Tag Archives: Barcelona

Laportas enorme oppgave

Jeg får en déjà vu-følelse. Vi har vært her før. Det var forventet at Joan Laporta ville vinne presidentvalget i Barcelona, og det tar oss tilbake til starten av 2000-årene. Det høres ut som et gammelt valg.

Den gang – akkurat som nå – handlet det meste om lederens personlighet og ikke nødvendigvis prosjektet. Det var en motsetning mellom medlemmenes sentimentalitet og klubbens brutale økonomiske realitet. Det var bare en og annen som turte å påpeke at deler av klubben risikerte å bli solgt dersom prosjektet mislyktes og ting ikke gikk som man ønsket.

Det er imidlertid en stor forskjell: Den gang var krisen i klubben tung, men denne gangen er ting verre. Mye, mye verre.

Laporta har returnert til Barcelona, og valget vant han med god margin. Realiteten er at klubben er på et konstant søk etter å bli best av de beste, men økonomisk inkompetanse og påstått svindel har fått klubben til å befinne seg i et eneste stort rot.

Det er ikke Laportas feil, og han har ikke sagt noe som de to andre mislykkede kandidatene (Victor Font og Toni Freixa) ikke har gjort. Som kapteiner av Titanic, har de alle bedt bandet om å spille høyere for å skjule skrikene mens skipet stadig synker nærmere avgrunnen. Den eneste forskjellen er bare melodien de har bedt bandet om å spille.

Barcelonas dilemma er skremmende enkelt. Det har etter hvert blitt en lang liste over kreditorer, som enten ønsker å få pengene sine tilbake eller i det minste å få noe igjen for pengene. Samtidig må klubben leve opp til “mes que un club”, som på norsk kan oversettes til “mer enn en klubb”. Klubben kan ikke være leketøyet til rike menn, men må heller bli den dyrebare besittelsen til medlemmene.

Det er uansett sånn det fungerer i teorien, men virkeligheten er selvsagt en helt annen. Ingen av de tre kandidatene hadde faktisk noen reelle forslag til hvordan klubben kunne bevare sin identitet, eller å be kreditorene om å strekke seg litt lenger. Barcelona har fram til nå holdt hodet over vannet, men situasjonen er i ferd med å nå bristepunktet.

Dette må Laporta ta tak i.

Med mindre klubben ønsker å selge “familiens sølv” til de som ønsker en del av Barcelona, vil klubbens framtid avhenge av avgjørelsene til bankene og fondene som eier gjelden.

Tallene er oppsiktsvekkende. Barcelona har en gjeld på en milliard euro, noe som tilsvarer rundt elleve milliarder kroner. 750 millioner euro er den kortsiktige gjelden klubben må betale. Det haster.

Hva vil kravene deres være når det skal forhandles om gjelden? Det vil vi sannsynligvis aldri vite.

Den store skurken i dette stykket har hele tiden vært tidligere president Josep Maria Bartomeu. Han er heldigvis dumpet i søppelkassen, og han tar med seg påstått korrupsjon av enkeltpersoner, kreativ regnskapsføring og misbruk av midler. Han ansatte et selskap, I3Ventures, til å forbedre hans rykte på sosiale medier, samtidig som at hans motstandere ble svekket.

Da snakker vi om folk som Laporta, Victor Font, Lionel Messi, Gerard Pique og til og med kona til Messi…

Han gjorde dette ved å sørge for at alle frigitte betalinger ville være under 200 000 euro trygg, da han visste at alt under dette ikke ville bli underlagt en umiddelbar revisjon. Og da revisorene løftet øyenbrynene over det, ble alt effektivt slått ned og stilnet.

Påstandene er at han gjorde dette av en enkel grunn: Han kunne, og det var ikke hans egne penger, men klubbens. Bartomeu og noen av hans tidligere kolleger “hjelper politiet” nå med deres henvendelser. Følg med.

Men foreløpig vet Laporta at han står overfor en enorm oppgave. For at Barcelona skal overleve, må de ha en forretningsplan med de dyktigste menneskene i ulike roller. I realiteten må det være sånn at hvis klubben taper penger, må det være av ansattes egne lommer.

For øyeblikket må de tilby garantier på rundt 120 millioner euro. Hvis regnskapet ikke er riktig ved slutten av mandatet, er det likevel ikke deres personlige penger, men klubbens penger man snakker om.

Mateu Alemany vil etter all sannsynlighet bli klubbens nye administrerende direktør. Han er en av de beste i Spania, og har tidligere vært president i Mallorca og generaldirektør i Valencia.

Mye har blitt sagt om framtiden til nåværende trener Ronald Koeman. Den gode nyheten for nederlenderen er at Laporta liker ham, og det kan godt være at han velger å la Koeman fortsette. Den dårlige nyheten er at Laporta også har sansen for Julian Nagelsmann, og den tyske måten å se fotball på.

Så har vi Lionel Messi da. Han stemte for første gang, noe som må være godt nytt for de trofaste Barcelona-supporterne. Det viser hans engasjement for klubben i det som er en tøff tid.

Laporta, her fra signeringen av Thierry Henry i 2007.

Men det er langt fra det samme som at han har bestemt seg for å bli. Nå må hans team sette seg ned med Laporta for å lytte til prosjektet hans. Så får vi se om hans løfter om å gjøre klubben konkurransedyktig innen sesongslutt blir oppfylt.

Først da vil Messi ta en avgjørelse.

For to måneder siden så det ut som at hans tid på Camp Nou nærmet seg slutten. Det vi er i ferd med å se nå, er at Manchester City har forstått at Messi virker mer fornøyd i Barcelona og at Paris Saint-Germain gjør alt de kan for å beholde Neymar og Mbappé. Det vil nærmest utelukke sjansen for å hente Messi.

Kombinert med Laportas utnevnelse, kan dette gi Barcelona-supporterne et håp for framtiden, grunner til å være munter og få fram minnene om en fantastisk fortid. Det er håp om at det nye presidentteamet kan få Barcelona til å bade i glitter igjen.

Realistisk sett kommer det nok til å ta lang tid før Barcelona-organisasjonen er tilbake på øverste hylle. Spesielt når det gjelder å konkurrere med andre lag på overgangsmarkedet.

Det er planer om å selge franskmennene Griezmann, Dembélé, Lenglet og Umtiti. Klubben håper å få inn 200 millioner euro, som deretter kan brukes til å hente inn en rekke spillere til å spille sammen med alle de unge talentene som er der.

Så er spørsmålet om planene lykkes. I disse usikre tider er det ingen garantier for at klubber blar opp så store summer for spillere. Men hvis det skjer, vil det lette litt på lønnsutgiftene i klubben.

Fest setebeltene; dette blir en humpete reise.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Treneren “ingen” kan sparke

Selv i magre tider har det å finne en vei gjennom det godt organiserte forsvaret til Diego Simeones Atlético Madrid vært et mareritt for alle motstandere. Nå ser det ut som at deres livsfarlige angrep, sammen med det bunnsolide forsvaret, nok en gang vil føre til at de vil være med i kampen om La Liga-tittelen.  

De ti målene Luis Suarez og Joao Felix har kombinert gjør dem til den beste angrepsduoen på topp i serien for øyeblikket. Når var sist noe sånt skjedde? Det var da David Villa og Diego Costa bidro til at de tok seriegull i 2014. 

Sommeren 2019 mistet de sin talisman Antoine Griezmann, midtbanespilleren Rodri og flere legender i forsvar som Juanfran, Filipe Luis, Diego Godin og Lucas Hernandez. Simeone har brukt mye av den påfølgende tiden til å fortelle de som ønsker å lytte at dette er et lag som er i en overgangsfase. 

I en virksomhet der trenere kommer og går, er det en prestasjon å ha vært i Atlético i så lang tid. Ikke bare er han etter rapportene å dømme den best betalte treneren i verden, men han er også en av ytterst få trenere som det nærmest er umulig å sparke. I offentligheten beskriver styret konstant Simeone som lyspunktet i klubben og den som skal vise den skinnende vei, samtidig som at de tillater media å føre en kampanje for et mer attraktivt Atlético Madrid.

Sannheten er at Simeones stil har brakt mye suksess til klubben, men kvaliteten på det de leverte forrige sesong, samsvarte ikke med folkets forventninger om det spillet de ønsker å se på teateret de nå har flyttet inn i, deres nye hjem Wanda Metropolitano. Så effektiv som spillestilen har vært tidligere, har ikke dette Atlético Madrid-laget vært blant de to beste i Spania siden de sist nådde en Champions League-finale. Ikke var deres kompromissløse spillestil særlig underholdende å se på, men den var heller ikke lenger en garanti for suksess. Det var ikke nok til å tiltrekke seg sponsorer, fremme identiteten, øke bevisstheten rundt merkevaren og fortsette å vokse. Av alle lag i Spania, er det Atlético Madrid som har blitt truffet hardest av koronakrisen. De økonomiske forpliktelsene de står overfor deres nye stadion, gjør at de må redusere lønnsnivået og begynne å få inn flere yngre spillere i troppen. Det var ikke mange kamper de tapte forrige sesong. Det ble tap i kun fire av 38 kamper, men samtidig spilte de uavgjort i 16 kamper og tapte 32 poeng på veien. Det ble også bare scoret 51 mål, som er mindre enn alle de andre lagene som endte blant de syv beste i Spania gjorde.

I runden før landslagspausen møtte de nye guttene fra Cadiz opp til kamp mot Atlético, med full pott på bortebane og tolv poeng på de fire første bortekampene. De fikk det tøft, og ble revet ned 4-0 av et nådeløst Atlético-lag.

Hva skjedde?

Vel, ganske mye faktisk. Først og fremst har tiden til det vidunderlige talentet Joao Felix kommet. En ekte vare. Det å se ham utmerke seg i en friere rolle, har fått selv en sta Simeone til å innse at fotballen har endret seg. Med spillere som Felix til sin rådighet, har han innsett at dette er den nye veien å gå. Forrige sesong noterte spissen seg for ni mål, mens han allerede nå i starten av november står med syv mål i serien og Champions League. I dette «nye» Atlético-laget, er han allerede nå i ferd med å se ut som et ferdig produkt. Du vet at han vil gjøre ting ingen forventer på de vanskeligste plassene på banen, selv der det er lite rom og plass. Det er ikke mange spillere i dag som kan gjøre det han gjør.

Han er den spilleren som alltid vil tilføre laget noe ekstra, og er ganske raskt i ferd med å bli den spilleren resten av laget har identifisert som et referansepunkt. En de alltid kan se etter på banen, og en som kan utrette magi. Han er det perfekte eksemplet på hvordan dette Atlético-laget har endret seg, og en spiller som nærmest med sikkerhet vil være med på å løfte dette laget opp i Europa-toppen igjen.

Men det er ikke bare ham som utretter forskjellen. 

Inkluderingen av Luis Suarez i elleveren gir dem noe Diego Costa og Alvaro Morata aldri hadde. Det er han som er grunnen til at man ser det kollektive angrepsspillet, og en Felix som virkelig trives. Med Costa og Morata kunne man angripe de store rommene bak motstanderens forsvar eller ligge dypt å kontre. Luis Suarez er ikke like rask og eksplosiv, og med ham må man angripe som et lag, med korte avstander og ofte gjennom midten. Det er akkurat sånn portugiseren Felix også liker å spille. Hans talent distraherer forsvarsspillerne, mens Suarez alltid står klar til å hogge til når muligheten byr seg. 

Denne tilnærmingen passer også de andre spillerne bra. Koke er blitt revitalisert i sin nye rolle, som gjør at han opererer nærmere angrepsspillerne, og har mindre defensive roller og rom å dekke. Det samme gjelder Marcos Llorente, som gir laget en fordel i angrepsspillet med sin eksplosive fart og tempo i sprintene de første 5-10-meterne. 

Mens supporterne, direktørene og fotballens verden feirer den nye friheten i angrepsspillet til Atlético, kan man føle at hvert mål de slipper inn skjærer i hjertet til Simeone. En trener som lever og ånder for et forsvar som ikke skal slippe inn mål, vet at den nye spillestilen vil gjøre dem mer sårbare defensivt.

Til tross for at laget har 17 mål på de syv første kampene, og et snitt på 2,5 mål hver kamp med spillere som Suarez og Felix som har ti mål, og Llorente som står med tre mål, vil Simeone være stolt over det faktum at laget hans kun har sluppet inn to mål i serien. Det demonstrerer nok en gang at Jan Oblak per dags dato er verdens beste keeper. Like imponerende er det å se formen til Jose Maria Gimenez, som har slått tilbake etter skader, og nå utgjør et formidabelt og bunnsolid stopperpar med lagkamerat Stefan Savic. 

Det er likevel offensivt de store endringene har blitt gjort, og det er der fokuset ligger. Alle ønsket seg et mer attraktivt, underholdende og proaktivt lag, og det har de nå fått uten at det har gått på bekostning av det defensive soliditeten i laget som de alltid har vært kjent for. 

Real Madrid gikk på et sjokktap og tapte 4-1 mot Valencia. Det gjør LaLiga-tabellen til et uvandt skue, og det eneste man kan forvente denne sesongen er det uforventede. Real Sociedad topper foreløpig tabellen, to poeng foran Villarreal og tre poeng foran Atlético Madrid, som på sin side har spilt to kamper mindre. Det er selvsagt tidlig enda, men alt tyder på at dette vil bli den mest åpne og jevne tittelkampen vi har sett på en stund. Skrur vi tiden tilbake til 2014, var det et veldig annerledes Atlético Madrid som fikk med seg ett poeng hjem fra Camp Nou. Den gang ble de det første laget til å vinne serien foran Barcelona og Real Madrid, etter at Valencia klarte det i 2004.
Selv om han aldri vil si det til media, så lukter Simeone blod og han vil ikke la denne muligheten gå fra seg. 

Oversatt av Shayan Jalilian

En varslet krise

14. august 2020. Husk datoen. Datoen da FC Barcelona tok en arv som endret fotballen og kastet den i søpla. 

Et aldrende, likegyldig, arrogant Barcelona uten ryggrad, plaget av Bayerns matadorer før de ble slaktet.

Og det er ikke en gang den største tragedien. Fordi det vi så på Lisboas uhyggelig stille Estadio de Luz var den uunngåelige konsekvensen av mange års forfall som har skjedd fordi ingen i klubben har hatt ærligheten, integriteten og, la oss si det rett ut, ballene til å gjøre noe med det. 

Bayern München var veldig imponerende, men selv om mange hevder at dette Bayern-laget drepte Barcelona, var det vi var vitne til i realiteten ikke et attentat, men snarere et smertefullt og langtrukkent selvmord. 

Barcelona har ikke vunnet Champions League siden 2015. Seks av spillerne som spilte den finalen var i startelleveren mot Bayern fredag kveld. Det er i seg selv et av de største problemene, om ikke det aller største problemet, med det nåværende Barcelona-laget. 

I den samme perioden har Bayern forandret seg. Æraen som brakte med seg fantastiske spillere som Lahm, Xabi Alonso, Robben, Ribery var en stor æra, men ble sett for hva det var. Til stede i dag, borte i morgen. De var store spillere, men de hadde sin periode og så ble de sendt avgårde og klubben gikk videre. Sånn er det i fotballen, eller sånn burde det i det minste være. 

Ikke i Barcelona. 

Ingen i klubben har vært intelligente nok til å identifisere hva som pågikk i klubben. 

Halvparten av laget som startet finalen i 2015 startet også i ydmykelsen mot Bayern. (Foto: Scanpix)

I stedet for å kvitte seg med den gamle garden og bringe inn nytt talent har de i stedet fått store, lukrative kontrakter på et tidspunkt der noen av dem helt tydelig ikke er i stand til å levere varene. Rundt 70 % av inntektene til Barcelona går med til å betale enorme lønninger, mye av det til spillere som ikke burde være der lenger – Jordi Alba, Busquets, Luis Suárez, for eksempel. 

Og for å gjøre vondt verre er dette de samme spillerne som i praksis kontrollerer klubben. 

Ingen er fritatt for skyld, selv om jeg vil driste meg til å antyde at den personen som har minst skyld i det hele er den ulykksalige Quique Setién, som var sjanseløs fra det øyeblikket han ankom, og som kommer til å få sparken. 

Han kom til klubben som FJERDEVALG. Tenk på det et øyeblikk. Klubben som endret fotballen, som fortsetter å insistere på at de er “mer enn en klubb”, på desperat jakt etter noen som er villige til å ta over og som til slutt lander på Setién, som for øvrig hadde ansvar for bare sin tredje Champions League kamp noensinne mot Bayern. 

Setién fikk jobben i Barcelona enkelt og greit fordi ingen andre ville ha den. I januar ville verken Pochettino eller Xavi ha den – i hvert fall ikke på det tidspunktet. Det ville heller ikke Ronald Koeman. Setién ble ansatt da de ikke klarte å innse at de i Ernesto Valverde hadde en trener som var intelligent nok til å glatte over sprekkene i det raskt smuldrende byggverket som er Barcelona FC. Nok en stor feilberegning. 

Til tross for problemene var det faktum at Valverde ledet ligaen og hadde tatt laget til åttedelsfinale i Champions League et massivt bevis på både hans evner som leder og fotballen hans, selv om det ikke var nok til å redde jobben hans. 

I det øyeblikket stakkars Setién gikk inn i garderoben i Barcelona innså han på et nanosekund at det ikke var noe han kunne gjøre for å få orden på denne mest eksklusive av alle herreklubber.

Hver gang han prøvde noe endte han opp med å bli ydmyket av makthaverne i garderoben. 

Det eneste valget han hadde var å gi kontrollen til Barcelona-veteranene som har brukt mye av de siste årene på å velte seg arrogant i sine tidligere triumfer samtidig som de har vist en manglende evne til å representere klubben på dette nivået. 

Dette er et lag som trenger forandring, og det raskt, fordi sprekkene har vært synlige for alle en stund nå. I 2017 tapte de 4-0 mot PSG, men da de slo tilbake på en vanvittig kveld i returoppgjøret trodde alle at alt var som normalt igjen. Det var det ikke. 

Året etter kapitulerte de mot Roma da de på en eller annen måte klarte å kaste bort en 4-1-ledelse fra det første oppgjøret. Og hvem kan noen gang glemme måten de overgav seg til Liverpool på i returoppgjøret i fjorårets semifinale. 

Hallo!!!!! Er det noen der? Er det noen som følger med?

Det var tallrike ganger der folk på ALLE nivåer i klubben trengte å se seg om og innse at ting måtte endre seg. Ingenting skjedde. 

Setién på benken i Lisboa (Foto: Scanpix)

Da Guardiola fikk jobben visste han det med en gang. Ut forsvant spillere som Ronaldinho, Deco og senere Eto’o fordi de stred med hans planer for fremtiden. Han visste hva han ville oppnå og han gikk for det, på godt og vondt. 

Tragedien er at alle i klubben fra presidenten og nedover har visst en stund at ting måtte endre seg i klubben. Tidligere sportsdirektører som Pep Segura, Robert Fernández og Zubizarreta visste alle det, men ingen gjorde noe. 

Og kan du klandre dem når de ikke kunne gjøre store endringer uten presidentens støtte, noe de aldri helt hadde når det gjaldt å gjøre strukturelle endringer. Barcelona har blitt så politisk at spillerne i praksis styrer showet fordi ingen president siden Laporta har vært modig nok til å fortelle dem at dette ikke er veien å gå og at tiden er inne for at de tar avskjed med klubben.

Det nærmeste Quique Setién kom å oppnå noe som minner om harmoni skjedde etter at Barcelona i praksis ga tittelen til Real Madrid etter at de spilte 2-2 mot Celta Vigo. 

Det ble utvekslet harde ord i garderoben mellom han og toneangivende spillere, og treneren sa: “Dere kan bli kvitt meg akkurat som dere klarte å bli kvitt andre trenere, men ville det ikke være bedre om vi kunne bli enige om en våpenhvile og se hva som skjer i Champions Leagu?”

De ble enige om en våpenhvile, og på fredag kveld rev Barcelonaspillerne den i fillebiter. 

Så, hva skjer nå?

Det er et styremøte på mandag og etter det kommer det til å bli tatt store avgjørelser. Det forventes at sportsdirektør Abidal får sparken. Når det gjelder Setién er spørsmålet mer “når” enn “om” han forlater klubben. Det som burde skje, selvsagt, er at Quique Setién burde trekke seg med umiddelbar effekt. Så burde et stort antall folk – og her mener jeg spillere – ha mot nok til å rekke opp hånda, innrømme at de har gjort feil og følge ham inn i villmarken. Men ikke hold pusten av spenning, selv om Gerard Piqué stilte sin plass til disposisjon hvis det som trengs er nytt blod. Det han gjorde, da han snakket rett etter kampen, var faktisk å be om et presidentvalg. Presidenten vurderer å skrive ut valg i januar eller tidlig neste år så man kan få tatt avgjørelser umiddelbart (ny sportsdirektør, ny trener) og de nye folkene kan komme inn og få tid til å organisere seg i det som kommer til å bli en avgjørende periode i Barcelonas historie. 

Gerard Piqué var ikke nådig etter kampen mot Bayern. (Foto: Scanpix)

Men hvem skal egentlig ta over? Som vanlig med Barcelona er alt mye mer komplisert enn det kan være i andre klubber. 

Xavi vil vende tilbake til klubben, men ikke med det nåværende styret ved roret. 

Men presset i sosiale medier om å bli kvitt klubbpresident Bartomeu er nå enormt, selv om det foreløpige er det eneste stedet de kan uttrykke sin protest. Pandemien betyr at vi ikke har noen supportere som kan lage spetakkel, ingen flere kamper der man kan protestere og et styre som ikke kommer til å rikke seg av flekken, i hvert fall ikke før de har sjansen til å få orden på klubbens risikable økonomi. 

På kort sikt er det en gjeng med sesongkortinnehavere som samler seg for å prøve å samle støtte for mistillit mot styret. Hvis de får med seg nok folk – og de er foreløpig langt under de 15000 signaturene som kreves – får vi kanskje et fremskyndet valg. 

Hvis det skjer er en av de viktigste utfordrerne Victor Font, hvis store plan er å hente tilbake Xavi med umiddelbar effekt og bygge klubben opp igjen helt fra bunnen av. Xavi har imidlertid en lang og lysende historie med mange av de som har vært viktige bidragsytere til den tilstanden Barcelona nå befinner seg i. Han ville nå befinne seg i rollen som bøddel. 

Xavi vil nesten helt sikkert være veien videre for Barcelona, men ikke under dagens regime. Men før den tid vet vi med sikkerhet at uansett om styret fratrer eller ikke, så må man ha en ny manager. 

En mann som Mauricio Pochettino har ingen tilknytning til gutteklubben som for øyeblikket er konger på haugen på Camp Nou. Som tidligere Espanyol-manager ville han ikke ha vurdert å lede et lag mot sin gamle klubb, men det er ikke lenger noe problem siden de rykket ned denne sesongen. 

Bartomeu og Pochettino er også gode venner, men Mauricio har tidligere kommer med noen ganske betente kommentarer om Barcelona, som han nylig har bedt om unnskyldning for. 

Vennskapet hans med Bartomeu kan imidlertid vise seg å være et tveegget sverd, og det kan fort forbli et stort problem for ham å bli akseptert av “cules”-delene av byene. Motstanden mot ham i Barcelona er stor blant fans, spillere, styret og spesielt i sosiale medier, som går helt av skaftet bare ved forslaget om at han kan bli den nye mannen ved roret. Men har noen vurdert den positive innflytelsen han kan ha nå som klubben må ta store avgjørelser?

Men hvis ikke han, hvem? Koeman har allerede sagt nei for andre gang på seks måneder. Det har blitt avvist at Wenger ble kontaktet. Barcelona B-manager García Pimienta vil ikke ha autoriteten og erfaringen som trengs for å ta de nødvendige grepene. 

På mandag blir det et møte i juntaen i klubben, og de vil sannsynligvis annonsere datoene for det neste valget så vel som fremtiden til fotballens beslutningstakerne. Og vi kommer til å fortsette å snakke om alt sammen her. 

Gjenforening på Camp Nou?

Etter de nylige avsløringene i spansk radio om at Leo Messi vurderer å ikke fornye kontrakten sin med Barcelona etter neste sesong kan Barcelona-legenden Xavi Hernández være klar for en dramatisk hjemkomst til Camp Nou som hovedtrener. Men alt dette fortjener en forklaring.  

Messi har en klausul i kontrakten sin som tillater ham å dra etter sesongslutt, men han måtte ha informert klubben innen mai hvis han ønsket å bruke klausulen. Det gjorde han ikke, så han blir værende minst ett år til. Da Cadena Ser annonserte i sitt fotballprogram El Larguero at en tydelig lut lei Messi hadde bestemt seg for å ikke bare stoppe forhandlingene om en ny kontrakt, men også at han vurderte å dra etter neste sesong spisset hele fotballverdenen ørene, inkludert styret på Camp Nou – i det minste de av dem som ikke allerede hadde besvimt. 

Så hva er det Leo Messi er så “lut lei” av?

Messi er desillusjonert på grunn en rekke ting akkurat nå. Anklager om at han praktisk talt styrer klubben har opprørt ham. Han velger ikke hvilke trenere som kommer og går, eller hvilke spillere som ankommer. Faktisk ville han gladelig ha Griezmann til klubben for to somre siden og det skjedde ikke før sesongen etter, og han ønsket Neymar inn i fjor sommer, men Messis forslag endte opp i papirkurven. 

På managerfronten har han blitt anklaget for å ha fått tidligere manager Tata Martino først ansatt og så sparket, og for å få den nåværende manageren Quique Setién ansatt fordi han likte hans type fotball. Men det er heller ikke tilfellet. 

Radioavsløringene kom akkurat da forhandlingene om en kontraktsforlengelse egentlig hadde gått bra, og på et tidspunkt der Messi er så fornøyd som han noen gang har vært på et personlig nivå. Men prestasjoner på banen har gjort argentineren misfornøyd og tilliten til Setién har raskt blitt svekket i en stor andel av troppen. 

Den nøye planlagte lekkasjen til El Larguero – en strategisk lobbet håndgranat, nesten helt sikkert fra et medlem av spillerens entourage – var et skudd for baugen til det sittende styret med beskjed om å ordne opp, ellers ville han se seg om etter grønnere gress. Men det betyr ikke at han faktisk kommer til å forlate klubben etter neste sesong.  

At Messi skulle ønske å fortelle styret at han kanskje ikke vil fornye kontrakten neste år når klausulen i kontrakten hans i realiteten gjør at han ikke trenger å si ifra før mai 2021 antyder at dette kanskje er et taktisk grep for å framskynde valget. Eller i det minste å be alle om å være på tå hev i en periode som er avgjørende for signeringer. Den sannsynlige signeringen av Lautaro vil absolutt være et skritt i riktig retning. 

Mange ønsker seg Xavi tilbake på Camp Nou. (Foto: Scanpix)

Valget er planlagt i juli 2021 og Victor Font, en av kandidatene til å bli klubbpresident, har ikke gjort det til noen hemmelighet at det første han vil gjøre hvis han blir valgt er å få på plass Xavi som trener, uansett hvem som har jobben på det tidspunktet. 

Presidentperioden til Josep Maria Bartomeu har vært som en slags skrekkfilm, men alt som har skjedd så langt vil være filleting sammenlignet med et scenario der hans foretrukne kandidat må gå inn i kampen som representanten for den fraksjonen som i praksis konstruerte avskjeden til den største spilleren som noensinne har ikledd seg Barcelona-drakten. 

Men fremskyndede valg er fulle av problemer, ikke minst på grunn av det faktum at hvis det skrives ut valg nå, så vil styret automatisk være personlig ansvarlige for den gjelden de etterlater klubben med.

Bartomeus intensjoner er derfor å bli sittende til slutten av neste sesong. Ingen vet bedre enn ham at det må gjøres radikale endringer i Barcelona som involverer noen av klubbens mest kjente navn. Dessverre tror ingen at han har verken styrken eller evnen til å ta de nødvendige beslutningene. 

Maktkamp om kontrollen i Barcelonas styrerom er ikke noe nytt, og det er aldri mangel på folk som prøver å finne en vei inn til klubbens administrative hierarki. Et stort antall strebere fra media og politikken er i ferd med å danne en ordnet kø mens de manøvrerer seg i posisjon for det kommende valget. 

Så hvis Bartomeu og styret ønsker å stikke kjepper i hjulene på motstanderne sine er det egentlig bare en løsning; å svelge stoltheten og hente inn Xavi som trener og gjøre det på den tidligere Barcelona-spillerens betingelser. Han ble nesten valgt, før ulike oppfatninger om hvordan klubben bør drives gjorde at Quique Setién ble den utvalgte. Xavi ville nesten helt sikkert foretrukket å ta jobben med Victor Font ved roret, men fotball er fotball, så man skal aldri si aldri. 

Hvis Bartomeu kunne annonsere Xavis ankomst til klubbens “socios” (medlemmer), ville det bidra sterkt til å klippe vingene av motstanderne før de i det hele tatt har lettet. Og det ville gjøre nøkkelmedlemmer av troppen fornøyde også. Selv om Xavi er veldig klar over at store beslutninger er nødt til å tas når han har ansvaret. 

Men det er ikke bare dårlige nyheter. 

Riqui Puig har vært et lyspunkt for Barcelona. (Foto: Scanpix)

På den positive siden har Barcelona nå et godt knippe unge spillere i klubben som, sammen med noen av de erfarne hodene, kan danne grunnlaget for en ny era i klubben, spesielt med tanke på pengene som vil bli tilgjengelig hvis spillere som Piqué, Alba og Suárez – eller kanskje til og med Messi på lang sikt – ikke lenger står på lønningslisten.

Den unge uruguayanske midstopperen Araújo ser utrolig lovende ut i en slags Piqué-rolle, mens midtbanespilleren Carles Aleñá, for tiden på lån i Real Betis, også har en bratt læringskurve. 

Riqui Puig har vært et av de få lyspunktene i et generelt middelmådig Barcelona etter at La Liga startet opp igjen. Det samme gjelder Ansu Fati, som i en alder av bare 17 år ser ut til å være et av verdens beste talenter. Ving eller spiss Francisco Trincão er bare 20 år og har blitt hentet fra Braga i Portugal, mens den 22 år gamle Lautaro Martínez, hvis han kommer fra Inter slik både Barcelona og spilleren selv forventer, vil være et veldig kjærkomment tilskudd til Barcelonas angrepsrekke. 

Xavi er mer enn klar over hva som foregår i garderoben og at store forandringer er nødvendig. Han vet også at han kommer til å måtte være modig og ta noen tøffe beslutninger. 

I mellomtiden har Leo stoppet alle kontraktsforhandlinger fordi det fortsatt er et helt år igjen av kontrakten hans og sannheten er at for øyeblikket, til tross for det som har blitt sagt, er forestillingen om at han har bestemt seg for å dra etter neste sesong ikke sann. 

Etter den midlertidige reisen inn i de ubehagelige omgivelsene i Barcelona-politikkens minefelt forrige uke, vendte Leo søndag kveld igjen tilbake til den kjente og kjære vanlige jobben sin, med forutsigbare resultater.

Alt var ved det vante for Messi, som etter helgens knusende 4-1-seier over tidligere høytflyvende Villarreal nok en gang beviste at ryktene om dette Bareclona-lagets død er sterkt overdrevet. Nok en god dag på jobben med to målgivende pasninger, en scoring annullert av VAR og et “trademark” frispark som traff tverrliggeren.

“Plus ça change” som franskmennene sier, eller snarere “jo mer ting endrer seg, jo mer forblir de det samme”.

Nå er det virkelig trøbbel i Barcelona-tårnet

Med kun 23 av 48 mulige poeng på bortebane denne sesongen, er Barcelona ett steg nærmere å gi fra seg La Liga-tittelen til Real Madrid etter helgens poengtap mot Celta Viga.

Hvor tittelen til slutt ville havne var allerede ute av Barcelonas hender etter deres tamme 0-0 mot Sevilla. 2-2-resultatet mot Celta Viga gjør ting enda vanskeligere for dem, spesielt ettersom Real Madrid kjempet seg til tre tøffe poeng mot Espanyol søndag kveld.

Det er trøbbel i tårnet, og det vi nå ser, er et Barcelona som lider konsekvensene av ikke å ha et klart bilde av hvor de vil – og hvem de vil med seg dit.

Det er tydelig for alle å se at trener Quique Setien har mistet tilliten fra styret og spillerne, selv om det kun er en del av historien. 

Mest bekymringsverdig er det at kampen mot Celta Vigo brakte til overflaten enda større sprekker mellom spillerne og trenerapparatet.

Interne stridigheter, politikk, krangling og feider som handler om kontrastfylte syn på fotball er dagligdags i alle klubber på toppnivå. Det som bekymrer mest, er at det utspiller seg foran hele verden som publikum, slik de gjorde i drikkepausen forrige helg da assistenttrener Eder Sarabia prøvde å prate til Leo Messi, men helt åpenbart ble ignorert av den tydelig irriterte argentineren.

Messi var ikke alene. Rakitic har tidligere vist at han heller ikke respekterer dem på mye den samme måten. Øyeblikk av konfrontasjon kan vise seg nettopp i situasjoner slik som disse, spesielt siden det er fint lite annet for kamera å fokusere på bortsett fra spillernes kroppsspråk. 

Spillernes manglende evne til i det hele tatt prøve å skjule sin totale forakt for hele situasjonen, til tross for det faktum at verden ser på, taler sitt tydelige språk. Slikt er et sikkert tegn på store problemer i leiren, for hvis det nå er så tydelig i dagslys, da kan man bare forestille seg hvordan ting er når man havner bak lukkede dører.

Å si at stemmevolumet økte etter Celta-kampen, er å formulere det mildt. Med Barcelona i ledelsen 2-1 og kampen fortsatt i aller høyeste grad i live, ble bytter åpenbart gjort med blikk på tirsdagens kamp mot Atletico. 

Inn kom Arthur og Griezmann, som ikke noen av dem har brakt noe særlig til Barcelonas prosjekt på noe tidspunkt denne sesongen, feil ble begått, et mål ble sluppet inn, og to poeng tapt.

For mange av spillerne var det den siste dråpen i begeret. De vet alle at selv om tittelracet ikke er over ennå, er det vanskelig å se noen måte Barcelona skal ta tre poeng mer enn Real Madrid i de seks siste kampene.

Luis Suarez talte åpenbart på vegne av de fleste spillerne da han, etter å ha blitt spurt om Barcelonas dårlige borteform, kryptisk foreslo at trenerne, ikke spillerne, var de beste til å svare på og analysere hvorfor situasjonen er som den er. Spillerne, hevdet han, ga alt de hadde for laget.

Når sant skal sies, så har Barcelona spilt med høyere press under Quique Setien, samt utviklet et par forskjellige måter måter å få ballen i angrep fra eget forsvar. Men det er vel i grunn det.

Celtas Oscar Garcia har uttalt at han brukte de to siste ukene av før restarten ikke kun til å sørge for at de allerede eksisterende taktiske planene var der, men også til å skape nye, og det er åpenbart at de har forbedret seg nettopp der.

Under Setien er forbedringene minimale, hvis de er der i det hele tatt. På bortebane tok Barcelona i snitt 1,5 poeng under Valverde, mens Setien har 1,33 i snitt pr. kamp på sine seks forsøk.

Mangelen av tillit til treneren baserer seg på ideene han prøver å utføre på treningsfeltet, men også bruken av spillerne han har til disposisjon.

Mange føler at han har vært for treg til å benke en malplassert Griezmann, og enda tregere med å gå maksimalt ut av de ettertraktede talentene Riqui Puig og Ansu Fati, som begge tilfører laget mye.

Ansu Fati gir laget verdifull bredde, og Puig skaper rom og gir dem kvalitet fremover. Endelig brukes de nå mer, men det er litt som å stenge døren til stallen etter at hesten har stukket av. Det er for sent.

Griezmann har vist seg som en enorm skuffelse, selv om det ikke bare er hans egen feil.

Han vet ikke hvordan han skal imponere, og selv om han gjør det som blir krevd av ham, vet han at det ikke er noe som faller ham naturlig.

I rollen som en nummer ni, mellom back og stopper, hvor han skal ta løp inn bak dem, eller hvis brukt som en «vegg» for klikk-klakk-spill med ryggen mot mål, er ikke noe han er komfortabel med. Han setter heller ikke pris på spille bredt på kant, rett og slett fordi han ikke er rask nok til å ta seg forbi forsvarere. Det han er, er en nummer ti, men han har Barcelona allerede én av fra før, og han heter Leo Messi.

Det gikk ikke særlig bra for Griezmann selv før han kom til klubben. Han sa først at han ville til Barcelona, før han i en dokumentar uttalte at han ikke egentlig ville det likevel. Han endret så mening, og ankom til slutt klubben, men da hadde han allerede rukket å irritere omtrent samtlige.

Den eneste løsningen for ham fra da av, var å vinne alle over med innsats på banen, noe han ikke har maktet. Han har ingen synergi med gruppens sentrale spillere, isolert, og det, oppsummert, er nøkkelen til hans manglende suksess i klubben.

Dessverre; å identifisere Barcelonas problemer er langt unna å løse dem, fordi sammenfallende med det store rotet som skjer på banen, er et enda større rot utenfor.

Det som er helt klart, er at ingen forventer at Quique Setien skal lede noe som helst på Camp Nou neste sesong. Det er mindre klart hvem som skal ta over.

Det sittende styret har tidligere gått på Xavi og Pochettino, som begge takket nei, samt Ronald Koeman, som de til slutt var enige om at ikke var et like sikkert spill som Quique Setien på det tidspunktet.

Problemet er at hvis den nye mannen ikke heter Xavi, vil han bare bli en kortsiktig løsning.

Hvis Victor Font vinner valget i 2021, og han høres ut som den ideelle kandidaten – men de som stemmer er konservative og er kanskje ikke klare for så mange endringer som han foreslår – så har han gjort det klinkende klart at det første han vil gjøre, er å ansette Xavi som hovedtrener, uansett hvem som styrer laget på det tidspunktet.

I mellomtiden, til vi kommer til det punktet, forsetter det sittende styret å demonstrere et nivå av ledelse som nesten garanterer at de ikke blir gjenvalgt (styreleder JM Bartomeu er ingen aktuell kandidat, ettersom han har sittet to perioder allerede).

Arthurs exit denne uken, som ble håndtert med brå hast på grensen til det uanstendige, er en sak som beviser nettopp dette. Den brasilianske midtbanemannen, som selv aldri ville forlate klubben, er blitt byttet mot Juventus’ Pjanic og fløy til Torino for medisinsk sjekk etter kampslutt denne helgen, mens han fortsatt hadde på seg Barca-tøy. I dag ble det gjort offisielt. 

Hvorfor denne bråhasten? Handelen ble presset igjennom rett og lett fordi styret var desperate etter å få den på plass før slutten på regnskapet som leveres ved sesongslutt (30. juni) for å unngå noe gjeld vil vises på bunnlinjen. Dette fordi de ville blitt holdt personlig ansvarlig for enhver form for slik gjeld.

«F-ordet» som motiverer dette styret, er åpenbart «finanser» snarere enn «fotball», og de har ingen plan å prate høyt om. Den som kommer etter vil kun bli en bro over til en ny æra.

Det sirkulerer alle mulige slags rykter om en retur for Laporta, med planer om å hente inn Pep Guardiola for å sette igang en ny æra. Jeg tror Pep Guardiola er smartere enn som så.

Dette er ikke tidspunktet å gå til Barcelona, ikke fordi han ikke ville trives med utfordringen det ville vært å redde dem ut av deres nåværende vanskeligheter, men fordi han alltid har sagt at hvis han skal noe sted, så skal det være et sted han kan nyte trenerrollen, snarere enn et sted fylt av friksjon, forvirring og en total mangel av retning, noe som på perfekt vis beskriver situasjonen på Camp Nou.

Barcelonas pengetrøbbel

Avhengig av hvem du tror på – eller leser – har Barcelona anslagsvis 450 millioner fans på verdensbasis, over 200 millioner følgere på sosiale medier, en verdi på rundt 3 milliarder pund (3.36 milliarder euro) og årlige inntekter på rundt 600 millioner pund (674.2 millioner euro). 

Så hvorfor stresser de med å kunne skrape sammen nok penger til å hente Inters argentinske spiss Lautaro Martínez og Juventus’ bosniske midtbanespiller Miralem Pjanić? 

Den gode nyheten er at begge spillerne ønsker seg til Barcelona og har blitt enig med klubben om personlige betingelser. Den dårlige nyheten er at Barcelona ikke har pengene de trenger for å kjøpe dem og ser på løsninger som involverer byttehandler. Og de har ikke kommet til noen enighet med spillernes respektive klubber. 

Ifølge klubbens  beregninger går de glipp av rundt 130 millioner euro på grunn av pandemien. Den eneste måten Barcelona kan skaffe penger på er å selge spillere. Derfor har de, mens de prøver å ikke virke for desperate, brukt katalanske medier for å gjøre det krystallklart hvilke spillere som er til salgs. 

Så den katalanske pressen har koblet spillere som Ivan Rakitic, Arturo Vidal, Arthur, Nelson Semedo og Junior til ulike overganger på en måte som får en til å tenke på sangteksten “We Don’t Want To Lose You But We Think You Ought To Go”. 

Ting må være ordnet før utgangen av regnskapsåret den 30. juni. Innen da må Barcelona skaffe 70 millioner euro eller ha gjeld som kan få alvorlige konsekvenser for styremedlemmer. Hvis klubben står i gjeld ved slutten av deres mandatperiode, som er ved slutten av neste sesong, må de bidra med sine egne personlige midler for å rette opp i situasjonen. 

Både Barcelona og Juventus var interessert i at Arthur skulle dra til den italienske klubben for å gjøre det enklere å få Pjanic den andre veien. Dessverre var ikke Arthur like interessert, og for øyeblikket er ikke Juventus interessert i noen andre av spillerne. 

Lautaro Martínez er sterkt ønsket i Barcelona, men har de råd ? (Foto: Scanpix)

Lautaro Martínez vil mer enn gjerne dra til Barcelona som Luis Suárez’ naturlige arvtaker. Men Inter har ikke noe hastverk med å selge ham, og sier rett og slett “show me the money” til katalanerne. I dette tilfellet vil det si rundt 111 millioner euro. 

Barcelonas mottrekk har vært å tilby 60 millioner euro pluss to spillere, men dette er penger de kun får tak i ved å selge spillere de har i stallen. 

De har imidlertid en verdifull eiendel som denne sesongen har spilt seg inn på Barcelonas førstelag. Jorge Mendes har kommet til Barcelona med et bud på 100 millioner euro for Ansu Fati, visstnok fra Manchester United. En spiller som ikke har stemmerett før i slutten av oktober, når han fyller 18 år. 

Barcelona har indignert svart at han ikke er til salgs, blant annet fordi det skaper et inntrykk i media av at dette er et styre som vil representere klubbens langsiktige interesser, til tross for at Fati kunne ha gitt dem en kortsiktig vei ut av den knipen de nå er i. 

Så hvordan havnet de egentlig i denne situasjonen?

Ikke overraskende er det de enorme spillerlønningene, som tilsvarer rundt 65/70 % av de totale inntektene, som er hovedårsaken til problemene. 

Under unntakstilstanden inngikk man et kompromiss med spillerne om å redusere lønningene. Spillerne ble også enige om å bidra med penger for å dekke tapene til øvrige ansatte i klubben for å sikre at de ikke gikk blakke under krisen. 

Barcelonas manglende evne til å fornye troppen har nå gitt dem et stort problem. Fantastiske spillere som tidligere har gitt klubben så mye og som har hatt en lønn som har økt jevnt og trutt har nå blitt enormt dyre og kostnadskrevende byrder som skviser det økonomiske livet ut av klubben. 

Barcelona-spillernes lønninger er en del av problemet. (Foto: Scanpix)

Off the record har enkelte direktører antydet at tiden kanskje er inne for å slutte mens leken er god, si farvel til disse spillerne og få dem vekk fra lønningslistene. De aller modigste har til og med ymtet frempå om at det samme bør gjøres med Leo Messi. 

Det kommer ikke til å skje. Messi har nå en klausul i kontrakten som gjør at han kan forlate Barcelona etter hver sesong, og Barcelona kommer nå bare til å fornye kontrakten hans på en årlig basis. Tatt i betraktning hans enorme betydning for laget kommer det til å være en prioritering for en hvilken som helst styreleder. 

Foreløpig blir han værende akkurat der han er, og Barcelona må nå bare sette seg ned og vente på å få beskjed om hva han planlegger i fremtiden. 

Barcelona håper at Messi og de andre spillerne i lys av den økonomiske situasjonen klubben befinner seg skal gå med på å redusere lønningene sine med 30 % fra neste sesong. Lykke til med det!

Det første møtet mellom klubbdirektørene og klubbens kapteiner for å diskutere disse planene gikk ikke bra, og ethvert slikt forslag ble umiddelbart avvist.

Men problemet kommer ikke til å forsvinne. Barcelona er nødt til å skaffe en stor sum penger, ikke bare for å kunne signere spillere, men også for å kunne beholde spillere av de kaliberet de har blitt vant til, og rett og slett for å holde klubben gående.

Stadig like ambisiøse har klubben lansert en OTT-strømmetjeneste og Barcelona Studios-selskapet, i håp om å kunne utvikle den digitale businessen til å bli en av sine viktigste inntektskilder. Klubben vil kanskje vurdere å selge en av disse for å skaffe midler. 

Uansett hva som skjer er en ting sikkert. Elefanten i rommet, det alle i klubben virkelig er redd for, er at institusjonen som så lenge har blitt løftet frem som selve essensen og identiteten til Catalonia og “més que un club” (mer enn en klubb) en gang i fremtiden ender opp som intet mer enn den høyt verdsatte kronjuvelen for nok en multimilliardær.

For så godt som alle katalanere, inkludert de som aldri engang har sett en fotballkamp, ville det være utenkelig.

Vi er ikke der helt ennå, men vi kan nærme oss en mexicansk duell. Hvem blunker først? Følg med.

Det koker i Barcelona

I flere år enn det som er sunt har Leo Messis briljans og magi maskert problemene i Barcelona. 

Nå som praktisk talt hele verden er i lockdown på grunn av koronakrisen og live fotball er et fjernt minne, kan ikke lenger Messis talent kamuflere de harde økonomiske og sportslige realitetene klubben står overfor. 

Med anklager om korrupsjon og seks nylig avgåtte styremedlemmer, inkludert visepresident Emili Rousaud som tiltrådte for en måned siden og ble ansett som Bartomeus ideelle etterfølger (av Bartomeu selv!) ved neste års presidentvalg, er dette et Barcelona viklet inn i skandale og i dyp krise. 

Selv om mange ser på Pep Guardiolas Barcelona som det beste klubblaget i fotballens historie bør vi aldri glemme at dette er en klubb som ikke vant sitt første Mesterligatrofé før 1992 og som gikk fra 1960 til 1974 uten å vinne en eneste ligatittel. 

Men selv i klubbens mørkeste periode var det aldri noen som tvilte på klubbens sosiale, økonomiske og sportslige makt. Men denne gangen, med koronaviruset hengende over oss alle, ser ting annerledes ut. Den ubehagelige situasjonen klubben nå befinner seg i er så sjokkerende at det for første gang noensinne snakkes om mulig konkurs. 

Så hvordan endte vi opp her?

Det begynner å bli en stund siden Neymar herjet sammen med Messi og Suárez. (Foto: Scanpix)

Klubbens uheldige håndtering av Neymars overgang til Paris Saint Germain for snaut tre år siden, raskt etterfulgt av å sløse bort rundt 220 millioner euro på spillere som skulle erstatte ham (Coutinho og Dembélé) virker som et greit sted å begynne. 

Kanskje enda verre enn å bare sløse bort pengene var det faktum at de nye signeringene effektivt knuste lønnsstrukturen i klubben. 

Men som alltid i Barcelona kan den tøffe virkeligheten alltid gjemmes bort, i hvert fall midlertidig, ved hjelp av triumfenes glede. Dessverre er det motsatte også sant.

I januar, etter noen uinspirerte opptredener fra Barcelona, fikk Ernesto Valverde sparken på tross av at de ledet La Liga. Sportsdirektør Eric Abidals kommentarer om at oppsigelsen skyltes spillerne og deres manglende innsats og arbeidsvilje snarere enn styret og deres føljetong av inkompetanse på overgangsmarkedet var ikke populære. En av dem som reagerte sterkest var Leo Messi, juvelen i Barcelonas nå vaklende krone. 

Det tilspisset seg da Messi – som ikke er i komfortsonen når han må inn på de politiske sidene av fotballen – minnet Abidal om at han kanskje burde konsentrere seg om å gjøre sin egen jobb ordentlig i stedet for å fokusere på andres innsats.  

Skadeproblemer hos spillere som Luis Suárez og den stadig skadede Dembélé strødde salt i sårene og førte til panikkjøpet av Martin Braithwaite fra Leganes for en mye høyere sum enn det man kunne kjøpt ham for på alle andre tidspunkt. 

Mangelen på en helhetlig plan førte til dårlige prestasjoner på banen og problemer utenfor banen. 

Stakkars Quique Setién oppnådde sitt livs drøm da han takket ja til jobben som ny trener, etter at Xavi (mer om ham senere), Ronald Koeman og Mauricio Pochettino hadde sagt nei. Setiéns drømmejobb kan fort vise seg å bli et mareritt. 

Quique Setién har arvet en rekke utfordringer. (Foto: Scanpix)

Konspirasjoner og listige knep er aldri langt unna i Camp Nous svikefulle marmorhaller, særlig når det nærmer seg valg og de høye herrer kjemper om posisjoner. I slike tider ønsker de som sitter med makten og desperat prøver å beholde den enhver fordel som kan oppnås velkommen, uansett hvilke virkemidler som tas i bruk for å oppnå dem.

Dermed var det duket for 13 Ventures, et selskap som ble engasjert av Barcelona FC for å “overvåke” aktivitet på sosiale medier, noe de ble betalt hele 900 000 euro for. 

En så stor utbetaling ville normalt ha ledet til en automatisk internrevisjon. Dette skjedde ikke fordi honoraret ble delt opp i flere utbetalinger som veldig beleilig falt akkurat under den grensen på 200 000 euro som må overstiges for at en slik undersøkelse skal iverksettes. 

Noen ante ugler i mosen, og en revisjon utført av PricewaterhouseCoopers har bekreftet at klubben betalte et beløp langt over markedspris for tjenestene selskapet tilbød. Undersøkelsene deres vil avsluttes snart og da får vi vite mer om det.

Men hvorfor?

Anklagene går ut på at 13 Ventures i tillegg til å utføre de originale orienteringene også koordinerte en kampanje på sosiale medier mot de elementene – Messi inkludert – som ble ansett å være i opposisjon til klubben og  den sittende presidenten. 

Da Rousaud gikk av og hevdet at noen i klubben “hadde fingrene nede i pengesekken”, var katten virkelig ute av sekken. En indignert Bartomeu, og klubben, truet med å gå rettens vei. Sannheten er selvfølgelig at det siste Barcelona og Bartomeu trenger nå er en etterforskning av hva som har foregått i klubben.

Både Bartoumeu og Abidal har vært i hardt vær. (Foto: Scanpix)

Men det som virkelig endret alt var det ekstremt smittsomme koronaviruset som for tiden holder verden som gissel. 

Barcelonas enorme lønnsutgifter kombinert med tapte TV-inntekter, billettinntekter og den kontinuerlige flommen av turisme de vanligvis nyter godt av betyr at de kommer til å rammes hardere enn mange andre. 

Men selv da klarte styrets inkompetente håndteringen av situasjonen å gjøre ting enda verre enn de allerede var. 

I stedet for å forhandle med spillerne ville klubben ensidig pålegge alle spillerne et lønnskutt på 70 % så lenge Spania var under alarmberedskap, på det tidspunktet over en måned. Spillerne ble ikke imponert. Ikke fordi de fikk lønnen sin redusert, men snarere fordi ingen hadde forsøkt å fortelle dem hva de pengene de skulle gi avkall på skulle brukes til. I tillegg følte de seg presset til å gå med på det da enkelte i ledelsen spredte opplysninger mot spillerne off the record.

Til slutt aksepterte spillerne lønnskuttet, og tok i tillegg et ytterligere kutt på 2% for å bidra til å betale lønna til ansatte som nå egentlig sto uten jobb. Ved et trylleslag hadde spillerne fått det moralske overtaket, og underveis hadde de avslørt styret som ufølsomme, lite empatiske og generelt kaotisk. 

Uten fotballen til å midlertidig skjule den harde virkeligheten videreførtes misnøyen raskt. Bartomeu hadde bedt om at fire styremedlemmer skulle gå av, og trodde det ville vise offentligheten styrken hans. Til slutt trakk seks seg – inkludert Roussaud – i det som ble oppfattet som et veldig offentlig uttrykk for misnøyen med Bartomeus lederskap. 

Av de styremedlemmene han utnevnte i 2015 er bare halvparten igjen. Roussaud ble den sjuende visepresidenten som har forlatt sin stilling under den sittende presidenten. 

Og nå samler gribbene seg, og forretningsmannen Victor Font er den mannen mange mener er den nye kosten som trengs for å rydde opp i alt rotet som for tiden forsøpler Camp Nou. 

Xavi er nå en del av det politiske spillet rundt Barcelona (Foto: Scanpix)

Font er CEO og en av grunnleggerne av telekonsulentfirmaet Delta Partner, grunnleggeren av avisen Ara og den tidligere partneren til Ferran Soriano og Marc Ingla i Cluster Consulting. 

Han er også en hengiven “Cruyffista”, og legger ikke skjul på at han ser for seg at Xavi Hernandez skal gå i bresjen for hans nye prosjekt. Xavi har allerede vist kortene sine ved å uttrykke støtte til Fonte (eller var det kanskje opprinnelige omvendt?) i det kommende valget. I et åpent brev har Font advart om at “det som står på spill er Barça; i fare for økonomisk og moralsk konkurs”. 

Hans radikale plan vil innebære utsettelse av det ekstremt dyre Espai Barça-prosjektet (ombygging av stadion og omgivelsene rundt), og hans “Yes to the Future”-plattform har bedt styret forklare på en “transparent måte den økonomiske situasjonen og den totale gjelden klubben har, og i hvilken grad det begrenser handlingsplanen på kort sikt”. 

I kunngjøringen understrekes det at “Man må starte på bunn, styringsmodellen fungerer ikke lenger”. 

Det er umulig å fullt ut forstå hva som kommer til å skje ikke bare med fotballen, men med verden generelt mens dette viruset fortsetter å herje planeten. Den ene tingen vi vet med sikkerhet er at denne krisen har brakt spenningene som bobler rundt i Barcelona til kokepunktet. Når verden vender tilbake til en slags normalitet vil Bartomeu bruke de siste tolv månedene av sin regjeringstid (han kan ikke selv stille som kandidat etter to perioder) på å prøve å komme seg trygt i havn. 

Det store spørsmålet er om Barcelona FC gjør det. 

Drama i kulissene

Ting begynner å bli virkelig røft og stygt i Barcelona, og da snakker jeg ikke om de rekordhøye 30 frisparkene Getafe lagde da de tapte knepent på Camp Nou forrige lørdag. 

Når det gjelder slag under beltestedet og usmakelig og samvittighetsløs taktikk er det som foregår ute på banen selve personifiseringen av selvbeherskelse og anstendighet sammenlignet med de machiavelliske intrigene som med jevne mellomrom dukker opp i Barcelona-styrets komplekse verden. 

Radiostasjonen Cadena Ser påstår at styret gjennom et selskap kalt I3 Ventures betalte for at innflytelsesrike kontoer i sosiale medier skulle hjelpe dem med å bevare klubbens image og samtidig angripe andre personer tilknyttet klubben. Det er her viktig å påpeke at klubben har kommet med en uttalelse der de benekter disse anklagene på det aller sterkeste. 

Blant de påstått utpekte målene finner vi Messi, kona hans, Xavi, Puyol, Guardiola og Victor Font, som for tiden er en av favorittene til å ta over som klubbpresident når det neste valget avholdes i 2021. 

I en uttalelse der de truer med å gå rettens vei mot alle som er villige til å gjenta anklagene sier klubben: 

“I3 Ventures, en tjenesteleverandør for klubben, har ikke noen forbindelse med de nevnte kontoene, og hvis noen form for forbindelse skulle komme frem, vil klubben umiddelbart avslutte de kontraktmessige avtalene og iverksette alle nødvendige rettslige tiltak for å forsvare sine interesser.”

Akkurat som såpeoperaen Barcelona FC vil denne historien selvsagt rulle videre, og er en påminnelse om at man innad i klubben har to distinkte fraksjoner som hele tiden kniver om makt og posisjoner. 

I det ene hjørnet har man tilhengerne til klubbpresident Josep Maria Bartomeu og den tidligere presidenten Sandro Rosells åndsretning. Ikke glemt at Rosell var visepresidentkandidaten til ekspresident Joan Laporta, men så ble Laportas erkefiende etter at duoen nådde toppen i klubben. Senere tilbrakte han 20 måneder i det spanske fengselssystemet på grunn av anklager (senere motbevist) om hvitvasking av penger fra tv-rettigheter til Brasils fotballkamper og en sponsoravtale med Nike. 

Bartomeu, Setién og Eric Abidal. (Foto: Scanpix)

I det andre hjørnet finner du tilhengerne av Pep Guardiola/Johan Cruyff-filosofien (for eksempel Laporta), og det har florert rykter en stund nå om en påstått kampanje mot Guardiola iscenesatt av den andre siden.  

Man pleide alltid å anta at slike ubehagelige situasjoner stammet fra Madrid. Hvis anklagene om at det hele faktisk ble iscenesatt fra innsiden av klubben selv stemmer – og jeg gjentar at klubben benekter det på det sterkeste – er det helt utrolig. 

Det er en skandale som ikke kommer til å forsvinne med det første, og en ytterligere indikasjon på den manglende forutseenheten og visjonene hos klubbens nåværende styreleder og hans sportsdirektør, den tidligere spilleren Eric Abidal – den femte i hans periode. 

Nylig klarte Abidal å irritere hele Barcelona-troppen ved å anklage “noen” av spillerne for å være ansvarlige for at Ernesto Valverde fikk sparken fordi de ikke jobbet hardt nok.  

“Navngi de du mener eller hold munn og konsentrer deg om å gjøre din egen jobb”, var Leo Messis ikke unaturlige svar da han rimelig nok hevdet at hvis Abidal ikke ville si hvem han snakket om, ville alle spillerne bli svertet av det samme stigmaet. 

Med tanke på at Messi har en klausul i kontrakten sin som sier at han kan forlate klubben etter sesongen hvis han ønsker det, var det sannsynligvis ikke den mest taktfulle inngripenen franskmannen har gjort. Det er heller ikke første gang Abidals innblanding bare har skapt problemer og dårlig stemning. 

Forvirringen hersket da avgjørelsen ble tatt om at man skulle ta avskjed med Valverde, og det ble enda mer innviklet da det ble bestemt at de skulle besøke Xavi Hernandez i Qatar for det mange følte var en formalitet av et jobbintervju.  

To møter fant sted mellom Xavi og Abidal, som også hadde med seg administrerende direktør Oscar Grau. På det første møtet fikk Xavi spørsmål om han kunne ta over klubben med umiddelbar virkning. 

Xavi var ønsket av klubben, men takket nei. (Foto: Scanpix)

“Ro ned, hvorfor slikt hastverk?”, ser ut til å ha vært svaret fra Xavi, som tidligere hadde gjort det helt klart at han vil støtte Victor Font i det kommende presidentvalget i 2021. Font er motpolen til Baromeus linje, og en av de som ifølge påstandene skal ha vært et av målene for negative omtaler i sosiale medier. 

På møte nummer to satte Xavi sammen en idé om hva han ønsket og hva hans langsiktige plan for den sportslige strukturen i klubben var. Det ble umiddelbart tydelig at de ikke kom til å bli enige. 

Xavi så for seg et system som ligner på det de har i Bayern München, med tidligere spillere sterkere involvert i driften av klubben; et system som utnytter spillere som Puyol, og i fremtiden spillere som Piqué; spillere som forsto hvorfor Barcelona hadde hatt så stor suksess det siste tiåret. 

Realiteten for øyeblikket er at klubben har utfordringer, økonomien er ikke alt det de hevder den er og det er problemer med å få visse signeringer på plass. 

Etter at Dembélé pådro seg en langtidsskade fikk klubben på mandag beskjed om at de har fått dispensasjon til å signere en spiss. Navn som Leganes-spissen Martin Braithwaite, Getafes Ángel, Lucas Pérez i Alavés og Betis-spiss Loren har plutselig blitt en del av bildet. Alle er gode valg og alle er spillere som på kort sikt vil kunne bidra. 

Men Barcelona har ikke gode meritter når det gjelder denne typen kjøp. 

Kevin-Prince Boatengs låneopphold fra italienske Sassuolo viste seg å bli en fiasko. Det samme gjaldt overgangen til Jean-Clair Todibo, som gir enda mer grunn til bekymring fordi den vitner om mangelen på en bærekraftig plan i Barcelona når det gjelder å få tak i den typen unge kvalitetsspillere  som senere kan utvikle seg til stjerner i klubben. 

Real Madrid har vist vei ved å investere i spillere som Rodrygo og Vinicius som de håper og tror de kan videreutvikle i klubben og gjøre til stjerner verdt sin vekt i gull.  

Samtidig har de også en rekke spillere fra øverste hylle ute på lån; spillere som Martin Ødegaard (Real Sociedad), Kubo (Mallorca), Hakimi (Borussia Dortmund) og Ceballos (Arsenal), spillere som blomstrer i andre klubber, men fortsatt er klubbens eiendel i lang tid fremover.  

Bartomeu og co ønsker å hente Neymar tilbake til Barcelona (Foto: Scanpix)

Bartomeus hovedmål nå ser ut til å være å få Neymar tilbake til klubben nå til sommeren. I så fall vil han kunne skryte av at han har forblitt trofast til mandatet sitt. Det bør sette hans foretrukne presidentkandidat – hvem nå en det blir – i en god posisjon før valget i 2021.

Dessverre kan den pågående skandalen bety at valget kanskje skjer tidligere, og det er foreløpig ingen som står klar til å overta stafettpinnen og føre prosjektet hans videre. I mellomtiden går det rykter om at Joan Laporta kanskje er på nippet til å gjøre comeback.

Det kan hende de lykkes med å signere Neymarm, men i så fall må noe annet nedprioriteres og de vil måtte redusere kostnadene andre steder i troppen.  Slik ting er nå, på tross av at de er den rikeste klubben i verden, bruker de rundt 70 % av sine kolossale inntekter på lønn alene. Det er på et nivå som hindrer klubben i å vokse på den måten de ønsker. 

Og midt i all politikken og forvirringen har Leo Messi en klausul i kontrakten sin som gir ham full kontroll over sin egen fremtid. 

Jeg tror at han sannsynligvis blir i klubben i det minste til 2021, sannsynligvis frem til VM i 2022, som kan bli hans avskjedsbrev til fotballens verden. Hva som da skjer må gudene vite. 

Det første glimtet av Setiéns Barcelona

Allerede etter den første kampen er det mer enn nok som tyder på at Quique Setién, den nye mannen i uriasposten på Camp Nou, kommer til å tilføre Barcelona noe nytt mellom nå og sesongslutten. 

Den generelle konsensusen var at Barcelonas 1-0-seier over Granada var vakrere enn de forestillingene man fikk servert under Ernesto Valverde. Og ikke overraskende, med tanke på at Setién helhjertet sverger til Cruyff og Guardiolas lærebok, var det en kamp som førte til prisverdige sammenligninger med det gamle Barcelona fra Pep-æraen. 

Det visuelle inntrykket støttes opp av statistikken, som viste at Barcelona hadde drøyt 1000 pasninger og vanvittige 82 % ballbesittelse, som er det tredje høyeste man noengang har sett i Barcelona. Første- og andreplassen kom med lag som spilte under den krevende læremesteren Guardiola.  

De gode nyhetene er at Quique ser ut til å ha fått en pangstart ved at han har etablert et umiddelbar bånd både med media og mange av supporterne som har krevd at man skulle vende tilbake til det de anser som den klassiske Barcelona-stilen. 

Det er de gode nyhetene. Dessverre frykter  jeg at de kommer til å bli veldig skuffet hvis de tror at man umiddelbart kan oppnå den samme suksessen som Peps Barcelona bare ved å ha den samme spillestilen. 

Men hvis et av Setiéns hovedmål var å vise sine gode intensjoner, gjorde han definitivt det selv med byttene han foretok seg fra benken. Det å bytte inn den 20 år gamle akademispilleren og Barca B-stjernen Riqui Puig for Ivan Rakitic i det 71. minuttet var en kraftig intensjonserklæring fra den nye treneren, og det ble veldig godt mottatt av både pressen og publikum. 

20 år gamle Riqui Puig fikk endelig sjansen på Camp Nou. (Foto: Scanpix)

For mange i mediene var Valverdes motvilje mot å gi Puig sjansen en gyllen anledning til å kritisere ham. Sannheten er at Barcelonas tidligere trener ville hatt problemer med å bruke ham på sin midtbane, spesielt når han hadde spillere som Arturo Vidal, Rakitic og De Jong tilgjengelig. 

Valverdes tilnærming hadde mer behov for midtbanespillere som var taktisk disiplinerte og i stand til å utnytte rom både med og uten ball, mens de så etter muligheter til å sette i gang raske overganger. Riqui Puigs styrker passer mye bedre til Setiéns ballbesittende fotball der kjappe og uavbrutte pasninger garanterer at man opprettholder rytmen og flyten i spillet. 

Riqui Puig får utvilsomt en mer relevant rolle med Setién enn han noensinne ville fått med Valverde. Man kan trygt å anta at dette kan være starten på et nytt og produktivt kapittel i fotballivet til den unge offensive midtbanespilleren som vokste opp i Matadepera, en liten by rundt 40 kilometer nord for Barcelona. 

Da Puig kom inn ble han med letthet en del av Barcelonas pasningsspill med pasninger på én og to touch. Det må likevel sies at selv om tegnene er gode, var dette langt fra en perfekt forestilling fra dem.

Ansu Fati imponerte på vingen i første omgang, men ble mer anonym i andre omgang da Granada gjorde det vanskelig for ham ved å ligge dypt og forsvare seg.

Messi spilte falsk nier, og vi fikk alle en følelse av deja vu mens vi var vitne til at Barcelona i Setiéns system vendte tilbake et Guardiola-lignende energisk og intensivt høyt press

Messi ble den eneste målscoreren i Setiéns debut. (Foto: Scanpix)

En annen nyhet var en trebacks-linje når de angrep, der høyreback Sergi Roberto fikk ansvar defensivt sammen med de to midtstopperne, mens Jordi Alba tok sine løp opp og ned i banen fra sin plass på venstre back. 

I praksis en 3-5-2-formasjon med mange spillere på midten, noe som betydde at det alltid var tilgjengelige spillere som kunne gå i press hver gang de mistet ballen, og også mange nok til å kunne skape overtall i områder der de kunne overmanne og overkjøre motstanderen. 

Alt i alt så vi en mer dynamisk tilnærming, selv om det ble mer problematisk for dem da Granada ble tvunget til å forsvare seg fra kanten av sin egen 16-meter etter at de ble redusert til ti mann. 

Vi har sett at mange klubber – inkludert Manchester City og Liverpool – ofte sliter når de plutselig må tilpasse seg til å spille mot et lag som plutselig er satt opp annerledes taktisk etter å ha fått en mann utvist. Barcelona var intet unntak. 

I det siste har det ikke blitt lagt vekt på å skape forhold som gjør at man kan bryte ned denne spesifikke defensive formasjonen. Jeg har følelsen av at det nye regimet innen kort tid vil jobbe hardere på treningsøktene for å prøve å skape et system som kan plassere flere spillere i posisjoner der de kan slå de boksåpnerpasningene som til slutt kommer til å kjennetegne Setiéns Barcelona. 

Som alltid vil du ha tvilerne, de som etter kampen hevdet at dette var det samme gamle Barcelona med mange pasninger, men lite dybde eller kreativitet, og med den samme avhengigheten av Messi. 

Men etter kun én kamp må tvilen komme Quique Setién til gode. Jeg tror spillerne følte at tiden var inne for å ta avskjed med Valverde, og at de har ønsket Setién velkommen. En mann som ikke har nølt med å rose spillerne sine opp i skyene, men en mann som ikke desto mindre vil være den første til å kreve mye mer av dem alle sammen. Kun det beste er godt nok. 

Barcelona på bedringens vei

Nok et hat trick fra Messi – han har 35 hat trick i La Liga nå… og det kan fort bli flere – en sylfrekk hælflikkscoring fra Luis Suárez, og nok en modig, men til slutt maktesløs motstander valset over på amfiteateret Camp Nou. 

Ting er igjen som det pleier å være i Catalonias hovedstad; Barcelona ser endelig ut til å ha funnet mojoen sin igjen, og det kan vise seg å være veldig dårlige nyheter for Real Madrid, i og med at sesongens første Clásico bare er én uke unna. 

Vi har blitt så vant til å se Messi levere kamper i verdensklasse gang etter gang at det nesten har blitt regelen snarere enn unntaket. 

Men Barcelonas 5-2-seier over Mallorca var vel så interessant av to andre viktige grunner, nemlig gjenoppblomstringen av midtbanevirtuosen Ivan Rakitic og det som ser ut til å være den etterlengtede aksepten av Antoine Griezmann som en viktig del av Barcelonas angrep. 

Det faktum at den merkbare forbedringen i Barcelonas form sammenfaller med at kroaten er tilbake i startelleveren er ingen tilfeldighet. 

For to somre siden fikk Rakitic et massivt tilbud fra Paris Saint Germain som han grublet lenge og grundig over før han til slutt ble overtalt av Valverde til å bli. 

Hvis det er noe vi vet om fotball, så er det at fotballen har sin egen logikk, eller mer presist, ingen logikk i det hele tatt. Etter at Rakitic ble fortalt at han var en del av Valverdes planer, bestemte treneren seg tolv måneder senere for at han ikke var det likevel og at det han virkelig trengte var friskere bein enn Rakitic og Busquets. 

Å si at Rakitic var skuffet er en underdrivelse. I oktober sa han til media at “Jeg vil spille, jeg ble ikke værende i Barcelona bare for å nyte byen og rusle på stranda.” 

Irritasjonen hans ble forsterket av det faktum at klubben ikke kom tilbake til ham med et tilbud om ny kontrakt etter at han hadde fått beskjed om at de trengte ham. 

Rakitic er tilbake i varmen- (Foto: Scanpix)

Nå er det helomvending igjen, Valverde har kommet frem til at Rakitic faktisk er den spilleren han trenger i de store kampene. Da de begge var i Sevilla pleide Unai Emery å referere til Rakitic som “Mr Midfield”, enkelt og greit fordi det ikke er noen aspekter ved den posisjonen han ikke kan utføre med glans. 

Hans prestasjoner siden han ble brakt tilbake i folden har virkelig bevist Emerys poeng. 

Rakitic strør pasninger rundt seg med kun én touch, dekker rommene Messi etterlater seg, kommer på løp, skyter fra utenfor 16-meteren, tar cornerne, kommer seg inn i boksen. Faktisk gjør han omtrent alt som kreves av en perfekt Barcelona-midtbanespiller.  

Mot Mallorca spilte han ut mot flankene ved enhver anledning. Han dekket rommet som ble etterlatt når Frenkie de Jong, som han gjør mer og mer i Barcelona nå om dagen, gikk på et av sine diagonale løp, og alt i alt ga han den sårt tiltrengte balansen laget ofte har manglet i det siste. 

Problemet er at den fornemmelsen du får når du snakker med mange i Barcelona er at de føler spillere som Rakitic og Busquets bare vil ta deg et stykke på vei, sannsynligvis rundt semifinalene i Champions League. Og la oss ikke glemme, med all respekt for motstanderne, at det tross alt bare var Mallorca de spilte mot. Oppfatningen er at om man skal komme seg til finalen i Champions League, trenger man noe annet. 

Rakitic har vært i Valverdes startellevere kun fire ganger denne sesongen, inkludert Barcelonas tre siste kamper. 

Før det var sist gang han var blant de elleve utvalgte helt tilbake i september, da de tapte borte mot Granada og han ble byttet ut etter 62 minutter. 

Men Barcelonas oppadgående formkurve sammenfaller med at han kom inn som innbytter mot Leganés da det sto 1-1, og Barcelona til slutt vant 2-1. Så fulgte lagets beste prestasjoner denne sesongen mot Borussia Dortmund, Atlético Madrid og nå nylig mot Mallorca. 

Bruken av Antoine Griezmann i en ny rolle er en annen viktig faktor i Barcelonas renesanse. 

Det er verdt å merke seg at Barcelonas fronttrio har scoret til sammen 25 mål, noe som er mer enn det totale antallet mål 15 andre lag i La Liga har scoret. Endelig ser det ut til at det er i ferd med å utvikle seg en personlig kjemi mellom Griezmann og Messi. 

Antoine Griezmann begynner om sider å finne seg til rette. (Foto: Scanpix)

Hvorfor det har tatt så lang tid er kanskje verdt å forklare. 

For to somre siden snakket alle om at Griezmann kom til å dra fra Atlético til Barcelona. Alle de store kanonene i klubben la hodet på blokka og bestemte seg for å støtte overgangen, bare for å se Griezmann ombestemme seg og velge å bli værende i Atlético. 

Omtrent halvannen måned senere innså han at han hadde gjort en feil, og kontaktet Barcelona og sa at han nå hadde lyst til å komme til Barcelona. 

Brent barn skyr ilden; neste gang overgangen ble brakt på banen, hold de toneangivende spillerne tankene sine for seg selv. Da overgangen skjedde var det nå opp til Griezmann å bevise både personlig og profesjonelt at han fortjener en plass øverst ved bordet i Barcelona. 

Griezmann har allerede blitt sitert på at han ikke har så mye sosial kontakt med verken Messi eller Luis Suárez, men Barcelonas stigende form antyder at dette er i ferd med å endre seg, og endrer seg fordi han tilpasser seg til det som kreves av ham. 

Opprinnelige ble han plassert til venstre i angrepsrekka og noen ganger som en nier, men i realiteten fungerte det ikke. Nå som Messi er litt mindre dominerende i de sentrale områdene mellom linjene, får Griezmann muligheten til å utnytte det rommet i en slags 10er-rolle fra venstre.

Derfra kan han bidra med assister fordi han har en god førstetouch og kan spille vegg med Messi, og han kan komme på løp bak backen og midtstopperen der Messi også kan finne ham. 

Han kan skyte, kombinere med Suárez, som selv bruker mindre rom enn han har gjort tidligere, og han kan bygge en trekant mellom dem i en ny posisjon som passer ham bedre. Uansett hvor han har spilt har han vært bedre når han blir brukt som en link-spiller.

Han er ikke en fantastisk dribler og heller ikke dominerende en mot en. Hans nye rolle vil hjelpe både spilleren og klubben med å blomstre. 

Men vi må vente og se hvor mye dette Barcelona-laget har, eller ikke har, forbedret seg. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge. Neste onsdag kommer Real Madrid til Barcelona for å spille sesongens første El Clásico. 

Det kommer til å bli virkelig interessant.