La Liga-preview: Ancelotti keeps faith, while Barcelona go for broke

Another competition, another trophy for Real Madrid, this time their fifth European Super Cup against Eintract Frankfurt just before the start of the new La Liga season.

Working on the basis that if it isn’t broken why bother to try to fix it, Ancelotti lined up with the same 11 that saw off the challenge of Liverpool in last season’s Champions League and cruised to a efficient and painless 2-0 win in Helsinki. 

They finished with new signings Aurelien Tchouameni and Antonio Rudiger coming on for the last five minutes which probably tells us much about their plans for the upcoming season. The two players are the necessary addition of muscle and strength to his line up.

Basically the game plan will be similar to that of last season with the combination of Casemiro, Kroos and Modric (named by Ancelotti as Real Madrid’s Bermuda triangle because when the ball goes there it seems to disappear), helped in a fluid 4-4-2 by the box to box Valverde, alongside the more rock and roll style second half performers like Modric understudy, Ceballos, and young and dynamic players like Camavinga, Tchouameni and of course Rodrygo available from the bench.

WINNER: Carlo Ancelotti with Eder Miliato and Casemiro after the supercup-win. FOTO: NTB

Ancelotti reckons they have a stronger squad than last season, one that cannot count on Mbappé, but that will not get a striker to replace the hole that his decision to remain in PSG has left. Real knows that any other striker they might purchase is never going to be as good as the one they currently have – Karim Benzema who on Tuesday leapfrogged Raul to become the club’s second highest ever goalscorer behind Ronaldo with 324 goals. In Karim (surely the new Ballon d’Or) and Courtois, the Italian manager has got two of the three best players in the world (the other one? The one they missed out on). And in Vinicius they have potentially the best young player on the planet (he received in Helsinki the trophy to the young player of last season’s Champions League)

While rebuilding their stadium they did not want to get into debt with players (except Mbappé) so any purchases now will have to be funded by sales of players like Marco Asensio should that ever happen (looks unlikely this summer). Youth is the name of the game for them and they keep looking for players with huge potential, as they are not about to start competing with the likes of PSG and Manchester City on the open market.

Benzema and Modric are by all accounts handling the dilemma that everyone will encounter of having to play a World Cup halfway through a league campaign by making it clear that they want to play in every game. Ancelotti though trusts the squad so much that rotations will be used more often than he did at the start of last campaign. By the way, Hazard seems to have been lost in the Bermudas too, as he did not even warm up in the Supercup.

STARS AND PRODIGY: Thibaut Courtois and Karim Benzema embrace Vinicius Jr. FOTO: NTB

Last season they won the title with with four games to spare eventually winning by a 13 point margin and were clearly the best team in the league, one blip in the Clasico apart.

The Champions League was another matter altogether and they weren’t superior overall against any of their opponents in the knockout phase – including Liverpool in the final – yet still managed to end up lifting the trophy. Why are we still surprised? Real Madrid (almost) always find a way, but they need to play better to have the chance to win it again. They showed us last campaign how not to win the competition (conceding goals and chances, losing the first game without attacking, losing at home in the second leg before turning it around with football miracles)! Even if they did.

As for Barcelona there were two ways of sorting out the financial catastrophe left by the previous regime.

The first is the softly-softly cautious economists’ approach making sure that little by little that the club is being run on a firm financial footing, until such point as the club is once again solvent and viable. Meanwhile they could have used young players and hope to become competitive in the mid term.

Then there’s the Laporta way. During elections he persuaded everyone that he was willing to be cautious and had in his team some excellent economists and people willing to rebuild the fortress, but they are now gone as he decided to go for broke instead. 

Effectively what he has done is sold parts of the club laying to rest the myth that this is a club owned solely by its members. It clearly isn’t anymore, although you will not hear anyone at the club saying as much.

The club is now owned by the various funding outsiders that have put money into the club (either by buying parts of it or by loaning the club huge amount of money) as much as it is by the members.

It has sold 25 per cent of its TV rights for the next 25 years, and other percentages of the TV hug (Barça studios) and plan to get rid of a part of Barcelona Licensing and Merchandising department, all to very surprisingly overpriced. But LaLiga considers that is not enough to register players. 

The Goldman Sachs loan along with the parts of the ‘family silver’ they have sold provides funds to service the debt as well as buy players, but they still need to reduce wages in order to be able to register everyone. Hence the departure of some footballers and the immense pressure to invite Frankie de Jong to leave. Nothing of what Barcelona is doing with Frankie is new (using local media to turn fans against him, threaten to take to court his last contract), but Laporta is not scared of taking strong decisions to help the club to refloat. Not renewing Messi, for instance. The fear is that if success does not come on the pitch, the bankruptcy of Barcelona is guaranteed, and with less options to be rescued as they will have less portions to sell. Once again Barcelona are taking things to the wire and they might not even have everything in place by the time proceedings start at the weekend. At the time of writing they were still about €30 to €40m short in terms wages reduced further for La Liga to allow them to register the likes of Robert Lewandowski, Raphinha, Jules Kounde, Frank Kessie, and Andreas Christensen.

They are looking to convince Piqué to reduce his wages which he will do and are also trying to see if they can pay some of Busquet’s wages next season although at the moment his plan would seem to be to leave at the end of the season and join Inter Miami in the MLS.

If they can manage to join all the pieces there is no doubt that they will have a very strong side. Is it strong enough in terms of the traditional Barcelona DNA? Xavi forms a fundamental part of that DNA as does the Barcelona Academy although at this stage the Barcelona coach is looking at strengthening with some of the best players in the world rather than closer to home. The style will be determined by centre backs that will want to play the ball and a midfield led by young Pedri. But I imagine that, while the style gets defined, many games will be won by the quality of Lewandowski, Dembele and Raphina.

Lewandowski will score goals, Pedri is growing in stature, and the bench will be stronger with a lot of alternatives particularly up front and quality at the back so they should once again be candidates for everything.

At Atletico, efforts to get rid of Alvaro Morata look premature especially as he has shown as the club’s best goalscorer in pre-season and it looks like the number nine that they were looking for was there all time. Financially, however, they still need him to be gone but Simeone is asking the club to make an effort and keep him.

Their problems last season were probably linked in part to a hangover from having won the title the year before. Rumblings of discontent emanated from inside the camp about Simeone despite the fact the club has not hesitated in immediately reinforcing his authority. In pre-season they have improved from both attacking and defensively, even on set pieces, and they keep playing the Simeone way. The use of new arrival Axel Witsel as a centre back plus that of full back, Nahuel Molina from Udinese in defence should also strengthen them. Victories and challenging for the title will keep the discontent quiet, but if defeats arrive, expect Simeone to be under pressure again.

Not everything can be learned from pre-season games although I went to see Sevilla against Arsenal in the Emirates Cup a couple of weeks ago and they were frankly inept and nothing like as intense as a Sevilla side has to be if they want to mix it with the top boys.

The arrival of central defender Marcao from Galatassary and full back Alex Telles on loan from Manchester United should help to compensate for the loss of Jules Kounde to Barcelona while isco returns to Andalusia on a two year deal with much to prove after nine years at Real Madrid.

Whatever happens they ill need to raise that lethargy that was with them as they succombed to a bruising 6-0 defeat against Mikel Arteta’s side if they are to have any hope of repeating that fourth place finish they achieved last year. Fans are not in love with Lopetegui, and his relationship with director of football Monchi is not the most fluid, so they also need a good start of the season. 

Should they fall short then Villarreal look to be in a good place to achieve it and Unai Emery will be hoping his talismanic striker Gerard Moreno has a more fortunate season that the injury blighted one who endured last campaign.

Giovanni lo Celso has returned to Tottenham but Villarreal would love to bring him back to the club, although that might depend on Arnaut Danjuma finding a new home. Young star, Yermy Pino also could leave Spain with Arsenal having put in a bid of around £33m which Villarreal might accept despite being half the price of his release clause. Key players at the side have asked the club not to get rid of him, but Villarreal is and will always be a selling club.

Real Sociedad will hope to maintain their level and have shown their intent with a the £15m signing of Brais Mendez from Celta Vigo where he has spent his entire senior career. Many eyes will be on Takefusa Kubo who has since he joined Real Madrid as an 18-year-old been on a tour of Spain at clubs like Mallorca, Villarreal, Getafe and then back to Mallorca before Real Madrid have finally decided that the time is now right to sell him on a permanent deal to the San Sebastian club. Could this be the place where we finally see just what the prodigiously talented Kubo is capable of?

Real Betis are going to struggle to maintain their fifth place finish of last season not least because of financial fair play regulations that have prevented them from signing players because they are at their wage cap limit. Isco was a case in point, something made even more galling by the fact he has gone instead to City rivals Sevilla. Betis mightnot be able to register this weekend around seven players, four of which might have started on Monday against Elche. Joaquin, Bravo and William Jose are three of them.

Athletic Club also doesn’t have a huge amount of room for manouevre with their self imposed rule of only playing Basqeu players, and their real coup has come with the signing up of Ernesto Valverde for his third spell as coach at San Mames.

Ernesto was in fact was interviewed for the Manchester United post before it was given to Ralf Rangnick and Leeds United were also rumoured to be interested, and would have replaced Bielsa if he had resisted the whole of last season. He has signed on a one year deal which could be extended depending how things go for all parties at the club.

Valencia continue to struggle because of the lack of investment and will need to be clever in the market if they are to achieve anything. They had to sell Goncalo Guedes to Wolves for around £30m to avoid going into the red and much will depend on whether or not they can find a way of bringing back Bryan Gil to the club after he had to return to Tottenham at the end of his loan deal.

And it will be wonderful to see how Diego Martinez fares at Espanyol, a club in the top ten budget wise, yet who only managed to finish 14th in last years table. Still it isn’t all peace and quiet at the Cornella Stadium with main striker Raul de Tomas waiting for an offer to leave and an absence of the arrival of new players that maybe he was expecting.

LaLiga counts with the two giants being both strong at the same time again, with the two best goal scorers in Europe last season (Benzema and Lewandowski), with the best player in the world (Benzema), with two of the best youngstairs in the world (Pedri, Vinicious), the best goalkeeper in the world (Courtois), with the Champions of Europe… who said LaLiga was dead!

Gigantene møtes igjen: – Kan kun se ett resultat

Komponisten Rossini sa en gang om Richard Wagners musikk at den hadde «vakre øyeblikk, men et forferdelig kvarter av en time». Det samme kan sies om prestasjonene til Real Madrid, som på en eller annen måte befinner seg i Champions League-finalen mot Liverpool lørdag kveld i Paris.

Hvordan kom vi til dette punktet? Jeg vet virkelig ikke, og jeg er ikke overbevist om at selv Real Madrid-spillerne gjør det, bortsett fra å si at dette er et lag som alltid ser ut til å finne en måte å vinne på. Det har de gjort ikke én eller to ganger, men forbløffende tre ganger mot tre av de beste lagene i verden.

Å hylle deres usannsynlige, hjertestoppende seire over Paris Saint Germain i 16-delsfinalen, Chelsea i kvartfinalen og deretter Manchester City i semifinalen, teiper over sprekkene og ignorerer en tøff virkelighet, nemlig at for det meste i alle disse kampene – bortsett fra førsteomgang mot Chelsea – har Real Madrid rett og slett vært forferdelig.

Eller sagt på en annen måte, så spennende å se på som disse comebackene har vært, kunne de ha vært unødvendige om Real Madrid hadde spilt bedre i utgangspunktet.

De tapte 1-0 for PSG i den første kampen av 16-delsfinalen i Paris, og det burde vært minst fire. I returoppgjøret scoret Mbappe et hattrick, men to av dem ble annullerte. PSG var overlegne i rundt 150 minutter over de to kampene.

Mot Manchester City i semifinalen burde hjemmelaget ha scoret minst seks, og fullført på Bernabéu i den andre kampen. Rodrygos sene mål sendte imidlertid kampen ut i ekstraomganger mot et sjokkert Manchester City, som hadde utseendet til et lag som ikke kunne tro hva som faktisk skjedde med dem.

Til tross for at de spilte for mye av disse kampene på en måte som lignet en lærepenge i hvordan man ikke skulle komme videre i en cupkonkurranse, klarte de å komme tilbake fra randen. De har forvandlet dette til en fortelling – en selvoppfyllende profeti – som antyder at disse comebackene er det de gjør hele tiden. Det gjør de selvfølgelig ikke, men på en eller annen måte har de overbevist seg selv og til og med motstanderne om at dette er tilfellet.

Kan de gjøre det igjen mot et lag som jeg er overbevist om for øyeblikket er et av de beste lagene i verden, sannsynligvis det beste Liverpool-laget noensinne?

Liverpool er helt klart et overlegent lag. Det er ingen diskusjon om det. Men det er langt ifra å si at det blir dem i stedet for Real Madrid som ender opp med å løfte trofeet lørdag kveld.

Hvis det ble avgjort på forberedelser før kamp så er det allerede fordel Real Madrid.

Det snakkes om et slitent Liverpool som har måttet spille massive kamper helt opp til finalen, mens Real Madrid er helt ferske etter å ha sikret tittelen for nesten en måned siden.

Liverpool har en rekke skader, mens Carlo Ancelotti har en ren helseerklæring fra leiren sin og en fast og engasjert tro på hva hans beste lag er. Det eneste han sannsynligvis vil diskutere er om han skal starte med Valverde eller Rodrygo på høyre side av midtbanen.

Han vil sannsynligvis velge Valverde fordi Rodrygo har vist seg å være mest effektiv når han kommer inn fra benken og vil også – avhengig av hvordan spillet går – se til at Camavinga spiller en rolle.

Bortsett fra disse dilemmaene er dette et Real Madrid-lag som velger seg selv.

Hvert lag i verden har et spillemønster – en «oppskrift» som kan identifisere dem. Alle lag unntatt Real Madrid.

Det er vanskelig å forberede seg på å forsvare seg mot dem fordi dette er et lag hvis strategi i utgangspunktet ikke har noen strategi, og en som avhenger av den individuelle kvaliteten til spillerne i stedet for en utarbeidet plan.

Real Madrid handler om ett øyeblikk, ett trekk, én spiller, og fundamentalt sett er det den kvaliteten som har tatt dem til Champions League-finalen så vel som til LaLiga-tittelen.

Hvis de skal vinne, må de senke tempoet i spillet til sitt nivå i stedet for å prøve å gå tå til tå mot Klopps pressemaskin. For å gjøre det må de få ballen oftere enn de gjør i de fleste LaLiga-kampene.

Hvis de kan beholde besittelsen, få kontroll, diktere tempoet og tillate folk som Kroos, Modrić og Casemiro å dominere, kan Liverpool havne i trøbbel fordi Real Madrid er like gode til å holde ballen i den siste tredjedelen som alle andre. Hvis de kan passere gjennom Liverpools presslinjer så har de en sjanse.

Hvis de kan gjøre det, vil de se etter det ene øyeblikket, én sjanse, kanskje med en som Vinícius bak deres forsvarslinjer for å skape en sjanse for en som Karim Benzema.

Mo Salahs snakk før kampen om hevn og «uavsluttede saker» etter skaden han pådro seg i hendene på Sergio Ramos forrige gang disse to lagene i finalen i 2018 gjør verken ham eller klubben hans noen tjenester, og Jürgen Klopp gjør rett i å avvise dem som irrelevante.

Den egyptiske angriperen er potensielt et større våpen for laget sitt når han fokuserer på å gjøre jobben sin og hjelpe Liverpool med å vinne kampen i stedet for å være besatt av å få hevnen sin.

Og vinne den burde de, fordi logikken sier at Liverpool er et bedre lag – med sine målscorere, kraftige knusende midtbane og frittflyende backer.

Selv om vi aldri kan være for sikre på hva Real Madrid kommer til å dukke opp med, er det ganske trygt å anta at Klopps Liverpool har som mål å sette et kvelertak på kampen fra starten av ved å bruke det høye tempoet og intensiteten som faller så naturlig for dem.

Liverpool er så vanskelig å slå, ikke bare på grunn av tingene de gjør, men først og fremst fordi de gjør dem så bra.

Ting som å stjele ballen, angripe med en tetthet av spillere gjennom midten, løpe inn bak med sine plyndrende backer – og gjøre alle disse tingene konstant.

Hvis Liverpool kommer mot Real Madrid fra begynnelsen og skaper sjanser, og motstanderen ikke klarer å få kontroll over kampen – som skjedde i for mye av deres tidligere kamper – så kan jeg kun se ett resultat.

Klopp kommer med krav, konsistens, prestasjoner, med laget hans som utstråler kvalitetsspill mellom linjene.

En av hans største prestasjoner har uten tvil vært å ta spillere som Mané, Salah og Diaz som iboende er individuelle spillere og forme dem til spillere som kan jobbe og skinne i dette flotte kollektivet.

Han og Ancelotti har kontrasterende stiler, selv om de har to ting til felles, nemlig kjærligheten og respekten til spillerne de velger og kunnskapen om at de passer perfekt for klubbene de representerer.

Det er vanskelig å se hvordan det kan være andre enn Liverpool som løfter trofeet, men det er Real Madrid de spiller mot her, og hvis Liverpool ikke klarer å senke dem, hvis de gir dem et hint om en livline, kan alt skje.

En ny æra i Real Madrid

Det har vært mange intense kamper om LaLiga-tittelen gjennom årene. 2021/2022-kampanjen – Real Madrids 35. ligagull i historien – var på ingen måte en av dem.

Faktisk er dette uten tvil det enkleste ligagullet siden Tita Vilanovas Barcelona-lag i 2012/2013-sesongen. De holder rekorden etter at de vant tittelen med en 15 poengs luke til andreplassen.

Real Madrid er for øyeblikket også 15 poeng foran, og om de holder foten på gasspedalen skal man ikke se bort i fra at de slår den gamle rekorden.

En komfortabel 4-0-seier over et umotivert Espanyol, som allerede hadde gjennomført den harde jobben med å garantere plassen deres i toppdivisjonen neste sesong, betydde at Los Blancos kom seg over målstreken med fire kamper å gå på.

Det ble spesiell personlig triumf for Carlo Ancelotti, som i september i fjor nådde milepælen av 800 ligakamper som manager for klubber i Europas topp fem ligaer. Han ble historisk som den første manageren som har vunnet en ligatittel i alle fem: Spania, Tyskland, Frankrike, England og Italia.

Ikke dårlig for en mann som faktisk var fjerdevalget for jobben, bak Antonio Conte, Massimiliano Allegri og Mauricio Pochettino, da han ble ansatt i juni etter at Zinedine Zidane tok farvel med klubben.

De som kritiserer både ham og laget hans vil så klart si at Atlético Madrids manglende evne til å opprettholde noe som helst form nødvendig for å forsvare en tittel, samt de godt dokumenterte feilene i Barcelona i en rotete overgangsfase, gjorde det til lite mer enn en lett jobb for Real Madrid.

Ingen av disse faktorene vil plage Ancelotti. Han vil utvilsomt påpeke at laget hans kan kun slå motstanderne de møter, og at Real Madrid-laget hans lå på topp fra november og ut sesongen.

Siden har de spilt 22 ligakamper, med 54 av 66 poeng, bestående av 17 seiere, tre uavgjort og kun to tap. La oss heller ikke glemme at de har en plass i semifinalen i Champions League, som de på et eller annet vis klarte å oppnå med usannsynlige seiere over PSG og Chelsea i de foregående oppgjørene.

I starten av desember var de allerede åtte poeng foran Sevilla, ti foran Atlético og 16 foran Barcelona.

Det har imidlertid ikke vært helt plettfritt for den italienske treneren denne sesongen, og til tross for deres ligaplassering var posisjonen hans i klubben truet – ikke minst etter at de uten tvil var det dårligste laget i den første kampen mot PSG.

Det var definitivt noen flauser på veien for Ancelotti, som tap mot Sheriff Tiraspol i Champions League, cuptap mot Athletic Bilbao, og i ligaen mot Espanyol, Getafe og Barcelona.

Men til syvende og sist leverte Ancelottis Real Madrid når det gjaldt som mest, fordi de har vist oss gang på gang at dette er rett og slett det Real Madrid gjør; over alt annet er dette et lag som aldri er forberedt på å akseptere tap.

Ancelottis suksess i klubben denne sesongen har oppstått av flere grunner.

Hans “hands-off, laissez faire”-tilnærming til taktikken og laget hans betyr at han – utenom å spille en grunnleggende 4-3-3 – ikke har mye i form av en spesifikk kampplan. Det han har i massevis er en overlegen tro på ferdighetene til individene han har til å gjøre en jobb på banen.

Så langt, så bra.

Denne sesongen har han vanligvis brukt en utvalgt gjeng på 16-17 spillere. Viktigst av alt, har han klart å skape en blanding av unge spillere – spillere som Rodrygo, Asensio, Valverde – for å mer eller mindre ha sømløse overganger når de erstatter veteraner som må hvile.

Det ene unntaket er definitivt Karim Benzema. Franskmannen er juvelen i Madrid, som med 42 mål og 12 målgivende på 42 kamper, udiskutabelt er verdens beste spiller for øyeblikket. Real Madrids opptredener uten ham i laget – ikke minst 0-4-tapet på hjemmebane mot Barcelona – viser hvor mye de savner ham når han ikke er tilgjengelig.

I Vinícius Júnior har de en framtidig verdensstjerne, som 21 år gammel allerede har etablert seg som en av de mest avgjørende spillerne i Europa. Han er i klubben han alltid har hatt lyst å spille for, en klubb som har innsett hvor uvurderlig og potensielt matchvinnende hans elektriske hastighet kan være.

Ingen har scoret mer enn Real Madrid denne sesongen, og kun Sevilla har sluppet inn færre mål.

Ser man bort i fra kamper og til treningsanlegget har det også vært forbedringer. «Sersjanten» Antonio Pintus ble signert på ny i juni i fjor som klubbens sjef for fysisk forberedelse.

Italienerens drakoniske og enormt krevende fysiske regime har utgjort en gigantisk forskjell for formnivåene i klubben, og har skapt de nødvendige forholdene for å unngå skadeplagene de led under forrige sesong.

Real Madrid har vunnet ligaen uten å bruke en formue på overgangsmarkedet denne sesongen. Kun Eduardo Camavinga har fått Florentino Pérez til å få fram sjekkheftet, og til og med da har salget blitt mer enn kompensert med salget av Raphaël Varane til Manchester United og Martin Ødegaard til Arsenal. Dette betyr at de har et overskudd av rundt 50 millioner euro fra å kjøpe og selge spillere denne sesongen.

Det ser virkelig ikke lyst ut for Real Madrids rivaler neste sesong. Skal ryktene tros, er blant annet Kylian Mbappé og Antonio Rüdiger stadig nærmere en overgang til de kongehvite.

Den høyst sannsynlige ankomsten til Mbappé fra PSG kommer uten tvil til å koste. Men den utgiften vil bli dekket av nyheten om at Rüdiger ser ut til å komme gratis, noe som ikke ser bra ut for noen av klubbens største rivaler.

Til og med på dette stadiet i sesongen, før støvet har lagt seg, er det allerede vanskelig å se for seg hvem som kan utgjøre en trussel for Real Madrid neste sesong.

Den ene personen som helt sikkert ikke kommer til å være der for å nyte det som kan være en ny suksessæra, er Gareth Bale. Kontrakten hans utgår i slutten av juni, og alt peker på at han forlater klubben.

Fotballens luner er dessverre slik at han ikke kommer til å bli husket som en spiller som vant 15 trofeer med Real Madrid, inkludert tre ligaer, fire Champions League og én Copa del Rey, eller som mannen som scoret et av de største målene noensinne i finalen mot Liverpool.

I stedet kommer han til å bli husket som en som valgte å ikke ta del i feiringen som fulgte etter lørdagens gullsikrende kamp.

For en forferdelig trist affære.

El Clásico og kampen om Haaland

Real Madrid stiller mot Barcelona denne helgen hele 15 poeng foran sine eldste og argeste rivaler og med ligatittelen i kikkerten.

Men, la oss ikke glemme at det er El Clásico vi snakker om her. Til tross for poengforskjellen mellom de to lagene, kan denne spesielle utgaven av en av de mest sette kampene i verden bevise seg godt verdig til sin grandiose tittel.

Dette oppgjøret har alltid vært prydet av ekte superstjerner, og ingen større denne sesongen enn Karim Benzema, som for øyeblikket er milevis foran alle andre i spansk fotball. Denne sesongen har han vært involvert i 33 Real Madrid-mål: 22 mål og elleve assist.

Den nærmeste personen til ham er lagkameraten Vinícius Júnior med 22, mens Iago Aspas fra Celta er spilleren med flest bidrag fra en annen klubb med litt over halvparten så mange (17), etterfulgt av Raúl de Tomás (Espanyol) og Ángel Correa (Atlético), begge med 16.

Og det virkelig bekymringsverdige for motstanderne, ikke minst Barcelona, ​​er at Karim ser ut til å bli bedre for hver uke. Vi har alltid visst at han var en god spiller, men mot PSG viste han at han nå også har blitt en dødelig målscorer med nyanser av det Ronaldo og Messi gjorde i årevis mot motstanderne sine.

Så god er han faktisk at Real Madrid har prøvd å overbevise Erling Haaland, som de har kastet et grådig blikk på, om å bli ett år ekstra i Dortmund. Dette fordi de åpenbart tror at hvis han skulle komme til Madrid ville han ikke være nødvendig før franskmannen må erstattes.

La meg oppdatere deg med det siste om Haaland mens vi er i gang. Han har fortalt de interesserte klubbene at han vil bestemme seg i løpet av de neste par ukene. Han vil til Real Madrid, men signeringen av Mbappé og Benzemas form får ham til å tvile. Barcelona kan tilby en mer eller mindre lignende økonomisk pakke som resten, men det avhenger mye av salg av spillere, at de må kvitte seg med store lønninger og andre forhold.

I en normal verden ville Haaland tatt steget til LaLiga, det er det han vil. Men City forteller ham at han er ung, at han kan reise til Spania om tre eller fire år, og at selv Pep tenker på å bli lenger i City hvis han kommer. Å bli i Dortmund er fortsatt en mulighet, og det vil bety at han vil gå til Barcelona eller Real Madrid om ett år. Bayern er ute av ligningen.

Tilbake til Karim. Nok en gang befinner Benzema seg som en kandidat for neste utgave av Ballon d’Or. Denne gangen er det derimot mer sannsynlig for ham å vinne, fordi det ikke avgjøres på kalenderåret, men på fotballåret.

Og likevel… han kan mangle i El Clásico ettersom han plukket opp en skade mot Mallorca, og det er et slag som Real Madrid ikke har vært i stand til å takle. Tenk tilbake til den første PSG-kampen hvor Benzema nesten var fraværende etter ikke å ha kommet seg helt etter skade, og Real Madrid kunne ha tapt kampen i Paris.

Men han er absolutt ikke den eneste juvelen i Real Madrid-kronen for øyeblikket. Vinícius Júnior har forbedret seg utover et nivå som få forventet av ham, mens Modrić, som de beste årgangsviner, ser ut til å forbedre seg med alderen. Kroaten feiret seieren over PSG sammen med alle Real Madrid-spillerne, med entusiasmen til en tenåring.

Han har ennå ikke signert en forlengelse av Real Madrid-kontrakten, men samtalen som kommer ut av leiren hans er at å gjøre det bare vil ta noen få minutter.

Hans rolle på Real Madrids midtbane er avgjørende for klubben når de kontrollerer kampen, men han kan også tilpasse seg et kontringsspill og starte raske overganger slik de gjorde mot PSG. Forvent mer av det samme mot et Barcelona, som liker å stenge inne sine rivaler som i gamle tider og tvinge dem til å forsvare seg for dypt.

Toni Kroos er i mellomtiden ikke så produktiv som han har vært tidligere fordi han er i ferd med å komme seg etter skade, mens Casemiro har vært det svake leddet på det området. Han var heldig som ikke ble utvist i helgen, har mistet ballen oftere enn han burde og tvinger laget til å spille for dypt.

Så til tross for Real Madrids høye plassering på La Liga-tabellen, er det helt klart et element av ubalanse i laget.

Mange mener at høydepunktet i sesongen kom mot PSG, mens de ignorerte realiteten av at de rett og slett ikke var gode nok i 150 minutter av kampen.

De burde vært døde og begravd i det første oppgjøret, slapp deretter inn tre mål på mindre enn en time i det andre, og var heldige at to av dem ble nektet for offside.

Det var Sir Alex Ferguson som sa at «angrep vinner dere kamper, men forsvar vinner dere titler», og i Thibaut Courtois har Real Madrid mannen som jeg mener er den beste målvakten i verden for øyeblikket.

Han er langt foran Neuer, Donnarumma, Ter Stegen og omtrent alle andre du kan tenke på. Jeg så nylig en artikkel som på uforklarlig vis ikke engang inneholdt ham på det som påstod å være en liste over de ti beste målvaktene. Bisart!

Ikke bare er han en god keeper, han er en stor leder i garderoben. Han snakker og andre lytter. Courtois er for øyeblikket den siste forsvarslinjen uten like i LaLiga.

Mot Barcelona vil Real Madrid forsøke å kontrollere ting på banen, og de vil nesten helt sikkert trenge det, fordi det vi nå ser er uten tvil sesongens beste Barcelona så langt.

Osasuna, før søndagens kamp på Camp Nou, var et av de seks beste lagene på bortebane, og Barcelona blåste dem av banen.

Det kom på grunn av en tilbakevending til de gamle styrkene til Barcelonas varemerkefotball, med en og to berøringer; flytende, rask, med en gjenopplivet Dembélé på høyresiden, en Gavi som kommer inn og så ut bredt på venstre side, og med en tidløs Jordi Alba som kom frem sammen med mange midtbanespillere og inn i boksen.

Det viktigste de også har nå er alternativer og løsninger tilgjengelig for dem, ikke bare i startelleveren, men også fra benken med slike som Depay, Traoré, Nico, Dest og til og med Frenkie de Jong, som de kunne hvile forrige helg.

De legger nå forholdene til rette for at vingene skal kunne utfordre én mot én mot forsvarerne, komme seg inn i boksen eller skyte fra utenfor den.

Dette Barcelona er ugjenkjennelig fra laget som slet i de tidlige delene av sesongen.

Intensitet er varemerket, og prestasjonen mot Osasuna i helgen kom på baksiden av Galatasaray-kampen, der de så ut til å slappe av og ikke produsere nok intensitet. Xavi krever det av laget sitt fordi han vet at når intensitetsnivået faller, mister de den kritiske faktoren de trenger som skiller dem fra motstanderne.

Og de kommer til å trenge det i overflod mot Real Madrid.

Det er først nå, når du ser hvor glade alle ser ut til å være i Barcelona, at du skjønner hvor langt de har falt den siste tiden.

Og det er fordi de kommer opp fra et så lavt punkt at den overdrevne optimismen til president Joan Laporta og den realistiske positiviteten til den nye treneren Xavi, sammen med de forbedrede prestasjonene til laget, tyder på at de er på rett vei og på bedringens vei.

De vet at ligaen, med unntak av en kollaps av astronomiske proporsjoner fra dette Real Madrid-laget, nå er ute av rekkevidde, og målet er nå det samme som på Koemans tid, nemlig en topp fire-plassering. Forskjellen nå er at det ser mer og mer sannsynlig ut for hver uke som går.

Og hvis Sevilla fortsetter å miste poeng slik de har gjort nylig (12 av de siste 24), kan Barcelona godt kapre andreplassen denne sesongen.

Uansett hva som skjer i El Clásico, er det en helt annen atmosfære for øyeblikket på Camp Nou, fordi alle forstår at alt nå er på plass for å starte en ekte gjenopplivning – spesielt hvis, som det har blitt foreslått, de denne sommeren vil være i posisjon til å signere en superstjerne som kan score målene for dem.

Og de håper fortsatt det kan bli Haaland.

Oversatt av Mathias Mæland.

«En mentalitetskamp i like stor grad som en fotballkamp»

Like før slaget ved Waterloo, sa hertugen av Wellington om sine tropper, «Jeg vet ikke om de skremmer fienden, men de skremmer livet av meg.» På Santiago Bernabéu, hjemmet til Real Madrid, har det vært mange spillere – både borte og hjemme – som vet akkurat hva hertugen mente.

Geremi, den tidligere Real Madrid-spilleren, fortalte meg en gang at han var redd for å tre ut på Bernabéu. Iván Campo ble så paranoid at han endte opp med å behøve terapi, fordi han ikke kunne håndtere presset når laget ikke spilte bra.

La oss huske på at vi nå snakker om spillere for hjemmelaget. Tenk deg for et øyeblikk hvordan det føles for bortelaget.

Det er faktisk få Real Madrid-legender, fortid eller nåværende, som ikke har blitt pepet ut på Bernabéu – inkludert spillere som Di Stefano, Guti, Hierro, Butragueño, Zidane, Ronaldo, Benzema, Modrić, Kaká, Hazard, Bale og mange flere.

Iker Casillas var en legende helt frem til han kom på supporternes gale side. Han hjalp så klart ikke seg selv når han ble sett gestikulerende om hvor på kroppen Real Madrid-fansen kunne plassere plystringen sin. Míchel, som var en Blanco inn til ryggmargen, brøt ned og gikk av banen da han ble buet på.

«Det er som om faren din skjenner på deg hver dag, til og med på bryllupsdagen din,» sa han senere i et radiointervju.

Det siste laget som fikk merke Bernabéu-behandlingen var Real Sociedad denne helgen. Etter kampen forklarte midtbanemann Mikel Merino på sin Twitter-bruker hvor vanskelig det er å spille mot et lag som dytter deg tilbake, ikke minst når de spiller inspirert av en selvtillit som utstråles fra tribunen.

«Det er så vanskelig… de begynner å tro på seg selv… du begynner å tvile på deg selv,» sa han.

Som forklarer hvorfor når de scorer det første målet, er på utkikk etter det andre, det tredje, og det fjerde.

Forrige helgs kamp kulminerte i at spillerne ble kalt tilbake på banen for å feire seieren på samme måte Borussia Dortmund gjør foran sine fans.

Det var første gang jeg noensinne har sett det, en ny oppfinnelse i Real Madrid som fungerte som et varselskudd mot baugen til de neste gjestene på Bernabéu – Paris Saint-Germain.

Å håndtere fiendtligheten som høljer ned på deg fra tribunen vil være kritisk. Supporterne vet at oppgjøret bare er halvspilt, med kun ett mål som skiller lagene, og ingen bortemålsregel som normalt ville ha hindret hjemmelaget fra å angripe for fullt.

Fansen er mer enn selvsikre på at de kan snu dette oppgjøret, og det var absolutt nok lyspunkter fra Real Sociedad-seieren til å antyde at de kan nettopp det.

Real Madrid har vært her før, og hvis vi har lært noe fra å se på fotball gjennom årene, er det at ved de største anledningene, i kampene som virkelig betyr noe, finner de alltid en måte å vinne på.

Jeg husker at Valencia-målvakten Santiago Cañizares fortalte meg om da de to lagene møttes på Stade de France for den fullspanske Champions League-finalen i 2000. Bare gjennom måten de stilte seg opp til hymnen kunne man se at de hadde overtaket.

Real Madrid er i hovedsak «storkamplaget». Mens det er sagt, må de derimot være mye, mye bedre enn de var i det første oppgjøret.

PSG vant kanskje med ett enkelt mål, men de var uansett milevis foran et giddeløst Real Madrid som egentlig ikke møtte opp.

De kom til Paris med mål om å spille en konservativ kamp, i håp om at en kontring ville lønne seg. Det funket dårlig, da Benzema åpenbart ikke var i form, og ingen fra den hyllede midtbanen kunne holde på ballen.

Lionel Messi ble slaktet av Paris-pressen, men det sier nok mer om dem enn det gjør spilleren.

L’Equipe ga ham en 3/10, mest fordi at hvis han ikke scorer mange mål og skaper flere sjanser hele tiden, er han en flopp i deres øyne.

Sannheten er at Messi hjalp med kampens flyt. Han skapte en utsøkt sjanse for Mbappé som franskmannen bommet på, og var en av nøklene til hvorfor Real Madrid forble festet på sin egen banehalvdel.

I returkampen må Pochettino hindre selvtilliten og vinnerviljen som Real Madrid så ofte klarer å ta med seg i kampene de spiller. Kan de gjøre det effektivt, vil det stilne publikummet.

I Paris spilte de på en måte som gjorde at de beholdt ballen, dominerte spillet, og tvang Real Madrid inn i deres egen halvdel. Til slutt kom overtidsscoringen fra Mbappé.

Sjansen for at de kan gjøre det samme på Santiago Bernabéu er mindre, men det betyr ikke at de ikke burde i det minste prøve.

Hvis jeg kjenner Pochettino i det hele tatt, vet jeg at han lett kan bruke anledningen til å be spillerne om å være modige, aggressive og ikke holde tilbake. Verratti var utmerket i det første oppgjøret, og han vil måtte prestere på samme nivå når presset blir sterkest i kveldens kamp om PSG skal komme ut seirende.

Det vil bli en mentalitetskamp i like stor grad som en fotballkamp, og hvis Pochettino kan få laget sitt til å dominere som de gjorde i Paris, kan de vinne.

Lar de seg derimot tvinges inn i sitt eget felt på Bernabéu, vil de finne ut hva det koster å spille mot et Real Madrid motivert av deres tolvte mann.

Oversatt av Mathias Mæland.

Sprekkene vises i Simeone-riket

Du visste alltid hva du fikk med Diego Simeones Atlético Madrid da de spilte på Vicente Calderón. I disse dager er ikke det like sant.

På den tiden var Atléticos fotballstil en perfekt match for omgivelsene. Et arbeiderklasse-, no-nonsense-miljø hvor alt skulle tjenes inn, og ingenting kom som en rettighet.

Solid, upretensiøst, et lag og et hjem bygget av svette fra håndverkere i stedet for inspirasjon fra kunstnere; ydmykt, men likevel frittalende, og alt bevart i en atmosfære duftende av en beleiringsmentalitet og en lidenskapelig ild.

Krigermentaliteten som gjenkjente deres begrensninger og spilte på deres styrker, alltid til døden og dyktig administrert av den kompromissløse argentineren, Diego Simeone, som regelmessig samlet troppene sine med en melding som skrek «ingen liker oss, men vi bryr oss ikke.»

I disse dager er det tresidige, smuldrende monumentet, det «samfunnssenteret» som var Vicente Calderón, det eneste stadionet som hadde en motorvei som skar et stykke gjennom en av hovedtribunene, borte. Det er blitt erstattet av et toppmoderne, splitter nytt, glitrende Wanda Metropolitano.

Hvis Calderón var hjemmet til byens brassband, håper Metropolitano å være det stadionet som huser et av verdens ledende symfoniorkestre.

Det gamle sitatet om de bråkete naboene, Atléticos «fattige gutter», som kjemper for livet mot de superkule, styrtrike, fancy-dansende i den elegante delen av byen stemmer ikke lenger, og med ankomsten av et nytt stadion har del av klubbens fundamentale identitet forsvunnet.

Med et nytt prangende stadion kom forestillingen om at det som var påkrevd var et nytt prangende lag som ville ha en stil mer i tråd med sine nye strålende omgivelser – og ignorerte de mest grunnleggende og velprøvde sosiale realiteter som sier at mens du kanskje kan få barnet ut av ghettoen, er det langt vanskeligere å få ghettoen ut av barnet.

Simeone har nå slått på Atlético-trommen i mer enn ti år. Et tiår som har medbrakt fantastisk suksess til klubben og som har gjort ham ikke bare til den best betalte manageren i verden, men også i praksis uoppsigelig.

Men nå, for første gang, begynner sprekkene å vise seg i Simeones rike.

Som et lag på jakt etter en ny identitet gjør, har Atlético de siste årene prøvd å kjøpe forskjellige typer spillere som kan tilby noe annet enn den gamle utprøvde ideologien.

Dette har vært merkbart fra det øyeblikket de kjøpte João Félix. Et stort talent, men likevel en som utvikler seg som en ung spiller, og ikke en som er kjent for sin defensive innsats.

Da klubben kjøpte ham var det med ideen om at de kunne få ham til å øke arbeidsfrekvensen, selv om de ikke klarte å innse at ved å gjøre det ville de ødelegge essensen av den typen spiller han er.

Nylig har det til og med vært snakk om at agenten hans har pratet med Barcelona om muligheten for at han flytter dit til sommeren – høyst usannsynlig selvfølgelig, ikke minst på grunn av Barcelonas nåværende økonomiske knipe og også fordi Atlético har gjort det klart at det ikke kommer til å skje.

Når det er sagt, er det hevet over tvil at han for øyeblikket ikke er en lykkelig mann i klubben.

I disse dager, selv om de nå bruker omtrent samme tid på å angripe som på å forsvare, er realiteten at styrken til Atlético er forankret i forsvar. Spillerne de har kjøpt inn er ikke nødvendigvis på sitt sterkeste når de skal kjempe defensivt. Balansen har forsvunnet.

Sannheten er imidlertid at de trenger å forbedre seg, ikke så mye på det defensive arbeidet, men på å angripe bedre.

Nettoresultatet av alt dette er at for første gang begynner kreftene som er i Atlético å tenke på livet uten Simeone ved roret, om enn med ham selv som bestemmer når det rette tidspunktet vil være for ham å forlate klubben.

Mediekilder nær klubben avslørte nylig at han under Barcelona-kampen fortalte noen av spillerne sine – med implikasjonen om at noen vil ha ham ut – at «det spiller ingen rolle hvordan du oppfører deg, det er jeg som bestemmer fremtiden min, ikke deg!»

De siste ukene har han hatt møter med spillerne individuelt og stilt dem bare ett spørsmål:

Er du med meg eller mot meg?

Nyheter om dette har kommet helt til administrerende direktør Miguel Ángel Gil. Implikasjonene er selvfølgelig at hvis han må stille spørsmålet, må han helt klart tro at noen av spillerne ikke er med ham, og for første gang ser noen en svakhet hos den argentinske treneren.

Og de vil sitere noen av de forvirrende taktikkene han har brukt nylig. Et Atlético som spiller i forskjellige stiler, forskjellige formasjoner, med spillere som brukes i forskjellige posisjoner.

For eksempel blir Llorente brukt som høyreback, Carrasco som høyre ving og deretter venstre ving, et system som veksler mellom 4-3-3, 4-4-2 eller 3-5-2, og en generell tilstand av forvirring og misforståelse blant spillere om hva Simeone vil og hva spillerne faktisk tror han vil.

Han møtte noen av kapteinene i julen, inkludert Griezmann og Koke, og spurte dem hva de mente han skulle gjøre – fordi han kunne se noe av essensen av laget forsvinne.

I bunn og grunn ba de ham om å gå tilbake til å spille etter sine styrker, som er 4-4-2-systemet. Men selv siden det har han fortsatt å tukle med formasjonen, til skade for klubben.

I fire år har han startet pre-season med å prøve å skape en fotball som er mer dominerende med to kreative sentrale midtbanespillere, men så snart de gjør en feil går de umiddelbart tilbake til standarden, om enn en mer forvirrende versjon av den.

Et mer defensivt lag, men et med mange endringer i formasjon, og alt i løpet av en enkelt kamp.

De defensive problemene han har nå er åpenbare. Dette Atlético-laget har sluppet inn flere mål enn noen gang før på dette stadiet av sesongen siden han kom til klubben. Klubben har også den dårligste poengavkastningen siden han har hatt ansvaret fra sesongstart, og de har for øyeblikket 17 poeng færre enn de hadde etter 25 kamper forrige sesong.

Defensivt har han ikke fortidens personligheter, og spillerne han har gjør mange feil. Jan Oblak, av mange ansett som verdens beste for ikke så lenge siden, har en statistikk som viser at han for første gang noensinne slipper inn flere mål enn han redder, og generelt har alle en dårlig sesong.

Moderne fotball handler om organiserte angrep – du trenger ikke se lenger enn til Liverpool og Manchester City – og det er en ting Atlético ikke har.

Det er problemer uansett hvor du ser.

Mye av spillet deres blir fortsatt improvisert, og de har blitt relativt enkle å stoppe.

Selv mot Osasuna denne helgen, hvor de vant, slet de fortsatt til tider. Luis Suárez har til tross for scoringen ansiktsuttrykket til en spiller som nærmer seg slutten, Griezmann har bare så vidt kommet seg etter skaden og João Félix ser ut som en med lite selvtillit.

Matheus Cunha, som raskt ble en viktig spiller for klubben, er ute i to måneder, mens Ángel Correa, som med 11 mål er toppscoreren, er inn og ut av laget. Midtbanen er ikke variert nok og argentineren Rodrigo de Paul har vært en dyr skuffelse.

I samme avdeling ser også Héctor Herrera ut til å mangle selvtillit, Koke er heller ikke på sitt beste, og skadeproblemer for Geoffrey Kondogbia gjør at han ikke har befestet sin plass i laget på måten han hadde håpet.

Dette er Atlético-laget som Manchester United møter i denne ukens 16-delsfinale i Champions League. Seieren er langt fra sikret, men de vil aldri ha en bedre mulighet.

Oversatt av Mathias Mæland.

Kan PSG gå hele veien i Europa?

Med tretten poengs luke til andreplass med bare 14 kamper å spille, og – sett bort ifra en kollaps av bibelske proporsjoner – ligaen nesten vunnet, retter alle øyne i Paris Saint Germain seg nå mot det ene trofeet som til nå har unngått dem – Champions League.

Det ‘copa mas linda’ (det vakreste av trofeene) som Leo Messi beskrev det var en av hovedårsakene til nedgangen i Messis forhold til tidligere klubb Barcelona, da han innså at klubbens forpliktelse til å styrke seg for å prøve å vinne den igjen var ikke like stor som sin egen… selv om han ønsket å bli værende for å se om han kunne hjelpe til med å snu ting med det nye lederskapet til president Laporta.

Ingen slike tvil her, minst av alt fra Messi, med tanke på forlegenheten av rikdommene som spiller sammen med ham, juveler som skinner så sterkt i det som antageligvis er den rikeste fotballklubben i verden.

Å stå mellom dem og en plass i Champions League-kvartfinalen er den lille saken om Real Madrid, kanskje ikke helt den verdensstyrken som den har vært ved andre anledninger tidligere, men uansett en stor hump på veien som må navigeres dersom den franske klubben skal ta det ett steg videre mot deres avtale med skjebnen.

Jeg ble nylig intervjuet på hovedradiostasjonen i Irland og ble forvirret over å bli spurt om hva som gikk galt med Leo Messi.

Verden er så vant til å se Messi få den til å gispe av undring at det å score syv mål og gi åtte assist på 20 kamper på en eller annen måte ikke er godt nok for noen som jeg er sikker på forventer at han skal score et hat-trick hver kamp.

Hvor mange trenere rundt om i verden ville nøye seg med prestasjoner av en slik middelmådighet fra sine stjernespillere?

La oss også huske at han også har truffet stolpen syv ganger denne sesongen, en kampanje som har vært hemmet av covid, skader og det faktum at den første halvannen måneden ble brukt på å bo på hotellrom – om enn ekstremt luksuriøst – med hans kone og tre barn. Langt fra ideelt.

Nå bosatt i sitt nye hjem i Paris, nærmer han og PSG seg den skarpe slutten av sesongen, en knock-out-turnering som fører til en finale i St. Petersburg, Russland, 28. mai.

Pochettino vet mer enn noen andre at det å få mest mulig ut av stjernene han har til rådighet er grunnleggende i jobbbeskrivelsen hans, selv om det han trenger mest for å sikre at det skjer regelmessig er det klubber som PSG er uvillige til å tilby – tid.

Men nå er i det minste tegnene gode.

Nylig har fronttrioen et system som har sett Di María operert til høyre med Messi i midten og Kylian Mbappé til venstre, og det ser ut til å fungere veldig bra.

Med Mbappé nesten sikker på å bevege seg til Santiago Bernabéu senere i år, vil han være opptatt av å vise sine nye arbeidsgivere akkurat hva de vil få neste sesong. Messi har selvfølgelig aldri trengt mye av en unnskyldning for å vise hva han er i stand til å produsere mot Real Madrid.

Mbappé har uten tvil vært stjernespilleren mens Messi har spart mesteparten av målscoringsevnen sin for Champions League, med fem mål på like mange kamper.

Gjennom hele sesongen har Pochettinos hovedoppgave i klubben handlet om å prøve å skape og opprettholde harmoni, ikke så mye gjennom rigid anvendelse av dogmatiske ideer, men ved å sørge for at spillerne er i toppform og at hodene deres er på rett plass.

Problemet med å ha ikke mindre enn tre anarkistiske genier (Messi, Mbappé, Neymar) i din disposisjon er ikke bare at du må spille dem, men du må også komme opp med et system som kan garantere at de alle kan spille sammen effektivt. Lettere sagt enn gjort.

Mbappé krever et lag som spiller rundt ham i høy rytme, og prøver å angripe mellomrommene. Med Messi må du spille et system som gir ham frihet, spiller til et lavere tempo, og bygger bakfra med spillerne nære hverandre. I bunn og grunn må du organisere laget ditt rundt ham.

Legg til en som Neymar i scenariet, med all hans genialitet for å slå forsvarsspillere, og her må du tillate ham å gjøre sin egen uforutsigbare ting og håpe å kunne ordne opp om det skulle gå galt.

Til nå har oppdelingen av denne spesielle sirkelen vært hovedproblemet som har konfrontert Pochettino.

Og å holde balansen (ordet som oftest brukes av Pochettino) har betydd et behov for å skape en defensiv struktur som gjør det vanskelig å bryte dem ned. Med Neymar muligens nettopp tilbake etter en langvarig ankelskade, har han i det minste ett mindre ‘problem’ å løse.

Å ha alle tre spillerne å velge ville alltid føre til et anarkistisk angrep. Andre topplag som Manchester City og Liverpool har alltid gitt en mal for ulike typer organiserte angrep. Dette er noe PSG ikke kan gjøre, og i stedet må de stole på individuell briljans for å høste godene.

Dette er en helt annen oppgave enn den han møtte i Tottenham. I Spurs formet han mentaliteten til en gruppe spillere som var i komfortsonen, men som var sultne på titler. Hos PSG sine spillere, hvorav de fleste har vunnet alt som er å vinne, har hans hovedanliggender vært å massere egoer, opprettholde samhold og holde alt på en jevn kjøl.

Og med målstreken i sikte og et Real Madrid som under Ancelotti er et stykke unna å være det polerte produktet, til tross for kvalitetene til spillere som Benzema og Vini Jr., kan dette godt være sjansen for PSGs superstjerner til å vise hva de kan.

Et lysglimt i Barcelona

Barcelona har gjort en rekke flotte signeringer i det siste overgangsvinduet, men ingen er like viktige som den nye fotballdirektøren Mateu Alemany som tok over i klubben 26. mars 2021 da Joan Laporta ble ny president.

La oss ikke glemme at dette er en klubb uten penger som på en eller annen måte klarte å stjele showet i det siste overgangsvinduet, og mye av dette skyldes innsatsen til Alemany.

Å si at Laporta og Alemay har arvet et rot fra det utgående styret ledet av Josep Maria Bartomeu er alle underdrivelsers mor.

Men så ille som ting var, har en fersk tredjeparts rettsmedisinsk undersøkelse av kontoene avslørt at de faktisk var enda verre; en bunnløs avgrunn av kamikaze-aktig, økonomisk galskap som ikke engang den villeste fantasi noen gang kunne ha kokt opp.

Urettmessige utbetalinger til journalister, provisjonssatser på mer enn 30 % til agenter – standard markedssats er rundt 5 % – og en lønnsstruktur med uholdbar lønn som angivelig var 40 % høyere enn konkurrentene deres er bare noen av tingene som ble avdekket av etterforskningen.

Barca anslår at kostnadene for alle disse betalingene til klubben er rundt 30 millioner euro, og Laporta har antydet at det som har blitt avdekket kan «utgjøre tilfeller av urettferdig [personlig] berikelse som krever ytterligere etterforskning.»

Myndighetene er informert. Denne saken er langt fra ferdig.

Men det er til senere. I mellomtiden har fotballdirektør Mateu Alemany blitt alkymist, til tross for at han nå prøver å drive en klubb som har 1,35 milliarder euro i gjeld med tap i løpet av de siste årene på totalt 600 millioner euro.

Barcelonas visepresident, Rafael Yuste (t.v.), president Joan Laporta (2. t.v.) og sportsdirektør Mateu Alemany (t.h.) poserer med Dani Alves etter at brasilianeren signerte for klubben.

På en eller annen måte har han klart å prestere det fotballmessige ekvivalentet med å snu halm til gull med det som på forsiden ser ut til å være det mest skandaløst vellykkede overgangsvinduet i klubbens historie.

Barcelona har allerede klart å få 159 millioner euro av lønnsregningen siden Laporta tiltrådte for 10 måneder siden, selv om de ikke klarte å fjerne Ousmane Dembélés lønn fra bøkene deres i januar. Mer om fremtiden hans senere.

Alemany har på en eller annen måte klart å overtale Adama Traoré til å spille for mindre enn han tjente hos Wolves, Dani Alves til å returnere til klubben for minimumspenger og forhandle om et langsiktig lån på en halv milliard pund med Goldman Sachs som gjorde det mulig for klubben å finansiere Ferran Torres-avtalen.

Men det er signeringen av Pierre-Emerick Aubameyang som virkelig fanger oppmerksomheten.

Det hjalp selvfølgelig at Barcelona ønsket at Aubameyang skulle ankomme like mye som Arsenal ønsket at han skulle forlate. Spilleren selv ønsket også veldig gjerne å slutte seg til klubben i den grad at han fortalte dem at han ville være forberedt på å spille for dem for den summen klubben hadde råd til.

Opprinnelig var følelsen at klubbene var for langt fra hverandre. Med Dembélés lønn fortsatt åket rundt Barcelona-halsen var alt de hadde tilgjengelig i form av lønn og overgangsgebyrer 1,7 millioner euro.

Detaljer som har kommet frem i ettertid tyder på at alle ideer om at Aubameyang sluttet seg til klubben til en redusert pris i et plutselig uttrykk av altruisme, er uærlige.

Aubameyang tjente en bruttolønn på 22 millioner euro per sesong, og rapporter sier at Arsenal gikk med på å betale spissen opp til 8,38 millioner euro som et oppgjør, pengene han uansett ville få utbetalt i klubben til slutten av sesongen sammen med «fattigpenger» han ville motta fra Barcelona.

Pierre-Emerick Aubameyang ble presentert som Barcelona-spiller 2. februar.

Barcelona på sin side fortalte ham at hvis han var forberedt på å ta de reduserte pengene som ble tilbudt, kunne de betale ham mer lønn neste sesong hvis de kunne få ham gratis. Dette i form av kompensasjon i tillegg til å akseptere betingelsen om å gi ham en kontrakt ut 2025, men med mulighet for å slutte i 2023.

Praten tidligere hadde handlet om at Arsenal skulle hjelpe Barcelona med å betale lønnsregningen hans. Arsenal foretrakk det andre alternativet. Til syvende og sist solgte ikke Arsenal Aubameyang de ga ham ikke engang bort de betalte ham for å gå.

Deres syn på det vil være at for øyeblikket er kravene til spissene med tempoet i Premier League ikke egnet for spilleren, og han ville være mye mer egnet til spillestilen han vil møte i Spania.

Mye har blitt gjort ut av mangelen på disiplin, og selv om det absolutt er sant at timingen hans er, og alltid har vært notorisk forferdelig, har den blitt overspilt. Han passet rett og slett ikke inn i den nye kulturen som Arteta innfører.

Det vil ikke bekymre Barcelona spesielt mye akkurat nå, fordi de vil være mer opptatt av å prøve å finne ut hvordan han, så vel som de andre nye signeringene, vil passe inn i Xavis planer for laget.

Hvis Barcelona-treneren ønsker å spille et 4-3-3-system, vil Xavi helt klart være ute etter å etablere en spesifikk rolle for ham, og verken Aubameyang eller Luuk de Jong er de ideelle spissene for klubben i det systemet.

Men Aubameyang er en mann av mange talenter og vil prøve å tilpasse seg de nye kravene, både med og uten ball. I Adama Traoré har de en naturlig kantspiller, mens Ferran Torres må bestemme seg for om han er en kantspiller eller en spiss. Plutselig ser ikke en front tre av Dembélé, Aubameyang og Torres så ille ut, gjør det?

Men tilbake til Ousmane Dembélé. Det er den eneste tingen som Mateu Alemany og direktørene har gjort virkelig feil.

Barcelona gjorde det ganske klart hvor de sto med Dembélé. Forlat klubben eller reduser lønnen din. Om du velger ingen av dem, vil du bli utelatt på tribunen, en uttalelse de har gitt offentlig og via e-post. De hadde ønsket å hente inn Álvaro Morata, men Dembélés avslag på å forlate satte kjepper i hjulene.

Ousmane Dembélé ble bedt om å enten forlate Barcelona i januar, eller ta et lønnskutt. Flere klubber viste interesse, men franskmannen forble i klubben.

Det har blitt et politisk spill som spilles ut der Dembélé i stor grad er offeret. Historien har alltid vært veldig enkel. En spiller som har en juridisk bindende kontrakt og som, langt fra unaturlig, ikke ønsker å redusere lønnen sin. Og hvorfor skulle han det?

Han har kun mottatt ett tilbud fra klubben som etter alt å dømme var latterlig. Så klubben ønsket ikke å forhandle, de ville ha ham ut for å gi inntrykk av at han ikke spilte ball i det hele tatt.

Barcelona mater stadig vennlige mediekilder med historier som hevder at spilleren ønsker å fornye med et signeringsgebyr på 40 millioner euro og en bruttolønn på 30 millioner euro per sesong, noe klubben tydeligvis ikke har råd til. Men samtidig har de ikke gått inn i forhandlinger fra det utgangspunktet.

Problemet med at han forlater klubben er at for øyeblikket er ikke de som kunne vært interesserte, lenger interesserte. Tottenham (for dyrt, selv de tenkte på det i de 24 timene før overgangsvinduet stengte), Manchester United (de ønsket ingen spillere i januar), Chelsea (ikke nå på grunn av potensielle FFP-problemer) og Paris Saint Germain (uvillige til å risikere å forstyrre harmonien i klubben).

Avispraten var at Dembélé hadde en muntlig avtale med PSG, bortsett fra at da klubben kontaktet Barcelona ble de fortalt at de ville ha 20 millioner euro for en spiller de kunne signere for ingenting om fem måneder.

Takk, men nei takk ble de fortalt.

Klokken 21.00, kort tid før vinduet stengte, lot Laporta det bli kjent at Dembélé hadde blitt tilbudt et forslag fra en engelsk klubb (Spurs). Da han fortalte det, hadde Spurs allerede sagt nei takk.

Antonio Contes Tottenham ble tilbudt Ousmane Dembélé i januarvinduet, men den engelske hovedstadsklubben takket nei.

Hva nå?

Xavi, til tross for hva som kan ha blitt spredt eller lest, har aldri vært i tvil om kvaliteten til spilleren. Han vil vite bedre enn noen andre at han trenger ham og at hvis du må betale ham, kan du likevel spille ham i stedet for å la ham stå på tribunen. Han kommer tilbake til troppen.

Sjansen er stor for at de vil forlate sin harde linje, svelge stoltheten og la ham spille.

I mellomtiden vil alle i Barcelona helt sikkert tenke at gitt den korte tiden, mangelen på ressurser og katastrofale scenarier som Alemany har jobbet gjennom i klubben, ville han bare kunne oppnå med klubben når, og hvis, de gode tidene kommer tilbake.

For første gang på lenge kan Barcelona endelig se et hint av lys i enden av tunnelen.

Og de er også veldig håpefulle med Haaland, selv om han vil tjene mindre i Barcelona enn andre klubber.

La oss se om Alemany kan trylle frem litt magi.

Oversatt av Mathias Mæland.

Dembélé-dilemmaet

Barcelona kjempet lenge og hardt for å hente Ousmane Dembélé fra Borussia Dortmund. Fire og et halvt år senere ser de nå ut til å være involvert i en ny kamp med den samme spilleren… men denne gangen for å bli kvitt ham, eller i det minste for å kutte i lønn.

Daværende Dortmund-sjef Hans-Joachim Watzke anklaget Barça for å manipulere den franske landslagsspilleren i et forsøk på å tvinge den tyske klubben til å selge.

Da forhandlingene sviktet, med de to klubbene uenige over verdien av spilleren, klarte Dembélé plutselig ikke å møte opp på trening. «Du må snakke om rollen til den ‘herlige’ klubben Barcelona,» sa Watzke.

«Tror du ærlig talt at en 20-åring, uten en ny klubbs velvilje, sier ‘Jeg kommer ikke på trening?’»

Dembélé tjente på at Barcelona hjalp ham med å kjempe kampen hans den gang, men han finner nå ut på daglig basis hvordan det føles å bli angrepet av din tidligere allierte fra motsatt hjørne.

Og det som dukker opp er en alarmerende ensidig dialog med spilleren, som blir portrettert som en uprofesjonell, umotivert leiesoldat uten klubbens interesser i hjertet.

Klubbens linje er at han er en spiller som Barcelona har holdt fast på til tross for en katalog av skader som har hjemsøkt ham siden han kom til klubben i starten av 17/18-sesongen. Siden da han har gått glipp av totalt 102 kamper, hvorav 55 har vært relatert til hamstringproblemer.

Klubben gikk til og med så langt som å lekke spillerens nye kontraktskrav (€30 millioner brutto pluss €40 millioner signeringsavgift) til pressen, med sikte på å kunngjøre for verden hvor grådig spilleren og teamet hans var, og fordi alle vet at Barcelona ikke kunne betale.

Scenariet er enkelt; løsningen er mindre enkel.

Klubbens forslag er at han skal redusere lønnen, noe som da vil tillate klubben å signere Álvaro Morata, som de har en avtale med.

Moratas ankomst er avhengig av at Dembélé enten godtar lønnskutt eller drar. Til tross for at han kostet vanvittige €145 millioner etter en langvarig, ekkelt fremforhandlet overgangsavtale, er Barcelona villige til å la ham gå gratis, rett og slett for å få ham av lønnsregningen.

Så hva gjør Dembélé, som enhver annen spiller med bare fem måneder igjen av kontrakten ikke ville gjøre?

Vel, absolutt ingenting.

Erling Braut Haaland og Kylian Mbappé gjør akkurat det samme og ingen av deres respektive klubber har hindret dem fra å spille.

Og faktum er at dette er et Barcelona som er desperat etter spillere med hans evner. Ved å ekskludere ham og prøve å gjøre ham til sakens skurk har de skutt seg selv i begge føttene.

Dette er et Barcelona-lag som viser oss med jevne mellomrom at de ikke har et spillemønster. Et lag som består av noen erfarne spillere som forstår hva Xavi vil at de skal gjøre, og andre yngre som ser ut og spiller som individer, og desperat prøver å huske nøyaktig det siste som er blitt bedt om av dem.

En rotete knas av forvirring og blandede budskap med en blanding av kunnskapsrike veteraner og sprudlende ungdom. Enkelt sagt trenger Barcelona spillere som Ousmane Dembélé nå mer enn noen gang.

I stedet får vi en spiller i toppklasse sparket ut og en urettferdig ensidig, usmakelig ordkrig med historier som siver ut av klubben og inn i avisene om hans holdning og engasjement.  Spesifikt blir det skrevet om hans vanlige forsinkelser og antall bøter han har pådratt seg på grunn av dem.

Han har allerede sin egen menneskelige «vekkerklokke» i form av sjåføren som henter ham om morgenen for å sikre at han ikke sover. Han har også ansatt to forskjellige kokker for å hjelpe ham med den typen diett som kan bidra til å forhindre muskelskadene som har plaget hans opphold i klubben, helt til ingen nytte.

Han ble nylig gift i Marokko, og ingen i klubben visste om det. Alle spillerne var synlige ved sitt fravær; en perfekt måte å beskrive en situasjon for en spiller som ikke har vært i stand til å tilpasse seg godt, og en klubb nå på jakt etter noen å klandre for deres forferdelige økonomiske problemer.

Og som normalt skjer når vekten av Barcelona-maskinen begynner å gå mot omtrent alle, ser det ut til å ha svelget klubblinjen, ikke minst de svært pro-Barcelona-mediene.

Det var det som til slutt fikk Maradona til å forlate klubben; negativ pressedekning rundt følget hans, familien og omtrent alt som angikk livet hans, fikk ham til å si at nok var nok. Det meste av det som ble skrevet om ham var ganske enkelt løgner, lekket ut for å skape det inntrykket klubben ønsket.

Medvirkende til Barcelona-planen er en orkestrert gruppe fans kjent som ‘Los Morenos’ (de solbrune), som får kallenavnet sitt fordi de bruker mesteparten av tiden sin på å vente i full sol på klubbens treningsplass for at spillerne skal komme ut av skyggene.

Dette er en gruppe hovedsakelig middelaldrende menn, fotsoldater manipulert av klubben til å gjøre det skitne arbeidet sitt, som å fornærme, skjelle ut og generelt misbruke de spillerne som klubben ikke lenger vil ha. De sender dem hjem med lyden av buing og fornærmelser som ringer i ørene og lar dem være i tvil om hva klubben synes om dem.

Og i prosessen gir de media en uoffisiell og unøyaktig folkestemme som de gjerne bruker for å konkludere med at dette er fansens generelle syn.

Men nå begynner kanskje tidevannet å snu litt, og folk begynner å lure på om fotballdirektør Mateu Alemany har brukt riktig taktikk denne gangen.

Det han har sagt er at Dembélé ikke vil spille for klubben lenger og at han har to alternativer: ta et lønnskutt eller forsvinn.

Han fortsatte med å si at dette var avgjørelsen til manageren, og at klubben derfor gikk i den retningen. Sannheten er selvfølgelig at det er akkurat omvendt. Xavi vil veldig gjerne bruke ham og har sagt så offentlig.

Dembélé, som til det tidspunktet hadde beholdt en verdig stillhet, ble til slutt tilskyndet til å gi en uttalelse da han hevdet at han alltid hadde gitt sitt beste for klubben og at «Jeg har en kontrakt og jeg er tilgjengelig for Xavi. Jeg kommer ikke til å gi opp. Det er kontraktsforhandlinger på gang. Agenten min er på det – jeg fokuserer bare på banen.»

Utrolig nok, med tanke på hvor bittert og ubehagelig hele scenariet har vært, er det ikke utenfor mulighetene at han vil ende opp med å bli i klubben. Ikke fordi det er noen kjærlighet tapt mellom noen av partene – det er det absolutt ikke – men snarere kan det godt være den eneste pragmatiske løsningen.

Indikasjonene tyder på at spilleren har fortalt Xavi at han ønsker å fornye kontrakten. Agentene hans har indikert at det kan være en måte han kan være i stand til å redusere kravene sine og komme til en slags avtale. En uventet vri, spesielt med tanke på måten klubben har behandlet ham på.

Selv om klubbens håndtering av situasjonen har vært moralsk forkastelig, gjenstår det å se om den har krysset grensene for lovlighet, selv om det som er sikkert er at klubben har rett til å utelate ham.

Men hvis det fortsetter på samme måte til slutten av sesongen, er det en veldig god sjanse for at spillerforbundet vil involvere seg, og så får vi se om klubbens oppførsel har vært lovlig eller ikke.

Før helgen var det et møte mellom Xavi, Jordi Cruyff og Dembélés lag der spillerens agenter gjentok igjen det han fortalte treneren for noen dager siden, nemlig at han føler seg 100% engasjert, tror på prosjektet, og ønsker å hjelpe laget.

Timer etter møtet oppfordret klubben nok en gang agentene til å søke en løsning på situasjonen før midnatt 31. januar, og i et positivt skritt har Dembélés team blitt i Barcelona med sikte på å finne en tilfredsstillende løsning for begge parter.

Klokka tikker.

«De som ikke kan huske fortiden, er dømt til å gjenta den»

Det sies ofte at for at det onde skal seire, er det eneste som kreves at gode mennesker ikke gjør noe.

Juniorfotballens grumsete verden i Storbritannia fra grasrot til elite vet dette bedre enn de fleste.

En verden som involverer storøyde ungdommer som ankommer klubber for å jage en drøm, bare for å så løpe hodestups inn i et mareritt.

Unge fotballspillere, maktesløse til å stoppe overgrepet de ble utsatt for, fordi det oftere enn ikke ble utført av hendene til personen som hadde ansvar for utviklingen deres. Å si fra var meningsløst siden de ikke ville bli trodd, og det ville sette en stopper for karrieren de hadde drømt om så lenge.

En perfekt storm, der rovpedofile med evnen til å oppfylle et barns ambisjoner hadde blanke ark for å opprettholde et voldelig miljø og løpe løpsk som villrever i et hønsehus.

Mens ‘gode’ mennesker valgte – i stil med de tre apene – å lukke deres øyne, dekke for deres ører og legge en finger til leppene deres.

En verden som ble fundamentalt rystet siden 16. november 2016, da Andy Woodward ga fra seg anonymitet og påsto seksuelle overgrep av trener Barry Bennell mens han trente hos Crewe Alexandra.

Det sprakk en bylle som hadde festet seg i mange år. I løpet av en uke mottok National Society for Prevention of Cruelty to Children-hotline 860 oppringninger fra fotballspillere som påsto lignende overgrep.

Andy Woodward.

I desember 2016 opprettet FA Sheldon-undersøkelsen om seksuelle overgrep mot barn, som på grunn av ulike pågående rettslige hendelser ikke kunne lansere funnene før den ble publisert 17. mars 2021.

Det som fulgte, gir dyster lesning.

I juli 2018 ble 300 mistenkte rapportert å ha blitt identifisert av 849 påståtte ofre, med 2807 hendelser som involverte 340 forskjellige klubber.

Ved utgangen av 2019 var 15 menn siktet for tidligere seksuelle overgrep, hvorav 14 ble stilt for retten.

Den mest beryktede av disse var Bennell (Crewe Alexandra og Manchester City), som ble dømt til 30 års fengsel i juli 2018 for totalt 50 lovbrudd mot 12 gutter, og deretter 8. oktober 2020 til ytterligere fire års fengsel etter å ha blitt dømt for femte gang

Bob Higgins, tidligere fra Southampton, ble fengslet i 24 år for overgrep mot 24 skolegutter over en 25-årsperiode fra 1971 til 1996, midt i påstander om at høyprofilerte spillere og managere visste om hans overgrep og at de fortsatte å beskytte ham ved å være stille.

Mens Higgins forvitrer i fengsel, gjenstår spørsmålene om hvordan han var i stand til å unngå rettferdighet i tre tiår.

I tillegg til straffeforfølgelse, ble det også innledet sivile erstatningssøksmål mot flere klubber, inkludert Celtic, Crewe Alexandra, Manchester City og Newcastle United.

Gjennomgangen fant at det var minst 240 mistenkte for, og 692 overlevende av seksuelle overgrep innen fotball i august 2020.

Sheldon kom med 13 anbefalinger, inkludert å ha kvalifiserte sikkerhetsoffiserer på heltid i Premier League- og Championship-klubber, samt kvalifiserte offiserer i League One- og League Two-klubber som bruker minimum 50 % av tiden sin på sikkerhet.

Den utnevnte et medlem av FA-styret til å bli utpekt som «barnevernmester» og utviklet en femårig strategi «for å støtte barnas stemme», utvide stikkprøver av amatørklubber, ha en «nasjonal dag for beskyttelse i fotball» og publisere en årlig vernerapport.

Sheldon anklaget også FA for «institusjonell svikt» med å forsinke innføringen av sikkerhetstiltak etter 1995, og pekte ut åtte profesjonelle klubber: Aston Villa, Chelsea, Crewe Alexandra, Manchester City, Newcastle United, Peterborough, Southampton og Stoke City.

Situasjonen ble oppsummert av Mark Bullingham, administrerende direktør i FA, som sa: «I dag er en mørk dag for det vakre spillet. En der vi må erkjenne fortidens feil og sikre at vi gjør alt for å forhindre at de gjentas».

Skisse fra rettsalen, 30. november 2021. På tegningen ser man Barry Bennell, som ble med på Zoom.

FA forpliktet seg til å innføre alle av rapportens 13 anbefalinger om å forbedre beskyttelsestiltak ved klubber for mange av de overlevende, som nå hadde dannet en gruppe kalt Offside Trust. Mangelen på tiltak tatt fra tidspunktet de første påstandene ble fremsatt og til rapporten ble publisert (fire år og tre måneder) betydde derimot at det var for lite, for sent.

I en uttalelse etter publiseringen av den 700 sider lange rapporten sa Sheldon: «Vi er dypt skuffet over at muligheten til å skape en verdensklassestandard for barnevern og beskyttelse i idrett ikke har vært til stede».

«Anbefalingene er de som ville vært blendende åpenbare for alle innen noen få uker etter at skandalen brøt. FA burde umiddelbart ha gjort disse mest grunnleggende endringene rundt trening, bevissthet, stikkprøver og åpenhet».

Det som fulgte var en standard «hjertefølt unnskyldning» fra alle berørte, inkludert FA, Premier League og EFL, som alle sa at de ville gjennomføre rapportens anbefalinger.

Manchester City, Newcastle, Southampton og Peterborough ga uttalelser der de beklagde til ofrene, mens Southampton sa: «At en profesjonell fotballklubb ikke forhindrer dette misbruket eller er i stand til å gi støtte til noen som sier ifra for å rapportere det, er utilgivelig».

Men det ville være uærlig å forestille seg at dette er et problem begrenset til Storbritannias kyster.

Nylige påstander først rapportert av den katalanske avisen Ara – og det må gjøres klart at på dette tidspunktet er de ikke mer enn bare påstander – mot tidligere ungdomsakademitrener og koordinator for FC Barcelona, Albert Benaiges, bringer saken i skarpt fokus. Benaiges har blitt anklaget for seksuelle overgrep av rundt 60 tidligere elever ved skolen Escola Barcelona, hvor han også var gymlærer på 1980- og 1990-tallet.

Benaiges hadde nylig returnert til klubben etter et 10-års opphold i utlandet etter en invitasjon fra den nye presidenten Joan Laporta, selv om han trakk seg 2. desember på grunn av det klubben beskrev som «personlige grunner».

Ifølge Ara, hvis reportere snakket med rundt 100 personer for denne historien, onanerte den tidligere læreren ved siden av elevene mens han tvang dem til å gjøre det samme, så på pornografisk innhold med dem, rørte barn og fikk dem til å spille seksuelt upassende spill. Den påståtte mishandlingen skal ha funnet sted i skolens treningsrom, garderobedusj, hjemme hos ham og på sommerleir. Gutter og jenter ble påvirket av hans påståtte oppførsel.

Katalanske myndigheter har bekreftet at «forskjellige rapporter» er inngitt, mens Catalonias utdanningsavdeling har også åpnet etterforskning av disse påstandene. Benaiges benekter alle påstander om seksuelle overgrep mens han innrømmet viss «upassende» oppførsel som han fortalte Ara at han «ikke ville gjenta».

FC Barcelona-president Joan Laporta har i mellomtiden gått den velkjente veien med å tilby «fullstendig støtte» til alle Benaiges «mulige ofre», å snakke om nært samarbeid med etterforskningsmyndighetene og gjentar en forpliktelse om å «alltid beskytte og forsvare mindreårige og deres familier».

FC Barcelona-president Joan Laporta.

Ordene hans vil høres kjent ut for mange som er vant til å høre ord fra klubber og styrende organer i tider som disse. Institusjoner som FC Barcelona, ​​det spanske fotballforbundet, La Liga, og for den saks skyld ALLE sportslige organer som har ansvar og omsorgsplikt til alle unge mennesker under deres ansvar, trenger nå å vite at verden følger med på dem.

Uansett utfallet av Benaiges-undersøkelsen, som ser ut til å bestandig drøyes – og nok en gang må det gjentas at det på dette tidspunktet bare er påstander – er det viktigste hvordan de reagerer på det som skjer, og også hvor tett de ser på andre påviste eksempler på unge menneskers overgrep innen sport, ikke bare i Storbritannia, men også slike som har forekommet i gymnastikk, svømming og andre over hele verden.

Det var forfatteren og filosofen George Santayana som sa: «De som ikke kan huske fortiden, er dømt til å gjenta den».

Å ikke lære av andres feil, omsorgssvikt og tilsløringer vil ikke bare representere et svik mot spillet vi alle elsker så mye.

Men langt verre enn det, vil det være en dolk i hjertet til håpene, drømmene og ambisjonene til dem som trenger vår støtte mest når de prøver å navigere den vanskelige veien til voksenlivet.

Og til de uhørte overlevende som uten skyld ble utnyttet, misbrukt og forlatt altfor ofte tidligere.

Antall visninger