Tag Archives: La Liga

Nøkkelen til Real Madrids triumf

Da Zinedine Zidane kom tilbake til Real Madrid den 11. mars 2019 for å begynne sin andre periode som trener, kom han tilbake til en klubb som var ute av Champions League og Copa del Rey, og som lå tolv poeng bak serielederne. 

Han hadde et klart mandat og hadde satt seg et klart mål. Å vinne tilbake ligatittelen. 

Spol 16 måneder frem i tid og oppdraget var utført, og det velfortjent, med én kamp til gode. 

Los Blancos’ hard tilkjempede seier over Villarreal takket være to mål fra Karim Benzema – inkludert nok et straffespark, Real Madrids femte på åtte kamper – kombinert med Barcelonas kapitulasjon hjemme mot Osasuna sørget for at La Liga-trofeet kom tilbake til Santiago Bernabéu for første gang på tre år. 

Men dette vil bli husket først og fremst som en ligatittel vunnet på grunn av defensiv styrke heller enn kreativ briljans. Selv om de har en tropp full av kreative genier, har dette til syvende og sist vært en sesong kjempet og vunnet av klubbens grovarbeidere snarere enn klubbens kunstnere.  

Real Madrid scoret kun 70 mål denne sesongen. Ingen lag har scoret færre mål på veien mot tittelen siden Real Madrid selv i 2006/07-sesongen for tretten år siden, da de vant tittelen etter å bare ha scoret 66 mål. 

Men det er først og fremst i den andre enden av banen suksessen ble sikret, der det gjerrigste forsvarer i landet slapp inn kun 25 mål på 38 kamper. 

Mange har forsøkt å argumentere for at dette er en tittelkamp som er like mye tapt av Barcelona som den er vunnet av Real Madrid.  Selv om vi denne sesongen har hatt et Barcelona-lag som ikke har vært på høyden og som har vært i komplett uorden både på og utenfor banen, er det verdt å huske på at da kampene begynte igjen etter nedstengingen toppet Barcelona tabellen med en to poengs ledelse, og hadde fortsatt alt i sine egne hender. 

Det tok slutt da Barcelona spilte en tam, målløs uavgjortkamp mot Sevilla, og fotballgudene to dager senere smilte til Real Madrid da alle de store avgjørelsene gikk i deres favør da de slo Real Sociedad 2-1. 

Men alt snakket om konspirasjoner og partiske dommere til side. Faktum er at dette er et Real Madrid-lag som i “miniligaen” som fulgte etter nedstengingen tok 31 poeng av 33 mulige, og kun avga poeng etter at tittelen var i boks. 

Samtidig avga Barcelona ni poeng av de 33 de kunne ha sikret seg. 

Så hva er hemmeligheten bak Real Madrids vellykkede sesong? 

Karim Benzema har vært en av nøkkelspillerne denne sesongen. (Foto: Scanpix)

Da Zidane kom tilbake ba han veteranene sine inntrengende om å gi ham en siste dans, en siste innsats. Han visste bedre enn noen at uten målmaskinen Cristiano Ronaldo måtte ting bli annerledes, til tross for Eden Hazards ankomst. 

Hovedvekten måtte ligge på lagarbeid og en hardtkjempende beleiringsmentalitet. Hvis det høres litt ut som Atlético Madrids modus operandi, er det fordi det er akkurat det det er.

Zidane overbeviste den gamle garden om at de hadde minst én siste sesong i seg og at alder til syvende og sist bare er et tall, og at ingenting kan erstatte kvalitet.  

30 år gamle Toni Kroos fornyet kontrakten i mai, og det ble bestemt at man ikke skulle selge 34 år gamle Luka Modric. 32 år gamle Benzema fikk beskjed om at laget skulle jobbe for ham og takket for tilliten med en sesong som gjorde at han nesten stakk av med Pichichi-prisen som ligaens toppscorer. 

Han avsluttet sesongen med 21 mål, kun fire bak Leo Messi, og tok sin tredje La Liga-tittel. Han har nå én fot trygt plassert i den sonen som tilhører en elite av spisser som anses som de største noensinne i Real Madrids historie. 

Mindre hyllet, men ikke mindre imponerende og effektivt, var innsatsen franskmannen la ned i å jobbe hjemover og gjøre grovarbeidet når det trengtes. Men til syvende og sist var det lederskapet Benzema viste på topp og 34 år gamle Sergio Ramos sto for bak i banen som skilte seg ut. 

Og hva er det egentlig igjen å si om Sergio Ramos som ikke allerede har blitt sagt?

Karismatisk leder, en som stiller enorme krav både til seg selv og de rundt ham, standhaftig og ofte nådeløs kaptein, en forsvarsklippe i hjertet av Real Madrid-laget. Nå har han sin femte La Liga-tittel, i tillegg til fire Champions League-triumfer.

Sammen med Rafaël Varane har han satt standarden for stopperpar ikke bare for Spania, men også for hele Europa, og han har også fått med seg elleve scoringer. 

Sergio Ramos løfter nok et trofé for Real Madrid. (Foto: Scanpix)

Ramos er den med nest flest scoringer denne sesongen for Real Madrid, og er nå den mestscorende forsvarsspilleren i La Ligas historie med 71 mål, etter at han gikk forbi Ronald Koeman som står med 67 mål. 

I fotballen som i livet forøvrig har du av og til flaks. Før sesongen ville Zidane ha Paul Pogba i sin startellever, men i stedet måtte han “ta til takke med” den utrettelige motoren til den uruguayanske boks-til-boks midtbanespilleren Federico Valverde. Han har vært en åpenbaring og ga laget det høye presset, dynamikken og den hardnakkede ballvinneren som de så sårt trengte, og som tillot Real Madrids forsvar å spille høyere opp i banen. 

Valverde kom til Real Madrid fra Peñarol i 2016 for en sum 5 millioner euro og kom tilbake til Real Madrid etter et låneopphold i Deportivo i 2017/18-sesongen. Denne sesongen har han spilt intet mindre enn 33 seriekamper, og i en alder av kun 22 år har han etablert seg som en viktig del av klubbens fremtid. 

Det har gått tolv år siden Real Madrid vant Zamora-prisen, som blir gitt til den keeperen som slipper inn færrest mål i løpet av sesongen. Den æren går i år til Thibaut Courtois, som kun har sluppet inn 20 mål på de 34 kampene han har spilt. Han holdt nullen i 18 kamper, tall klubben ikke har sett siden Iker Casillas’ glansdager.

Ikke verst for en keeper som slapp inn syv mål på sine første åtte kamper for klubben etter at han kom dit i august 2018. Siden den trege starten har mannen som i Madrid er kjent som “veggen” bevist at han er en av de beste keeperen i verden, og han var en vital brikke i Los Blancos’ jubelsesong. 

Det har vært mange viktige øyeblikk denne sesongen, men ingen var viktigere enn Real Madrids overbevisende 2-0 seier hjemme mot Barcelona i den nest siste kampen før nedstengingen. Den kampen avslørte tydelig det vi allerede mistenkte, nemlig at dette var et Madrid-lag på vei opp mot et Barcelona-lag på vei ned. 

Seieren sendte Real Madrid midlertidig foran Barcelona på toppen av tabellen. Og selv om Los Blancos tapte den siste kampen før nedstengingen da de tapte mot Real Betis takket være en scoring fra Barcelona-produktet Cristian Tello, satte den psykologiske effekten av seieren over den gamle erkefienden tonen for hvordan Real Madrid tilnærmet seg sesongavslutningen så fort lockdownen var over. 

Seiren mot Barcelona ble avgjørende for tittelkampen. (Foto: Scanpix)

De har selvsagt også fått hjelp underveis av noen dommeravgjørelser. Dette Madrid-laget fikk fem straffer på de siste elleve kampene, der alle kom i løpet av en periode på åtte kamper. På et tidspunkt var det tre strake kamper der Real scoret det første målet på straffe. Mot Getafe og Athletic Club var straffene den avgjørende faktoren i to 1-0-seire.

Men i tillegg virket det som marginale 50/50-avgjørelser alltid gikk i Real Madrids favør. Valencia og Real Sociedad fikk mål kontroversielt annullert som kunne ha utgjort en forskjell, mens avgjørelser som kunne ha gått begge veier som Benzemas påståtte hands (korrekt ikke dømt) før han scoret mot Real Sociedad eller den kontroversielle avgjørelsen om at det ikke var en forseelse da Sergio Ramos tråkket på Raúl García (Athletic Club) gikk i Real Madrids favør. 

Athletic Clubs Iker Muniain snakket om urettferdighet etter at Real Madrid fikk straffe mot laget hans da VAR gikk tilbake og så på en situasjon etter at dommeren ikke hadde sett noe, og så strødde salt i såret ved å ikke blåse straffe på situasjonen med Ramos og García. “Vi har sett det i disse ukene siden vi startet opp igjen,” sa Muniain. “Avhengig av hvilket lag det er, får noen avgjørelsene med seg. Alle kan trekke sine egne konklusjoner.” 

Real Madrid er selvsagt uenige. “Vi kommer ikke til å vinne eller tape ligaen på grunn av dommere,” har kaptein Sergio Ramos sagt. “De som har gjort feil eller ikke har nådd sine mål bør være kritiske til seg selv. Det er ikke på grunn av dommerne at Real Madrid er på toppen.”

Og han fikk støtte fra uventet holdt fra Atlético Madrid-manager Diego Simeone. “VAR avslører alt,” sa han. “Hvis de gir deg flere straffespark, er det fordi du er mer i motstanderens boks.” Faktisk har VAR gitt fotballen mer rettferdighet, men VAR forsinker også prosedyrene og har ikke kun blitt brukt når det er klare og åpenbare tilfeller, så det har også gitt mer forvirring. 

Nå som hovedmålet er nådd kan Zidane og Real Madrid skru oppmerksomheten over på Champions League, der det må snu et 2-1-tap mot Manchester City hvis de skal gå videre til kvartfinalen i den turneringen de har gjort til sin egen i fire av de siste seks sesongene. 

Kan de klare det? Svaret i dag er, for de fleste av oss, annerledes enn det vi ville gitt for bare to måneder siden. 

Gjenforening på Camp Nou?

Etter de nylige avsløringene i spansk radio om at Leo Messi vurderer å ikke fornye kontrakten sin med Barcelona etter neste sesong kan Barcelona-legenden Xavi Hernández være klar for en dramatisk hjemkomst til Camp Nou som hovedtrener. Men alt dette fortjener en forklaring.  

Messi har en klausul i kontrakten sin som tillater ham å dra etter sesongslutt, men han måtte ha informert klubben innen mai hvis han ønsket å bruke klausulen. Det gjorde han ikke, så han blir værende minst ett år til. Da Cadena Ser annonserte i sitt fotballprogram El Larguero at en tydelig lut lei Messi hadde bestemt seg for å ikke bare stoppe forhandlingene om en ny kontrakt, men også at han vurderte å dra etter neste sesong spisset hele fotballverdenen ørene, inkludert styret på Camp Nou – i det minste de av dem som ikke allerede hadde besvimt. 

Så hva er det Leo Messi er så “lut lei” av?

Messi er desillusjonert på grunn en rekke ting akkurat nå. Anklager om at han praktisk talt styrer klubben har opprørt ham. Han velger ikke hvilke trenere som kommer og går, eller hvilke spillere som ankommer. Faktisk ville han gladelig ha Griezmann til klubben for to somre siden og det skjedde ikke før sesongen etter, og han ønsket Neymar inn i fjor sommer, men Messis forslag endte opp i papirkurven. 

På managerfronten har han blitt anklaget for å ha fått tidligere manager Tata Martino først ansatt og så sparket, og for å få den nåværende manageren Quique Setién ansatt fordi han likte hans type fotball. Men det er heller ikke tilfellet. 

Radioavsløringene kom akkurat da forhandlingene om en kontraktsforlengelse egentlig hadde gått bra, og på et tidspunkt der Messi er så fornøyd som han noen gang har vært på et personlig nivå. Men prestasjoner på banen har gjort argentineren misfornøyd og tilliten til Setién har raskt blitt svekket i en stor andel av troppen. 

Den nøye planlagte lekkasjen til El Larguero – en strategisk lobbet håndgranat, nesten helt sikkert fra et medlem av spillerens entourage – var et skudd for baugen til det sittende styret med beskjed om å ordne opp, ellers ville han se seg om etter grønnere gress. Men det betyr ikke at han faktisk kommer til å forlate klubben etter neste sesong.  

At Messi skulle ønske å fortelle styret at han kanskje ikke vil fornye kontrakten neste år når klausulen i kontrakten hans i realiteten gjør at han ikke trenger å si ifra før mai 2021 antyder at dette kanskje er et taktisk grep for å framskynde valget. Eller i det minste å be alle om å være på tå hev i en periode som er avgjørende for signeringer. Den sannsynlige signeringen av Lautaro vil absolutt være et skritt i riktig retning. 

Mange ønsker seg Xavi tilbake på Camp Nou. (Foto: Scanpix)

Valget er planlagt i juli 2021 og Victor Font, en av kandidatene til å bli klubbpresident, har ikke gjort det til noen hemmelighet at det første han vil gjøre hvis han blir valgt er å få på plass Xavi som trener, uansett hvem som har jobben på det tidspunktet. 

Presidentperioden til Josep Maria Bartomeu har vært som en slags skrekkfilm, men alt som har skjedd så langt vil være filleting sammenlignet med et scenario der hans foretrukne kandidat må gå inn i kampen som representanten for den fraksjonen som i praksis konstruerte avskjeden til den største spilleren som noensinne har ikledd seg Barcelona-drakten. 

Men fremskyndede valg er fulle av problemer, ikke minst på grunn av det faktum at hvis det skrives ut valg nå, så vil styret automatisk være personlig ansvarlige for den gjelden de etterlater klubben med.

Bartomeus intensjoner er derfor å bli sittende til slutten av neste sesong. Ingen vet bedre enn ham at det må gjøres radikale endringer i Barcelona som involverer noen av klubbens mest kjente navn. Dessverre tror ingen at han har verken styrken eller evnen til å ta de nødvendige beslutningene. 

Maktkamp om kontrollen i Barcelonas styrerom er ikke noe nytt, og det er aldri mangel på folk som prøver å finne en vei inn til klubbens administrative hierarki. Et stort antall strebere fra media og politikken er i ferd med å danne en ordnet kø mens de manøvrerer seg i posisjon for det kommende valget. 

Så hvis Bartomeu og styret ønsker å stikke kjepper i hjulene på motstanderne sine er det egentlig bare en løsning; å svelge stoltheten og hente inn Xavi som trener og gjøre det på den tidligere Barcelona-spillerens betingelser. Han ble nesten valgt, før ulike oppfatninger om hvordan klubben bør drives gjorde at Quique Setién ble den utvalgte. Xavi ville nesten helt sikkert foretrukket å ta jobben med Victor Font ved roret, men fotball er fotball, så man skal aldri si aldri. 

Hvis Bartomeu kunne annonsere Xavis ankomst til klubbens “socios” (medlemmer), ville det bidra sterkt til å klippe vingene av motstanderne før de i det hele tatt har lettet. Og det ville gjøre nøkkelmedlemmer av troppen fornøyde også. Selv om Xavi er veldig klar over at store beslutninger er nødt til å tas når han har ansvaret. 

Men det er ikke bare dårlige nyheter. 

Riqui Puig har vært et lyspunkt for Barcelona. (Foto: Scanpix)

På den positive siden har Barcelona nå et godt knippe unge spillere i klubben som, sammen med noen av de erfarne hodene, kan danne grunnlaget for en ny era i klubben, spesielt med tanke på pengene som vil bli tilgjengelig hvis spillere som Piqué, Alba og Suárez – eller kanskje til og med Messi på lang sikt – ikke lenger står på lønningslisten.

Den unge uruguayanske midstopperen Araújo ser utrolig lovende ut i en slags Piqué-rolle, mens midtbanespilleren Carles Aleñá, for tiden på lån i Real Betis, også har en bratt læringskurve. 

Riqui Puig har vært et av de få lyspunktene i et generelt middelmådig Barcelona etter at La Liga startet opp igjen. Det samme gjelder Ansu Fati, som i en alder av bare 17 år ser ut til å være et av verdens beste talenter. Ving eller spiss Francisco Trincão er bare 20 år og har blitt hentet fra Braga i Portugal, mens den 22 år gamle Lautaro Martínez, hvis han kommer fra Inter slik både Barcelona og spilleren selv forventer, vil være et veldig kjærkomment tilskudd til Barcelonas angrepsrekke. 

Xavi er mer enn klar over hva som foregår i garderoben og at store forandringer er nødvendig. Han vet også at han kommer til å måtte være modig og ta noen tøffe beslutninger. 

I mellomtiden har Leo stoppet alle kontraktsforhandlinger fordi det fortsatt er et helt år igjen av kontrakten hans og sannheten er at for øyeblikket, til tross for det som har blitt sagt, er forestillingen om at han har bestemt seg for å dra etter neste sesong ikke sann. 

Etter den midlertidige reisen inn i de ubehagelige omgivelsene i Barcelona-politikkens minefelt forrige uke, vendte Leo søndag kveld igjen tilbake til den kjente og kjære vanlige jobben sin, med forutsigbare resultater.

Alt var ved det vante for Messi, som etter helgens knusende 4-1-seier over tidligere høytflyvende Villarreal nok en gang beviste at ryktene om dette Bareclona-lagets død er sterkt overdrevet. Nok en god dag på jobben med to målgivende pasninger, en scoring annullert av VAR og et “trademark” frispark som traff tverrliggeren.

“Plus ça change” som franskmennene sier, eller snarere “jo mer ting endrer seg, jo mer forblir de det samme”.

Trøbbel i San Sebastián

Med kun ett poeng av ni mulige ser det ut til at hjulene midlertidig har ramlet av Real Sociedad-bussen etter at de startet opp igjen i ligaen etter den tre måneder lange pausen. 

Det Real Sociedad-laget vi ser etter lockdown er ikke den beste versjonen av dette laget, og det samme gjelder formen til Martin Ødegaard. Siden La Liga startet opp igjen har han sett ut som en skygge av den spilleren som fikk La Reals supportere til å våge å drømme om kvalifisering til Champions League. 

Med den tamme starten på den andre fasen av denne sesongen har han blitt byttet ut i sine to siste kamper, i det 64. minutt mot Alavés og nå i helgen i det 79. minuttet mot Real Madrid. 

Fotballen er en lunefull elskerinne. De lokale mediene som skamroste ham før pausen er nå skarpe i kritikken. El Diario Vasco kommenterte ondskapsfullt etter at han ble byttet ut mot Alavés at han kun var gjenkjennelig som den Martin Ødegaard Real Sociedad hadde signert på grunn av 21-tallet på ryggen. Ouch!!

Real Sociedads første to kamper etter oppstarten var begge i høy grad mulig å vinne, selv om de i rettferdighetens navn både for Ødegaard og klubben møtte to lag som kjente dem veldig godt i Osasuna og Alavés. Denne sesongen har de møtt Osasuna intet mindre enn fem ganger, to i vennskapskamper i sesongoppkjøring, en gang i Copa del Rey og to ganger i ligaen og laget fra Pamplona visste hvordan de skulle få det beste ut av kampen. 

Det involverte å overbefolke midtbanen og hindre Ødegaard i å ha ballen, noe som alltid vil føre til et mindre effektivt Real Sociedad. 

Real Madrid-kampen ville ha vært den perfekte muligheten for ham til å motbevise kritikerne, å oppnå forløsning samtidig som han kunne demonstrere for moderklubben nøyaktig hva de mangler. Den harde realiteten er at han misbrukte sjansen. 

Så hva har gått galt?

Det overordnede inntrykket alle ser ut til å ha er at dette er en spillertropp som, til tross for at de er det yngste laget i ligaen, ikke er like skarpe etter den lange pausen. De gikk inn i pausen med fire seire på de siste fem kampene, der det eneste tapet var da de tapte 0-1 mot Barcelona i en kamp der de absolutt fortjente mer. 

Det ville seg ikke for Real Sociedad mot Real Madrid (Foto: Scanpix)

I mesteparten av sesongen har Ødegaard sett sylskarp ut, og følgelig gjorde også laget det. Med ballen i beina hadde han noen elektriske første ti meter som parkerte motstandere, men mot Real Madrid var det umiddelbart tydelig at han ikke var i stand til å gjøre det. 

Han virket ute av stand til å komme seg unna alle former for tett markering og fysisk er han ikke på sitt beste. Det går også rykter om at han sliter med en murrende smerte som hindrer ham fra å prestere på sitt beste, men viktigst av alt får han definitivt ikke noe hjelp av et lag som for tiden er ute av stand til å finne rytmen. 

Mange managere trodde feilaktig at det største problemet de ville oppleve når fotballen startet opp igjen ville handle om fitness, men i realiteten har hovedproblemene handlet om mental skarphet, å tenke raskt nok. Real Sociedad, som mange andre klubber, har kommet tilbake rustne, men med en spillestil som er avhengig av skarpe bevegelser mellom linjene, presisjonspasninger og fart kombinert med nøyaktighet har det vist seg spesielt traumatisk. 

Og det er heller ingen som har unngått å legge merke til at i søndagens kamp var Real Sociedads beste periode de siste 15 til 20 minuttene av kampen, noe som falt sammen med at Ødegaard ble byttet ut i det 79. minutt. 

Frem til da hadde Real Madrid taktisk ikke trengt å gjøre noe særlig mer enn å holde linjene sine og stole på det solide forsvarsspillet som har vært ett av de store høydepunktene for dem denne sesongen. Med kun 21 innslupne mål på 30 kamper er dette den beste defensive prestasjonen Real Madrid har levert på 32 år. 

Nøkkelen er at alle – inkludert Vinícius – er forberedt på å brette opp ermene og legge ned en innsats i den uglamorøse enden av banen, selv om realiteten er at dette ifølge Real Sociedad-trener Imanoel Alguacils egne innrømmelser har vært en temmelig katastrofal start tilbake på jobben.

I en kamp der begge lag spilte en lignende stil der de ønsket å spille seg ut bakfra, presse høyt og forsøke å bryte gjennom på midten ble det raskt tydelig at hjemmelaget manglet den nødvendige gjennombruddskraften. Real Madrid tilpasset seg, fant Vinícius på venstre flanke, og det var det som til syvende og sist utgjorde forskjellen. 

Selvfølgelig ikke uten kontroverser, som ser ut til å følge Real Madrid hver gang de spiller. Nok en gang involverte det dommeravgjørelser og Madrid vil hevde at dommeren hadde rett i alle de tre kritiske avgjørelsene. Barcelona har, ikke overraskende, hevdet det stikk motsatte. 

Personlig tror jeg alle de tre avgjørelsene var korrekte. Når det gjelder Real Madrids første mål var det kontakt med Vinícius akkurat i det han skulle til å skyte, og det ble gitt en korrekt straffe. Ovenfor der sømmen på drakta går rundt armhulen regnes som skulderen og ikke armen, og det var der ballen traff Benzema før han scoret Madrids andre mål. 

Courtois’ synsfelt ble hemmet av Mikel Merino som helt tydelig sto i en offside-posisjon da Januzaj hamret inn Real Sociedads annulerte utlikning, og repriser viser at man kan se keeperen bevege seg litt til høyre for å prøve å se ballbanen. 

Men utover beslutningene som faktisk blir tatt er det som kanskje irriterer folk mest hvor upassende raskt disse avgjørelsene ser ut til å bli tatt, og tilsynelatende alltid i Real Madrids favør. 

Bare noen timer tidligere tok det rundt fire minutter å godkjenne et fantastisk solomål etter et slalåm-raid fra Guedes, da VAR gjorde alt unntatt å sette ned en underkomite for å etterforske hendelsen mens de lette etter en hands som ikke eksisterte. 

Insinuasjonen er selvsagt at i kontroversielle spørsmål som involverer Real Madrid, er hurtighet avgjørende. Uansett om det stemmer eller ikke, sliter jeg med å komme på sist en omstridt 50/50-avgjørelse faktisk gikk mot Los Blancos. 

Dette skjer også i etterkant av Piqués kryptiske kommentarer etter at hans lag ikke klarte å ta alle tre poengene mot Sevilla og dermed la kampen om seriegullet tilbake i Real Madrids hender. Hvis Los Blancos vinner de resterende kampene, er tittelen deres. 

“Fra det jeg har sett er det veldig vanskelig å se for seg at Real Madrid skal avgi poeng,” sa han; tolk det slik du vil. 

Mikel Merino og co har en tøff jobb foran seg om de skal kvalifisere seg for Champions League (Foto: Scanpix)

Real Sociedad er ennå ikke ute av kampen om Champions League-kvalifisering, selv om de er fem poeng bak og den gode formen til Sevilla og særlig Atlético Madrid vil gjøre det veldig vanskelig for dem. De vil sannsynligvis trenge to eller tre kamper til for å finne tilbake flyten, og innen den tid vil det sannsynligvis være for sent med tanke på ambisjonene om Champions League. 

De er nødt til å våkne, og det fort. For å gjøre ting enda mer komplisert er det kun Levante og Granada av de åtte lagene de har igjen å møte som ikke enten jager kvalifisering til Europa eller kjemper mot nedrykk. 

Og når det gjelder Martin Ødegaards fremtid forteller mine kilder meg at han for et par uker siden fortalte Real Madrid at han ønsket å bli i San Sebastián en sesong til. Den endelig avgjørelsen kommer til å ligge hos Real Madrid og har ikke blitt tatt enda, selv om tegnene tyder på at de ikke vil gå imot spillerens ønsker. 

Men det må uansett vente. Foreløpig må både han og klubben komme seg tilbake på sporet hvis de skal unngå at en sesong fylt med ambisjoner om Europa faller sammen til en sesong som middelmådig middelhavsfarer. 

La Liga er tilbake – Hva har vi lært?

Sommerstemning, rustne spillere og en slags følelse av første skoledag. La Liga var tilbake forrige helg for del to av en 2019/2020-sesong som ble avbrutt av koronaviruset for rundt tre måneder siden. 

Så hva har vi lært fra den første serien med kamper, åpningssalvene i en kampkalender uten like, der alle klubbene skal spille elleve kamper i løpet av en tidsramme på kun 37 dager?

Er ting annerledes?

Jeg snakket med rundt et halvt dusin managere og fysiske trenere som var involvert i helgens kamper og alle sammen fortalte meg at de fysiske tallene – kanskje ikke overraskende – minnet om det man ser i åpningskampene i normale sesonger, der alle sliter mot slutten av kampen, men, heldigvis, ikke i så stor grad som de hadde trodd de kanskje kom til å gjøre. 

Den påtvungne pausen betyr at alle er i tvil om hvordan de skal oppnå best mulig form og resultater. Dette er ukjent farvann for trenerne som alle sammen måtte famle litt i blinde i oppstarten for å finne ut hvordan de skal få mest mulig ut av en usikker situasjon.  

Teknisk er alle spillerne under sitt vanlige nivå. Selv om de har opprettholdt den fysiske formen ved å trene mye utholdenhet i den pålagte husarresten krever det å spille fotball på et så høyt nivå også at andre muskler trenes, og det kommer alltid til å ta mer tid. 

Alle gir sitt aller ytterste og bruker all energien de har i løpet av kampen, og nå om dagen tar det lenger tid å hente seg inn igjen. Som en konsekvens vil planen til de fleste trenerne nå være å legge all vekt på restitusjon, noe som gjør at man har lite tid igjen til trening med tanke på det kampprogrammet alle klubbene nå står overfor.  

Det betyr også at man har lite tid til å pusle med taktikk, noe som betyr at de fleste lagene vil måtte begrense seg til å teste ut små justeringer snarere enn større taktiske overhalinger. 

Da de vendte tilbake gikk mange trenere rett i gang med det fysiske og innså raskt at med spillere som viste tegn til å være rustne var det mest behov for en tilnærming som konsentrerte seg mer om å gi spillerne tilbake selvtillit med ballen. 

Getafe tapte mot Granada etter en uheldig opptreden fra Soria. (Foto: Scanpix)

Ironisk nok ser det ut til at det er keeperne som har lidd mest i pausen. De har ikke kunnet trene spesifikt og har ikke spilt vennskapskamper, og som et resultat av dette har timingen deres, for å si det mildt, tidvis vært ganske uheldig. 

Interessant nok sier noen keepertrenere at det er keeperveteranene som er klar over sine egne begrensninger og mindre villige til å ta risiko som ser ut til å være minst påvirket av dette, hovedsakelig fordi de har en mer konservativ tilnærming. 

Pachecos tabbe da han handset utenfor sekstenmeteren etter å ha bommet på både timing og posisjonering gjorde at han fikk et rødt kort og kostet Alavés dyrt. Det samme gjorde en ukarakteristisk tabbe fra Getafes Soria da han forærte Granada vinnermålet.

Bytter og rotasjon kommer også til å spille en veldig viktig rolle i de gjenstående kampene, og har allerede bidratt til å endre dynamikken. Villarreals Javi Calleja byttet alle de kreative spillerne sine i kampen mot Celta Vigo, en taktikk som endte opp med å bidra til at laget hans vant på overtid. 

Med kamper på løpende bånd vil andre klubber, som for eksempel Eibar, sannsynligvis se nøye på kampprogrammet for å prioritere de viktigste kampene de er nødt til å vinne for å overleve. 

Startelleveren deres mot Real Madrid var ikke akkurat svekket i og med at alle er førstelagsspillere, men den var definitivt ikke den sterkeste de kunne ha startet med.

Det virker sannsynlig at Eibar ikke kommer til å være det eneste laget med denne tilnærmingen, spesielt når nedrykksspøkelset begynner å true for alvor. 

Marcelo og Real Madrid vant komfortabelt mot Eibar (Foto: Scanpix)

Det som var oppmuntrende var at lagene klarte å opprettholde rytmen lenger enn vi kunne forvente med tanke på den lange pausen, noe som er essensielt for lagene hvis de vil sikre seg at de jevnlig klarer å omsette sitt fotballsystem og -stil til praksis. 

Et godt eksempel var Sevillas utmerkede første omgang mot byrivalene Real Betis. 

Det samme gjaldt Osasuna som var strålende i første omgang mot Real Sociedad, der de mer eller mindre nøytraliserte Martin Ødegaards ved å variere sitt vanlige presspill og dermed forsikre seg om at han sjeldent fikk gode baller i den siste fjerdedelen, noe som igjen betød at han måtte droppe dypere i banen der han er mindre effektiv.  

Real Sociedad hadde en god halvtime, men det var Osasuna som avsluttet best og faktisk kunne ha sikret seg alle tre poengene på tampen da Darko Brašanac’ flikk etter et innlegg fra Nacho Vidal gikk rett utenfor. 

På banen virker det som man har et mye roligere, mer sivilisert miljø med mindre konflikt, færre protester og flere dommeravgjørelser som aksepteres raskere. 

Hvis du noen gang lurte på publikums bidrag til å påvirke dommernes avgjørelser og spillernes påfølgende reaksjoner har den siste helgas kamper avslørt mye. 

Spillere som normalt setter sin lit til at supporterne skal legge press på dommeren er plutselig litt mer tilbakeholdne når det gjelder å protestere, og som en konsekvens bør dommernes avgjørelser bli mer rettferdige enkelt og greit fordi de føler seg mindre truet.

Barcelona og Madrid startet med et smell, men slapp også til store sjanser mot sine respektive motstandere, Mallorca og Eibar, noe som speiler en trend vi så før pausen. 

Og helt til slutt. Noen ting endrer seg selvsagt aldri. Leo Messi vendte tilbake i manesjen som om han aldri hadde vært borte. Ett mål, to målgivende. Business as usual!

Barcelonas pengetrøbbel

Avhengig av hvem du tror på – eller leser – har Barcelona anslagsvis 450 millioner fans på verdensbasis, over 200 millioner følgere på sosiale medier, en verdi på rundt 3 milliarder pund (3.36 milliarder euro) og årlige inntekter på rundt 600 millioner pund (674.2 millioner euro). 

Så hvorfor stresser de med å kunne skrape sammen nok penger til å hente Inters argentinske spiss Lautaro Martínez og Juventus’ bosniske midtbanespiller Miralem Pjanić? 

Den gode nyheten er at begge spillerne ønsker seg til Barcelona og har blitt enig med klubben om personlige betingelser. Den dårlige nyheten er at Barcelona ikke har pengene de trenger for å kjøpe dem og ser på løsninger som involverer byttehandler. Og de har ikke kommet til noen enighet med spillernes respektive klubber. 

Ifølge klubbens  beregninger går de glipp av rundt 130 millioner euro på grunn av pandemien. Den eneste måten Barcelona kan skaffe penger på er å selge spillere. Derfor har de, mens de prøver å ikke virke for desperate, brukt katalanske medier for å gjøre det krystallklart hvilke spillere som er til salgs. 

Så den katalanske pressen har koblet spillere som Ivan Rakitic, Arturo Vidal, Arthur, Nelson Semedo og Junior til ulike overganger på en måte som får en til å tenke på sangteksten “We Don’t Want To Lose You But We Think You Ought To Go”. 

Ting må være ordnet før utgangen av regnskapsåret den 30. juni. Innen da må Barcelona skaffe 70 millioner euro eller ha gjeld som kan få alvorlige konsekvenser for styremedlemmer. Hvis klubben står i gjeld ved slutten av deres mandatperiode, som er ved slutten av neste sesong, må de bidra med sine egne personlige midler for å rette opp i situasjonen. 

Både Barcelona og Juventus var interessert i at Arthur skulle dra til den italienske klubben for å gjøre det enklere å få Pjanic den andre veien. Dessverre var ikke Arthur like interessert, og for øyeblikket er ikke Juventus interessert i noen andre av spillerne. 

Lautaro Martínez er sterkt ønsket i Barcelona, men har de råd ? (Foto: Scanpix)

Lautaro Martínez vil mer enn gjerne dra til Barcelona som Luis Suárez’ naturlige arvtaker. Men Inter har ikke noe hastverk med å selge ham, og sier rett og slett “show me the money” til katalanerne. I dette tilfellet vil det si rundt 111 millioner euro. 

Barcelonas mottrekk har vært å tilby 60 millioner euro pluss to spillere, men dette er penger de kun får tak i ved å selge spillere de har i stallen. 

De har imidlertid en verdifull eiendel som denne sesongen har spilt seg inn på Barcelonas førstelag. Jorge Mendes har kommet til Barcelona med et bud på 100 millioner euro for Ansu Fati, visstnok fra Manchester United. En spiller som ikke har stemmerett før i slutten av oktober, når han fyller 18 år. 

Barcelona har indignert svart at han ikke er til salgs, blant annet fordi det skaper et inntrykk i media av at dette er et styre som vil representere klubbens langsiktige interesser, til tross for at Fati kunne ha gitt dem en kortsiktig vei ut av den knipen de nå er i. 

Så hvordan havnet de egentlig i denne situasjonen?

Ikke overraskende er det de enorme spillerlønningene, som tilsvarer rundt 65/70 % av de totale inntektene, som er hovedårsaken til problemene. 

Under unntakstilstanden inngikk man et kompromiss med spillerne om å redusere lønningene. Spillerne ble også enige om å bidra med penger for å dekke tapene til øvrige ansatte i klubben for å sikre at de ikke gikk blakke under krisen. 

Barcelonas manglende evne til å fornye troppen har nå gitt dem et stort problem. Fantastiske spillere som tidligere har gitt klubben så mye og som har hatt en lønn som har økt jevnt og trutt har nå blitt enormt dyre og kostnadskrevende byrder som skviser det økonomiske livet ut av klubben. 

Barcelona-spillernes lønninger er en del av problemet. (Foto: Scanpix)

Off the record har enkelte direktører antydet at tiden kanskje er inne for å slutte mens leken er god, si farvel til disse spillerne og få dem vekk fra lønningslistene. De aller modigste har til og med ymtet frempå om at det samme bør gjøres med Leo Messi. 

Det kommer ikke til å skje. Messi har nå en klausul i kontrakten som gjør at han kan forlate Barcelona etter hver sesong, og Barcelona kommer nå bare til å fornye kontrakten hans på en årlig basis. Tatt i betraktning hans enorme betydning for laget kommer det til å være en prioritering for en hvilken som helst styreleder. 

Foreløpig blir han værende akkurat der han er, og Barcelona må nå bare sette seg ned og vente på å få beskjed om hva han planlegger i fremtiden. 

Barcelona håper at Messi og de andre spillerne i lys av den økonomiske situasjonen klubben befinner seg skal gå med på å redusere lønningene sine med 30 % fra neste sesong. Lykke til med det!

Det første møtet mellom klubbdirektørene og klubbens kapteiner for å diskutere disse planene gikk ikke bra, og ethvert slikt forslag ble umiddelbart avvist.

Men problemet kommer ikke til å forsvinne. Barcelona er nødt til å skaffe en stor sum penger, ikke bare for å kunne signere spillere, men også for å kunne beholde spillere av de kaliberet de har blitt vant til, og rett og slett for å holde klubben gående.

Stadig like ambisiøse har klubben lansert en OTT-strømmetjeneste og Barcelona Studios-selskapet, i håp om å kunne utvikle den digitale businessen til å bli en av sine viktigste inntektskilder. Klubben vil kanskje vurdere å selge en av disse for å skaffe midler. 

Uansett hva som skjer er en ting sikkert. Elefanten i rommet, det alle i klubben virkelig er redd for, er at institusjonen som så lenge har blitt løftet frem som selve essensen og identiteten til Catalonia og “més que un club” (mer enn en klubb) en gang i fremtiden ender opp som intet mer enn den høyt verdsatte kronjuvelen for nok en multimilliardær.

For så godt som alle katalanere, inkludert de som aldri engang har sett en fotballkamp, ville det være utenkelig.

Vi er ikke der helt ennå, men vi kan nærme oss en mexicansk duell. Hvem blunker først? Følg med.

Hva slags fotball får vi i sommer?

Fotballen er allerede tilbake i Tyskland, og veldig snart vil den være tilbake også i Spania og England. Men enhver forestilling om at alt er tilbake til normalen overser de åpenbare realitetene som for øyeblikket utspiller seg foran øynene våre. 

Det som er sikkert er at alle trenerne jeg har snakket med er enige om at dette er en helt ny situasjon for alle. Etter hvert som kampene spilles i Tyskland blir spillerne gradvis litt kvikkere, selv om de fortsatt har en vei å gå før de er tilbake på det nivået de var før de mistet to og en halv måned på grunn av viruset. 

Managere vil selvsagt gjøre sitt beste for å dekke over det verste ved å hevde at spillerne har gjort mye produktivt mens fotballen har vært stengt ned, men det er i bunn og grunn en illusjon. 

Realiteten er at spillerne er rustne og ikke tilstrekkelig fininnstilt verken mentalt eller fysisk. Dette fører uunngåelig til flere skader ikke ulikt de skadene spillere ofte opplever når de av en eller annen grunn har gått glipp av nødvendig trening i sesongoppkjøringen. Det har vært tilfellet i Tyskland, og vi vil nesten helt sikkert se det samme i de andre ligaene når de starter opp igjen. 

Den korte tiden trenerne har hatt til rådighet for å komme tilbake på riktig spor betyr at hovedfokuset har vært på det fysiske – å holde spillerne i form – med veldig lite tid til å jobbe med taktikk og dødballer. I Tyskland hadde man bare rundt ti til femten dager med kollektive treninger. Det kommer til å være omtrent det samme i Spania.

Og som en uunngåelig konsekvens vil det være de store gutta som tjener mest på dette scenariet. Klubbene med de beste spillerne, de største og mest talentfulle troppene, vil komme seirende ut fordi de mindre klubbene som under normale omstendigheter er avhengig av oppfinnsomhet, taktisk organisering og å tenke utenfor boksen ikke vil ha hatt nok tid til å få dette på plass.

Kombiner det med mangelen på intensitet og fysikalitet så vel som en mangel på organisering som gjerne fører til flere kollektive feil, som når man ikke holder linjene mellom midtbanen og forsvaret. Det er ingen overraskelse at de beste spillerne fryder seg og at de mindre klubbene kommer til kort.

Når spillere har mer tid og rom til rådighet er det alltid kvalitet og klasse som tjener mest på det, og sånn har det vært så langt i Bundesliga. 

Det merkes at supporterne er borte. (Foto: Scanpix)

Fraværet av fans har også skapt en bisarr atmosfære, litt som en populær sitcom der publikums latter er fjernet. Latter er smittsomt. Når den ikke er der, ler du mindre. 

Fraværet av fans påvirker alt og alle. Når du ligger under er det vanskeligere å få inspirasjon til å slå tilbake. Du får ikke den samme opplevelsen av hastverk som du gjør når en full tribune legger ansvaret på dine skuldre. Det er vanskeligere å få motivasjon og enklere å innrømme nederlag og gi etter for det tilsynelatende uunngåelige. 

De fleste spillere, i det store og det hele, er forfengelige – primadonnaer – og det er ingenting en primadonna liker bedre enn et enormt live publikum og lovprising fra beundrende tilskuere. Når du fjerner dette vil du tidvis fjerne lengselen etter å vise frem talentet sitt av den enkle grunn at det ikke er noen på stadion man faktisk kan prøve å imponere. 

I Danmark prøvde FC Midtjylland å skape en slags stemning ved å la fans lage lyd trygt plassert inne i sine egne biler på en stor parkeringsplass rundt stadion mens kampen ble vist på storskjerm. Fans har aldri følt seg så ønsket, så nødvendige, så viktige. Forhåpentligvis vil ingen glemme det fra nå av. 

Spillere som ikke kan dusje eller mingle i mixed zone etter kampen kan nå trekke seg tilbake til parkeringsplassen etter kampen og applaudere fansen mens de sitter trygt innlosjert i familiesalongen. 

Om ikke annet underbygger det det faktum at det i det minste er noen som ser på. 

Hertha Berlins Bruno Labbadia oppsummerte det kanskje best da han sa at det som skjer nå minner om å fly i blinde. Det har også skapt problemer at trenerne ikke kan forberede treningene slik de har pleid å gjøre, med et klart mandat om å tilpasse treningen til den neste kampen som skal spilles. 

Mangelen på intensitet og fysikalitet har også gjort det veldig vanskelig å skape en konstant og høy rytme. I teorien skulle man kanskje tro at dette ville være en fordel for de mer defensive og mindre kreative lagene som bare vil måtte forsvare sin egen boks helhjertet.

Dessverre har virkeligheten vist seg annerledes, sannsynligvis fordi mange forsvarsspillere ikke har vært i stand til å gjøre det engang, og med et minimum av rom har de bedre spillerne kunnet skape muligheter ganske enkelt, og de som har fått de største fordelene har vært de spillerne som har kvalitet.

De som kommer til å lykkes vil ikke bare være de som har et forsprang når det gjelder fysiske ferdigheter, men også de som har best overblikk og kan oppdage muligheter før alle andre og skape sjanser og utnytte svakheter kjappest. Mentale kvaliteter, i motsetning til kun rå fysiske ferdigheter. 

Med mer tid til å tenke og carte blanche til å uttrykke seg vil det ikke komme som noen overraskelse at dette er de spillerne som kommer til å dra mest nytte av den rådende situasjon. 

FC Midtjylland prøvde seg med “drive in”-fotballkamp. (Foto: Scanpix)

Folk snakker om spillere som bare er superstjerner på trening, fantastiske spillere som er i fyr og flamme på treningsfeltet og så forsvinner når kampene starter; spillere som lammes ved de store anledningene foran et stort publikum. 

Uten presset fra supporterne og uten den trykkende stemningen skulle man tro at dette ville være en gyllen mulighet for denne typen spillere til å kunne utfolde seg og endelig få den anerkjennelsen de alltid har lengtet etter. 

Det vi faktisk ser med lav intensitet og null fans er at mange spillere sliter med å utføre selv de enkleste oppgaver, med det resultatet at vi ser mange defensive feil. 50/50-dueller er mindre intense, kamprytmen er uregelmessig og det hele mangler i bunn og grunn lidenskap. 

Legg til at det skal spilles kamper omtrent hver tredje dag for at sesongen skal kunne fullføres og at man derfor kommer til å måtte rotere mye, noe som igjen vil være til fordel for de større, rikere lagene. 

En stappfull kalender betyr selvsagt at managere ikke kommer til å ha så mye tid som de skulle ønske til å forberede neste kamp, noe som nok en gang sannsynligvis kommer til å redusere kvaliteten på det kollektive arbeidet rett og slett fordi klubbene kommer til å måtte bruke spillere de vanligvis ikke er avhengige av.

Og som om ikke det var nok har mange spillere kontrakter som går ut 30. juni, og mange av dem har allerede avtaler med nye klubber neste sesong, når nå enn det måtte bli. Managere vet bedre enn de fleste at når en spiller først har forpliktet seg til en annen klubb, er forestillingen om at de vil gi absolutt alt for en klubb de snart skal forlate både fantasifull og altfor optimistisk. 

Men når alt dette er sagt er dette bedre enn ingenting. Det er godt å ha fotballen tilbake, uansett hvilken form den måtte få.

Rykter, superlativer og den gamle ringreven Florentino Pérez

Medieoppstyret som har oppstått i Spania etter at Bundesliga, og spesielt Borussia Dortmunds supertalent Erling Haaland, var tilbake i aksjon er forvirrende, men til syvende og sist forståelig. 

Men før vi alle selvantenner midt i overfloden av hvitglødende superlativer må vi få litt perspektiv på hvorfor denne 19 år gamle norske ungguttens prestasjoner har gitt sportspressen i Madrid et sammenbrudd.  

Unge Haaland er så absolutt en dyktig spiss og et veldig lovende talent, men hittil har han på det øverste nivået – og da mener jeg en av topp fem ligaene i Europa – kun spilt 13 kamper og har scoret 13 mål. I Bundesliga står han med ti mål på like mange kamper.

En svært god uttelling og noe som selvsagt tiltrekker seg oppmerksomheten fra de store klubbene i Europa, selv om de nylige påstandene om at Haaland for øyeblikket er bedre enn spillere som Messi og Cristiano er intet mindre enn absurde.

Da jeg jobbet med boken min om Leo Messi, snakket jeg med den tidligere Newell Old Boys-treneren Quique Dominguez om hva som trengs for å lykkes på det øverste nivået. “For meg”, sa han, “er det som bordets tre ben; ferdigheter, dedikasjon og… flaks. Hvis du fjerner et av disse tre, kan ikke bordet lenger stå oppreist”. 

I disse forferdelige, ulykkelige tider kan det kanskje klinge hult å snakke om fotballmessig flaks. Likevel er det egentlig ingen annen måte å beskrive den kombinasjonen av omstendigheter som har løftet unge Erling inn i medias søkelys. 

Det at den tyske Bundesliga var den første ligaen som startet opp igjen betød at en hel fotballverden vendte blikket mot Tyskland, og Haaland skuffet ikke da han i det 29. minutt scoret det første målet i den gjenoppstartede sesongen. 

Lykketreff nummer to inntraff fordi mangelen på andre fotballnyheter gjorde at Haalands ekstraordinære bragder var manna fra himmelen for Madrids sportsdesker, desperate etter å finne en eller annen historie eller rykte, hvor tynn den enn måtte være. 

Og for det tredje, helt siden Cristiano Ronaldo dro til Juventus har jakten på en erstatter på topp – i hvert fall i følge media – pågått i Real Madrid. Da Haaland scoret Borussia Dortmunds første mål mot Schalke, må sportsdeskene i Madrid ha følt det som om det var både julaften og bursdag på en gang. 

Mino Raiola gnir seg i hendene. (Foto: Scanpix)

Det samme gjaldt nok Haalands agent Mino Raiola, som sannsynligvis knapt kunne tro sitt eget hell da forsidene på både Marca og Diario AS i dagevis var fylt med saker, rykter og spekulasjoner rundt fremtiden til protesjeen hans, som så ut til å forvandle seg fra bare en fotballspiller til et sportslig “brand”.  

Ung, rask, med øye for mål og en skjelmsk selvtillit som ofte blir feiltolket som arroganse, Haaland hadde alle de riktige egenskapene. Madridpressen siklet; glem BBC-triumviratet (Bale, Benzema, Cristiano) og forbered deg på den kommende HHM-versjonen (Haaland, Hazard, Mbappé). 

Det ble snakket om en spesiell klausul i kontrakten hans med Borussia som gjorde at han kunne forlate klubben for 75 millioner euro i vintervinduet neste sesong. Det finnes ingen slik klausul. 

Ifølge Diario AS er det faktisk bare en muntlig avtale mellom Raiola og direktørene i Borussia Dortmund om at de burde være i en posisjon der de er forberedt på å “diskutere” en overgang sommeren 2022.  

Og midt i all furoren tar selvsagt Real Madrids nummer én, Florentio Pérez, alt med knusende ro. Han kan få øye på hysteri og overdrivelser helt fra verdensrommet, mye fordi han tidligere har vist seg å være en mester i å skape den slags blest til sin egen fordel. 

Haalands mangel på erfaring vil ikke gå Pérez hus forbi, og han er ikke den første spissen som har blitt lansert som en erstatter for Cristiano. 

Luka Jovic scoret mål for moro skyld i Eintracht Frankfurt før han ble lokket til Madrid. Det samme gjaldt den tidligere Fabrica-eleven Mariano som ble solgt til Lyon og fant igjen scoringsformen der, og overbeviste nok til at Real Madrid kjøpte ham tilbake. 

Ingen av dem har lyktes, og det er ikke rart om Pérez tenker at det å score i Bundesliga eller Ligue 1 ikke er noen garanti for å score i La Liga. 

Men det er en annen, kanskje enda viktigere, grunn til at sannsynligheten er lav for at Haaland drar til Real Madrid med det første. Og det er kjemi – eller snarere mangelen på kjemi – mellom den uimotståelige kraften Mino Raiola og det ubevegelige objektet Pérez. 

Florentino Pérez har vært ute en vinternatt før. (Foto: Scanpix)

Florentino Pérez har vært en del av dette spillet lenge nok til å vite at når det kommer til denne typen forhandlinger er det han som setter dagsorden. Raiola er selvsagt uenig. 

Ryktene florerte rundt hvor stor Raiolas bit av kaka var da Paul Pogba dro tilbake Manchester United, og noen medier spekulerte i at det var rundt 40 %. 

Uansett hva andelen var, sies det ofte at Pérez refererer til Raiola som “Mr. 25 %”, med den antydningen at den typen betingelser for overgangssamtaler gjør eventuelle forhandlinger helt uaktuelle. 

Ingen forteller Florentino Pérez hvor grensene går, ikke en gang Mr. Raiola. Zidane var kanskje desperat etter å hente Paul Pogba, men det var aldri aktuelt i det scenarioet, og det er frekt å anta at Pérez skulle ombestemme seg på grunn av de iøynefallende prestasjonene en bråmoden 19-åring hentet frem for en sulteforet fotballverden. 

Det mest sannsynlige er at ting kommer til å vende tilbake til “normalen” – jeg bruker ordet i vid forstand – når de andre ligaene kommer i gang igjen, mens Erling Haaland vil gå tilbake til å gjøre det han gjør best for Borussia Dortmund, nemlig å score mange mål. 

Og med andre historier å fokusere på vil et slags fotballperspektiv komme tilbake.

Men aldri si aldri. Hvis unge Erling fortsetter i samme tempo og stjernen hans fortsetter å stige dag for dag, bør man aldri se bort fra muligheten for at den grunnleggende pragmatiske Florentino Pérez en eller annen gang i fremtiden biter i det sure eplet og ser på mulighetene for å hente den mer rutinerte, mer modne, mer utviklede og velprøvde “merkevaren” Erling Haaland til Bérnabeu. 

Men i mellomtiden, ikke ha for store forventninger.

Haaland-feber i spanske medier

Hvis du skulle tro Madrid-pressen ville det ikke være så rart om du tenkte at det bare var et spørsmål om tid før det norske supertalenten Erling Haaland pakket ned fotballskoene sine og satte kursen for det lovede landet Santiago Bernabéu. 

Selv når man tar hensyn til mangelen på toppfotball som kan dekkes på grunn av coronaviruset, er det vanviddet den spanske pressen har møtt Bundesligaens tilbakekomst og da særlig Haalands form med helt uten sidestykke. 

Tre dager på rad har Diario AS hatt bragdene til den Leeds-fødte spissen på forsiden. Den fortsatt bare 19 år gamle spilleren nevnes i alle mulige spekulasjoner om en ny MHH-trio (Mbappé, Hazard, Haaland) etter samme modell som den gamle BBC-trioen (Bale, Benzema, Cristiano) fra fortiden. I 2021, vel å merke, legger avisen til. 

POSTERBOY: Denne utgaven av Erling Braut Haaland pryder forsiden av AS tirsdag. Foto: Faksimile.

I tider som dette der det er få reelle fotballstoryer, hva er vel bedre for media en den gode gamle “Galactico-jakt”-historien, enten den er sann eller ikke. Realiteten er at på tross av hypen og hyperbolene har Real Madrid foreløpig ikke planer om å gjøre så mye med spillertroppen, og i hvert fall ikke noe radikalt.

POPULÆR: Også Marca rydder jevnlig forsiden for den 19 år gamle jærbuen. Foto: Faksimile.

Selvsagt hindrer ikke det media i å lesse superlativ på superlativ over den unge spissen; “en spiller drysset med tryllestøv”, en spiller “som minner om Lewandowski som blomstret i Dortmund-drakten”, og “en gutt som er i stand til å score 10 mål på sine første sju kamper i Champions League, og stikker av fra Messi og Cristiano…!!”

I fotball er timing – både på og utenfor banen – nøkkelen, og da Bundesliga var tilbake forrige helg kunne spanske medier knapt tro hvor heldige de var da unggutten i det 28. minuttet scoret det første målet da Borussia Dortmund knuste Schalke 4-0 i den første kampen i den gjenoppstartede sesongen. 

Borussia Dortmund vant til slutt 4-0, men det var Haalands mål som stjal overskriftene. (Foto: Scanpix)

Selv om to av de fire målene ble scoret av den franskfødte portugisiske midtbanespilleren Raphaël Guerreiro, var all oppmerksomheten rettet mot Haaland da han var tilbake på jobb med en scoring – den første scoringen i toppfotballen siden Eibars Charles scoret for Eibar for 66 dager siden den 10. mars – som betyr at han nå har scoret tretten mål på de tolv kampene han har spilt for den tyske klubben. 

Svært imponerende, men det betyr ikke at han kommer til å være på vei til Real Madrid med det første i sommer. Her er grunnen. 

Real Madrid har en rekke spillere ute på lån, ikke minst Achraf Hakimi som for tiden er Haalands lagkamerat i Dortmund. De har også spillere som Martin Ødegaard (Real Sociedad), Dani Ceballos (Arsenal), Sergio Reguilón (Sevilla), Takefusa Kubo (Real Mallorca), Álvaro Odriozola (Bayern Munich), Borja Mayoral (Levante) og Javi Sánchez (Real Valladolid) blant spillerne som er i andre klubber for tiden.

Mange av disse spillere må i en ikke altfor fjern fremtid bestemme seg for om de vil vende tilbake til Real Madrid eller finne ut av hvorvidt klubben i det hele tatt vil ha dem tilbake. 

For øyeblikket er det også slik at Real Madrid snarere enn å se på store kapitalinvesteringer også har en del spillere med veldig høy lønn, som Gareth Bale, James Rodriguez og Luka Jovic, som de desperat vil ønske å få vekk fra lønningslistene.  

Med tanke på at Real Madrid ikke ønsker å bruke penger i sommer er den eneste dealen de i det hele tatt ville vært interessert for øyeblikket en byttehandel som involverer en eller annen kombinasjon av James, Jovic og Bale for Haaland. 

Det bringer imidlertid med seg ulike problemer, ikke minst fordi det forutsetter at både Borussia Dortmund og Haalands agent, Mino Raiola, er dumme, noe de definitivt ikke er. 

Hakimi og Haaland har funnet tonen i Dortmund

Real Madrid har selvfølgelig noen sterke trumfkort hvis de skulle bestemme seg for å prøve seg, men ikke nok til å garantere at de lykkes. 

Den marokkansk-spanske backen Achraf Hakimi er i en alder av 21 et sensasjonelt talent og blir av mange ansett som potensielt en av de beste offensive backene i verden. Real Madrid kunne tilby Dortmund ham på permanent basis, samtidig som Jovic og James også drar til Tyskland.  

Problemet er selvsagt spillernes lønninger, og Borussia Dortmund kommer aldri til å kunne tilby i nærheten av det spillerne tjener i Madrid, kanskje bortsett fra Hakimi.

Og selv om byttehandler ofte er djevelsk vanskelig å få på plass på grunn av økonomiske faktorer og egoene som i stor grad leder an i slike forhandlinger, kommer det nå nyheter om at Juventus og Barcelona nærmer seg å forhandle frem en slik byttehandel.

På vei til Barcelona fra den italienske klubben er den bosniske midtbanespilleren Miralem Pjanic og den italienske backen Mattia de Sciglio – Barcelona har en avtale med begge to – mens den brasilianske backen Nelson Semedo går motsatt vei. Som en del av avtalen skal Juventus betale Barcelona 25 millioner euro. Eller det er i hvert fall det katalanske medier tror. I virkeligheten foretrekker Juventus Arthur, og man har kun blitt enige i prinsippet (for eksempel, prisen på de to spillerne fra Italia og også på Arthur og Semedo). Denne typen avtaler er alltid, som nevnt, veldig kompliserte. Tanken er å bruke pengene man kanskje får inn fra denne handelen på Lautaro Martínez, som har blitt enig med Barcelona om personlige betingelser. Samtidig må Barcelona skaffe 70 millioner euro for å få orden i regnskapet. Det kommer ikke til å bli en enkel sommer for “les culés”.

Skjebneuke i Premier League

Fotballen er på vei tilbake. Uten supportere, hjemmebanefordel eller atmosfære vil den i en periode sannsynligvis bare minne svakt om det spillet vi har kjent og elsket i så mange år, men den vil i det minste være tilbake. 

På en eller annen måte vil vi endelig finne ut hvem som vinner ligaen, hvem som kvalifiserer seg for Europa, hvem som må ta den tunge turen ned og hvem som finner veien til det lovede land i den øverste divisjonen, det være seg i England eller Spania. 

Og mens 12. juni er den datoen man har sett seg ut som en mulig oppstartsdato for både Englands Premier League og Spanias La Liga slutter likhetene der. For mens man i Spania har en generell konsensus, med noen få bekymringer, om at man ønsker å bruke alle tilgjengelige virkemidler for at sesongen skal kunne spilles ferdig stålsetter Premier League seg for et mulig utbrudd av borgerkrig mellom klubbene.

Ting er litt enklere i La Liga, eller i det minste så enkelt som noe kan være i dette vanvittige bakvendtlandet vi alle prøver å finne ut av for øyeblikket. 

Privat er spillere og trenere usikre hovedsakelig fordi de føler de ikke har nok informasjon, men La Liga-president Javier Tebas har gjort alt han kan for å prøve å overtale alle om at i det store bildet vil fotballbaner være et av de tryggeste stedene i verden på grunn av den kontinuerlige testingen av alle i klubbene som vil bli gjennomført gjennom hele den gjenstående delen av sesongen.

Votering i LFP (som dekker de to øverste divisjonene) fungerer slik at hver klubb har én stemme. Det betyr i praksis at et lag som Alcorcón har like mye makt som for eksempel Real Madrid, og Tebas’ innsats for å skaffe TV-penger til lagene på nivå to gjør at de alle stiller seg bak ham. 

Økonomisk sett er det slik for alle klubber, spesielt de i den øverste divisjonen, at å begynne å spille igjen – når nå engang det blir – er en “nobrainer” fordi tv-pengenes er så viktige.

Real Betis’ spillere er tilbake på treningsfeltet (Foto: Scanpix)

Et av de store hindrene er konsentrasjonen av klubber og intensiteten i kampene som vil måtte spilles i løpet av så kort tid.  

Spillere ønsker ikke å være borte fra familiene sine over lengre tid, og av den grunn ser man på mulighetene for å finne et kompromiss. Opprinnelige vurderte La Liga at spillerne skulle samles to uker før omstarten og så være sammen resten av sesongen. 

Nå vurderer de å kanskje kutte det til én uke – som man gjorde i Tyskland – og deretter ikke holde spillerne samlet hele tiden i sesongavslutningen, forutsatt at man kan stole på at spillerne opprettholder sosial distansering og isolasjon, og så lenge de testes regelmessig for å sikre at alt er greit.  

Tebas (som har en bror som faktisk jobber som spesialist innen smittsomme sykdommer på universitetssykehuset i Pennsylvania og for tiden er ansatt i det prosjektet Bill Gates sponser for å finne en vaksine) er også opptatt av å påpeke at WHO-statistikk har hevdet at med drøyt 22 spillere på banen vil den lengste perioden man befinner seg innen en meter fra en annen være 67 sekunder av gangen, og det vil ikke alltid være ansikt til ansikt. For at viruset skal overføres, sier de, må spillerne være så nær hverandre i mer enn femten minutter, og det kommer ikke til å skje. 

Mens Tebas fortsetter å være usikker på den eksakte oppstartsdatoen, har han bekreftet at kampene vil bli spredt utover med kamper hver dag i over en måned, mens spillerne vil bli testet 24 timer før hver kamp. 

Maskineriet er virkelig i gang for å få La Liga tilbake. 

Ting er ikke like klart når det gjelder Premier League. 

Hvis de skal starte opp igjen i England trenger de godkjennelse fra minimum 14 (70 %) av klubbene. Akkurat nå har de bare støtte fra 12 klubber. De seks klubbene som ligger på og rundt nedrykksplassene protesterer, det samme gjelder to andre klubber som mener tiden har kommet for å rett og slett slå en strek over sesongen. 

Aston Villa er lite lystne på å spille på nøytrale baner. (Foto: Scanpix)

Aston Villa er, ikke overraskende, en av de mest høylytte dissidentene, med god grunn. Denne sesongen har de tatt omtrent to tredjedeler av sine 25 poeng på hjemmebane, og seks av de ti gjenstående kampene deres skulle ha blitt spilt på Villa Park. De vil ikke være fornøyde med å måtte spille kampene sine på nøytral grunn. 

Premier League er besatt av fair play og konkurransemessig integritet, og bare tanken på å skulle spille seriekamper på nøytrale baner svekker ligaens integritet. 

I mandagens møte fortalte Greg Clarke, lederen i FA, klubbene at de ikke kommer til sanksjonere at sesongen annulleres. Han foreslo også at klubbene planlegger hva som skal gjøres hvis sesongen ikke kan fullføres. Det kom også frem at det kan være så mange som tolv lag nå som ikke ønsker å spille på nøytral grunn.

Premier League har foreløpig ikke snakket med trenerne eller spillerne, og de er nødt til å svare på hundre spørsmål klubblegene krever svar på.

Alt fra detaljerte spørsmål om hvorvidt svetten fra keeperens hansker kan overføre viruset til mer avgjørende spørsmål: hvordan kan leger vurdere risikomodeller og godkjenne protokoller når det er en mulighet for dødsfall, og hvor ligger ansvaret hvis noe skulle gå galt? Hos legene eller Premier League?

Selvsagt er hovedmotivasjonen, selv om det på ingen måte er den eneste, for klubbene som håper på en tidlig avslutning av sesongen et scenario der en ufullstendig sesong betyr at ingen rykker ned. 

Å overleve på det øverste nivået bringer med seg rundt 100 millioner pund i TV-penger, sammenlignet med rundt 7.5 millioner pund i Championship, selv om det må sies at fallskjermpengene demper fallet og sikrer at lag som rykker ned alltid er ligaens nye rikinger. 

Men det er også en finansiell kalkyle som gjør at de ønsker å avslutte sesongen nå. Overgangsvinduet er essensielt for klubbene i Premier League, ikke bare for å gjøre endringer i troppen, men også for å få orden på finansene. Hvis de spiller nå er det veldig mange usikkerhetsmomenter knyttet til ting som skader, spesielt med tanke på at de kommer til å spille annenhver eller hver tredje dag og det kan fort påvirke spillerne de kanskje er interessert i å selge. Hvis det ikke spilles kamper vil klubbene ha helt til september på å få overgangsstrategien og økonomien på plass. 

Myndighetene godtar at profesjonell fotball kan starte opp igjen fra 1. juni hvis forholdene tilsier det, men de har insistert på at hvis Premier League skal få grønt lys er nøytrale baner en udiskutabel forutsetning for at de skal kunne fokusere bruken av nødvendig medisinske og sikkerhetsmessige behov på faste steder snarere enn rundt omkring i hele landet. 

Enkelt og greit er det slikt at selv med kamper med stengte tribuner på hjemmebanen til en av klubbene vil man ikke ha noen garanti for at fans ikke samler seg rundt stadion. 

Det er også spørsmål rundt kontrakter som fortsatt ikke har blitt løst. Klubber har spillere med kontrakter som avsluttes 30. juni. Kan klubbene regne med disse spillerne? Og selv om de kan det, hva med spillere som tilfeldigvis er på lån i andre klubber frem til den datoen? Vil de komme tilbake til klubben som eier dem eller forlenge låneoppholdet?

På torsdag skal spillerne gjennomføre de første Covid-testene. I teorien skal gruppetrening begynne 18. mai, og hvis vi snakker om å starte sesongen 12. juni tar vi da nesten hensyn til de fire eller fem ukene topptrenere anbefaler som et minimum av tid for å sikre seg at man kommer seg tilbake i form på en trygg måte. 

Siden Premier League ble stiftet i 1992 har den vært den rikeste, mest eksklusive og forente klubben i verdensfotballen.

Aldri i Premier Leagues glitrende historie har solidariteten blitt satt på en så hard prøve som den er i ferd med å bli nå. Dette er langt fra over, i det som virker som den viktigste uka i deres historie.

Spania trenger La Liga

Selv om det har kommet lite godt ut av dette forferdelige koronaviruset som holder verden i et jerngrep, har det fotballmessig i det minste klart å forene spansk fotballs to sentrale aktører, landets fotballforbund (RFEF) og La Liga. 

Å si at Luis Rubiales, presidenten i RFEF, og La Ligas president Javier Tebas så langt ikke alltid har vært på bølgelengde i saker som angår fotballen er ikke en gang i nærheten av å beskrive den motviljen som har rådet mellom de to herremennene og organisasjonene de leder. Det samme gjelder tankene deres om hvordan fotballen bør utvikle seg på alle nivåer. 

En gjensidig avsky basert på fundamental uenighet på to hovedpunkter, nemlig alt de sier og alt de gjør. 

Covid-19 har endelig brakt et visst perspektiv inn i deres gjøren og laden ved å kaste alle opp i samme båt. Stolthet har blitt svelget og enighet har blitt oppnådd fordi alternativet fort kunne blitt ødeleggelsen ikke bare av toppfotballen i Spania, men også all idrett. 

Og la oss ha én ting helt klart for oss. Fotballen må overleve i Spania av en rekke samfunnsmessige og økonomiske årsaker, og bør også komme i gang igjen så fort det er praktisk mulig. 

I bloggen min forrige uke fokuserte jeg på de negative konsekvensene av at fotballen skulle gjøre det mange følte var et prematurt comeback og den tvilen mange spillere følte på. Denne uken vil jeg prøve å forklare hvorfor fotballen vende tilbake.

Luis Rubiales og det spanske fotballforbundet er avhengig av La Liga. (Foto: Scanpix)

Kort fortalt er det slik at hvis spansk fotball ikke kommer i gang igjen kommer de økonomiske tapene til å stige til rundt en milliard euro, noe som vil gi en enorm kjedereaksjon for alle klubber.

De fleste klubber, dog ikke alle, har allerede gjennomført lønnskutt, men de har fortsatt regninger som må betales. Mye av pengene som strømmer inn i fotballen via TV-rettigheter går også til andre idretter inkludert olympiske og paralympiske organisasjoner. 

I redningsplanen som ble redegjort for i møtet mellom La Liga, forbundet og Consejo Superior de Deportes (CSD), et spansk myndighetsorgan som har ansvar for promotering, planlegging og utvikling av alle typer fysisk fostring og idrettsaktiviteter, ble man enig om at profesjonell fotball kunne være den økonomiske drivkraften som kunne bidra til å holde spansk idrett flytende i møte med de knusende konsekvensene av pandemien. 

Fotball står for 1.4 % av BNP og skaper direkte og indirekte 185 000 arbeidsplasser i Spania. Krisen spansk idrett nå befinner seg i på grunn av koronaepidemien er så alvorlig at man i møtet var enige om at når man engang blir ferdig med viruset vil det ikke være noen offentlige midler tilgjengelige for idrettsutøvere i verken den ene eller andre idretten. Dermed vil fotballen stå igjen som den eneste private bidragsyteren til spansk idrett. 

CSD mottar i dag rundt 26 millioner euro i året fra La Liga. Dette vil øke med 25 millioner euro i året i fire år, penger som skal brukes på å skape et hjelpefond for olympiske-, paralympiske- og forbundsidretter. 

Fotballforbundet har i mellomtiden mottatt rundt 16 millioner euro fra La Liga som brukes til å støtte fotballen hele veien nedover i fotballpyramiden. Denne summen vil stige med ytterligere 17 millioner euro årlig i fire år, og det vil bli gitt ytterligere 6 millioner euro for kommersialiseringen av rettighetene til den spanske cupen, samt 3.3 millioner euro per sesong til et fond som skal hjelpe ikke-profesjonelle spillere. 

Javier Tebas og La Liga skal bidra til å redde resten av den spanske idretten. (Foto: Scanpix)

En uttalelse fra La Liga kunngjorde at “Avtalen etterstreber å hjelpe idretten ikke bare i denne krisen forårsaket av covid-19, men for alltid. Det er et strukturelt tiltak som ikke er tidsbegrenset og som styrker profesjonelle fotballklubbers forpliktelsene til La Liga og til spansk idrett”. 

Hovedpoenget er at toppfotballen totalt sett over de neste fire årene vil bidra med rundt 50 millioner euro mer i året fra TV-inntektene til begge institusjonene. 

Men dette er ikke bare et eksempel på idrettsfilantropi, men snarere et eksempel på sober pragmatisme. “La Liga representerer en frelserrolle for idretten, og RFEF og CSD har forpliktet seg til å samarbeide når det gjelder fotballens vei tilbake til trening og kamper”,  het det i en uttalelse etter møtet. 

Engelskmennene har et uttrykk for det. “You scratch my back, I’ll scratch yours.”

Men det handler ikke bare om penger. 

Myndighetene vil også bruke fotball som et politisk verktøy for å gi landet og ledelsen prestisje, og for å sende et signal til befolkningen om at ting går i riktig retning. 

Motstanderne mot fotballens comeback på grunn av de åpenbare farene det utgjør sier i praksis at det ikke kan bli noe fotball før man har en vaksine.  

I realiteten vil de spillerne som faktisk spiller kampene ha blitt testet så ofte og så omfattende at de sannsynligvis vil være de tryggeste folkene i landet. Mens myndighetene opprinnelig sa at de ikke ønsket å teste dem som ikke hadde noen symptomer, vil La Liga teste alle involvert, og de har allerede kjøpt inn det nødvendige antallet tester man trenger for å sikre at sesongen kan fortsette. 

De sosiale og økonomiske implikasjonene vil nesten garantert bety at fotballen får særbehandling. 

Det er ingen garanti for når man til slutt finner en vaksine mot viruset, og vi vil sannsynligvis være i samme fase som nå i september, oktober, november eller når som helst. 

Barcelona-stjernene må forberede seg på hyppig testing. (Foto: Scanpix)

Å spille fotball vil IKKE være risikofritt før vi har en vaksine på plass, men man kan gjøre alt som står i menneskelig makt for å gjøre det så trygt som mulig under de rådende forholdene. 

Frankrike og Nederland hastet avgårde med en avgjørelse om å avlyse sesongen uten å ha den fjerneste anelse om når de vil kunne starte neste sesong. På hvilket tidspunkt må de bite i det sure eplet og innse at de – vaksine eller ikke – er nødt til å gå imot sine egne handlinger og starte en ny sesong?

Nok en gang har fotballen vært syndebukken for mange av dem som anklager industrien for å være urettferdig privilegert fordi de har ressursene til å teste personnel selv om de ikke har symptomer. 

Men fotballen er ikke alene om dette. Mange store kommersielle virksomheter, for eksempel SEAT, har også kjøpt tester for å bruke dem på sine ansatte rett og slett fordi de ønsker at arbeidsstyrken deres skal være frisk og for at livet skal kunne fortsette og vende tilbake til normalen så fort som mulig. 

Grunnleggende økonomisk sunn fornuft. Det samme gjelder fotballen. 

Elefanten i rommet – og ingen har egentlig kommet med en løsning om dette scenariet skulle oppstå – er hva vi gjør hvis noen tester positivt etter at sesongen starter opp igjen. 

Hurtigtestene, selv PCR-testen, er ikke idiotsikre. Du kan være negativ i dag, men to dager senere teste positivt. I løpet av de to dagene kan du ha smittet mange andre. Djevelen ligger virkelig i de ørsmå detaljene.

Forestill deg konsekvensene hvis én spiller tester positivt i løpet av sesongen. Slik ting er nå fastsetter protokollen at spilleren må isoleres og at alle han har vært i kontakt med så skal testes på nytt. Men hvis kampene er gang og noen tester positivt, hva gjør du? Ingen har gitt et svar på det. Å sette et lag i karantene betyr at de ikke kan spille kamper på 15 dager, mens planen er at de skal spille kamper hver tredje dag.

Å si at La Liga krysser fingrene er en underdrivelse.