Det skulle bli stille og rolig, men nå er Barcelona på desperat spillerjakt

HEKTISK? Det så lenge ut til å bli svært rolig for Xavi og Barcelona, men en skade har endret alt. Foto: AP.

Tirsdag 31. januar ser du som alltid TV 2s Deadline Day-sending fra 19.00 og helt frem til de største internasjonale vinduene stenger ved midnatt. TV 2 Sport 2, tv2.no og TV 2 Play.

Med strenge Financial Fair Play-regler som skal hjelpe spanske fotballklubber fra å gå på økonomiske kriser, ser det ut som et svært stille januarvindu i LaLiga. Ikke en gang Barcelona eller Real Madrid hadde noen intensjon om å kjøpe nye spillere.

Reglene som er på plass skal hjelpe klubbene til å redusere gjelden, og gjør samtidig at klubbene tenker seg om to ganger før de kjøper spillere de kanskje ikke har råd til å beholde.

Real Madrid går for øyeblikket gjennom en overgangsperiode som skal gi flere minutter til yngre spillere med mindre erfaring (selv om noen er Champions League-mestre allerede), og litt etter litt gi dem større plass i laget. Rodrygo, Ceballos og Camavinga er beviser på det, hvor Carlo Ancelottis eksperiment med den unge franskmannen på venstrebacken mot Atlético og Real Sociedad ser ut til å ha betalt seg.

Det er normalt sett ikke et vindu de bruker uansett, og når klubben kommer til å se på Erling Haaland på slutten av neste sesong, er planen til Real Madrid nå å finne en nummer ni på kort sikt, og ser på å hente inn Jude Bellingham etter hvert.

En nummer ni som skal gjøre jobben som kreves for et år, eller hvis de føler Benzema kan være på topp i en sesong til. Rodrygo, med måten han kobles opp i en sentral posisjon, driver med ballen og skyver fremover blir mer som Benzema for hver kamp.

Ser svært ubalansert ut

I Barcelona trodde Xavi at han ville ha muligheten til å kjøpe spillere, men alle har tenkt at det skipet har seilt av gårde for lengst.

Men: Ousmane Dembele ble skadet i helgen, og er ute i rundt en måned. Jeg har fått vite at Barcelona mandag kveld bestemte seg for å se etter en ny ving som kan komme på lån ut sesongen. Samtidig har de nesten ikke handlingsrom til å hente noen, men de skal gi det et forsøk det siste døgnet av overgangsvinduet.

Som ting står seg nå har han tilgjengelig to keepere, ni forsvarere, fem midtbanespillere og fire spisser. Mens Laporta (Barcelona-presidenten) beskriver den økonomiske situasjonen som «sunn», påvirker den manglende muligheten til å hente inn spillere det som skjer på banen.

Xavi ville ikke miste noen da Pique la opp, Memphis har blitt solgt for 3 millioner euro + 1 million euro til Atlético, Hector Bellerin kan være på vei ut, og Xavi tenker at ikke ungguttene, så gode som de utvilsomt er – som Pablo Torre, Angel Alarco eller Chadi Riad er klare for det neste steget.

For å komplisere det hele ytterligere, så betyr den finansielle situasjonen at spillere som Gavi og Balde fortsatt er under kontrakt med B-laget, og klubben kan bare bruke fire reservelagsspillere samtidig.

Pablo Torre på bare 19 år er en veldig spennende spiller som Barcelona kjøpte fra Racing Santander. En typisk Barcelona-midtbanespiller som Pedri, som trenger minutter hvis han skal få ut hele potensialet.

Barcelona vil prøve å få låne ham ut til en klubb som Villarreal, Valencia, Almeria eller Celta. Han ender nok opp i en klubb som er forberedt på å gi han mest spilletid.

Utad ser dette Barcelona-laget ut som et svært ubalansert lag. De har ingen naturlige reserver for Busquets eller Lewandowski. Koundé blir brukt på høyrebacken som betyr at det bare er tre stoppere tilgjengelige som betyr at Marcos Alonso, som er en venstreback, må noen ganger vå vikariere på stopperplass.

Med Dembele som er skadet er det bare fire angrepsspillere for tre posisjoner og han har bare fem midtbanespillere, noe som blir et lite antall når Xavi liker å bruke fire av dem.

Potensielt sett er laget ungt og veldig lovende, men det hjelper ikke på planene som er lagt på klubbkontorene, for klubben trenger en haug med avgjørende spillere, som ikke er tilgjengelig i markedet.

TIL SPANIA? Bryan Gil kan bli hentet til Sevilla før vinduet stenger. Foto: Pa Photos

Kan bli hektisk for Sevilla og Atlético

Sevilla håper å få på plass Bryan Gil, og har allerede fått inn den senegalesiske midtbanespilleren Papa Gueye fra Marseille.

Jorge Sampaoli håper 24-åringen, som han jobbet tett med som Marseille-trener, skal gi mer styrke og duellkraft. Gueye kjenner Sampaoli veldig godt, og han var en nøkkel for å få ham til å komme til Sevilla. Han har hatt en slags lederrolle, men han trengte likevel flere minutter med spilletid. Det er ingen bedre destinasjon for ham enn å møte treneren som fikk ut det beste av ham.

Avtalen inkluderer en kjøpsopsjon for rett under ti millioner euro.

Villarreal håpet på å selge Senegal-spiss Nicolas Jackson til Bournemouth for rundt 250 millioner kroner, men det blir det ingenting av etter en skade som var verre enn ventet.

Kun 21 år gammel er Jackson en spiller med et voldsomt potensial. Kraftfull, en som beveger seg smart, men som trenger å bli litt roligere for å ta ham til det neste nivået.

Skaden gjør at Bournemouth har trukket seg fra avtalen, som igjen betyr at planene for å signere Ayoze Perez, også har falt igjennom. Spissen vil dermed kanskje heller dra til Real Betis, som igjen kan føre Loren til Las Palmas.

En god nyhet for klubben er at den engelsk-fødte chileneren Brad Brererton-Diaz kommer i sommer fra Blackburn, hvor han har scoret for gøy.

Brereton har signert en før-kontrakt med klubben tross interesse fra flere Premier League-klubber som West Ham, Everton og Leeds.

Tilbake til det som kanskje var den største avtalen i vinduet: Memphis fra Barcelona til Atlético.

Både Diego Simeone og Antoine Greizmann har sagt det er mange likhetstrekk mellom Depay og tidligere Atlético-stjerne Diego Costa.

Faktisk var Griezmann veldig giret på å få nederlenderen til klubben, som hadde en kort periode sammen i Barcelona.

Akkurat som Costa før ham er han en spiller som er god til å holde ballen oppe, bevege seg til venstre og og linke sammen med midtbanen. Nå skal han prøve å få frem den fysiske skarpheten, og klarer han det kan han bli en veldig bra mann for Atlético.

Hans ankomst faller sammen med det Simeone har prøvd å gjøre helt siden VM, som er å ha flere midtbanespillere, mer kontroll og å skape et lag som angriper sammen. Slik vil ham ta laget fremover.

Mens vi alle spekulerer om hans fremtid, prøver han å skape en spillestil som kan bli forsvart av de høye herrer i klubben, selv om det kanskje ikke er måten Simeone egentlig vil spille på.

Realiteten er at han dessverre ikke har slike spillere som han hadde i 2014.

Saul Niguez kan forsvinne til Valencia for eksempel, hvor lønnsforhandlingene drar ut, som er enklere sagt enn gjort, fordi Saul har en stor lønning for øyeblikket.

Det er ikke lenge siden han så ut som han kunne bli en av de beste midtbanespillerne i Europa, men allsidigheten har vist seg å være hans verste fiende, fordi han ikke klarer å skinne i noen posisjoner.

Det som er mest interessant hos Atlético er at spillerne de får er angripere når det de trenger er høyreback som kan konkurrere mot Nahuel Molina som har spilt mer enn 2500 minutter for klubben og Argentina denne sesongen.

L’Equipe hevder å vite at klubben nærmer seg Jonathan Clauss hos Marseille som blir ansett som en av de beste backene i Ligue 1.

Avisen skriver at Atlético har kommet opp med en plan om å ta forsvarsspilleren på lån med en kjøpsopsjon på 9 millioner euro som skal oppgradere høyresiden, noe som gjør at Marcos Llorente kan spille høyere i banen.

Om Marseille vil kvitte seg med en spiller de hentet så sent som forrige sommer er en annen sak.

For en vår det blir!

I en av de mest unormale LaLiga-sesongene ser det ut som det etter allerede 14 kamper handler om en tittelkamp mellom Barcelona og Real Madrid.

Nå er VM over, og den normale hverdagen er tilbake igjen.

Real Madrid er på toppen av tabellen, ett poeng foran Barcelona og ti poeng foran Alético Madrid. Barcelona har én kamp mindre spilt.

Det er trygt å si at ryktene om Barcelonas død blitt overdrevet, og selv om de flyr høyt i ligaen, så viser Blaugranas prestasjoner i Champions League at Xavis lag og hans plan fortsatt er tydelig et prosjekt under arbeid.

Men det er ingen tilfeldighet at disse to lagene er der de skal være fordi de normalt sett skal være foran resten, fordi de har utvilsomt mest talent til rådighet. Både individuelt og kollektivt.

I Barcelona har det blitt brukt en rekke måter til å hente spillere på, ved å tigge, låne, overtale, eller lokke på gunstige vilkår. Det har også vært spillere som har dratt og dermed frigjort midler, eller gitt dem redusert lønn.

For ikke å glemme avgjørelsen om å selge unna deler av klubben for å få inn penger og restrukturere lån.

Det har gjort at Barcelona har kunne hentet inn mye talent som har gjort at de kan trekke fremover, selv om laget ikke viste seg å ha kvaliteten som Xavi ønsket.

I stedet for den svært rolige og forsiktige måten å bygge opp som sikkert ville vært mest fornuftig, har vi nå sett et Barcelona-lag med vinnere av bra kvalitet som kan bli stolt på til å gjøre det som trengs når det trengs.

I ligaen har ikke minst Barcelona imponert i begge ender av banen og vi har glimtvis sett hva Xavi ønsker å få frem med klubben.

Spørsmålet er om han kan lage en ny æra med spillere som ligner på laget Guardiola bygget, men svaret er etter all sannsynlighet NEI!

Xavi er en mann som foretrekker en fotball som kommer fra et sted med kontroll, men for å gjøre det trenger han spillere som han selv og Iniesta på sitt beste, og slike spillere er ikke tilgjengelige. Hvis de var det, ville de vært umulige å hente.

For nå må ha gjøre et kompromiss med spillere som de Jong, Kounde, Gavi, Raphinha og Dembélé som ønsker og foretrekker en kjappere, mer direkte fotball.

Simeones tid er kommet mot slutten

Real Madrid på sin side fortsetter å være suksessfull på grunn av deres individuelle talent og viktigst det faktum at de har mye av det. Denne sesongen har Karim Benzema mistet ni kamper fra 7. september til VM med ulike muskelskader.

Det utgjorde ikke så så mye forskjell, for da Benzema midlertidig forsvant, var det alltid slike som Rodrygo og Vinicius Junior til stede for å gjøre en jobb. Når VM nærmet seg, så det ut til at de også begynte å få symptomer av det media beskrev som ‘Mundialitis’ (‘VM-feber’).

Atletico Madrid har vært de eneste festbremsene på den lange listen over seriemesterskap som enten Real Madrid eller Barcelona har hatt siden 2004, og vant i sesongene 2013-14 og 2020-21.

Det kommer ikke til å skje denne sesongen fordi det vi er vitne til i Atletico Madrid er slutten på en epoke. Klubbpresident Miguel Angel Gil fortsetter å gi Diego Simeones lovprisninger. Nylig uttalte han hvor mye de støtter treneren sin.

Realiteten er at styret, mange av spillerne og fansen nå tror at Simeones tid har kommet mot slutten. Samtidig virker som man er forberedt på å la ham bli i jobben til det rett og slett ikke går lengre.

Hvordan alt utvikler seg gjenstår å se, men styret trenger ikke å en påminnelse om at det vil koste dem rundt 25 millioner euro.

Før han ble avskjediget i Sevilla, hadde Julen Lopetegui kunngjort at dette var på siste etappe, og det ble som kjent bevist da han ble sparket i høst.

Som alltid er det en kombinasjon av faktorer som har ført til klubbens formuenedgang. Mange alvorlige skader kombinert med historier fra Sevilla om at klubbens medisinske team er i alvorlig behov for forbedring har ikke hjulpet.

De trenger mer tempo og slag på forhånd, og denne sesongen har de ikke vunnet en eneste hjemmekamp ennå.

Men kanskje mest talende ser det ut til at Monchi for en gangs skyld ikke har fått det til på det åpne markedet. Han solgte Koundé og Diego Carlos i midtforsvaret og erstattet dem ikke tilstrekkelig, selv om Marçal, som har vært uheldig med skader, vil bli den viktigste midtstopperen for dem. Fotballdirektøren klarte ikke å styrke seg foran eller få inn en annen spiller i form av Fernando i den vitale defensive midtbaneposisjonen.

Enhver snakk om at dette er et lag fra Sevilla som fortsatt har europeiske ambisjoner i de resterende 24 ligakampene av sesongen er fantasi. Dette er en side som har dekomprimert og for dem når de kommer tilbake vil kampen være å ikke rykke ned.

Mikel Arteta er en av flere trenere som er oppfostret i Gipuzkoa. Foto: AFP.

Ellers i spansk fotball

Det er virkelig forfriskende å se tre baskiske lag på topp syv (Real Sociedad 4., Athletic 5., Osasuna 8.) La oss gi en hyllest til Gipuzkoa, den minste provinsen i Spania som i tillegg til å ha produsert Imanol Alguacil i Sociedad og Jagoba Arrasate i Osauna, også har bidratt med Mikel Arteta fra Arsenal, Lopetegui nå hos Wolves og Unai Emery i Aston Villa.

Forrige sesong skapte Gipuzkoa, en provins med en befolkning på størrelse med Leeds, rundt 500 nye trenere. Når du ser en så sterk blanding av dedikasjon, lojalitet og besettelse kombinert med en sult etter å konkurrere, lære og forbedre, er det mindre overraskende at et så lite område av landet skulle produsere så mange toppfotballfolk.

For tiden har Premier League i Arteta, Lopetegui og Emery tre trenere fra Gipuzkoa. Hele England har bare fire, Eddie Howe (Newcastle), Frank Lampard (Everton), Graham Potter (Chelsea), Gary O’Neil (Bournemouth).

Andre steder vil ikke Espanyol-trener Diego Martinez være fornøyd før oppstarten. Han er uten tvil den rette treneren med de rette planene, men for øyeblikket uten de riktige spillerne til disposisjon, og jeg håper klubben har troen på ham.

Celta Vigos Eduardo Coudet var den siste manageren som ble sparket før slutten av første del av sesongen, etter Elches Francisco og Jorge Almirón, og Sevillas Julen Lopetegui. Det vil være interessant å se om Coudets erstatter, Carlos Carvalhal, kan gjenta suksessene han nøt med Braga i den galisiske klubben.

I mellomtiden hadde Manuel Pellegrini vurdert å forlate Real Betis i fjor sommer da han trodde det ikke kom til å bli noen investering. Men til tross for at sesongen hans er noe av en berg-og-dal-bane, har han fortsatt klart å få noe ut av de spillerne som er tilgjengelige for ham til tross for deres inkonsekvenser.

Formen til spillere som Borja Iglesias, Canales, eller midtforsvarer Edgar vil ha kommet som en velkomstbonus til den chilenske treneren.

Det som er sikkert er at tredje- og fjerdeplassen i ligaen er åpen for nærmest alle denne sesongen.

Real Madrid er så gode som det er mulig å være

OVERLEGNE: Alt går bra i Real Madrid om dagen. Foto: AFP

Som forventet ble søndagens El Clásico fulgt til punkt og prikke i det forhåndsskrevne manuset, og ble perfekt utført av Carlo Ancelottis Real Madrid.

Det ble en bekreftelse for alle millionene som så kampen at Real Madrid er like langt foran i LaLiga som Xavis Barcelona er bak. En vanlig dag på jobben for effektive «Los Blancos», og bekymringsverdige tider i vente for Xavi som veldig snart kan se seg selv over skulderen om laget fortsetter å komme til kort mot store lag.

Ancelotti og hans menn visste at én av Barcelonas største svakheter er deres mangel på å stoppe kjappe kontringer. De har ikke midtbanespillere – eller forsvarere – heller ikke noen på backplass – til å håndtere farten hos noen lags kontringsfotball, spesielt Real Madrid, som er så god det går an å være på det området.

Duellen mellom Sergio Roberto og Vinicius ville aldri være en rettferdig kamp fordi Sergi Roberto har mange styrker, men fart er ikke en av dem, mens akkurat det er den store ferdigheten i Vinicius’ spill.

Balde har blitt prøvd ut på høyrebacken og var et mye mer naturlig valg for å håndtere Vinicius av den enkle grunn at han muligens er like rask.

I stedet ble han plassert på venstresiden i forsvaret, som var en klar beskjed om at Jordi Alba ikke er en del av Xavis langtidsplan med mindre det ikke er andre alternativer.

En stor feil som Real Madrid bare brukte elleve minutter på å avsløre, var da Vincius ble spilt igjennom og hans forsøk ble reddet av ter Stegen. Der var Benzema på vei inn i boksen som bare kunne hamre inn returen.

Noen ville spurt hvor Busquets var på dette tidspunktet, for tidligere ville han vært mye nærmere Real Madrid-spissen.

Men i denne sammenhengen, og senere i omgangen da Valverdes lekre avslutning sendte laget lengre foran, spilte ankeret på midtbanen enda dypere rundt hans forsvar og ga begge målscorere for mye tid til å gjøre hva de kan best.

En tydelig indikasjon på at de beste dagene – i likhet med hans lagkamerat i en årrekke Gerard Pique – er bak ham, spesielt når det går fort i kampene.

Piques elendige form viser at Xavis valg om å vrake ham var rett, selv om en av hovedgrunnene til det kan ha en sammenheng med hva midtstopperen har uttrykt rundt å ta et lønnskutt, men valget om å sette Alba på benken var feil.

OVER TOPPEN: Sergio Busquets og Gerard Pique har vært enorme Barcelona-spillere lenge, men nå begynner alderen å tynge dem. Foto: AFP

Da hjemmelaget hadde tatt ledelsen, så de ut til å ville holde kontrollen med ballen med eksepsjonelle Kroos og Modric, samtidig som de så etter hurtige overganger.

Og til å hjelpe med det, var Fede Valverde, som var over alt og alle, og som ble beskrevet av lagkamerat Toni Kroos som en av de tre beste spillerne i verden, noe det er vanskelig å argumentere mot.

Når det gjelder å holde på ballen og sette i gang kjappe kontringer, er han enorm. Hans fysikk og intelligens betyr at han kan dekke over vingplassen både som midtbane- og kantspiller.

Han har en enorm forståelse med Carvajal, og han kan enkelt gjøre jobben for to spillere, som betyr at Modric kan komme på innsiden og skape sitt eget i stedet for å bruke vingen.

Valverde var utrolig og Ancelottis påstand om at hvis han ikke klarte å score minst ti mål i sesongen så ville han rive av seg klubblogoen og legge opp, blir klarere for hver kamp.

Han har allerede scoret fem mål denne sesongen, hvorav fire har vært i ligaen.

Ancelotti vil også være fornøyd med forsvarets innsats, spesielt midtstopperne.

Å gi over initiativet til Barcelona tidlig var ganske lurt, men det hadde ikke vært det om Barcelona fikk skapt mange sjanser.

I den sammenheng var Militao og Alaba enorme, og i store deler av kampen var minst en av dem nær den store trusselen, Lewandowski. De leste og forsto alle potensielle farer, og deres dominans i luftrommet var så enestående at den polske spissen aldri ble komfortabel der, eller i en mot en-dueller med noen av stopperne.

Etter kampen sa Alaba at de følte seg komfortable og nøt å forsvare seg som et lag, blokkere skudd, og gjenvinne ballen, noe som gjorde at Lunin hadde veldig lite å gjøre.

Barcelona hadde perioder på 10-15 minutter i begge omganger der de spilte godt, men Real Madrid håndterte det godt og kom ut av kampen som fortjente vinnere.

De trengte ikke den beste versjonen av hverken Vinicius eller Benzema. Kross var utrolig, som droppet dypt i banen for å bygge angrep bakfra nesten som en tredje midtstopper. Med VM fremme i horisonten, så han ut som en spiller som vet at han kan være dedikert til klubblaget etter hans avgjørelse om å avslutte den internasjonale karrieren.

TYNGRE TIDER: Franck Kessié (t.v) og Robert Lewandowski har hatt noen svake uker bak seg. Foto: AP

For Barcelona er det bekymringsverdige tider.

Igjen gjorde Xavi tabber med hans startoppstilling. Ikke bare ved at han vraket Alba, men også Gavi. Da den unge midtbanespilleren endelig kom inn, så vi et mye sterkere lag med en aggressivitet som var svært savnet frem til da.

Dette er et «soft» lag for øyeblikket, med en utydelig visjon om hva de skal gjøre, til tider en for direkte tankegang når tålmodighet er det som kreves.

Xavi ønsker å reprodusere Barcelona anno 2010 som forsvarer og angriper som et lag, selv om fotball har utviklet seg siden da. I dag er kontringer en veldig viktig del, og man får en følelse av at Barcelona ikke har jobbet hardt nok med det verken i forsvar eller angrep.

Offensivt har man spillere som Raphinia, Dembele, Lewandowski, Gavi og Frenkie de Jong som foretrekker å angripe raskt, noe som går utover resten av laget – spesielt Busquets som må dekke over alt for store områder enn det han klarer.

Til og med i sine beste dager var han ikke spesielt rask, men nå som han blir eldre blir han i større grad avslørt, noe som gjør at han vurderer å skifte beite neste sesong og dra til Inter Miami i MLS.

Xavis insisteringer på hans to vinger Raphinha og Dembele bærer ikke frukter, å bruke Frenkie de Jong som en offensiv midtbanespiller nærme angriperne fungerer ikke, og han var mye bedre da Busquets ble byttet ut og han ble dypere. Med Gavi og Pedri foran ham så vi et mye bedre Barcelona.

Resultatet av alt dette er at det begynner å komme misnøye fra toppen og spørsmålene kommer om det er Xavi eller ikke som er den rette mannen til å ta dette Barcelona-laget fremover.

Vi må huske på at Xavi ikke var Laportas førstevalg fra start av, da det var Victor Font og ikke Laporta som Xavi støttet i presidentvalget.

Laporta ble nærmest pålagt å velge Xavi på grunn av folkets mening, men også på grunn av den finansielle situasjonen til klubben, som betød at det i realiteten ikke var noen aktuelle som ønsket jobben.

Dypt inni seg er ikke Laporta imponert, selv om han hadde vært glad om alt som har skjedd etter at Xavi ble ansatt hadde falt på plass. Dessverre er sannheten at dette er et Barcelona-lag som ikke er bra når de store gutta trapper opp.

Så langt har de tapt for Bayern, tapt og spilt uavgjort mot Inter og nå tapt for Real Madrid.

Og dette på baksiden av enorme forventninger rundt en overdreven atmosfære av malplassert entusiasme og optimisme som møtte denne siste Barcelona-renessansen.

Nå kan alle se begrensningene til alt og alle i klubben. Det er derfor Xavi prøver å insistere på at Bernardo Silva skal komme, og hvorfor han er hovedmotoren i kampanjen for å bringe Messi tilbake til klubben, selv om det i realiteten ikke har vært noen kontakt mellom Laporta og Messi-leiren.

Barcelona burde ha nok kvalitet til å holde seg nær toppen av ligaen, men likevel er det tvil som sniker seg inn over alt i Barcelona. Xavi er en legende i Barcelona, men det vil ikke telle noe hvis prosjektet hans begynner å avvikles.

Barcelona i krisestemning

TEMPERATUR: Det kommer til å bli et hett oppgjør mellom Real Madrid og Barcelona. Foto: Reuters.

Ved første øyekast er det for vanskelig å peke ut favoritt ved denne helgens El Clásico med begge lagene på topp etter å ha bare mistet to poeng av 24 mulige.

Men prestasjoner og statistikker kan være villedende og vi trenger bare å ta en titt på begge lags prestasjoner i Champions League denne uken for å skjønne at dette blir kanskje blir en kamp for det ene laget enn det tabellen vil vise.

Real Madrid dro til Warszawa for å møte Shaktar Donetsk med ni poeng allerede i banken og muligens en grad av selvtilfredshet. Dette Real Madrid-laget har vist at de kan bli tatt med buksene nede når de er avslappende i tilnærmingen.

Det ukrainske laget ledet frem til de siste sekundene av kampen da stopper Rüdigers heading i siste minutt sikret ett poeng for gjestene sammen med et hode som trengte 20 sting som holder ham ute av søndagens kamp.

I mellomtiden samlet Xavi styrkene for deres enormt viktige «cupfinale» – hans ord- mot Inter på et utsolgt Camp Nou.

Og i 45 minutter gikk alt etter planen.

Barcelona prøvde å presse høyt, de skøyt fra utsiden av boksen, og kontrollerte kampen hvor spillere fant hverandre som kulminerte i et fint mål etter kombinasjon av Raphinha og Sergio Roberto som Ousmane Dembele satt i mål.

Pause. 1-0, og halve jobben var gjort.

Så falt hjulene av.

Fra det øyeblikket fem minutter ute i 2. omgang da Piqué så ut til å glemme at han var en forsvarer og tillot Nicola Barella inn i blindsonen og utligne, ble en ordentlig prestasjon forvandlet til en uorganisert og kaotisk kamp som gikk fra boks til boks.

MÅ SLÅ TILBAKE: Xavi og Barcelona har en formidabel oppgave foran seg. Foto: AFP

Barcelona, som var nede i knestående i forsvar, hadde aldri mannskapet til å ha fart og styrken som kreves i en slik kamp som Araujo og Kounde ville bidratt med.

De ville nesten garantert vunnet med de på laget. I stedet så vi det gå fra en nøyaktig førsteomgang til en komplett dårlig andreomgang som så ut som et «fotball-selvmord».

Takket være at ter Stegen var på ball, som han har vært store deler av sesongen, gjorde to solide redninger som sørget for at exiten ikke ble formalisert der og da.

3-3 må ha føltes som et nederlag, samtidig som det bare for en utsettelse av det uunngåelige.

Inter trenger bare å slå Viktoria Plzen som så langt har sluppet inn 16 mål på fire kamper på San Siro for å forsikre seg at Barcelona ikke kvalifiserer seg til utslagsrundene for det andre året på rad.

Statistikken viser at Barcelona bare har sluppet inn ett mål og har holdt nullen de siste seks kampene. En annen side av saken er at dette har skjedd mot lag som Elche, Mallorca, Cadiz og Valladolid, som ikke akkurat er målmaskiner.

Turneringer som Champions League viser hva som kan skje når de store gutta prøve å krasje festen. Det har blitt syv baklengs på Barcelona i turneringen. Nå venter Real Madrid – en større test får de ikke.

Det som bekymrer mest er inntrykket alle har av Xavis nye plan for gjenfødte Barcelona. Det er knapt på steg 1, halvveis ved grunnkurset, og ventende er et Real Madrid-lag som fant seg selv flere år siden, og vet hvordan de skal heve nivået når det virkelig gjelder.

Det vi har nå er et Barcelona som bare gjør det Xavi ønsker i 45 minutter. Et lag som ser bra ut helt til ting blir vanskelig, og laget får det ikke til å stemme.

Champions League har vist oss at dette Barcelona-laget ikke tilpasser seg tilstrekkelig motangrep fra motstanderne. De kan forsvare seg når de kontrollerer kampen, men ikke når det blir et boks-til-boks-spill.

Og når det kommer til hurtig kontringsfotball, er det få bedre lag enn Real Madrid.

Det er ingen grunn til å anta annet enn at Real Madrid vil stå høyt og vente til Barcelona mister ballen og så kontre på den måten bare de kan.

Med Benzema, Vinicius, og muligens Rodrygo på topp, sammen med en midtbanekonstellasjon med Kroos, Modric og Valverde som kan sette sammen kontringer, vil gjøre det fryktinngytende for det skadeherjete Barcelona.

Samtidig har Real Madrid Eder Militao, som mistet tirsdagens Champions League-kamp og er utvilsomt en av de beste forsvarerne i verden for øyeblikket.

Han er sterk, fysisk, rask, farlig å dødballer, og resolutt i forsvar. Mens Barcelonas forsvarsmangle rhar kostet dem dyrt, så har Real Madrid enten Alaba eller Nacho å hente inn og dermed minske savnet etter Rüdiger.

For Barcelona, søndagens kamp kan være den neste lærekurven nå som de sliter med å finne en identitet. Det kan bli en humpete reise.

Hvis alt går galt vil fans og media begynne å bli rastløse. De første til å bli kritisert er spillerne, sannsynligvis den eldre garde som Gerard Piqué og Sergio Busquets som har opplevd så mye i fortiden men som nå blir ansett av mange til å ikke være gode nok lengre.

Ikke langt bak dem vil Xavi selv, som er katalaner og Barcelona-skatt, vil nok bli rippet opp i, men bare frem til et punkt der folk spør hvorfor han ikke får det beste ut av den nye stallen som har kostet 145 millioner euro.

Til sist men ikke minst, Joan Laportas salg av mange deler av klubben for å finansiere gjenfødselen til nye Barcelona vil også bli diskutert hvis Barcelona ikke er på vei mot rett retning.

Det var ikke dette vi regnet med

TILBAKE: Ansu Fati kommer stort sett inn fra benken for å ikke slå opp skaden igjen. Foto: Pa Photos

For tre år siden så det ut som Ansu Fati skulle bli det nye ansiktet til spansk fotball.

Nå som Barcelona akkurat har møtt Inter Milan i Champions League, er det verdt å merke seg at forrige gang de møttes (foruten dette oppgjøret) på San Siro den 10. desember 2019, gjorde Fatis mål ham til den yngste målscoreren i Champions League-historien, en rekord han fortsatt har i dag.

Han var bare 17 år og 40 dager gammel da han banket ballen i mål bak Handanovic, og sitt første landslagsmål i september 2020 mot Ukraina i sin første lanslagsstart i en alder av 17 år og 311 dager.

Beskjeden var klar. Ansu Fati representerte fremtiden, ikke bare for Barcelona, men også det spanske landslaget. Det virket uunngåelig, spesielt da det nærmest var bestemt at han var den rettmessige arvtakeren til trøye nummer 10 som var bæret med en enorm stolthet av forrige eier, Leo Messi.

Ingenting kunne stoppe fremgangen til Ansu Fati, som begynte å ta den spanske fotballverden med storm. Så begynte hjulene å falle av.

Da jeg gjorde research til boka mi om Leo Messi snakket jeg med en av hans tidligere trenere i Newell Old Boys, Quique Dominquez, som sa: «Da de spurte meg om hva en spiller trenger for å bli suksessfull, så kan man se for seg et bord på tre bein: Evne, dedikasjon og lykke.»

Uten én av de tre beina klarer ikke bordet å stå, og den utrolige talentfulle og dedikerte Ansu, fortsatt bare 19 år gammel, har hatt mye tid til å tenke på hvor sant dette utsagnet er.

Siden det historiske målet mot Inter har Ansu mistet mer enn 80 kamper for Barca.

Det store håpet for 2020/21-sesongen fikk en skade i menisken på venstre kne i en kamp i november mot Betis, som holt ham ute i 305 dager. Skaden var ille nok, men det ble mye verre etter den feilslåtte rehabiliteringsplanen og en rekke mislykkede kneoperasjoner etterpå.

Det var ikke ett tørt øye i huset da han scoret mot Levante på hans retur i september 2021, men det viste seg å være en falsk forhåpning. I løpet av tre måneder mellom november og januar forrige sesong, måtte han ut ytterligere to ganger. Først mot Celta Vigo og deretter mot Athletic Bilbao. Da kunne unggutten kanskje bli unnskyldt for å tenke på Ray Charles sin sang «Hvis det ikke var for uflaks, ville jeg trodd at jeg ikke hadde noe lykke i det hele tatt».

Med Xavi ved roret i klubben var klubbens råd etter han rev senen i sin venstre biceps at han måtte under kniven igjen.

Med støtte fra hans far Bori og agenten sin Jorge Mendes var planen å gå for en mer konstruktiv holdning til rehabiliteringen fordi smerten han har gått gjennom flere ganger gjorde at han overhodet ikke ønsket å bli operert igjen i nær fremtid.

Så langt… ikke så dårlig, men ikke så bra heller.

Han startet forrige helg mot Mallorca, og både klubben og laget har vært ganske optimistiske med tanke på hans fremtidsutsikter.

Men ikke uten forbehold.

Xavi sa om ham: «Ansu har det bra. Vi legger en plan. Det mangler litt på rytme og intensivitet, men du må gå litt etter litt. Uten så lang tid å spille tar dette tid. Jeg har bestemt meg for å være forsiktig med ham.»

Men kanskje mer interessant sa han: Han vil komme inn og hjelpe oss, men det er andre spillere og det er konkurranse.

HAR ET VALG: Kommer Luis Enrique til å ta ut Ansu Fati til VM? Foto: AP.

Tilbake i juni kom Luis Enrique nærmest med lovnader da han sa: «Ansu er friskmeldt. Han er skadefri. Når en spiller ikke har spilt på lenge, er det han nettopp trenger er å spille.

Bare to og en halv måned senere fikk pipen en annen lyd. «Han kom inn i gruppen i juni for å komme inn i gruppa og dynamikken der, og sannheten er at han var mye bedre. Han har bare startet en kamp for klubben, og det forteller meg noe. Forhåpentligvis vil vi se den beste Ansu igjen, men nå er han ikke en del av troppen».

Han er altså nå i en situasjon der han er ikke kan spille nok kamper eller minutter som han trenger for å få tilbake skarpheten som vil føre han tilbake der han var.

Skader har utvilsomt bremset ham ned og nå ser han ut som en midtspiss for klubben, hvor han spilte mest i Barcelonas ungdomsavdeling, mer enn som en lynhurtig ving.

Problemet med det er selvfølgelig at det er en mann som heter Robert Lewandowski som har gjort krav på plassen. Foreløpig ser Ansu Fati sine sjanser som hovedspiss stadig mer begrenset ut.

Hans skadeproblemer ble forverret av en rekke ulike omstendigheter.

Spoler vi tilbake til tiden før Xavi ble ansatt så vi et desperat Barcelona prøve alt de kunne for å pushe ham tilbake i spill så fort som mulig samtidig som Fati selv ville kjapt tilbake.

Alt annet rundt spilleren bør tillate den sterkeste granskning. Han har verdiene som kreves for å gjøre ham til leder i Barcelona. Å respektere autoritet, motstander og fansen. Svært høflig, godsinnet, profesjonell og en perfekt rollemodell.

Hans historie kan brukes til å inspirere unggutter fra alle bakgrunner at ingenting er umulig.

Hans far, Bori Fati, er en ex-fotballspiller, som ble født i Guinea-Bissau. Etter han emigrerte til Portugal dro han til Marinaleda, en liten by i nærheten av Sevilla, da han skjønte at papirene hans var ulovlige.

Etter at han slet med å overleve ble han tatt under vingene til ordfører Juan Manuel Sánchez Gordillo, som ansatte ham som sjåfør. Selv om han er født i Guinea-Bissau, så er Bori fortsatt i dag stolt over å kalle seg en borger av Sevilla.

ØYEBLIKKET: Den 7. november 2020 skadet Ansu Fati seg mot Real Betis. Fortsatt er han ikke helt skadefri. Foto: AP.

Da han først hadde etablert seg ordnet han at kona og ungene også fikk komme til landsbyen i nærheten, Herrera, hvor han hadde slått seg ned og hvor Ansu vokste opp med fotballskole. Det tok ikke langt tid før klubbspeidere fant en vei rett til Fatis husdør.

Da han var åtte var både han og broren Braima en del av Sevilla-systemet. Som tiåring flyttet han til det berømte La Masia-akademiet.

Det er så mye som har skjedd i hans korte liv at det er vanskelig å forstå at han virkelig er en tenåring helt til han blir 20 år i løpet av noen få uker, den 31. oktober.

Til tross for all motgang med skader og humper på veien vil Ansu Fati forstå bedre enn noen andre at han er en veldig heldig mann i starten av livet.

Andre klubber har forhørt seg om han, men Fati har alltid ønsket å bli i Barcelona.

Forhåpentligvis vil han få flere sjanser til å vise seg frem for klubben, og Luis Enrique ønsker, i en ideell verden, at han skal spille flere kamper for klubben selv om han likevel kommer til å ta ham med til Qatar, på grunn av det han kan gjøre fra benken.

Men det var ikke dette vi regnet med på dette stadiet av karrieren.

Alt perfekt for Ancelotti – ikke alle aksepterer Simeone

KONTRASTER: Diego Simeone nyter fortsatt tillit, men klubbens økende velstand gjør forholdene mer utfordrende for ham. For Carlo Ancelotti går alt veien, skriver Guillem Balagué. Foto: AFP

Se Atlético Madrid – Real Madrid søndag kl. 20.30 på TV 2 Sport 1 og TV 2 Play!

Åtte kamper, åtte seire og allerede én tittel, denne gangen er det i form av årets Super Cup som er på plass i Real Madrids etter hvert enorme trofekabinett.

Bekymringsverdig for motstanderne er det at Real Madrid har hatt den beste starten på 54 år, noe de vil prøve å ytterligere forbedre i byderbyet mot Atlético på Wanda Metropolitano.

Likevel er det folk, ofte fra Barcelona-miljøet, som vil si at Real Madrid er heldige, og peke på Champions League-seieren over RB Leipzig hvor de mener at Vinicius og Courtois er mye av grunnen til at de har oppnådd så mye.

Jeg husker for flere år siden da jeg spurte Sir Alex Ferguson hva hemmeligheten er for å gjøre suksess med et lag nedover i divisjonene er.

«Enkelt», sa han. «Skaff deg en god målvakt i den ene enden for å stoppe skudd og en toppspiss i den andre enden som kan banke inn mål. Alt annet fikser seg selv».

«Crazy», tenkte jeg. Men gjett hva. Ofte var det slik det fungerte. Sir Alex traff spikeren.

Real Madrid har vist oss ofte, og mest sensasjonelt under forrige sesongs Champions League, at du ikke nødvendigvis må spille bra alltid for å vinne, så lenge du på en eller annet måtte klarer å holde deg inne i kampen.

Og når det skjer vil Courtois og Vinicius i hver sin ende bety at du alltid har en god sjanse.

Det er ikke så enkelt selvfølgelig, og dette laget ledet av Carlo Ancelotti og ikke minst hans sønn Davide ser noe mer komplekst, bedre strukturert med bedring på dødball.

Og viktigst er det at det er kamp om plassene, bedre organisering og positiv innsikt i spillernes hjerne.

Til nå har alt Ancelotti har gjort fungert.

Resultatet av å implementere selvtillit i arrogante Vinicius ser alle samtidig som forbedring av Rodrygo som nå blir brukt som en falsk nier og alltid gjør det bra når han må ta ansvar er et bevis på dette.

Til og med Marco Asensio som ikke har fått mange minutter gjorde sitt denne uken da han roet Real Madrid-nervene da han scoret det sene målet mot Leipzig.

Ancelotti har ikke fått til alt han han prøvd på.

Han ønsket ikke å miste Casemiro til Manchester United selv om klubben følte han hadde de beste årene i klubben bak seg og i Tchouaméni hadde de en mer enn god nok erstatter på defensiv midtbane.

Til nå har de tatt riktig avgjørelsen og overgangen har gått sømløst.

Ombyggingen av stadion gjennom pandemien har også blitt perfekt timet – og samtidig har de vunnet ligaen og Champions League.

Alt fungerer meget godt i klubben, selv om det er noen svakheter.

De har fortsatt ikke funnet den perfekte balansen i den bakre fireren. Alaba er bedre som stopper enn venstreback, men han kan spille der for å få plass til Rudiger.

Hvis de spiller med Ferland Mendy på venstreback så vet de at de mister et alternativ fremover i banen fordi han er mye bedre til å forsvare seg enn å angripe. Uansett hvem som spiller der blir det et kompromiss.

TUNGT: Eden Hazard fortsetter å slite i Real Madrid. Foto: AFP

Hazard er til syvende og sist en skuffelse som er langt unna den fysiske og mentale styrken som han hadde i sine beste dager, og etter å ha sett ham starte mot Real Mallorca var det veldig skuffende å ikke se han fortsette i Champions League.

Hazard var alltid en kvalitetsspiller og koste seg utpå banen, men i Real Madrid er det tydelig at han ikke føler på kjærligheten for spillet som gjør ham så mye bedre. Forhåpentligvis vil VM som kommer gi ham et «nytt» liv, og han vil i det minste nyte godt av tilliten til Roberto Martinez hos det belgiske landslaget.

Det Ancelotti nyter aller mest er at troppen er gjennomsyret av vinnere.

Hos Atletico går ikke ting like bra på grunn av forskjellen av det Simeone ønsker og hva spillerne vil gjøre.

Atlético har signert ordentlig gode spillere og som en konsekvens av det vil de spille bedre fotball, og ikke alle aksepterer hva Simeone gjør.

Men for øyeblikket har Simeone full autoritet.

Med det sagt, med 14 kamper igjen forrige sesong etter sjokktapet hjemme for Levante var det konkrete samtaler i klubbens styre og stell og blant spillerne som endte opp med å gi tillit og et beklagende forslag om at det kanskje, muligens, ikke hadde vært så dumt om dette Atlético-laget kunne spilt noe bedre fotball.

Fra det øyeblikket de flyttet til deres fantastiske stadion Wanda Metropolitano ble de mer velstående gjennom Champions League-suksess, og med det kom jaget etter bedre spillere.

Problemet med det er at bedre spillere vil spille bedre fotball og ikke alle passer ikke til stilen du vil spille.

Resultatet av det betyr at spillere som Joao Felix nyter tilværelsen fordi han har fått en så høy status, mens bakover i banen gjør de for mange feil. Til og med Jan Oblak, som inntil nylig ble sett på av mange som den beste keeperen i verden, ser for øyeblikket ut som en skygge av den spilleren han nylig var.

Alt dette kommer av et miljø hvor ikke alle ser ut til å være fornøyd med hva som blir krevd fra dem.

SPESIELL SITUASJON: Griezmann-situasjonen er latterlig, skriver Guillem Balagué.

Griezmann-situasjonen er latterlig, nesten en hinsides parodi.

Atlético hentet ham fra Barcelona på en toårsavtale med en enighet som ville kostet dem 40 millioner euro hvis han spilte 50 prosent av kampene – en kamp teller hvis han spiller minst 45 minutter.

Han spilte 82 prosent av kampene forrige sesong, noe som betyr at han må spille 14 fulle kamper eller i overkant av 45 minutter per kamp for Atlético for å utløse 40 millioners-klausulen.

Det kommer ikke til å skje selv om Simeone tidligere denne uka innrømmet at Atlético er et bedre lag med Griezmann på laget.

På tross av den begrensede spilletiden har han vært viktig for klubben denne sesongen med tre mål – to i ligaen inkludert vinnermålet mot Valencia og scoringen langt på overtid mot Porto i Champions League.

Ikke overraskende vil han ha en avklaring før eller siden.

Atlético la frem et tilbud på 20 millioner euro som Barcelona raskt avslo. Men klubben vil definitivt ikke ha ham tilbake sammen med lønnen som skal ligge på rundt 38 millioner euro i året.

Barcelonas overgangsvindu: – Galskap fra alle sider

MANGE NYE ANSIKT: Jules Koundé, Robert Lewandowski, Raphinha på dette bildet er alle nye. På benken satt en haug med andre som har kommet inn denne sesongen.

En kjapp titt på den nye Barcelona-troppen er alt man trenger for å skjønne at dette er et lag som nesten garantert kommer til å være mye nærmere å kjempe for LaLiga-tittelen denne sesongen. Hvordan de kom der med en blanding av nye lån og ved å selge store deler av sine verdier, er en diskusjon for senere. Barcelona-supportere kan glede seg over at i dette overgangsvinduet har klubben prestert like godt utenfor banen som de tidligere har gjort.

Med spillere som Robert Lewandowski, Raphinha og Jules Koundé hentet inn for å styrke laget over hele banen – sammen med gratisovergangene Franck Kessié på sentral midtbane og Andreas Christensen i midtforsvaret for å styrke bredden – har Xavi Hernandez fått det han har ønsket. Vel, nesten … men ikke helt.

Det han gjerne ønsket seg som den siste brikken i puslespillet, var Manchester Citys Bernardo Silva. Og Leo Messi.

Og grunnen til at Xavi ønsket Silva så voldsomt, var å utnytte rommet bak når lag presser høyt og det som trengs er muligheten til å kjapt kjøre overganger. Det er kontroll med Gavi, Pedri og de Jong, men Silva ville ha gitt ham bedre valg i den siste tredjedelen mot de bedre lagene når rommene er små.

Silvas agent Jorge Mendes møtte Laporta ved starten av sommeren, og presidenten sa at han var definitivt interessert selv om ingen bud kom.

Barcelona ønsket å tvinge Frenkie de Jong ut av klubben for å få inn Silva, men tallene gikk ikke opp. Eller så fant de ikke ut hvordan de skulle gjøre det.

Silva ville ikke vært fremmed for en overgang til Barcelona, men det eneste tilbudet som kom inn var fra PSG – som han selv hadde bestemt seg for å avslå.

TILBAKE?: Xavi ønsker seg Lionel Messi, skriver Guillem Balagué.

Men ikke misforstå, dette er fortsatt høyt oppe på Xavis «to do»-liste. Om det ikke blir Bernardo Silva, hvorfor ikke Leo Messi? Den fantastiske argentineren forlot klubben på grunn av at klubbens situasjonen tvang ham ut.

Det var den gang, og nå vil Barcelona utvilsomt se på muligheten for å hente ham tilbake i fremtiden fordi Messi vil være perfekt for hva Xavi prøver å få til med dette Barca-laget. Det vil fullt og helt være opp til Messi selv, og ingenting vil skje før VM.

Det har åpenbart ikke manglet skjær i sjøen i dette overgangsvinduet for Barcelona.

Xavi har alltid ønsket to spillere i hver posisjon, og har nå blant annet tre venstrebacker etter ankomsten av Marcos Alonso på «Deadline Day» som en del av avtalen som sendte Pierre-Emerick Aubameyang til Chelsea.

Det oppsto utålmodighet da Koundé ventet på å bli registrert, og presidenten og klubbkassereren måtte personlig garantere at pengene (rundt 110 millioner kroner) skulle bli betalt på en eller annen måte før vinduet stengte. Hvis Barcelona ikke hadde funnet pengene, ville regningen landet på dørmatta deres.

Noen måtte ut; Aubameyang passet inn i regnestykket. Barcelona krevde rundt 200 millioner kroner, men Chelsea tilbød 120 millioner kroner pluss Marcos Alonso. Barcelona ville ha en litt annen avtale der Alonso ikke ble en del av ligningen, med et håp om at Chelsea lot ham gå gratis.

Da det ble klarere at Jordi Alba ikke skulle noe sted, fant Xavi plutselig ut at venstrebackplassen var overbemannet. Samtidig var det en lettelse for Joan Laporta og klubbkassereren fordi avtalen med Chelsea betød at de ikke måtte legge inn deres egne penger.

Xavi har dog ikke fått det han ønsket på høyrebackplassen heller.

TURBULENT SOMMER: For å få plass til alle de nye signeringene måtte Barcelona kvitte seg med noen spillere. Både Frenkie de Jong og Pierre-Emerick Aubameyang ble forsøkt presset ut. De Jong ble værende, Aubameyang dro til Chelsea helt på tampen før vinduet stengte.

Han ønsket seg Thomas Meunier fra Borussia Dortmund, men det han fikk var Hector Bellerin fra Arsenal på en gratisovergang.

Nok en gang var det spor av galskap fra alle sider. Ved å la Bellerin gå gratis selv om han hadde ti måneder igjen av kontrakten, sparte Arsenal lønnen på en spiller de sannsynligvis ikke kom til å bruke. De mottok også 25% av signeringsbonusen.

Til syvende og sist er det fortsatt en eim av kompromiss og pragmatisme over begge avtalene fordi det betyr at effektive Barcelona har byttet ut en bra målscorer til to backer som på dette tidspunkt ser ut som mer enn bare to spillere i troppen.

Noen ganger er det enkleste ved å drive en fotballklubb er å la det avhenge av hva som skjer på banen.

Barcelona-stars’ much needed wake up-call

GROUNDED: Robert Lewandowski against Rayo Vallecano. FOTO: NTB

Supersøndag i La Liga på TV 2 Play og TV 2 Sport 1:
19.00 Barcelona – Real Valladolid
21.30: Espanyol – Real Madrid

Identical results from Real Madrid and Barcelona in their second league matches of the season (1-4 away wins) although that is probably where the similarity ends. A new-ish look for Real Madrid but the same old approach that frequently has teams scratching their heads and asking «how did that happen» just after they have been beaten by a team that hadn’t needed to play very well to win.

It helps of course when you have the mercurial genius of Luka Modric to score and make goals with moments of inspiration not to mention the raw brilliance of Vinicius Jnr who, frighteningly perhaps, probably still hasn’t reached his full potential.

But at Celta on Saturday night many eyes here were on Tchouameni the man brought in to fill the defensive midfield position recently vacated by Casemiro who has decided to move to Manchester United. Casemiro apparently let it be known after the Champions League that he thought he was at the end of a cycle and needed a change.

It was not, he insisted, about money although of course it always is demonstrated by the fact that his move to England will see him double his salary from €10 million a year gross to €20 million gross. Not that Real Madrid were ever going to stand in his way with United willing to fork out €70 million for a player that despite a promising start to the season was beginning to show signs of slowing down and who is already six months the wrong side of 30.

A player’s timing off the pitch can often be as important as it is on it and he is probably leaving at just the right time before any of his weaknesses are exposed. Just how he settles in at Old Trafford remains to be seen although my fear is if Erik ten Hag is to remain faithful to his high-pressure philosophy, with a high defensive line, then Casemiro’s lack of pace will be exposed. He lacks the ability to control the spaces behind him, primarily because he is quite slow on the turn.

This could prove expensive against teams such as Arsenal and Manchester City, who play a lot of inside passes and find pockets of space. Madrid’s compact set-up disguised that weakness in Casemiro’s game especially with Kroos and Modric close at hand as a passport out of trouble. With less quality around him in the Brazilian national side, he was less influential. That could be a problem with United when faced with teams that pressure high if he is expected to drive with the ball.

Back to Tchouameni who was making his second league appearance in the holding midfield role and doing considerably better than he did in his debut there the previous weekend at Almeria.

At €80 million potentially rising to €100 million it’s safe to assume he hasn’t been bought in from Monaco to make up the numbers. There are also many similarities between the two players. Tchouamerni is 22, Casemiro was 23 when he was brought back from loan at Porto by Rafa Benitez.

Both looked frail and nervous at the beginning although both were clearly ideally suited to that most rigorous and wearing defensive midfield position. Tchouameni showed enough at Celta to suggest that he has more than enough about him to be able to fill the ample shoes left by Casemiro. What he probably will do is hit the floor running a lot quicker than Casemiro did when he returned. Back then Benitez wanted to play him a lot more but president Florentino Perez wanted a midfield comprising Kroos and James Rodriguez or Isco, which lacked equilibrium and defensive awareness. Rafa was right although that was never going to prevent him from losing his job.

After two months in the wilderness under Zidane, defeat against Atletico Madrid persuaded the French coach of what Benitez could have told him all along – that Casemiro was needed to cover the club’s defensive limitations.

Eleven appearances in that season’s Champions League culminated in the final against Atletico Madrid where he played the full 120 minutes, as Real Madrid won their 11th title in a penalty shootout after a 1-1 draw.

But the changes occurring at Real Madrid look like mere ‘tinkering’, a minor shuffling of the pack, compared to what’s been going at Barcelona under Joan Laporta’s new regime.

In this post-Messi era the club is now hurling itself towards, success – should it come – is going to be built on the basis of an all-round performance from the whole orchestra rather than on the brilliant displays of an immensely talented soloist.

It’s difficult to put across the off the scale pressure and expectations that were put on the Barcelona ‘new-boys’ as they lined up to start their campaign against Rayo last weekend.

With everyone imagining that every game was going to be something like a 4-0 walk in the park, a 0-0 draw was probably a reality check and a wake up call for all the players including old experienced heads like Robert Lewandowski and Andreas Christensen.

Real Sociedad’s plan involved building from the back but then attacking the spaces through the centre when they were created with small intricate passes in the last third, and players running from behind into the box.

Effectively what it did, certainly for the first half, was turn the match into a box to box slogging match, which is something that Xavi hates but unfortunately what he is going to have to get used to for a while.

Barcelona won well in the end but not before a first half display that suggests while the coach might want them to play one way the instincts of players like Dembele , Ferran Torres, Araujo who sometimes played it long, or even Lewandowski, is not about control but rather more about going for the spaces.

The second half saw the game change after Xavi told them to keep the ball longer, build together as a team and defend as a unit.

Of course it always helps when you have someone like Ansu Fati that you can call on to help your side play the way you want them to.

After 10 months out over the past two seasons Barcelona are not surprisingly using his talents sparingly as he battles his way back into the limelight. Lest we forget Ansu Fati is still only 19-years-old

Less is more would certainly seems to be the way this prodigiously talented youngster sees his role currently. 15 minutes, two assists, one goal, game over.

He thrives in that 3:4:3 formation that Barcelona used for an hour far more than Ferran Torres did because he can play between the lines. Having proved his value it is probably unthinkable now that, injuries permitting, he will not be an automatic starter for both Barcelona and Spain, his adopted country.

Meanwhile Xavi is going to have to get used to the fact that, for the time being, he may not have the all the midfielders that he needs for the football he wants to put into practise, something that will become increasingly obvious in bigger games.

He will get closer to achieving what he wants if he can bring in Bernardo Silva between now and the transfer deadline. Failing that he will need to change some of the instincts of some of the players that he has and that could prove to be an enormous task.

La Liga-preview: Ancelotti keeps faith, while Barcelona go for broke

Another competition, another trophy for Real Madrid, this time their fifth European Super Cup against Eintract Frankfurt just before the start of the new La Liga season.

Working on the basis that if it isn’t broken why bother to try to fix it, Ancelotti lined up with the same 11 that saw off the challenge of Liverpool in last season’s Champions League and cruised to a efficient and painless 2-0 win in Helsinki. 

They finished with new signings Aurelien Tchouameni and Antonio Rudiger coming on for the last five minutes which probably tells us much about their plans for the upcoming season. The two players are the necessary addition of muscle and strength to his line up.

Basically the game plan will be similar to that of last season with the combination of Casemiro, Kroos and Modric (named by Ancelotti as Real Madrid’s Bermuda triangle because when the ball goes there it seems to disappear), helped in a fluid 4-4-2 by the box to box Valverde, alongside the more rock and roll style second half performers like Modric understudy, Ceballos, and young and dynamic players like Camavinga, Tchouameni and of course Rodrygo available from the bench.

WINNER: Carlo Ancelotti with Eder Miliato and Casemiro after the supercup-win. FOTO: NTB

Ancelotti reckons they have a stronger squad than last season, one that cannot count on Mbappé, but that will not get a striker to replace the hole that his decision to remain in PSG has left. Real knows that any other striker they might purchase is never going to be as good as the one they currently have – Karim Benzema who on Tuesday leapfrogged Raul to become the club’s second highest ever goalscorer behind Ronaldo with 324 goals. In Karim (surely the new Ballon d’Or) and Courtois, the Italian manager has got two of the three best players in the world (the other one? The one they missed out on). And in Vinicius they have potentially the best young player on the planet (he received in Helsinki the trophy to the young player of last season’s Champions League)

While rebuilding their stadium they did not want to get into debt with players (except Mbappé) so any purchases now will have to be funded by sales of players like Marco Asensio should that ever happen (looks unlikely this summer). Youth is the name of the game for them and they keep looking for players with huge potential, as they are not about to start competing with the likes of PSG and Manchester City on the open market.

Benzema and Modric are by all accounts handling the dilemma that everyone will encounter of having to play a World Cup halfway through a league campaign by making it clear that they want to play in every game. Ancelotti though trusts the squad so much that rotations will be used more often than he did at the start of last campaign. By the way, Hazard seems to have been lost in the Bermudas too, as he did not even warm up in the Supercup.

STARS AND PRODIGY: Thibaut Courtois and Karim Benzema embrace Vinicius Jr. FOTO: NTB

Last season they won the title with with four games to spare eventually winning by a 13 point margin and were clearly the best team in the league, one blip in the Clasico apart.

The Champions League was another matter altogether and they weren’t superior overall against any of their opponents in the knockout phase – including Liverpool in the final – yet still managed to end up lifting the trophy. Why are we still surprised? Real Madrid (almost) always find a way, but they need to play better to have the chance to win it again. They showed us last campaign how not to win the competition (conceding goals and chances, losing the first game without attacking, losing at home in the second leg before turning it around with football miracles)! Even if they did.

As for Barcelona there were two ways of sorting out the financial catastrophe left by the previous regime.

The first is the softly-softly cautious economists’ approach making sure that little by little that the club is being run on a firm financial footing, until such point as the club is once again solvent and viable. Meanwhile they could have used young players and hope to become competitive in the mid term.

Then there’s the Laporta way. During elections he persuaded everyone that he was willing to be cautious and had in his team some excellent economists and people willing to rebuild the fortress, but they are now gone as he decided to go for broke instead. 

Effectively what he has done is sold parts of the club laying to rest the myth that this is a club owned solely by its members. It clearly isn’t anymore, although you will not hear anyone at the club saying as much.

The club is now owned by the various funding outsiders that have put money into the club (either by buying parts of it or by loaning the club huge amount of money) as much as it is by the members.

It has sold 25 per cent of its TV rights for the next 25 years, and other percentages of the TV hug (Barça studios) and plan to get rid of a part of Barcelona Licensing and Merchandising department, all to very surprisingly overpriced. But LaLiga considers that is not enough to register players. 

The Goldman Sachs loan along with the parts of the ‘family silver’ they have sold provides funds to service the debt as well as buy players, but they still need to reduce wages in order to be able to register everyone. Hence the departure of some footballers and the immense pressure to invite Frankie de Jong to leave. Nothing of what Barcelona is doing with Frankie is new (using local media to turn fans against him, threaten to take to court his last contract), but Laporta is not scared of taking strong decisions to help the club to refloat. Not renewing Messi, for instance. The fear is that if success does not come on the pitch, the bankruptcy of Barcelona is guaranteed, and with less options to be rescued as they will have less portions to sell. Once again Barcelona are taking things to the wire and they might not even have everything in place by the time proceedings start at the weekend. At the time of writing they were still about €30 to €40m short in terms wages reduced further for La Liga to allow them to register the likes of Robert Lewandowski, Raphinha, Jules Kounde, Frank Kessie, and Andreas Christensen.

They are looking to convince Piqué to reduce his wages which he will do and are also trying to see if they can pay some of Busquet’s wages next season although at the moment his plan would seem to be to leave at the end of the season and join Inter Miami in the MLS.

If they can manage to join all the pieces there is no doubt that they will have a very strong side. Is it strong enough in terms of the traditional Barcelona DNA? Xavi forms a fundamental part of that DNA as does the Barcelona Academy although at this stage the Barcelona coach is looking at strengthening with some of the best players in the world rather than closer to home. The style will be determined by centre backs that will want to play the ball and a midfield led by young Pedri. But I imagine that, while the style gets defined, many games will be won by the quality of Lewandowski, Dembele and Raphina.

Lewandowski will score goals, Pedri is growing in stature, and the bench will be stronger with a lot of alternatives particularly up front and quality at the back so they should once again be candidates for everything.

At Atletico, efforts to get rid of Alvaro Morata look premature especially as he has shown as the club’s best goalscorer in pre-season and it looks like the number nine that they were looking for was there all time. Financially, however, they still need him to be gone but Simeone is asking the club to make an effort and keep him.

Their problems last season were probably linked in part to a hangover from having won the title the year before. Rumblings of discontent emanated from inside the camp about Simeone despite the fact the club has not hesitated in immediately reinforcing his authority. In pre-season they have improved from both attacking and defensively, even on set pieces, and they keep playing the Simeone way. The use of new arrival Axel Witsel as a centre back plus that of full back, Nahuel Molina from Udinese in defence should also strengthen them. Victories and challenging for the title will keep the discontent quiet, but if defeats arrive, expect Simeone to be under pressure again.

Not everything can be learned from pre-season games although I went to see Sevilla against Arsenal in the Emirates Cup a couple of weeks ago and they were frankly inept and nothing like as intense as a Sevilla side has to be if they want to mix it with the top boys.

The arrival of central defender Marcao from Galatassary and full back Alex Telles on loan from Manchester United should help to compensate for the loss of Jules Kounde to Barcelona while isco returns to Andalusia on a two year deal with much to prove after nine years at Real Madrid.

Whatever happens they ill need to raise that lethargy that was with them as they succombed to a bruising 6-0 defeat against Mikel Arteta’s side if they are to have any hope of repeating that fourth place finish they achieved last year. Fans are not in love with Lopetegui, and his relationship with director of football Monchi is not the most fluid, so they also need a good start of the season. 

Should they fall short then Villarreal look to be in a good place to achieve it and Unai Emery will be hoping his talismanic striker Gerard Moreno has a more fortunate season that the injury blighted one who endured last campaign.

Giovanni lo Celso has returned to Tottenham but Villarreal would love to bring him back to the club, although that might depend on Arnaut Danjuma finding a new home. Young star, Yermy Pino also could leave Spain with Arsenal having put in a bid of around £33m which Villarreal might accept despite being half the price of his release clause. Key players at the side have asked the club not to get rid of him, but Villarreal is and will always be a selling club.

Real Sociedad will hope to maintain their level and have shown their intent with a the £15m signing of Brais Mendez from Celta Vigo where he has spent his entire senior career. Many eyes will be on Takefusa Kubo who has since he joined Real Madrid as an 18-year-old been on a tour of Spain at clubs like Mallorca, Villarreal, Getafe and then back to Mallorca before Real Madrid have finally decided that the time is now right to sell him on a permanent deal to the San Sebastian club. Could this be the place where we finally see just what the prodigiously talented Kubo is capable of?

Real Betis are going to struggle to maintain their fifth place finish of last season not least because of financial fair play regulations that have prevented them from signing players because they are at their wage cap limit. Isco was a case in point, something made even more galling by the fact he has gone instead to City rivals Sevilla. Betis mightnot be able to register this weekend around seven players, four of which might have started on Monday against Elche. Joaquin, Bravo and William Jose are three of them.

Athletic Club also doesn’t have a huge amount of room for manouevre with their self imposed rule of only playing Basqeu players, and their real coup has come with the signing up of Ernesto Valverde for his third spell as coach at San Mames.

Ernesto was in fact was interviewed for the Manchester United post before it was given to Ralf Rangnick and Leeds United were also rumoured to be interested, and would have replaced Bielsa if he had resisted the whole of last season. He has signed on a one year deal which could be extended depending how things go for all parties at the club.

Valencia continue to struggle because of the lack of investment and will need to be clever in the market if they are to achieve anything. They had to sell Goncalo Guedes to Wolves for around £30m to avoid going into the red and much will depend on whether or not they can find a way of bringing back Bryan Gil to the club after he had to return to Tottenham at the end of his loan deal.

And it will be wonderful to see how Diego Martinez fares at Espanyol, a club in the top ten budget wise, yet who only managed to finish 14th in last years table. Still it isn’t all peace and quiet at the Cornella Stadium with main striker Raul de Tomas waiting for an offer to leave and an absence of the arrival of new players that maybe he was expecting.

LaLiga counts with the two giants being both strong at the same time again, with the two best goal scorers in Europe last season (Benzema and Lewandowski), with the best player in the world (Benzema), with two of the best youngstairs in the world (Pedri, Vinicious), the best goalkeeper in the world (Courtois), with the Champions of Europe… who said LaLiga was dead!

Gigantene møtes igjen: – Kan kun se ett resultat

Komponisten Rossini sa en gang om Richard Wagners musikk at den hadde «vakre øyeblikk, men et forferdelig kvarter av en time». Det samme kan sies om prestasjonene til Real Madrid, som på en eller annen måte befinner seg i Champions League-finalen mot Liverpool lørdag kveld i Paris.

Hvordan kom vi til dette punktet? Jeg vet virkelig ikke, og jeg er ikke overbevist om at selv Real Madrid-spillerne gjør det, bortsett fra å si at dette er et lag som alltid ser ut til å finne en måte å vinne på. Det har de gjort ikke én eller to ganger, men forbløffende tre ganger mot tre av de beste lagene i verden.

Å hylle deres usannsynlige, hjertestoppende seire over Paris Saint Germain i 16-delsfinalen, Chelsea i kvartfinalen og deretter Manchester City i semifinalen, teiper over sprekkene og ignorerer en tøff virkelighet, nemlig at for det meste i alle disse kampene – bortsett fra førsteomgang mot Chelsea – har Real Madrid rett og slett vært forferdelig.

Eller sagt på en annen måte, så spennende å se på som disse comebackene har vært, kunne de ha vært unødvendige om Real Madrid hadde spilt bedre i utgangspunktet.

De tapte 1-0 for PSG i den første kampen av 16-delsfinalen i Paris, og det burde vært minst fire. I returoppgjøret scoret Mbappe et hattrick, men to av dem ble annullerte. PSG var overlegne i rundt 150 minutter over de to kampene.

Mot Manchester City i semifinalen burde hjemmelaget ha scoret minst seks, og fullført på Bernabéu i den andre kampen. Rodrygos sene mål sendte imidlertid kampen ut i ekstraomganger mot et sjokkert Manchester City, som hadde utseendet til et lag som ikke kunne tro hva som faktisk skjedde med dem.

Til tross for at de spilte for mye av disse kampene på en måte som lignet en lærepenge i hvordan man ikke skulle komme videre i en cupkonkurranse, klarte de å komme tilbake fra randen. De har forvandlet dette til en fortelling – en selvoppfyllende profeti – som antyder at disse comebackene er det de gjør hele tiden. Det gjør de selvfølgelig ikke, men på en eller annen måte har de overbevist seg selv og til og med motstanderne om at dette er tilfellet.

Kan de gjøre det igjen mot et lag som jeg er overbevist om for øyeblikket er et av de beste lagene i verden, sannsynligvis det beste Liverpool-laget noensinne?

Liverpool er helt klart et overlegent lag. Det er ingen diskusjon om det. Men det er langt ifra å si at det blir dem i stedet for Real Madrid som ender opp med å løfte trofeet lørdag kveld.

Hvis det ble avgjort på forberedelser før kamp så er det allerede fordel Real Madrid.

Det snakkes om et slitent Liverpool som har måttet spille massive kamper helt opp til finalen, mens Real Madrid er helt ferske etter å ha sikret tittelen for nesten en måned siden.

Liverpool har en rekke skader, mens Carlo Ancelotti har en ren helseerklæring fra leiren sin og en fast og engasjert tro på hva hans beste lag er. Det eneste han sannsynligvis vil diskutere er om han skal starte med Valverde eller Rodrygo på høyre side av midtbanen.

Han vil sannsynligvis velge Valverde fordi Rodrygo har vist seg å være mest effektiv når han kommer inn fra benken og vil også – avhengig av hvordan spillet går – se til at Camavinga spiller en rolle.

Bortsett fra disse dilemmaene er dette et Real Madrid-lag som velger seg selv.

Hvert lag i verden har et spillemønster – en «oppskrift» som kan identifisere dem. Alle lag unntatt Real Madrid.

Det er vanskelig å forberede seg på å forsvare seg mot dem fordi dette er et lag hvis strategi i utgangspunktet ikke har noen strategi, og en som avhenger av den individuelle kvaliteten til spillerne i stedet for en utarbeidet plan.

Real Madrid handler om ett øyeblikk, ett trekk, én spiller, og fundamentalt sett er det den kvaliteten som har tatt dem til Champions League-finalen så vel som til LaLiga-tittelen.

Hvis de skal vinne, må de senke tempoet i spillet til sitt nivå i stedet for å prøve å gå tå til tå mot Klopps pressemaskin. For å gjøre det må de få ballen oftere enn de gjør i de fleste LaLiga-kampene.

Hvis de kan beholde besittelsen, få kontroll, diktere tempoet og tillate folk som Kroos, Modrić og Casemiro å dominere, kan Liverpool havne i trøbbel fordi Real Madrid er like gode til å holde ballen i den siste tredjedelen som alle andre. Hvis de kan passere gjennom Liverpools presslinjer så har de en sjanse.

Hvis de kan gjøre det, vil de se etter det ene øyeblikket, én sjanse, kanskje med en som Vinícius bak deres forsvarslinjer for å skape en sjanse for en som Karim Benzema.

Mo Salahs snakk før kampen om hevn og «uavsluttede saker» etter skaden han pådro seg i hendene på Sergio Ramos forrige gang disse to lagene i finalen i 2018 gjør verken ham eller klubben hans noen tjenester, og Jürgen Klopp gjør rett i å avvise dem som irrelevante.

Den egyptiske angriperen er potensielt et større våpen for laget sitt når han fokuserer på å gjøre jobben sin og hjelpe Liverpool med å vinne kampen i stedet for å være besatt av å få hevnen sin.

Og vinne den burde de, fordi logikken sier at Liverpool er et bedre lag – med sine målscorere, kraftige knusende midtbane og frittflyende backer.

Selv om vi aldri kan være for sikre på hva Real Madrid kommer til å dukke opp med, er det ganske trygt å anta at Klopps Liverpool har som mål å sette et kvelertak på kampen fra starten av ved å bruke det høye tempoet og intensiteten som faller så naturlig for dem.

Liverpool er så vanskelig å slå, ikke bare på grunn av tingene de gjør, men først og fremst fordi de gjør dem så bra.

Ting som å stjele ballen, angripe med en tetthet av spillere gjennom midten, løpe inn bak med sine plyndrende backer – og gjøre alle disse tingene konstant.

Hvis Liverpool kommer mot Real Madrid fra begynnelsen og skaper sjanser, og motstanderen ikke klarer å få kontroll over kampen – som skjedde i for mye av deres tidligere kamper – så kan jeg kun se ett resultat.

Klopp kommer med krav, konsistens, prestasjoner, med laget hans som utstråler kvalitetsspill mellom linjene.

En av hans største prestasjoner har uten tvil vært å ta spillere som Mané, Salah og Diaz som iboende er individuelle spillere og forme dem til spillere som kan jobbe og skinne i dette flotte kollektivet.

Han og Ancelotti har kontrasterende stiler, selv om de har to ting til felles, nemlig kjærligheten og respekten til spillerne de velger og kunnskapen om at de passer perfekt for klubbene de representerer.

Det er vanskelig å se hvordan det kan være andre enn Liverpool som løfter trofeet, men det er Real Madrid de spiller mot her, og hvis Liverpool ikke klarer å senke dem, hvis de gir dem et hint om en livline, kan alt skje.

Antall visninger