«Topptrener i Premier League var overrasket over Solskjær»

Den største overraskelsen med helgens oppsigelse av Ole Gunnar Solskjær er ikke at det skjedde, men at det tok så lang tid å få det gjort.

Til syvende og sist forteller det oss like mye om begrensningene til de som tar avgjørelsene i Manchester United som det gjør svakhetene til nordmannen.

Ole kan forlate Old Trafford med hevet hode, ikke minst fordi han absolutt forlater Manchester United i en bedre tilstand enn da han kom. Forhåpentligvis kan han returnere til trenerkarrieren om det er det han vil.

Men det er en lang vei fra å si at han maksimerte potensialet til laget. Han vil selv være den første til å innrømme at han absolutt ikke gjorde det.

En topptrener i Premier League fortalte meg nylig om hvor overrasket han hadde vært over mangelen på taktiske trekk i Solskjærs United og lagets manglende respons på problemene de stadig møtte på under kamper.

Resultatene er der for alle å se, og som et engelsk ordtak lyder: «What can’t speak, can’t lie.»

Foto: Pa Photos

I løpet av de siste 25 årene har jeg klart å skape meg en ganske vellykket karriere som journalist, skribent og kringkaster i alle spørsmål knyttet til fotball. Det er derimot ganske trygt å anta at hvis jeg fikk kontroll over TV2-sporten i morgen, ville det ikke ta lang tid før sjefene innså at jeg var helt på jordet.

For å bruke en sportslig analogi: «Different horses for different courses.»

Hver gang jeg snakket med Ole i løpet av hans tid i klubben, var han alltid opptatt av å påpeke at han ikke var spesielt besatt av taktikk, noe som var uheldig fordi i dagens fotball må du være det. I det minste må du ha folk rundt deg som er det.

Evnen til å finne løsninger, skape problemer, overraske motstandere, alt som er essensielt for å lykkes på dette nivået; alt dette krever et stort element av taktisk anvendelse.

Spillerne på nivå med de i Manchester United har trivdes med, og noen ganger holdt ut, et stort antall trenere som har gjort dem bedre og bedre. Likevel er det største samtaleemnet i Manchester United-garderoben, da spesielt etter det forferdelige tapet mot Watford i helgen, at spillerne rett og slett ikke har den nødvendige informasjonen som kreves for å gå til kamp.

Før i tiden var Manchester United alltid foran kurven av den enkle grunn at de hadde de beste spillerne. Men det var da, og dette er nå. Fotballens økonomiske hierarki har endret seg, og United er bare én av en rekke klubber som har nok finansiell innflytelse til å være i toppen.

Lørdag ettermiddag så det ut til at Watfords mer sultne, ivrige, mer drevne, ‘underordnede’ spillere sa til United: «Ja, dere har kanskje pengene; hva annet har dere?»

Nå som aldri før, handler det ikke så mye om hva du har, men heller hvordan du bruker det. I disse dager er individuell kvalitet ikke lenger det magiske trikset, fordi du nå trenger kollektiv kvalitet. Ikke minst i Premier League hvor de beste trenerne befinner seg.

Foto: Reuters

Solskjærs svikt er derimot ikke hans feil, men snarere de som valgte ham i utgangspunktet. Etter å ha gjort det bestemte de seg for å fornye kontrakten hans samtidig som det var en overflod av indikasjoner som tydet på at han ikke var mannen for jobben.

Det var en gruppe mennesker som trodde at hvis de kastet nok penger på prosjektet ville alt annet falle på plass, fordi det var slik det skjedde før i tiden.

Hadde det vært nok folk i Manchester United som forsto fotballkriteriene som kreves i Manchester United og hadde ikke Ole vært legenden som han var i klubben, ville de ha skilt lag med ham mye tidligere enn de gjorde.

Så hvem kommer inn? Har United lært noe som helst av denne opplevelsen?

Vel, det ser det ikke ut som. Jeg er overrasket over at klubben angivelig har tatt kontakt med tidligere Real Madrid-trener Zinedine Zidane.

Foto: AFP

La oss ikke være i noe tvil her. Manchester United har spillerne, og det de trenger nå er lag med informasjon, taktiske detaljer, fotballkunnskap og tilpasningsdyktighet. Dette vil gjøre dem i stand til å krige i toppen mot trenere som Jürgen Klopp, Pep Guardiola, Thomas Tuchel og Antonio Conte.

Zidane er en fantastisk manager – spesielt blant menn og egoer – men det er langt unna å si at han er en god trener. Det er han ikke, og det er en god trener United trenger på dette stadiet.

Han er ikke den rette mannen til å endre dynamikken i klubben.

Da han ankom Real Madrid, etablerte han orden ved å få toppspillerne på sin side. Med mange av de beste spillerne i verden, ikke minst noen så dødelige som Ronaldo i laget ditt, kommer du alltid til å kjempe i turneringer. Dette står for hans Champions League-suksess, men det er verdt å merke seg at han bare vant én La Liga-tittel under sine to perioder i Real Madrid.

Hvis Manchester United kan overtale Zidane til å returnere til fotballen som trener, er jeg bekymret for alle involverte parter. Det vil bety at kriteriene som kreves på Old Trafford ikke vil ha endret seg, og nok en gang frykter jeg at det vil ende i tårer.

Foto: Reuters

Det er en annen historie med Mauricio Pochettino, den andre mannen som har blitt nevnt på klubbens ønskeliste. Jeg tror absolutt ikke at han noen gang vil være i stand til å ha den innvirkningen i PSG som han kunne hatt i Manchester United. Erfaringene til hans forgjengere i klubben, Thomas Tuchel og Unai Emery, indikerer at det er vanskelig å forestille seg noen i det hele tatt som kan ha den innvirkningen.

Han ville definitivt hatt kraften, kunnskapen, energien og hjelpen i Manchester United til å kunne endre den nåværende trenerkulturen på plass i klubben, i motsetning til PSG. Der er hans største forpliktelse å forsøke å utnytte kreftene til spillere som Lionel Messi og Kylian Mbappé i samme lagoppstilling, som aldri kan være lett.

Det skjer sannsynligvis ingenting før i hvert fall slutten av sesongen. Sir Alex Ferguson var ved roret i Manchester United i nesten 27 år. Siden hans avgang – hvis du inkluderer Ryan Giggs og den midlertidig sittende Michael Carrick – har seks menn på rundt åtte og et halvt år forsøkt å gripe denne tornete Manchester United-brenneslen.

Nå mer enn noen gang må de sørge for at neste mann de får inn vil være klar, villig og i stand til å være der i lang tid framover.

Oversatt av Mathias Mæland.

Dette er brenneslen Xavi må ta tak i

Se Barcelona – Espanyol lørdag kl. 20.30 TV 2 Sport Premium 2 og TV 2 Play!

Barcelona, som alle andre toppklubber, har aldri vært kjent for sin ydmykhet når det kommer til å handle med det de oppfatter som de mindre ligaene i verden.

Men uansett standard, er arrogansen som ble vist i forhandlingene for å hente Xavi Hernández tilbake fra Qatar til Catalonia, helt uten like.

Uken før ansettelsen ble offisiell fikk Barcelona-mediene regelmessig smådrypp av informasjon fra klubben, ettersom alle involverte forsøkte å bygge opp forventningene rundt ankomsten til Xavi.

Tonen har gjennomgående vært at forhandlingene i praksis var lite mer enn en formalitet, da de annonserte ham som hovedtrener uten først å ha avsluttet avtalen.

For å gjøre avtalen enklere, bestemte Barcelona at klubbpresident Joan Laporta ikke skulle involvere seg i forhandlingene, og overlot dem til fotballdirektør Mateu Alemany og visepresident Rafael Yuste.

Begrunnelsen for denne tilbakeholdenheten var fordi Laporta hadde bestemt seg for at han ikke ville ha et bilde tatt av ham i Qatar. Tidligere hadde han kritisert avtalen som ble meglet mellom daværende president Sandro Rosell og det statseide Qatar Airways da de ble hovedsponsor for klubben i 2013.

Laporta har også nære forbindelser til Israel, og klubben vil peke på menneskerettighetserklæringen som er en del av deres grunnlov. Dette ville vært forståelig hvis det ikke var for det faktum at 14. desember vil Barcelona være i Saudi-Arabia for å møte Boca Juniors i en kamp organisert som en hyllest til Diego Maradona.

Qatar-klubben Al Saad var forståelig nok ikke imponert. De informerte raskt Barcelona om at selv om katalanerne hadde det travelt med å få avtalen over streken, hadde Al Saad absolutt ikke det, spesielt ettersom Xavi hadde fornyet kontrakten sin for ytterlige to år.

Direktørene for begge klubbene møttes til middag mens de prøvde å ordne avtalen. Xavi ankom senere etter sin siste kamp med klubben.

Til slutt ble partene enig og avtalen fullført, men som så mye som har pågått i Barcelona både på og utenfor banen, var det nok et selvforskyldt rot. Al Saad annonserte blant annet en avtale som ikke var ferdigstilt, og sa at Barcelona hadde gått med på å betale Xavis utkjøpsklausul, noe Barcelona benekter. Noen snakker om fem millioner euro ekstra for sesongens kostnader, mens andre i Qatar nevner ti millioner euro, et usannsynlig tall.

Uansett måtte Barcelona betale noe, helt sikkert mer enn de forventet å betale.

Xavi var en uskyldig deltaker i det hele. Han har mange journalistvenner som han alltid holder kontakt med, og er alltid meget høflig i deres selskap. Han er en oppriktig hyggelig og vennlig mann med en overstrømmende lidenskap for fotball, fremfor politikken som følger med jobben.

Xavis eneste trenererfaring kommer fra jobben i Qatar, og det er rimelig å si at dåpen hans inn til denne verden ikke har vært den mest krevende. Han har hatt fordel av å ha det som i bunn og grunn er Qatars VM-tropp i laget sitt, i tillegg til spanske Santi Cazorla.

Laporta var alltid på utkikk etter noen som var en tilhenger av Guardiolas filosofi, men så først til Tyskland i søken etter denne mannen. Navn som Hansi Flick, Julian Nagelsmann, Joachim Löw, Thomas Tuchel og til og med Jürgen Klopp ble alle foreslått, til tross for at hver enkelt av dem var helt uoppnåelige.

Nå kan Laporta i det minste trøste seg med at han befinner seg i en vinn-vinn-situasjon. Hvis Xavi gjør det bra kan han fortelle alle at det var hans idé å bringe ham tilbake til Barcelona; går det dårlig kan han minne alle på hans tidlige skepsis til ansettelsen.

Det alle er enige om er at Barcelona nå trenger mer enn noe annet et håp for fremtiden. Himmelen vet at de har særdeles lite annet for øyeblikket, og problemene de står overfor er kolossale.

Økonomisk sett har de ikke pengene til å hente inn spillerne de vil ha, ei heller råd til å betale de enorme lønningene de krever. De må være smarte på markedet, og i teknisk sekretær Ramon Planes har de i det minste mannen som signerte spillere som Pedri og Ronald Araújo, og en som kjenner markedet veldig godt.

Men kanskje mest bekymringsfullt er kulturen i klubben som anvender seg på banen; fysisk sett er dette et lag i veldig dårlig form.

Rapportene tilsier at dette er et Barcelona-lag som trener 45 timer mindre i sesongen enn de andre storklubbene. De har kvalifiserte trenere og fysioterapeuter på plass, og det er sant å si at med presset fra så mange kamper blir det lite tid for trening.

Det forklarer derimot ikke hvorfor Quiqe Setién ble møtt med enorm motstand fra spillere som rett og slett ikke var forberedt på å legge inn noe ekstra innsats da han prøvde å innføre doble treningsøkter i sesongoppkjøringen. Spillerne fokuserte i stedet på å fortelle alle at Setién ikke visste hva han drev med som trener.

Da Koeman ga spillerne fem dager fri under en landslagspause, mente mange av trenerne at det var for lenge og at fire dager burde være nok. Spillerne stilte seg naturligvis på Koeman sin side.

Selvledelse fungerer ikke, og etterlater et lag som er dårlig trent. Det stemmer at de løp mer enn Celta i 3-3-kampen før landslagspausen, men det var mest fordi de ikke klarte å beholde ballen. Som en konsekvens måtte både Eric García og Nico González byttes ut, ettersom kroppen deres ga opp. De var ikke skadet, men slitne.

Dette er brenneslen Xavi må ta tak i, og det vet han fordi han allerede har begynt å snakke om viktigheten av hardt arbeid.

Det tar oss tilbake til laget som ble arvet av Guardiola i 2008 og til hans første store prat i sesongoppkjøringen på St. Andrews i Skottland, da han la fram sine planer og understrekte totalt engasjement og fokus.

Det var et lag som manglet disiplin den gangen, og det samme gjør dagens lag. Hvordan Xavi håndterer det vil ha mye å si for å identifisere ferdighetene hans som en leder av menn så vel som en forbereder av et lag. Fra et stilsynspunkt vil han utvilsomt se veldig mye på Barcelona-måten, som er et posisjons- og ballbesittelsesbasert spill med presset høyt oppe på banen, med to kantspillere og midtbanemenn som blir med inn i feltet.

Xavis problem vil være at han må legge til en intensitet til Barcelona-spillet likt egenskapene til lagene som nå leder veien i Europa og Spania: hardtarbeidende, intense, raske, og taktisk fleksible.

Målet vil være topp fire, og for øyeblikket har Xavi mye på sin side. Som en tidligere spillerlegende vil han foreløpig ikke kunne gjøre noe galt. Og slik vil det være en stund, for selv om det ikke går som det skal for ham i starten, er det en hel rekke personer foran ham i klubben som kan ta skylden for rotet klubben befinner seg i.

Vil han lykkes? Han har absolutt energien og kunnskapen til å gjøre dette Barcelona-laget bedre. Men suksess i Barcelona måles i titler, og han vil trenge mye mer enn ren entusiasme for å oppnå det med dette laget.

Det vil definitivt bli interessant.

Oversatt av Mathias Mæland.

Disse grepene kommer Xavi til å ta i Barcelona

For åtte måneder siden fortalte Joan Laporta en samling av journalister at Xavi ikke var klar til å ta over jobben som Barcelona-trener. Onsdag kveld forrige uke ble han oppringt personlig av Laporta for å diskutere en mulig ansettelse.

Det var, etter alt å dømme, den første gangen de har snakket med hverandre på lang tid.

Fram til onsdag forrige uke hadde all kommunikasjon skjedd gjennom mellommenn, en konsekvens av Xavis støtte for Victor Font i Barcelonas presidentvalg i år.

Den største overraskelsen i Koeman-sparkingen er ikke at det skjedde, men at det tok så lang tid før det skjedde.

Stil kommer alltid til å slå substans i Barcelona FC, og det var ikke resultatene som kostet Koeman jobben, men heller måten de oppsto på.

Koeman overlevde så lenge han gjorde for en hel del grunner: han gav ungdommen en sjanse, han hjalp Barcelona med å bli kvitt dyre, etablerte spillere, og kom også til å koste klubben 12 millioner euro om de skulle bestemme seg for å kvitte seg med ham.

Men til og med Barcelona, da spesielt Laporta, nådde deres bristepunkt. Frykten om at Barcelona ville møte en oppoverbakkekamp i å tjene de 16 millioner euro som kommer med Champions League-kvalifisering måtte ha konsentrert Laportas sinn, og endelig fått ham til å trykke på avtrekkeren.

Men det er en lang vei fra å si at Laporta har stått utenfor Xavis dør i et håp om å få tilbake den tidligere spillerlegenden inn i folden som trener.

I Laportas forsvar er det også sannsynlig at noen av rådgiverne hans har vært ivrige på å peke ut at Xavis suksess i Qatar var lysår unna noe som helst som var nødvendig i Barcelona, klubbikon eller ikke.

Xavi vil så klart være uenig, og da jeg møtte ham forrige sommer sto jeg igjen i tvil om hans motivasjon til å bli klubbens manager, selv om det ble ryktet på den tiden at han ville prøve lykken hans andre plasser i Europa.

Det kom så klart aldri til å skje, fordi Xavi egentlig bare hadde øynene sine på hovedpremien. Nå, i dette kriseøyeblikket klubben befinner seg i, er det på tide med et sprang av tro ikke for ulikt det Laporta tok da han forfremmet Pep Guardiola fra Barcelonas B-lag til førstelaget.

Det er så klart noen viktige forskjeller mellom da og nå, ikke minst det faktum at Pep var en mann han beundret, respekterte og hadde troen på. Han har ikke de samme følelsene til mannen fra Terrassa. Ikke enda hvert fall.

Xavi ville uten tvil ha foretrukket å ta over med Font som president, fordi under ham ble han alltid lovet sjansen om å skape en ny fotballstruktur i klubben.

Under Laporta vil han bare være hovedtrener, selv om han helt sikkert vil prøve å ta med seg sine egne folk. Forhåpentligvis vil han kunne nyte et visst nivå av innflytelse på klubben utenom i kun en trenerkapasitet.

Er han forberedt på oppgaven som venter ham?

Det er åpenbart at erfaringen han har fått i Qatar har handlet om å være manager mer enn noe annet. Lagene hans har spilt i en stil som vil, om den skulle bli gjenskapt i Barcelona, helt sikkert tilfredsstille supporterne.

Han er en ivrig student av sporten og har studert grundig hva hver posisjon må gjøre, med – og uten – ballen. Han har måttet håndtere den annerledes typen profesjonalisme som eksisterer i Qatar, og kravene og konkurransen det krevde vil være annerledes enn den som kreves for å være trener i Europa.

Først og fremst vil han forsøke å få en struktur på plass på banen og bygge på det. Kan han oppnå det vil det være garantert at dette Barcelona vil bli bedre, fordi uten strukturen er spillerne fortapt og trenger å vite hva som må gjøres. De aller fleste utviklet seg i en spillestil Xavi ønsker å bringe tilbake.

Men for å gjøre det, trenger han tid og tålmodighet hos alle i klubben.

Han er mer enn fornøyd med ungguttene som kommer gjennom, som er like greit, fordi den eneste garantien han har er at det ikke vil bli store mengder penger tilgjengelig til å styrke laget.

Enten ved hell eller design, eller sannsynligvis en blanding av begge deler, er dette et nåværende Barcelona som er fyldig med godt ungt talent. Selv om de for tiden er lite mer enn hodeløse kyllinger, fordi de har ikke blitt gitt nok instruksjoner og det ikke er nok struktur i laget for at de skal skinne.

Det Xavi også kommer til å finne er de fire kapteinene i klubben (Busquets, Sergi Roberto, Alba, Piqué, noen av dem i dårlig form) pluss Ter Stegen, som alle var tidligere lagkamerater. Han kommer til å måtte håndtere vanskelighetene de vil ha med å opprettholde nivåene deres. Det blir ikke en enkel oppgave.

Rayo Vallecanos mål i 1-0 tapet forrige onsdag var en direkte konsekvens av en oppmerksomhetsfeil av Busquets, og Piqués forsvarsspill mot Falcao var langt i fra standarden man forventer av ham. Jordi Alba er ikke trusselen han en gang var og begår defensive feil. Sergi Roberto vet ikke hva han skal gjøre i laget, ettersom han stadig opplever posisjonsendringer. Ingen vil heller påstå at Ter Stegen denne sesongen er lik den murveggen han tidligere har vært for Barcelona.

På den positive siden må han i hvert fall ikke måtte håndtere den flerårige «Hva skal vi gjøre med Messi»-gåten som i all evighet har gitt gjenklang i bygningen da den argentinske maestroen var i klubben, og hele lag ble bygd for å spille rundt ham.

Og milliondollarspørsmålet er så klart om Barcelona har nok kvalitet i sine rekker til å være et topp fire-lag. Hvis ikke har de i hvert fall ikke pengene til å forsikre at de blir et.

Oversatt av Mathias Mæland.

El Clásico!

El Clásico er nok den største fotballkampen i verden, men ikke en gang de mest ihuga supporterne av LaLiga vil anerkjenne søndagens kamp som et oppgjør mellom de to beste lagene i sporten.

Begge lagene er nemlig prosjekter under arbeid.

Carlo Ancelottis Real Madrids største stabilitet har vært deres ustabilitet

Et lag som scoret seks mot Mallorca og fem mot Celta Vigo, men som også tapte mot nyopprykkede Espanyol og slet seg til et poeng mot bunnlaget Levante.

Verst har det vært i Champions League, hvor Real Madrid var gode nok til å vinne på Giuseppe Meazza mot Inter, før de på bisart vis tapte 1-2 hjemme for Sheriff Tiraspol, serievinnerne fra Moldova som ble stiftet for bare 24 år siden.

Sist fikk vi se det Real Madrid-laget vi er vant til i Champions League, da de vant 5-0 over Sjakhtar Donetsk i Ukraina.

Dette er et lag som endelig begynner å se mot fremtiden og stole på ungdommen, men det er bekymringsverdig at laget er så avhengige av en av de mest erfarne veteranene – Karim Benzema – som av mange er en av favorittene til Gullballen-kåringen.

Real Madrid har endelig gitt de unge sjansen, utenom de som allerede var stjerner da de ble hentet; spillere som Vinicius Jr (46 millioner euro fra Flamengo, som egentlig hadde en avtale med Barcelona, men Madrid betalte mye mer for ham), Rodrygo Goes (45 millioner euro fra Santos), og Eduardo Camavinga (32 millioner fra Rennes). Utvilsomt unge spillere, men viktigst av alt, allerede velutviklede, dyre spillere, som allerede hadde erfaring fra sine tidligere klubber.

Vinicius scoret to mål mot Sjakhtar, hvor den første var en briljant soloscoring. Senere i kampen leverte han en målgivende pasning til sin brasilianske lagkamerat Rodrygo. 21-åringen har nå scoret sju mål på ni kamper for Real i alle turneringer. I Champions League har han bedre tall enn Gonzalo Higuaín – og dette var hans første mål i Champions League denne sesongen.

Miguel Gutierrez er forøvrig den eneste i troppen som er hentet opp fra Real Madrids kjente akademi som får regelmessig spilletid med førstelaget denne sesongen. Men klubben stoler fortsatt på den gamle garden med spillere som Nacho, Carvajal og Lucas Vazquez.

Real Madrid er nok bekymret for de samme spørsmålene som er stilt gang på gang denne sesongen; «Hva skal Real Madrid klare å vise?», denne gangen på Camp Nou søndag ettermiddag.

For Barcelona ligger mye og hviler på hva Ronald Koeman kan gjøre med sin konkurstruede klubb.

Noen av de store stjernene har ikke kostet klubben så mye som en krone (Sergio Aguero, Memphis Depay, Eric Garcia og Luuk De Jong). Flere av dem hadde i tillegg ikke noe annet valg enn å ta lønnskutt, før de en gang hadde sparket en ball for klubben.

Hvis du er en tilhenger av Koeman, vil du sannsynligvis tenke at hans tro på ungguttene er en genistrek.

Virkeligheten er at dette er en nødvendighet. Som engelskmennene sier: «nødvendigheten er oppfinnelsens mor», mens amerikanerne sier det langt mer kortfattet, «hvis alt du har er sitroner, lag limonade».

Noen ganger vil klubben heller ha en heldig manager fremfor en dyktig en. Hvis jeg var Koeman, ville jeg kjøpt en lottokupong, fordi denne «limonaden» som nylig har blitt presset ut av La Masia har vært en spektakulært god årgang.

Etter en lang og potensiell karrieretruende skade, var stortalentet Ansu Fati tilbake med et smell. Han er sett på som «ut av fengsel»-kortet man kjenner fra Monopol, som klubben trenger etter avskjeden til Lionel Messi.

Han signerte nylig en ny avtale med en ellevill utkjøpsklausul på 1 milliard euro, og han blir av klubben sett på som den langsiktige redningsmannen.

På midtbanen har de både klubbens, og det spanske landslagets, fremtid i deres hender med Gavi (17), som utvilsomt skal spille på søndag, samt Pedri (18), som er ute med skade.

En som også er ute av El Clasico er den unge midtstopperen fra Uruguay Araujo (22), som allerede har blitt nevnt som den naturlige etterfølgeren til Gerard Piqué. Sergiño Dest (20) er også en juvel klubben vil få mye glede av.

Det mest bekymringsverdige er ikke spillerne han har til rådighet, men hvordan han får utnyttet stallen.

La oss være krystallklare: Hvis Barcelona hadde en erstatter klar til å ta over til for Koeman uten å betale mye i etterlønn ville de gjort det for lengst. Han forbereder ikke laget til kamp med nok informasjon, de trener mye mindre enn andre europeiske toppklubber, og han coacher ikke laget godt nok i kamper. Dette er problemer som toppene i klubben er klar over.

Hvem som kommer seirende ut av denne gigantduellen (som ironisk nok spilles bare én time og et kvarter før Manchester United-Liverpool, en annen kamp som er blant Europas største) gjenstår å se.

Etter en sesong med uforutsigbare prestasjoner vil dette mer være mer en klassiker på grunn av ryktet enn av kvalitet, og sannsynligvis har den ikke ingrediensene til å bli århundres kamp, men den vil nok garantert føre til at resten av sesongen blir mer interessant.

Oversatt av Mathias Brandt

Spania er tilbake!

Spanias utrolige prestasjon mot Italia som sendte dem til søndagens Nations League-finale blir av mange sett på som starten på en ny sukessæra for fotballen i landet.

For Italia var det deres første hjemmetap i en tellende kamp siden 3-2-tapet for Danmark i september 1999 og slutten på en ubeseiret rekke på 37 strake kamper.

Det ble revansje for Spania etter deres tap i straffekonkurransen i EM-semifinalen i en thriller der Spania slo et italiensk lag som ikke hadde sluppet inn mer enn ett mål på sine siste 40 kamper.

Dette er Spanias overveldende bevis på at de som mener hvetebrødsdagene da spansk fotball styrte verden ikke er mer enn en fotnote i fotballhistorien, bommer helt.

Spania er tilbake på toppen av fotballeliten og mens hele verdens fotballpresse skrøt hemningsløst over den spanske prestasjonen, var den roligste personen av dem alle deres trener, Luis Enrique.

«Kampen utviklet seg praktfullt for oss, men det var en kamp mellom to rivaler som ga alt med sine beste kvaliteter. Mitt lag så farlig ut hele veien, vi presset dem bra og jeg er meget fornøyd. Vi forsvarte oss ved å presse høyt og være modige, og vi viste en briljant holdning.

Men viktigst av alt, sa han: «Dette er bare en seier for oss, ikke en generasjons-markerende seier.»

Selv om Luis Enrique ikke nødvendigvis har kontroll på reaksjonen fra fansen og media, er han klok i å prøve å holde spillernes bein godt plantet på jorda, spesielt med tanke på at de nå møter regjerende verdensmester Frankrike (ranket som nummer fire i verden).

Spania ble den 16. september ranket som nummer åtte, og uansett hva som skjer på søndag i Milano, er det rimelig å anta at dette sikkert vil endre seg i nær fremtid.

Det er rett å si at Luis Enrique ikke har vært alle sin kopp te, enten det er hos Spania-fansen eller i det spanske fotballforbundet. Avisen Diario AS oppsummerte stemningen i landet slik da de beskrev Enriques strategi; «Han gjorde det bra, med debutantene Gavi og Yeremy som skinte, med en gylden venstreving som Oyarzabal og en topp målscorer som Ferran Torres.»

Apropos eksamen til de spanske «Erasmus studentene», konkluderte de med at «vendettaen ble gjennomført».

Den anerkjente spanske journalisten Julio Pulido oppsummerte det ganske kortfattet: «Det første vi må gjøre i kveld er å be Luis Enrique om tilgivelse», sa ham.

For å illustrere at fotballen er «a game of two halves», viste Spania at de soleklart fortjente å vinne etter en mesterlig omgang før pause. Deres oppgave ble lettere etter at Lorenzo Insigne bommet på en stor sjanse i 1. omgang som kunne gitt utligning, samt at Bonucci ble utvist med sitt andre gule etter han albuet Sergio Busquets.

Før han fikk marsjordre økte Torres ledelsen med en vakker heading igjen fra et strålende innlegg fra Oyarzabal, som gjorde at Italia måtte bestige et fjell i 2. omgang for å komme tilbake.

Det ville ikke vært det Spania vi kjenner og elsker hvis ikke fansen måtte svette i slutten, selv om alt annet enn en spansk triumf ville vært urettferdig.

Luis Enrique har skapt sin egen lykke med en asturiansk miks av selvsikkerhet og ren stahet som har latt ham fortsette med sin vedvarende tro i det gamle uttrykket «er du god nok er du gammel nok».

Som 21-åring har Ferran Torres siden 1. september 2020 scoret elleve mål på 20 landskamper – mer enn dobbelt så mye som noen andre spanske spillere (Álvaro Morata har fem).

Det har blitt sagt at Ferran Torres egentlig ikke er en spiss selv om begge målene viser at dét kanskje ikke stemmer. Jeg har alltid trodd, siden han gikk fra Valencia til City, primært som ving, at det bare var et tidsspørsmål før han kom til å bli den kvalitetsspissen han er nå.

Hans prestasjon i Milano vil kanskje gjøre at Pep Guardiola kan måtte tenke to ganger før han henter en nødløsnings-spiss til Etihad.

Torres er en ordentlig veteran sammenlignet med Gavi, som bare 17 år og 62 dager gammel ble den yngste spilleren som har representert Spania noensinne. Han tok rekorden fra Ángel Zubieta (17 år og 284 dager gammel) som ble satt i 1936, for 85 år siden.

Gavi belønnet trenerens tillit med å levere en enorm prestasjon som så ut som han hadde spilt på midtbanen i mange år, og som fikk oss til å tenke på hvordan superstjerner som Iniesta spilte.

I forsvar har det utviklet seg et samarbeid mellom Pau Torres og Aymeric Laporte som kan sammenlignes med den legendariske duoen Carles Puyol og Gerard Piqué, mens Unai Simon nå ser ut til å bli Spanias førstekeeper i overskuelig fremtid.

Det forestående comebacket til Ansu Fati, også han bare 18 år gammel og spilleren mange tror er den naturlige etterfølgeren til Leo Messi i Barcelona, lover godt for fremtiden til spansk fotball.

Men det handler ikke bare om ungdom. Erfarne hoder som Azpilicueta og Marcos Alonso på flankene samt Koke på venstresiden av midtbanen bringer stabilitet, men den viktigste er evigunge Sergio Busquets, som med sine meritter muligens ikke vil bli så enkel å erstatte.

Søndagens kamp vil bli en ny, stor test for Luis Enriques unge håpefulle. Om det blir på samme nivå som på onsdag gjenstår å se. Uansett, fremtiden ser lys ut for spansk, internasjonal fotball.

Oversatt av Mathias Brandt

Et kaos av gedigne proporsjoner

Som med alle såpeoperaer er det overraskelsesmomentet som holder oss alle hektet, og ingen steder mer enn det endeløse dramaet som utspiller seg i FC Barcelona.

Torsdag 30. september stilte klubbpresident Joan Laporta opp for journalister for å presentere den årlige Aldo Rovira-prisen for klubbens beste herre- og kvinnespiller valgt av en jury bestående av journalister.

Hvor er det bedre å kunngjøre nyheten om at Koemans tid på Camp Nou er over enn til enn vennlig gruppe med journalister i nok en «off record»-brifing?

Laporta fortalte dem at klubben trengte å ta noen vanskelige avgjørelser, at laget ikke trente hardt eller lenge nok – tilsynelatende hadde noen beregnet at Barcelona trente fire timer mindre i løpet av en uke enn andre europeiske klubber – og at klubben ville hyre en metodikkekspert slik at klubben kunne bli så nære sitt fysiske høydepunkt som mulig.

En ganske effektiv liste over grunner for at klubben burde sparke Koeman.

Da er det vel ganske klart da… er det ikke?

Ikke i det hele tatt, for ikke glem at vi snakker om Barcelona her. Ingenting er noensinne som det ser ut.

Rundt 24 timer senere snakket Laporta med Koeman på telefonen og møtte ham på treningsfeltet dagen før Atletico-kampen.

Timer før kampen, rundt tre dager etter han mer eller mindre annonserte at den nederlandske treneren var i fare, sa han følgende:

«Uavhengig av resultatet, Koeman vil fortsatt være Barcelonas trener. Han har kontrakt med klubben, og vi håper at han vil føre oss tilbake til vinnersporet, og spille på måten vi ønsker. Jeg vet han vil gi alt.»

KAOS-KONGENE: Joan Laporta har gått fra å gjøre det klart at Ronaldo Koeman ikke har noen fremtid i Barcelona, til det stikk motsatte. Foto: Cristina Quicler / AFP

«Vi tror at han trenger vår støtte fordi han er en av oss; han elsker Barça!»

«Han valgte å bli Barcelona-trener i en periode som var ekstremt tøff for klubben både på banen og i styrerommet. Det er komplisert, for resultatene er ikke gode. Men jeg vil be våre tilhengere om å ha tillit til vår trener; han fortjener det og tror på dette laget.»

De to tingene som er fundamentalt viktige for å sørge for en suksessfull drift av en fotballklubb er:

  1. Evnen til å holde på stjernespillerne dine
  2. Tillitten og motet til å stole på og delegere til den personen du har som trener.

Ikke bare har Barcelona-presidenten feilet på begge fronter, men han har også klart begge ganger å love noe før han gjør stikk det motsatte.

Laporta var aldri lei av å fortelle alle at Messi kom til å bli i klubben uansett, før det ble kunngjort at han skulle dra. I det siste har han også brukt mye av tiden sin på å fortelle oss at Koeman kommer til å forlate klubben, før han på lørdag avslørte at han skal bli i klubben.

Med mindre du er Laporta, som ser ut til å mene at dette er normalt og betrakter handlingen om å ombestemme seg når det passer ham bare som en perfekt refleksjon av hans personlighet, så gir denne situasjonen bare flere spørsmål enn svar.

Og det første spørsmålet er hvorfor har alt blitt bestemt av en styreleder når det teoretisk sett er en fotballstruktur som bør ta disse avgjørelsene?

Sannheten er selvfølgelig at dette er et kaos av gedigne proporsjoner.

Selv om det tydeligvis ikke er noe tillit mellom Laporta og Koeman, er det åpenbart at Barcelona kontrolleres av garantistene og bankene som har lånt klubben penger.

Barcelona kan ikke bruke penger i øst og vest og overalt og minst av alt bli kvitt Koeman, som takket være en avtale forhandlet frem av den inkompetente tidligere presidenten Josep Maria Bartomeu vil koste klubben tolv millioner euro.

Og det er bare starten, for hvis de bestemmer seg for å ikke fornye med nederlenderen må de betale ham enda mer.

På den ene siden sier finansfolkene: «beklager, men nei, han blir», mens de på fotballsiden vet at det ikke er noen klar idé om hvilken vei dette laget må gå.

Kan vi nå si at vi fortsatt lar Koeman håndtere de unge, når det åpenbart har blitt et lag fullt med individualister med sine egne ideer?

Med Koeman ser det ikke ut til å være noen forståelse for hva som skjer. Når en spiller har ballen i et moderne lag har spillerne rundt ham en formening om hva som skal skje videre, hva de skal gjøre med ballen og følgelig hvordan de vil reagere.

Ikke med dette Koeman-laget, verket er rett og slett ikke der.

Men det er flere skumle, farlige ting som skjer i Barcelona, med folk i og utenfor klubben som kontinuerlig gnager for å bevare klubbens DNA og måten man skal gjøre ting på.

Ulogisk og usammenhengende krangling om å bruke korte midtbanespillere som spiller ballen mye og om viktigheten av å ha noen som Pep Guardiola, så glemmer man det faktum at han ikke lenger er i klubben og at han nå faktisk er en helt annen manager enn han var mens han hadde ansvaret på Camp Nou.

Grunnen til at Pep nå er svært interessert i raske overganger, høyt tempo og bruk av spillere med sterk fysikk, er fordi han vet bedre enn noen andre at en retur til et spill der Barcelona – eller hvem som helst – dominerer 90 prosent av besittelsen er fantasi. Det vil ikke skje, av den enkle grunn at man har lært hvordan de skal slå det.

Dessverre for Barcelona har det ikke vært en debatt om å skape et DNA som bygger på ballbesittende spill, men også et som konsentrer seg om høyt tempo og fysikk, og virkeligheten er at Koeman ikke er mannen som skal bringe dette inn i Barcelona-oppsettet.

Det er det som trengs, og da Laporta så seg rundt etter alternativer for Koemans jobb ble han ikke overbevist.

Laporta føler ikke at Xavi Hernandez er klar for å ta jobben. Han var ikke spesielt imponert over at spilleren støttet Victor Font fremfor seg selv i de forrige presidentvalget.

I mellomtiden vil den nye administrerende direktøren i FC Barcelona, Ferran Reverter, kunngjøre til de ansatte i klubben tallene som viser hvilket stort rot Barcelona er i. På onsdag skal han informere media.

Hvor ille kan det være? Vel, tenk på dette. Den totale gjelden forrige sesong for 19 av de 20 klubbene i La Liga var på 337 millioner euro. I samme periode hadde Barcelona en gjeld på 487 millioner euro, eller sagt på en annen måte, Barcelonas gjeld forrige sesong er 150 millioner euro mer enn den samlende gjelden til de 19 andre klubbene i La Liga.

Hvis Barcelona kommer seg ut av dette vil det bli en lang og saktegående prosess. Og i mellomtiden forfaller Camp Nou rundt klubbens ører, den bokstavelige manifestasjonen på krisen klubben befinner seg i. Nylig måtte 19 viktige nødreparasjoner utføres. Stadion faller fra hverandre, og nå må det bygges et nytt stadion for å få det tilbake til slik det bør bli.

Noe som ligner på det som er blitt bygget hjemme hos deres nemesis, Real Madrid, som nylig har fullført en nydelig, helt ny makeover for å skape en fantastisk arena.

Mens de nyter det luksuriøse hjemmet og metaforisk peker nese til sine rivaler, har de manipulert mediene og gitt inntrykk av at alt i Real Madrid-gården er fantastisk for øyeblikket og at de er i en fin posisjon.

Det er selvfølgelig ikke sant, noe som kan sees ganske tydelig etter deres sjokktap i Champions League hjemme for Sheriff Tiraspol i Moldova, raskt etterfulgt av liganederlaget for nyopprykkede Espanyol søndag.

Snarere enn å glede seg over krisen i Barcelona, ville det nok vært best å konsentrere seg om sine egne begrensinger, som avslører et lag som er ubalansert, slepper til for mange sjanser og er altfor avhengig av at prestasjonene til Karim Benzema.

Ulykkelig ekteskap

Barcelona er ikke fremmed for en verden med interne planer, politikk og intriger som er utbredt på dette nivået, men selv etter deres egne standarder, så er ikke den nåværende situasjonen mellom president og trener til å tro.

Da Joan Laporta ble Barcelona-president i mars tidligere i år, gjorde han det tydelig at han ikke anså Ronald Koeman som treneren som skulle ta den katalanske klubben videre.

De to herrene møttes før sesongen da Laporta ba Koeman om å gi ham 14 dager til å bestemme om de ville fortsette med ham som trener, eller sagt på en annen måte; 14 dager for å se om han kunne finne en bedre egnet trener.

Koemans agent, Rob Jansen, oppsummerte det perfekt:

– Tenk deg at jeg vil gifte meg med deg, men jeg er i tvil. Så gi meg to uker til å finne en bedre partner. Hvis jeg ikke finner den rette personen, så kan vi gifte oss likevel.

Ronald Koeman er stadig under lupen. Foto: Reuters.

Til tross for at Laporta likte tanken om å ansette Julian Nagelsmann, klarte han ikke å overtale ham til å velge Barcelona fremfor Bayern München. Xavi var også tilgjengelig, men den tanken likte ikke Barcelonas sjef.

Så da måtte ekteskapet mellom partene inngås, men det er ikke til å stikke under en stol at det aldri har vært et lykkelig ekteskap. Det er også svært lite sannsynlig at det blir bedre i nær framtid.

Problemet som Barcelona nå har, er at en tikkende bombe av en avtale som ble utarbeidet av Josep Maria Bartomeu og hans styre, gjør at klubben befinner seg i en svært vanskelig posisjon.

Koeman var i utgangspunktet forberedt på å signere en ettårskontrakt med Barcelona, men Bartomeu ga ham to.

Nederlenderen hadde en permanent kontrakt som landslagstrener, noe som betød at Barcelona måtte betale drøye 50 millioner kroner for å sikre seg ham. Men det gjorde de ikke, så istedenfor betalte han den summen selv i august 2020. Det gjorde han etter å ha inngått en avtale om at han ville få hele beløpet refundert hvis han ikke ble i Barcelona i tre år. Kan ting bli verre? Ja, er svaret på det. Det blir nemlig enda dyrere om han får sparken nå.

Forrige uke rapporterte TV3 at et høyt sluttvederlag – til sammen rundt 120 millioner kroner – ligger på bordet. Til tross for mangel på kjemi mellom Laporta og Koeman, en tilnærming til fotball som er veldig ulik og et forhold som surner mer og mer for hver dag, er det faktisk en god mulighet for at klubben forlenger hans avtale.

Enkelt forklart; beløpet de måtte betale for å bli kvitt Koeman var mer eller mindre det samme det ville kostet dem å beholde ham i den katalanske hovedstaden i ett år til.

Joan Laporta har en formidabel oppgave i å gjenreise Barcelona. Foto: AFP.

Så mens de fleste ville godtatt situasjonen, tatt hånd om skipet og fått det beste ut av situasjonen, har Barcelona valgt å gå en annen vei. Og det er dette som er grunnen til at de har valgt å gjøre det.

Laporta har hele veien vært klar over at det ikke er gratis å kvitte seg med Koeman. Så derfor har han endret fremgangsmåte til å beholde ham, så lenge han oppfyller noen kriterier som klubben stiller:

Bruke en en spillestil Barcelona alltid har gjort.

Bruke Samuel Umtiti og Riqui Puig.

Bruke en 4-3-3-formasjon.

Det begynner å bli lenge siden Samuel Umtiti var en viktig brikke for Barcelona. Foto: AFP.

Laporta er mannen som skal være ansvarlig for de økonomiske beslutningene i klubben, men nå var han også tydeligvis ansvarlig for hvilken type fotball som skulle spilles på Camp Nou.

Han fortalte alt dette til en samling av journalister, og ba dem om å holde det «off record».

Det er vanskelig å finne et scenario hvor Laporta har vist Koeman mindre respekt, og sannheten er at hvis Laporta er mannen som skal være ansvarlig for å definere spillestilen til klubben, så er klubben fullstendig forvirret.

Koeman bruker enhver anledning til å minne om at han er mannen som prøver å få klubben ut av deres nåværende posisjon. Det er han som har gjort alt klubben har bedt ham om å gjøre siden han ble ansatt. Det innebærer avlivingen av mange store klubblegender. Ja, til og med ble han fortalt å takle tapet av Lionel Messi.

Barcelona har gravd sitt eget hull

Det tok Barcelona mer enn et århundre å etablere seg som laget mange mente var tidenes største klubb, og det har tatt dem mindre enn to og et halvt år å kaste vekk alt det arbeidet som er blitt lagt ned.

For la oss ikke moderere våre ord her; Barcelona er ødelagt. De hadde vært konkurs om de var et vanlig selskap. Mange mener at de ville vært konkurs om de ikke var det bankende hjertet i en region og en stor fotballinstitusjon.

Tallene er knusende.

Barcelona har en gjeld på 1,3 milliarder euro. Hvis man skriver det på denne måten, så virker det som at gjelden nesten er håndterbar. Så la meg skrive det annerledes; Barcelona har en gjeld på 1 300 000 000 euro. 700 millioner er kortsiktig gjeld som må betales nå eller i det nærmeste fremtid – med mindre den reforhandles.

Det er et totalt uforholdsmessig gjeldsnivå for en klubb som tidligere hadde en omsetning på rundt én milliard euro.

Barcelona har i tillegg til dette et aldrende stadion som må jobbes med, men det er ingen penger igjen til å gjøre det. Lånet de har tatt opp fra Goldman Sachs på 500 millioner euro er en midlertidlig løsning, men det dekker ikke alt.

Så hvordan kom vi til dette punktet?

Tilbake i 2015 vant Barcelona “The Treble” da de vant Champions League, LaLiga og Copa del Rey. Vi visste det ikke da, men den store triumfen til katalanerne skulle vise seg å bli starten på slutten for Barcelona.

MESTERLAG: Javier Mascherano, Lionel Messi, Neymar og Luis Suárez spilte på superlaget fra 2015. Foto: Lluis Gene/AFP

De hadde oppnådd sin suksess mye takket være fantastiske talenter, men alderen hadde begynt å innhente dem. Istedenfor å ta farvel og takke dem for innsatsen, ble de belønnet med nye og dyre kontrakter.

Situasjonen ville vært annerledes for de største økonomiske hjernene på planeten, men for inkompetente Josep Maria Bartomeu og hans ubrukelige styre var det et marerittscenario.

I august 2017 rystet Neymar Barcelona da han skrev under for Paris Saint-Germain i en overgang verdt 222 millioner euro. Med lommene fulle av qatarske kontanter, tok Barcelona fatt på en av de verste shoppingturene i historien.

Selv om oppkjøringen til ny sesong var i gang, brukte Barcelona 295 millioner euro på Dembélé og Coutinho. Det skulle vise seg at ingen av dem levde opp til forventningene – av flere ulike årsaker.

To år senere, mens alarmklokkene for alvor ringte, fortsatte Barcelona å grave sitt eget hull. Griezmann ble signert for 120 millioner euro, og da noen i klubben ikke kunne forstå dette, leide ledelsen inn ett selskap for store penger som hadde som mål å ødelegge ryktet til store spillere for å vinne kampen i sosiale medier.

Da- og nåværende spillere som Messi og Pique, og klubblegender som Xavi, Puyol og Guardiola, ble angrepet av sin egen klubb. Presidentkandidatene Font og Laporta mottok også trusler på klubbens regning.

Nå var slutten virkelig nær. 28 måneder etter at klubben vant sitt siste Champions League-trofé, gikk klubben inn i en selvdestruktiv drift som det ikke lenger var en vei ut fra.

Høsten 2017 ble også Messis kontrakt forlenget. 74 millioner euro netto per år, en bonus på 115 millioner euro for å skrive under og ytterligere 78 millioner euro for å fullføre kontrakten. Dette er tall som skapte store kontroverser da de ble avslørt i den spanske avisen “El Mundo”, men det er tall som er verdig verdens beste fotballspiller.

Det er nemlig en myte at det var kontrakten til Messi som fikk alt til å rakne. Han presterte alltid på et skyhøyt nivå på banen, samtidig som at Barcelona fikk inn store summer fra sine sponsorer – nettopp på grunn av Messi.

Barcelona tjente faktisk mer på Messi enn de betalte ham.

Alt smuldret opp rundt dem, det var en mangel på intern ansvarlighet, fullstendig feilbehandling av sesongkortinnehavernes penger og null evne til å håndtere motgang. Det daværende Barcelona-styret lukket sine øyner, tørket munnen, holdt seg for nesa og håpet på solfylte dager fremover.

Det de fikk var koronaviruset som var like lite velkommen som ankomsten av en sulten rev i et ulåst hønsehus.

Da en frustrert Messi så hva som var i ferd med å skje, prøvde han å bruke en klausul i kontrakten sin for å forlate klubben. Men Barcelona mente at fristen var ute, og at han enten måtte ta klubben til retten eller betale utkjøpsklausulen på 700 millioner euro for å få dra et annet sted.

Daværende president Bartomeu hadde lovet at Messi kunne dra om han ønsket det, men det skjedde ikke. Det som skjedde var at Barcelona forrådte den største spilleren som noensinne har spilt for dem.

Da han året senere forlot klubben, var det mot hans egen vilje. Den nye presidenten Laporta hadde lovet å beholde Messi i valgkampanjen, men det klarte han ikke. En kombinasjon av korona og økonomisk vanstyre gjorde at Barcelona brukte 110% av sine inntekter på spillerlønninger.

Så hvor er vi nå, og hva skjer i fremtiden?

Forrige overgangsvindu stod Barcelona overfor en krise da Pique ble den siste i rekken av mange forsvarsspillere som skadet seg. Eric Garcia skulle komme gratis etter sesongen, men Barcelona ønsket å hente ham i januar. Det var ingen problem for Manchester City, men da måtte Barcelona betale 3 millioner euro.

Det klarte ikke Barcelona. Katalanerne hadde ganske enkelt ikke nok penger til å gjøre det.

Akkurat nå drukner Barcelona i gjeld, overlever ved å hente spillere gratis og jobber iherdig med å kutte lønninger drastisk. Samtidig drømmer de om at en europeisk superliga skal fylle det dype hullet de har gravd.

Mange tror at frelse kan komme i form av å satse på ungdom. Spillere som Pedri og Ansu Fati (hvis han kommer tilbake fra skade) er et sterkt lys i en svak horisont. Barcelona kan få mye ut av å satse på sitt akademi, La Masia.

Noen tror at i blant kan en finanskrise og nødvendig trimming av lønnsstruktur fungere til fordel på lang sikt.

Andre hevder at selv om dette nesten helt sikkert er den verste krisen klubben noensinne har vært i, har Barcelona tidligere klart å overkomme kriser. Uansett hva som skjer, tror de at klubben aldri vil miste den enorme støtten.

Laporta har vært her før og klart å få ting til å bli bedre.

UTAKKNEMLIG JOBB: Ronald Koeman har fått det alt annet enn enkelt etter at han overtok Barcelona. Foto: Pau Barrena/AFP

For tiden er det Koeman som er Barcelonas trener. En klubblegende som fikk drømmejobben sin, men som raskt fant ut at det var et marerittoppdrag. Det er ingen hemmelighet at Laporta ikke så på Koeman som sitt førstevalg.

Å gi ham sparken ville vært enkelt, men veldig dyrt. Det vil også være problematisk å erstatte ham.

Istedenfor å gi ham en tillitserklæring da han ble president, sa Laporta til Koeman at han trengte 15 dager for å innlede forhandlinger med andre trenere, og at Koeman kunne fortsette en sesong til hvis en annen ikke ble ansatt.

Koemans agent, Rob Jansen, oppsummerte det perfekt:

– Tenk deg: Jeg vil gifte meg med deg, men jeg er i tvil. Gi meg to uker til å finne en bedre partner. Hvis jeg ikke finner den rette partneren, så kan vi to gifte oss.

Koeman ser ut til å ha overlevd det slaget i ansiktet, men ryktene skal ha det til at han har fått nok. Han er etter alt å dømme lei av å bli vist manglende respekt, ikke verdsatt nok for de gode tingene han har gjort og lei av å bli fortalt en ting av Laporta privat, for så å høre noe annet ute i offentligheten.

Nok er nok, er ordet som kommer fra Koeman-leiren.

En gyllen æra er over

Lionel Messi forlater Barcelona etter å ha vært i klubben i over 20 år.

Selv når jeg skriver disse ordene, sliter jeg med å ta innover meg virkeligheten i situasjonen.

Messis avgang er et historisk øyeblikk for klubben. Det er slutten på en epoke for millioner av supportere som vokste opp med å se Messi ikledd en Barcelona-trøye, og deretter ble forelsket i det han og laget gjorde på banen. Nå ble de etter alle disse årene nødt til å vitne hans tårevåte avskjed med den katalanske klubben.

Det er slutten på en gyllen æra for spilleren som ble en del av Barcelona-akademiet i 2000. En spiller som til slutt endte opp med 778 kamper og 672 mål for klubben. Argentineren hjalp Barcelona til blant annet å vinne ti LaLiga-titler og fire Champions League-titler. Gullballen vant han hele seks ganger i løpet av sin tid i klubben.

På en følelsesladet avskjedspressekonferanse, tørket Messi sine tapre tårer med et lommetørkle overlevert til ham av kona Antonella, som satt på første rad sammen med deres tre barn. Messi talte til hele verden at han ikke hadde forventet at ting skulle ende på denne måten og at han ikke ønsket å forlate Barcelona.

For ett år siden var han frustrert over det han så på som mangel på ambisjoner, inkompetanse og dårlig ledelse av styret i klubben. Frustrasjonen hans ble til sinne da løgnene og bedragene til daværende klubbpresident Josep Maria Bartomeu førte til at argentineren stod igjen med to valg: saksøke Barcelona i retten for å få tillatelse til å forlate katalanerne gratis, eller å svelge sin stolthet og fortsette i klubben ut kontraktstiden.

Førstnevnte var aldri et alternativ. Messi ville aldri gå til rettssak mot Barcelona i en uverdig krangel som til slutt bare ville komme advokatene til gode. Så med ett år igjen av kontrakten og et kommende presidentvalg, visste han at tiden var på hans side. Det var hvert fall det han trodde.

Barcelona har kanskje blitt kvitt den ondartede tilstedeværelsen til Bartomeu og co., men deres arv etter inkompetent klubbledelse og de økonomiske konsekvensene av koronaviruset har tatt denne store klubben til randen av konkurs. Så kan du legge til at LaLiga insisterte på at Barcelona, som alle andre lag i Spania, måtte forholde seg til FFP-reglene. Dermed var Messis tragiske avgang fra den katalanske hovedstaden uungåelig.

Den 12. juli spiste han et måltid med klubbens nye president Joan Laporta. Der godtok han klubbens andre tilbud om en kontraktforlengelse: en lønnsreduksjon på 50%. Det var heller ingen forhandlinger – Messi godtok tilbudet med glede. Så da han kom tilbake fra ferie, trodde han at han skulle gjøre noe så enkelt som bare å skrive under.

Nå som han forlater klubben, gjør han det vel vitende om at han gjorde alt klubben ba ham om å gjøre. Men på en annen side er han ikke overbevist om at Barcelona gjorde alt de kunne for å beholde ham.

Det som av noen oppfattes som klubbens tilsynelatende uvillighet til å lete etter mulige løsninger, er en trist måte å sette to streker under karrieren til den argentinske superstjernen.

Den tunge gjelda ved siden av LaLigas lønnstak var der allerede før Laporta vant presidentvalget. Det er ikke noe nytt som har skjedd i mellomtiden. Men etter hvert som tiden gikk, ble det tydelig at regnskapet ikke stemte overens med det klubben trodde. Det ble rett og slett tydelig at Barcelona ikke hadde mulighet til å registrere hans kontrakt.

Og selv om mange føler at Barcelona som klubb burde ha gjort mer, ønsket de ikke å øke det som allerede er en stor og risikabel gjeld. Klubben kunne potensielt ha gått konkurs, så dermed var det slutten for Messi i Barcelona.

LaLiga-sjef Javier Tebas har på urettferdig vis blitt tildelt rollen som skurken i denne historien. Det er mange som på en absurd måte hevder at han burde gjort et unntak for Messi, siden han skaffer LaLiga seere og fans.

Tapet av Cristiano Ronaldo da han dro fra Real Madrid til Juventus og Serie A i 2018 var ille nok. Så gjenstår det å se hvordan Messis potensielle overgang til Paris Saint-Germain vil påvirke LaLigas merkevare. Det vil ikke ha noen umiddelbare konsekvenser da TV-avtalene allerede er signert. ESPN har for eksempel sikret seg rettighetene de neste åtte årene, og en ny avtale er også blitt undertegnet i India. Men LaLiga må på en aller annen måte markedsføre seg som en veldig konkurransedyktig liga, slik den var forrige sesong.

Laportas ord er at det er den tidligere administrasjonens katastrofale arv, som har sørget for at Barcelona går gjennom denne krisen. Men den brutale sannheten er at Laporta nå sannsynligvis alltid vil bli husket på som mannen som var president i klubben da Lionel Messi ble nødt til å forlate Barcelona.

Oversatt av Shayan Jalilian

Villarreal bør ikke undervurderes

Tilbake i 2004 var Villarreal i forhandlinger med Manchester United om en overgang for den uruguayanske spissen Diego Forlan. Overgangen var nærmest sluttført da klubbpresident Fernando Roig ba sin administrerende direktør, Jose Manuel Llaneza, om å få med en treningskamp mot Manchester United i Spania inkludert i avtalen.

United avslo det forslaget. De mente at de var en for stor klubb til å forplikte seg til en treningskamp i en liten by på østkysten av Spania. Roig vendte seg til Llaneza og sa: “Ikke bekymre deg. En dag blir de forpliktet til å komme hit, og da trenger vi ikke betale dem engang”.

Villarreal slapp å vente lenge. Omtrent 13 måneder senere – i 2005/06-sesongen – møttes lagene i gruppespillet i Champions League. Det første av fire møter mellom disse to klubbene i Europa-sammenheng.

Det var verken første eller siste gang at milliardæren Roig skulle få rett. Han er en forretningsmann av rang, keramikkprodusent og medeier av den spanske matvareforhandleren Mercadona. Han er en visjonær som kjøpte klubben i 1997, og senere har han sagt følgende om klubbens tilstand:

“Klubben hadde en stor gjeld og spilte i 2. divisjon. Da jeg kom til Villarreal var Llaneza der … og en skrivemaskin … og supporterne. Det var ingen treningsbaner, og El Madrigal hadde en tilskuerkapasitet på 3000”.

Ved å bruke sine kontakter i Sør-Amerika, klarte han å overtale toppspillere om å bruke Villarreal som springbrett i karrieren. Han hentet blant annet inn spillere som Diego Godin, Juan Riquelme, legenden Marcos Senna, Robert Pires og Diego Forlan. Alle disse trivdes i den lille byen i Spania.

Men hans største prestasjon er nok byggingen av klubbens akademi og sportssenter, som for øyeblikket er blant de beste i Europa. Han finansierte også oppgraderingen av det nye stadionet, som i dag heter Estadio de la Ceramica. Det er et toppmoderne stadion som ligner et kunstverk.

Roig har gått fra å ta over en liten klubb, til å nå ha det femte største budsjettet (€145m) i Spania. Villarreal har for eksempel et større budsjett enn Athletic Club (€120m) og Valencia (€103m). Det er bare Sevilla (€186m), Atlético Madrid (€253m), Barcelona (€383m) og Real Madrid (€468m) som har mer penger enn den gule ubåten.

Økonomiske midler, solid drevet og med en lojal supporterskare har Villarreal alt de måtte ønske seg – bortsett fra et stort trofé…

Roig har aldri vært redd for å ta kontroversielle beslutninger. Det var tidligere Villarreal-trener, Manuel Pellegrini, som en gang sa at “i Villarreal forventes det alltid at du skal levere gode resultater”.

Ved å sparke Javi Calleja til fordel for Unai Emery, viste Roig hans intensjoner om at tiden er inne for å ta klubben ett steg videre. Klubben har vært i en semifinale i Champions League-tidligere, samt tre semifinaler i Europa League, men dette er første gang de har spilt seg fram til en finale.

Til tross for suksessen klubben har hatt, er det ingen tvil om at den store mangelen nå er et trofé. Det er den store elefanten i rommet.

Onsdag kveld får de en mulighet til å ta et trofé i Gdansk, Polen. Det er femte gang Villarreal og Manchester United møtes til dyst. United har selvsagt vært her før, og hvis de vinner er de opp i 67 trofeer totalt.

Hvis tidligere møter mellom disse to lagene telles, så kan vi kanskje ikke forvente oss en klassiker. De siste fire kampene har inneholdt flere utvisninger (Rooney og Capdevilla) enn scoringer (0).

Da Emery møtte Villarreal-troppen i begynnelsen av sesongen, spurte han spillerne hva deres mål for sesongen var. Han ble umiddelbart fortalt: “Du vet hvordan man kommer til Europa League-finaler. Få oss dit”.

Og det kan han faktisk alt om. Han vant turneringen hele tre sesonger på rad med Sevilla, og kom seg også til finalen som Arsenal-trener, men da ble det tap mot Chelsea. Villarreal levnes ikke store sjanser av ekspertene til å stikke av med pokalen, men så var det heller ikke mange som trodde at Emerys Sevilla skulle klare å slå Liverpool i 2016-finalen.

Da, som nå, fikk han belønning for sin unike evne til å endre taktikk underveis i kamper. Tre mål i andre omgang mot Liverpool sørget for at både han og Sevilla skrev sine navn i fotballens historiebøker.

Europa League er en turnering han tar svært seriøst. Det har ført til at lagets form i hjemlig serie har duppet mot slutten av sesongen. De gulkledde har tapt kamper hjemme mot Osasuna og Celta Vigo, noe som er kamper de i utgangspunktet burde ha vunnet. Det er seks poeng som til slutt kostet dem en Europa League-kvalifisering gjennom LaLiga-spill.

Emery kunngjorde allerede før Villarreals siste seriekamp mot Real Madrid at han hadde Europa League-finalen i sine tanker. Men det så ikke sånn ut, og Villarreal tok tidlig ledelsen i kampen. Så raknet det da Luka Modric avgjorde kampen for Real Madrid på overtid av andre omgang. Den gule ubåten endte dermed på 7. plass, noe som gir Conference League.

Villarreal kommer nok til å føle på en stor glede om de vinner Europa League-finalen onsdag kveld, men den store prikken over i’en her er at de også kvalifiserer seg direkte til Champions League neste sesong.

Kan de faktisk klare det?

LaLiga ga grønt lys til at siste serierunde skulle spilles på lørdag i stedet for søndag, noe som gjør at Villarreal går inn i finalen med 24 timer mer hvile enn United. Det må sies å være en stor fordel for spanjolene.

Den store bekymringen for United er at Harry Maguire mister kampen. Den bekymringen blir større for Ole Gunnar Solskjær når han ser formen til Villarreal-spissen Gerard Moreno. Han er for tiden den beste spanske spissen, og har 31 mål på 51 kamper for klubb og landslag denne sesongen.

Den potensielle innflytelsen han kan ha på kampen, og hans betydning for Villarreal kan ikke undervurdes.

Villarreals investering på ungdommen har også gitt resultater i form av mange gode, unge spillere. Det er spesielt to spillere som skiller seg ut: Samuel Chukwueze og Pau Torres.

Førstnevnte er bare 21 år. Han er et stort talent, som er desperat etter å komme seg videre til Premier League, men han må fortsatt utvikle seg og ta steg. Til tross for at han fremdeles har mye å gå på, er det en spiller som har ressursene som kreves for å plage Manchester United-forsvaret.

Så har man også 24 år gamle Pau Torres i den andre enden av banen. Han er født og oppvokst i klubben, og har tidligere vært ballgutt og en stor supporter på alle klubbens kamper. Midtstopperen blir tett fulgt av verdens største klubber, inkludert Manchester United. Mange ønsker å hente ham.

Spanjolen er utvilsomt den naturlige etterfølgeren til spillere som Gerard Pique og Sergio Ramos på det spanske landslaget. En av hans største beundrere er Luis Enrique, som er landslagstrener for Spania:

“Jeg liker alt ved Pau. Hans personlighet når han spiller, taktiske evner og evnen til å styre forsvaret. Han er høy, kjekk og en god gutt. Han har alt”.

Emery har også hatt mange spillere utilgjengelig gjennom denne sesongen som følge av korona. Langtidsskader på Alberto Moreno og Vicente Iborra har også hemmet deres fremgang. De har spilt uavgjort i mange kamper der de egentlig burde ha vunnet. Hele 35% av alle LaLiga-kampene denne sesongen endte med poengdeling for Villarreal. Det må forbedres.

Seieren over Arsenal i semifinalen var veldig viktig for Emery. Først og fremst betød det en etterlengtet finale for klubben, men han fikk også sin revansj mot klubben som et par sesonger i forveien hadde sparket ham.

Selv om han fremdeles er såret over at han fikk sparken, har han ingenting personlig imot Arsenal som klubb. Han føler bare at han ikke fikk en rettferdig sjanse i London, siden alle hadde for store forventninger.

Nå kan man endelig se at Arsenal er der de er av andre grunner enn hvem som er trener. Deres spillere og økonomi tilsier at de per dags dato er et lag midt på treet i England. Det handler ikke om manglende ledelse.

Villarreal tok seg til finalen på hengende håret, men de klarte det. Ekspertene kommer til å fortelle oss at Manchester United har alt å tape i denne kampen. Det er sant at Villarreal går inn i kampen som underdogs, men Emery kommer til å fortelle sine menn at kamper vinnes på banen – og ikke på papiret. Det siste United bør gjøre, er å undervurdere dette laget.

Oversatt av Shayan Jalilian

Antall visninger