Tag Archives: La Liga

Tittelkampen lever

Opp gjennom historien har det vært mange El Clásicos som har vist verden det aller beste – og tidvis det verste – fra spansk fotball, og som har vist hvorfor El Clásico er en av verdens mest sette klubbkamper. Søndagens etterlengtede utgave var ikke en av dem. 

I stedet fikk vi en kamp som fremhevet begge lagenes begrensninger snarere enn deres evner. 

Ikke at Real Madrid kommer til å klage. 2-0-seieren sendte dem til toppen av tabellen, ett poeng foran sine gamle erkerivaler. Seieren betyr også at hvis de to lagene skulle ende opp med samme poengsum etter 38 kamper, vinner Real Madrid ligaen på innbyrdes oppgjør. 

Det var en kamp som ble preget av en tam forestilling fra Barcelonas talisman, Leo Messi. En spiller vi nesten ser ut til å forvente noe helt spesielt fra, men som en stund har sett uopplagt ut, plaget av småskader som ikke er alvorlige nok til å holde ham på sidelinjen, men som svekker ham nok til at det påvirker prestasjonene hans totalt sett. 

En Messi som er mer effektiv høyere opp i banen, men likevel falt dypere og dypere og nesten ble en del av midtbanen, noe som passet Real Madrid ypperlig. 

Og selv om Real Madrid til slutt vant fortjent, var det Barcelona som kontrollerte de tidlige fasene av kampen. De skapte nok sjanser til at de kunne ha tatt ledelsen, spesielt en sjanse Griezmann brant over mål og et skudd fra Messi som Courtois håndterte uten store problemer. 

Men sannheten er at dette bare ville ha tjent til å maskere problemene. Dette Barcelona-laget får det ikke helt til å stemme om dagen, verken på eller utenfor banen. 

Det er ille nok at de hele tiden mangler spillere, men det som er enda verre er at dette er et Barcelona som ikke helt fungerer fordi de har spillere som ikke er helt fornøyd med posisjonene de må bekle. 

Ernesto Valverde prøvde å gjøre så godt han kunne med det spillermaterialet han hadde, og hans etterfølger Quique Setién finner fort ut hvilke begrensninger han står overfor. 

Det stemmer ikke helt for Messi og Barcelona om dagen. (Foto: Scanpix)

Frenkie de Jong og Arturo Vidal var plassert nært Griezmann, som ble brukt som nier. 

Dessverre er de Jong på sitt beste når han har litt rom foran seg, fordi han trenger å føre ballen, trenger å være et nøkkelpunkt i angrepene, og akkurat nå skjer ikke det.

Vidal ble brukt som en offensiv midtbanespiller på venstre side, delvis for å kunne trekke innover og hjelpe Jordi Alba med å avansere ved hjelp av veggspill når backen gikk på offensive løp. Det er en rolle Vidal ikke er spesielt begeistret for, og selv om han gjorde sitt beste ble det tydelig. 

Det samme gjelder Griezmann, som vet at som en nier er jobben hans å komme seg mellom backen og midtstopperen for å løpe inn bak dem. Dessverre vet han også at dette ikke er hans største styrke. 

Bortsett fra Ansu Fati har ikke Setién raske nok spillere på topp. Med Luis Suárez ute har han bortsett fra Martin Braithwaite – mer om ham senere – heller ikke de spillerne som trives uten ballen og som kommer på løp i bakrom.

Da Real Madrid hadde ridd av stormen og tilpasset seg oppgaven de sto overfor, ble det åpenbart i andre omgang hvem som kom til å vinne kampen. 

Madrids høye press ble bedre justert og Barcelona gikk fra å miste ballen på sin egen halvdel to ganger i første omgang til tolv ganger i andre omgang, enkelt og greit på grunn av det høye mannsorienterte presset fra Real Madrid kombinert med Barcelonas upresise pasninger. 

I de tilfellene der de måtte forsvare seg i nærheten av sin egen sekstenmeter gjorde de noe jeg ikke har sett før, nemlig å bruke Valverde bredt ute på midtbanen og som back når Barcelona, og da spesielt Alba, angrep langs flankene. 

Når det skjedde så vi Carvajal ligge nesten som en tredje midtstopper. På den andre flanken ble Marcelos defensive mangler kompensert ved å flytte ham nærmere Sergio Ramos, og trekke vingen Vinícius ned for å gjøre en jobb med å avverge angrepene fra Semedo på høyre side. 

I praksis en seksmanns forsvarsbarrikade som Barcelona aldri egentlig så ut som de skulle klare å bryte seg gjennom i andre omgang. 

Alle kamper har vendepunkt, og for Madrid – og spesielt supporterne deres – kom det sannsynligvis da Isco nesten fikk ballen i mål og Piqué måtte redde på streken. Du kunne føle at stemningen på Santiago Bernabéu steg, og at de begynte å tro at dette skulle bli deres kveld. 

Arturo Vidal var slurvete i pasningsspillet og mistet ballen mange ganger, og hadde ikke sin beste dag på jobben. Likevel var det ikke Setiéns smarteste avgjørelse da han erstattet Vidal med Braithwaite. 

Når det er sagt ga byttet Barcelona tre spisser, og innen et minutt etter at han ble byttet inn vant han ballen foran Marcelo og var nære på å score kampens første mål. 

Ett minutt senere skulle konsekvensene av å fjerne en midtbanespiller mer fokusert på det defensive (Vidal) og erstatte ham med en spiss først og fremst interessert i å angripe (Braithwaite) koste Barcelona dyrt. 

Rundt 450 millioner mennesker verden rundt så Toni Kroos peke ut hvor Vinícius skulle løpe, og akkurat hvor han kom til å gi ham ballen. Den ene personen som ikke så det var Braithwaite, som skulle ha dekket ham. 

Han var på ingen måte den eneste spilleren som kan klandres. Arthur var ikke tett nok på Kroos, Benzema trakk Semedo unna og skapte en åpning. Vinícuis løp inn i det rommet, og Braithwaite var tilsynelatende uvitende om faren før det var for sent. 

Det var langt fra noen perfekt avslutning, men gikk inn ved nærmeste stolpe via Piqué og forbi Ter Stegen. 

Fra da av tok Madrid initiativet. De hadde mer ballbesittelse på midtbanen enkelt og greit fordi de hadde en mann ekstra på midtbanen. Først da Rakitic kom inn ble det litt mer balansert, men da var det allerede for sent. 

Mariano slukket den siste resten av håp om poeng i Barcelona-leiren. (Foto: Scanpix)

Marianos mål i det 92. minutt sikret seieren kun ett minutt etter at han ble byttet inn, selv om utfallet på det tidspunktet allerede virket avgjort. 

Etter kampen sa Barcelonas Gerard Piqué at i første omgang var dette det verste Real Madrid-laget han noensinne har sett. I realiteten var hans kommentarer ikke en nedvurdering av motstanderen, men snarere et stikk til hans egen klubb, mer rettet mot de som ikke er ute på banen enn de som er på banen.

Ingen av de to lagene er på sitt beste, og selv Messi har allerede sagt offentlig at laget slik det er nå ikke vil nå finalen i Champions League. 

Men på den positive siden er dette gode nyheter for alle som er nøytrale. Som spanjolene sier: “Hay Liga”, som bokstavelig talt betyr “det er liga”, men i overført betydning betyr “tittelkampen lever”. 

Begge disse lagene kommer til å avgi poeng før sesongen er over, og dette er en tittelkamp som kan leve hele veien inn. Ikke fordi lagene er så sterke, men snarere fordi de for øyeblikket er så svake. 

Mer enn en kamp

En gammel vits forteller om en av gangene Barcelona var på vei til Madrid for å spille El Clásico. Da flyet landet på Barajas lufthavn, sa piloten spydig: “Velkommen til Madrid. Temperaturen er 25 grader og klokken er 15.30, lokal tid. Vennligst stil klokkene deres 100 år tilbake.”

Fra tribunene på Camp Nou forkynnes det at Barcelona er “més que un club” – mer enn en klubb. Det kan hende er sant, men det som i hvert fall er hevet over enhver tvil er at deres to årlige El Clásico-kamper i La Liga er mye, mye mer enn en fotballkamp.

Real Madrid mot Barcelona. De sentraliserte myndighetene i Madrid mot selve symbolet på katalansk patriotisme. Velkommen til El Clásico, den mest politisk omstridte og en av de mest sette fotballkampene i verden.

En fotballkamp som handler om mer enn fotball, og som er mer enn bare nok en kamp. Hver eneste El Clásico er det siste slaget i en krig om overherredømmet mellom de to ulike regionene. Den ene regionen hevder stolt å representere Spania, den andre holder standhaftig fast på sin rett til å være noe annet enn Spania. Konflikten manifesterer seg i en sportslig kontekst når Spanias to største lag barker sammen, i jakten på et psykologisk overtak i kraft av å være kongene av spansk fotball.

Og selv om begrepet “El Clásico” er et relativt nytt fenomen, er rivaliseringen definitivt ikke det.

Det har eksistert i mer enn 100 år, og med den nåværende politiske uroen rundt Catalonias “ulovlige” folkeavstemming og den påfølgende situasjonen med katalanske ledere i fengsel og eksil har rivaliseringen blusset opp for fullt.

Demonstrant i Barcelona i forbindelse med forrige El Clásico. (Foto: Scanpix)

Mange henviser til Franco som hovedgrunnen til at disse oppgjørene ble så politiske etter den spanske borgerkrigen. Og sannheten er at “El Caudillo” visste bedre enn de fleste hvordan man kunne utnytte kraften i folkesporten til å styrke sin egen politiske agenda.

Men han var langt fra den første som innså det, og han var heller ikke Spanias første diktator. På 1920-tallet hadde FC Barcelona allerede blitt et symbol på katalansk patriotisme, som åpent motsatte seg de sentraliserende tendensene til Madrid-baserte regjeringer.

Under Miguel Primo de Riveras styre mellom 1923 og 1930 ble det katalanske språket forbudt og det katalanske folkets frihet ble sterkt innskrenket. FC Barcelona ble et redskap katalanerne kunne bruke til å uttrykke sin nasjonale identitet, og for å ytre misnøyen fra det de mente var en undertrykt nasjon som kjempet for sin frihet. Terningen var kastet.

Da Franco kom til makten i 1939, steg fiendtlighetene til et nytt nivå, der begge lagene ble sett på som representanter for sine respektive regioner. Skandalene og maktmisbruket som fulgte skulle bli definerende for den gjensidige antipatien.

DEL AV HISTORIEN: Dette bildet av Franco stammer fra 1936. Foto: AFP

Under Francos diktatur ble klubben beordret til å fjerne alle tegn på sin katalanske identitet, inkludert det katalanske flagget i logoen, samt å endre navnet til Club de Fútbol Barcelona.

Den heftige rivaliseringen mellom FC Barcelona og Real Madrid hadde imidlertid allerede begynt i 1928/29-sesongen, og falt sammen med oppstarten av La Liga. Den ble dog omdefinert etter semifinalen i den spanske cupen i 1943 – på den tiden kjent som La Copa del Generalissimo – i det som har blitt kjent som Chamartin-skandalen.

Barcelona vant det første oppgjøret 3-0, og supporterne deres ble etterpå anklaget for å håne og bue på Madrid-spillerne. Klubbpresident Enrique Piñeyro benektet anklagene, men regimet var ivrige etter å vise klubben at de ikke ville akseptere slik usportslig oppførsel, og ila Barcelona en bot på 2500 pesetas.

Man forventet at katalanerne ville få en fiendtlig mottakelse i returoppgjøret i Madrid, og slik ble det, både på og utenfor banen.

Det påstås at sjefen for den nasjonale sikkerhetstjenesten gikk inn i Barcelona-garderoben før kampen og truet spillerne, og fortalte dem at hvis de vant kampen ville det bli ansett som forræderi. Ute på banen ble Barcelona-spillerne spottet og buet på, og det ble til og med kastet steiner på Barcelonas keeper, mens dommeren bare lot spillet gå.

Barcelona tapte kampen 11-1, og klubbpresident Enrique Piñeyro, som faktisk hadde blitt utnevnt av statsmakten, endte opp med å gå av. 

Når det er sagt, er det verdt å ta med at 1940-tallet totalt sett var en bedre periode for CF Barcelona, som vant tre seriemesterskap og et cupgull, mens Real Madrid vant to cupgull og ingen ligatitler.

Kontroversene var imidlertid aldri langt unna, og skulle nå nye høyder etter skandalen rundt signeringen og ikke-signeringen av mannen som skulle bli en legende i Real Madrid – Alfredo Di Stéfano.

På starten av 50-tallet hadde man et dominerende Barcelona-lag som vant fem trofeer i 1951/52-sesongen, ledet av den legendariske Ladislao Kubala. “Barça de les 5 Copes”, som de ble kjent som, ønsket å kjøpe Di Stéfano fra hans opprinnelige klubb og eier River Plate. Di Stéfano spilte til og med et par vennskapskamper for klubben sammen med Kubala.

Real Madrid var lite innstilt på å la Barcelona få en dødelig duo i Kubala og Di Stéfano. På den tiden spilte Di Stéfano for det colombianske laget Millonarios de Bogotá, og signerte en avtale om å spille for Real Madrid da Millonarios ble kontaktet.

Det som så fulgte var en uverdig dragkamp om spilleren, og Consejo Superior de Deportes de España bestemte at Di Stéfano kunne spille annenhver sesong for de to klubbene. Om ikke annet beviser det at selv på den tiden var idrettsorganisasjoner i stand til å ta avgjørelser som er så dumme at det nesten ikke er til å tro.

Alfredo Di Stéfano ble en legende i Real Madrid. (Foto: Scanpix)

Barcelona sa til slutt nei takk, og fikk tilbake de fire millionene pesetas de hadde betalt River Plate fra Real. To uker etter at han signerte for Real Madrid debuterte Di Stéfano i El Clásico og scoret fire mål i en 5-0-seier. Hans ankomst til klubben skulle bli et veiskille både for Real Madrid og spansk fotballhistorie. Real Madrid vant fire strake seriegull i tillegg til Fotball-VM for klubblag og de fem første utgavene av Serievinnercupen.

Tiåret skulle avsluttes med mer kontrovers, med den omstridte kvartfinalen i Copa del Generalísimo som ble spilt 6. juni 1970.

Real Madrid hadde vunnet det første oppgjøret 2-0, og i returoppgjøret ledet Barcelona 1-0 på Camp Nou til pause. I det 59. minuttet dømte Emilio Guruceta straffe mot Barcelonas Quimet Rifé for en ikke-eksisterende forseelse mot Velázquez mer enn en meter utenfor 16-meteren.

Kaos fulgte da Barcelona-kaptein Eladio ble utvist for å si til dommeren at han var Madrid-supporter, og da Guruceta nektet å dømme en klar straffe til Rifé stormet supportere banen og kampen måtte stoppes fem minutter før slutt. 

Barcelona-supporterne hyller Johan Cruyff. (Foto: Scanpix)

CF Barcelona fikk en bot på 90 000 pesetas, Eladio ble suspendert i to kamper og Guruceta ble suspendert i seks måneder. Imidlertid ble begge straffene opphevet da presidenten for dommerkommisjonen, José Plaza Pedraz, trakk seg på grunn av Guruceta-saken. Pedraz er også kjent for sitatet “Så lenge jeg er dommerpresident vinner ikke Barça La Liga”.

Guruceta ble senere funnet i skyldig i å ha tatt imot en bestikkelse på 18 000 pund fra Anderlecht for å ordne resultatet i semifinalen i Cupvinnercupen 1984 mot Brian Cloughs Nottingham Forest. Han døde i en bilulykke i 1987, og fortsatt deler den spanske sportsavisen MARCA ut Guruceta-trofeet til den beste dommeren hver sesong. En smule ironisk. 

Siden den gang har vi hatt øyeblikk med ekte teater, rendyrket raseri og kontroverser, så vel som ren storslagenhet og grasiøse gjesteopptredener fra både spillere og supportere.

Da Johann Cruyff signerte for Barcelona, helte han bensin på bålet ved å annonsere at han aldri ville spille for et fascistisk lag som Real Madrid, og han døpte sønnen sin Jordi, den katalanske versjonen av George, på en tid da katalanske navn var forbudt i Spania.

Deretter skrev han seg inn i historiebøkene med en 5-0-seier i Madrid i en sesong som sikret Barcelona deres eneste La Liga-tittel på 70-tallet.

På veien har vi også hatt forferdelige øyeblikk som fikk fotballfans over hele verden til å riste vantro på hodet. Den rystende “grisehode”-hendelsen på Camp Nou da Luis Figo kom tilbake til Camp Nou og ble møtt av en kakafoni av ukvemsord og en skur av prosjektiler fra tribunen, inkludert et grisehode, dukker umiddelbart opp i tankene.

Louis van Gaal som Barcelona-trener. (FOTO: Scanpix)

Et hårreisende scenario gjort verre av Barcelona-trener Louis Van Gaals forvirrede resonnementer som prøvde å skyve skylden over på den portugisiske spilleren for å ha “provosert” publikum ved å være så dumdristig at han gjorde den han vanligvis gjorde som en del av jobben sin, nemlig å ta cornere.

José Mourinho tok det hele til et nytt nivå ved å stadig anklage Barcelona for å påvirke dommerne, filme, og så godt som alt annet han kunne komme på. Han nådde til slutt bunnen da han bestemte seg for å stikke Tito Vilanova, på den tiden Pep Guardiolas assistent, i øyet under en spansk supercup-Clásico mellom de to lagene, for å så kunngjøre at han ikke hadde noen planer om å be om unnskyldning.

Men vi har også hatt noen øyeblikk preget av verdighet og god sportsånd, som da Real Madrid-supporterne reise seg for å applaudere Ronaldinhos briljans da han nesten egenhendig knuste heltene deres på deres egen hjemmebane.

Avhengig av hvilke tall du velger å stole på, blir El Clásico sett av mellom 500 og 700 millioner mennesker i omtrent 185 land, representert av mer enn 200 ulike mediehus som er involvert i å dekke kampen. 

Realiteten er at El Clásico går langt utover rammene til en enkel sportsbegivenhet. Det er et oppgjør som stadig fremprovoserer ulogiske handlinger og oppførsel fra alle parter – spillere, fans, direktører, media – og uansett hva som skjer politisk ser det ikke til at det kommer til å endre seg. 

Og blant de tusenvis av fakta og statistikk man kan trekke frem rundt den største klubbkampen i verden er det kanskje en av de tidligste som danner den ultimate ironien:

Den første tellende kampen mellom Futbol Club Barcelona og Madrid FC gikk av stabelen 13. mai 1902, bare et par måneder etter at Madrid hadde blitt grunnlagt av to brødre som bodde i den spanske hovedstaden. 

Deres navn var Joan og Carlos Padri. De var katalanske!

 

Drama i kulissene

Ting begynner å bli virkelig røft og stygt i Barcelona, og da snakker jeg ikke om de rekordhøye 30 frisparkene Getafe lagde da de tapte knepent på Camp Nou forrige lørdag. 

Når det gjelder slag under beltestedet og usmakelig og samvittighetsløs taktikk er det som foregår ute på banen selve personifiseringen av selvbeherskelse og anstendighet sammenlignet med de machiavelliske intrigene som med jevne mellomrom dukker opp i Barcelona-styrets komplekse verden. 

Radiostasjonen Cadena Ser påstår at styret gjennom et selskap kalt I3 Ventures betalte for at innflytelsesrike kontoer i sosiale medier skulle hjelpe dem med å bevare klubbens image og samtidig angripe andre personer tilknyttet klubben. Det er her viktig å påpeke at klubben har kommet med en uttalelse der de benekter disse anklagene på det aller sterkeste. 

Blant de påstått utpekte målene finner vi Messi, kona hans, Xavi, Puyol, Guardiola og Victor Font, som for tiden er en av favorittene til å ta over som klubbpresident når det neste valget avholdes i 2021. 

I en uttalelse der de truer med å gå rettens vei mot alle som er villige til å gjenta anklagene sier klubben: 

“I3 Ventures, en tjenesteleverandør for klubben, har ikke noen forbindelse med de nevnte kontoene, og hvis noen form for forbindelse skulle komme frem, vil klubben umiddelbart avslutte de kontraktmessige avtalene og iverksette alle nødvendige rettslige tiltak for å forsvare sine interesser.”

Akkurat som såpeoperaen Barcelona FC vil denne historien selvsagt rulle videre, og er en påminnelse om at man innad i klubben har to distinkte fraksjoner som hele tiden kniver om makt og posisjoner. 

I det ene hjørnet har man tilhengerne til klubbpresident Josep Maria Bartomeu og den tidligere presidenten Sandro Rosells åndsretning. Ikke glemt at Rosell var visepresidentkandidaten til ekspresident Joan Laporta, men så ble Laportas erkefiende etter at duoen nådde toppen i klubben. Senere tilbrakte han 20 måneder i det spanske fengselssystemet på grunn av anklager (senere motbevist) om hvitvasking av penger fra tv-rettigheter til Brasils fotballkamper og en sponsoravtale med Nike. 

Bartomeu, Setién og Eric Abidal. (Foto: Scanpix)

I det andre hjørnet finner du tilhengerne av Pep Guardiola/Johan Cruyff-filosofien (for eksempel Laporta), og det har florert rykter en stund nå om en påstått kampanje mot Guardiola iscenesatt av den andre siden.  

Man pleide alltid å anta at slike ubehagelige situasjoner stammet fra Madrid. Hvis anklagene om at det hele faktisk ble iscenesatt fra innsiden av klubben selv stemmer – og jeg gjentar at klubben benekter det på det sterkeste – er det helt utrolig. 

Det er en skandale som ikke kommer til å forsvinne med det første, og en ytterligere indikasjon på den manglende forutseenheten og visjonene hos klubbens nåværende styreleder og hans sportsdirektør, den tidligere spilleren Eric Abidal – den femte i hans periode. 

Nylig klarte Abidal å irritere hele Barcelona-troppen ved å anklage “noen” av spillerne for å være ansvarlige for at Ernesto Valverde fikk sparken fordi de ikke jobbet hardt nok.  

“Navngi de du mener eller hold munn og konsentrer deg om å gjøre din egen jobb”, var Leo Messis ikke unaturlige svar da han rimelig nok hevdet at hvis Abidal ikke ville si hvem han snakket om, ville alle spillerne bli svertet av det samme stigmaet. 

Med tanke på at Messi har en klausul i kontrakten sin som sier at han kan forlate klubben etter sesongen hvis han ønsker det, var det sannsynligvis ikke den mest taktfulle inngripenen franskmannen har gjort. Det er heller ikke første gang Abidals innblanding bare har skapt problemer og dårlig stemning. 

Forvirringen hersket da avgjørelsen ble tatt om at man skulle ta avskjed med Valverde, og det ble enda mer innviklet da det ble bestemt at de skulle besøke Xavi Hernandez i Qatar for det mange følte var en formalitet av et jobbintervju.  

To møter fant sted mellom Xavi og Abidal, som også hadde med seg administrerende direktør Oscar Grau. På det første møtet fikk Xavi spørsmål om han kunne ta over klubben med umiddelbar virkning. 

Xavi var ønsket av klubben, men takket nei. (Foto: Scanpix)

“Ro ned, hvorfor slikt hastverk?”, ser ut til å ha vært svaret fra Xavi, som tidligere hadde gjort det helt klart at han vil støtte Victor Font i det kommende presidentvalget i 2021. Font er motpolen til Baromeus linje, og en av de som ifølge påstandene skal ha vært et av målene for negative omtaler i sosiale medier. 

På møte nummer to satte Xavi sammen en idé om hva han ønsket og hva hans langsiktige plan for den sportslige strukturen i klubben var. Det ble umiddelbart tydelig at de ikke kom til å bli enige. 

Xavi så for seg et system som ligner på det de har i Bayern München, med tidligere spillere sterkere involvert i driften av klubben; et system som utnytter spillere som Puyol, og i fremtiden spillere som Piqué; spillere som forsto hvorfor Barcelona hadde hatt så stor suksess det siste tiåret. 

Realiteten for øyeblikket er at klubben har utfordringer, økonomien er ikke alt det de hevder den er og det er problemer med å få visse signeringer på plass. 

Etter at Dembélé pådro seg en langtidsskade fikk klubben på mandag beskjed om at de har fått dispensasjon til å signere en spiss. Navn som Leganes-spissen Martin Braithwaite, Getafes Ángel, Lucas Pérez i Alavés og Betis-spiss Loren har plutselig blitt en del av bildet. Alle er gode valg og alle er spillere som på kort sikt vil kunne bidra. 

Men Barcelona har ikke gode meritter når det gjelder denne typen kjøp. 

Kevin-Prince Boatengs låneopphold fra italienske Sassuolo viste seg å bli en fiasko. Det samme gjaldt overgangen til Jean-Clair Todibo, som gir enda mer grunn til bekymring fordi den vitner om mangelen på en bærekraftig plan i Barcelona når det gjelder å få tak i den typen unge kvalitetsspillere  som senere kan utvikle seg til stjerner i klubben. 

Real Madrid har vist vei ved å investere i spillere som Rodrygo og Vinicius som de håper og tror de kan videreutvikle i klubben og gjøre til stjerner verdt sin vekt i gull.  

Samtidig har de også en rekke spillere fra øverste hylle ute på lån; spillere som Martin Ødegaard (Real Sociedad), Kubo (Mallorca), Hakimi (Borussia Dortmund) og Ceballos (Arsenal), spillere som blomstrer i andre klubber, men fortsatt er klubbens eiendel i lang tid fremover.  

Bartomeu og co ønsker å hente Neymar tilbake til Barcelona (Foto: Scanpix)

Bartomeus hovedmål nå ser ut til å være å få Neymar tilbake til klubben nå til sommeren. I så fall vil han kunne skryte av at han har forblitt trofast til mandatet sitt. Det bør sette hans foretrukne presidentkandidat – hvem nå en det blir – i en god posisjon før valget i 2021.

Dessverre kan den pågående skandalen bety at valget kanskje skjer tidligere, og det er foreløpig ingen som står klar til å overta stafettpinnen og føre prosjektet hans videre. I mellomtiden går det rykter om at Joan Laporta kanskje er på nippet til å gjøre comeback.

Det kan hende de lykkes med å signere Neymarm, men i så fall må noe annet nedprioriteres og de vil måtte redusere kostnadene andre steder i troppen.  Slik ting er nå, på tross av at de er den rikeste klubben i verden, bruker de rundt 70 % av sine kolossale inntekter på lønn alene. Det er på et nivå som hindrer klubben i å vokse på den måten de ønsker. 

Og midt i all politikken og forvirringen har Leo Messi en klausul i kontrakten sin som gir ham full kontroll over sin egen fremtid. 

Jeg tror at han sannsynligvis blir i klubben i det minste til 2021, sannsynligvis frem til VM i 2022, som kan bli hans avskjedsbrev til fotballens verden. Hva som da skjer må gudene vite. 

Kampen mot nedrykk

Sesongavslutningen kommer stadig nærmere, og kampen for å unngå nedrykk til Segunda dro seg til i helgen etter Espanyols sårt tiltrengte 1-0-seieren mot Real Mallorca, en av de andre nedrykkskandidatene. 

Men det er nå så tett i bunnen av La Liga at Abelardos menn på tross av seieren fortsatt befinner seg helt nederst på tabellen med sine 18 poeng, á poeng med Leganés og Mallorca, og to poeng bak Celta Vigo. 

Alle i Espanyol er også smertelig klar over at de tapte bortekampen mot Mallorca 2-0, og etter søndagens seier er de dermed fortsatt bak øyfolket på innbyrdes oppgjør hvis begge klubbene ender opp med samme antall poeng i mai. 

I og med at Eibar nå er hele seks poeng over nedrykksstreken, er det mest sannsynlige scenarioet at tre av disse fire lagene kommer til å rykke ned. Spørsmålet er hvilket av disse lagene som har størst sjanse til å klare seg. 

Favorittene nå ser ut til å være Leganés. Selv om de tapte 2-0 mot Levante i helgen har de vært som et helt nytt lag siden den slu ringreven Javier Aguirre ankom klubben. 

Da han tok over Leganés i november så det ut som kampen for å overleve i La Liga allerede var over. Madrid-klubben lå som limt til bunnen av tabellen, med kun fem poeng av 36 mulige på de første tolv kampene. 

Tretten poeng på elleve kamper siden Aguirre tok over er ikke akkurat mestertakter, men det er likevel langt mer enn noen forventet, og det er heller ikke en poengfangst som tilsier at dete Leganés-laget burde være dumpekandidater. 

Leganés kjempet seg til et sterkt bortepoeng mot Atlético Madrid. (Foto: Scanpix)

Aguirre har vært i samme situasjon før; ironisk nok med Espanyol, som han halte opp fra avgrunnen i 2012/13-sesongen. 

“Los Pepineros” har funnet formen igjen ved å gå tilbake til de helt grunnleggende tingene, samt god gammeldags “man-management” og det å være flink med folk, noe Aguirre alltid har vært god på. 

Alle elsket den forrige manageren, Maurcio Pellegrino, og ingen skjønte hvorfor Leganés hadde en så forferdelig start på sesongen. Aguirre har sørget for at den mentale sperren laget hans slet med nå i all hovedsak er borte. 

Han har sagt til spillerne både i plenum og en-til-en at de skal glemme dommerne, VAR, spillets urettferdigheter – ekte eller innbilte – og klarne hodene sine, nullstille seg og konsentrere seg om å være på sitt aller beste. 

Selv det at spissen Youssef En-Nesyri dro til Sevilla ser det ut til at de har klart å håndtere. Aguirre har ikke bedt laget sitt om å ligge dypt og satse på kontringer, og mot for eksempel Atlético klarte de å presse høyt og spille virkelig god fotball mot sine mer velrennomerte naboer. 

I Óscar Rodriguez har de en virkelig talentfull offensiv midtbanespiller som ble matchvinner med et nydelig frispark da de spilte mot Real Sociedad. Sett bort i fra helgens tap ser Leganés ut til å være det laget med størst drivkraft og mental styrke. 

I et enkelt matematisk perspektiv, har Espanyol fått ut fingeren ved å bruke 40 millioner euro etter at de innså at nedrykk kom til å koste dem dobbelt så mye. De burde selvsagt tatt grep allerede i overgangsvinduet i sommer, men bedre sent enn aldri.

Så langt er alt godt, men jobben er langt fra gjort. 

Espanyol har slitt denne sesongen, men klarte uavgjort mot byrivalene Barcelona. (Foto: Scanpix)

Raúl de Thomás ble kjøpt fra Benfica for 20 millioner euro og er klubbens soleklart dyreste signering noensinne. Han har takket for tilliten ved å score fem mål på fem kamper siden han kom til klubben. 

Espanyol har kun tapt én seriekamp, 2-1 i Granada, siden Abelardo tok over i romjula. De ser nå ut som et lag som er vanskeligere å slå, selv om fotballen deres ofte fortsatt mangler den nødvendige flyten. Formen i det siste viser imidlertid at også de har alle muligheter til å overleve. 

De som lurer på hvorfor Leandro Cabrera forlot et Getafe-lag som jakter Champions League til fordel for Espanyol og nedrykksstrid bør innse at den nye klubben hans doblet lønnen hans. De tilbød Getafe-spiss Ángel Rodríguez de samme betingelsene, men han valgte å bli værende hos Madrids underdoger, og er nå på radaren til Barcelona. 

Om ikke annet understreker dette hvor viktig det er å holde seg i La Liga for alle involverte i “det andre laget” i Barcelona. En ting som var verdt å merke seg med søndagens “seks-poengskamp” mot Real Mallorca var at Cornella stadium var fullsatt, og den hæren av supportere Espanyol nå har med seg rundt i denne livsviktige fasen av sesongen er et levende bevis på at dette Espanyol-laget ikke kommer til å liste seg stille ut hvis de faktisk rykker ned. 

Ante Budimir har vært et av få lyspunkt for Mallorca denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Jeg er bekymret for Mallorca, laget som har spilt denne sesongen hovedsakelig med den samme gruppen spillere som rykket opp forrige sesong. Noen av dem har vært med på to strake opprykk med klubben, fra Segunda B til La Liga. 

Ingen i La Liga har mindre penger enn Mallorca, og å kjøpe seg ut av problemene var aldri et alternativ for dem. 

Mens de andre tre dumpekandidatene alle har tatt radikale grep i sine forsøk på å snu nedgangen, har Mallorca vært ute av stand til å gjøre det samme. De visste hele tiden at denne sesongen kom til å bli ildprøven for dem, og når sant skal sies ville de i alle andre sesonger sannsynligvis allerede følt at de var fortapt på dette tidspunktet. Det at de denne gangen er i en situasjon der to andre lag har like få poeng som dem og at Celta Vigo bare ligger to poeng foran gir dem i det minste grunn til å håpe, selv om jeg har en følelse av at de per nå er det laget som har minst sjanser til å unngå nedrykk.  

Med åtte mål så langt har den kroatiske spissen Ante Budimir prestert veldig bra for Mallorca, og uavhengig av om de klarer å holde seg vil han nesten helt sikkert dra til en større klubb neste sesong. 

Iago Aspas feirer scoring mot Sevilla. (Foto: Scanpix)

Celta Vigo ville ikke la noe være uprøvd i kampen for å overleve, og hentet inn Óscar García som hovedtrener. Han er deres femte trener siden mai 2017. 

Søndagens hardt tilkjempede comeback hjemme mot et Sevilla-lag som er det nest beste bortelaget i ligaen ga alle på Balaídos et stort løft. Det var også et tydelig tegn på at García og staben hans gradvis begynner å nå igjennom. 

Garcías stil har alltid handlet om å kjempe og holde ballen i laget, i tillegg til å slåss for plassen din i laget heller enn å forvente at du automatisk har rett til å spille. Hans foretrukne spillestil innbyr ikke til ren overlevelsestaktikk, men er snarere en modig og proaktiv tilnærming som er risikabel, men som i det minste vil være underholdende for supporterne. 

Det virker utenkelig at Celta skal rykke ned med kvalitetsspillere som Iago Aspas, Rafinha, og til og med Pione Sisto som har hatt sine utfordringer med den nye treneren, men likevel kom inn som innbytter og scoret vinnermålet mot Sevilla. 

Etter at den nye treneren kom har Iago Aspas funnet igjen scoringsformen, og han har nå fått selskap på topp av Fedor Smolov i jakten på målene som forhåpentligvis vil redde Celta Vigo. 

Selv om de kan skryte av å ha kvalitet offensivt, har mange av problemene deres oppstått på grunn av feil i forsvarsrekka, som den feilen som førte til Sevillas scoring forrige søndag. 

Hjemmekampen deres mot Leganés 22. februar ser nå ut til å bli en enormt viktig kamp. Selv om ingenting blir avgjort der, vil den kampen garantert fortelle oss mye om hvem som kommer til å unngå nedrykk. 

Én ting er sikkert; med mindre et lag som Eibar blir dratt inn i nedrykksstriden kommer med all sannsynlighet tre av de fire lagene som akkurat nå befinner seg i La Ligas kjelleretasje til å forlate Spanias øverste divisjon.

Det kommer til å bli jevnt, det kommer til spennende, og jeg blir ikke overrasket om det avgjøres helt i siste sekund. 

Utskuddenes triumf

Eventyret om Getafes blåkledde gutter fra den mindre glamorøse delen av Madrid tok en ny dramatisk vending denne helgen. Etter å ha vunnet 2-0 i Bilbao ligger de nå utrolig nok på tredjeplass i La Liga. 

Getafe var farlig nær å å bryte opp status quo i La Liga-hierarkiet forrige sesong, da de tapte kampen om en plass i Champions League på målstreken. 

De endte til slutt på femteplass – sin beste plassering noensinne. Mange, sannsynligvis inkludert deres egen trener Pepe Bordalás, mente at det var så bra det noengang kunne bli for den stygge andungen Getafe og deres tidligere uønskede spillere. 

Han, de, vi – faktisk så godt som alle – tok grundig feil. 

Selv om han akkurat nå ryster La Ligas elite i grunnvollene, er Pepe Bordalás en usannsynlig og nesten motvillig helt. Selv nå, i klubbens beste periode, snakker han hele tiden om ydmykhet, å holde begge føttene på jorden og om å ta én kamp av gangen i alle intervjuer før og etter kamp. 

Som spiller nådde han aldri høyere enn nivå fire i spansk fotball. Han hadde kontrakt med barndomsklubben Hércules, men ble kontinuerlig sendt ut på lån. Det samme gjelder faktisk mange av de spillerne som akkurat nå baner vei for underdogen Getafe. 

Men dette er helt tydelig en trener og et lag som har mye å bevise. Det er et lag som er satt sammen av “journeymen”, leiesoldater og avskrevne spillere, ledet av en trener som de såkalte ekspertene oppfattet som en mann som ikke hadde den riktige “looken”, ikke sa de riktige tingene, ikke hadde den riktige metoden. Han hadde enkelt og greit ikke det som skulle til for å lykkes som fotballtrener på toppnivå. 

Bordalás i aksjon på Wanda Metropolitano. (Foto: Scanpix)

Og dette til tross for at han på kun én sesong tok sin forrige klubb Alavés fra 13. plass til opprykk og førsteplass i Segunda A. 21. juni, tre uker senere, fikk han sparken. De mente han ikke var den riktige typen til å lede klubben opp og fram.

I Getafe satte Bordalás og en gjeng spillere som hadde blitt veiet og funnet for lette i andre klubber i gang med bevise at alle andre tok feil.

Spillere som kapteinen Jorge Molina, som ikke spilte La Liga-fotball før han ble 29 år gammel. Det virket som om karrieren hans var over da Real Betis fristilte ham da han var 34 år gammel, og det så ut til at han endelig skulle få bruk for den gymlærerutdanningen han klokt nok hadde tatt mens han slet i Spanias tredjedivisjon.

Getafe kom på banen og tilbød ham en to-års kontrakt som bosmanspiller. I en alder av 37 år er han nå en av de eldste spillerne i La Liga.

Eller Jaime Mata som i 2014 nærmet seg 26 år og ikke klarte å forsørge seg ved å spille fotball på Spanias tredje nivå. En jobb som tolltjenestemann virket som den beste måten å få betalt regningene på, inntil Girona tilbød ham kontrakt som proffspiller.

Han gikk senere gratis først til Valladolid og så til Getafe. 15. mars i fjor ble spilleren som aldri har kostet en krone på overgangsmarkedet tatt ut i Luis Enriques landslagstropp.

Jaime Mata feirer scoring mot Athletic Bilbao. (Foto: Scanpix)

Ángel Rodríguez’ karriere så ut til å være over da han fikk sparken i Real Zaragoza etter at han kom med noen lite gjennomtenkte kommentarer om at han ønsket at hans daværende lag (Zaragoza) skulle tape mot hans tidligere lag (Tenerife). Men nå er han en helt ny mann i Getafe, og scorer mål for moro skyld.

Getafe ankom “Katedralen” San Mamés forrige helg med en tropp som til sammen kostet mindre enn 25 millioner euro, hvorav ti millioner euro ble brukt på å hente Nemanja Maksimović  fra Valencia.

De ligger på tredjepass i La Liga, men har bare det 12. største budsjettet; 56 millioner euro. Til sammenligning har Barcelona 671 millioner euro. Forrige helgs motstander Athletic har 103 millioner euro til disposisjon.

Det er imidlertid ikke alle som lar seg begeistre. Mange av kritikerne deres liker ikke spillestilen og de har blitt anklaget for å være et lag som ødelegger, snarere enn å skape. Antallet uruguayanske spillere i laget er så absolutt et passende vitnesbyrd på deres kompromissløse stil.

Det er også sant at ingen lager flere frispark enn dem, 416 så langt denne sesongen. Neste lag på listen er Alavés med 357, og ingen lag har fått flere gule kort (71).

Men å avskrive Bordalás’ Getafe som et lag som bare er en gjeng bulldosere er å misforstå trenerens filosofi. Det finnes mange måter å spille på, og ikke alt handler om ballbesittelse og fotballpuristenes formening om hvordan det vakre spillet bør spilles.

Selv etter forrige sesongs suksess uteble de tilbudene mange trodde skulle komme, fordi Bordalás’ manglende evne til å si de riktige tingene, fremstå på riktig måte eller spille riktig type fotball så ut til å gi de store klubbene inntrykk av at han ikke passet inn i den manager-malen de var på jakt etter.

Noe som selvsagt ikke bekymrer Bordalás det minste, der han jobber videre med å bygge en “oss mot dem”-mentalitet i laget sitt mens laget fortsetter å bite fra seg både i Spania og ute i Europa. Snart møter de Ajax i 16-delsfinalen i Europa League, og det er vanskelig å finne en kamp som passer bedre til klisjeen om grovarbeiderne mot kunstnerne.

Bordalás har tatt lille Getafe til Europa League. (Foto: Scanpix))

Men Bordalás kan også kaste et blikk over mot Quique Setién i Barcelona, en trener han kjenner godt og en mann han har tidligere har kjempet mot da de begge var trenere på nivå 2.

Selv i den lett fordomsfulle og ekstremt elitistiske spanske toppfotballen vil man til slutt se lyset, og nå kan det bare være et spørsmål om tid før en av de store klubbene anerkjenner ferdighetene til treneren fra Alicante.

På den andre siden av byen kan de pågående problemene som preger Diego Simeones Atlético gjøre at Bordalás står øverst på lista på Wanda Metropolitano hvis den argentinske treneren til slutt bestemmer seg for at det er på tide å si takk for seg.

Atlético Madrid og supporterne deres vet bedre enn de fleste at pragmatisme er like viktig som stil hvis man skal lykkes på det aller øverste nivået i spansk fotball. Det vet også Bordalás og en gang i fremtiden vil han være den perfekte erstatteren for Simeone.

Men ikke helt ennå. Inntil videre har Bordálas og laget som ingen andre ville ha fortsatt mye ugjort, både i Spania og i Europa.

Trøbbel blant de tre store

For første gang siden runde åtte (5. oktober) leder Real Madrid La Liga. Det kom ikke uten kamp. De klatret tilbake på toppen etter en dårlig og uinspirert kamp mot et modig, men til slutt begrenset, Real Valladolid.

At Real Madrid skulle slå Valladolid er neppe århundrets sjokk med tanke på at lønnsbudsjettet til “Pucela” er mindre enn 5 % av Los Blancos’. Kun nyopprykkede Real Mallorca har mindre penger å rutte med. 

Selv om de har fem poeng ned til nedrykksplass, betyr tapet og andre resultater at de er ett poeng nærmere fall-luken, og sannsynligvis kommer til å være sterkt involvert i nedrykksstriden for andre gang på rad siden de kom seg tilbake til Spanias øverste nivå. 

Man kan trygt anta at hvis de i dag hadde blitt tilbudt å ende sesongen på 17. plass, ville de i likhet med flere andre La Liga-lag hoppet på tilbudet med en eneste gang. 

Forventningene på Santiago Bernabéu er noe annerledes enn på Camp Nou og Wanda Metropolitano, men sannheten er at ingen av de “tre store” har briljert i en sesong som i økende grad ser ut som den til syvende og sist kommer til å bli tapt snarere enn å bli vunnet. 

Valladolid utnyttet sine begrensede ressurser på best mulig vis og var nære på å holde unna de rike guttene fra hovedstaden med det enkle knepet å ha en diamantformasjon der Michel ble brukt som en sittende midtbanespiller foran midtbanetrioen for å prøve å stoppe de en-mot-en-situasjonene Casemiro, Modric og Kroos kunne komme til å skape. 

Valladolid kjempet knallhardt. (Foto: Scanpix)

Som vanlig hadde Valladolid lite å komme med offensivt, men defensivt klarte de å stoppe Real. I andre omgang flyttet Madrid ballen raskere, og begynte å bli mer aggressive i det høye presset. De klarte å låse Valladolid på deres egen banehalvdel, og, enda viktigere, de begynte å spille ned langs vingene. 

Dette er ikke akkurat å finne opp kruttet, men snarere det klassiske mottrekket mot diamantformasjonen. En av de store fallgruvene med en slik kampplan er at det ikke gir spillerne dine nok tid til å dekke opp spillerne ute på flankene – i dette tilfellet Nacho og Mendy – som igjen tvinger motstanderens backer ut av sonen sin, noe som fører til at det blir skapt rom. 

Men selv om dette førte til at de skapte flere sjanser, satt scoringen langt inne. Madrid kom seg til slutt over målstreken takket være en scoring etter en dødball der Nacho stanget inn et innlegg fra Kroos, etter at en corner ble klarert tilbake ut til tyskeren. 

Dette var langt fra noen klassisk forestilling, men på en måte uunngåelig fra et Real Madrid-lag som mangler en fremtredende spiss. Det betyr at de må spille bra for å vinne kamper, og at de normalt ikke kommer til å vinne kamper med stor margin. 

Vær du trygg, dette er et begrenset Real Madrid. Likevel kan de trøste seg med at de to andre hovedkonkurrentene er i en lignende situasjon. 

Etter bare to seriekamper og et tap mot Valencia er debatten om hvorvidt Quique Setién er riktig mann for Barcelona allerede i gang. 

Man visste hele tiden at Setién kom til å prøve å endre ting og gjøre dem på sin måte. En av disse forandringene er å spille trebackslinje med Sergi Roberto overraskende nok i posisjonen som en av de tre midtstopperne. 

Problemet med dette er at du da har spillere som Ansu Fati på vingback, en rolle som krever at han legger ned enormt mye hardt arbeid, og en rolle han åpenbart ikke er egnet for.

Ansu Fati måtte prøve seg som vingback. (Foto: Scanpix)

Implementeringen av Setiéns filosofi kommer til å kreve mye tid, og enda viktigere massivt arbeid på treningsfeltet, noe Barcelona ikke akkurat er kjent for. 

I rettferdighetens navn spilte de bra i andre omgang og spilte seg frem til mange sjanser etter en første omgang med utallige pasninger, men lite gjennombruddskraft. De var dårlige på defensive overganger, og en enda større grunn til bekymring var hvorfor de avgjørende gjennombruddene manglet. For å si det enkelt har de for øyeblikket ikke spillerne som kan få det til. 

Arturo Vidal er den eneste midtbanespilleren som liker å ta løpene inn i boksen. Resten av dem blir mye staffasje og lite innhold når de bare sentrer ballen rundt. Det er mye som må forbedres, og enn så lenge kommer Barcelona fortsatt til å være altfor avhengige av Messi, som på lørdag hadde fem skudd på mål uten å lykkes. 

Dette Barcelona-laget vil ikke være tilbake helt på toppen før den generasjonen som vant så mye for dem i fortiden – sett bort fra Messi – til slutt sier adjø og rir inn i solnedgangen, fordi det som trengs er nye ideer, nye løsninger, den samme entusiasmen, men andre spillere. 

Hvis de ikke lykkes med det, vil lørdagens kamp ikke bli den eneste gangen de blir avslørt i år.

Fra den nye mannen i Barcelona til Atlético Madrid-trener Diego Simeone, den lengstsittende treneren i dagens La Liga, i og med at han fikk jobben i 2011. 

Han har signert en kontraktsforlengelse som i utgangspunktet burde holde ham i klubben til 2022, men det er langt fra sikkert at han blir så lenge ettersom dagens Atlético er et veldig utypisk Simeone-lag.

Alle supportere er lunefulle, men Atlético-fansen tok det til et nytt nivå da de gikk fra å synge navnet hans i det 62. minutt til å pipe på ham i det 65. Litt senere skapte bunnlaget Leganés nok en sjanse, som sørget for enda en pipekonsert fra tilskuerne. 

Det går ikke på skinner for Simeone. (Foto: Scanpix)

Det går ikke spesielt bra for den argentinske treneren om dagen, og manges oppfatning er at han ikke klarer å finne komplekse løsninger for et Atlético som har forenklet metodene sine for å angripe. 

Defensivt er de ok – men bare ok – fordi de nå slipper inn mål når de har tatt ledelsen, noe Simeones lag sjeldent gjorde før. En enda større grunn til bekymring er at de også viser seg sårbare på dødball. 

Noen begynner å antyde at dette kan være slutten på en æra for Simeone. Den offisielle holdningen fra klubbens side er at ballen er på hans banehalvdel, og at det vil være opp til ham selv å bestemme når han vil forlate klubben.

I mellomtiden gjør den nåværende sportsdirektøren Andrea Berta jobben med å sjekke hvilke andre managere som er tilgjengelige. Simeones forhold til Mono Burgos, et av de mest berømte partnerskapene i spansk fotball de siste årene, er tydeligvis under sterkt press. Det sies at Burgos kanskje vil prøve lykken på egenhånd neste sesong i stedet for å fortsette å henge sammen med Simeone som erteris.

Hvis han drar vil Simeone ha to muligheter. Fornye trenerstaben… eller forlate klubben. 

Akkurat nå virker det som spillerne ikke lenger responderer på hans svært høye krav, og det oppfattes som at laget mangler lederskap. Alt i alt føles det i sum som slutten på en æra. 

Noe som er rart, fordi laget har blitt forsterket. Fanget mellom skyttergravene har vi stakkars João Félix, som akkurat nå ser ut som en skygge av den spilleren han var i Benfica, og som helt tydelig sliter om dagen. 

Det gjenstår å se hvordan floken kan løses. Er det én ting Simeone har vist oss opp gjennom årene, så er det at han ikke er den typen som er villig til å endre sine metoder. Kanskje, bare kanskje, er tiden moden for forandring.

Det første glimtet av Setiéns Barcelona

Allerede etter den første kampen er det mer enn nok som tyder på at Quique Setién, den nye mannen i uriasposten på Camp Nou, kommer til å tilføre Barcelona noe nytt mellom nå og sesongslutten. 

Den generelle konsensusen var at Barcelonas 1-0-seier over Granada var vakrere enn de forestillingene man fikk servert under Ernesto Valverde. Og ikke overraskende, med tanke på at Setién helhjertet sverger til Cruyff og Guardiolas lærebok, var det en kamp som førte til prisverdige sammenligninger med det gamle Barcelona fra Pep-æraen. 

Det visuelle inntrykket støttes opp av statistikken, som viste at Barcelona hadde drøyt 1000 pasninger og vanvittige 82 % ballbesittelse, som er det tredje høyeste man noengang har sett i Barcelona. Første- og andreplassen kom med lag som spilte under den krevende læremesteren Guardiola.  

De gode nyhetene er at Quique ser ut til å ha fått en pangstart ved at han har etablert et umiddelbar bånd både med media og mange av supporterne som har krevd at man skulle vende tilbake til det de anser som den klassiske Barcelona-stilen. 

Det er de gode nyhetene. Dessverre frykter  jeg at de kommer til å bli veldig skuffet hvis de tror at man umiddelbart kan oppnå den samme suksessen som Peps Barcelona bare ved å ha den samme spillestilen. 

Men hvis et av Setiéns hovedmål var å vise sine gode intensjoner, gjorde han definitivt det selv med byttene han foretok seg fra benken. Det å bytte inn den 20 år gamle akademispilleren og Barca B-stjernen Riqui Puig for Ivan Rakitic i det 71. minuttet var en kraftig intensjonserklæring fra den nye treneren, og det ble veldig godt mottatt av både pressen og publikum. 

20 år gamle Riqui Puig fikk endelig sjansen på Camp Nou. (Foto: Scanpix)

For mange i mediene var Valverdes motvilje mot å gi Puig sjansen en gyllen anledning til å kritisere ham. Sannheten er at Barcelonas tidligere trener ville hatt problemer med å bruke ham på sin midtbane, spesielt når han hadde spillere som Arturo Vidal, Rakitic og De Jong tilgjengelig. 

Valverdes tilnærming hadde mer behov for midtbanespillere som var taktisk disiplinerte og i stand til å utnytte rom både med og uten ball, mens de så etter muligheter til å sette i gang raske overganger. Riqui Puigs styrker passer mye bedre til Setiéns ballbesittende fotball der kjappe og uavbrutte pasninger garanterer at man opprettholder rytmen og flyten i spillet. 

Riqui Puig får utvilsomt en mer relevant rolle med Setién enn han noensinne ville fått med Valverde. Man kan trygt å anta at dette kan være starten på et nytt og produktivt kapittel i fotballivet til den unge offensive midtbanespilleren som vokste opp i Matadepera, en liten by rundt 40 kilometer nord for Barcelona. 

Da Puig kom inn ble han med letthet en del av Barcelonas pasningsspill med pasninger på én og to touch. Det må likevel sies at selv om tegnene er gode, var dette langt fra en perfekt forestilling fra dem.

Ansu Fati imponerte på vingen i første omgang, men ble mer anonym i andre omgang da Granada gjorde det vanskelig for ham ved å ligge dypt og forsvare seg.

Messi spilte falsk nier, og vi fikk alle en følelse av deja vu mens vi var vitne til at Barcelona i Setiéns system vendte tilbake et Guardiola-lignende energisk og intensivt høyt press

Messi ble den eneste målscoreren i Setiéns debut. (Foto: Scanpix)

En annen nyhet var en trebacks-linje når de angrep, der høyreback Sergi Roberto fikk ansvar defensivt sammen med de to midtstopperne, mens Jordi Alba tok sine løp opp og ned i banen fra sin plass på venstre back. 

I praksis en 3-5-2-formasjon med mange spillere på midten, noe som betydde at det alltid var tilgjengelige spillere som kunne gå i press hver gang de mistet ballen, og også mange nok til å kunne skape overtall i områder der de kunne overmanne og overkjøre motstanderen. 

Alt i alt så vi en mer dynamisk tilnærming, selv om det ble mer problematisk for dem da Granada ble tvunget til å forsvare seg fra kanten av sin egen 16-meter etter at de ble redusert til ti mann. 

Vi har sett at mange klubber – inkludert Manchester City og Liverpool – ofte sliter når de plutselig må tilpasse seg til å spille mot et lag som plutselig er satt opp annerledes taktisk etter å ha fått en mann utvist. Barcelona var intet unntak. 

I det siste har det ikke blitt lagt vekt på å skape forhold som gjør at man kan bryte ned denne spesifikke defensive formasjonen. Jeg har følelsen av at det nye regimet innen kort tid vil jobbe hardere på treningsøktene for å prøve å skape et system som kan plassere flere spillere i posisjoner der de kan slå de boksåpnerpasningene som til slutt kommer til å kjennetegne Setiéns Barcelona. 

Som alltid vil du ha tvilerne, de som etter kampen hevdet at dette var det samme gamle Barcelona med mange pasninger, men lite dybde eller kreativitet, og med den samme avhengigheten av Messi. 

Men etter kun én kamp må tvilen komme Quique Setién til gode. Jeg tror spillerne følte at tiden var inne for å ta avskjed med Valverde, og at de har ønsket Setién velkommen. En mann som ikke har nølt med å rose spillerne sine opp i skyene, men en mann som ikke desto mindre vil være den første til å kreve mye mer av dem alle sammen. Kun det beste er godt nok. 

Ti fantastiske år – Hva nå Messi?

Nok en uke, nok en Leo Messi-rekord. 

En fantastisk – dog nesten uunngåelig – scoring mot Alavés da Barcelona vant 4-1 forrige helg betyr at han for niende gang på de siste ti årene har scoret minst 50 mål for klubb og landslag i et kalenderår. 

Det ble totalt 579 mål dette tiåret for den lille magikeren fra Rosario de Santa Fe som har brukt de siste ti sesongene på å få det umulige til å se dagligdags ut, det vanvittige til å virke normalt. 

Messi er ikke en “freak”, og heller ikke som mange sier fra en annen galakse. Han er bare en mann som har så mye talent og dedikasjon, og som er så besatt av fotball at han har hevet forventningene helt opp i stratosfæren blant dem som ser på og knapt kan tro sine egne øyne. 

Han avslutter tiåret som han begynte det, nemlig som den beste spilleren i verden. Han har nettopp mottatt sin sjette Ballon d’Or, som den første noensinne. 

I 2010 var Messi den regjerende Ballon d’Or-vinneren etter at han vant den i 2009 foran Cristiano Ronaldo og lagkamerat Xavi. 

Store deler av Spania var likevel rasende da Messi vant sin andre Ballon d’Or foran lagkameratene Andrés Iniesta og Xavi. Vi må ikke glemme at dette var året da Spania vant hjertene og hodene til fotballverdenen da de vant VM og Iniesta scoret vinnermålet i ekstraomgangene i finalen mot Nederland. 

Messi poserer med gullballen i 2010, flankert av Xavi og Iniesta (Foto: Scanpix)

I ettertid virker det urimelig at det til tross for å ha scoret 60 mål det året var en nesten flau, unnskyldende Leo Messi som mottok Ballon d’Or 2010 foran sine lagkamerater. Fra den dagen og fremover ble både Iniesta og Xavi etterhvert lei av å hele tiden bli husket ikke for sine fantastiske bidrag for klubben og landslaget, men heller som de to beste spilleren i historien som ALDRI har vunnet Ballon d’Or. 

Sludder og vås, men når man skal prøve å analysere Messi og det han har oppnådd opp gjennom karrieren, er det egentlig ingenting som gir mening; logisk analyse strekker ikke til. 

Xavi og Iniesta kan godt ha blitt skuffet den gangen over at de ikke vant, men på neste treningsøkt etter at de kom tilbake var de ikke i tvil om hvorfor Messi hadde vunnet prisen. 

De som var der snakker fortsatt om det den dagen i dag. Det var etter alt å dømme en av de mest oppsiktsvekkende, fantastiske oppvisningene man noensinne har sett på et treningsfelt, med mål og assister fra alle mulige vinkler, og det kulminerte i at omtrent alle til slutt sa “Den er grei”. Vi tar poenget.

Dette var en Messi på sitt aller beste, en spiller som hadde utviklet seg siden han startet som en elleve år gammel spiss i Barcelona, og som nå hovedsakelig spilte på vingen og skar innover med diagonale løp. 

Det var bare et spørsmål om tid før han ble plassert i begivenhetenes sentrum, enkelt og greit fordi talentet hans var så åpenbart at det å la alt gå gjennom ham som et knutepunkt var det eneste logiske valget. 

Men i virkeligheten var Pep Guardiolas avgjørelse om å flytte ham inn i midten mer et defensivt grep enn et offensivt, fordi Leos motvilje mot å gjøre den defensive jobben på vingen gjorde at backen Dani Alves altfor ofte ble blottstilt på høyre flanke. En smart Pep var dog opptatt av å fremstille det som en sjanse for Leo til å være mer involvert snarere enn å fremheve hans defensive mangler. 

Pep Guardiola og Lionel Messi. (Foto: Scanpix)

I 2010 var dette et lag som la opp spillet rundt Leo Messi og siden den gang har han scoret nærmest non stop, med god hjelp av fantastiske servitører som Iniesta, Xavi, Dani Alves og Jordi Alba. Samtidig har han perfeksjonert en frisparkteknikk som gir en scoringsuttelling den delen av spillet aldri har sett før. 

VM i Brasil i 2014 var et sentralt punkt i karrieren hans. Fysikken hans begynte å lide, og det ble påfallende åpenbart at hvis han lå for dypt hadde han ikke kondisjonen eller løpskraften til å kunne ramme motstanderen hardest mulig. 

Det han lærte av det mesterskapet var nødvendigheten av at laget klarte å angripe sammen som en enhet, men i stedet for å bare spille spiss la han seg omtrent tjue meter fra mål hvor han hadde overblikket og kunne se hva som foregikk. 

Overgangen begynte da først Xavi og senere Iniesta dro, og mens målene fortsatte å renne inn kom nå også assistene på løpende bånd. I tillegg til de tjue målene han har scoret så langt denne sesongen har han også bidratt med ti assists. 

Så hva med fremtiden hans? Hva blir det neste for Messi?

Leo er 32 år gammel og viser ingen tegn til å ville gi seg eller roe ned tempoet. Barcelona håper at han vil signere en ny kontrakt som holder ham i klubben resten av karrieren, selv om han har en klausul i kontrakten som gjør at han kan forlate klubben etter denne sesongen om han ønsker det. 

Ikke at han kommer til å bruke den klausulen, men det er ikke desto mindre en god måte å sørge for at alle i klubben på tå hev og sikre at ingen tar ham for gitt. Det viktigste for Messi er, og har alltid vært, at laget må fortsette å være konkurransedyktige. 

For øyeblikket, i hvert fall i europeisk målestokk, er dette et Barcelona-lag som mister konkurransedyktigheten først og fremst på grunn av manglende energi på midtbanen og at man har forlatt det tradisjonelle posisjonsspillet. Som et resultat av det vokser fenomenet “Messidependencia” i stedet for å avta. 

Det at Frenkie de Jong og Antoine Griezmann har ankommet vil forhåpentligvis bidra til å skape et sterkere og mer konkurransedyktig lag som kan spille på Messis styrker, selv om det vil kreve en endring i taktikken som helt opplagt ikke kommer til å skje med dagens trener, Ernesto Valverde. 

Messi har fått nye lekekamerater. (Foto: Scanpix)

Valverde har måttet balansere posisjonsspillet Barcelona spiller med mangelen på energi hos enkelte av spillerne han har tilgjengelig, særlig de som har blitt en del av det faste inventaret i klubben, som Gerard Piqué og spesielt Sergio Busquets. 

Man kan trygt anta at Valverde ikke kommer til å være ved roret i Barcelona neste sesong. 

En ny manager kommer til å bli hentet inn og sammen med ham, forhåpentligvis, nye spillere og fornyet energi som fort kan fyre opp igjen den flammen som selv i de tyngste periodene alltid har brent så sterkt i Leo Messi. 

Når det skjer, er det sannsynlig at Messi fornyer kontrakten. 

Det har alltid vært – vil alltid være – en kø av beilere som tålmodig venter utenfor Messis dør. Kina eller MLS ville ha elsket å ha ham til å kaste glans over ligaene deres, selv om han aldri, på tross av påstandene, har fått noe tilbud fra David Beckham om å spille for hans nye Inter Miami. 

Mange har lagt mye vekt på at han tidligere har uttrykt et ønske om å avslutte sin strålende karriere med å vende tilbake til Newell Old Boys der alt startet, men nå, med kone og tre barn som har slått seg til ro i Barcelona, blir logistikken rundt dette stadig mer problematisk. 

Jeg kan bare se for meg Leo Messi i Barcelona, frem til den dagen kommer da han ikke lenger kan konkurrere på sitt beste. Ryktene sier at han da kanskje vil trene unge spillere, heller enn å sikte seg inn på å bli manager på heltid for et seniorlag. 

Frem til da har han fortsatt mye ugjort; flere rekorder å slå. I løpet av karrieren har Messi totalt scoret 618 mål for Barcelona, noe som kun er 35 færre enn de 643 målene Pelé scoret på sine 18 sesonger i Santos. 

Hvis han unngår skader eller andre uforutsette omstendigheter, bør 2020 bli det året statistikken endelig viser det vi egentlig har visst hele tiden. Nemlig at Lionel Andrés Messi Cuccittini ganske enkelt er tidenes beste spiller. 

El Clásico

Hvis det er mål du er ute etter, er Barcelona laget i La Liga så langt denne sesongen, men når det gjelder god fotball og kombinasjonsspill er Real Madrid laget som har overtaket. 

For et lag vi ville fått hvis vi kunne kombinere de to, noe vi selvfølgelig ikke kan. Det vi imidlertid kan gjøre, er å finne ut hvem seirer når de to lagene møtes i sesongens første El Clásico, som spilles onsdag kveld på Camp Nou etter at den tidligere i sesongen ble utsatt på grunn av bekymringer rundt sikkerheten etter protester og uro i den katalanske hovedstaden. 

Real Madrids evne til å dominere har vært tydelig store deler av sesongen, selv for perioder av kampen på en arena så vanskelig som Valencias Mestalla, mye takket være en sterk og attraktiv midtbane som kan garantere å få ballen inn i den siste tredjedelen av banen jevnlig og med presisjon. 

Problemet oppstår imidlertid ofte når man kommer til den siste pasningen, det avgjørende øyeblikket. Også på midtbanen er Hazard allerede sårt savnet. Det sies at han har et tretthetsbrudd i ankelen som vil holde ham ute til februar, noe som er et stort tap for Real Madrid fordi han akkurat hadde begynt å vise hvor viktig han kunne være for laget både i den kreative oppbygningen og inne i boksen. 

Riktignok har han per nå kun scoret ett mål for sin nye klubb, men han har alltid vært en spiller som kan garantere deg mål og som utgjør en forskjell i startoppstillingen din, mens spillere som Rodrygo og Vinícius ikke gjør det – i hvert fall ikke ennå. 

Det gjør faktisk ikke Isco heller, en spiller som ofte ser bedre ut enn han faktisk er. Søndagens kamp var Iscos store sjanse til å vise Zidane at han bør være et av valgene på en firemanns midtbane når El Clásico skal spilles, hvis Madrid-treneren går for den varianten. 

Isco fikk sjansen mot Valencia, men imponerte ikke. (Foto: Scanpix)

Men til syvende og sist kom han til kort, i det som var en lite imponerende forestilling der han, til tross for å stjele ballen to ganger, ikke tok seg forbi en eneste forsvarsspiller i løpet av hele kampen, kun hadde ett innlegg, ikke hadde noen avslutninger på mål eller klarte å slå en eneste pasning som skapte en farlig situasjon. Like bekymringsfullt var evnen han hadde til å ofte dukke opp på områder av banen der han ikke hadde noe å gjøre. 

Hvis Zidane faktisk går for fire mann på midtbanen, så vil det mest sannsynlige valget være at Casemiro kommer inn igjen, med Valverde foran seg sammen med Kroos og Modric. Dermed må nok Isco, som kontinuerlig – og helt feilaktig – linkes til Manchester City, nøye seg med en plass på innbytterbenken. 

Valverde derimot er en av to spillere som har bestått alle auditionene han har hatt denne sesongen med glans. 

Hvis noen noensinne har tvilt på Valverdes hjerte for klubben, vil reaksjonen hans da han satt på gresset og feiret med å banke knyttneven i bakken da Madrid utlignet på overtid mot Valencia være et veldig tydelig tegn på hans innsats og innstilling siden han har fått sjansen til å skinne. 

Først og fremst er han nyttig fordi han er så allsidig. På søndag spilte han som en sittende midtbanespiller i den posisjonen Casemiro vanligvis har. Jeg regner med å se ham flyttet høyere opp i banen når brasilianeren er tilbake i sin vante rolle onsdag kveld, men likevel som en del av Zidanes startoppstilling.  

Den andre spilleren som spiller så bra som han noen gang har gjort, er Karim Benzema. I tillegg til å bidra med utlikningen mot Valencia stjal han også showet med fantastisk kombinasjonsspill og fine bevegelser, faktisk alt man kan kreve på topp for å gjøre angrepsspillet bedre.

Får vi se denne duoen på topp mot Barcelona? (Foto: Scanpix)

For andre kamp på rad var Gareth Bale ikke i startelleveren, men etter min mening vil han sannsynligvis starte kampen onsdag kveld, der han vil bli Benzemas partner på topp, særlig fordi Real Madrid med unntak av franskmannen for øyeblikket ikke har mange andre spillere enn Bale som kan bringe inn den kvaliteten foran mål. 

I tillegg har Bale langt større sjanse til å fremkalle frykt hos, og kreve respekt fra, motstandernes forsvarsspillere enn noen av de andre offensive alternativene Real Madrid-treneren har tilgjengelig. 

I den andre enden av banen begynner keeper Courtois endelig å skaffe poeng for Real Madrid, selv om ingen – og minst av alle han selv – ville trodd at han skulle bidra med en assist i form av en heading som førte til panikken som til slutt endte opp med Benzemas utlikning i siste sekund mot Valencia. Hvis vi ser bort fra gjesteopptredenen i angrepet, var hans prestasjoner i sin egentlige rolle i Valencia sannsynligvis hans beste til dags dato for sin nye klubb.

I midtforsvaret ser partnerskapet til Ramos og Varane ut til å komme seg tilbake til den sedvanlige soliditeten nå som Ramos endelig har sluttet å gjøre dumme feil og de igjen er konsentrerte og fokuserte på å hjelpe hverandre. 

En spiller som ikke vil rekke El Clasico er Marcelo. Mendy, som var suspendert på søndag, blir venstreback mens Carvajal, som stadig blir viktigere for laget både defensivt og offensivt, tar den andre flanken. 

Målfarlighet mot utmerket organisering. Hvem vil seire? Jeg vet ikke, men jeg gleder meg sannelig til å få svaret. 

Mesteren mot læregutten

Cervantes hevdet med rette at “comparisons are odious, men sammenligninger er likevel ekstremt vanlige i fotball-”punditenes” verden, spesielt når de brukes i forbindelse med legenden Leo Messi. 

De siste ti årene er det knapt en ung angrepsspiller med tempo og dribleferdigheter som ikke på et eller annet tidspunkt på sin ferd opp mot stjernene har blitt sammenlignet med vidunderbarnet fra Rosario de Santa Fe.  

Allerede for fem år siden var fotballverdenen i gang med å sammenligne Messi og den da 15 år gamle Martin Ødegaard, som allerede da hadde begynt å sette sine egne rekorder; den yngste spilleren noensinne i Tippeligaen; den yngste spilleren til å representere Norge på seniornivå; og den yngste spilleren som har spilt i en tellende EM-kvalifiseringskamp. 

Da han hadde oppnådd alle disse bragdene var han fortsatt 64 dager unna 16-årsdagen sin. 

Tirsdag 17. desember når han milepælen 21 år, fortsatt et barn i manges øyne, men likevel en spiller som har hatt en høy profil så lenge nå at det virker som han alltid har vært her. 

I virkeligheten, hvis jeg skulle sammenligne Ødegaard med en av storhetene, ville førstevalget mitt sannsynligvis være Andrés Iniesta. Leo Messis tidligere lagkamerat, en av de beste midtbanespillerne noensinne og neppe noe shabby forbilde å bli sammenliknet med. 

Men hvis det er en ting mer enn noe annet disse to spillerne har til felles, er det den graden av granskning, på grensen til overvåkning, begge spillerne har møtt opp gjennom sine karrierer. 

Som 20-åring kom Leo Messi først på radaren vår da han spilte i en videre posisjon enn det han gjør nå. Spillestilen hans ble kjennetegnet av de diagonale løpene han ble så berømt for, og for lynende tempo og ungdommelig overskudd som skremte forsvarsspillere like mye som det trollbandt fansen. 

Messi anno 2007. (Foto: Scanpix)

Men her er tingen. Etter hvert som Messi modnes – han er nå 32 år gammel og har 16 års erfaring i Barcelonas førstelag – har han blitt like mye midtbane-playmaker som han er effektiv angrepsspiller; en ving som ble en spiss og som nå har omdannet seg selv til litt av alt. 

Det største komplimentet jeg noensinne kan gi 20 år gamle Martin Ødegaard er at han har mye mer til felles med den 32-år gamle Messi vi har i dag enn det 16-år gamle vidunderbarnet som fikk oss til å gispe. 

I bunn og grunn er den viktigste likheten mellom dem at begge er spillere som krever ballen, og de krever den i lignende posisjoner. Ødegaard spiller hovedsakelig som en midtbanespiller med øye for å kombinere med angrepsspillerne. Kroppsposisjoneringen hans er alltid optimal og han er konstant klar over hva som foregår rundt ham. 

Messi er på akkurat samme måte. 

Det som også er veldig viktig er hvordan de blir oppfattet av motstanderne sine, som alltid vil strekke seg ekstra langt – ikke alltid med med hell – for å prøve å gjøre dem så ineffektive som mulig. 

Forrige helg mot Real Valladolid hadde Ødegaard sannsynligvis sin dårligste kamp så langt denne sesongen. 

En viktig grunn til det var det faktum at han umiddelbart ble omringet av tre motspillere når han fikk ballen, hvorav en av dem mannsmarkerte mens de to andre prøvde å dekke rom og gjette seg til hva som ville bli Ødegaards neste trekk. 

Messi kan sympatisere. Det har skjedd med ham – fortsetter å skje – ved utallige anledninger, og det er noe han er nødt til å venne seg til fordi det til slutt vil gjøre ham til en bedre spiller. 

Begge er utmerket til å skape rom for seg selv, spesielt når tempoet i kampen øker. Begge spillere ser alltid ut til å være i stand til å finne en måte å unnslippe nærgående motspillere på og finne tid og rom til å slå den neste pasningen. 

Som et rovdyr av en midtbanespiller kommer Messi nesten alltid på dype løp og skaffer seg selv en rekke scoringer, og dette er en spesifikk del av spillet sitt som unge Ødegaard garantert vil prøve å forbedre. 

På den annen side er Ødegaard selvsagt langt mer forberedt på å gjøre en defensiv jobb når det trengs. 

Ødegaard vet nok at han bør score oftere enn han har gjort så langt (Foto: Scanpix)

Begge spillerne er velsignet med en fantastisk førstetouch, et av de viktigste elementene i fotball, og veldig ofte det som til slutt skiller de gode fra de fantastiske, ikke minst fordi det gir dem de ekstra tidels sekundene som trengs for å få til det lille ekstra. 

Begge har ansvar for dødballer og begge har fantastisk fotballforståelse. En av de tingene som fascinerte meg mest da jeg skrev biografien min om Messi, var ikke bare hvor fantastisk dyktig han var, men også hvor dypt engasjert han var i å øke sin forståelse av spillet og enda viktigere, å lære hvordan han skulle overbringe den forståelsen til lagkameratene sine og trenerne sine.  

Det som imponerer meg mest med Ødegaard er at han er skapt på samme måte, innpodet med samme type DNA som Messi, fullt klar over at han fortsatt ikke er en ferdigutviklet spiller, og han er villig til å gjøre hva enn som kreves for å øke kunnskapen sin og nå sitt fulle potensiale. 

Da Messi var 20 år, var det året før Pep Guardiola kom til klubben og han fikk mye ansvar. Svakere spillere ville ha kviet seg for den utfordringen. Messi omfavnet den. Ødegaard gjør akkurat det samme fordi han vil og faktisk trenger det ansvaret hvis han skal fortsette utviklingen sin. 

Da Real Madrid bestemte seg for å sende ham ut på lån var det en velordnet kø av klubber som gjerne ville signere Ødegaard. Han valgte Real Sociedad fordi han innså at det fantes et hull i det området der han kunne være mest produktiv og ha mest innflytelse, og at det var en klubb der lista kanskje ville bli lagt litt høyere enn andre klubber som tilbød han en sjanse, som Valladolid og Espanyol. 

Som læregutt i nederlandske klubber gikk han ut av komfortsonen, på samme måte som Messi gjorde da han som 12-åring tok valget om å forlate den trygge favnen hjemme i Argentina og satte kursen for Europa. 

Til slutt er den viktigste likheten hvordan lagkameratene forholder seg til dem fordi begge opplever at lagkameratene hele tiden søker dem aktivt. I hovedsak er begge den spilleren man ser til når det virkelig gjelder. Mottoet er at når du er i tvil, gi ballen til Leo eller Martin. 

Og her kommer den virkelig gode nyheten. Lørdag møtes de for første gang når Barcelona besøker Real Sociedad. Den gamle mesteren mot den unge læregutten. Ikke rart vi elsker fotball så høyt.