En britisk statsminister, Benjamin Disraeli, sa en gang at «det er tre ting i livet: løgn, fordømte løgner og statistikk». Fotballens verden er overfylt med statistikker og data, hvorav mye kan brukes til å si omtrent alt du vil ha den til.
Et eksempel: Hvis du er en Barcelona-fan vil statistikken fortelle deg at under Diego Simeone har Atlético Madrid aldri vunnet en seriekamp på Spotify Camp Nou.
Atlético-fans vil ikke overraskende slå tilbake og si at til tross for at de ikke har vunnet én kamp der, så var uavgjortkampen i den siste runden på Camp Nou nok til å ta ligatittelen – i en kamp Barcelona hadde alt å vinne.
Simeones menn er ubeseiret siden 8. januar da de tapte hjemme for Barcelona, og har 33 poeng av 39 mulige på de siste 13 kampene. Med seks seire på rad, vil de statistisk sett gå inn til Barcelona-kampen som formlaget i LaLiga.
Så hvorfor blir denne sesongen sett på som en fiasko for Atlético og hvorfor buldrer det av misnøye angående Simeones fortsatte tilstedeværelse i klubben?
Til tross for den drastiske forbedringen etter VM, er fortsatt realiteten at de i desember 2022 allerede var ute av alle de tre store konkurransene, og det er uakseptabelt for Atlético.
Etter Qatar-VM tok Simeone en bevisst beslutning om å endre måten Atlético Madrid skulle spille på.
Han har alltid forsvart lagenes rett til spille på forskjellige måter. Tapet i september mot Real Madrid betød at han kunne gå tilbake til den gamle Simeone-måten.
Resultatene var isolert sett veldig gode med fire seire og en uavgjort i de neste fem ligakampene, men så ble det bare ett poeng på de siste tre kampene før VM startet.
Han hadde samtaler med noen av de mest bemerkelsesverdige spillerne sine, noe som fikk ham til å innse at selv om han hadde mistet kvalitet i troppen sin, så hadde han ikke spillere med tilstrekkelig mental tøffhet som han hadde da de vant ligaen i 2013/14.
Derfor gikk han tilbake til en stil som minnet mer om laget som vant LaLiga for to år siden.
Mer kontroll over ballen, mye fart fremover, intensitet uten ball, og et lag mer opptatt av å score flere enn å være besatt over å ikke slippe inn færre mål.
Det var dette fansen krevde, som begynte å vise misnøye over spillestilen, både på sosiale medier og fra tribunen.
Det er mange i klubben som tror Simeone-æraen har gått sin gang, selv om det er en helt annen sak hvem som har guts til å fortelle ham det. Slik situasjonen er nå han han fortsatt ett år igjen av kontrakten, og det vil være opp til ham når han drar.
Samtidig som mange håper han ville kalle det en dag og Luis Enrique kunne overtatt, så har endringen med mer offensiv fotball fungert for ham akkurat i tide, og ser ut til å være en god plattform for klubben neste sesong.
Det er tre spillere som i hovedsak skal ha æren for den positive endringen av sesongen.
Midtstopper Mario Hermoso er rask, kan spille ut bakfra, og selv om han ikke er like sterk som det Diego Godin var, gir han mer flyt i angrep.
Koke har blitt plassert høyere opp på banen i motsetning til tidligere da han spilte rett foran ankeret. Dette gir mer flyt og sørger for at han spiller bra når laget spiller bra.
Og Antoine Griezmann ser for øyeblikket ut som den beste spilleren i LaLiga for et lag som fungerer rundt ham. Han har tosifret antall mål (12) og målgivende (11) som en offensiv midtbanespiller lenger unna mål. Dette antallet gjør at han har gjenvunnet respekten fra fansen, som i utgangspunktet ikke var særlig imponert over valget om å dra til Barcelona den gangen.
Hvis ikke dette fortsetter i samme spor neste sesong, vil man trygt kunne si at neste sesong vil bli Simeones siste i klubben.
Det burde gjøre det, fordi Atlético har en topp tropp, kanskje den beste i LaLiga.
De har to gode grunner til å vinne i Barcelona. De ønsker å sabotere seiersparaden til Barcelona, samt å kunne havne over Real Madrid på tabellen.
Samtidig i Barcelona handler det meste om det som skjer utenfor banen, mer enn det som skjer på den.
De ser ut til å mistet litt av dampen fremover, spesielt uten Dembélé sammen med Lewandowski. Uten ham i lagoppstillingen har den polske spissen slitt med å score mål, og det gjenstår og se om franskmannens comeback vil gjøre ting bedre.
Pedri har også blitt savnet, og det vil være positive nyheter å få tilbake duoen for Barcelona.
Og det er slike nyheter Barcelona trenger nå som Negreira-skandalen fortsetter å dominere både for- og baksidene av de spanske avisene.
Først to måneder etter at anklagene først nådde overflaten, kom Barcelona-president Joan Laporta ut og forsvarte klubbens handlinger i saken. Han benekter på det sterkeste at Barcelona har gjort noe galt.
Barcelona betalte rundt 7.3 millioner euro til et firma eid av Enríquez Negreira, som også var visepresidenten i dommernes tekniske komité.
Laporta hevder at rapportene som er levert til klubben av Negreiras sønn over en fireårsperiode fra 2014 av forklarer hvor pengene ble av og at klubben ikke har gjort noe galt.
Det er kanskje verdt å nevne at Girona, som fikk lignende rapporter, betalte 500 euro for hver. Barcelona betalte 400.000 euro årlig.
Han vil imidlertid slite med å rettferdiggjøre betalinger til noen på innsiden (selv også via et selskap eller to), selv om realiteten er at Barcelona ville prøve å få en slags balanse mot Real Madrid. Dette vil Laporta aldri innrømme selv.
Det blir nå selvfølgelig – som det alltid skulle bli – stadig styggere med Laporta som kommer ut med den gamle historien at Real Madrid har vært regimets lag de siste 70 årene, og at de er de siste menneskene som burde få lov til å påpeke feil hos andre.
«At denne klubben føler seg som offer i den beste perioden i Barcelonas historie virker for meg å være en enestående øvelse i kynisme. Jeg håper at de kan avsløres under rettssaken …,» sa han.
Real Madrid reagerer vanligvis ikke på påstander, og bruker i stor grad en «aldri klage, aldri forklar»-tilnærming som passer til deres kongelige tittel (Real).
Ved denne anledningen derimot, laget de en video fylt til random av falske nyheter, bilder uten kontekst, myter, og direkte løgner som hevdet at det var Barcelona som hadde dratt nytte av Francos tid og ikke dem.
Det var mye ting og tull og en video som tydelig viser en falsk historie som et symbol på tiden vi lever i.
Realiteten er at hver eneste klubb på Francos tid trengte å stå på streken eller på annen måte forsvinne, noe som betydde at Francos folk stod veldig nær beslutningstakere i hver klubb. Også på Camp Nou kunne man finne uttrykk for misnøye og gester av frihetskamp.
Sannheten er at Real Madrid alltid har vært og fortsatt er og vil alltid være nære makten, og selv om deres innflytelse på dommerne er litt overspilt av Barcelona, så er det absolutt sant.
Til tross for de sterke ordene, beskyldningene og påstandene, så har vi de to mest lidenskapelige klubbene som er forpliktet til den europeiske superligaen.
Kan vi anta at spenningen mellom dem nå vil føre til at samarbeidet mellom dem på dette kan bryte sammen?
Ikke i denne verden, i alle fall ikke når begge klubber ser på dette som den perfekte måten å kontrollere fotballagendaen på.