Ulykkelig ekteskap

Barcelona er ikke fremmed for en verden med interne planer, politikk og intriger som er utbredt på dette nivået, men selv etter deres egne standarder, så er ikke den nåværende situasjonen mellom president og trener til å tro.

Da Joan Laporta ble Barcelona-president i mars tidligere i år, gjorde han det tydelig at han ikke anså Ronald Koeman som treneren som skulle ta den katalanske klubben videre.

De to herrene møttes før sesongen da Laporta ba Koeman om å gi ham 14 dager til å bestemme om de ville fortsette med ham som trener, eller sagt på en annen måte; 14 dager for å se om han kunne finne en bedre egnet trener.

Koemans agent, Rob Jansen, oppsummerte det perfekt:

– Tenk deg at jeg vil gifte meg med deg, men jeg er i tvil. Så gi meg to uker til å finne en bedre partner. Hvis jeg ikke finner den rette personen, så kan vi gifte oss likevel.

Ronald Koeman er stadig under lupen. Foto: Reuters.

Til tross for at Laporta likte tanken om å ansette Julian Nagelsmann, klarte han ikke å overtale ham til å velge Barcelona fremfor Bayern München. Xavi var også tilgjengelig, men den tanken likte ikke Barcelonas sjef.

Så da måtte ekteskapet mellom partene inngås, men det er ikke til å stikke under en stol at det aldri har vært et lykkelig ekteskap. Det er også svært lite sannsynlig at det blir bedre i nær framtid.

Problemet som Barcelona nå har, er at en tikkende bombe av en avtale som ble utarbeidet av Josep Maria Bartomeu og hans styre, gjør at klubben befinner seg i en svært vanskelig posisjon.

Koeman var i utgangspunktet forberedt på å signere en ettårskontrakt med Barcelona, men Bartomeu ga ham to.

Nederlenderen hadde en permanent kontrakt som landslagstrener, noe som betød at Barcelona måtte betale drøye 50 millioner kroner for å sikre seg ham. Men det gjorde de ikke, så istedenfor betalte han den summen selv i august 2020. Det gjorde han etter å ha inngått en avtale om at han ville få hele beløpet refundert hvis han ikke ble i Barcelona i tre år. Kan ting bli verre? Ja, er svaret på det. Det blir nemlig enda dyrere om han får sparken nå.

Forrige uke rapporterte TV3 at et høyt sluttvederlag – til sammen rundt 120 millioner kroner – ligger på bordet. Til tross for mangel på kjemi mellom Laporta og Koeman, en tilnærming til fotball som er veldig ulik og et forhold som surner mer og mer for hver dag, er det faktisk en god mulighet for at klubben forlenger hans avtale.

Enkelt forklart; beløpet de måtte betale for å bli kvitt Koeman var mer eller mindre det samme det ville kostet dem å beholde ham i den katalanske hovedstaden i ett år til.

Joan Laporta har en formidabel oppgave i å gjenreise Barcelona. Foto: AFP.

Så mens de fleste ville godtatt situasjonen, tatt hånd om skipet og fått det beste ut av situasjonen, har Barcelona valgt å gå en annen vei. Og det er dette som er grunnen til at de har valgt å gjøre det.

Laporta har hele veien vært klar over at det ikke er gratis å kvitte seg med Koeman. Så derfor har han endret fremgangsmåte til å beholde ham, så lenge han oppfyller noen kriterier som klubben stiller:

Bruke en en spillestil Barcelona alltid har gjort.

Bruke Samuel Umtiti og Riqui Puig.

Bruke en 4-3-3-formasjon.

Det begynner å bli lenge siden Samuel Umtiti var en viktig brikke for Barcelona. Foto: AFP.

Laporta er mannen som skal være ansvarlig for de økonomiske beslutningene i klubben, men nå var han også tydeligvis ansvarlig for hvilken type fotball som skulle spilles på Camp Nou.

Han fortalte alt dette til en samling av journalister, og ba dem om å holde det «off record».

Det er vanskelig å finne et scenario hvor Laporta har vist Koeman mindre respekt, og sannheten er at hvis Laporta er mannen som skal være ansvarlig for å definere spillestilen til klubben, så er klubben fullstendig forvirret.

Koeman bruker enhver anledning til å minne om at han er mannen som prøver å få klubben ut av deres nåværende posisjon. Det er han som har gjort alt klubben har bedt ham om å gjøre siden han ble ansatt. Det innebærer avlivingen av mange store klubblegender. Ja, til og med ble han fortalt å takle tapet av Lionel Messi.

Barcelona har gravd sitt eget hull

Det tok Barcelona mer enn et århundre å etablere seg som laget mange mente var tidenes største klubb, og det har tatt dem mindre enn to og et halvt år å kaste vekk alt det arbeidet som er blitt lagt ned.

For la oss ikke moderere våre ord her; Barcelona er ødelagt. De hadde vært konkurs om de var et vanlig selskap. Mange mener at de ville vært konkurs om de ikke var det bankende hjertet i en region og en stor fotballinstitusjon.

Tallene er knusende.

Barcelona har en gjeld på 1,3 milliarder euro. Hvis man skriver det på denne måten, så virker det som at gjelden nesten er håndterbar. Så la meg skrive det annerledes; Barcelona har en gjeld på 1 300 000 000 euro. 700 millioner er kortsiktig gjeld som må betales nå eller i det nærmeste fremtid – med mindre den reforhandles.

Det er et totalt uforholdsmessig gjeldsnivå for en klubb som tidligere hadde en omsetning på rundt én milliard euro.

Barcelona har i tillegg til dette et aldrende stadion som må jobbes med, men det er ingen penger igjen til å gjøre det. Lånet de har tatt opp fra Goldman Sachs på 500 millioner euro er en midlertidlig løsning, men det dekker ikke alt.

Så hvordan kom vi til dette punktet?

Tilbake i 2015 vant Barcelona “The Treble” da de vant Champions League, LaLiga og Copa del Rey. Vi visste det ikke da, men den store triumfen til katalanerne skulle vise seg å bli starten på slutten for Barcelona.

MESTERLAG: Javier Mascherano, Lionel Messi, Neymar og Luis Suárez spilte på superlaget fra 2015. Foto: Lluis Gene/AFP

De hadde oppnådd sin suksess mye takket være fantastiske talenter, men alderen hadde begynt å innhente dem. Istedenfor å ta farvel og takke dem for innsatsen, ble de belønnet med nye og dyre kontrakter.

Situasjonen ville vært annerledes for de største økonomiske hjernene på planeten, men for inkompetente Josep Maria Bartomeu og hans ubrukelige styre var det et marerittscenario.

I august 2017 rystet Neymar Barcelona da han skrev under for Paris Saint-Germain i en overgang verdt 222 millioner euro. Med lommene fulle av qatarske kontanter, tok Barcelona fatt på en av de verste shoppingturene i historien.

Selv om oppkjøringen til ny sesong var i gang, brukte Barcelona 295 millioner euro på Dembélé og Coutinho. Det skulle vise seg at ingen av dem levde opp til forventningene – av flere ulike årsaker.

To år senere, mens alarmklokkene for alvor ringte, fortsatte Barcelona å grave sitt eget hull. Griezmann ble signert for 120 millioner euro, og da noen i klubben ikke kunne forstå dette, leide ledelsen inn ett selskap for store penger som hadde som mål å ødelegge ryktet til store spillere for å vinne kampen i sosiale medier.

Da- og nåværende spillere som Messi og Pique, og klubblegender som Xavi, Puyol og Guardiola, ble angrepet av sin egen klubb. Presidentkandidatene Font og Laporta mottok også trusler på klubbens regning.

Nå var slutten virkelig nær. 28 måneder etter at klubben vant sitt siste Champions League-trofé, gikk klubben inn i en selvdestruktiv drift som det ikke lenger var en vei ut fra.

Høsten 2017 ble også Messis kontrakt forlenget. 74 millioner euro netto per år, en bonus på 115 millioner euro for å skrive under og ytterligere 78 millioner euro for å fullføre kontrakten. Dette er tall som skapte store kontroverser da de ble avslørt i den spanske avisen “El Mundo”, men det er tall som er verdig verdens beste fotballspiller.

Det er nemlig en myte at det var kontrakten til Messi som fikk alt til å rakne. Han presterte alltid på et skyhøyt nivå på banen, samtidig som at Barcelona fikk inn store summer fra sine sponsorer – nettopp på grunn av Messi.

Barcelona tjente faktisk mer på Messi enn de betalte ham.

Alt smuldret opp rundt dem, det var en mangel på intern ansvarlighet, fullstendig feilbehandling av sesongkortinnehavernes penger og null evne til å håndtere motgang. Det daværende Barcelona-styret lukket sine øyner, tørket munnen, holdt seg for nesa og håpet på solfylte dager fremover.

Det de fikk var koronaviruset som var like lite velkommen som ankomsten av en sulten rev i et ulåst hønsehus.

Da en frustrert Messi så hva som var i ferd med å skje, prøvde han å bruke en klausul i kontrakten sin for å forlate klubben. Men Barcelona mente at fristen var ute, og at han enten måtte ta klubben til retten eller betale utkjøpsklausulen på 700 millioner euro for å få dra et annet sted.

Daværende president Bartomeu hadde lovet at Messi kunne dra om han ønsket det, men det skjedde ikke. Det som skjedde var at Barcelona forrådte den største spilleren som noensinne har spilt for dem.

Da han året senere forlot klubben, var det mot hans egen vilje. Den nye presidenten Laporta hadde lovet å beholde Messi i valgkampanjen, men det klarte han ikke. En kombinasjon av korona og økonomisk vanstyre gjorde at Barcelona brukte 110% av sine inntekter på spillerlønninger.

Så hvor er vi nå, og hva skjer i fremtiden?

Forrige overgangsvindu stod Barcelona overfor en krise da Pique ble den siste i rekken av mange forsvarsspillere som skadet seg. Eric Garcia skulle komme gratis etter sesongen, men Barcelona ønsket å hente ham i januar. Det var ingen problem for Manchester City, men da måtte Barcelona betale 3 millioner euro.

Det klarte ikke Barcelona. Katalanerne hadde ganske enkelt ikke nok penger til å gjøre det.

Akkurat nå drukner Barcelona i gjeld, overlever ved å hente spillere gratis og jobber iherdig med å kutte lønninger drastisk. Samtidig drømmer de om at en europeisk superliga skal fylle det dype hullet de har gravd.

Mange tror at frelse kan komme i form av å satse på ungdom. Spillere som Pedri og Ansu Fati (hvis han kommer tilbake fra skade) er et sterkt lys i en svak horisont. Barcelona kan få mye ut av å satse på sitt akademi, La Masia.

Noen tror at i blant kan en finanskrise og nødvendig trimming av lønnsstruktur fungere til fordel på lang sikt.

Andre hevder at selv om dette nesten helt sikkert er den verste krisen klubben noensinne har vært i, har Barcelona tidligere klart å overkomme kriser. Uansett hva som skjer, tror de at klubben aldri vil miste den enorme støtten.

Laporta har vært her før og klart å få ting til å bli bedre.

UTAKKNEMLIG JOBB: Ronald Koeman har fått det alt annet enn enkelt etter at han overtok Barcelona. Foto: Pau Barrena/AFP

For tiden er det Koeman som er Barcelonas trener. En klubblegende som fikk drømmejobben sin, men som raskt fant ut at det var et marerittoppdrag. Det er ingen hemmelighet at Laporta ikke så på Koeman som sitt førstevalg.

Å gi ham sparken ville vært enkelt, men veldig dyrt. Det vil også være problematisk å erstatte ham.

Istedenfor å gi ham en tillitserklæring da han ble president, sa Laporta til Koeman at han trengte 15 dager for å innlede forhandlinger med andre trenere, og at Koeman kunne fortsette en sesong til hvis en annen ikke ble ansatt.

Koemans agent, Rob Jansen, oppsummerte det perfekt:

– Tenk deg: Jeg vil gifte meg med deg, men jeg er i tvil. Gi meg to uker til å finne en bedre partner. Hvis jeg ikke finner den rette partneren, så kan vi to gifte oss.

Koeman ser ut til å ha overlevd det slaget i ansiktet, men ryktene skal ha det til at han har fått nok. Han er etter alt å dømme lei av å bli vist manglende respekt, ikke verdsatt nok for de gode tingene han har gjort og lei av å bli fortalt en ting av Laporta privat, for så å høre noe annet ute i offentligheten.

Nok er nok, er ordet som kommer fra Koeman-leiren.

En gyllen æra er over

Lionel Messi forlater Barcelona etter å ha vært i klubben i over 20 år.

Selv når jeg skriver disse ordene, sliter jeg med å ta innover meg virkeligheten i situasjonen.

Messis avgang er et historisk øyeblikk for klubben. Det er slutten på en epoke for millioner av supportere som vokste opp med å se Messi ikledd en Barcelona-trøye, og deretter ble forelsket i det han og laget gjorde på banen. Nå ble de etter alle disse årene nødt til å vitne hans tårevåte avskjed med den katalanske klubben.

Det er slutten på en gyllen æra for spilleren som ble en del av Barcelona-akademiet i 2000. En spiller som til slutt endte opp med 778 kamper og 672 mål for klubben. Argentineren hjalp Barcelona til blant annet å vinne ti LaLiga-titler og fire Champions League-titler. Gullballen vant han hele seks ganger i løpet av sin tid i klubben.

På en følelsesladet avskjedspressekonferanse, tørket Messi sine tapre tårer med et lommetørkle overlevert til ham av kona Antonella, som satt på første rad sammen med deres tre barn. Messi talte til hele verden at han ikke hadde forventet at ting skulle ende på denne måten og at han ikke ønsket å forlate Barcelona.

For ett år siden var han frustrert over det han så på som mangel på ambisjoner, inkompetanse og dårlig ledelse av styret i klubben. Frustrasjonen hans ble til sinne da løgnene og bedragene til daværende klubbpresident Josep Maria Bartomeu førte til at argentineren stod igjen med to valg: saksøke Barcelona i retten for å få tillatelse til å forlate katalanerne gratis, eller å svelge sin stolthet og fortsette i klubben ut kontraktstiden.

Førstnevnte var aldri et alternativ. Messi ville aldri gå til rettssak mot Barcelona i en uverdig krangel som til slutt bare ville komme advokatene til gode. Så med ett år igjen av kontrakten og et kommende presidentvalg, visste han at tiden var på hans side. Det var hvert fall det han trodde.

Barcelona har kanskje blitt kvitt den ondartede tilstedeværelsen til Bartomeu og co., men deres arv etter inkompetent klubbledelse og de økonomiske konsekvensene av koronaviruset har tatt denne store klubben til randen av konkurs. Så kan du legge til at LaLiga insisterte på at Barcelona, som alle andre lag i Spania, måtte forholde seg til FFP-reglene. Dermed var Messis tragiske avgang fra den katalanske hovedstaden uungåelig.

Den 12. juli spiste han et måltid med klubbens nye president Joan Laporta. Der godtok han klubbens andre tilbud om en kontraktforlengelse: en lønnsreduksjon på 50%. Det var heller ingen forhandlinger – Messi godtok tilbudet med glede. Så da han kom tilbake fra ferie, trodde han at han skulle gjøre noe så enkelt som bare å skrive under.

Nå som han forlater klubben, gjør han det vel vitende om at han gjorde alt klubben ba ham om å gjøre. Men på en annen side er han ikke overbevist om at Barcelona gjorde alt de kunne for å beholde ham.

Det som av noen oppfattes som klubbens tilsynelatende uvillighet til å lete etter mulige løsninger, er en trist måte å sette to streker under karrieren til den argentinske superstjernen.

Den tunge gjelda ved siden av LaLigas lønnstak var der allerede før Laporta vant presidentvalget. Det er ikke noe nytt som har skjedd i mellomtiden. Men etter hvert som tiden gikk, ble det tydelig at regnskapet ikke stemte overens med det klubben trodde. Det ble rett og slett tydelig at Barcelona ikke hadde mulighet til å registrere hans kontrakt.

Og selv om mange føler at Barcelona som klubb burde ha gjort mer, ønsket de ikke å øke det som allerede er en stor og risikabel gjeld. Klubben kunne potensielt ha gått konkurs, så dermed var det slutten for Messi i Barcelona.

LaLiga-sjef Javier Tebas har på urettferdig vis blitt tildelt rollen som skurken i denne historien. Det er mange som på en absurd måte hevder at han burde gjort et unntak for Messi, siden han skaffer LaLiga seere og fans.

Tapet av Cristiano Ronaldo da han dro fra Real Madrid til Juventus og Serie A i 2018 var ille nok. Så gjenstår det å se hvordan Messis potensielle overgang til Paris Saint-Germain vil påvirke LaLigas merkevare. Det vil ikke ha noen umiddelbare konsekvenser da TV-avtalene allerede er signert. ESPN har for eksempel sikret seg rettighetene de neste åtte årene, og en ny avtale er også blitt undertegnet i India. Men LaLiga må på en aller annen måte markedsføre seg som en veldig konkurransedyktig liga, slik den var forrige sesong.

Laportas ord er at det er den tidligere administrasjonens katastrofale arv, som har sørget for at Barcelona går gjennom denne krisen. Men den brutale sannheten er at Laporta nå sannsynligvis alltid vil bli husket på som mannen som var president i klubben da Lionel Messi ble nødt til å forlate Barcelona.

Oversatt av Shayan Jalilian

Villarreal bør ikke undervurderes

Tilbake i 2004 var Villarreal i forhandlinger med Manchester United om en overgang for den uruguayanske spissen Diego Forlan. Overgangen var nærmest sluttført da klubbpresident Fernando Roig ba sin administrerende direktør, Jose Manuel Llaneza, om å få med en treningskamp mot Manchester United i Spania inkludert i avtalen.

United avslo det forslaget. De mente at de var en for stor klubb til å forplikte seg til en treningskamp i en liten by på østkysten av Spania. Roig vendte seg til Llaneza og sa: “Ikke bekymre deg. En dag blir de forpliktet til å komme hit, og da trenger vi ikke betale dem engang”.

Villarreal slapp å vente lenge. Omtrent 13 måneder senere – i 2005/06-sesongen – møttes lagene i gruppespillet i Champions League. Det første av fire møter mellom disse to klubbene i Europa-sammenheng.

Det var verken første eller siste gang at milliardæren Roig skulle få rett. Han er en forretningsmann av rang, keramikkprodusent og medeier av den spanske matvareforhandleren Mercadona. Han er en visjonær som kjøpte klubben i 1997, og senere har han sagt følgende om klubbens tilstand:

“Klubben hadde en stor gjeld og spilte i 2. divisjon. Da jeg kom til Villarreal var Llaneza der … og en skrivemaskin … og supporterne. Det var ingen treningsbaner, og El Madrigal hadde en tilskuerkapasitet på 3000”.

Ved å bruke sine kontakter i Sør-Amerika, klarte han å overtale toppspillere om å bruke Villarreal som springbrett i karrieren. Han hentet blant annet inn spillere som Diego Godin, Juan Riquelme, legenden Marcos Senna, Robert Pires og Diego Forlan. Alle disse trivdes i den lille byen i Spania.

Men hans største prestasjon er nok byggingen av klubbens akademi og sportssenter, som for øyeblikket er blant de beste i Europa. Han finansierte også oppgraderingen av det nye stadionet, som i dag heter Estadio de la Ceramica. Det er et toppmoderne stadion som ligner et kunstverk.

Roig har gått fra å ta over en liten klubb, til å nå ha det femte største budsjettet (€145m) i Spania. Villarreal har for eksempel et større budsjett enn Athletic Club (€120m) og Valencia (€103m). Det er bare Sevilla (€186m), Atlético Madrid (€253m), Barcelona (€383m) og Real Madrid (€468m) som har mer penger enn den gule ubåten.

Økonomiske midler, solid drevet og med en lojal supporterskare har Villarreal alt de måtte ønske seg – bortsett fra et stort trofé…

Roig har aldri vært redd for å ta kontroversielle beslutninger. Det var tidligere Villarreal-trener, Manuel Pellegrini, som en gang sa at “i Villarreal forventes det alltid at du skal levere gode resultater”.

Ved å sparke Javi Calleja til fordel for Unai Emery, viste Roig hans intensjoner om at tiden er inne for å ta klubben ett steg videre. Klubben har vært i en semifinale i Champions League-tidligere, samt tre semifinaler i Europa League, men dette er første gang de har spilt seg fram til en finale.

Til tross for suksessen klubben har hatt, er det ingen tvil om at den store mangelen nå er et trofé. Det er den store elefanten i rommet.

Onsdag kveld får de en mulighet til å ta et trofé i Gdansk, Polen. Det er femte gang Villarreal og Manchester United møtes til dyst. United har selvsagt vært her før, og hvis de vinner er de opp i 67 trofeer totalt.

Hvis tidligere møter mellom disse to lagene telles, så kan vi kanskje ikke forvente oss en klassiker. De siste fire kampene har inneholdt flere utvisninger (Rooney og Capdevilla) enn scoringer (0).

Da Emery møtte Villarreal-troppen i begynnelsen av sesongen, spurte han spillerne hva deres mål for sesongen var. Han ble umiddelbart fortalt: “Du vet hvordan man kommer til Europa League-finaler. Få oss dit”.

Og det kan han faktisk alt om. Han vant turneringen hele tre sesonger på rad med Sevilla, og kom seg også til finalen som Arsenal-trener, men da ble det tap mot Chelsea. Villarreal levnes ikke store sjanser av ekspertene til å stikke av med pokalen, men så var det heller ikke mange som trodde at Emerys Sevilla skulle klare å slå Liverpool i 2016-finalen.

Da, som nå, fikk han belønning for sin unike evne til å endre taktikk underveis i kamper. Tre mål i andre omgang mot Liverpool sørget for at både han og Sevilla skrev sine navn i fotballens historiebøker.

Europa League er en turnering han tar svært seriøst. Det har ført til at lagets form i hjemlig serie har duppet mot slutten av sesongen. De gulkledde har tapt kamper hjemme mot Osasuna og Celta Vigo, noe som er kamper de i utgangspunktet burde ha vunnet. Det er seks poeng som til slutt kostet dem en Europa League-kvalifisering gjennom LaLiga-spill.

Emery kunngjorde allerede før Villarreals siste seriekamp mot Real Madrid at han hadde Europa League-finalen i sine tanker. Men det så ikke sånn ut, og Villarreal tok tidlig ledelsen i kampen. Så raknet det da Luka Modric avgjorde kampen for Real Madrid på overtid av andre omgang. Den gule ubåten endte dermed på 7. plass, noe som gir Conference League.

Villarreal kommer nok til å føle på en stor glede om de vinner Europa League-finalen onsdag kveld, men den store prikken over i’en her er at de også kvalifiserer seg direkte til Champions League neste sesong.

Kan de faktisk klare det?

LaLiga ga grønt lys til at siste serierunde skulle spilles på lørdag i stedet for søndag, noe som gjør at Villarreal går inn i finalen med 24 timer mer hvile enn United. Det må sies å være en stor fordel for spanjolene.

Den store bekymringen for United er at Harry Maguire mister kampen. Den bekymringen blir større for Ole Gunnar Solskjær når han ser formen til Villarreal-spissen Gerard Moreno. Han er for tiden den beste spanske spissen, og har 31 mål på 51 kamper for klubb og landslag denne sesongen.

Den potensielle innflytelsen han kan ha på kampen, og hans betydning for Villarreal kan ikke undervurdes.

Villarreals investering på ungdommen har også gitt resultater i form av mange gode, unge spillere. Det er spesielt to spillere som skiller seg ut: Samuel Chukwueze og Pau Torres.

Førstnevnte er bare 21 år. Han er et stort talent, som er desperat etter å komme seg videre til Premier League, men han må fortsatt utvikle seg og ta steg. Til tross for at han fremdeles har mye å gå på, er det en spiller som har ressursene som kreves for å plage Manchester United-forsvaret.

Så har man også 24 år gamle Pau Torres i den andre enden av banen. Han er født og oppvokst i klubben, og har tidligere vært ballgutt og en stor supporter på alle klubbens kamper. Midtstopperen blir tett fulgt av verdens største klubber, inkludert Manchester United. Mange ønsker å hente ham.

Spanjolen er utvilsomt den naturlige etterfølgeren til spillere som Gerard Pique og Sergio Ramos på det spanske landslaget. En av hans største beundrere er Luis Enrique, som er landslagstrener for Spania:

“Jeg liker alt ved Pau. Hans personlighet når han spiller, taktiske evner og evnen til å styre forsvaret. Han er høy, kjekk og en god gutt. Han har alt”.

Emery har også hatt mange spillere utilgjengelig gjennom denne sesongen som følge av korona. Langtidsskader på Alberto Moreno og Vicente Iborra har også hemmet deres fremgang. De har spilt uavgjort i mange kamper der de egentlig burde ha vunnet. Hele 35% av alle LaLiga-kampene denne sesongen endte med poengdeling for Villarreal. Det må forbedres.

Seieren over Arsenal i semifinalen var veldig viktig for Emery. Først og fremst betød det en etterlengtet finale for klubben, men han fikk også sin revansj mot klubben som et par sesonger i forveien hadde sparket ham.

Selv om han fremdeles er såret over at han fikk sparken, har han ingenting personlig imot Arsenal som klubb. Han føler bare at han ikke fikk en rettferdig sjanse i London, siden alle hadde for store forventninger.

Nå kan man endelig se at Arsenal er der de er av andre grunner enn hvem som er trener. Deres spillere og økonomi tilsier at de per dags dato er et lag midt på treet i England. Det handler ikke om manglende ledelse.

Villarreal tok seg til finalen på hengende håret, men de klarte det. Ekspertene kommer til å fortelle oss at Manchester United har alt å tape i denne kampen. Det er sant at Villarreal går inn i kampen som underdogs, men Emery kommer til å fortelle sine menn at kamper vinnes på banen – og ikke på papiret. Det siste United bør gjøre, er å undervurdere dette laget.

Oversatt av Shayan Jalilian

Gratulerer, City! Hvilken toppklubb i England har egentlig ikke brukt store summer på å forsterke laget?

Det er fem år siden Pep Guardiola tok over Manchester City. Tirsdag kveld kunne han skryte av å putte sin tredje Premier League-tittel i lomma.

Da han ble ansatt som City-trener, var instruksjonene veldig klare: Dominer i hjemlig serie og etabler klubben som en av de beste i Europa – en klubb som nesten alltid bør komme seg til en Champions League-semifinale.

Den jobben er utført! Manchester City forbereder i disse dager seg til klubbens første Champions League-finale i historien.

Men selv de som lykkes, har sine motstandere.

Hans kritikere hevder at han har hatt stor suksess fordi klubben har øst ut enorme summer på å hente stjernespillere. Det er sant, men det blir også en for enkel måte å se det på. Hvilken toppklubb i England er det som egentlig ikke har brukt store summer på å forsterke laget?

Manchester City er åpenbart blant Premier Leagues mest kjente “pengebrukere”, men kostnaden for deres mest brukte ellever (499,8 millioner pund) er faktisk lavere enn Manchester United (504 millioner).

Hvis du har mye penger, kommer du alltid til å kunne kjøpe de beste spillerne. Men det kommer ikke til å garantere deg stabiliteten som kreves for å vinne titler. Det gir det heller ikke evnen til å revitalisere John Stones sin karriere, maksimere potensialet til Phil Foden eller å få Ruben Dias til å bli en stor leder i det som er det beste forsvaret i Premier League.

Guardiola har utrettet en forskjell fordi han har maksimert, og radikalt forbedret, de spillerne han har til sin disposisjon.

Det har ikke vært en enkel sesong. Laget slet mye med skader og koronasykdom tidlig i sesongen, noe som førte til at det ble uavgjort mot Leeds, West Ham, Liverpool og Manchester United.

Noe manglet. Det var ingen gnist i måten Manchester City angrep på, til tross for at de som alltid hadde mye ball inne på motstanders banehalvdel. Det ble ikke skapt nok sjanser, og det som ble skapt, ble ofte sløst.

På et tidspunkt var City så lavt nede som en 10. plass, etter å ha tapt 2-5 mot Leicester City. Hva i all verden var det som skjedde?

Hvis det var folk som tvilte på Guardiolas evne til å snu situasjonen, så var de i hvert fall ikke fra styrerommene på Etihad Stadium. Det lå lenge i lufta at han ville få en ny kontrakt og alt ble ordnet på under 24 timer.

Guardiola signerte en ny kontrakt, noe som viste tegn på gjensidig tro. Det har bidratt til å legge grunnlaget for suksessen laget nå har. Han fikk bare en betingelse da han ble tilbudt en ny kontrakt: Hvis han en dag bestemmer seg for å forlate klubben, så må han gi beskjed i god tid, fordi det kommer til å bli svært vanskelig for klubben å finne en god erstatter for ham.

Hvis han ønsker det selv, strekker avtalen seg hele syv sesonger fram i tid. Det er et sikkert tegn på at klubben har hatt stor tro på ham hele veien.

Det gikk lenge rykter om at Paris Saint-Germain ville bli neste destinasjon for Guardiola, men det stemmer ikke i det hele tatt – selv om franskmennene virkelig kunne ha tenkt seg å ha ham som trener.

Abu Dhabi-eierne hadde sett på det som en svik om spanjolen hadde byttet bort dem med Qatar-eide Paris Saint-Germain.

Da han forpliktet seg til en ny avtale, visste han at han måtte gjøre endringer på laget. Den opprinnelige ideen var at fire eller fem av den “gamle garden” var uerstattelige. Men det ble raskt revurdert på grunn av pandemien og en bedring i form hos spillere som Stones og Cancelo.

15. desember spilte City uavgjort mot West Bromwich. Guardiolas menn lå da på 6. plass. Det var tid for en dyp refleksjon over situasjonen.

Mangelen på hvile førte til at laget virket ut av form og uinteressert. Det var mangel på den entusiasmen som krevdes for å vinne fotballkamper.

Med utgangspunkt i sine tidligere erfaringer fra Barcelona og Bayern München, begynte Guardiola å tenke på at hans elever kanskje var lei av å høre ordene hans. Han åpnet i stedet døren for at spillerne kunne ha mer kontakt med hans assistenttrener – og ikke bare ham.

Etter lange analyser med trenerteamet og hans mentor, Juan Manuel Lillo, bestemte han seg for å endre litt på måten laget spilte.

Han plasserte angrepsspillere som Phil Foden og Raheem Sterling bredere i banen. Det ble skapt mer rom på innsiden, noe Ilkay Gundogan, Kevin De Bruyne, Bernardo Silva og Joao Cancelo kunne utnytte i mye større grad.

Gundogan begynte å score flere mål, og Foden blomstret virkelig. Engelskmann har notert seg for bedre statistikk enn David Silva hadde i sin første sesong i Manchester City. Det er imponerende.

Laget begynte å angripe med mye større ro, med større tålmodighet og flere pasninger. Spillerne sluttet å bevege seg over hele banen. Det ble mye bedre struktur i det de foretok seg offensivt.

Han ønsket at spillerne skulle forbli i deres posisjoner, at vingene skulle holde seg bredt i banen og at midtbanespillerne skulle komme i bedre scoringsposisjoner. Litt etter litt ble tempo i spillet høyere, ballen ble vunnet tilbake raskere og kontringene ble mer effektive.

City var endelig tilbake til det nivået de hadde vært på de to siste sesongene, men med det kom også et sett av nye problemer.

Laget angrep med mange mann, noe som gjorde dem sårbare for kontringer imot. Manchester City slapp inn fem mål på kontringer imot i Guardiolas første sesong i klubben. Det føltes mye verre ut, fordi de virket alltid usikre da de skulle stoppe lag som kom på farlige kontringer.

Det likte ikke Guardiola. Han måtte gjøre endringer, og denne sesongen har City ofte to midtstoppere og to midtbanespillere bak ball. Det har gjort at baklengsmål på kontringer har gått fra fem til et.

City har blitt mer solide og pragmatiske. En større soliditet i laget har brakt med seg 1-0-seiere over Southampton, Brighton og Sheffield United.

Guardiola elsker å se estetisk, offensiv fotball. Men han har skjønt at det er viktig å være mer pragmatisk og at man noen ganger må kjempe for seierne. Manchester City er kanskje ikke like underholdende som før, men de er åpenbart mer stabile i sine prestasjoner.

Nøkkelen til det kom for alvor mot Chelsea 3. januar. City lå på 8. plass, syv poeng bak daværende serieleder Liverpool. Guardiola valgte å bruke en 4-3-3-formasjon med De Bruyne som falsk nier og Sterling og Foden på topp.

Det ble en vild åpning på kampen. Det tok bare 18 minutter før Gundogan sendte dem i ledelsen, fire minutter senere doblet Foden og etter 34 minutter ledet City med tre mål. En “masterclass” av Guardiola.

Alle brikkene falt på plass – laget var tilbake. Smilet var også tilbake på spillernes lepper. Det var den halvtimen på Stamford Bridge som la grunnlaget for resten av sesongen. Noen uker senere knuste de Liverpool 4-1 på Anfield, med samme formasjon og spillestil.

Hva skjer i framtiden?

Guardiola vet bedre enn alle andre at man ikke kan stå stille. Han vet at det alltid er rom for forbedring og at klubben må benytte seg av markedet.

Det er mye positivt som foregår i klubben nå, men Sergio Aguero gir seg etter sesongen. Raheem Sterling bommer på altfor mange sjanser. En ung toppspiss står nok på toppen av deres ønskeliste på overgangsvinduet.

Drømmen ville nok vært å få Lionel Messi til Etihad, men ingen – inkludert ham selv – vet hvor han spiller neste sesong.

Det ideelle vil være å få en ung spiss som kan bøtte inn scoringer de neste fem-seks årene. Det er derfor de, sammen med 13 andre toppklubber, følger situasjonen til Erling Braut Haaland tett. Han er ung, sulten, ambisiøs og tikker alle boksene klubben ser etter.

City vil selvsagt gjøre alt de kan for å overbevise ham om å velge dem.

Tiden vil vise hva som kommer til å skje, men Guardiola kommer uansett til å ha et stort fokus på å bygge et nytt City-lag den neste tiden. Det blir hans største oppgave – å bygge et lag som kan oppfylle hans drømmer.

Hvem vinner LaLiga?

Sevilla tapte mandag kveld for Athletic Club. Med fire kamper igjen å spille av årets LaLiga-sesong, ser det ut som at kampen om ligagull ikke vil bli avgjort før siste serierunde. Det blir en kamp helt til siste slutt.

Vi må tilbake til 2004 for å finne sist gang Real Madrid, Barcelona eller Atlético Madrid ikke vant ligaen. Den gang var det Valencia som trakk det lengste strået. Og siden 2012 er det de tre store i Spania som har erobret de tre øverste plassene i LaLiga.

Det store spørsmålet nå er: Hvem vinner denne sesongen?

Nok en gang fortsetter Real Madrid å vise at deres vinnerkultur trosser all logikk og spådommer fra eksperter.

Real Madrid-spillerne har alltid vært store stjerner hvor enn de har spilt. For mange av dem ser det ut som seier er noe de eier og har retten til. De er vant til å vinne, og hvis det er noe LaLiga har vist oss når det står mye på spill, så er det at Real Madrid ALLTID dukker opp når ting skal avgjøres.

I helgen gjorde de akkurat nok til å vinne over Osasuna. Det er det Real Madrid alltid gjør. Både Los Blancos og Chelsea virket slitne da de spilte første oppgjør av Champions League-semifinalen forrige uke, og returkampen på Stamford Bridge blir nok avgjort av små detaljer.

Real Madrid har vært på dette stadiet av turneringen mange ganger, men det har ikke Chelsea. Da Thomas Tuchel tok ut elleveren til kampen mot Porto, hadde ikke en eneste av dem spilt en kvartfinale før.

Mange ser likevel på Chelsea som favoritter i returkampen. London-klubben fikk med seg et verdifullt bortemål og har hjemmebanefordel. Men jeg er ikke så sikker; Real Madrid pleier alltid å finne en måte å vinne på.

Kommende helg vil vi få mange svar i LaLiga. Real Madrid-leiren håper nok at Barcelona enten vinner eller spiller uavgjort mot Atlético Madrid. For hvis det skjer, vil Real Madrid for første gang ha alt i sine egne hender.

Real Madrid har et overtak innbyrdes på sine rivaler, noe som da vil bety at de vinner ligaen om de vinner sine fire resterende kamper i LaLiga.

Zinedine Zidane “eksploderte av glede” da Real Madrid tok ledelsen mot Osasuna. Et lite hopp i været og et bredt glis var i skarp kontrast til en lettet Diego Simeone da hans lag sikret seieren i siste liten mot Elche.

Det forteller oss mye om hvordan de to trenerne har det akkurat nå.

Zidane hadde en “business as usual”-reaksjon. Det var som en selvfølge å slå Osasuna. Simeone virket som en lettet mann. Han virket som en fyr som henger seg på fronten i et maraton, mens han blir jaget ned av løperne bak. Problemet for Simeone er at det går et nytt løp igjen denne helgen.

Simeone vet at hans lag ikke har de samme lederne som Real Madrid. De har ikke den samme troen, personligheten og mentale styrken. Atléticos hovedleder er Simeone selv, og noen ganger frykter man at hans overordnede tilstedeværelse ikke lar andre stige til toppen.

Det skjedde ikke med tidligere spillere som Juanfran, Gabi, Godin og Costa. Men i disse dager er det vanskelig å finne sånne skikkelser i garderoben.

Og så må vi videre til Barcelona. Hvordan ser det ut for dem?

Barcelona gikk på et sjokktap hjemme mot Granada. De kan vinne hver kamp som er igjen, og fremdeles ikke være i stand til å forhindre Real Madrid fra å vinne seriegull dersom de også vinner de resterende kampene.

I den katalanske hovedstaden spiller de fotball på en bestemt måte, men de klarer ikke å opprettholde stabilitet hva angår å følge løp inn bak forsvaret. De klarer helle ikke å holde oppe trøkket i 90 minutter. Det er som regel Lionel Messi som dukker opp for å avgjøre kamper.

Men alt er ikke bekmørkt. Frenkie de Jong, som omsider forstår rollen sin i laget, leverer veldig bra. Antoine Griezmann skinner også, med sine 18 mål og tolv målgivende pasninger for Barcelona denne sesongen.

Det er fortsatt tvil om framtiden til Ronald Koeman. Joan Laporta ser ikke på Barcelona-legenden som mannen som skal ta dette laget videre.

Problemet er bare hvem det er som skal erstatte han.

Han ønsket seg Julian Nagelsmann, men det toget har nå gått. Det vil være vanskelig å lokke til seg den rette mannen, spesielt når den økonomiske situasjonen er så prekær og det skal gjøres store budsjettendringer.

Men mye av dette mister betydning hvis vi ser på det som skjer i enkelte klubber i kjølvannet av Super League-fiaskoen.

Mens jeg denne helgen isolerte meg i en leilighet i Manchester foran returoppgjøret mellom City og PSG, ble min fred knust av helikoptere som fløy over taket mitt. Det viste seg å være demonstrasjoner mot Glazers-familien som eier Manchester United.

Supporterne har sin fulle rett til å uttrykke følelser, men jeg synes noen av protestene er lysår unna den reelle situasjonen. For dem er dette et forsøk på å gjenvinne det de føler de har mistet. De føler at mye har blitt tatt fra dem, og gitt vekk til grådige klubbeiere.

Det er bemerkelsesverdig at det ikke har vært intense protester blant Manchester City-supporterne. I deres tilfelle eies klubben av staten Abu Dhabi. Men Manchester City har vunnet fire Premier League-titler (snart fem), to FA-Cuper og seks Ligacuper de siste ti årene. Manchester United har på sin side ikke vunnet en ligatittel på åtte år og ikke vært i en Champions League-semifinale de siste ti årene.

Manchester City-supporterne har ikke noe mer innflytelse i beslutningene enn noen av de andre klubbene i eliten, men de har et troféskap som stadig blir større, og det har en tendens til å kutte ned på demonstrasjoner.

Supporterne demonstrerer mot involveringen av visse milliardærer, men så blir de begeistret igjen av andre milliardærer. Et godt eksempel på det er den pågående striden i Arsenal. Supporterne ønsker å erstatte Stan Kroenke (formue på ti milliarder dollar) med Daniel Ek (formue på 4,14 milliarder).

Men det er et paradoks her. På den ene siden ønsker supporterne å ha innflytelse over klubben, men samtidig ønsker de at deres lag skal hente de beste og største navnene i fotballen.

Disse to tingene går ikke hånd i hånd. Når milliardærer kjøper fotballklubber, så kjøper de enorme virksomheter. Hvorfor skal disse klubbeierne gi fra seg innflytelsen de har betalt for?

Virkeligheten er at en følelsesmessig tilknytning til en hvilken som helst vare, ikke er ledsaget av retten til å ta beslutninger. Jeg vet ikke om noen som “følelsesmessig” investerer i Microsoft, fordi at de ønsker å ha med et ord i laget om hvordan selskapet skal styres.

Supporterne bør godta at dette er en virksomhet, og hvis de har problemer med det, bør de sannsynligvis begynne å interessere seg for grasroten. Det er det mange tidligere Manchester United-supportere gjorde da de ikke godtok at Glazers skulle ta over klubben. De byttet vekk Manchester United med FC United.

Jeg husker at jeg en gang snakket med Roman Abramovitsj, som bortsett fra å være multimilliardær også er glad i fotball. Han fortalte meg at han en gang ble stoppet av en supporter etter at Chelsea hadde tapt.

Hva gjør du med klubben min“, spurte supporteren.

Din klubb? Jeg trodde det var mine millioner som var investert i klubben – og ikke dine“, svarte russeren.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Små detaljer vil avgjøre alt

Første halvdel av Champions League-semifinalene ble spilt denne uken, og selv om begge resultatene var logiske, er det interessant å se hvordan kampene utspilte seg i turneringen som alltid skaper store øyeblikk.

I Madrid fikk vi se et ungt og relativt uerfarent Chelsea-lag spille med masse energi, noe som tvang Real Madrid til å få det beste ut av sine to toppspillere for å endre dynamikken i kampen.

Chelsea åpnet kampen bra, og de visste nok at Real Madrid ville være sårbare defensivt med en trebackslinje. Det er en formasjon de har brukt før, men de har ikke nok trening og erfaring med å spille på den måten.

Det skulle bare ta 14 minutter før Chelsea utnyttet dette. Antonio Rudiger fant Christian Pulisic med en lang pasning i bakrom, og amerikaneren skaffet seg god vinkel før han plasserte ballen i mål mellom to stoppere.

London-klubben fikk en tidlig opptur i kampen, men da jeg snakket med Pulisic etterpå, ville han ikke feire noe som helst. Han insisterte på at de ikke har oppnådd noe ennå, og at det fremdeles er en kamp igjen.

Det kunne nemlig sett bedre ut for Chelsea. Fem minutter etter 1-0-målet fikk Timo Werner en stor mulighet alene med Thibaut Courtois, men belgieren reddet – en bedre avslutning av Werner kunne hindret det.

Hvis Courtois oppfylte sin stillingsbeskrivelse i mål, så er det ingen overraskelse at Karim Benzema også gjorde det i den andre enden av banen. Spissen sendte først en advarsel etter 22 minutter med et skudd fra distanse som traff stolpen, før han deretter utliknet med et fantastisk mål på volley.

Franskmannens scoring gjør at han har utliknet Rauls 71 mål i turneringen. Han har bare Robert Lewandowski, Lionel Messi og Cristiano Ronaldo foran seg på listen over de med flest mål i Champions League-historien. Det serverer oss en ny påminnelse om at han i skrivende stund er en av verdens beste spillere, noe som gjør at Chelsea vet at ingenting er over.

Flere i Chelsea-troppen har aldri kommet så langt i Champions League før, men Thomas Tuchel følte nok at hans unge og relativt uerfarne lag hadde fortjent mye mer, spesielt med tanke på hvor modige de var uten ball.

Men Real Madrids erfaring gjorde at de tok grep i andre omgang. Zinedine Zidane justerte forsvarslinjen litt høyere opp i banen, noe som gjorde at midtbanen kunne presse mye mer uten å løpe så mye. Det hindret Chelsea fra å utnytte bakrommet i like stor grad som det de gjorde de første 45.

Som et resultat av alt dette, endte begge lag opp med å være relativt fornøyde med uavgjort. Men for Real Madrid var egentlig resultatet ufortjent. Etter at de utliknet, fokuserte de mye mer på å ikke tape. De virket slitne, tok ikke risiko og angrep ikke noe særlig.

Det har vært for mange kamper på kort tid, og med det nye Champions League-formatet ser det ut som at det skal bli enda flere kamper. Da vil vi nok få mindre spektakulære resultater. Er det egentlig det vi vil?

Fra Madrid til Paris. Den påfølgende kvelden var det duket for den andre semifinalen. Paris Saint-Germain tok imot Manchester City – til en kamp som levde opp til den oppbrukte klisjeen: “A game of two halves”.

Manchester City manglet aggressivitet i spillet sitt i første omgangen, mens Paris Saint-Germain – anført av Marquinhos og flere andre – ofte så etter Neymar, som var villig til å ta mye risiko i spillet sitt på midtbanen.

Vertene tok en fortjent ledelse da Marquinhos nikket inn en nydelig heading på et godt slått hjørnespark av Angel Di Maria. I begynnelsen av andre omgang kunne de ha doblet ledelsen, men Marco Verratti klarte ikke å få kontroll på ballen etter et strålende forarbeid av Kylian Mbappé.

Etter det fikk vi se et helt annet City-lag på banen.

Mange – inkludert Arsene Wenger – brukte pausepraten på å kritisere falsk nier-systemet til Manchester City. Sannheten er at det ikke var systemet som var feil, men det var noe galt med måten de lyseblå spilte på.

Pep Guardiola gjorde et par endringer. Zinchenko kom inn som venstreback i stedet for Joao Cancelo. Det ga Phil Foden mer frihet til å gå innover i banen og samarbeide med Kevin De Bruyne. Bernardo Silva og Riyad Mahrez ble også mer delaktig i spillet, og Paris Saint-Germain ble tvunget til å ligge dypt med mange mann bak ball.

Det viktigste var å ta Neymar ut av kampen. City-treneren ga instrukser til Rodri, Kyle Walker og alle andre om å dekke rommene brasilianeren opererte i. En risikabel avgjørelse, siden stopperne ofte måtte spille i områder som er utenfor deres komfortsoner, men det fungerte. Og heldigvis for bortelaget hadde ikke Mbappé sin beste dag på jobben.

Nok en gang fikk vi se to slitne lag, men det er en stor forskjell på disse lagene: Pep Guardiola har jobbet med dette prosjektet i fire og et halvt år, mens Mauricio Pochettino knapt har vært i Paris i fire måneder.

Paris Saint-Germain har individer som Neymar og Mbappé. Det er spillere som alltid kan skape ting, og de er mye av grunnen til at de har slått ut Barcelona og Bayern München (ufortjent) på veien til semifinalen.

Hvis du ser bort fra De Bruyne, så har Paris Saint-Germain de to beste individene, men Manchester City har jevnt over et bedre lag. Den generelle følelsen blant flere av spillerne i Paris-leiren er at de ikke har den soliditeten som kreves for å opprettholde stabilitet over 90 minutter mot de aller beste lagene.

Manchester City fortjente seieren etter å ha spilt en god andre omgang, men la oss heller ikke glemme at begge deres mål kom etter to store forsvarstabber som kunne ha blitt avverget.

Så hvem er det som går videre?

Chelsea går sannsynligvis inn i returkampen som små favoritter, selv om jeg for lenge siden har sluttet å vedde imot Real Madrid. London-klubben har fremdeles poeng å kjempe for i Premier League dersom de skal klare en Champions League-plass, og så har de en FA Cup-finale 15. mai.

Real Madrid har fremdeles muligheten til å vinne LaLiga, men jeg føler at de ikke har et like stort fokus på det som de hadde forrige sesong. Returkampen på Stamford Bridge er sesongdefinerende for Real Madrid, og hvis historien har fortalt oss noe, så er det at Zidanes menn alltid møter opp til de viktigste kampene.

Paris Saint-Germain er på sin side involvert i et bikkjeslagsmål med Lille og Monaco om å vinne den franske ligaen. Manchester City er derimot ti poeng over lag nummer to på tabellen i Premier League, og med fem kamper igjen å spille går de mot deres tredje ligagull på fire sesonger.

Begge kamper vil bli avgjort på små detaljer og tilfeldigheter.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Den uunngåelige endringen

Det mest overraskende ved beslutningen fra toppklubbene i Europa om å danne en utbryterliga, er ikke at det har skjedd, men at det har tatt så lang tid.

Dette har vært visjonen til Real Madrid-president Florentino Pérez over en lengre periode. Vi alle er kjent med Galactico-strategien. Man må innrømme at han er en person som liker å tenke stort.

I en god stund har dette initiativet vært fotballens verst bevarte hemmelighet. Media har stilt mange spørsmål om muligheten for at en slik liga skulle bli dannet, men ofte har det vært nektende eller tomme svar som “vi trenger å vite mye mer om saken før vi kommenterer”.

Nå er deres planer i det minste avslørt, selv om man trygt kan fastslå at det vi er vitne til bare er begynnelsen. Det føles som starten på en saga.

Da Florentino Pérez ble Real Madrid-president i 2000, lovet han å hente inn verdens beste spillere for å gjøre klubben til den største i verden. Det faktum at det ikke lyktes på banen var nesten irrelevant. Ideen dreide seg først og fremst om å skape en merkevare og knytte den til Real Madrid.

En av grunnene til at det ikke lyktes, var at laget måtte bruke så mye tid på å promotere seg selv, samarbeide med sponsorer og dra på pre-season-turer. En spiller sa engang at “det å spille kamp på en pre-season-tur føltes ut som å få en dag fri fra jobb”.

Det hele toppet seg i Champions League-kvartfinalen i 2003/04-sesongen. Real Madrid vant første kamp 4-2 mot Monaco, men i returoppgjøret ble de slått ut etter å ha tapt 1-3 i Frankrike. Da spillerne var på vei inn til garderoben på resultatet 1-1, sa en fortvilet Zidane til Fernando Morientes, som hadde blitt leid ut til Monaco: “Fernando, vi er alle ødelagte”.

Jeg får virkelig en deja-vu-følelse.

Santiago Bernabéu, som var Real Madrid-president tidligere, var en av pådriverne for den gamle Europacupen på midten av 1950-tallet. Nå brer det seg en følelse om at Pérez og Real Madrid mener at tiden er inne for å endre på strukturen i verdensfotballen.

Det vil imidlertid være feil å kun klandre Pérez, selv om han utvilsomt er den første som er forberedt til å stikke hodet fram. Jeg husker at jeg snakket med ham for en stund siden, da pressen i England meldte at deres klubber ikke under noen omstendigheter ville være med på en ny Superliga.

Han nektet for dette, og la til at klubbene bevisst villedet media og at de hadde vært involvert i samtaler hele veien. Manchester United skal spesielt ha vært veldig proaktiv i alle forhandlinger, og det var ikke slik at de andre lagene hadde blitt tvunget til å delta mot deres vilje.

Jeg vet at ingen hører på dem, men klubber som Atlético Madrid har fått sine egne grunner til å være med. Ikke bare penger som gir dem en mulighet til å konkurrere, men den tredje plassen i Spania ville ha blitt gitt til noen andre om de ikke hadde tatt den. I tillegg til at disse klubbene får mer penger og kontroll, kan de også ta opp kampen mot de klubbene som eies av stater. Klubber som har endret reglene i markedet fullstendig.

Klubbene i den nye Superligaen hevder at de kan distribuere en milliard euro på tvers av fotballen, noe som er mye mer enn det UEFA tilbyr. Samtidig vil vinneren av denne turneringen få rundt 350 eller 400 millioner euro, noe som er mye mer enn det vinneren av Champions League får.

Det er bare dersom de faktisk får de pengene de forventer fra turneringen, men vi vet ikke alle detaljene ennå.

De har allerede fått på plass deres juridiske team, som skal forsvare dem og sørge for at alt går som det skal. UEFA måtte på sin side vente til søndag, den dagen kunngjøringen om de nye planene kom, før de kunne agere.

Det er interessant å se at formuleringene fra FIFA ikke var så sterke som noen hadde forventet, men det skal sies at vi er i en tidlig fase fortsatt. Vi har trolig heller ikke sett alle kortene Superliga-grunnleggerne har på hånda. De ønsker ikke å vise det i starten av det som blir lange forhandlinger.

Jeg kan uansett ikke se for meg at noe skjer før 2024. Det er først da kalenderen blir nullstilt og endringer i TV-rettighetene trer i kraft.

Regjeringene og de nasjonale ligaene vil nok også på et tidspunkt bli engasjert i dette. Det er også store muligheter for at supportere går sammen for å kjempe mot det de føler er et steg i feil retning for fotballen.

Ja, supporterne! Husker du dem?

De samme supporterne som hittil har blitt behandlet dårlig av klubber og styrende organer. Det er den gruppen mennesker som mest sannsynlig har minst makt akkurat nå, selv om de hele tiden får høre hvor vitale de er.

UEFA ber nå om at de skal blande seg inn og la deres stemmer bli hørt, fordi de trenger dem mer enn noensinne før.

De trengte dem selvfølgelig ikke da de skulle utforme det nye Champions League-formatet, eller da de bare delte ut 17.000 billetter til hver av lagene i Champions League-finalen mellom Liverpool og Tottenham. 30.000 billetter ble delt ut til sponsorer, bedrifter og et uspesifisert antall UEFA- / FIFA-tjenestemenn og deres kamerater.

Arsenal og Chelsea ble heller ikke konsultert før det ble delt ut 6 000 billetter til en Europa League-finale som ble spilt i Aserbjajdsjan – et av de mest utilgjengelige stedene i europeisk fotball for fans.

Realiteten er at de nye planene kun handler om to ting: Penger og kontroll.

Det handler om kapitalismen og at de rike vil bli enda rikere. Det handler om å skape en egen trygg boble for deres egne investeringer. Det handler om å sikre tilgangen til enorme summer.

Det blir interessant å se hvordan de med makt kommer til å reagere nå. Fra i dag har de muligheten til å utestenge klubber gjennom deres prosedyrer.

Det sies at de kan forby lag fra å delta i Champions League og at de kan forby spillerne å delta i EM. Kommer de til å gå den veien?

Jeg tviler veldig. Skøyteunionen (ISU) hadde i 2017 en sak i høyesterett, der de ønsket å stoppe individuelle utøvere fra å delta i konkurranser de ikke arrangerte. Den saken fikk de ikke igjennom – det var ikke lov.

For meg ser dette ut som noe mer enn bare å tjene mer penger – det ser ut som en måte å markere ønsket om større kontroll. Og hvis det er noe vi har lært, så er det at de store klubbene som regel får det som de vil.

Juventus’ styreleder Andrea Agnelli har spilt en interessant rolle i dette. Som leder av den Europeiske klubbforeningen (ECA) var han instrumental i planleggingen av et nytt Champions League-format, før han plutselig stakk og skiftet side da planene om Superligaen ble offentliggjort.

Hvorfor i all verden valgte han å gjøre det?

Florentino er på sin side fast bestemt på at dette kommer til å skje, selv om de første reaksjonene utad viser at dette er en plan som trenger PR-ledelse. Det har vært store protester mot Superligaen, og mye av det er som følge av at det strider mot mye av det fotballen i utgangspunktet står for.

Dette har hele veien vært uungåelig. Den brutale virkeligheten er at selv om disse klubbene har slått seg på brystet og tilsynelatende vært stolte over å representere lokalsamfunnet, har de ennå ikke fullført sine planer.

Noen av dem har et nærere relasjon til lokalsamfunnet, men for de fleste – spesielt når nye mennesker kommer inn – handler det om å tjene mer penger.

Men den ekte fotballen er fremdeles der ute, og det vil den alltid være.

Hvis du vil ha ekte fotball, så gå til din lokale klubb, gå tilbake til grasrota eller Biggleswade United, klubben der jeg er beæret over å være styreleder. Ta en øl, kjøp sesongkort og bli involvert. Det er der du finner essensen i spillet. Ikke i de glitrende troféskapene på Old Trafford eller Bernabéu.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Vi skylder Zidane en unnskyldning

Real Madrid, og spesielt Zinedine Zidane, tjente mye mer enn bare tre poeng etter å ha slått sine evige rivaler Barcelona 2-1 i en underholdende El Clasico-kamp på Estadio Alfredo Di Stefano.

Når støvet til slutt legger seg, vil dette være en kamp som vil bli husket for det faktum at en myte ble avlivet. En myte som i lang tid har blitt spredt av mange – meg inkludert – om at Zinedine Zidane ikke er så mye mer enn bare en som er god på man-management.

Lørdag kveld viste han oss hvor feil vi har tatt. Vi skylder ham en unnskyldning.

Vær likevel oppmerksom på at han fikk en hjelpende hånd av Ronald Koeman, som valgte å gå for tre stoppere bak og Frenkie de Jong på midtbanen. Real Madrid utnyttet det på ubarmhjertig vis, og de kunne ikke tro hvor sårbare Barcelona var på kontringer imot – spesielt på flankene.

Da Koeman omsider skjønte at han hadde bommet taktisk, lå Barcelona under 0-2. To raske baklengsmål og det kunne vært mye verre. Men det var ikke bare Koemans feilbedømmelse som gjorde at Real Madrid vant, Zidanes skarphet og smarthet avgjorde det også for Los Blancos.

Franskmannen valgte å starte Fede Valverde på midtbanen, noe som minimaliserte trusselen fra Jordi Alba, samtidig som uruguyaneren gikk på dype løp inn bak Barcelona-forsvaret. Det var også på den måten Real Madrid skapte sjansen som Benzema på lekkert vis omsatte til scoring.

STORE KONTRASTER: En skuffet Ronald Koeman må se Real Madrids stjernespiss Karim Benzema sende vertene i ledelsen på Alfredo Di Stefano

Ousmane Dembélé har hatt en utmerket sesong så langt, men Koemans avgjørelse om å bruke ham på topp mellom to stoppere, der han er minst effektiv og utenfor komfortsonen, viste seg også å koste dyrt. 23-åringen ble for statisk og tok ikke de riktige løpene, og han falt heller ikke dypt for å binde opp spill. Han ble aldri en trussel for motstanderens forsvar. Dette gjorde også at Real Madrid fikk redusert farlighetene fra Lionel Messi.

Pedri og de Jong fikk heller ikke utrettet noe særlig, fordi Madrid-forsvaret lå dypt og kompakt og med små avstander mellom lagdelene. Koeman bommet fra start, men han gjorde i det minste endringer ved pause som forbedret spillet til katalanerne. Han satte innpå Antoine Griezmann for vingbacken Serginho Dest, og la om til fire bak, med de Jong tilbake i forsvaret – en posisjon han har spilt ofte denne sesongen.

Fra det øyeblikket ble det lettere for Barcelona å angripe Real Madrid. Messi fant Jordi Alba oftere, og da Valverde hadde løpt seg tom og ble byttet ut etter en time, hadde Barcelona tro på at de faktisk kunne få med seg noe fra kampen. Den troen ble forsterket etter Oscar Minguezas redusering.

Men nok en gang reagerte Zidane. Han satte innpå tre spillere med friske bein og masse energi, noe som ga dem drivkraften til å stoppe Barcelona.

Begge lag hadde sine store sjanser, og begge lag traff treverket. Selv om mange mener at uavgjort ville vært et rettferdig resultat, så var det nok Real Madrids gode kampplan som gjorde at de til slutt tok de tre poengene.

Det at Koeman etter kamp insisterte på det han mente var feildømming, gjør ham ingen tjenester. Nederlenderen mente at Ferland Mendy hadde nok kontakt med Martin Braithwaite til at det burde ha blitt dømt et straffespark. Jeg er uenig. Han mente også at det burde ha blitt lagt til mer tilleggstid som følge av at dommer Gil Manzano trengte teknisk hjelp med utstyret sitt. Nok en gang, så er jeg uenig. Det ble lagt til to minutter for det og to minutter for byttene, så de fire minuttene som ble lagt til var riktig.

Han burde kanskje heller ha fokusert på hvor nære de var en utlikning da inbytter Ilaix Moriba traff tverrliggeren på overtid. Men han valgte i stedet å fokusere på dommeravgjørelser – trolig for å legge press på dommerne før de åtte serierundene som er igjen av årets LaLiga-sesong.

NESTEN 2-2: Så nær var Ilaix Moriba en utlikning på overtid

Koeman ville sannsynligvis også vært bedre tjent med å prøve å unngå den same taktikken som kostet laget dyrt i første omgang. For å være ærlig har Koeman gjort en god jobb med å styre dette skipet gjennom det tøffeste vannet, men han har helt klart sine begrensninger. Det som etter hvert har skilt seg ut, er at Barcelona sliter når “de store guttene” kommer på besøk. Mot lag som Real Madrid, Atlético Madrid og Paris Saint-Germain mangler det tydeligvis noe, og det er ikke bare spillerne det er noe galt med.

Barcelona-treneren må gratuleres for at han har gitt de yngre spillerne sjansen denne sesongen. Den kvaliteten de har lover godt for framtiden, men det hjelper dessverre ikke for nåtiden. Ordet “overgangsperiode” gjelder ikke for Real Madrid og Barcelona som hele tiden MÅ vinne.

Så er det hele tiden snakk om framtiden til Messi, og hva Barcelona må gjøre for å finne økonomiske midler til å hente Erling Braut Haaland.

Det snakkes om å finne nye investeringspartnere for å kunne finansiere midler til et sånt kjøp, men det innebærer også at man får mindre makt og autoritet innad i klubben. Det vil være som et migreneanfall å regne for mange i klubben, om de selger deler av arvesølvet sitt til fremtidige investorer.

Barcelona er fremdeles ikke ute av tittelkampen, men jeg tror de trenger en ung og energisk trener ved roret for å ta dem videre. De har enda ikke bestemt seg for framtiden, for hvis de hadde vært overbeviste om at Koeman er rett mann for neste sesong, ville de allerede ha offentliggjort det.

Real Madrid har på sin side en viktig returkamp mot Liverpool denne uken. Historien har vist oss at uansett hvilke problemer de skulle ha, det være skader, suspensjoner eller korona, så finner de alltid en måte å vinne på.

Det gjør de ved å spille på sine styrker, og nekte for at de har noen begrensninger. Det betyr at de nå plutselig er i en situasjon hvor de kjemper om å vinne både LaLiga og Champions League.

Atlético Madrid har klart å tape tolv av 24 mulige poeng på de åtte siste kampene. De har invitert inn de to andre lagene, og nå er det tre lag som kjemper med alt de har for å vinne ligaen. Kampen mot Barcelona, 9. mai, blir sannsynligvis sesongens viktigste kamp for de tre involverte lagene.

“Los Colchoneros” har nok den tøffeste sesonginnspurten. Hvis du ser bort fra kampen mot Barcelona, er fire av deres syv resterende motstandere lag som kjemper med nebb og klør om å ikke rykke ned. Men samtidig har Barcelona en Copa del Rey-finale å konsentrere seg om, og Real Madrid har potensielt mange flere kamper igjen i Champions League.

Og så bør vi huske på at dersom det blir en situasjon der disse tre lagene skulle ende på likt antall poengsum ved sesongslutt, så er det Real Madrid som kommer til å bli mestere, da de har bedre statistikk innbyrdes.

Fest setebeltene; Real Madrid vant El Clasico, og Atlético Madrid spilte uavgjort borte mot Real Betis. Det er åtte kamper igjen av årets sesong og absolutt alt tyder på at dette kommer til å leve helt inn til siste slutt.

Oversatt av Shayan Jalilian.

En avgjørende El Clasico

Det har vært mange flotte El Clasico-kamper opp igjennom tidene. Disse to gigantene har møtt hverandre 245 ganger opp gjennom historien, men lørdagens kamp mellom Real Madrid og Barcelona kan fort vise seg å bli den viktigste noen gang.

Bare to ganger i løpet av de syv siste årene har lagene møtt hverandre i en så viktig periode av sesongen. Det handler om mye mer enn bare heder og ære – det er to lag som kommer til å kjempe med alt de har for å vinne.

Den som vinner denne kampen, kommer til å ta over tabelltoppen i LaLiga – i hvert fall midlertidig – for første gang siden 12. desember. Atlético Madrid har bare klart å plukke tolv av 24 mulige poeng på de åtte siste kampene. Barcelona og Real Madrid har tatt henholdsvis 22 og 20 poeng i samme periode. I løpet av de åtte siste årene har det bare vært to sesonger hvor de tre største lagene har kjempet seg imellom helt til siste slutt.

I 2013/14-sesongen vant Atlético Madrid tittelen i siste serierunde da de spilte 1-1 borte mot Barcelona. Den gang ble Real Madrid hektet av i nest siste serierunde da de tapte 0-2 mot Celta Vigo. Scenarioet ble derfor slik at oppgjøret på Camp Nou mellom Barcelona og Atlético Madrid ville bli avgjørende. Hvis Barcelona hadde vunnet den kampen, ville begge lag ha endt med 89 poeng, men katalanerne ville da vunnet på innbyrdes oppgjør. Men Diego Godins utlikning var nok til at Atlético Madrid ble mestere.

14. mai 2016 vant Barcelona LaLiga for andre gang på rad, og for 24. gang i deres klubbhistorie. Barcelona vant da siste serierunde 3-0 borte mot Granada, men det var bare på hengende håret at de vant tittelen. Real Madrid avsluttet bare poenget bak, etter å ha hatt en seiersrekke på tolv strake kamper. Atlético Madrid endte på tredjeplass, tre poeng bak Barcelona. “Los Colchoneros” tapte i nest siste serierunde mot Levante.

Denne sesongen har mye av de samme ingrediensene, og det er derfor lørdagens El Clasico kan vise seg å bli helt avgjørende for begge lag.

Det som gjør det hele ekstra spennende, er at begge lag går inn i kampen i fantastisk form. Barcelona er ubeseiret på de siste 19 kampene og har tatt 51 av 57 mulige poeng i samme periode, mens Real Madrid bare står med et tap på de siste 19 kampene. De har tatt 46 av 57 mulige poeng.

Men realiteten er at lagene har hatt ulike veier fram til dette punktet.

Real Madrid er i ferd med å gjenta det de gjorde de to siste månedene av forrige sesong. Los Blancos har bare sluppet inn fem mål på de siste ni kampene, og selv om de ikke akkurat bøtter inn scoringer, så kontrollerer og dominerer de kamper med den kvaliteten og erfaringen de har i laget.

Sannheten er at dette laget sliter med å bryte ned lag som ligger dypt, men erfaringen de har i laget gjør at de kan tilpasse seg mange ulike kampbilder. Så har Real Madrid også et trumfkort i form av Karim Benzema, som rett og slett aldri har vært så god som han er nå. Han har gjentatte ganger utrettet den store forskjellen for dette laget, og spissen står med ni mål på de siste syv kampene.

Zinedine Zidanes taktiske evner har ofte blitt kritisert av mange eksperter, selv om realiteten er at han, spesielt på dette stadiet av sesongen, er den perfekte treneren for Real Madrid. Etter et nederlag mot Levante i januar, tordnet Zidane overfor pressen: “Vis oss litt respekt, la oss forsvare tittelen vår”. Han fikk den responsen han ønsket seg av sine spillere, og etter den hendelsen vant Real Madrid syv kamper og spilte uavgjort i to.

Det har heller ikke vært en enkel reise for spilleren, som av Madrid-pressen regnes som lagets neste store superstjerne: Vinicius Jr.

Tilbake i august ble Vinicius Jr. utelatt fra en startellever, og i stedet for å varme opp sammen med sine lagkamerater, ble han tatt på fersken av Zidane for mobilbruk i garderoben. Han var åpenbart opprørt, og dette var hans måte å vise sinne og frustrasjon på. Han beklaget dette senere.

Hans selvtillit fikk seg også en knekk under en Champions League-kamp mot Gladbach. Mikrofonene i spillertunellen fanget opp en samtale på fransk mellom Karim Benzema og Ferland Mendy, hvor det ble sagt at Vinicius Jr. så ut til å spille på et annet lag og at de ikke bør gi ham ballen.

Ikke bra for en spiller som kom til Real Madrid da han var 18 år. Kantspilleren ble opprinnelig kjøpt for 60 millioner euro som 16-åring, men ble lånt tilbake til Flamengo for å utvikle seg videre. Noe av det første han gjorde da han flyttet til Madrid, var å kjøpe seg et hus i byen. Det var en indikasjon på at dette var et prosjekt for framtiden.

Men den siste tiden har han gradvis gjenoppbygd selvtilliten sin. Brassen ble banens beste i Champions League-kampen mot Liverpool med sine to scoringer. Han viste at han har gått fra å være en gutt til å bli en mann. Riktig timing er alt i fotball, og Vinicius Jr. kunne ikke ha timet dette bedre. For øvrig har han vært nest sist på fem av de ti siste Benzema-scoringene.

Barcelona har på sin side funnet løsninger gjennom det som har vært en traumatisk tid, både på og utenfor banen. Det er fortsatt et pågående arbeid i den katalanske hovedstaden, og akkurat nå er også Ronald Koeman den perfekte Barcelona-treneren. Men det betyr ikke at han er det i framtiden.

Rent institusjonelt er det vanskelig å skulle forestille seg at ting kunne ha vært vanskeligere for nederlenderen. Da ting ble vanskelig for ham, kjøpte han seg tid gjennom det han hadde gjort som spiller for klubben. Han fikk den tiden og tålmodigheten en som Quique Setien aldri fikk, selv om Koeman absolutt gjorde noen store feil helt i starten av sesongen.

Han begynte med en 4-2-3-1-formasjon og ønsket å ha to dype midtbanespillere. Ganske raskt ble det tydelig at et slikt ufleksibelt system ikke passet spillerne. De var ikke vant til å spille på den måten.

Så gikk han over til å spille 4-3-3, men det var ikke på eget initiativ. Det var spillerne som fortalte ham at de skulle spille med den formasjonen.

Og nå spiller Barcelona med tre bak. Mye på grunn av skader på flere nøkkelspillere og formen til vingbackene Serginho Dest og Jordi Alba. Men nok en gang var det først og fremst spillerne som tok denne avgjørelsen.

Det har gått bra så langt, men til tross for den imponerende formen til Barcelona, har ikke Koeman jobbet hardt nok med å utvikle stilen videre. Delvis fordi at kampprogrammet ikke tillater mye taktisk arbeid på feltet, men også fordi at det sannsynligvis ikke er hans måte å gjøre ting på.

Barcelona får resultater og spiller bra, men de ser ofte helt gjenommsnittlig ut mot de største lagene. Denne sesongen har de allerede tapt hjemme mot Real Madrid og borte mot Atlético Madrid, for ikke å glemme deres ydmykende nederlag på Camp Nou mot Paris Saint-Germain.

Barcelonas skjebne kan bli avgjort i kampene mot Real Madrid (lørdag kveld) og Atlético Madrid i serierunde 35, om en liten måned.

Det er ingenting Koeman vil mer enn å lede Barcelona også neste sesong, og han jobber med å få vennene sine i media til å tale hans sak. Der ser imidlertid ut som at president Joan Laporta foretrekker en yngre type med friske ideer, selv om ingenting vil bli bekreftet før sesongen er ferdig. Det blir umulig å kvitte seg med Koeman om han vinner cupen og ligaen.

Han har vært heldig med fremveksten av nye supertalenter fra akademiet, noe som har vært en enorm fordel for klubben, både sportslig og økonomisk. Pedri har vært helt enestående denne sesongen, og det samme var Ansu Fati før han ble skadet. Ronald Araujo og Ilaix Moriba har også vist at de er spillere som kan regnes med på Camp Nou.

Nok en gang, så er ikke dette bare Koemans fortjeneste. Klubbens tekniske direktør, Ramon Planes, fant disse unge talentene og overbeviste nederlenderen om å gi dem en plass på laget.

Med ni kamper igjen og 27 poeng på spill, gjenstår det å se hvem som til slutt stikker av med LaLiga-tittelen. Barcelona-leiren føler ikke at dette er en avgjørende kamp, da de tror at de to andre lagene kommer til å tape poeng i de neste kampene. Men foreløpig kan vi feire at det er kamp om tittelen i Spania, og at tre lag kommer til å kjempe helt til siste slutt.

Oversatt av Shayan Jalilian

Antall visninger