14. august 2020. Husk datoen. Datoen da FC Barcelona tok en arv som endret fotballen og kastet den i søpla. 

Et aldrende, likegyldig, arrogant Barcelona uten ryggrad, plaget av Bayerns matadorer før de ble slaktet.

Og det er ikke en gang den største tragedien. Fordi det vi så på Lisboas uhyggelig stille Estadio de Luz var den uunngåelige konsekvensen av mange års forfall som har skjedd fordi ingen i klubben har hatt ærligheten, integriteten og, la oss si det rett ut, ballene til å gjøre noe med det. 

Bayern München var veldig imponerende, men selv om mange hevder at dette Bayern-laget drepte Barcelona, var det vi var vitne til i realiteten ikke et attentat, men snarere et smertefullt og langtrukkent selvmord. 

Barcelona har ikke vunnet Champions League siden 2015. Seks av spillerne som spilte den finalen var i startelleveren mot Bayern fredag kveld. Det er i seg selv et av de største problemene, om ikke det aller største problemet, med det nåværende Barcelona-laget. 

I den samme perioden har Bayern forandret seg. Æraen som brakte med seg fantastiske spillere som Lahm, Xabi Alonso, Robben, Ribery var en stor æra, men ble sett for hva det var. Til stede i dag, borte i morgen. De var store spillere, men de hadde sin periode og så ble de sendt avgårde og klubben gikk videre. Sånn er det i fotballen, eller sånn burde det i det minste være. 

Ikke i Barcelona. 

Ingen i klubben har vært intelligente nok til å identifisere hva som pågikk i klubben. 

I stedet for å kvitte seg med den gamle garden og bringe inn nytt talent har de i stedet fått store, lukrative kontrakter på et tidspunkt der noen av dem helt tydelig ikke er i stand til å levere varene. Rundt 70 % av inntektene til Barcelona går med til å betale enorme lønninger, mye av det til spillere som ikke burde være der lenger – Jordi Alba, Busquets, Luis Suárez, for eksempel. 

Og for å gjøre vondt verre er dette de samme spillerne som i praksis kontrollerer klubben. 

Ingen er fritatt for skyld, selv om jeg vil driste meg til å antyde at den personen som har minst skyld i det hele er den ulykksalige Quique Setién, som var sjanseløs fra det øyeblikket han ankom, og som kommer til å få sparken. 

Han kom til klubben som FJERDEVALG. Tenk på det et øyeblikk. Klubben som endret fotballen, som fortsetter å insistere på at de er “mer enn en klubb”, på desperat jakt etter noen som er villige til å ta over og som til slutt lander på Setién, som for øvrig hadde ansvar for bare sin tredje Champions League kamp noensinne mot Bayern. 

Setién fikk jobben i Barcelona enkelt og greit fordi ingen andre ville ha den. I januar ville verken Pochettino eller Xavi ha den – i hvert fall ikke på det tidspunktet. Det ville heller ikke Ronald Koeman. Setién ble ansatt da de ikke klarte å innse at de i Ernesto Valverde hadde en trener som var intelligent nok til å glatte over sprekkene i det raskt smuldrende byggverket som er Barcelona FC. Nok en stor feilberegning. 

Til tross for problemene var det faktum at Valverde ledet ligaen og hadde tatt laget til åttedelsfinale i Champions League et massivt bevis på både hans evner som leder og fotballen hans, selv om det ikke var nok til å redde jobben hans. 

I det øyeblikket stakkars Setién gikk inn i garderoben i Barcelona innså han på et nanosekund at det ikke var noe han kunne gjøre for å få orden på denne mest eksklusive av alle herreklubber.

Hver gang han prøvde noe endte han opp med å bli ydmyket av makthaverne i garderoben. 

Det eneste valget han hadde var å gi kontrollen til Barcelona-veteranene som har brukt mye av de siste årene på å velte seg arrogant i sine tidligere triumfer samtidig som de har vist en manglende evne til å representere klubben på dette nivået. 

Dette er et lag som trenger forandring, og det raskt, fordi sprekkene har vært synlige for alle en stund nå. I 2017 tapte de 4-0 mot PSG, men da de slo tilbake på en vanvittig kveld i returoppgjøret trodde alle at alt var som normalt igjen. Det var det ikke. 

Året etter kapitulerte de mot Roma da de på en eller annen måte klarte å kaste bort en 4-1-ledelse fra det første oppgjøret. Og hvem kan noen gang glemme måten de overgav seg til Liverpool på i returoppgjøret i fjorårets semifinale. 

Hallo!!!!! Er det noen der? Er det noen som følger med?

Det var tallrike ganger der folk på ALLE nivåer i klubben trengte å se seg om og innse at ting måtte endre seg. Ingenting skjedde. 

Da Guardiola fikk jobben visste han det med en gang. Ut forsvant spillere som Ronaldinho, Deco og senere Eto’o fordi de stred med hans planer for fremtiden. Han visste hva han ville oppnå og han gikk for det, på godt og vondt. 

Tragedien er at alle i klubben fra presidenten og nedover har visst en stund at ting måtte endre seg i klubben. Tidligere sportsdirektører som Pep Segura, Robert Fernández og Zubizarreta visste alle det, men ingen gjorde noe. 

Og kan du klandre dem når de ikke kunne gjøre store endringer uten presidentens støtte, noe de aldri helt hadde når det gjaldt å gjøre strukturelle endringer. Barcelona har blitt så politisk at spillerne i praksis styrer showet fordi ingen president siden Laporta har vært modig nok til å fortelle dem at dette ikke er veien å gå og at tiden er inne for at de tar avskjed med klubben.

Det nærmeste Quique Setién kom å oppnå noe som minner om harmoni skjedde etter at Barcelona i praksis ga tittelen til Real Madrid etter at de spilte 2-2 mot Celta Vigo. 

Det ble utvekslet harde ord i garderoben mellom han og toneangivende spillere, og treneren sa: “Dere kan bli kvitt meg akkurat som dere klarte å bli kvitt andre trenere, men ville det ikke være bedre om vi kunne bli enige om en våpenhvile og se hva som skjer i Champions Leagu?”

De ble enige om en våpenhvile, og på fredag kveld rev Barcelonaspillerne den i fillebiter. 

Så, hva skjer nå?

Det er et styremøte på mandag og etter det kommer det til å bli tatt store avgjørelser. Det forventes at sportsdirektør Abidal får sparken. Når det gjelder Setién er spørsmålet mer “når” enn “om” han forlater klubben. Det som burde skje, selvsagt, er at Quique Setién burde trekke seg med umiddelbar effekt. Så burde et stort antall folk – og her mener jeg spillere – ha mot nok til å rekke opp hånda, innrømme at de har gjort feil og følge ham inn i villmarken. Men ikke hold pusten av spenning, selv om Gerard Piqué stilte sin plass til disposisjon hvis det som trengs er nytt blod. Det han gjorde, da han snakket rett etter kampen, var faktisk å be om et presidentvalg. Presidenten vurderer å skrive ut valg i januar eller tidlig neste år så man kan få tatt avgjørelser umiddelbart (ny sportsdirektør, ny trener) og de nye folkene kan komme inn og få tid til å organisere seg i det som kommer til å bli en avgjørende periode i Barcelonas historie. 

Men hvem skal egentlig ta over? Som vanlig med Barcelona er alt mye mer komplisert enn det kan være i andre klubber. 

Xavi vil vende tilbake til klubben, men ikke med det nåværende styret ved roret. 

Men presset i sosiale medier om å bli kvitt klubbpresident Bartomeu er nå enormt, selv om det foreløpige er det eneste stedet de kan uttrykke sin protest. Pandemien betyr at vi ikke har noen supportere som kan lage spetakkel, ingen flere kamper der man kan protestere og et styre som ikke kommer til å rikke seg av flekken, i hvert fall ikke før de har sjansen til å få orden på klubbens risikable økonomi. 

På kort sikt er det en gjeng med sesongkortinnehavere som samler seg for å prøve å samle støtte for mistillit mot styret. Hvis de får med seg nok folk – og de er foreløpig langt under de 15000 signaturene som kreves – får vi kanskje et fremskyndet valg. 

Hvis det skjer er en av de viktigste utfordrerne Victor Font, hvis store plan er å hente tilbake Xavi med umiddelbar effekt og bygge klubben opp igjen helt fra bunnen av. Xavi har imidlertid en lang og lysende historie med mange av de som har vært viktige bidragsytere til den tilstanden Barcelona nå befinner seg i. Han ville nå befinne seg i rollen som bøddel. 

Xavi vil nesten helt sikkert være veien videre for Barcelona, men ikke under dagens regime. Men før den tid vet vi med sikkerhet at uansett om styret fratrer eller ikke, så må man ha en ny manager. 

En mann som Mauricio Pochettino har ingen tilknytning til gutteklubben som for øyeblikket er konger på haugen på Camp Nou. Som tidligere Espanyol-manager ville han ikke ha vurdert å lede et lag mot sin gamle klubb, men det er ikke lenger noe problem siden de rykket ned denne sesongen. 

Bartomeu og Pochettino er også gode venner, men Mauricio har tidligere kommer med noen ganske betente kommentarer om Barcelona, som han nylig har bedt om unnskyldning for. 

Vennskapet hans med Bartomeu kan imidlertid vise seg å være et tveegget sverd, og det kan fort forbli et stort problem for ham å bli akseptert av “cules”-delene av byene. Motstanden mot ham i Barcelona er stor blant fans, spillere, styret og spesielt i sosiale medier, som går helt av skaftet bare ved forslaget om at han kan bli den nye mannen ved roret. Men har noen vurdert den positive innflytelsen han kan ha nå som klubben må ta store avgjørelser?

Men hvis ikke han, hvem? Koeman har allerede sagt nei for andre gang på seks måneder. Det har blitt avvist at Wenger ble kontaktet. Barcelona B-manager García Pimienta vil ikke ha autoriteten og erfaringen som trengs for å ta de nødvendige grepene. 

På mandag blir det et møte i juntaen i klubben, og de vil sannsynligvis annonsere datoene for det neste valget så vel som fremtiden til fotballens beslutningstakerne. Og vi kommer til å fortsette å snakke om alt sammen her.