlig hardt arbeid, ukuelige anstrengelser og  utemmede lidenskap, også tidligere vært hans akilleshæl.

Utenfor Argentina, der han revolusjonerte Newell Old Boys i den grad at stadion deres heter Marcelo Bielsa Stadion, har de fleste lagene han har trent frem til denne seieren i Championship altfor ofte gått tom for drivstoff på oppløpssiden.

Frem til nå har hans viktige titler blitt vunnet i korte sesonger i Argentina, der man frem til 2012 delte sesongen inn i to separate serier med enkeltoppgjør, noe som var opphavet til ordningen Apertura og Clausura, som gjorde at man hadde to mestere i en og samme sesong.

Mange følte at han krevde så mye av spillerne sine at de ikke var i stand til å holde det gående over en periode på 38 kamper, for ikke å snakke om de utmattende 46 kampene Leeds skulle gjennom i Championship. Forrige sesong var de til syvende og sist ikke i stand til å stå distansen helt ut. 

Hans Marseille-lag fløy høyt på toppen av tabellen før de gikk tom for energi og til slutt endte på fjerdeplass. Han ledet Athletic Bilbao til finalen i Copa del Rey og Europa League, men tapte begge. 

Nå har endelig hans unge Leeds-lag brutt trenden og vi kan nå glede oss til å se Leeds United i Premier League. Et lag som kommer til å føre flagget for det Bielsa alltid har stått for, nemlig en blanding av målbevissthet, ferdigheter, utrettelig innsats og omhyggelige forberedelser som vil skape et lag som kan bli respektert og beundret. 

For en reise, for et eventyr; og det er fortsatt ikke over. Velkommen ombord på Bielsa-bussen. Fest setebeltene, det kommer til å bli litt av en tur.

Hva bringer fremtiden for Pep og Manchester City?

Helt siden UEFAs Financial Fair Play-sak mot Manchester City startet har klubben hevdet sin uskyld. I dag (mandag) har Idrettens voldgiftsrett (CAS) gitt dem medhold og satt en stopper for den foreslåtte to års utestengelsen fra Champions League. 

UEFA har ikke klart å bevise at klubben kamuflerte egenkapitalfinansiering ved at eieren spyttet inn penger fra sin egen lomme via sponsorinnskudd. 

De må fortsatt betale en bot på ti millioner euro etter at de ble funnet skyldig i å ha unnlatt å samarbeide med de aktuelle myndighetene, selv om City sannsynligvis vil hevde at deres tilbakeholdenhet skyldtes det de anså som en urimelighet, nemlig at de var nødt til å forholde seg til en organisasjon som hadde seg selv i rollen som hovedetterforsker, sjefsanklager og til slutt dommer og jury. 

Og selv om 10 millioner euro ikke er småpenger er det ikke desto mindre en betydelig forbedring fra den opprinnelige boten fra UEFA på 30 millioner euro. 

Det finnes selvsagt noen kynikere der ute som vil spørre hvorfor City, hvis de ikke har gjort noe galt, leide inn seks av de beste idrettsadvokatene fra tre ulike firmaer i toppklasse for å kjempe saken deres, selv om vi aldri kommer til å få vite hva som ville skjedd om de gikk inn i krigen med litt mindre kyndige jurister på laget. 

Men alt det blir gjetninger. Nå er det tilbake til arbeidsbenken for Pep Guardiola og hans Manchester City-lag som trenger, om ikke en stor ombygging, så i hvert fall noen veldig viktige justeringer hvis de skal prøve å ta tilbake Premier League-tittelen som Liverpool spaserte inn til denne sesongen. 

De første reaksjonene i City vil selvsagt være lettelse fordi de i realiteten var så sikre på å få medhold at de aldri hadde noen Plan B på plass i tilfelle CAS skulle opprettholde utestengelsen. 

Plan A som identifiserer spillerne som trengs kan nå videreføres, selv om spillerne som var øverst på handlelisten deres allerede hadde uttrykt til klubben at de ønsket å komme til City uansett utfall av saken. 

Det eneste virkelige problemet var at det å vente på dommen forsinket samtaler de hadde med potensielle nye signeringer. 

Manchester City ønsker seg defensive forsterkninger. (Foto: Scanpix)

Pep har alltid sagt at hans viktigste funksjon er å gjøre laget i stand til å få ballen fra den ene boksen til den andre. Det han ikke kan planlegge er hvordan du faktisk avslutter i den ene enden av banen eller unngår å slippe inn mål i den andre, til tross for at det jobbes med begge disse tingene både individuelt og kollektivt. 

Det er ikke akkurat århundrets åpenbaring å påpeke at Citys problemer denne sesongen har vært i begge boksene. Individuelle feil i forsvar og sløsing på topp har kostet City dyrt. 

Men før det skjer noe mer er det fortsatt ting som må ordnes opp i først og betydelige mengder støv som må legge seg før ting blir klarere.. 

City må se på dagens gjeldssituasjon og pengesvikten som kommer som følge av koronakrisen. En Champions League-tittel vil få inn ytterligere 40 millioner euro, og en seier i FA cupen vil gi fem millioner til. Salgene av John Stones og Nicolás Otamendi ville også skaffet mer penger. 

Nøkkelordet i City kommer til å være evolusjon snarere enn revolusjon, selv om det kommer til å komme sårt tiltrengte og ganske radikale endringer i forsvaret i og med at klubben er på jakt etter to nye midtstoppere for å bygge en bank av fire hovedstoppere. De vil ha inn en venstrebeint stopper som backup og en høyrebeint stopper som går inn i førsteelleveren.

Han kommer til å sikte seg inn på Napolis Koulibaly, i tillegg til en venstrebeint midtstopper som blir tredjevalget på stopperplass. 

Eric García gjør store fremskritt og vil være et kjærkomment tilskudd blant Manchester Citys midtstoppere, men sannsynligvis bare som et fjerdevalg. Når det er sagt vil de veldig gjerne beholde ham, men sannsynligvis ikke like sterkt som Barcelona ønsker å lokke ham tilbake til den klubben han startet i som guttunge. 

Hvorvidt du tror han kommer til å bli værende eller dra avhenger av hvem du tilfeldigvis snakker med, men det eneste som er sikkert er at hvis Barcelona vil ha ham så må de være forberedt på å bla opp. Jeg er ikke overbevist om at de har pengene som trengs akkurat nå. 

I tillegg trenger City en reservekeeper som kan erstatte Claudio Bravo, som kommer til å forlate klubben. 

De ønsker seg også en erstatter for Leroy Sané, og de har sett seg ut et ungt talent som for tiden spiller i den spanske ligaen som de ser på som en ideell kandidat. Følg med. Alt kommer til å bli avslørt snart. 

Leroy Sané må erstattes, og Manchester City har allerede planen klar. (Foto: Scanpix)

City har ingen intensjoner om å få inn forsterkninger på topp fordi de mener de er godt dekket inn med Kun Agüero og Gabriel Jesus, men de kommer til å være bekymret over og opptatt av å gripe fatt i den manglende nådeløsheten de altfor ofte viste i angrep denne sesongen. 

For Guardiola vil dette være den første gjenoppbyggingen av laget siden hans første signeringer da han kom til klubben. 

Og hva bringer fremtiden for ham og Manchester City?

Alle tenkte opprinnelig at mye var avhengig av resultatet av CAS-høringen, selv om jeg aldri egentlig har trodd at det var tilfelle. 

Pep sa fra det tidspunktet utestengelsen først ble annonsert at han kom til å bli værende i City til kontrakten hans går ut etter neste sesong. 

City tror nå at hvis de kan bygge et konkurransedyktig lag og nå målene sine, så er det en mulighet for at han kan overtales til å bli i klubben enda et år, til juni 2022. De er klar over at hans tid i City nærmer seg slutten, og en forlengelse på ett år er alt de realistisk sett kan håpe på med Pep. 

Prioriteringene er å dominere den hjemlige ligaen og å etablere seg som regelmessige semifinalister i Champions League. 

Selv om de ikke vinner Premier League denne sesongen kan man i stor grad si at oppdraget er utført i hjemlig liga, og nå er han bare tre kamper unna en semifinaleplass i årets Champions League. 

I bunn og grunn har Peps største triumf vært aksepten og hyllesten fra de som tvilte på at hans type fotball noensinne ville erobre Premier League. 

Å lære og akseptere at du er nødt til å spille på Guardiolas måte er en bratt læringskurve, en hard skole å gå. Ikke alle uteksamineres, blant annet fordi det ikke er en naturlig måte å spille på innenfor den kulturelle forståelsen av engelsk fotball. 

Jeg er sikker på at Manchester City-fans forstår det nå. Med en ny trener – for eksempel Mauricio Pochettino, som ville passet perfekt – ville stilen være litt annerledes. 

Men når han drar kommer de til å savne hans type fotball, som vi alle kommer til å gjøre, selv om de fort vil komme over det så lenge de fortsetter å vinne. Innerst inne er jeg ikke sikker på om de fullt ut forstår hva de har hatt i City under hans tid der. 

Men det tilhører fremtiden. Hvis ting går bra og klubben overbeviser ham, kan Pep fort være i City i to år til. 

Gjenforening på Camp Nou?

Etter de nylige avsløringene i spansk radio om at Leo Messi vurderer å ikke fornye kontrakten sin med Barcelona etter neste sesong kan Barcelona-legenden Xavi Hernández være klar for en dramatisk hjemkomst til Camp Nou som hovedtrener. Men alt dette fortjener en forklaring.  

Messi har en klausul i kontrakten sin som tillater ham å dra etter sesongslutt, men han måtte ha informert klubben innen mai hvis han ønsket å bruke klausulen. Det gjorde han ikke, så han blir værende minst ett år til. Da Cadena Ser annonserte i sitt fotballprogram El Larguero at en tydelig lut lei Messi hadde bestemt seg for å ikke bare stoppe forhandlingene om en ny kontrakt, men også at han vurderte å dra etter neste sesong spisset hele fotballverdenen ørene, inkludert styret på Camp Nou – i det minste de av dem som ikke allerede hadde besvimt. 

Så hva er det Leo Messi er så “lut lei” av?

Messi er desillusjonert på grunn en rekke ting akkurat nå. Anklager om at han praktisk talt styrer klubben har opprørt ham. Han velger ikke hvilke trenere som kommer og går, eller hvilke spillere som ankommer. Faktisk ville han gladelig ha Griezmann til klubben for to somre siden og det skjedde ikke før sesongen etter, og han ønsket Neymar inn i fjor sommer, men Messis forslag endte opp i papirkurven. 

På managerfronten har han blitt anklaget for å ha fått tidligere manager Tata Martino først ansatt og så sparket, og for å få den nåværende manageren Quique Setién ansatt fordi han likte hans type fotball. Men det er heller ikke tilfellet. 

Radioavsløringene kom akkurat da forhandlingene om en kontraktsforlengelse egentlig hadde gått bra, og på et tidspunkt der Messi er så fornøyd som han noen gang har vært på et personlig nivå. Men prestasjoner på banen har gjort argentineren misfornøyd og tilliten til Setién har raskt blitt svekket i en stor andel av troppen. 

Den nøye planlagte lekkasjen til El Larguero – en strategisk lobbet håndgranat, nesten helt sikkert fra et medlem av spillerens entourage – var et skudd for baugen til det sittende styret med beskjed om å ordne opp, ellers ville han se seg om etter grønnere gress. Men det betyr ikke at han faktisk kommer til å forlate klubben etter neste sesong.  

At Messi skulle ønske å fortelle styret at han kanskje ikke vil fornye kontrakten neste år når klausulen i kontrakten hans i realiteten gjør at han ikke trenger å si ifra før mai 2021 antyder at dette kanskje er et taktisk grep for å framskynde valget. Eller i det minste å be alle om å være på tå hev i en periode som er avgjørende for signeringer. Den sannsynlige signeringen av Lautaro vil absolutt være et skritt i riktig retning. 

Mange ønsker seg Xavi tilbake på Camp Nou. (Foto: Scanpix)

Valget er planlagt i juli 2021 og Victor Font, en av kandidatene til å bli klubbpresident, har ikke gjort det til noen hemmelighet at det første han vil gjøre hvis han blir valgt er å få på plass Xavi som trener, uansett hvem som har jobben på det tidspunktet. 

Presidentperioden til Josep Maria Bartomeu har vært som en slags skrekkfilm, men alt som har skjedd så langt vil være filleting sammenlignet med et scenario der hans foretrukne kandidat må gå inn i kampen som representanten for den fraksjonen som i praksis konstruerte avskjeden til den største spilleren som noensinne har ikledd seg Barcelona-drakten. 

Men fremskyndede valg er fulle av problemer, ikke minst på grunn av det faktum at hvis det skrives ut valg nå, så vil styret automatisk være personlig ansvarlige for den gjelden de etterlater klubben med.

Bartomeus intensjoner er derfor å bli sittende til slutten av neste sesong. Ingen vet bedre enn ham at det må gjøres radikale endringer i Barcelona som involverer noen av klubbens mest kjente navn. Dessverre tror ingen at han har verken styrken eller evnen til å ta de nødvendige beslutningene. 

Maktkamp om kontrollen i Barcelonas styrerom er ikke noe nytt, og det er aldri mangel på folk som prøver å finne en vei inn til klubbens administrative hierarki. Et stort antall strebere fra media og politikken er i ferd med å danne en ordnet kø mens de manøvrerer seg i posisjon for det kommende valget. 

Så hvis Bartomeu og styret ønsker å stikke kjepper i hjulene på motstanderne sine er det egentlig bare en løsning; å svelge stoltheten og hente inn Xavi som trener og gjøre det på den tidligere Barcelona-spillerens betingelser. Han ble nesten valgt, før ulike oppfatninger om hvordan klubben bør drives gjorde at Quique Setién ble den utvalgte. Xavi ville nesten helt sikkert foretrukket å ta jobben med Victor Font ved roret, men fotball er fotball, så man skal aldri si aldri. 

Hvis Bartomeu kunne annonsere Xavis ankomst til klubbens “socios” (medlemmer), ville det bidra sterkt til å klippe vingene av motstanderne før de i det hele tatt har lettet. Og det ville gjøre nøkkelmedlemmer av troppen fornøyde også. Selv om Xavi er veldig klar over at store beslutninger er nødt til å tas når han har ansvaret. 

Men det er ikke bare dårlige nyheter. 

Riqui Puig har vært et lyspunkt for Barcelona. (Foto: Scanpix)

På den positive siden har Barcelona nå et godt knippe unge spillere i klubben som, sammen med noen av de erfarne hodene, kan danne grunnlaget for en ny era i klubben, spesielt med tanke på pengene som vil bli tilgjengelig hvis spillere som Piqué, Alba og Suárez – eller kanskje til og med Messi på lang sikt – ikke lenger står på lønningslisten.

Den unge uruguayanske midstopperen Araújo ser utrolig lovende ut i en slags Piqué-rolle, mens midtbanespilleren Carles Aleñá, for tiden på lån i Real Betis, også har en bratt læringskurve. 

Riqui Puig har vært et av de få lyspunktene i et generelt middelmådig Barcelona etter at La Liga startet opp igjen. Det samme gjelder Ansu Fati, som i en alder av bare 17 år ser ut til å være et av verdens beste talenter. Ving eller spiss Francisco Trincão er bare 20 år og har blitt hentet fra Braga i Portugal, mens den 22 år gamle Lautaro Martínez, hvis han kommer fra Inter slik både Barcelona og spilleren selv forventer, vil være et veldig kjærkomment tilskudd til Barcelonas angrepsrekke. 

Xavi er mer enn klar over hva som foregår i garderoben og at store forandringer er nødvendig. Han vet også at han kommer til å måtte være modig og ta noen tøffe beslutninger. 

I mellomtiden har Leo stoppet alle kontraktsforhandlinger fordi det fortsatt er et helt år igjen av kontrakten hans og sannheten er at for øyeblikket, til tross for det som har blitt sagt, er forestillingen om at han har bestemt seg for å dra etter neste sesong ikke sann. 

Etter den midlertidige reisen inn i de ubehagelige omgivelsene i Barcelona-politikkens minefelt forrige uke, vendte Leo søndag kveld igjen tilbake til den kjente og kjære vanlige jobben sin, med forutsigbare resultater.

Alt var ved det vante for Messi, som etter helgens knusende 4-1-seier over tidligere høytflyvende Villarreal nok en gang beviste at ryktene om dette Bareclona-lagets død er sterkt overdrevet. Nok en god dag på jobben med to målgivende pasninger, en scoring annullert av VAR og et “trademark” frispark som traff tverrliggeren.

“Plus ça change” som franskmennene sier, eller snarere “jo mer ting endrer seg, jo mer forblir de det samme”.

Nå er det virkelig trøbbel i Barcelona-tårnet

Med kun 23 av 48 mulige poeng på bortebane denne sesongen, er Barcelona ett steg nærmere å gi fra seg La Liga-tittelen til Real Madrid etter helgens poengtap mot Celta Viga.

Hvor tittelen til slutt ville havne var allerede ute av Barcelonas hender etter deres tamme 0-0 mot Sevilla. 2-2-resultatet mot Celta Viga gjør ting enda vanskeligere for dem, spesielt ettersom Real Madrid kjempet seg til tre tøffe poeng mot Espanyol søndag kveld.

Det er trøbbel i tårnet, og det vi nå ser, er et Barcelona som lider konsekvensene av ikke å ha et klart bilde av hvor de vil – og hvem de vil med seg dit.

Det er tydelig for alle å se at trener Quique Setien har mistet tilliten fra styret og spillerne, selv om det kun er en del av historien. 

Mest bekymringsverdig er det at kampen mot Celta Vigo brakte til overflaten enda større sprekker mellom spillerne og trenerapparatet.

Interne stridigheter, politikk, krangling og feider som handler om kontrastfylte syn på fotball er dagligdags i alle klubber på toppnivå. Det som bekymrer mest, er at det utspiller seg foran hele verden som publikum, slik de gjorde i drikkepausen forrige helg da assistenttrener Eder Sarabia prøvde å prate til Leo Messi, men helt åpenbart ble ignorert av den tydelig irriterte argentineren.

Messi var ikke alene. Rakitic har tidligere vist at han heller ikke respekterer dem på mye den samme måten. Øyeblikk av konfrontasjon kan vise seg nettopp i situasjoner slik som disse, spesielt siden det er fint lite annet for kamera å fokusere på bortsett fra spillernes kroppsspråk. 

Spillernes manglende evne til i det hele tatt prøve å skjule sin totale forakt for hele situasjonen, til tross for det faktum at verden ser på, taler sitt tydelige språk. Slikt er et sikkert tegn på store problemer i leiren, for hvis det nå er så tydelig i dagslys, da kan man bare forestille seg hvordan ting er når man havner bak lukkede dører.

Å si at stemmevolumet økte etter Celta-kampen, er å formulere det mildt. Med Barcelona i ledelsen 2-1 og kampen fortsatt i aller høyeste grad i live, ble bytter åpenbart gjort med blikk på tirsdagens kamp mot Atletico. 

Inn kom Arthur og Griezmann, som ikke noen av dem har brakt noe særlig til Barcelonas prosjekt på noe tidspunkt denne sesongen, feil ble begått, et mål ble sluppet inn, og to poeng tapt.

For mange av spillerne var det den siste dråpen i begeret. De vet alle at selv om tittelracet ikke er over ennå, er det vanskelig å se noen måte Barcelona skal ta tre poeng mer enn Real Madrid i de seks siste kampene.

Luis Suarez talte åpenbart på vegne av de fleste spillerne da han, etter å ha blitt spurt om Barcelonas dårlige borteform, kryptisk foreslo at trenerne, ikke spillerne, var de beste til å svare på og analysere hvorfor situasjonen er som den er. Spillerne, hevdet han, ga alt de hadde for laget.

Når sant skal sies, så har Barcelona spilt med høyere press under Quique Setien, samt utviklet et par forskjellige måter måter å få ballen i angrep fra eget forsvar. Men det er vel i grunn det.

Celtas Oscar Garcia har uttalt at han brukte de to siste ukene av før restarten ikke kun til å sørge for at de allerede eksisterende taktiske planene var der, men også til å skape nye, og det er åpenbart at de har forbedret seg nettopp der.

Under Setien er forbedringene minimale, hvis de er der i det hele tatt. På bortebane tok Barcelona i snitt 1,5 poeng under Valverde, mens Setien har 1,33 i snitt pr. kamp på sine seks forsøk.

Mangelen av tillit til treneren baserer seg på ideene han prøver å utføre på treningsfeltet, men også bruken av spillerne han har til disposisjon.

Mange føler at han har vært for treg til å benke en malplassert Griezmann, og enda tregere med å gå maksimalt ut av de ettertraktede talentene Riqui Puig og Ansu Fati, som begge tilfører laget mye.

Ansu Fati gir laget verdifull bredde, og Puig skaper rom og gir dem kvalitet fremover. Endelig brukes de nå mer, men det er litt som å stenge døren til stallen etter at hesten har stukket av. Det er for sent.

Griezmann har vist seg som en enorm skuffelse, selv om det ikke bare er hans egen feil.

Han vet ikke hvordan han skal imponere, og selv om han gjør det som blir krevd av ham, vet han at det ikke er noe som faller ham naturlig.

I rollen som en nummer ni, mellom back og stopper, hvor han skal ta løp inn bak dem, eller hvis brukt som en «vegg» for klikk-klakk-spill med ryggen mot mål, er ikke noe han er komfortabel med. Han setter heller ikke pris på spille bredt på kant, rett og slett fordi han ikke er rask nok til å ta seg forbi forsvarere. Det han er, er en nummer ti, men han har Barcelona allerede én av fra før, og han heter Leo Messi.

Det gikk ikke særlig bra for Griezmann selv før han kom til klubben. Han sa først at han ville til Barcelona, før han i en dokumentar uttalte at han ikke egentlig ville det likevel. Han endret så mening, og ankom til slutt klubben, men da hadde han allerede rukket å irritere omtrent samtlige.

Den eneste løsningen for ham fra da av, var å vinne alle over med innsats på banen, noe han ikke har maktet. Han har ingen synergi med gruppens sentrale spillere, isolert, og det, oppsummert, er nøkkelen til hans manglende suksess i klubben.

Dessverre; å identifisere Barcelonas problemer er langt unna å løse dem, fordi sammenfallende med det store rotet som skjer på banen, er et enda større rot utenfor.

Det som er helt klart, er at ingen forventer at Quique Setien skal lede noe som helst på Camp Nou neste sesong. Det er mindre klart hvem som skal ta over.

Det sittende styret har tidligere gått på Xavi og Pochettino, som begge takket nei, samt Ronald Koeman, som de til slutt var enige om at ikke var et like sikkert spill som Quique Setien på det tidspunktet.

Problemet er at hvis den nye mannen ikke heter Xavi, vil han bare bli en kortsiktig løsning.

Hvis Victor Font vinner valget i 2021, og han høres ut som den ideelle kandidaten – men de som stemmer er konservative og er kanskje ikke klare for så mange endringer som han foreslår – så har han gjort det klinkende klart at det første han vil gjøre, er å ansette Xavi som hovedtrener, uansett hvem som styrer laget på det tidspunktet.

I mellomtiden, til vi kommer til det punktet, forsetter det sittende styret å demonstrere et nivå av ledelse som nesten garanterer at de ikke blir gjenvalgt (styreleder JM Bartomeu er ingen aktuell kandidat, ettersom han har sittet to perioder allerede).

Arthurs exit denne uken, som ble håndtert med brå hast på grensen til det uanstendige, er en sak som beviser nettopp dette. Den brasilianske midtbanemannen, som selv aldri ville forlate klubben, er blitt byttet mot Juventus’ Pjanic og fløy til Torino for medisinsk sjekk etter kampslutt denne helgen, mens han fortsatt hadde på seg Barca-tøy. I dag ble det gjort offisielt. 

Hvorfor denne bråhasten? Handelen ble presset igjennom rett og lett fordi styret var desperate etter å få den på plass før slutten på regnskapet som leveres ved sesongslutt (30. juni) for å unngå noe gjeld vil vises på bunnlinjen. Dette fordi de ville blitt holdt personlig ansvarlig for enhver form for slik gjeld.

«F-ordet» som motiverer dette styret, er åpenbart «finanser» snarere enn «fotball», og de har ingen plan å prate høyt om. Den som kommer etter vil kun bli en bro over til en ny æra.

Det sirkulerer alle mulige slags rykter om en retur for Laporta, med planer om å hente inn Pep Guardiola for å sette igang en ny æra. Jeg tror Pep Guardiola er smartere enn som så.

Dette er ikke tidspunktet å gå til Barcelona, ikke fordi han ikke ville trives med utfordringen det ville vært å redde dem ut av deres nåværende vanskeligheter, men fordi han alltid har sagt at hvis han skal noe sted, så skal det være et sted han kan nyte trenerrollen, snarere enn et sted fylt av friksjon, forvirring og en total mangel av retning, noe som på perfekt vis beskriver situasjonen på Camp Nou.

Trøbbel i San Sebastián

Med kun ett poeng av ni mulige ser det ut til at hjulene midlertidig har ramlet av Real Sociedad-bussen etter at de startet opp igjen i ligaen etter den tre måneder lange pausen. 

Det Real Sociedad-laget vi ser etter lockdown er ikke den beste versjonen av dette laget, og det samme gjelder formen til Martin Ødegaard. Siden La Liga startet opp igjen har han sett ut som en skygge av den spilleren som fikk La Reals supportere til å våge å drømme om kvalifisering til Champions League. 

Med den tamme starten på den andre fasen av denne sesongen har han blitt byttet ut i sine to siste kamper, i det 64. minutt mot Alavés og nå i helgen i det 79. minuttet mot Real Madrid. 

Fotballen er en lunefull elskerinne. De lokale mediene som skamroste ham før pausen er nå skarpe i kritikken. El Diario Vasco kommenterte ondskapsfullt etter at han ble byttet ut mot Alavés at han kun var gjenkjennelig som den Martin Ødegaard Real Sociedad hadde signert på grunn av 21-tallet på ryggen. Ouch!!

Real Sociedads første to kamper etter oppstarten var begge i høy grad mulig å vinne, selv om de i rettferdighetens navn både for Ødegaard og klubben møtte to lag som kjente dem veldig godt i Osasuna og Alavés. Denne sesongen har de møtt Osasuna intet mindre enn fem ganger, to i vennskapskamper i sesongoppkjøring, en gang i Copa del Rey og to ganger i ligaen og laget fra Pamplona visste hvordan de skulle få det beste ut av kampen. 

Det involverte å overbefolke midtbanen og hindre Ødegaard i å ha ballen, noe som alltid vil føre til et mindre effektivt Real Sociedad. 

Real Madrid-kampen ville ha vært den perfekte muligheten for ham til å motbevise kritikerne, å oppnå forløsning samtidig som han kunne demonstrere for moderklubben nøyaktig hva de mangler. Den harde realiteten er at han misbrukte sjansen. 

Så hva har gått galt?

Det overordnede inntrykket alle ser ut til å ha er at dette er en spillertropp som, til tross for at de er det yngste laget i ligaen, ikke er like skarpe etter den lange pausen. De gikk inn i pausen med fire seire på de siste fem kampene, der det eneste tapet var da de tapte 0-1 mot Barcelona i en kamp der de absolutt fortjente mer. 

Det ville seg ikke for Real Sociedad mot Real Madrid (Foto: Scanpix)

I mesteparten av sesongen har Ødegaard sett sylskarp ut, og følgelig gjorde også laget det. Med ballen i beina hadde han noen elektriske første ti meter som parkerte motstandere, men mot Real Madrid var det umiddelbart tydelig at han ikke var i stand til å gjøre det. 

Han virket ute av stand til å komme seg unna alle former for tett markering og fysisk er han ikke på sitt beste. Det går også rykter om at han sliter med en murrende smerte som hindrer ham fra å prestere på sitt beste, men viktigst av alt får han definitivt ikke noe hjelp av et lag som for tiden er ute av stand til å finne rytmen. 

Mange managere trodde feilaktig at det største problemet de ville oppleve når fotballen startet opp igjen ville handle om fitness, men i realiteten har hovedproblemene handlet om mental skarphet, å tenke raskt nok. Real Sociedad, som mange andre klubber, har kommet tilbake rustne, men med en spillestil som er avhengig av skarpe bevegelser mellom linjene, presisjonspasninger og fart kombinert med nøyaktighet har det vist seg spesielt traumatisk. 

Og det er heller ingen som har unngått å legge merke til at i søndagens kamp var Real Sociedads beste periode de siste 15 til 20 minuttene av kampen, noe som falt sammen med at Ødegaard ble byttet ut i det 79. minutt. 

Frem til da hadde Real Madrid taktisk ikke trengt å gjøre noe særlig mer enn å holde linjene sine og stole på det solide forsvarsspillet som har vært ett av de store høydepunktene for dem denne sesongen. Med kun 21 innslupne mål på 30 kamper er dette den beste defensive prestasjonen Real Madrid har levert på 32 år. 

Nøkkelen er at alle – inkludert Vinícius – er forberedt på å brette opp ermene og legge ned en innsats i den uglamorøse enden av banen, selv om realiteten er at dette ifølge Real Sociedad-trener Imanoel Alguacils egne innrømmelser har vært en temmelig katastrofal start tilbake på jobben.

I en kamp der begge lag spilte en lignende stil der de ønsket å spille seg ut bakfra, presse høyt og forsøke å bryte gjennom på midten ble det raskt tydelig at hjemmelaget manglet den nødvendige gjennombruddskraften. Real Madrid tilpasset seg, fant Vinícius på venstre flanke, og det var det som til syvende og sist utgjorde forskjellen. 

Selvfølgelig ikke uten kontroverser, som ser ut til å følge Real Madrid hver gang de spiller. Nok en gang involverte det dommeravgjørelser og Madrid vil hevde at dommeren hadde rett i alle de tre kritiske avgjørelsene. Barcelona har, ikke overraskende, hevdet det stikk motsatte. 

Personlig tror jeg alle de tre avgjørelsene var korrekte. Når det gjelder Real Madrids første mål var det kontakt med Vinícius akkurat i det han skulle til å skyte, og det ble gitt en korrekt straffe. Ovenfor der sømmen på drakta går rundt armhulen regnes som skulderen og ikke armen, og det var der ballen traff Benzema før han scoret Madrids andre mål. 

Courtois’ synsfelt ble hemmet av Mikel Merino som helt tydelig sto i en offside-posisjon da Januzaj hamret inn Real Sociedads annulerte utlikning, og repriser viser at man kan se keeperen bevege seg litt til høyre for å prøve å se ballbanen. 

Men utover beslutningene som faktisk blir tatt er det som kanskje irriterer folk mest hvor upassende raskt disse avgjørelsene ser ut til å bli tatt, og tilsynelatende alltid i Real Madrids favør. 

Bare noen timer tidligere tok det rundt fire minutter å godkjenne et fantastisk solomål etter et slalåm-raid fra Guedes, da VAR gjorde alt unntatt å sette ned en underkomite for å etterforske hendelsen mens de lette etter en hands som ikke eksisterte. 

Insinuasjonen er selvsagt at i kontroversielle spørsmål som involverer Real Madrid, er hurtighet avgjørende. Uansett om det stemmer eller ikke, sliter jeg med å komme på sist en omstridt 50/50-avgjørelse faktisk gikk mot Los Blancos. 

Dette skjer også i etterkant av Piqués kryptiske kommentarer etter at hans lag ikke klarte å ta alle tre poengene mot Sevilla og dermed la kampen om seriegullet tilbake i Real Madrids hender. Hvis Los Blancos vinner de resterende kampene, er tittelen deres. 

“Fra det jeg har sett er det veldig vanskelig å se for seg at Real Madrid skal avgi poeng,” sa han; tolk det slik du vil. 

Mikel Merino og co har en tøff jobb foran seg om de skal kvalifisere seg for Champions League (Foto: Scanpix)

Real Sociedad er ennå ikke ute av kampen om Champions League-kvalifisering, selv om de er fem poeng bak og den gode formen til Sevilla og særlig Atlético Madrid vil gjøre det veldig vanskelig for dem. De vil sannsynligvis trenge to eller tre kamper til for å finne tilbake flyten, og innen den tid vil det sannsynligvis være for sent med tanke på ambisjonene om Champions League. 

De er nødt til å våkne, og det fort. For å gjøre ting enda mer komplisert er det kun Levante og Granada av de åtte lagene de har igjen å møte som ikke enten jager kvalifisering til Europa eller kjemper mot nedrykk. 

Og når det gjelder Martin Ødegaards fremtid forteller mine kilder meg at han for et par uker siden fortalte Real Madrid at han ønsket å bli i San Sebastián en sesong til. Den endelig avgjørelsen kommer til å ligge hos Real Madrid og har ikke blitt tatt enda, selv om tegnene tyder på at de ikke vil gå imot spillerens ønsker. 

Men det må uansett vente. Foreløpig må både han og klubben komme seg tilbake på sporet hvis de skal unngå at en sesong fylt med ambisjoner om Europa faller sammen til en sesong som middelmådig middelhavsfarer.