– Det gir ikke mening å foretrekke en 35-åring over Ødegaard

Hvis det er en ting du kan stole på når det gjelder dagens Real Madrid-lag, så er det at de ikke er til å stole på.

Noe du ofte ser i gode lag i dag er den manglende evnen til å prestere på det nivået man normalt sett forventer at de skal gjøre. I midtuken vant Real Madrid komfortabelt mot Inter i Champions League uten å svette engang. Nå venter Sevilla og Atlético Madrid i de to neste kampene i LaLiga, og spørsmålet er hvilken utgave av Real Madrid det er som møter opp.

Et annet spørsmål mange selvsagt stiller, er hvordan de kan vinne så enkelt mot Inter, men slite så tungt på hjemmebane mot lag som Cadiz og Alavés i LaLiga og Shakhtar Donetsk i Champions League.

Jeg var i Milano der Real Madrid fikk god hjelp takket være en tidlig scoring mot et Inter-lag som virket fullstendig uvitende. Inter burde ha hjulpet seg selv med å se video fra kampene der Shakhtar og Cadiz – og denne helgen Alavés – klarte å slå Real Madrid. Kanskje tenkte de at en klubb av deres størrelse ikke hadde noe å lære av disse lagene.

Stor tabbe. Det de ville ha sett var ganske enkelt. Steng av de sentrale kanalene og tving Real Madrid til å ha ballen mest mulig på kantene. Det ville ha sørget for mange innlegg imot, noe som enkelt kunne ha blitt håndtert med å ha mange og godt organiserte forsvarere bak ball. Inter klarte ikke å stenge av midtbanen og spesielt de sentrale områdene av banen. Fra det øyeblikket Real Madrid gikk opp i en tidlig ledelse, dominerte de spillet med å styre kampen i deres tempo. Det ble en komfortabel kveld på jobben i det som ble en rolig kamp der Toni Kroos og Luka Modric fikk diktere tempo i spillet.

Real Madrid har mange problemer, men folk forveksler mangelen på tilgjengelige løsninger med det de oppfatter som mangel på gode holdninger. Det stemmer ikke, fordi alle spillerne vet at dersom de ikke viser innsatsen som kreves, vil de ikke få spille. Dessverre har de en trener i Zinedine Zidane som ikke presser spillerne til et punkt der de føler seg så presset og stresset at de må levere på ukentlig basis. Et slikt press ville konstant minnet alle spillerne på hva deres grunnleggende plikter er. I enkelte kamper er det mangel på intensitet, og det er et for avslappet lag som havner i problemer. Det er ikke slik at spillerne ikke kjemper for treneren sin, men det er en gruppe bestående av fotballspillere som ikke ledes riktig.

Laget feiler når det gjelder å holde seg i nærheten av motstanderen, spesielt når de mister ballen. Den innstillingen som kreves defensivt for å kunne markere spillere er fraværende. Midtbanespillerne mangler også den evnen som kreves for å vri om fra en offensiv til en defensiv situasjon. Det er heller ingen hemmelighet at Real Madrid sliter med å skape sjanser i den siste tredelen av spillet mot etablert forsvar som ligger dypt. De mangler svar på hvordan man på synkronisert vis beveger seg som lag, og det er slike ting man normalt sett bør jobbe med under omfattende treningsøkter.

Det å få tid til å trene er selvsagt begrenset i disse trøblete tider, men det må likevel sies at Zidane aldri har vært den type trener som er villig til å dedikere mye tid og innsats til slike ting. Det skulle bare mangle at han en dag forsto at fotball går i en retning der organisert angrep og velstudert forsvar er moten.

Når han snakker om lagets prestasjoner har han oppsummert det hele veldig kortfattet: «Når de vil møte opp, så møter de opp. Når de virkelig vil spille en god kamp, så gjør de det». Og det er helt sant: det viste de mot Inter og mot Barcelona i forrige El Clasico. Det er vel og bra det, men det betyr samtidig at de er et lag som ikke klarer å prestere på lang sikt over en hel sesong. Forrige sesong vant de ligaen fordi de innså at det var elleve kamper igjen å spille for å vinne seriegullet etter at fotballen åpnet opp igjen. Det ble på en måte som en miniturnering. Det er akkurat det som er grunnen til at de normalt sett er så gode i turneringer som Champions League. Det er et lag som er skapt for store kamper, og det var til deres fordel at formatet i LaLiga ble som den ble etter koronapausen.

Dessverre viser de til stadighet tegn på at de ikke er godt nok forberedt eller nok fokusert til å gjøre den jobben som kreves. Laget har tapt tre av de fem siste hjemmekampene og tre av de seks siste kampene i LaLiga. Det er like mange kamper som de tapte hele forrige sesong. Det som er interessant, og som gir tyngde til mine argument, er at kampene de tapte forrige sesong var mot Mallorca som rykket ned, Levante som endte på 12. plass og Real Betis som kom på 15. De tapte ikke en eneste kamp mot lag som endte på øvre halvdel, og vant fire kamper og spilte uavgjort to ganger i kampene mot Barcelona, Atlético og Sevilla, som sammen med Real Madrid utgjorde de fire beste lagene i Spania forrige sesong.

Det er ingen kontinuitet i det de foretar seg. Denne sesongen har de sluppet inn tolv mål på ti kamper i LaLiga, noe som er det verste de har prestert på mer enn ett tiår. Dagens lag er en skygge av det laget som bare slapp inn seks mål på de siste elleve kampene som sikret dem LaLiga-tittelen forrige sesong. To av de seks målene ble til og med sluppet inn i kampen mot Leganés etter at gullet allerede var sikret.

Federico Valverdes skadefravær har vært et hardt slag å takle. Det samme kan man si om Ferland Mendy som kom inn de siste 20 minuttene mot Alavés, men som åpenbart ikke var i kampform. Dani Carvajals fart og intensitet er også sårt savnet.

I lørdagens kamp mot Alavés var det et fantasiløst Real Madrid-lag som prøvde å angripe et Alavés-lag som forsvarte seg dypt. I et nøtteskall er dagens Real Madrid det samme laget som det var da de satte sin lit til den store stjerna, Cristiano Ronaldo. Mange av de tegnene man ser i dag var også tilstede da portugiseren var i klubben. Den eneste forskjellen er at hans prestasjoner stadig vekk klarte å skjule problemene.

Denne gangen var det Eden Hazard som skulle bli den store stjerna. Ifølge de siste rapportene fra belgisk presse kostet han klubben rundt 160 millioner euro, og ikke 100 millioner euro som tidligere har blitt nevnt. Uansett prislapp, skulle han bli den nye stjerna på topp sammen med Marco Asensio og Karim Benzema. Det har ikke fungert.

For øyeblikket presterer ikke Asensio, og det er åpenbart at han enda ikke er der han skal være etter skaden han pådro seg. Det samme gjelder Hazard. Denne helgen pådro han seg enda en muskelskade. Legen som kjenner ham godt har pekt på at skadene kan være stressrelaterte, men sannheten er at han fikk en smell mot Alavés etter 17 minutter. Han bestemte seg for å spille videre, men etter en pasning til Marcelo innså han at noe var galt. Nå er han ute med skade i rundt tre uker.

Han har tidligere sagt at selvtillit og spilletid er det som kreves for at han skal være på sitt beste. Når du ser hans motvillighet til å utfordre motspillere, søke ball og det at han konstant spiller på det sikre, kan man føle at noe ikke stemmer. Dette er hans åttende skade etter at han kom til klubben. Siden han kom til Madrid i juni 2019 har han mistet 36 kamper. 35 av de har vært på grunn av skader, og en av de har vært på grunn av at han ble smittet av korona. I Chelsea-tiden mistet han totalt 20 kamper på syv sesonger.

Det siste å forvente i dagens klima er en spontan reaksjon av Real Madrid. Ikke forvent radikale endringer i nærmeste framtid, fordi hver eneste endring koster penger, noe Real Madrid og alle andre klubber i verden, ikke har nok av per dags dato.

Klubben er veldig bekymret over den finansielle situasjonen. Det tar på en måte litt av presset vekk fra Zidane. Målet de har for øyeblikket er å redusere kostnader. Det er derfor Real Madrid og Sergio Ramos konstant ennå er i samtaler om hans nye kontrakt. Det er to alternativer: en lengre kontrakt med redusert lønn, eller en kort avtale med den samme lønna han har i dag. Det som er uaktuelt er mere penger. Ryktene om at PSG er interesserte er falske, og brukes kun for å sette mer press på klubben. Det skal dog sies at det kom et bud tidligere fra Kina som til slutt ble avslått.

Tapet mot Alavés var Zidanes tiende tap etter at han kom tilbake til klubben. Den eneste spilleren som har vært på banen i samtlige tap er Marcelo. Backens defensive begrensninger har alltid blitt kamuflert av hans offensive styrker. Han er ikke den eneste som kan klandres.

Flere av Zidanes startellevere har vært merkelige. Luka Modric har spilt alle kampene i LaLiga og vært på banen fra start i åtte av ti kamper. To ganger har han kommet inn fra benken. Det gir ikke mening å foretrekke en 35-åring over en Martin Ødegaard som er 21 år. Modric er i en alder der han trenger hvile for å prestere optimalt, mens Ødegaard er den strake motsetning. Han trenger spilletid.

Det positive er at Real Madrids manglende kontinuitet, kombinert med usikkerheten i Barcelona, i det minste gir oss en mulighet til å nyte det som ser ut til å bli det mest åpne tittelracet på mange år. Det er bare så synd at fansen ikke får nyte det på stadion.

– Guardiola er klar over at han må ofre flere spillere

Pep Guardiolas forpliktelse overfor Manchester City de neste to årene har blitt signert, forseglet og levert. Han står nå overfor en stor gjenoppbyggingsoppgave, noe alle kunne se etter det tamme tapet for Tottenham Hotspur forrige helg.

Det var et City-lag fullpakket med talent og mye ballbesittelse, men fullstendig tannløse foran mål. De manglet energien til å løpe mot forsvarere, og klarte heller ikke å vinne ballen tilbake høyt nok og ofte nok. Nederlaget mot Spurs virket uunngåelig da Son sendte hjemmelaget i ledelsen tidlig i kampen, og med Lo Celsos andre mål for kvelden var tapet et faktum.

City hadde mange skudd på mål, men vi har sett denne filmen før: City dominerer, men vinner ikke når de bør. Noen store endringer kreves.

Guardiola går nå inn i sin neste fase som City-trener, og er fullstendig klar over at han nå blir nødt til å ofre flere av spillerne som har brakt klubben der den er i dag.

Med unntak av spillere som Ederson, Kevin de Bruyne, Raheem Sterling og noen flere som vil fortsette å være vitale for hans planer, må mange av den gamle garden nå finne seg i å bli tilgjengelige i overgangsmarkedet. Gjenoppbyggingen av laget blir ikke billig, og mange av spillerne som har brakt så mye suksess til klubben må nå finne seg i å bli solgt for å betale den prisen.

En av få fredede spillere i City skal være Raheem Sterling.

Det er likevel langt fra sannheten at disse spillerne vil bli gitt bort, eller solgt på tilbud til kuppriser. Det vil mest sannsynlig ikke skje, og de som tror noe annet må vente seg en brå oppvåkning.

Laget spiller fortsatt bra fotball, og det ligner veldig mye på den stilen Pep ønsker laget sitt skal fremstå. Spillere som kommer til klubben må bli formet til å bli den type spiller han krever at de skal være.

Dessverre er den energien de spilte med for to sesonger siden tilsynelatende fraværende. Årsakene til det er todelt: først og fremst har spillerne blitt eldre, men de spiller også under høye krav. Det virker som at de uten supporterne i ryggen noen ganger handler på sine naturlige instinkter, istedenfor å følge de kravene og instruksjonene treneren kommer med.

Og de kravene treneren stiller er enorme. Både i kampene og de ubarmhjertige treningsøktene, om ikke i lengde, men i intensitet.

Flere av tilbudene som kom inn forrige sommer på noen av de store navnene ble avslått. Det mest oppsiktsvekkende budet var på over 90 millioner pund på Bernardo Silva. Spillerne vil bare bli solgt hvis klubben er fornøyd med summen, og dersom det passer klubben å selge. Hvis det ikke er tilfelle, må de bli værende i klubben. Guardiola har allerede startet prosessen med å bygge et nytt lag, og den jobben ble satt i gang med ankomsten til Ruben Dias og Ferran Torres fra henholdsvis Benfica og Valencia. Mange flere vil følge den neste tiden.

Pep må tilbake til tegnebrettet, i en klubb hvor han sannsynligvis er like fornøyd som han har vært hvor som helst og når som helst i karrieren.

Siden han kom til Manchester City har han dannet et utmerket samarbeidsforhold – og nå et nært vennskap – med klubbens eier og styreleder, Khaldoon Khalifa Al Mubarak.

Ved tidligere kontraktsforlengelser har Pep alltid valgt å forlenge med ett år, med muligheter for ytterligere ett års forlengelse. Denne gangen har han skrevet under på to år. Mest sannsynlig er det på grunn av at han tenker at det vil ta den tiden å få klubben der han ønsker den skal være. Men det er nok også fordi han har et så godt forhold til eieren. Dersom han ønsker å gi seg etter ett år, kommer han ikke til å bli hindret.

Han er definitivt lykkeligere her enn han var i Bayern München, der han følte at enhver seier eller tap måtte bli grundig analysert, ettersom at sjefene i Bayern ikke delte samme filosofi som ham. Selv i de siste stadiene av Barcelona-tiden nærmet han seg en kollaps, da han måtte bære hele Catalonias håp og drømmer på sine skuldre.

Det er ingen hemmelighet at mange lag, spesielt Paris Saint-Germain, ville ha flyttet himmel og jord for å lokke Pep til den franske hovedstaden. Peps nære bånd med Citys eier fra Abu Dhabi sørget for at han aldri ville dratt til klubben som eies av Qatar. Selv ikke om de ville ha doblet en lønn som allerede er høy.

Forhandlingene om en ny kontrakt med de blåkledde fra Manchester ble klappet og klart innen 24 timer, noe som tyder på at det ikke er store forskjeller på den nye kontrakten kontra den gamle.

Det å få laget konkurransedyktig igjen er målet nå. Laget må spille bra, vinne titler i hjemlandet og etablere seg som en av de seks beste lagene i Europa. Dersom han også kan få en Champions League-trofé med klubben på CV-en igjen, ville det også ha vært perfekt.

Han har fått mye kritikk for aldri å ha vunnet Champions League med City. Sannheten er at feilene til Laporte og Ederson mot Spurs, eller Sterlings kjempebom mot Lyon, er det som skiller suksess og tap. Det er ikke relatert til treneren, og det viktigste er at Khaldoon Khalifa Al Mubarak deler den oppfatningen.

Det store spørsmålet nå er om Lionel Messi vil bli en del av Citys nye ellever.

Pep har allerede offentlig ytret seg om at Messi vil være best tjent med å legge opp i den katalanske klubben, men det er selvfølgelig en million mil unna å bety at han ikke ønsker seg argentineren til Manchester City.

Det er store mengder vann som må passere brua før sagaen om Messis fremtid blir avgjort. Veldig snart er det duket for presidentvalg i Barcelona. Hvis det – som mange mistenker – fører til at Xavi bli ny hovedtrener eller sportssjef i den katalanske storklubben, vil det endre på Messis situasjon i klubben.

Hvis det videre viser seg at Leo bestemmer seg for at hans fremtid ligger andre steder, er Manchester City på ingen som helst måte den eneste klubben som er interessert. Også her vil PSG være deres hovedrivaler i kampen om hans signatur. De kan tilby han og familien muligheten til å bo i en by som Paris, og i tillegg er det ingen tvil om at Messi ville likt en mulighet til å fornye vennskapet og samspillet sitt med sin tidligere lagkamerat Neymar.

Det PSG ikke har er Pep Guardiola. Det er ingen tvil om at de to mennene allerede har vært i lange samtaler om hva Messis neste steg bør være. Til tross for det, stemmer det ikke at man allerede nå kan fastslå at han ender opp i Manchester City.

Det som er sikkert er at den virkelige moroa vil starte neste sommer når City skal ta nye skritt for å bygge opp et nytt lag. De vet allerede hva de må gjøre, og Peps kontraktsforlengelse med to år er et tegn på dette.

Gategutten som ble en levende legende

Den uimotståelige, utemmelige og totalt uerstattelige fotball-mavericken, geniet og total-motsetningen som utgjorde mennesket Diego Maradona, døde i går av hjerteinfarkt i sitt hjem i Buenos Aires, mindre enn en måned etter å ha feiret sin 60-årsdag.

Den største fotballspilleren i sin generasjon – mener mange – levde et liv som rakk de høyeste topper, før det falt ned i de dypeste, mørkeste daler av fortvilelse, ute av stand til å takle rosen som kom med stjernestatus og den guddommelige rollen han ble skjenket, samtidig som han heller ikke maktet å leve uten.

Diego, gutten fra fattige kår med magi i støvlene, eller Maradona, ikonet som i løpet av fire minutter – på egenhånd – løftet håpet og drømmene til hele sin sorgtunge nasjon i VM i Mexico i 1986 og tillot dem å drømme om at de, som ham, kunne bli best i verden.

Hvilken av disse to var den egentlige Maradona?

Diego, gutten fra utkantstrøket Villa Fiorito i Buenos Aires, hvor kun de tapreste eller de slemmeste tør å gå ned gaten, et vidunderbarn av en gategutt, en mann av folket, eller Guden Maradona, myten, han som hevnet seg?

Det siste året har jeg skrevet på en biografi om livet til denne store mannen. Jeg trodde jeg kjente Maradona, men jeg innså raskt, da jeg startet med research til boken, at jeg egentlig ikke visste noen ting.

Grunnen til det er at det finnes 100 forskjellige Maradonaer. Magikeren, juksepaven, Guden, geniet med alle feilene, faren som elsket sin familie, ektemannen som bedro sin kone igjen og igjen, den barmhjertige samaritan, idioten med den stygge kjeften, den hjemløse som som besteg et fjell, men som ramlet ned igjen etter år med en kropp knust av misbruk og stoffavhengighet.

For virkelig å forstå Diego, må du forstå gåten Argentina; et land som trenger at Diegoene i denne verden er messiaser som kan gjøre landet til den stormakten Argentina selv mener at det er. Og til å sette pris på at dette var en mann som levde et liv fullt av utrolige paradokser, en rekke tabber og påfølgende korrigeringer, episke bragder og anekdoter om forfall og gjenoppstandelser.

Maradona ble født i en skitten forstad der selv ikke taxiene vil stanse. Diego var det femte av til sammen åtte barn Dalma Salvadora Franco fødte.

I 1968 reiste Francis Cornejo, treneren til et guttelag som bar navnet Cebollitas (Småløkene), tilhørende klubben Argentinos Juniors, til Villa Fiorito for å sjekke en ung gutts alder mot hans ID-papirer. “Han er liten. Aldri i verden om han der er åtte år”, var hans forbausede reaksjon mens han så Diego spille ball under et prøveopphold.

Dalma Salvadora, hans mor, bekreftet Diegos alder med beviset fra sykehuset Evita. Francis hadde nettopp utført fotballens svar på å finne olje. Han hadde funnet et upolert smykke som kunne gå rett inn på laget hans. Fra mars 1969 og fremover gikk laget aldri lei av å vinne kamper og noterte seg for en 136 kamper lang ubeseiret rekke.

Helt fra starten var Diego en stjerne … og en rebell. “Vi pleide å spille vennskapskamper i midtukene i Argentina, og i utlandet benyttet klubben seg av Maradonas tiltrekningskraft til å skaffe seg penger. Det var farge-tv-ens æra og vi ønsket oss alle en egen. Men vi hadde ikke blitt betalt bonusen vår. Diego, som var 18, sto opp for alle og fortalte presidenten i Argentinos at hvis han ikke betalte oss, så ville han ikke spille for dem.”

“Vi fikk alle våre farger-tv-er”, sier Francis Cornejo.

Et ekstremt komplisert klubbytte til Boca Juniors, iscenesatt av Diego selv, utviklet seg raskt fra utenkelig til surrealistisk i takt med at overgangen endret form fra et enkelt kjøp, til en handel verdt ti millioner dollar, med tvilsomme sjekker og seks lånespillere involvert. Diego var kun 20 år, men allerede den gang da var ingenting rett frem når det gjaldt Maradona.

Europa i form av Barcelona banket på døren, selv om de aldri så det beste av ham i takt med skader og skandaler i halvparten av de to årene han var der.

En grusom takling fra Athletic Clubs Andoni Goicoechea skjenket ham en ødelagt ankel. Deretter ble han hovedperson i et stort slagsmål rett foran spanskekongen i Copa del Rey-finalen, noe som ledet til fem måneders karantene fra all spansk fotball. Hans videre skjebne var beseglet.

Reglene i fotballen ble endret som en direkte konsekvens av noen av skadene han ble påført som spiller. Da jeg intervjuet ham noen år tilbake, fortalte han meg at spillere som Messi skyldte ham en god del på grunn av taklingene han måtte tåle gjennom karrieren. Taklinger som aldri ville vært tillatt i dag.

To måneder senere signerte han for Napoli, hvor han skulle oppleve sin mest suksessrike, og – til slutt – verste tid. Overgangen til denne bråkete, folkerike, overopphetede gullfiskbollen av en tilværelse, hvor den napolitanske mafiaen i form av Camorra var involvert helt fra starten, var øyeblikket gutten Maradona fra Fiorito ble merkevaren Maradona, en karakter større enn livet.

En mann ligger på bakken i fortvilelse over at Maradona er død.

Hans tid i Napoli sammenfalt med hans største opptur i karrieren, men ble samtidig starten på en bratt, nedadgående kurve. Maradona skapte Napoli, og Napoli skapte Maradona. På veien dit knuste de begge Diego.

Historiene og anekdotene fra hans opphold i Napoli utgjør en hel hær.

Klubben solgte 70.000 billetter til presentasjonen av ham, før Diego krevde at barn måtte få gratis adgang. Lokaljournalisten Pepe Gutierrez forteller at han ankom sent til flyplassen og betalte taxisjåføren med et signert bilde av Maradona. Bildet ble sporenstreks hengt opp på speilet.

Aviser ble plutselig fylt med annonser av folk som ville kjøpe rullestoler. Det viste seg at fansen hadde funnet ut at den perfekte måten å komme så nært innpå sin nummer ti som mulig, var å se kampen fra den seksjonen av stadionet som var reservert for handicappede.

Da han forlot Napoli, hadde han forvandlet klubben fra et lag som ble latterliggjort av sine mer skinnende og elegante rivaler i nord, til mestere. I 1987 vant Maradonas Napoli Scudettoen for første gang i deres historie. Og som bevis på at det ikke bare var flaks, la de Coppa d’Italia til og vant den italienske dobbelen. Dette ble hans peak, fra 1985 til 1987, da Napoli brukte rundt et år på å bygge laget vellykket rundt ham.

En mann ligger på bakken i fortvilelse over at Maradona er død.

Napoli og Maradona sikret seg et nytt trofé i 1989-90. På det tidspunktet var han allerede håpløst avhengig av kokain og en skygge av spilleren han en gang var.

“Bare se for deg hva jeg kunne ha vært, hva jeg kunne ha oppnådd dersom jeg var ren”, sa han til meg.

Men det er hans bragder for hjemlandet i kvartfinalen i VM 1986 som vil bli husket.

Øyeblikket som befestet ham som noe mye større enn bare en stor fotballspiller. Hvordan ville ting ha sett ut om Argentina ikke hadde lyktes i å slå England i “Guds hånd”-kampen i 1986-VM i Mexico, “hevnen” fire år etter Falklandskrigen?

En kamp der en hel verden så én mann alene, i løpet av fire minutter, først som forbryter, deretter helt briljant, oppnå status som udødelig i sitt eget hjemland.

En åpenbar hands, og så antageligvis det beste målet scoret i et VM, alt i løpet av 300 sekunder. Motsetningen som er Maradona innkapslet i to uforglemmelige øyeblikk i fotballhistorien.

Ting skulle se bedre ut for ham da han returnerte til Napoli etter VM, før de ble langt værre.

Kokain ble raskt hans nye realitet, et sted han gikk til for spenning høyere enn han noensinne hadde opplevd før; hans foretrukne dop fjernet ham fra den krevende hverdagen der han konstant måtte demonstrerte at han var verdens beste spiller.

Fanget i en tilværelse, i en by hvor han ikke kunne forlate huset uten å bli forfulgt av en blanding av fans og paparazzier, hadde han endt opp med å sniffe kokain på toalettet i de mørke kulissene av sitt eget luksushjem.

Håpløst dopavhengig begynte han å komme for sent til treninger og var kun omgitt av likesinnede folk som gladelig underholdt ham på hans egen vei mot selvutslettelse, mens de fortalte ham hvor fantastisk han var og hvor gøy han hadde det.

Diego tok aldri vare på seg selv gjennom karrieren, men fotballen, dessverre, tok heller aldri vare på Diego. I flere år mens han spilte, puttet han i seg alle mulige typer preparater for å overdøve den konstante smerten han hele tiden befant seg i, uten at han ante hvilke midler han egentlig puttet i seg.

Hans liv som pensjonert fotballspiller var kompleks, for å si det mildt. Det er allment kjent at han er far til minst elleve barn, og hans forhold til sin tidligere kone Claudia Villafane endte i retten, samme sted som han møtte agenten og tidligere venn Guillermo Coppola.

Nå som vi sørger over hans bortgang, virker det nesten irrelevant å fastslå at vi alle kunne se dette komme, at vi alle visste at vi var vitner til en kropp som sakte ga opp, til et sinn som slet til det siste, fordi de normale reglene aldri virket å gjelde for Diego Armando Maradona.

Diego endret reglene. Og han levde livet til det fulle.

Han var en pioner for så mange mennesker i denne sporten, og for så mange sider av spillet som vi nå anser som helt normale.

Han var den første spilleren som hadde fulltidsansatt agent, den første som hadde psykisk trener, en av de første forberedt på å stå opp og kjempe for rettighetene til at også lagkameratene skulle får en god deal.

Han var en av de første til å kjempe for tryggere spilleforhold for spillere i farlige ekstremklima som for eksempel i Mexico-VM, og den første spilleren som ropte fra hustakene at FIFA var korrupt til kjernen. Og han gjorde det i en tid der ingen trodde på det, i en tid der ingen turte annet enn å sitte stille i båten.

Og han gjorde opprør fordi han hadde en helt naturlig indre justis; at fotballspillerne selv skulle være stjernene i showet og ikke FIFA, UEFA eller andre organisasjoner. Gjennom karrieren kjempet han for rettferdige avtaler, for mer respekt for spillere som artister, inkludert ham selv.

Det vil aldri komme en ny Diego Maradona. En dikotomi; skurk eller geni? Du bestemmer.

Han ble misforstått, og som et resultat følte han seg aldri elsket. En mann som aldri ble forberedt av noen på hva han skulle ende opp som til slutt; en mann som representerte så mange ting for så mange mennesker – og som levde ut en drøm.

Men mitt sterkeste minne av Diego vil ikke være av den sløve, slitesterke, overbærende karakteren som han utvilsomt kunne være, men snarere mannen som var snill, omtenksom, forberedt på å signere drakten til mitt elskede Biggleswade United FC, klubben hvor jeg er formann, for så å spørre meg om jeg ønsket å bli fotografert med ham mens han holdt den opp.

“Vel, hva synes du, Diego?”

Treneren “ingen” kan sparke

Selv i magre tider har det å finne en vei gjennom det godt organiserte forsvaret til Diego Simeones Atlético Madrid vært et mareritt for alle motstandere. Nå ser det ut som at deres livsfarlige angrep, sammen med det bunnsolide forsvaret, nok en gang vil føre til at de vil være med i kampen om La Liga-tittelen.  

De ti målene Luis Suarez og Joao Felix har kombinert gjør dem til den beste angrepsduoen på topp i serien for øyeblikket. Når var sist noe sånt skjedde? Det var da David Villa og Diego Costa bidro til at de tok seriegull i 2014. 

Sommeren 2019 mistet de sin talisman Antoine Griezmann, midtbanespilleren Rodri og flere legender i forsvar som Juanfran, Filipe Luis, Diego Godin og Lucas Hernandez. Simeone har brukt mye av den påfølgende tiden til å fortelle de som ønsker å lytte at dette er et lag som er i en overgangsfase. 

I en virksomhet der trenere kommer og går, er det en prestasjon å ha vært i Atlético i så lang tid. Ikke bare er han etter rapportene å dømme den best betalte treneren i verden, men han er også en av ytterst få trenere som det nærmest er umulig å sparke. I offentligheten beskriver styret konstant Simeone som lyspunktet i klubben og den som skal vise den skinnende vei, samtidig som at de tillater media å føre en kampanje for et mer attraktivt Atlético Madrid.

Sannheten er at Simeones stil har brakt mye suksess til klubben, men kvaliteten på det de leverte forrige sesong, samsvarte ikke med folkets forventninger om det spillet de ønsker å se på teateret de nå har flyttet inn i, deres nye hjem Wanda Metropolitano. Så effektiv som spillestilen har vært tidligere, har ikke dette Atlético Madrid-laget vært blant de to beste i Spania siden de sist nådde en Champions League-finale. Ikke var deres kompromissløse spillestil særlig underholdende å se på, men den var heller ikke lenger en garanti for suksess. Det var ikke nok til å tiltrekke seg sponsorer, fremme identiteten, øke bevisstheten rundt merkevaren og fortsette å vokse. Av alle lag i Spania, er det Atlético Madrid som har blitt truffet hardest av koronakrisen. De økonomiske forpliktelsene de står overfor deres nye stadion, gjør at de må redusere lønnsnivået og begynne å få inn flere yngre spillere i troppen. Det var ikke mange kamper de tapte forrige sesong. Det ble tap i kun fire av 38 kamper, men samtidig spilte de uavgjort i 16 kamper og tapte 32 poeng på veien. Det ble også bare scoret 51 mål, som er mindre enn alle de andre lagene som endte blant de syv beste i Spania gjorde.

I runden før landslagspausen møtte de nye guttene fra Cadiz opp til kamp mot Atlético, med full pott på bortebane og tolv poeng på de fire første bortekampene. De fikk det tøft, og ble revet ned 4-0 av et nådeløst Atlético-lag.

Hva skjedde?

Vel, ganske mye faktisk. Først og fremst har tiden til det vidunderlige talentet Joao Felix kommet. En ekte vare. Det å se ham utmerke seg i en friere rolle, har fått selv en sta Simeone til å innse at fotballen har endret seg. Med spillere som Felix til sin rådighet, har han innsett at dette er den nye veien å gå. Forrige sesong noterte spissen seg for ni mål, mens han allerede nå i starten av november står med syv mål i serien og Champions League. I dette «nye» Atlético-laget, er han allerede nå i ferd med å se ut som et ferdig produkt. Du vet at han vil gjøre ting ingen forventer på de vanskeligste plassene på banen, selv der det er lite rom og plass. Det er ikke mange spillere i dag som kan gjøre det han gjør.

Han er den spilleren som alltid vil tilføre laget noe ekstra, og er ganske raskt i ferd med å bli den spilleren resten av laget har identifisert som et referansepunkt. En de alltid kan se etter på banen, og en som kan utrette magi. Han er det perfekte eksemplet på hvordan dette Atlético-laget har endret seg, og en spiller som nærmest med sikkerhet vil være med på å løfte dette laget opp i Europa-toppen igjen.

Men det er ikke bare ham som utretter forskjellen. 

Inkluderingen av Luis Suarez i elleveren gir dem noe Diego Costa og Alvaro Morata aldri hadde. Det er han som er grunnen til at man ser det kollektive angrepsspillet, og en Felix som virkelig trives. Med Costa og Morata kunne man angripe de store rommene bak motstanderens forsvar eller ligge dypt å kontre. Luis Suarez er ikke like rask og eksplosiv, og med ham må man angripe som et lag, med korte avstander og ofte gjennom midten. Det er akkurat sånn portugiseren Felix også liker å spille. Hans talent distraherer forsvarsspillerne, mens Suarez alltid står klar til å hogge til når muligheten byr seg. 

Denne tilnærmingen passer også de andre spillerne bra. Koke er blitt revitalisert i sin nye rolle, som gjør at han opererer nærmere angrepsspillerne, og har mindre defensive roller og rom å dekke. Det samme gjelder Marcos Llorente, som gir laget en fordel i angrepsspillet med sin eksplosive fart og tempo i sprintene de første 5-10-meterne. 

Mens supporterne, direktørene og fotballens verden feirer den nye friheten i angrepsspillet til Atlético, kan man føle at hvert mål de slipper inn skjærer i hjertet til Simeone. En trener som lever og ånder for et forsvar som ikke skal slippe inn mål, vet at den nye spillestilen vil gjøre dem mer sårbare defensivt.

Til tross for at laget har 17 mål på de syv første kampene, og et snitt på 2,5 mål hver kamp med spillere som Suarez og Felix som har ti mål, og Llorente som står med tre mål, vil Simeone være stolt over det faktum at laget hans kun har sluppet inn to mål i serien. Det demonstrerer nok en gang at Jan Oblak per dags dato er verdens beste keeper. Like imponerende er det å se formen til Jose Maria Gimenez, som har slått tilbake etter skader, og nå utgjør et formidabelt og bunnsolid stopperpar med lagkamerat Stefan Savic. 

Det er likevel offensivt de store endringene har blitt gjort, og det er der fokuset ligger. Alle ønsket seg et mer attraktivt, underholdende og proaktivt lag, og det har de nå fått uten at det har gått på bekostning av det defensive soliditeten i laget som de alltid har vært kjent for. 

Real Madrid gikk på et sjokktap og tapte 4-1 mot Valencia. Det gjør LaLiga-tabellen til et uvandt skue, og det eneste man kan forvente denne sesongen er det uforventede. Real Sociedad topper foreløpig tabellen, to poeng foran Villarreal og tre poeng foran Atlético Madrid, som på sin side har spilt to kamper mindre. Det er selvsagt tidlig enda, men alt tyder på at dette vil bli den mest åpne og jevne tittelkampen vi har sett på en stund. Skrur vi tiden tilbake til 2014, var det et veldig annerledes Atlético Madrid som fikk med seg ett poeng hjem fra Camp Nou. Den gang ble de det første laget til å vinne serien foran Barcelona og Real Madrid, etter at Valencia klarte det i 2004.
Selv om han aldri vil si det til media, så lukter Simeone blod og han vil ikke la denne muligheten gå fra seg. 

Oversatt av Shayan Jalilian

Messi-sagaen buldrer videre – og den er langt fra ferdig

Barcelona er i Champions League neste sesong. Men om Lionel Messi er der sammen med dem, gjenstår å se. «Blir han, eller stikker han?»-sagaen buldrer videre – og er langt fra ferdig.

Det til tross for at han tirsdag ga beskjed om at han ville bort fra klubben.

Forrige uke hadde Messi et møte med klubbens nye trener Ronald Koeman. Deler av praten mellom de to – den delen som så bra ut for Barcelona-styret – ble lekket til deler av media.

Kilden til lekkasjen er derfor, ikke overraskende, mistenkt å være klubben selv.

Overskriften om at Messi fortalte Koeman at han akkurat nå er nærmere å forlate klubben enn å bli værende, den er sann, men den er ikke på langt nær det eneste de to mennene diskuterte.

Messi, ifølge mine kilder, la også til at han skjønner fullt ut at tiden var moden for en overhaling, men at det minste spillertroppen fortjente i lys av den enorme suksessen de har brakt klubben, er å bli behandlet med respekt – ikke å bli kastet rett i søppelspannet.

Spørsmålet er selvsagt hvorfor Barcelona ville lekke noe som dette? 

Faktum er at det pågår en kampanje i deler av klubben, i media og blant folk nær presidenten, som ønsker å fremstille det som at Messi ønsker å forlate dem, en Messi som aktivt søker å presse seg ut – og at det ikke er noe klubben kan gjøre med det.

Messi var sint nok selv uten at han trengte å bli enda mer provosert, og selv om han fortsatt ikke har uttalt seg, er det trygt å anta at dette siste sprellet fra klubben ikke har gjort ham videre lystigere i tonen.

Det er et gammelt Barcelona-triks – et de har benyttet seg av flere ganger før når store navn havner i klammeri med dem. Implikasjonen at Messi fremstilles som den pengegriske tyven er helt i tråd med da store spillere som Cruyff, Ronaldo, Schuster og Maradona forlot klubben i unåde.

Denne gangen, derimot, er de i en meget vanskelig posisjon.

Barcelona insisterer på at de/dem som vil kjøpe Messi, må møte utkjøpsklausulen på 7,5 milliarder kroner. Realiteten er at klubben har større sjanse til å fremforhandle en avtale som gir verdensfred, enn å overtale noen som helst til å betale en slik sum for en enkeltspiller – uansett hvor stor han er – med kun noen måneder igjen av kontrakten.

Og Messi hevder selv at han kan gå gratis, som følge av en klausul i kontrakten som sa at han kunne gå vederlagsfritt etter forrige sesong.

Slik ting står nå, er det ingen som vil kjøpe ham, definitivt ikke i nærheten av det som er utkjøpsprisen. Lønnsmessig er Messis nåværende avtale verdt 500 millioner kroner før skatt i året, noe som tilsvarer en kostnad på rundt det dobbelte for Barcelona årlig.

Hvis klubben skal fortsette på dette sporet og vinner frem i disputten, kan Messi velge ikke å si noe som helst, dedikere seg til en siste sesong og spille så godt han kan for dem, før han vandrer inn i solnedgangen som gratispassasjer. Det gjør ham til et langt mer interessant bytte for en rekke klubber.

En rekke omstendigheter de siste dagene gjør imidlertid at Messi nå, ifølge en rekke kilder, har bestemt seg for at han ønsker å forlate klubben. Hvis det skjer, er det intet mindre enn den avslutningen Barcelona fortjener.

Fordi klubben har fått det til å se ut som at han ønsker å forlate den selv. Fordi han fremstilles som skurken. Alt dette har ført til et dårligere forhold til styret. Mange har antatt at han har hatt stor makt internt i klubben, men når han har anbefalt ting som Neymars retur, at Ernesto Valverde skulle fortsette, og at det ikke var behov for Griezmann, skjedde det likevel ikke. Han har faktisk ikke så mye makt. Han er derfor ikke fornøyd lenger, slik klubben står akkurat nå.

Presset situasjonen med Messi skaper kan tvinge frem oppsigelsen til president Josep Maria Bartomeu, som er det eneste logiske utfallet. Da kan vi entre en ny fase i denne sagaen.

Ny trener på vei inn – samme gamle problemer

Med en hurtighet som ikke overrasket noen har Quique Setién blitt avskjediget av Barcelona FC, med en mangel på verdighet, klasse, naturlig respekt og normal anstendighet som overrasker oss enda mindre. 

Ut av en svingdør går Setién, og inn gjennom en annen kommer den tidligere Barcelona-spilleren Ronald Koeman. Ingen pressekonferanse, ingen intervjuer, ikke en gang et raskt og overfladisk takk til Setién for hans innsats i klubben. 

Det er et smart trekk og intet mindre enn hva vi har lært oss å forvente fra det velkledde kaoset som utgjør Barcelonas styre og hvis viktigste prioritering nå er å prøve å skjule sine år med inkompetanse og vanstyre av klubben ved å få klubbens katastrofale 8-2-tap mot Bayern München til å kun virke som et managerproblem. 

Det er selvsagt mye mer enn det, og alle vet det. Setién var bare en mann på for dypt vann, fjerdevalget i januar, kun et offer for ledelsesmessig udugelighet og det komfortable livet spillerne hadde levd i garderoben og rundt kontraktsforhandlingsbordet i Barcelona mye lenger enn det som har vært sunt. 

Nå hører vi fra “kilder i garderoben” at Messi vil forlate klubben etter sammenbruddet mot Bayern og årevis med forsømmelse som har gjort at klubben har blitt svakere for hver sesong som går. Det høres ut som Leo legger kortene på bordet og på den måten forteller klubben at det må dramatiske endringer til for at han skal bli værende. Utkjøpsklausulen hans på 700 millioner euro gir Barcelona litt handlingsrom, men neste sommer kommer Leo til å være gratis. 

Er Messi på vei bort? (Foto: Scanpix)

Det er nå annonsert valg neste mars fordi Bartomeu og styret har frem til da på seg til å prøve å rydde opp i det redselsfulle økonomiske rotet klubben står i. Hvis de ikke gjør det, vil de bli holdt personlig ansvarlig for eventuell gjeld de etterlater seg. 

Så i bunn og grunn en ny trener og valg i mars, akkurat som det var planlagt før 8-2 i kvartfinalen. Akkurat som om ingenting hadde skjedd. Pinlig. 

Atter en gang har Barcelona ikke fått sitt førstevalg som manager. Bartomeu ville ideelt sett ha Pochettino, men selv om argentineren lyttet var han ikke videre begeistret over utsiktene til å skulle bli mannen som fikk oppgaven med å rydde vekk det uoverkommelig dyre daukjøttet som for tiden står på Barcelonas lønningsliste. 

Spillere som Gerard Piqué (33), Sergi Busquets (32), Luis Suaréz (33), Jordi Alba (31), Ivan Rakitic (32), Arturo Vidal har alle fortsatt minst ett år igjen av sine kontrakter, og noen har mye lenger. Spillere Barcelona ikke har råd til og som ingen andre – bortsett fra Suárez som er ønsket av Ajax – har råd til å overta. 

Rundt 70 % av inntektene i Barcelona går med til lønninger til A-laget. Frem til den dagen de er fjernet fra lønningsposten kommer det til å bli stadig vanskeligere for Barcelona å være en viktig aktør på overgangsmarkedet fordi de ikke ikke kommer til å være i stand til å tilby den typen summer som trengs for å tiltrekke seg toppspillerne. 

På grunn av motstanden mot Pochettino med hans kobling til Espanyol og det berømte sitatet “Jeg vil heller reise tilbake til gården min og kyrne mine enn å trene Barcelona” gikk Bartomeu for Koeman, hvis stil ikke har noe å gjøre med Barcelona-DNAet, selv om ingen helt vet hva det betyr lenger. Men i stedet for å gi ham en ettårskontrakt kommer han til å bli tilbudt en toårskontrakt selv om han nesten helt sikkert kommer til å bli erstattet av Xavi etter presidentvalget i mars. Det store flertallet av kandidater har uttalt at Xavi kommer til å være deres førstevalg hvis de vinner valget, så dermed kommer en av deres første jobber sannsynligvis til å være å betale ut kompensasjon til den avtroppende nederlenderen. 

Ansettelsen av Koeman er kun et første skritt i det som ligger an til å bli en lang og pinefull prosess. 

Og hovedskurken i hele denne katastrofen er Bartomeu. Statistisk sett har kun 10 % av spillerne som har blitt kjøpt under hans regime blitt en del av førsteelleveren til Barcelona, den typiske blåkopien av et lag som famler seg frem i overgangsmarkedet og så endrer sportsdirektør på jevnlig basis når ting går drastisk galt. 

Filmmogulen Samuel Goldwyn pleide å si at han kunne ta en “nobody” og gjøre dem til en stjerne. Bartomeu har på en eller annen måte klart å snu denne prosessen ved å kjøpe stjerner og klare og gjøre dem om til “nobodies”. 

Griezmann er den siste i rekken av dyre kjøp som ikke har slått til (Foto: Scanpix)

Spillere som Griezmann (108 millioner pund), de Jong (67.5 millioner pund), Dembélé (142 millioner pund), som alle frem til nå har vært store skuffelser.  

En mann som siden han tok over styringen i januar 2014, og som til og med hadde rundt 200 millioner pund etter salget av Neymar,  har brukt netto rundt 400 millioner pund på spillere som har bidratt til å gjøre klubben svakere samtidig som det har blitt delt ut kontrakter til gamle legender som har vært lite annet enn ekstremt lukrative pensjonsfond. 

Med unntak av Sergi Roberto har ikke det oppskrytte La Masia-akademiet produsert en eneste spiller som starter regelmessig siden Joan Laportas dager. Vi har sett spillere som Ansu Fati og Riqui Puig se ut som de er klubbens fremtid, før de til slutt faller gjennom. Ikke fordi de er dårlige spillere, for det er de virkelig ikke, men snarere fordi de har måttet vike for dyre og ineffektive signeringer. 

Og nå er det Ronald Koeman som skal prøve å ordne opp i dette redselsfulle rotet. Han må ha lykke til. Han kommer til å trenge det. 

Og hva med Messi? Hva kommer til å skje med ham? Fordi uansett hvor strålende han har vært og fortsatt så ofte er, så kommer tidens tann etter hvert til å ta ham igjen. Når hans nåværende kontrakt med Barcelona går ut neste år har han nettopp fylt 34 år. 

Han kommer nå til å snakke med sine nærmeste – hovedsakelig faren – og bestemme seg for om han vil være lederen for den overhalingen som sannsynligvis kommer til å ta et par år, en periode der Barcelona ikke kommer til å kunne konkurrere på det aller øverste nivået, eller akseptere et av de mange tilbudene der ute, spesielt fra PSG og Manchester City. 

Alt kan skje neste juli. Jeg vil ikke bli det minste overrasket over å se et scenario der Mbappé endelig går til Real Madrid mens Messi drar til PSG for en siste dans. Et scenario Leo aldri seriøst har vurdert før nå. 

En varslet krise

14. august 2020. Husk datoen. Datoen da FC Barcelona tok en arv som endret fotballen og kastet den i søpla. 

Et aldrende, likegyldig, arrogant Barcelona uten ryggrad, plaget av Bayerns matadorer før de ble slaktet.

Og det er ikke en gang den største tragedien. Fordi det vi så på Lisboas uhyggelig stille Estadio de Luz var den uunngåelige konsekvensen av mange års forfall som har skjedd fordi ingen i klubben har hatt ærligheten, integriteten og, la oss si det rett ut, ballene til å gjøre noe med det. 

Bayern München var veldig imponerende, men selv om mange hevder at dette Bayern-laget drepte Barcelona, var det vi var vitne til i realiteten ikke et attentat, men snarere et smertefullt og langtrukkent selvmord. 

Barcelona har ikke vunnet Champions League siden 2015. Seks av spillerne som spilte den finalen var i startelleveren mot Bayern fredag kveld. Det er i seg selv et av de største problemene, om ikke det aller største problemet, med det nåværende Barcelona-laget. 

I den samme perioden har Bayern forandret seg. Æraen som brakte med seg fantastiske spillere som Lahm, Xabi Alonso, Robben, Ribery var en stor æra, men ble sett for hva det var. Til stede i dag, borte i morgen. De var store spillere, men de hadde sin periode og så ble de sendt avgårde og klubben gikk videre. Sånn er det i fotballen, eller sånn burde det i det minste være. 

Ikke i Barcelona. 

Ingen i klubben har vært intelligente nok til å identifisere hva som pågikk i klubben. 

Halvparten av laget som startet finalen i 2015 startet også i ydmykelsen mot Bayern. (Foto: Scanpix)

I stedet for å kvitte seg med den gamle garden og bringe inn nytt talent har de i stedet fått store, lukrative kontrakter på et tidspunkt der noen av dem helt tydelig ikke er i stand til å levere varene. Rundt 70 % av inntektene til Barcelona går med til å betale enorme lønninger, mye av det til spillere som ikke burde være der lenger – Jordi Alba, Busquets, Luis Suárez, for eksempel. 

Og for å gjøre vondt verre er dette de samme spillerne som i praksis kontrollerer klubben. 

Ingen er fritatt for skyld, selv om jeg vil driste meg til å antyde at den personen som har minst skyld i det hele er den ulykksalige Quique Setién, som var sjanseløs fra det øyeblikket han ankom, og som kommer til å få sparken. 

Han kom til klubben som FJERDEVALG. Tenk på det et øyeblikk. Klubben som endret fotballen, som fortsetter å insistere på at de er “mer enn en klubb”, på desperat jakt etter noen som er villige til å ta over og som til slutt lander på Setién, som for øvrig hadde ansvar for bare sin tredje Champions League kamp noensinne mot Bayern. 

Setién fikk jobben i Barcelona enkelt og greit fordi ingen andre ville ha den. I januar ville verken Pochettino eller Xavi ha den – i hvert fall ikke på det tidspunktet. Det ville heller ikke Ronald Koeman. Setién ble ansatt da de ikke klarte å innse at de i Ernesto Valverde hadde en trener som var intelligent nok til å glatte over sprekkene i det raskt smuldrende byggverket som er Barcelona FC. Nok en stor feilberegning. 

Til tross for problemene var det faktum at Valverde ledet ligaen og hadde tatt laget til åttedelsfinale i Champions League et massivt bevis på både hans evner som leder og fotballen hans, selv om det ikke var nok til å redde jobben hans. 

I det øyeblikket stakkars Setién gikk inn i garderoben i Barcelona innså han på et nanosekund at det ikke var noe han kunne gjøre for å få orden på denne mest eksklusive av alle herreklubber.

Hver gang han prøvde noe endte han opp med å bli ydmyket av makthaverne i garderoben. 

Det eneste valget han hadde var å gi kontrollen til Barcelona-veteranene som har brukt mye av de siste årene på å velte seg arrogant i sine tidligere triumfer samtidig som de har vist en manglende evne til å representere klubben på dette nivået. 

Dette er et lag som trenger forandring, og det raskt, fordi sprekkene har vært synlige for alle en stund nå. I 2017 tapte de 4-0 mot PSG, men da de slo tilbake på en vanvittig kveld i returoppgjøret trodde alle at alt var som normalt igjen. Det var det ikke. 

Året etter kapitulerte de mot Roma da de på en eller annen måte klarte å kaste bort en 4-1-ledelse fra det første oppgjøret. Og hvem kan noen gang glemme måten de overgav seg til Liverpool på i returoppgjøret i fjorårets semifinale. 

Hallo!!!!! Er det noen der? Er det noen som følger med?

Det var tallrike ganger der folk på ALLE nivåer i klubben trengte å se seg om og innse at ting måtte endre seg. Ingenting skjedde. 

Setién på benken i Lisboa (Foto: Scanpix)

Da Guardiola fikk jobben visste han det med en gang. Ut forsvant spillere som Ronaldinho, Deco og senere Eto’o fordi de stred med hans planer for fremtiden. Han visste hva han ville oppnå og han gikk for det, på godt og vondt. 

Tragedien er at alle i klubben fra presidenten og nedover har visst en stund at ting måtte endre seg i klubben. Tidligere sportsdirektører som Pep Segura, Robert Fernández og Zubizarreta visste alle det, men ingen gjorde noe. 

Og kan du klandre dem når de ikke kunne gjøre store endringer uten presidentens støtte, noe de aldri helt hadde når det gjaldt å gjøre strukturelle endringer. Barcelona har blitt så politisk at spillerne i praksis styrer showet fordi ingen president siden Laporta har vært modig nok til å fortelle dem at dette ikke er veien å gå og at tiden er inne for at de tar avskjed med klubben.

Det nærmeste Quique Setién kom å oppnå noe som minner om harmoni skjedde etter at Barcelona i praksis ga tittelen til Real Madrid etter at de spilte 2-2 mot Celta Vigo. 

Det ble utvekslet harde ord i garderoben mellom han og toneangivende spillere, og treneren sa: “Dere kan bli kvitt meg akkurat som dere klarte å bli kvitt andre trenere, men ville det ikke være bedre om vi kunne bli enige om en våpenhvile og se hva som skjer i Champions Leagu?”

De ble enige om en våpenhvile, og på fredag kveld rev Barcelonaspillerne den i fillebiter. 

Så, hva skjer nå?

Det er et styremøte på mandag og etter det kommer det til å bli tatt store avgjørelser. Det forventes at sportsdirektør Abidal får sparken. Når det gjelder Setién er spørsmålet mer “når” enn “om” han forlater klubben. Det som burde skje, selvsagt, er at Quique Setién burde trekke seg med umiddelbar effekt. Så burde et stort antall folk – og her mener jeg spillere – ha mot nok til å rekke opp hånda, innrømme at de har gjort feil og følge ham inn i villmarken. Men ikke hold pusten av spenning, selv om Gerard Piqué stilte sin plass til disposisjon hvis det som trengs er nytt blod. Det han gjorde, da han snakket rett etter kampen, var faktisk å be om et presidentvalg. Presidenten vurderer å skrive ut valg i januar eller tidlig neste år så man kan få tatt avgjørelser umiddelbart (ny sportsdirektør, ny trener) og de nye folkene kan komme inn og få tid til å organisere seg i det som kommer til å bli en avgjørende periode i Barcelonas historie. 

Gerard Piqué var ikke nådig etter kampen mot Bayern. (Foto: Scanpix)

Men hvem skal egentlig ta over? Som vanlig med Barcelona er alt mye mer komplisert enn det kan være i andre klubber. 

Xavi vil vende tilbake til klubben, men ikke med det nåværende styret ved roret. 

Men presset i sosiale medier om å bli kvitt klubbpresident Bartomeu er nå enormt, selv om det foreløpige er det eneste stedet de kan uttrykke sin protest. Pandemien betyr at vi ikke har noen supportere som kan lage spetakkel, ingen flere kamper der man kan protestere og et styre som ikke kommer til å rikke seg av flekken, i hvert fall ikke før de har sjansen til å få orden på klubbens risikable økonomi. 

På kort sikt er det en gjeng med sesongkortinnehavere som samler seg for å prøve å samle støtte for mistillit mot styret. Hvis de får med seg nok folk – og de er foreløpig langt under de 15000 signaturene som kreves – får vi kanskje et fremskyndet valg. 

Hvis det skjer er en av de viktigste utfordrerne Victor Font, hvis store plan er å hente tilbake Xavi med umiddelbar effekt og bygge klubben opp igjen helt fra bunnen av. Xavi har imidlertid en lang og lysende historie med mange av de som har vært viktige bidragsytere til den tilstanden Barcelona nå befinner seg i. Han ville nå befinne seg i rollen som bøddel. 

Xavi vil nesten helt sikkert være veien videre for Barcelona, men ikke under dagens regime. Men før den tid vet vi med sikkerhet at uansett om styret fratrer eller ikke, så må man ha en ny manager. 

En mann som Mauricio Pochettino har ingen tilknytning til gutteklubben som for øyeblikket er konger på haugen på Camp Nou. Som tidligere Espanyol-manager ville han ikke ha vurdert å lede et lag mot sin gamle klubb, men det er ikke lenger noe problem siden de rykket ned denne sesongen. 

Bartomeu og Pochettino er også gode venner, men Mauricio har tidligere kommer med noen ganske betente kommentarer om Barcelona, som han nylig har bedt om unnskyldning for. 

Vennskapet hans med Bartomeu kan imidlertid vise seg å være et tveegget sverd, og det kan fort forbli et stort problem for ham å bli akseptert av “cules”-delene av byene. Motstanden mot ham i Barcelona er stor blant fans, spillere, styret og spesielt i sosiale medier, som går helt av skaftet bare ved forslaget om at han kan bli den nye mannen ved roret. Men har noen vurdert den positive innflytelsen han kan ha nå som klubben må ta store avgjørelser?

Men hvis ikke han, hvem? Koeman har allerede sagt nei for andre gang på seks måneder. Det har blitt avvist at Wenger ble kontaktet. Barcelona B-manager García Pimienta vil ikke ha autoriteten og erfaringen som trengs for å ta de nødvendige grepene. 

På mandag blir det et møte i juntaen i klubben, og de vil sannsynligvis annonsere datoene for det neste valget så vel som fremtiden til fotballens beslutningstakerne. Og vi kommer til å fortsette å snakke om alt sammen her. 

Fotballens svar på «speed dating». Dette er Champions League-sluttspillet 2019/20

Hvis du vil vinne Champions League, hjelper det sannelig hvis du har anledning til å benytte deg av alle de spillerne som generelt er regnet for å være blant verdens beste. Samtidig: Er det er noe denne turneringen har vist oss opp gjennom årene, så er det at det ikke er noen garanti for suksess.

MÅLET: Om under to uker vet vi hvem som stikker av med denne. Foto: Fabrice Coffrini/AFP

Kontroverser og sporadiske sjokkresultater er noe Champions League lever av, selv om sannsynligheten for at slikt skal skje ofte blir redusert når kampene spilles over to kamper. Da kan man ofte tillate seg at det skjer en defensiv feil i blant, tilfeldig taktløshet kan forekomme og en bommert fra en dommer ødelegger ikke fullstendig.

Men til tross for dette, har vi allikevel kunnet nyte øyeblikk av høyeste dramatiske sort i den mest prestisjefylte klubbturneringen i verden.

Men nå er det ingen rom for feil. Ikke her. Ikke denne gangen. I disse gale tider vi nå befinner oss i, starter nå fotballens ekvivalent til «speed dating» i Lisboa. Det hele kulminerer bare tolv dager senere når noen vil løfte Champions League-trofeet etter kun å ha spilt tre kamper til.

Vinneren tar alt. Fest setebeltene, for dette blir følelsesladd!

Atalanta vs Paris Saint Germain

Først ut av startblokkene kommer sjokk-pakken Atalanta mot millardær-superstjernene fra Paris Saint Germain.

Jeg ville elsket å se Atalanta ta seg til finalen og kanskje til og med vinne, ikke minst på grunn av den nydelige offensive stilen til Gian Piero Gasparini. Den har vært en åpenbaring denne sesongen og har brakt dem helt til 3. plass i ligaen.

Offensivt er dette et lag som scorer for gøy og de har scoret 98 mål i Serie A denne sesongen. Det er 17 mer enn Inter og 19 mer enn ligamester Juventus.

PROFIL: Neymar kan komme til å spille en hovedrolle de neste ukene. Foto: Franck Fife/AFP

Dessverre for dem har de på motsatt side av banen klart å slippe inn 48 mål, og nå står de overfor et PSG-lag overfylt av skinnende stjerner. I tillegg skal de møte dem uten sin førstekeeper Pierluigi Gollini, som er ute med en kneskade, og stjernespiller Josip Ilicic som ikke har spilt på en stund av personlige årsaker.

Kylian Mbappe, som har vært ute med skade, kan være tilbake og komme til å spille sin rolle, men selv om han skulle være utilgjengelig vil spillere som Neymar kunne skape enorme problemer for et knirkete italiensk forsvar.

Du kan elske ham eller hate ham, men dette kan være den perfekte muligheten for Neymar til å vise verden en gang for alle det vi alltid har visst. Nemlig at han har det i seg å bli betraktet som den naturlige arvtakeren til Cristiano Ronaldo og Lionel Messi.

Forvent en rolig, avmålt start fra franskmennene, for å gjøre noe annet vil være å risikere alt som i en pistolduell mann mot mann. En slik tilnærming til kampen vil imidlertid være til fordel for de lagene som har den største kvaliteten i sine rekker, og det gjelder sannelig for PSG.

Atletico Madrid vs RB Leipzig

Du må gi favorittstempelet til et Atlético Madrid-lag som ikke har tapt siden sesongen startet igjen etter pausen og som har forbedret seg til det ugjenkjennelige etter at man begynte å benytte Marcos Llorente som hengende spiss.

Tar man med i betraktning at man i tidlige stadier av sesongen snakket om at dette var et Atlético-lag i en overgangsfase og Diego Simeones dårligste lag siden han overtok klubben, burde deres nåværende form få alle til å skjelve.

De får ingen hjelp av at Angel Correa og Sime Vrsaljko har levert positive covid-tester, men det er uansett usannsynlig at noen av dem ville startet uansett og de bør ha mer enn nok erfaring og bredde i stallen til å håndtere problemet.

FULL KONTROLL: Diego Simeone har ledet sitt lag til finalen før. Nå kan han gjøre det på ny. Foto: Gabriel Bouys/AFP

Joao Felix utvikler seg gradvis til å bli den spilleren vi forventet at han skulle bli, men han har et stykke igjen. Likevel er den virkelige stjernen i manesjen Marcos Llorente.

En fantastisk blanding av en spiss og midtbanespiler og lynende rask på de første meterne. Han forandret kampen fullstendig mot Liverpool da han scoret to mål, og har vært ustoppelig siden.

Leipzig har under Julian Nagelsmann hatt en fantastisk sesong, men de må forsøke å nå finalen uten sin briljante angriper Timo Werner, som nå er i Chelsea.

Nagelsmann har forsøkt å snakke ned det tapet og sagt at de vil finne en måte å erstatte ham på. Jeg er ikke overbevist, og det er jeg ikke sikker på at han er heller.

Det de uansett vil gjøre er å angripe Atlético fra start, for det der den typen lag de er. Men det er også en type taktikk som ville passe Atlético ypperlig, for de vil gladelig se Leipzig ta initiativet og selv se til kontringer som middel. Vi får vente og se om det blir Álvaro Morata eller Diego Costa som starter på topp, men uansett hvem det blir så klarer jeg ikke å se for meg noe annet enn en Atlético-seier her. Selv om jeg ikke forventer noen målfest.

Med et kompakt og sterkt forsvar har de kun sluppet inn seks mål på elleve kamper siden re-starten, og viktigst av alt har de erfaringen fra storkamper på denne scenen. Måten de spillere på i de store kampene bør være nok til å få dem videre.

Barcelona vs Bayern München

Uansett hvilken måte du ser på det, må du holde en knapp på Hans-Dieter Flicks Bayern-lag mot dette aldrende Barcelona-laget.

Barcelonas lagoppstilling mot Napoli inneholdt kun tre spillere under 28. I dagens fotball trenger du dynamikk og raske bevegelser uten ballen kombinert med smarthet og aggressivitet. Barcelona har ikke det. Ryggraden i laget, fra front til dem bak, er alle over 30.

Champions League har alltid hatt noe lotteri-aktig ved seg, men denne gangen – og kanskje spesielt denne kampen – gjelder det mer enn noen gang.

ENORM SESONG: Robert Lewandowski kan være få kamper unna å krone en utrolig 2019/20 med det aller gjeveste. Foto: Matthias Schrader/AP

Turneringen har alltid vært overfylt av gode spillere, og det er få bedre enn Robert Lewandowski. Verdens beste nier, 13 mål i turneringen denne sesongen og 53 totalt.

Uansett hvilken del av Bayern-laget du ser på har de styrker, og nesten uansett hvilken del av Barcelona-laget du ser på finnes det begrensninger. Men bare nesten uansett.

Hvis Barcelona skal skape et sjokk, må de konsentrere seg om å spille på sine styrker… Ellers så må de prøve å spille på det de kan spille på, og da vil vi sannsynligvis se et Barcelona som forsvarer seg uten ballen. Vil det være nok, da det er noe de ikke er noe særlig utmerket til å utføre? Kanskje, fordi på et eller annet tidspunkt – uansett hvor kort den perioden enn måtte være – vil de dominere kampen. På et eller annet tidspunkt vil de skape sjanser, og da vet vi alle at Barcelona har en viss Leo Messi, som ikke akkurat er uvant med det å snu kamper fullstendig rundt.

Han har vært gjentakende overfor lagkameratene sine med budskapet om at de kun er tre kamper unna å gjenvinne «Copa tan linda» – «Det så nydelige trofeet» – som han kaller det.

Over to kamper vil man alltid se på Bayern som favoritt, og de spiller faktisk – sammen med Manchester City – den beste fotballen i Europa. de har spillerne og talentet til å klare det, men Barcelona har Messi. Og det kan være akkurat nok.

Manchester City vs Lyon

I mine øyne er dette den kampen der det er lettest å spå utfallet, av den enkle grunn at Manchester City er bedre enn Lyon både individuelt og kollektivt.

Mot Juventus viste Lyon at de kan forsvare seg i hopetall, og de lider gladelig gjennom den prosessen, men jeg er ikke sikker på om de har nok i seg til å slå City.

BEST: Få, om noen, midtbanespillere i verden kan måle seg med Kevin De Bruyne. Foto: Michael Regan/AFP

Dette er et Manchester City som skaper mye, selv om de de tidvis denne sesongen ikke har vært så effektive når det gjelder uttelling som det de hadde ønsket å være. Mot Real Madrid hadde de 14 sjanser, men da alt kom til alt tok de seg videre på grunn av to tabber fra Real Madrids midtstopper Raphael Varane.

De kommer helt sikkert til å skape masse mot et Lyon-lag som liker å forsvare seg med tre mann bak, og som med forsvarsspillere som generelt ikke anses for å være blant de raskeste fort kan komme til å slite. 

Det som var mest oppmuntrende med Citys prestasjon mot Real Madrid var at de viste en modenhet med tanke på det å identifisere hva som var nødvendig for å vinne kampen, for så å oppnå det. Til tider dominerte Real Madrid uten egentlig å skremme City, og City forsvarte seg langs egen sekstenmeterstrek på en bedre måte enn de har gjort tidligere.

Forvent det vanlige fra Guardiolas lag. Et lag som i Kevin De Bruyne har den beste midtbanespilleren i verden, et lag som vil skape en rekke sjanser – som de vil misse på flesteparten av – og som vil score nok mål til å sørge for en trygg passasje videre til en semfinale mot enten Bayern München eller Barcelona. 

Nøkkelen til Real Madrids triumf

Da Zinedine Zidane kom tilbake til Real Madrid den 11. mars 2019 for å begynne sin andre periode som trener, kom han tilbake til en klubb som var ute av Champions League og Copa del Rey, og som lå tolv poeng bak serielederne. 

Han hadde et klart mandat og hadde satt seg et klart mål. Å vinne tilbake ligatittelen. 

Spol 16 måneder frem i tid og oppdraget var utført, og det velfortjent, med én kamp til gode. 

Los Blancos’ hard tilkjempede seier over Villarreal takket være to mål fra Karim Benzema – inkludert nok et straffespark, Real Madrids femte på åtte kamper – kombinert med Barcelonas kapitulasjon hjemme mot Osasuna sørget for at La Liga-trofeet kom tilbake til Santiago Bernabéu for første gang på tre år. 

Men dette vil bli husket først og fremst som en ligatittel vunnet på grunn av defensiv styrke heller enn kreativ briljans. Selv om de har en tropp full av kreative genier, har dette til syvende og sist vært en sesong kjempet og vunnet av klubbens grovarbeidere snarere enn klubbens kunstnere.  

Real Madrid scoret kun 70 mål denne sesongen. Ingen lag har scoret færre mål på veien mot tittelen siden Real Madrid selv i 2006/07-sesongen for tretten år siden, da de vant tittelen etter å bare ha scoret 66 mål. 

Men det er først og fremst i den andre enden av banen suksessen ble sikret, der det gjerrigste forsvarer i landet slapp inn kun 25 mål på 38 kamper. 

Mange har forsøkt å argumentere for at dette er en tittelkamp som er like mye tapt av Barcelona som den er vunnet av Real Madrid.  Selv om vi denne sesongen har hatt et Barcelona-lag som ikke har vært på høyden og som har vært i komplett uorden både på og utenfor banen, er det verdt å huske på at da kampene begynte igjen etter nedstengingen toppet Barcelona tabellen med en to poengs ledelse, og hadde fortsatt alt i sine egne hender. 

Det tok slutt da Barcelona spilte en tam, målløs uavgjortkamp mot Sevilla, og fotballgudene to dager senere smilte til Real Madrid da alle de store avgjørelsene gikk i deres favør da de slo Real Sociedad 2-1. 

Men alt snakket om konspirasjoner og partiske dommere til side. Faktum er at dette er et Real Madrid-lag som i “miniligaen” som fulgte etter nedstengingen tok 31 poeng av 33 mulige, og kun avga poeng etter at tittelen var i boks. 

Samtidig avga Barcelona ni poeng av de 33 de kunne ha sikret seg. 

Så hva er hemmeligheten bak Real Madrids vellykkede sesong? 

Karim Benzema har vært en av nøkkelspillerne denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Da Zidane kom tilbake ba han veteranene sine inntrengende om å gi ham en siste dans, en siste innsats. Han visste bedre enn noen at uten målmaskinen Cristiano Ronaldo måtte ting bli annerledes, til tross for Eden Hazards ankomst. 

Hovedvekten måtte ligge på lagarbeid og en hardtkjempende beleiringsmentalitet. Hvis det høres litt ut som Atlético Madrids modus operandi, er det fordi det er akkurat det det er.

Zidane overbeviste den gamle garden om at de hadde minst én siste sesong i seg og at alder til syvende og sist bare er et tall, og at ingenting kan erstatte kvalitet.  

30 år gamle Toni Kroos fornyet kontrakten i mai, og det ble bestemt at man ikke skulle selge 34 år gamle Luka Modric. 32 år gamle Benzema fikk beskjed om at laget skulle jobbe for ham og takket for tilliten med en sesong som gjorde at han nesten stakk av med Pichichi-prisen som ligaens toppscorer. 

Han avsluttet sesongen med 21 mål, kun fire bak Leo Messi, og tok sin tredje La Liga-tittel. Han har nå én fot trygt plassert i den sonen som tilhører en elite av spisser som anses som de største noensinne i Real Madrids historie. 

Mindre hyllet, men ikke mindre imponerende og effektivt, var innsatsen franskmannen la ned i å jobbe hjemover og gjøre grovarbeidet når det trengtes. Men til syvende og sist var det lederskapet Benzema viste på topp og 34 år gamle Sergio Ramos sto for bak i banen som skilte seg ut. 

Og hva er det egentlig igjen å si om Sergio Ramos som ikke allerede har blitt sagt?

Karismatisk leder, en som stiller enorme krav både til seg selv og de rundt ham, standhaftig og ofte nådeløs kaptein, en forsvarsklippe i hjertet av Real Madrid-laget. Nå har han sin femte La Liga-tittel, i tillegg til fire Champions League-triumfer.

Sammen med Rafaël Varane har han satt standarden for stopperpar ikke bare for Spania, men også for hele Europa, og han har også fått med seg elleve scoringer. 

Sergio Ramos løfter nok et trofé for Real Madrid. (Foto: Scanpix)

Ramos er den med nest flest scoringer denne sesongen for Real Madrid, og er nå den mestscorende forsvarsspilleren i La Ligas historie med 71 mål, etter at han gikk forbi Ronald Koeman som står med 67 mål. 

I fotballen som i livet forøvrig har du av og til flaks. Før sesongen ville Zidane ha Paul Pogba i sin startellever, men i stedet måtte han “ta til takke med” den utrettelige motoren til den uruguayanske boks-til-boks midtbanespilleren Federico Valverde. Han har vært en åpenbaring og ga laget det høye presset, dynamikken og den hardnakkede ballvinneren som de så sårt trengte, og som tillot Real Madrids forsvar å spille høyere opp i banen. 

Valverde kom til Real Madrid fra Peñarol i 2016 for en sum 5 millioner euro og kom tilbake til Real Madrid etter et låneopphold i Deportivo i 2017/18-sesongen. Denne sesongen har han spilt intet mindre enn 33 seriekamper, og i en alder av kun 22 år har han etablert seg som en viktig del av klubbens fremtid. 

Det har gått tolv år siden Real Madrid vant Zamora-prisen, som blir gitt til den keeperen som slipper inn færrest mål i løpet av sesongen. Den æren går i år til Thibaut Courtois, som kun har sluppet inn 20 mål på de 34 kampene han har spilt. Han holdt nullen i 18 kamper, tall klubben ikke har sett siden Iker Casillas’ glansdager.

Ikke verst for en keeper som slapp inn syv mål på sine første åtte kamper for klubben etter at han kom dit i august 2018. Siden den trege starten har mannen som i Madrid er kjent som “veggen” bevist at han er en av de beste keeperen i verden, og han var en vital brikke i Los Blancos’ jubelsesong. 

Det har vært mange viktige øyeblikk denne sesongen, men ingen var viktigere enn Real Madrids overbevisende 2-0 seier hjemme mot Barcelona i den nest siste kampen før nedstengingen. Den kampen avslørte tydelig det vi allerede mistenkte, nemlig at dette var et Madrid-lag på vei opp mot et Barcelona-lag på vei ned. 

Seieren sendte Real Madrid midlertidig foran Barcelona på toppen av tabellen. Og selv om Los Blancos tapte den siste kampen før nedstengingen da de tapte mot Real Betis takket være en scoring fra Barcelona-produktet Cristian Tello, satte den psykologiske effekten av seieren over den gamle erkefienden tonen for hvordan Real Madrid tilnærmet seg sesongavslutningen så fort lockdownen var over. 

Seiren mot Barcelona ble avgjørende for tittelkampen. (Foto: Scanpix)

De har selvsagt også fått hjelp underveis av noen dommeravgjørelser. Dette Madrid-laget fikk fem straffer på de siste elleve kampene, der alle kom i løpet av en periode på åtte kamper. På et tidspunkt var det tre strake kamper der Real scoret det første målet på straffe. Mot Getafe og Athletic Club var straffene den avgjørende faktoren i to 1-0-seire.

Men i tillegg virket det som marginale 50/50-avgjørelser alltid gikk i Real Madrids favør. Valencia og Real Sociedad fikk mål kontroversielt annullert som kunne ha utgjort en forskjell, mens avgjørelser som kunne ha gått begge veier som Benzemas påståtte hands (korrekt ikke dømt) før han scoret mot Real Sociedad eller den kontroversielle avgjørelsen om at det ikke var en forseelse da Sergio Ramos tråkket på Raúl García (Athletic Club) gikk i Real Madrids favør. 

Athletic Clubs Iker Muniain snakket om urettferdighet etter at Real Madrid fikk straffe mot laget hans da VAR gikk tilbake og så på en situasjon etter at dommeren ikke hadde sett noe, og så strødde salt i såret ved å ikke blåse straffe på situasjonen med Ramos og García. “Vi har sett det i disse ukene siden vi startet opp igjen,” sa Muniain. “Avhengig av hvilket lag det er, får noen avgjørelsene med seg. Alle kan trekke sine egne konklusjoner.” 

Real Madrid er selvsagt uenige. “Vi kommer ikke til å vinne eller tape ligaen på grunn av dommere,” har kaptein Sergio Ramos sagt. “De som har gjort feil eller ikke har nådd sine mål bør være kritiske til seg selv. Det er ikke på grunn av dommerne at Real Madrid er på toppen.”

Og han fikk støtte fra uventet holdt fra Atlético Madrid-manager Diego Simeone. “VAR avslører alt,” sa han. “Hvis de gir deg flere straffespark, er det fordi du er mer i motstanderens boks.” Faktisk har VAR gitt fotballen mer rettferdighet, men VAR forsinker også prosedyrene og har ikke kun blitt brukt når det er klare og åpenbare tilfeller, så det har også gitt mer forvirring. 

Nå som hovedmålet er nådd kan Zidane og Real Madrid skru oppmerksomheten over på Champions League, der det må snu et 2-1-tap mot Manchester City hvis de skal gå videre til kvartfinalen i den turneringen de har gjort til sin egen i fire av de siste seks sesongene. 

Kan de klare det? Svaret i dag er, for de fleste av oss, annerledes enn det vi ville gitt for bare to måneder siden. 

Bielsas metode

Etter 16 år i fotballens ødemark vil Leeds United under ledelsen av Marcelo Bielsa være tilbake der de hører hjemme neste sesong, i Englands øverste divisjon.

Det uortodokse geniet Bielsa, mannen de kaller “El Loco” av en rekke årsaker som alle hører inn i kategorien “du kunne ikke ha diktet det opp”, ledet nesten den sovende giganten av en klubb til opprykk i sin første sesong, bare for å mislykkes helt på tampen

På andre forsøk var det ingen slike feilskjær for laget som vender tilbake som mestere og som nok er den største klubben i England som ikke har vært i den øverste divisjonen siden 2004. 

Det ble hevet noen øyenbryn da klubben bestemte seg for å headhunte Bielsa i 2018, men i etterpåklokskapens lys ga den beslutningen voldsomt mening og var en perfekt match.

Fellesnevneren er selvsagt lidenskapen og engasjementet Bielsa deler med Leeds’ trofaste supportere. Selv i klubbens mørkeste stund mellom 2007 og 2010, da de slet i League Division One, nivå tre i England, hadde Leeds i snitt rundt 25 000 tilskuere på hjemmebane. Det var ikke bare mer enn alle andre klubber i deres egen liga, men også mer enn samtlige klubber i Championship, divisjonen over.

Da klubbens representanter reiste hjem til Bielsa i Rosario de Santa Fe i Argentina for å snakke med ham om å ta jobben, oppdaget de at han allerede hadde forberedt seg ved å se og analysere i detalj sju av lagets kamper den sesongen. 

Da han ankom Yorkshire for å begynne i den nye jobben kunngjorde han at han som forberedelse for jobben hadde sett opptak av samtlige minutter Leeds United hadde spilt den foregående sesongen. 

“Stakkars fyr”, vitset en spøkefugl på twitter. “Hva har han gjort for å fortjene det?”

Bielsa i klassisk positur på Elland Road. (Foto: Scanpix)

Senior Bielsa er en motstridende karakter. Besatt, lidenskapelig, kompromissløs, nådeløs, krevende, snill, grusom. Han er alle disse tingene og mye mer. Men selv om Bielsa har gjort sprø ting i fortiden og nesten helt sikkert kommer til å gjøre flere sprø ting i fremtiden, betyr det ikke at han er en sprø person. 

Men hvis Bielsa er sprø, besatt – kall det hva du vil – når det gjelder noe innen fotball så handler det om å få de spillerne han har ansvar for til å bli så gode som overhode mulig.

Mange ville ha prøvd å kjøpe suksess, mens Bielsa i løpet av sin tid i Leeds har overvåket en netto profitt på overgangsmarkedet på mer enn 23.5 millioner pund. Ikke en krone ble brukt på å gjøre laget klart for 2019/20-sesongen. 

Hans lidenskap for spillet er smittsom. Av spillerne han hadde i sitt første lag i Newells Old Boys på 90-tallet har alle – inkludert Mauricio Pochettino – gått inn i managerbransjen etter at karrierene deres som spillere tok slutt. 

Men hvor forberedt kommer han til å være på å møte Premier Leagues tungvektere neste sesong?

Det eneste vi vet med sikkerhet er at han ikke kommer til å gå på akkord med de prinsippene han har stått fast ved på godt og ondt i de mer enn 30 årene han har jobbet som trener på steder som hjemlandet Argentina, Mexico, Chile, Spania, Frankrike, Italia (i to dager), og nå England. 

Marcelo Bielsa kommer til å gjøre ting på sin måte, eller ikke i det hele tatt, og når han tror at han ikke kan lede klubben og spillerne lenger, kommer han til å dra.

Han kommer ikke til å endre på det brutale, autoritære treningsregimet som stadig får spillere til å løpe til de blir fysisk kvalme. Bielsa kommer ikke til å be om unnskyldning for sin taktikk fordi han vet at det ikke er personlig, men snarere en forutsetning for å ha det nivået av fysisk form som kreves for å utføre hans legendariske spillestil med høy intensitet og høyt press. Den stilen han mer eller mindre oppfant og som han har villet innprente hvor enn han har vært. 

Bielsa har ført Leeds tilbake til Premier League (Foto: Scanpix)

Forrige sesong var jeg så heldig at jeg ble gitt “ubegrenset” tilgang til Bielsas lag i forbindelse med en dokumentar jeg lagde med BBC, og alle spillerne jeg snakket med fortalte meg at hans “magi” handlet om å være i stand til å se nesten umiddelbart de klare styrkene og svakhetene til enhver spiller og hjelpe til med å finne en måte å maksimere og minimere dem etter behov. 

I Leeds hadde den aggressive, høyenergiske, nesten frenetiske, “jobb, jobb og jobb enda mer”-tilnærmingen en umiddelbar effekt. Den overveldet motstanderne og gjorde et middelmådig lag til tittelutfordrere. 

Den tidligere Leeds United-manageren Don Revie var viden kjent for saksmappene han pleide å forberede om motstanderne før en kamp. Sammenlignet med Bielsas omfattende og uttømmende forberedelser til hver eneste kamp ser Leeds-legendens anstrengelser ut som notater skriblet ned på baksiden av en sigarettpakke.

Omhyggelig kampforberedelser ned til den minste detalj er den uunngåelige konsekvensen av Bielsas besettelse for hver minste lille bagatell. Dette kombineres så med en enestående arbeidsmoral fra alle i klubben og utviklingen av den nødvendige selvtilliten som hører med. 

Den mye omtalte “Spygate” da det ble avslørt at Bielsa før en kamp mot Derby hadde sent spioner til treningsfeltet deres for å samle informasjon om motstanderen, og faktisk hadde gjort det med omtrent alle klubbene de hadde møtt den sesongen, forteller oss alt vi trenger å vite om hvor intenst han forbereder seg. 

Fotballverdenen raste og ropte om skittent spill, mens Bielsa oppriktig slet med å forstå hva han hadde gjort som var så forferdelig galt. Den beste måten å slå motstanderen din på, tenkte han, må da være å vite så mye om dem som overhode mulig? FA var uenige og ila Leeds en bot på 200 000 pund. Bielsa betalte boten av sin egen lomme. 

Men så har vi motsetningene i mannen. Bielsa vil vinne, men bare hvis han kan vinne på riktig måte. Leeds’ opprykkshåp forrige sesong fikk seg en alvorlig knekk da han ga laget sitt beskjed om å la Aston Villa score direkte fra avspark etter at Leeds hadde tatt ledelsen på kontroversielt vis. 

Kampen endte 1-1 og Leeds United fikk ros fra UEFA for sin gode sportsånd. For å gni det inn slo Derby County ut Leeds i semifinalen i playoffen.

Pep har lenge beundret sin argentinske kollega. (Foto: Scanpix)

En av Bielsas største beundrere er Pep Guardiola. Han er selv kjent for å være så opptatt av detaljer at det grenser mot det fanatiske. Han har beskrevet sin venn og mentor som “den best forberedte manageren jeg har sett i mitt liv.” 

Men til syvende og sist har hans største styrke, nemlig hardt arbeid, ukuelige anstrengelser og  utemmede lidenskap, også tidligere vært hans akilleshæl.

Utenfor Argentina, der han revolusjonerte Newell Old Boys i den grad at stadion deres heter Marcelo Bielsa Stadion, har de fleste lagene han har trent frem til denne seieren i Championship altfor ofte gått tom for drivstoff på oppløpssiden.

Frem til nå har hans viktige titler blitt vunnet i korte sesonger i Argentina, der man frem til 2012 delte sesongen inn i to separate serier med enkeltoppgjør, noe som var opphavet til ordningen Apertura og Clausura, som gjorde at man hadde to mestere i en og samme sesong.

Mange følte at han krevde så mye av spillerne sine at de ikke var i stand til å holde det gående over en periode på 38 kamper, for ikke å snakke om de utmattende 46 kampene Leeds skulle gjennom i Championship. Forrige sesong var de til syvende og sist ikke i stand til å stå distansen helt ut. 

Hans Marseille-lag fløy høyt på toppen av tabellen før de gikk tom for energi og til slutt endte på fjerdeplass. Han ledet Athletic Bilbao til finalen i Copa del Rey og Europa League, men tapte begge. 

Nå har endelig hans unge Leeds-lag brutt trenden og vi kan nå glede oss til å se Leeds United i Premier League. Et lag som kommer til å føre flagget for det Bielsa alltid har stått for, nemlig en blanding av målbevissthet, ferdigheter, utrettelig innsats og omhyggelige forberedelser som vil skape et lag som kan bli respektert og beundret. 

For en reise, for et eventyr; og det er fortsatt ikke over. Velkommen ombord på Bielsa-bussen. Fest setebeltene, det kommer til å bli litt av en tur.