Avhengig av hvem du tror på – eller leser – har Barcelona anslagsvis 450 millioner fans på verdensbasis, over 200 millioner følgere på sosiale medier, en verdi på rundt 3 milliarder pund (3.36 milliarder euro) og årlige inntekter på rundt 600 millioner pund (674.2 millioner euro). 

Så hvorfor stresser de med å kunne skrape sammen nok penger til å hente Inters argentinske spiss Lautaro Martínez og Juventus’ bosniske midtbanespiller Miralem Pjanić? 

Den gode nyheten er at begge spillerne ønsker seg til Barcelona og har blitt enig med klubben om personlige betingelser. Den dårlige nyheten er at Barcelona ikke har pengene de trenger for å kjøpe dem og ser på løsninger som involverer byttehandler. Og de har ikke kommet til noen enighet med spillernes respektive klubber. 

Ifølge klubbens  beregninger går de glipp av rundt 130 millioner euro på grunn av pandemien. Den eneste måten Barcelona kan skaffe penger på er å selge spillere. Derfor har de, mens de prøver å ikke virke for desperate, brukt katalanske medier for å gjøre det krystallklart hvilke spillere som er til salgs. 

Så den katalanske pressen har koblet spillere som Ivan Rakitic, Arturo Vidal, Arthur, Nelson Semedo og Junior til ulike overganger på en måte som får en til å tenke på sangteksten «We Don’t Want To Lose You But We Think You Ought To Go». 

Ting må være ordnet før utgangen av regnskapsåret den 30. juni. Innen da må Barcelona skaffe 70 millioner euro eller ha gjeld som kan få alvorlige konsekvenser for styremedlemmer. Hvis klubben står i gjeld ved slutten av deres mandatperiode, som er ved slutten av neste sesong, må de bidra med sine egne personlige midler for å rette opp i situasjonen. 

Både Barcelona og Juventus var interessert i at Arthur skulle dra til den italienske klubben for å gjøre det enklere å få Pjanic den andre veien. Dessverre var ikke Arthur like interessert, og for øyeblikket er ikke Juventus interessert i noen andre av spillerne. 

Lautaro Martínez vil mer enn gjerne dra til Barcelona som Luis Suárez’ naturlige arvtaker. Men Inter har ikke noe hastverk med å selge ham, og sier rett og slett “show me the money” til katalanerne. I dette tilfellet vil det si rundt 111 millioner euro. 

Barcelonas mottrekk har vært å tilby 60 millioner euro pluss to spillere, men dette er penger de kun får tak i ved å selge spillere de har i stallen. 

De har imidlertid en verdifull eiendel som denne sesongen har spilt seg inn på Barcelonas førstelag. Jorge Mendes har kommet til Barcelona med et bud på 100 millioner euro for Ansu Fati, visstnok fra Manchester United. En spiller som ikke har stemmerett før i slutten av oktober, når han fyller 18 år. 

Barcelona har indignert svart at han ikke er til salgs, blant annet fordi det skaper et inntrykk i media av at dette er et styre som vil representere klubbens langsiktige interesser, til tross for at Fati kunne ha gitt dem en kortsiktig vei ut av den knipen de nå er i. 

Så hvordan havnet de egentlig i denne situasjonen?

Ikke overraskende er det de enorme spillerlønningene, som tilsvarer rundt 65/70 % av de totale inntektene, som er hovedårsaken til problemene. 

Under unntakstilstanden inngikk man et kompromiss med spillerne om å redusere lønningene. Spillerne ble også enige om å bidra med penger for å dekke tapene til øvrige ansatte i klubben for å sikre at de ikke gikk blakke under krisen. 

Barcelonas manglende evne til å fornye troppen har nå gitt dem et stort problem. Fantastiske spillere som tidligere har gitt klubben så mye og som har hatt en lønn som har økt jevnt og trutt har nå blitt enormt dyre og kostnadskrevende byrder som skviser det økonomiske livet ut av klubben. 

Off the record har enkelte direktører antydet at tiden kanskje er inne for å slutte mens leken er god, si farvel til disse spillerne og få dem vekk fra lønningslistene. De aller modigste har til og med ymtet frempå om at det samme bør gjøres med Leo Messi. 

Det kommer ikke til å skje. Messi har nå en klausul i kontrakten som gjør at han kan forlate Barcelona etter hver sesong, og Barcelona kommer nå bare til å fornye kontrakten hans på en årlig basis. Tatt i betraktning hans enorme betydning for laget kommer det til å være en prioritering for en hvilken som helst styreleder. 

Foreløpig blir han værende akkurat der han er, og Barcelona må nå bare sette seg ned og vente på å få beskjed om hva han planlegger i fremtiden. 

Barcelona håper at Messi og de andre spillerne i lys av den økonomiske situasjonen klubben befinner seg skal gå med på å redusere lønningene sine med 30 % fra neste sesong. Lykke til med det!

Det første møtet mellom klubbdirektørene og klubbens kapteiner for å diskutere disse planene gikk ikke bra, og ethvert slikt forslag ble umiddelbart avvist.

Men problemet kommer ikke til å forsvinne. Barcelona er nødt til å skaffe en stor sum penger, ikke bare for å kunne signere spillere, men også for å kunne beholde spillere av de kaliberet de har blitt vant til, og rett og slett for å holde klubben gående.

Stadig like ambisiøse har klubben lansert en OTT-strømmetjeneste og Barcelona Studios-selskapet, i håp om å kunne utvikle den digitale businessen til å bli en av sine viktigste inntektskilder. Klubben vil kanskje vurdere å selge en av disse for å skaffe midler. 

Uansett hva som skjer er en ting sikkert. Elefanten i rommet, det alle i klubben virkelig er redd for, er at institusjonen som så lenge har blitt løftet frem som selve essensen og identiteten til Catalonia og “més que un club” (mer enn en klubb) en gang i fremtiden ender opp som intet mer enn den høyt verdsatte kronjuvelen for nok en multimilliardær.

For så godt som alle katalanere, inkludert de som aldri engang har sett en fotballkamp, ville det være utenkelig.

Vi er ikke der helt ennå, men vi kan nærme oss en mexicansk duell. Hvem blunker først? Følg med.

Ting begynner å bli virkelig røft og stygt i Barcelona, og da snakker jeg ikke om de rekordhøye 30 frisparkene Getafe lagde da de tapte knepent på Camp Nou forrige lørdag. 

Når det gjelder slag under beltestedet og usmakelig og samvittighetsløs taktikk er det som foregår ute på banen selve personifiseringen av selvbeherskelse og anstendighet sammenlignet med de machiavelliske intrigene som med jevne mellomrom dukker opp i Barcelona-styrets komplekse verden. 

Radiostasjonen Cadena Ser påstår at styret gjennom et selskap kalt I3 Ventures betalte for at innflytelsesrike kontoer i sosiale medier skulle hjelpe dem med å bevare klubbens image og samtidig angripe andre personer tilknyttet klubben. Det er her viktig å påpeke at klubben har kommet med en uttalelse der de benekter disse anklagene på det aller sterkeste. 

Blant de påstått utpekte målene finner vi Messi, kona hans, Xavi, Puyol, Guardiola og Victor Font, som for tiden er en av favorittene til å ta over som klubbpresident når det neste valget avholdes i 2021. 

I en uttalelse der de truer med å gå rettens vei mot alle som er villige til å gjenta anklagene sier klubben: 

“I3 Ventures, en tjenesteleverandør for klubben, har ikke noen forbindelse med de nevnte kontoene, og hvis noen form for forbindelse skulle komme frem, vil klubben umiddelbart avslutte de kontraktmessige avtalene og iverksette alle nødvendige rettslige tiltak for å forsvare sine interesser.”

Akkurat som såpeoperaen Barcelona FC vil denne historien selvsagt rulle videre, og er en påminnelse om at man innad i klubben har to distinkte fraksjoner som hele tiden kniver om makt og posisjoner. 

I det ene hjørnet har man tilhengerne til klubbpresident Josep Maria Bartomeu og den tidligere presidenten Sandro Rosells åndsretning. Ikke glemt at Rosell var visepresidentkandidaten til ekspresident Joan Laporta, men så ble Laportas erkefiende etter at duoen nådde toppen i klubben. Senere tilbrakte han 20 måneder i det spanske fengselssystemet på grunn av anklager (senere motbevist) om hvitvasking av penger fra tv-rettigheter til Brasils fotballkamper og en sponsoravtale med Nike. 

I det andre hjørnet finner du tilhengerne av Pep Guardiola/Johan Cruyff-filosofien (for eksempel Laporta), og det har florert rykter en stund nå om en påstått kampanje mot Guardiola iscenesatt av den andre siden.  

Man pleide alltid å anta at slike ubehagelige situasjoner stammet fra Madrid. Hvis anklagene om at det hele faktisk ble iscenesatt fra innsiden av klubben selv stemmer – og jeg gjentar at klubben benekter det på det sterkeste – er det helt utrolig. 

Det er en skandale som ikke kommer til å forsvinne med det første, og en ytterligere indikasjon på den manglende forutseenheten og visjonene hos klubbens nåværende styreleder og hans sportsdirektør, den tidligere spilleren Eric Abidal – den femte i hans periode. 

Nylig klarte Abidal å irritere hele Barcelona-troppen ved å anklage “noen” av spillerne for å være ansvarlige for at Ernesto Valverde fikk sparken fordi de ikke jobbet hardt nok.  

“Navngi de du mener eller hold munn og konsentrer deg om å gjøre din egen jobb”, var Leo Messis ikke unaturlige svar da han rimelig nok hevdet at hvis Abidal ikke ville si hvem han snakket om, ville alle spillerne bli svertet av det samme stigmaet. 

Med tanke på at Messi har en klausul i kontrakten sin som sier at han kan forlate klubben etter sesongen hvis han ønsker det, var det sannsynligvis ikke den mest taktfulle inngripenen franskmannen har gjort. Det er heller ikke første gang Abidals innblanding bare har skapt problemer og dårlig stemning. 

Forvirringen hersket da avgjørelsen ble tatt om at man skulle ta avskjed med Valverde, og det ble enda mer innviklet da det ble bestemt at de skulle besøke Xavi Hernandez i Qatar for det mange følte var en formalitet av et jobbintervju.  

To møter fant sted mellom Xavi og Abidal, som også hadde med seg administrerende direktør Oscar Grau. På det første møtet fikk Xavi spørsmål om han kunne ta over klubben med umiddelbar virkning. 

“Ro ned, hvorfor slikt hastverk?”, ser ut til å ha vært svaret fra Xavi, som tidligere hadde gjort det helt klart at han vil støtte Victor Font i det kommende presidentvalget i 2021. Font er motpolen til Baromeus linje, og en av de som ifølge påstandene skal ha vært et av målene for negative omtaler i sosiale medier. 

På møte nummer to satte Xavi sammen en idé om hva han ønsket og hva hans langsiktige plan for den sportslige strukturen i klubben var. Det ble umiddelbart tydelig at de ikke kom til å bli enige. 

Xavi så for seg et system som ligner på det de har i Bayern München, med tidligere spillere sterkere involvert i driften av klubben; et system som utnytter spillere som Puyol, og i fremtiden spillere som Piqué; spillere som forsto hvorfor Barcelona hadde hatt så stor suksess det siste tiåret. 

Realiteten for øyeblikket er at klubben har utfordringer, økonomien er ikke alt det de hevder den er og det er problemer med å få visse signeringer på plass. 

Etter at Dembélé pådro seg en langtidsskade fikk klubben på mandag beskjed om at de har fått dispensasjon til å signere en spiss. Navn som Leganes-spissen Martin Braithwaite, Getafes Ángel, Lucas Pérez i Alavés og Betis-spiss Loren har plutselig blitt en del av bildet. Alle er gode valg og alle er spillere som på kort sikt vil kunne bidra. 

Men Barcelona har ikke gode meritter når det gjelder denne typen kjøp. 

Kevin-Prince Boatengs låneopphold fra italienske Sassuolo viste seg å bli en fiasko. Det samme gjaldt overgangen til Jean-Clair Todibo, som gir enda mer grunn til bekymring fordi den vitner om mangelen på en bærekraftig plan i Barcelona når det gjelder å få tak i den typen unge kvalitetsspillere  som senere kan utvikle seg til stjerner i klubben. 

Real Madrid har vist vei ved å investere i spillere som Rodrygo og Vinicius som de håper og tror de kan videreutvikle i klubben og gjøre til stjerner verdt sin vekt i gull.  

Samtidig har de også en rekke spillere fra øverste hylle ute på lån; spillere som Martin Ødegaard (Real Sociedad), Kubo (Mallorca), Hakimi (Borussia Dortmund) og Ceballos (Arsenal), spillere som blomstrer i andre klubber, men fortsatt er klubbens eiendel i lang tid fremover.  

Bartomeus hovedmål nå ser ut til å være å få Neymar tilbake til klubben nå til sommeren. I så fall vil han kunne skryte av at han har forblitt trofast til mandatet sitt. Det bør sette hans foretrukne presidentkandidat – hvem nå en det blir – i en god posisjon før valget i 2021.

Dessverre kan den pågående skandalen bety at valget kanskje skjer tidligere, og det er foreløpig ingen som står klar til å overta stafettpinnen og føre prosjektet hans videre. I mellomtiden går det rykter om at Joan Laporta kanskje er på nippet til å gjøre comeback.

Det kan hende de lykkes med å signere Neymarm, men i så fall må noe annet nedprioriteres og de vil måtte redusere kostnadene andre steder i troppen.  Slik ting er nå, på tross av at de er den rikeste klubben i verden, bruker de rundt 70 % av sine kolossale inntekter på lønn alene. Det er på et nivå som hindrer klubben i å vokse på den måten de ønsker. 

Og midt i all politikken og forvirringen har Leo Messi en klausul i kontrakten sin som gir ham full kontroll over sin egen fremtid. 

Jeg tror at han sannsynligvis blir i klubben i det minste til 2021, sannsynligvis frem til VM i 2022, som kan bli hans avskjedsbrev til fotballens verden. Hva som da skjer må gudene vite. 

Allerede etter den første kampen er det mer enn nok som tyder på at Quique Setién, den nye mannen i uriasposten på Camp Nou, kommer til å tilføre Barcelona noe nytt mellom nå og sesongslutten. 

Den generelle konsensusen var at Barcelonas 1-0-seier over Granada var vakrere enn de forestillingene man fikk servert under Ernesto Valverde. Og ikke overraskende, med tanke på at Setién helhjertet sverger til Cruyff og Guardiolas lærebok, var det en kamp som førte til prisverdige sammenligninger med det gamle Barcelona fra Pep-æraen. 

Det visuelle inntrykket støttes opp av statistikken, som viste at Barcelona hadde drøyt 1000 pasninger og vanvittige 82 % ballbesittelse, som er det tredje høyeste man noengang har sett i Barcelona. Første- og andreplassen kom med lag som spilte under den krevende læremesteren Guardiola.  

De gode nyhetene er at Quique ser ut til å ha fått en pangstart ved at han har etablert et umiddelbar bånd både med media og mange av supporterne som har krevd at man skulle vende tilbake til det de anser som den klassiske Barcelona-stilen. 

Det er de gode nyhetene. Dessverre frykter  jeg at de kommer til å bli veldig skuffet hvis de tror at man umiddelbart kan oppnå den samme suksessen som Peps Barcelona bare ved å ha den samme spillestilen. 

Men hvis et av Setiéns hovedmål var å vise sine gode intensjoner, gjorde han definitivt det selv med byttene han foretok seg fra benken. Det å bytte inn den 20 år gamle akademispilleren og Barca B-stjernen Riqui Puig for Ivan Rakitic i det 71. minuttet var en kraftig intensjonserklæring fra den nye treneren, og det ble veldig godt mottatt av både pressen og publikum. 

For mange i mediene var Valverdes motvilje mot å gi Puig sjansen en gyllen anledning til å kritisere ham. Sannheten er at Barcelonas tidligere trener ville hatt problemer med å bruke ham på sin midtbane, spesielt når han hadde spillere som Arturo Vidal, Rakitic og De Jong tilgjengelig. 

Valverdes tilnærming hadde mer behov for midtbanespillere som var taktisk disiplinerte og i stand til å utnytte rom både med og uten ball, mens de så etter muligheter til å sette i gang raske overganger. Riqui Puigs styrker passer mye bedre til Setiéns ballbesittende fotball der kjappe og uavbrutte pasninger garanterer at man opprettholder rytmen og flyten i spillet. 

Riqui Puig får utvilsomt en mer relevant rolle med Setién enn han noensinne ville fått med Valverde. Man kan trygt å anta at dette kan være starten på et nytt og produktivt kapittel i fotballivet til den unge offensive midtbanespilleren som vokste opp i Matadepera, en liten by rundt 40 kilometer nord for Barcelona. 

Da Puig kom inn ble han med letthet en del av Barcelonas pasningsspill med pasninger på én og to touch. Det må likevel sies at selv om tegnene er gode, var dette langt fra en perfekt forestilling fra dem.

Ansu Fati imponerte på vingen i første omgang, men ble mer anonym i andre omgang da Granada gjorde det vanskelig for ham ved å ligge dypt og forsvare seg.

Messi spilte falsk nier, og vi fikk alle en følelse av deja vu mens vi var vitne til at Barcelona i Setiéns system vendte tilbake et Guardiola-lignende energisk og intensivt høyt press

En annen nyhet var en trebacks-linje når de angrep, der høyreback Sergi Roberto fikk ansvar defensivt sammen med de to midtstopperne, mens Jordi Alba tok sine løp opp og ned i banen fra sin plass på venstre back. 

I praksis en 3-5-2-formasjon med mange spillere på midten, noe som betydde at det alltid var tilgjengelige spillere som kunne gå i press hver gang de mistet ballen, og også mange nok til å kunne skape overtall i områder der de kunne overmanne og overkjøre motstanderen. 

Alt i alt så vi en mer dynamisk tilnærming, selv om det ble mer problematisk for dem da Granada ble tvunget til å forsvare seg fra kanten av sin egen 16-meter etter at de ble redusert til ti mann. 

Vi har sett at mange klubber – inkludert Manchester City og Liverpool – ofte sliter når de plutselig må tilpasse seg til å spille mot et lag som plutselig er satt opp annerledes taktisk etter å ha fått en mann utvist. Barcelona var intet unntak. 

I det siste har det ikke blitt lagt vekt på å skape forhold som gjør at man kan bryte ned denne spesifikke defensive formasjonen. Jeg har følelsen av at det nye regimet innen kort tid vil jobbe hardere på treningsøktene for å prøve å skape et system som kan plassere flere spillere i posisjoner der de kan slå de boksåpnerpasningene som til slutt kommer til å kjennetegne Setiéns Barcelona. 

Som alltid vil du ha tvilerne, de som etter kampen hevdet at dette var det samme gamle Barcelona med mange pasninger, men lite dybde eller kreativitet, og med den samme avhengigheten av Messi. 

Men etter kun én kamp må tvilen komme Quique Setién til gode. Jeg tror spillerne følte at tiden var inne for å ta avskjed med Valverde, og at de har ønsket Setién velkommen. En mann som ikke har nølt med å rose spillerne sine opp i skyene, men en mann som ikke desto mindre vil være den første til å kreve mye mer av dem alle sammen. Kun det beste er godt nok. 

Nok et hat trick fra Messi – han har 35 hat trick i La Liga nå… og det kan fort bli flere – en sylfrekk hælflikkscoring fra Luis Suárez, og nok en modig, men til slutt maktesløs motstander valset over på amfiteateret Camp Nou. 

Ting er igjen som det pleier å være i Catalonias hovedstad; Barcelona ser endelig ut til å ha funnet mojoen sin igjen, og det kan vise seg å være veldig dårlige nyheter for Real Madrid, i og med at sesongens første Clásico bare er én uke unna. 

Vi har blitt så vant til å se Messi levere kamper i verdensklasse gang etter gang at det nesten har blitt regelen snarere enn unntaket. 

Men Barcelonas 5-2-seier over Mallorca var vel så interessant av to andre viktige grunner, nemlig gjenoppblomstringen av midtbanevirtuosen Ivan Rakitic og det som ser ut til å være den etterlengtede aksepten av Antoine Griezmann som en viktig del av Barcelonas angrep. 

Det faktum at den merkbare forbedringen i Barcelonas form sammenfaller med at kroaten er tilbake i startelleveren er ingen tilfeldighet. 

For to somre siden fikk Rakitic et massivt tilbud fra Paris Saint Germain som han grublet lenge og grundig over før han til slutt ble overtalt av Valverde til å bli. 

Hvis det er noe vi vet om fotball, så er det at fotballen har sin egen logikk, eller mer presist, ingen logikk i det hele tatt. Etter at Rakitic ble fortalt at han var en del av Valverdes planer, bestemte treneren seg tolv måneder senere for at han ikke var det likevel og at det han virkelig trengte var friskere bein enn Rakitic og Busquets. 

Å si at Rakitic var skuffet er en underdrivelse. I oktober sa han til media at “Jeg vil spille, jeg ble ikke værende i Barcelona bare for å nyte byen og rusle på stranda.” 

Irritasjonen hans ble forsterket av det faktum at klubben ikke kom tilbake til ham med et tilbud om ny kontrakt etter at han hadde fått beskjed om at de trengte ham. 

Nå er det helomvending igjen, Valverde har kommet frem til at Rakitic faktisk er den spilleren han trenger i de store kampene. Da de begge var i Sevilla pleide Unai Emery å referere til Rakitic som “Mr Midfield”, enkelt og greit fordi det ikke er noen aspekter ved den posisjonen han ikke kan utføre med glans. 

Hans prestasjoner siden han ble brakt tilbake i folden har virkelig bevist Emerys poeng. 

Rakitic strør pasninger rundt seg med kun én touch, dekker rommene Messi etterlater seg, kommer på løp, skyter fra utenfor 16-meteren, tar cornerne, kommer seg inn i boksen. Faktisk gjør han omtrent alt som kreves av en perfekt Barcelona-midtbanespiller.  

Mot Mallorca spilte han ut mot flankene ved enhver anledning. Han dekket rommet som ble etterlatt når Frenkie de Jong, som han gjør mer og mer i Barcelona nå om dagen, gikk på et av sine diagonale løp, og alt i alt ga han den sårt tiltrengte balansen laget ofte har manglet i det siste. 

Problemet er at den fornemmelsen du får når du snakker med mange i Barcelona er at de føler spillere som Rakitic og Busquets bare vil ta deg et stykke på vei, sannsynligvis rundt semifinalene i Champions League. Og la oss ikke glemme, med all respekt for motstanderne, at det tross alt bare var Mallorca de spilte mot. Oppfatningen er at om man skal komme seg til finalen i Champions League, trenger man noe annet. 

Rakitic har vært i Valverdes startellevere kun fire ganger denne sesongen, inkludert Barcelonas tre siste kamper. 

Før det var sist gang han var blant de elleve utvalgte helt tilbake i september, da de tapte borte mot Granada og han ble byttet ut etter 62 minutter. 

Men Barcelonas oppadgående formkurve sammenfaller med at han kom inn som innbytter mot Leganés da det sto 1-1, og Barcelona til slutt vant 2-1. Så fulgte lagets beste prestasjoner denne sesongen mot Borussia Dortmund, Atlético Madrid og nå nylig mot Mallorca. 

Bruken av Antoine Griezmann i en ny rolle er en annen viktig faktor i Barcelonas renesanse. 

Det er verdt å merke seg at Barcelonas fronttrio har scoret til sammen 25 mål, noe som er mer enn det totale antallet mål 15 andre lag i La Liga har scoret. Endelig ser det ut til at det er i ferd med å utvikle seg en personlig kjemi mellom Griezmann og Messi. 

Hvorfor det har tatt så lang tid er kanskje verdt å forklare. 

For to somre siden snakket alle om at Griezmann kom til å dra fra Atlético til Barcelona. Alle de store kanonene i klubben la hodet på blokka og bestemte seg for å støtte overgangen, bare for å se Griezmann ombestemme seg og velge å bli værende i Atlético. 

Omtrent halvannen måned senere innså han at han hadde gjort en feil, og kontaktet Barcelona og sa at han nå hadde lyst til å komme til Barcelona. 

Brent barn skyr ilden; neste gang overgangen ble brakt på banen, hold de toneangivende spillerne tankene sine for seg selv. Da overgangen skjedde var det nå opp til Griezmann å bevise både personlig og profesjonelt at han fortjener en plass øverst ved bordet i Barcelona. 

Griezmann har allerede blitt sitert på at han ikke har så mye sosial kontakt med verken Messi eller Luis Suárez, men Barcelonas stigende form antyder at dette er i ferd med å endre seg, og endrer seg fordi han tilpasser seg til det som kreves av ham. 

Opprinnelige ble han plassert til venstre i angrepsrekka og noen ganger som en nier, men i realiteten fungerte det ikke. Nå som Messi er litt mindre dominerende i de sentrale områdene mellom linjene, får Griezmann muligheten til å utnytte det rommet i en slags 10er-rolle fra venstre.

Derfra kan han bidra med assister fordi han har en god førstetouch og kan spille vegg med Messi, og han kan komme på løp bak backen og midtstopperen der Messi også kan finne ham. 

Han kan skyte, kombinere med Suárez, som selv bruker mindre rom enn han har gjort tidligere, og han kan bygge en trekant mellom dem i en ny posisjon som passer ham bedre. Uansett hvor han har spilt har han vært bedre når han blir brukt som en link-spiller.

Han er ikke en fantastisk dribler og heller ikke dominerende en mot en. Hans nye rolle vil hjelpe både spilleren og klubben med å blomstre. 

Men vi må vente og se hvor mye dette Barcelona-laget har, eller ikke har, forbedret seg. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge. Neste onsdag kommer Real Madrid til Barcelona for å spille sesongens første El Clásico. 

Det kommer til å bli virkelig interessant.