Tag Archives: La Liga

Magiske Messi

Jeg skriver dette mens den dårligst bevarte hemmeligheten i fotballen er i ferd med å bli “avslørt”. I kveld, i Theatre du Chatelet i Paris, har Leo Messi fått Ballon d’Or for sjette gang, en bragd ingen har klart før ham. 

Hvis Messi faktisk er fra en annen galakse, er han en stjerne som ikke viser noen tegn til å falme. Som oppladning til å motta fotballens mest ettertraktede glitterball viste den geniale maestroen fra Rosario de Santa Fe oss i helgen nok en gang hvorfor han enkelt og greit er den beste spilleren som noensinne har snørt på seg et par fotballsko. 

Så ofte har vi sett ham score slike mål som den avslutningen som ble avgjørende i Barcelonas 1-0-seier over Atlético Madrid på Wanda Metropolitano på søndag at vi nesten har sluttet å bli overrasket over dem. 

Han er ikke lenger bare unntaket som bekrefter regelen, men snarere den unike som fortsetter å skrive om rekordbøkene nærmest ukentlig, månedlig, årlig.

Utdelingen av fotballens mest prestisjetunge individuelle pris har blitt en viktig dato i fotballkalenderen. En individuell pris i et kollektivt spill. 

Messi mot van Dijk i Champions League. (Foto: Scanpix)

I år har det likevel blitt fremmet sterke argumenter for at Messi burde ha blitt forbigått av Liverpools fantastiske midtstopper Virgil van Dijk i kåringen, selv om jeg ikke helt forstår hvordan man kan sammenligne de totalt ulike bidragene disse to strålende spillerne har gitt lagene sine. 

En ting de har til felles er den enorme innflytelsen begge spillerne har i lagene sine. Selv om det kanskje er sant at i fotballen som i livet ellers er ingen uerstattelige, er Messi og van Dijk det nærmeste du kommer å motbevise den tesen. 

Noen av tallene som viser van Dijks defensive kvaliteter er svimlende. Før han kom til Anfield slapp Liverpool jevnlig inn mellom 40 og 50 mål per sesong. Forrige sesong slapp de inn 22. For å finne den siste gangen Liverpool tapte en ligakamp må vi helt tilbake til  3. januar. 

I 2019 har van Dijk vunnet 76.2 % av de 286 én-mot-én-situasjonene han har vært involvert i, noe som er høyere enn alle andre forsvarsspillere i de fem store ligaene. Han gikk et helt år uten at noen motstander klarte å drible seg forbi ham, og han har ifølge Opta en suksessrate på 86.2 % i hodedueller. 

Når det gjelder forsvarsspill er han for tiden langt foran alle andre forsvarsspillere i verden, men han bidrar også i den andre enden av banen. Han har vært involvert i elleve mål i år, og har selv scoret åtte av dem. 

Både van Dijk og Messi er svært stabile, begge er spillere for de store anledningene og presterer best når det gjelder som mest. 

For meg må det likevel bli Messis skalpell som fortjent vinner foran sleggen van Dijk. I sin enkleste forstand må det alltid være enklere å ødelegge enn å skape, og av den grunnen alene ville min stemme alltid måttet gå til Messi. 

Man vet hva man får av Messi. Han er en åpenbar trussel, en nesten uunngåelig gamechanger, selv om han fortsetter å vise på jevnlig basis at det er et hav av forskjell på det å identifisere trusselen  og det å faktisk klare å håndtere den effektivt. 

Bare spør Atlético, som absolutt var klar over trusselen han representerte, men som takket være hans sene scoring spolerte sjansen de hadde til å ta igjen Barcelona på tabellen i det som var en fantastisk underholdende kamp. 

Han er så godt som umulig å stoppe. (Foto: Scanpix)

Det var en kamp som kunne ha bikket begge veier, men som til slutt ble avgjort av en kontring fra gjestene. 

Innbytter Lemar mistet ballen inne på Barcelonas banehalvdel og fordi kampen bølget voldsomt frem og tilbake var det nok rom til at de Jong kunne avansere fremover og finne Messi. 

Suárez hadde muligheten til å gå på løp for å skape rom for Messi, men skjønte klokt nok at det beste han kunne gjøre var å heller stå i veien. Som så ofte før spilte han rollen som vegg for Messis korte pasning.

Den lille touchen som sendte ballen rett tilbake til argentineren var like briljant som den var enkel, og det påfølgende nådestøtet var like presist som det var nærmest uunngåelig. 

Men individuell briljans er ikke alltid forbeholdt målscorerne. Scoringen ville vært forgjeves hadde det ikke vært for de fantastiske prestasjonene i den andre delen av banen fra ter Stegen. Barcelonas keeper kronet en strålende kamp med to eksepsjonelle redninger. 

Alt i alt var det en veldig jevn kamp som levde opp til forventningene, med to lag som begge er langt unna å være perfekte.  

Atlético Madrid scorer ikke nok mål, og bare seks lag har scoret færre enn de 16 målene de har klart så langt denne sesongen. Barcelona på sin side er produktive foran mål, men trenger likevel kontringer og dødballer for å avgjøre kampen nå om dagen. Dette er et Barcelona-lag som ikke klarer å skape like mye som de pleide når de kontrollerer spillet i den siste tredjedelen. 

Til slutt var forskjellen mellom de to lagene å finne i hver sin ende av banen, med et forbehold. Fantastiske keepere som Ter Stegen vil hjelpe deg med å unngå tap, men det er spillere som Messi som kan lede laget ditt til seier. 

Og det er derfor, i et glitrende øyeblikk midt i kraftig regnvær en søndag kveld i Madrid, Leo Messi nok en gang viste oss hvorfor han fullt og helt fortjener enda en Ballon d’Or.

El Clásico, kaos og konflikt

Utsettelsen av El Clásico mellom Barcelona og Real Madrid av “sikkerhetshensyn” viser oss nok en gang at ideen om at du noen gang kan håpe på å holde sport og politikk adskilt kun er fantasifull optimisme. 

14. oktober ble ni katalanske politiske ledere fengslet i ni til tretten år for sin rolle i folkeavstemningen som ble ansett som ulovlig og et mislykket forsøk på å oppnå uavhengighet. Folk trakk umiddelbart ut i gatene for å protestere.

Innen 24 timer etter dommene kom hadde La Liga foreslått for det spanske forbundet og klubbene at man byttet kamparena fra Camp Nou til Santiago Bernabéu, noe som endret debatten. 

La Liga var av den oppfatningen at El Clásico kunne, og nesten helt sikkert ville, bli brukt politisk og bestemte seg for å flytte datoen, med henvisning til sikkerhetsrapporter de hevdet å ha mottatt som gjaldt planer om å avbryte kampen hvis den skulle bli spilt.

Men fra hvem egentlig?

Helt klart ikke fra det lokale politiet, som hele veien har hevdet at de var mer enn kapable til å håndtere situasjonen. 

Protester i Barcelonas gater 20. oktober. (Foto: Scanpix)

Selve ideen om å bare flytte kampen til Santiago Bernabéu ble åpent avvist av begge klubbene, og etter at man ble enige om at datoen måtte flyttes, begynte dermed prosessen med å finne en alternativ dato som skulle bestemmes av forbundet, eller nærmere bestemt av konkurransekomiteen som består av tre personer; én representant fra forbundet, én fra La Liga og én nøytral.  

Og samtidig som kampen mot Real Madrid ble ansett som utrygg av ligaen, gjaldt dette tilsynelatende ikke kampen spilt på samme stadion mot Valladolid tre dager senere eller Espanyols kamp mot Villarreal, som ble spilt som normalt 20. oktober. 

Presidenten i La Liga er Javier Tebas. En mann som aldri er langt unna kontroverser, men som har vunnet autoritet i klubbenes øyne på grunn av måten han har bekjempet piratstreeming og gjeldsdannelse, og sikret klubbene mer og mer tv-penger. Likevel har han stadig et av-og-på-forhold til de to største klubbene. 

Selv om den beste fremgangsmåten selvfølgelig kan ha vært å vente en stund for å se an hvordan ting utviklet seg før man reagerte, trykket man umiddelbart på panikknappen. 

De to lagene skal nå møtes onsdag 18. desember, selv om denne saken på ingen måte er over… langt ifra. 

Begge klubbene ønsket 18. desember som ny kampdato, men ligaen så for seg enten 4. eller 7. desember fordi de ikke ønsket at kampen skulle kræsje med kamper i Copa del Rey. 

Økonomisk sett, med øynene fast rettet mot det enorme asiatiske markedet, ville 4. eller 7. desember gitt mer mening for deres del, men til La Ligas ergrelse gikk klubbenes ønsker av med seieren

Advokatene vil i mellomtiden sannsynligvis stille seg i kø rundt portene til fotballforbundet og La Liga. 

Det er virkelig en tragedie at fotballen blir dratt inn i en politisk situasjon som har oppstått på grunn av umedgjørlighet fra alle parter. Den spanske regjeringen er ikke villige til å forhandle, mens katalanerne ikke vil endre sine krav. Da lederne for den ulovlige folkeavstemningen ble dømt til lange fengselsstraffer var de påfølgende opprørene uunngåelige. 

I Madrid vet de at dialog er den eneste veien videre, og i Barcelona er man like klar over at total uavhengighet er et umulig sted å begynne. Staheten styrer, og nå har fotballen blitt nok en liten del av de utilsiktede skadene som kommer på grunn av dette.  

Javier Tebas er en omstridt fotballpresident. (Foto: Scanpix)

Når vi først snakker om stahet og umedgjørlighet bringer det oss fint tilbake til hovedaktørene i denne konflikten. Og da mener jeg ikke Barcelona eller Real Madrid, men La Liga (Tebas) og fotballforbundet, som ledes av Luis Rubiales. 

Det hjelper selvsagt ikke at det allerede pågår en borgerkrig i Spania mellom de to organisasjonene. Ligaen ønsker å styre ting som forbundet føler de selv burde ha ansvaret for, inkludert kampkalenderen. Forbundet vil forsvare kvinnefotballen og grasrotfotballen, mens La Liga egentlig ikke tenker på annet enn de to øverste divisjonene. Det er også personlige uenigheter mellom de to presidentene som ikke akkurat gjør situasjonen enklere eller gjør det enklere å organisere den hjemlige fotballen på en fredelig måte 

Men det er en ting det spanske fotballforbundet fortsatt kan skilte med, og det er at de er bedre enn det argentinske fotballforbundet, selv om det ikke sier så mye.  

Når det kommer til å flytte kamper skulle man tro at det spanske fotballforbundet burde ha vært bedre rustet, spesielt med tanke på at de har erfaringer med tematikken.

I fjor, med en opptreden mange følte grenset til ren “kolonistil”, tilbød det spanske fotballforbundet seg å “hjelpe” det argentinske fotballforbundet ved å arrangere returoppgjøret i den største klubbfinalen i Sør-Amerika… i Europa, mer enn 10 000 kilometer unna. 

Copa Libertadores ble til slutt avgjort på Santiago Bernabéu. (Foto: Scanpix)

Finalen i Copa Libertadores spilles over to kamper, og som en konsekvens av det enorme supporterbråket som oppsto før returoppgjøret, ble kampen utsatt. Etter at det spanske fotballforbundet grep inn ble kampen flyttet til Spania, der den ble spilt på Santiago Bernabéu 9. desember, femten dager senere enn den egentlig skulle ha blitt spilt og fire uker etter det første oppgjøret. 

Kun et forbund i et så stort kaos som det argentinske opplevde ville noensinne gått med på et slik fremgangsmåte, men slik ble det. Kanskje de følte at de ikke kunne garantere tryggheten til supporterne. Høres det kjent ut?

Som ventet ble dette ikke spesielt godt mottatt av noen i Argentina – bortsett fra, selvfølgelig, det inkompetente argentinske fotballforbundet. Så da denne siste kontroversen oppsto i spansk fotball var Olé, en av argentinas ledende sportsaviser, raskt på banen. Tilsynelatende opptatt av å tilby en lignende utstrakt hånd, foreslo de at hvis det denne gangen var slik at alle de involverte følte det ville være for farlig å spille kampen i Barcelona, ville de være mer enn velkomne til å spille El Clásico i Buenos Aires. Hvis du kjekker deg altfor mye, blir du før eller senere satt på plass.

Simeones utfordringer

Tanken på å skulle møte Diego Simeones Atlético Madrid og en tilsynelatende permanent rasende Diego Costa pleide å være et mareritt både for motstandernes trenere og forsvarsspillere, spesielt i Costas første periode i klubben fra 2012 til 2014. 

Motstanderne så på Costa med like deler avsky og misunnelse. Han var en spiss som kunne spille samtlige minutter i alle kamper helt i grenseland, og med raseriet og kroppsspråket til en mann som nettopp har oppdaget at bilen hans har blitt tauet vekk. 

Men det var den gangen. I dag ser vi en helt annen, mildere og mer moden versjon av den ekstremt irritable spissen fra bakgatene i Lagarto i Brasil. Det er dårlige nyheter for dette Atlético-laget. 

De lite imponerende tallene siden han vendte tilbake til Atlético forteller en tydelig historie.

Sett bort ifra de fire målene han scoret mot Real Madrid i sesongoppkjøringen – en kamp der han for øvrig også klare å bli utvist – har han i tellende kamper siden han kom tilbake fra Chelsea kun scoret 13 mål på de 52 kampene han har spilt for Atlético Madrid de tre siste sesongene. 

Diego Costa er ikke lenger den superspissen han var. (Foto: Scanpix)

Det som er mest bekymringsfullt er imidlertid at den versjonen av Costa vi ser for øyeblikket ikke er aggressiv, verken med eller uten ball. Han skyter ikke og er ikke på sitt beste rent fysisk. Jeg er ikke sikker på om den gamle ilden og raseriet som brant i ham fortsatt kan hentes frem. 

Det kom et tilbud fra Kina i sommer, og han vurderte det før han til slutt bestemte seg for å bli værende i Spania. Det han ikke kommer til å gjøre i den nærmeste fremtiden er å spille for det landet han har valgt å representere. Han var ikke inkludert i Roberto Morenos tropp for Spanias kamper i EM-kvalifiseringen nå nettopp. 

Mot Valladolid forrige runde valgte Simone for første gang i serien denne sesongen å starte med Costa, Morata og storsigneringen João Félix. Det fungerte ikke, men i rettferdighetens navn var det ikke bare Costas feil. 

Etter å ha brukt vanvittige 127,5 millioner euro på det portugisiske supertalentet ville man forvente at Simeone kom til å bruke Félix. Det gjør han til gangs, faktisk mer enn han brukte Antoine Griezmann da han først kom til Atlético, selv om Griezmann var eldre og en mer etablert La Liga-spiller.  

Dessverre ser vi fortsatt en spiller som, rett før 20-årsdagen, fortsatt ikke har tatt innover seg det han trenger å vite om å spille i et Simeone-lag. Han har briljante øyeblikk, og disse øyeblikkene begeistrer alle, men han har enda ikke vist den kontinuiteten og stabiliteten man forventer av en superstjerne. 

Når du bruker disse tre sammen betyr det at Félix må spille i mellomrommet, noe som også fører med seg mye defensivt ansvar, og så må laget sørge for at ballen ender opp hos ham. Først da kan bakromsløpene til Morata og Costa få maksimal effekt.

I bunn og grunn er João Félix en spiller som trenger å få ballen, fordi hvis han ikke får ballen har han en tendens til å falle ut av kampen. 

Forrige sesong startet han 21 seriekamper for Benfica, og han lærer fortsatt. Han er fortsatt under utvikling. 

Mot Valladolid møtte han et lag som forsvarte seg tett med to firemannslinjer, noe som betydde at det knapt var noe mellomrom der han eller Koke kunne utrette noe. Hvis de ikke får ballen i gode posisjoner, kan de heller ikke levere videre til gutta på topp. 

João Félix har fortsatt mye å lære. (Foto: Scanpix)

I tillegg: Uansett hvor formidabel duoen Morata og Costa ser ut på papiret, er jeg ikke overbevist om at det kommer til å fungere på lang sikt. Det de kommer til å trenger er timesvis med spilletid sammen, samt at Simone har total tillit til dem. Jeg er ikke sikker på om treneren er klar for å gi dem det. 

En annen bekymring er at mentaliteten i dette laget, spesielt når Simeone krever mer offensivt, fortsatt bygger mer på forsiktighet enn å gå for det fra første spilleminutt, noe de definitivt burde ha gjort mot Valladolid. 

Hvis du ikke klarer å storme ut av startblokkene mot lag som Valladolid, vil de spille på seg selvtillit og raskt innse at måten å stoppe dette Altético-laget på er å ikke få panikk, opptre resolutt og være ekstremt godt organisert. 

Så det vi så var en langsom oppbygging fra Atlético, der Koke og Saul trakk innover i banen slik at backene måtte gi den nødvendige bredden ved å i praksis brukes som vinger. 

Dessverre var dette en taktikk som lett kunne håndteres fordi den ble brukt med et element av forutsigbarhet i stedet for å overraske. 

Bortsett fra Real Mallorca har ingen klubber i La Liga et lavere budsjett enn Valladolid, og med unntak av Barcelona og Real Madrid har ingen et høyere budsjett enn Atlético. 

Mens Valladolid kunne være svært fornøyde med resultatet, som betyr at de har spilt uavgjort i sine tre første hjemmekamper, var Simeone skuffet fordi han vet at dette er den typen kamper han burde vinne hvis han vil at klubben skal sees på som tittelkandidater. 

Se Atlético Madrid – Valencia lørdag kl 15.55 på TV 2 Sport 2 og TV 2 Sumo

Gamle helter, nye kolleger og et ungt stortalent

Jeg har alltid sagt at med tanke på den jobben jeg har, er jeg den heldigste mannen i verden. Men selv for meg var forrige uke virkelig spesiell. 

Et av de mange høydepunktene forrige uke var å få muligheten til å besøke Oslo og Bergen, og møte venner og kolleger i TV 2s team som jobber med spansk fotball. I løpet av et par seminarer fikk jeg snakke om La Liga sammen med andre eksperter, kommentatorer, teknisk personell og ledere. 

Det var både fascinerende og nyttig, og både nivået på interessen, kunnskapen og den generelle forståelsen og standarden på spørsmålene og diskusjonene som oppsto var av høyeste kaliber. 

TV 2s dekning av spansk fotball legger lista høyt når det gjelder nasjonal dekning av en utenlandsk liga, og er uten tvil et av de mest kunnskapsrike, strammeste, mest detaljerte og profesjonelle miljøene jeg noensinne har hatt gleden av å jobbe med. Og tro meg, jeg har jobbet med utallige aktører, med et spenn fra helt fantastisk til nesten latterlig. 

TV 2s dekning er helt der oppe med de aller beste, og jeg er utrolig stolt over å være en del av det teamet. 

La Liga fortjener skryt for sin nesten evangeliske tilnærming til å selge ligaen, spesielt med tanke på det siste initiativet som innebærer å ansette en rekke La Liga-legender som har som oppgave  spre La Liga-evangeliet rundt om i verden. 

Tenkt da hvilken ære det var for meg å bli bedt om å være vertskap for en ambassadørgalla som ga meg muligheten til å møte La Liga-legender som Robert Pires, Frederick Kanouté, Carles Puyol, Luis García, Gaizka Mendieta, Fernando Hierro, César Sánchez og Samuel Eto’o. Alle disse jobber nå som ambassadører for den fantastiske spanske ligaen. 

Og først og fremst var det fascinerende å se hvor mye mer avslappet alle disse spillerne virker nå som de endelig har lagt fotballskoene på hylla, sammenlignet med hvordan de var da de var aktive spillere involvert i den daglige trykkokeren spansk toppfotball er. 

Nå er de faktisk er en del av media – skogvoktere som har blitt krypskyttere om du vil – og La Ligas sjefer har vært veldig smarte når de bruker tidligere spillere av dette kaliberet for å spre evangeliet. 

Det var en kveld som brakte dem alle sammen i samme rom, og det var et privilegium og få lov til å være vertskap. 

Real Sociedad har et spennende lag på gang. (Foto: Scanpix)

Jeg liker aldri å forlate Norge, min kjærlighet til landet vokser for hvert besøk jeg har der. Men det var en trøst å vite at min neste havn skulle være den vakre byen San Sebastian, sammen med min kollega Eirik Nesset Hjelvik. 

San Sebastian, Real Sociedads hjem. Det var her vi skulle møte og gjøre dybdeintervjuer og analyser med Martin Ødegaard, den 20 år gamle vidunderbarnet fra Drammen som akkurat nå setter fyr på La Liga. 

Vi gjorde et tredelt intervju, først på engelsk før Eirik intervjuet ham på morsmålet norsk. Så lagde vi en sak der vi så på posisjonen hans på banen og hvordan man opererer i ulike posisjoner på midtbanen. I tillegg snakket vi med ham om hvordan han føler han utvikler seg som spiller og hva han har lært så langt i sin unge karriere. 

Inntrykket i Spania er at han for øyeblikket er den beste spilleren i La Liga, og man har fortsatt mye i vente fra ham. 

Mens jeg snakket med ham var det innimellom vanskelig å tro på at denne velartikulerte, flerspråklige, utrolig talentfulle fotballspilleren fremdeles bare er 20 år gammel. 

Og han vil være den første til å innrømme at han fortsatt har mye å lære. 

Mot Sevilla, i det som ble en fantastisk kamp, bidro han med nok en assist da Real Sociedad tapte 3-2. Den kampen viste oss at selv om Real Sociedad er et lag som er fullt av ungdommelighet og overskudd, mangler de fortsatt den stabiliteten vi ser i de lagene som er vant til å vinne. 

Men dette er uansett et lag som er på riktig spor: ungt, talentfullt, og et friskt pust i årets La Liga. 

Real Sociedad scoret først, men det ble til slutt tap i Sevilla. (Foto: Scanpix)

Hvorvidt de kan komme nærmere å oppfylle potensialet sitt med Ødegaard om bord gjenstår å se, men det finnes ikke en spiller, funksjonær eller fan i San Sebastian som ikke håper at han blir værende i La Real så lenge som mulig. 

Real Sociedad har en avtale med Real Madrid om å låne ham i to år. Dessverre sier reglene i det spanske fotballforbundet at den eneste formen for avtale som kan godkjennes er et ettårig lån. Dermed kan Ødegaards dramatisk imponerende form bli et tveegget sverd for Real Sociedad. Mediene i Madrid har allerede begynt å bråke om at han bør tilbake til Bernabeu til sommeren. 

I rettferdighetens navn, Real Madrid har på ingen måte kommet med noe forslag til Real Sociedad i denne retningen. Den generelle konsensusen ser ut til å være at man vil la Ødegaard få fortsette å utvikle seg i en klubb som akkurat nå helt klart er det best tenkelige stedet for å få vist fram det stadig blomstrende talentet hans. 

Men det er politikk overalt i Madrid-fotballen, ikke minst når det gjelder det som strømmer ut fra sidene i Marca, en av de daglige sportsavisene i Madrid og en publikasjon som ofte sees på som et talerør for alt av nyheter – positive og negative – som kommer fra Santiago Bernabeu. 

Han har allerede vært på Marcas forside, interessant nok ikke iført Real Sociedad-drakt. Draktene til andre lag enn Madrid-lagene preger sjelden forsiden av Marca. Det faktum at Ødegaard er så fremtredende på forsiden sier mye om hvordan de ser på ham som spiller. 

Sannheten er uansett at Martin Ødegaard fortsatt tilhører Real Madrid, og det er absolutt ingen sjanse for at det vil endre seg med det første. Spilleren selv har innrømt at hans langsiktige ambisjon er å spille for Los Blancos, selv om det ikke betyr at han ikke kommer til å gjøre sitt beste for å ryste La Liga-grunnvollene så godt han kan så lenge han er på Anoeta. 

De to lagene møtes for første gang i serien i Madrid 24. november, og Real Madrid har allerede sagt at han gang spille mot dem i den kampen. For en kamp det seiler opp til å bli.

Alt i alt har det vært en fantastisk uke, rundet av med to kamper på lørdag. Først Getafe mot Barcelona på ettermiddagen, så en tur til Wanda Metropolitana for å se derbyet mellom Atlético og Real Madrid. 

Som jeg sa, jeg er virkelig en veldig heldig mann!

Gigantens veiskille

Å se og kommentere lag som Real Madrid og Barcelona nå om dagen kan være veldig forvirrende, og et endelig bevis på at den store Jimmy Greaves hadde rett da han sa at fotball virkelig er “a funny ol’ game”. 

Etter en kaotisk kamp mot Paris Saint Germain forrige uke, samlet verden seg for å se det mange trodde ville bli en av de siste krampetrekningene i Zinedine Zidanes dårlig timede retur til Santiago Bernabéu. 

Retterstedet kunne ha blitt Sevillas Estadio Ramón Sánchez-Pizjuán. Sjefsbøddelen kunne ha blitt ingen ringere enn Julen Lopetegui, den tidligere Real Madrid-trener som nå leder det høytflyvende laget fra Andalusia. 

Hvor ofte ser vi denne typen ironi i fotballens såpeopera?

Real Madrid hadde enten ikke lest plottet, eller bestemt seg for å skrive det om. 

Det vi plutselig så var personifiseringen av en hel rekke adjektiver som ikke har blitt brukt om Zidanes lag i det siste: disiplinert, defensivt, dedikert, grundig. En prestasjon som ga Real Madrid seier, og som gjorde at de erstattet Sevilla på tabelltoppen sammen med Athletic.  

Tre øyeblikk fra den kampen dukker umiddelbart opp i hodet. Hazard som løper over halve banen for å prøve å beskytte sitt eget mål. Benzema som jobber defensivt mot motstanderens midtstopper. Og Bale, ja Bale, som løper hjemover og ser ut som en venstreback, eller som en spiller som for øyeblikket hadde glemt at han spilte for Real Madrid og trodde han spilte for Wales. 

Gareth Bale jobbet hardt mot Sevilla (Foto: Scanpix)

Det var selvfølgelig andre faktorer som påvirket denne kampen. Lopetegui ville sette opp et Sevilla-lag som var vanskelige å slå. Et lag som ikke tok mye risiko, med håp om at noe etter hvert ville skje i den siste tredjedelen. Når sant skal sies er dette imidlertid et lag som er godt organisert, men ganske svake når det gjelder offensivt krutt. 

I tillegg hadde Barcelona allerede spilt, så Real Madrid visste hva de måtte gjøre for å straffe rivalene, selv om måten det skjedde på var utypisk. 

Men dette var ikke en opptreden fra et lag som etter en bekymringsfull periode endelig hadde bestemt seg for å ta ting til et nytt nivå. Det vi så VAR nivået. Hvis de skal strebe etter å vinne noe denne sesongen viste kampen mot Sevilla oss alle at akkurat nå må det handle like mye om svette som inspirasjon for dette Real Madrid-laget. 

Det må handle mer om håndverkere enn kunstnere fordi rent talent ikke kan føre dette Real Madrid-laget dit de ønsker denne sesongen. Det er hardt arbeid og innsats som trengs. De dagene Real Madrid kunne redde kamper takket være øyeblikk av individuell briljans er forbi med mindre Hazard bestemmer seg for å være den Eden Hazard vi så for et års tid siden. 

Hvis hele troppen kan ta dette innover seg fra og med nå, kan dette muligens bli en bedre sesong enn mange kanskje har trodd, selv om det vi sannsynligvis vil få er et Real Madrid som varierer voldsomt. Et lag som tidvis gir oss kamper som mot Sevilla, men også et lag som ofte vil blottstille seg.

Valverde sitter ikke trygt i Barcelona. (Foto: Scanpix)

Barcelona på sin side har et helt annet problem. De ser først og fremst ut som et lag som ikke helt stoler på manageren sin, og hvis historien har lært oss noe, er det at det er en oppskrift på trøbbel. 

Barcelona må finne nye løsninger på gamle problemer. Problemer som de man opplevde mot Roma og Liverpool, nemlig at hvis et lag spiller med høyt press og høy intensitet mot dem, er dette et Barcelona-laget som i høy grad er mulig å slå. 

Tidligere har løsningen vært å kontrollere kampen og styre tempoet, men Liverpool og Roma viste tydelig at dette er lettere sagt enn gjort. 

Det samme gjorde Granada. De spilte med høyt tempo, og ble hjulpet av et tidlig mål og et Barcelona-lag som nok en gang kom tregt i gang. 

Det jeg ikke ser for øyeblikket er nye løsninger i Barcelona, og jeg tror ikke det er fordi Ernesto Valverde ikke sitter på dem. Det er snarere fordi laget hans ikke implementerer dem.

Det vi ser er spillere som gjør ting for syns skyld, som gjør jobben sin, men ikke noe mer. Jeg ser ikke spillere som kommer på ut banen med en vilje til å gi absolutt alt. 

Det gir grunn til bekymring at dette skjer med de spillerne som kanskje har mest å bevise. Frenkie de Jong ble brukt i Busquets posisjon, og gjorde det han måtte gjøre, men heller ikke noe mer. Antoine Griezmann fikk beskjed om å holde seg på venstre flanke og skjære innover når anledningen bød seg, noe han gjorde uten noe særlig overbevisning eller dedikasjon. 

Det går ikke akkurat på skinner for Griezmann og Barcelona. (Foto: Scanpix)

Ikke på noe tidspunkt så Griezmann ut til å skulle legge ned den typen innsats som alltid var minstekravet da han spilte for Diego Simeone. 

Luis Suárez på sin side har blitt en spiss som helt tydelig har mistet mye fart, og vi ser nå en versjon av ham som ikke hjelper laget fordi han ikke jobber hardt denfensivt og for øyeblikket heller ikke produserer særlig mye offensivt. 

Når du ikke klarer å gi jernet når det virkelig trengs, inviterer du motstanderen til å angripe. Granada klarte raskt å utnytte denne typen middelmådighet og sløvhet. 

Ansu Fati har potensial til å bli en virkelig fantastisk spiller i Barcelona, men når en 16-åring sees på som en av de viktigste spillerne på A-laget forteller det alt man trenger å vite om prestasjonene til spillerne rundt ham. 

Problemet er hvem som skal erstatte Valverde. 

Svaret er enkelt: Noen som har energien til Antonio Conte, de organisatoriske ferdighetene til José Mourinho, Ten Haags respekt for spillestilen og kunnskapen og profesjonaliteten til Massimiliano Allegri. 

Dessverre er det ingen akkurat nå som fyller alle disse kriteriene. Det vi sannsynligvis vil få i mellomtiden, hvis klubben bestemmer seg for å erstatte Valverde, er en tidligere spiller eller noen som tidligere har vært assosiert med Barcelona.

Spennende tider

Vi har snakket om potensialet og ferdighetene til Martin Ødegaard så lenge nå at vi av og til er nødt til å minne oss selv om at den bråmodne, talentfulle unggutten fra Drammen fortsatt ikke har fylt 21 år. 

Han flyttet til Madrid kun én måned etter 16-årsdagen. Nå, rundt fire og et halvt år senere, har han endelig begynt å vise fotballverdenen det vi hele tiden har visst, nemlig at han er en veldig begavet ung spiller med en strålende fremtid foran seg. 

Og han har oppnådd det med Real, men ikke den versjonen han signerte for i Madrid. I stedet er det med Real Sociedad fra San Sebastián, som sikkert klyper seg i armen fordi de har klart å overtale unggutten til å spille for dem på lån i to sesonger. 

Etter bare fire kamper denne sesongen har Martin Ødegaard allerede blitt den viktigste spilleren i klubben som denne helgen feiret åpningen av renoverte Anoeta med en strålende seier over så langt ubeseirede Atlético Madrid. 

Han scoret tidenes første mål på nye Anoeta, men selv om målet var flott, var det bare prikken over i-en i det som var en helt dominerende forestilling fra en ung mann som så minst like bra ut som rutinerte motstandere som Saúl og Koke.

På grunn av arbeidet med nye Anoeta måtte Real Sociedad spille sine første tre kamper på bortebane. Allerede i den første kampen mot Valencia viste Ødegaard hvor viktig han kom til å bli denne sesongen. Han var den spilleren i hele La Liga som berørte ballen oftest på motstanderens halvdel. 

I neste kamp mot Mallorca scoret han sitt første seriemål etter å ha startet angrepet fra en dyp posisjon på midtbanen. Etter en prestasjon under pari fra hele laget mot Athletic, slo Ødegaard virkelig tilbake mot Atlético. 

Martin Ødegaard har allerede blitt en viktig spiller for Real Sociedad. (Foto: Scanpix)

Det som gjør at Ødegaard virkelig skiller seg ut, er evnen hans til å motta og bruke ballen i de vanskeligste områdene på banen, i tillegg til motet han viser med ballen i beina og måten han posisjonerer kroppen på, samt styrken hans. Han viser modenhet og rutine som skulle tilsi at han er langt eldre enn 20 år. 

Av alle steder han kunne dratt på lån, burde vi ikke være altfor overrasket over at Ødegaard valgte Real Sociedad. 

Dette er et lag stappfullt av kvalitetsspillere som Oyarzabal, Zubeldia, Willian José, Januzaj, Mikel Merino og med-skandinav Alexander Isak. Det var en selvfølge at så gode spillere ville bidra til å få fram det beste av nordmannens rå talent. Dette var insentivet som gjorde valget om å flytte til San Sebastian så enkelt. 

Det er de gode nyhetene for Real Sociedad og supporterne deres. 

De potensielle skyene i horisonten er at den toårige låneavtalen klubben har med Real Madrid kan bli avsluttet før tiden, særlig med tanke på de manglene man nå om dagen ser hos Los Blancos i akkurat den delen av banen. 

Hvis han fortsetter i samme stil vil Real Madrid nesten helt sikkert ønske å hente ham tilbake til Bernabéu tidligere enn de kanskje hadde planlagt. 

I mellomtiden vil jeg sannsynligvis, jo før jo heller, besøke Ødegaard for å finne ut mer om hvordan og hvorfor han har funnet seg så godt til rette i sitt nye hjem i Nord-Spania. 

Følg med.

I en alder av hele 20 år er Ødegaard praktisk talt en veteran sammenlignet med 16 år gamle Ansu Fati fra Guinea-Bissau, som for øyeblikket begeistrer Camp Nou i fraværet av… du vet hvem. 

Ansu Fati kom til Barcelona fra Sevilla, der han og familien hadde bosatt seg. Det var Ansu Fatis far som først flyttet fra Guinea-Bissau til Spania. Etter å ha levd i dyp fattigdom endte faren opp med å få jobb som sjåfør av ordføreren i Marinaleda utenfor Sevilla. Takket være ordførerens hjelp fikk han til slutt hele familien over til Spania da Ansu Fati var seks år gammel. 

Han begynte karrieren som en 9er, men Barcelona fant raskt ut at talentet hans kunne utnyttes enda hvis de brukte farten hans ute på flankene. 

En ny stjerne er født på Camp Nou. (Foto: Scanpix)

Selv om Miguel Cervantes hevdet at “comparisons are odious”, er det vanskelig å ikke se øyeblikksbilder av en ung Leo Messi i denne lynraske unggutten med både målteft og vilje til å utfordre en hvilken som helst motstander en mot en. 

Det har heller ikke gått upåaktet hen at Messi, før han fikk friheten til å spille akkurat der han hadde lyst og hvor hen han følte han kunne påføre motstanderen mest skade, også begynte sin karriere som en ekstremt rask og driblesterk ving. 

Fati har allerede to mål og en assist for Barcelonas A-lag. 31. august mot Osasuna ble han i en alder av 16 år og 304 dager den yngste målscoreren noensinne for Barcelonas A-lag, og den tredje yngste målscoreren i La Ligas historie. 

Forrige helg ble han den yngste spilleren i La Ligas historie som både scoret og hadde assist i samme kamp, da Barcelona knuste Valencia 5-2. 

Ikke verst for en ung mann du har følelsen av at bare kommer til å fortsette å skrive navnet sitt inn i fotballens rekordbøker. 

Vi har spennende tider i vente!