Tag Archives: Messi

Har vi sett det beste av Leo Messi?

Det er en ny debatt som for øyeblikket pågår i Spania, nærmere bestemt i Barcelona.

Har vi sett det beste av Leo Messi?

La oss svare på det spørsmålet med et annet spørsmål. Kommer vi noensinne til å se en Messi som spiller 50 briljante kamper hver sesong og som scorer 40 mål?

Trolig ikke, men det er ikke det samme som å hevde at det ikke er mye mer i vente fra den lille magikeren fra Rosario.

Det som er problemet, er at jeg tviler på om det vil komme i Barcelona.

Mer om det senere, men over til noe annet: Hvis vi noen gang skulle få tydelige bevis på klubbens nåværende situasjon, så ga Cadiz de klareste denne helgen.

Cadiz-trener Alvaro Cerveras kampplan hadde et klart mål, og det var å ødelegge for Messi og Barcelona. Det meste av forberedelsene i kampen før Barcelona-triumfen fokuserte på nettopp dette.

Han satte opp laget sitt med tre sittende midtbanespillere. Normalt sett går hans lag ut med to sittende på midtbanen, og Alex Fernandez lengre fremme i banen som offensiv midtbanespiller. I kampen mot Barcelona ble han trukket dypere i banen, for at de til enhver tid skulle ha minst to spillere som kunne være på plass i den viktige rollen på midtbanen.

De visste at den største faren alltid ville komme gjennom midten, og mellom linjene hvor spesielt Messi pleier å angripe. Messi måtte konstant møte tre spillere som hadde som mål å holde ham ute av kampen, og da sier det seg selv at livet ville bli vanskelig.

Dette kompliserer selvsagt en enkel realitet, som er at dette laget kunne – og burde – ha løst utfordringen enkelt i form av at de har spillere som besitter bedre kvaliteter enn Cadiz. Dersom de hadde benyttet seg av sine styrker, kunne de ha fått det beste ut av Messi, uavhengig av formasjonen motstanderen stilte med.

Men det klarte de ikke, og Cadiz var nok overlykkelige over at Ousmane Dembélé ikke var på banen. Cadiz konsentrerte seg om å fylle opp med spillere på midtbanen, og hadde kun 13 prosent ballbesittelse. Den beste måten å angripe et slikt lag på ville ha vært å bruke kantene, og åpne opp rommene på den måten.

Det gjorde ikke Barcelona, og problemene ble forverret da Sergino Dest ble erstattet av Trincao. Trincao er en venstrebent spiller som spilte på høyresiden, og da har han en naturlig tendens til ofte å skjære innover i banen. Det er tydelig at dette er et Barcelona-lag som ikke spiller på Messis styrker.

Koeman skyldte på spillerne sine, og spesielt den katastrofale måten de forsvarte seg på.

«Vi tapte på grunn av uventede feil man ikke kan gjøre. Det skyldes at vi ikke hadde fokus. Innstillingen var ikke bra i kveld, og det gjelder ikke bare forsvarsspillerne. Det er veldig vanskelig å forklare noen av målene vi slapp inn. Jeg tror det skyldes manglende konsentrasjon. Vi manglet intensitet uten ball, og det kan være grunnen til at vi slapp inn. Det er ikke enkelt å forklare det andre baklengsmålet», sa han etter kampen.

Alt dette kan være sant, men noe annet som stemmer er at Koeman tar beslutninger som gjør at han ikke får det beste ut av Messi, og det er forståelig at argentineren er frustrert.

Laget har tre gode kamper mot middelmådige lag, men med en gang de møter lag som vet hvordan de skal spille mot dem og som lukker de sentrale områdene, blir de veldig enkelt håndtert og stoppet.

Denne sesongen har Messis statistikk vært mindre imponerende, men det er bare på grunn av den urealistiske standarden han har satt for seg selv i løpet av hans fantastiske karriere i Barcelona. Når man skal undersøke hans statistikk, så har man alltid skyhøye forventninger. Denne sesongen har han fire mål og to målgivende pasninger på ti kamper i LaLiga. I Champions League har han tre mål og to målgivende pasninger på tre kamper. Det er på ingen som helst måte dårlig, men det er ikke det samme som de 25 målene og 22 målgivende pasningene han noterte seg for på 33 seriekamper forrige sesong.

Forresten, så var heller ikke forrige sesong hans beste i klubben.

Men det som er den mest deprimerende statistikken for alle i Barcelona, er at ingen klubb i LaLigas historie har klart å ta igjen et gap på tolv poeng så tidlig i sesongen. Det er det som skiller dem fra serieleder Atlético Madrid foreløpig.

Hvis det er slik at Messis stjerne ikke lenger skal skinne over Camp Nou, hvor er det den mest sannsynlig vil skinne da? Vi tar turen til Old Trafford, hvor Neymar hjalp PSG til seier over Manchester United. Etter kampen snakket han med glede om sin gamle lagkamerat, og håpet om at de skal gjenforenes i Paris.

«Det jeg vil mest av alt er å spille med Messi igjen, og å nyte ham på banen. Han kan ta min posisjon, det er ikke noe problem for meg! Jeg vil bare spille med ham neste sesong, og det må vi få til».

I mellomtiden prater Carlos Tusquets som om han aldri har møtt den gamle presidenten i Barcelona. Tusquets var en del av styret under Josep Maria Bartomeu, og er nå midlertidig sjef i klubben i påvente av presidentvalget i slutten av januar. Han har sagt at det er et stort behov for å investere i den smuldrende infrastrukturen på Camp Nou. Han har til og med sagt at det ville vært en god idé om Messi hadde blitt solgt tidligere med tanke på klubbens økonomiske situasjon.

Dette er selvsagt en oppfatning nesten alle kandidater til presidentskapet har, men ingen av dem har hatt mot til å si det. Tallene er tydelige. Messi koster Barcelona 100 millioner euro i året, noe som er mer enn 2020/2021-budsjettet til tolv lag i LaLiga. Messi koster Barcelona omtrent like mye som det koster å drive Real Sociedad i ett år.

Laporta har gått ut offentlig og fortalt alle at han vil gjøre alt han kan for å beholde Messi i klubben, og at argentineren vil være den umiddelbare fremtiden til klubben. Innerst inne vet nok alle kandidatene til presidentskapet i Barcelona at de ville vært i en mye bedre økonomisk situasjon dersom Messi ikke var i klubben.

I Paris har Thomas Tuchel fortalt PSG at han kommer til å forlate klubben etter sesongen. Han har ikke fått tilbud om en kontraktsforlengelse. Klubben jobber også med å overtale Kylian Mbappé til å bli, og både han og Neymar har kontrakter som går ut i slutten av 2022-sesongen.

Bak kulissene jobber Real Madrid med å spare hver eneste krone for å dra i land en avtale som kan få Mbappé til Santiago Bernabéu etter denne sesongen. Hvis de klarer det, vil det bli et stort tomrom som Lionel Messi kan fylle.

Og når Neymar så fritt og åpent prater om muligheten for å få Messi til Paris, forteller det meg flere ting. Først og fremst at Messi fremdeles har i tankene å forlate Barcelona, og at han ikke har planer om å fortelle presidentkandidatene hva han har tenkt å gjøre, men at de må fortelle ham hvorfor han skal endre sin mening og bli værende i klubben.

Dersom de faktisk ønsker å beholde ham, hvordan kan da presidentkandidatene på Camp Nou overtale ham til å bli?

Det er potensielt spennende prosjekter som venter i horisonten, og et av dem er den spådde ankomsten til den tidligere klubblegenden Xavi.

Men akkurat nå spekuleres det i at Messi vil forlate klubben. Til tross for at han hadde en samtale på fire timer med sin tidligere mentor Pep Guardiola i sommer, og det faktum at City trenger Messi, ser det ut som at PSG, Paris og Neymar er langt mer attraktivt.

Den franske ligaen vil bli langt mindre krevende på ukentlig basis enn Premier League og LaLiga. Han vil også få alt han trenger for å hente hjem det sårt etterlengtede Champions League-trofeet, og vil få sjansen til å gjenforenes med Neymar.

Når alle ryktene var om Manchester City, ble jeg fortalt at de ikke var den eneste klubben som var med i kampen om hans signatur. Juventus, Inter og Chelsea så også lenge på muligheten for å hente Messi.

Likevel vil kandidater som Laporta gjøre alt de kan for å gi et inntrykk av at de ønsker å gjøre alt de kan for å beholde han i Barcelona, selv om de vet at det gir mening rent økonomisk å kvitte seg med han.

Den siste analysen er at dersom Leo tror han er mer et problem i klubben enn en løsning, vil grunnen til å bli i klubben ikke lenger være til stede.

Oversatt av Shayan Jalilian

Messi-sagaen buldrer videre – og den er langt fra ferdig

Barcelona er i Champions League neste sesong. Men om Lionel Messi er der sammen med dem, gjenstår å se. «Blir han, eller stikker han?»-sagaen buldrer videre – og er langt fra ferdig.

Det til tross for at han tirsdag ga beskjed om at han ville bort fra klubben.

Forrige uke hadde Messi et møte med klubbens nye trener Ronald Koeman. Deler av praten mellom de to – den delen som så bra ut for Barcelona-styret – ble lekket til deler av media.

Kilden til lekkasjen er derfor, ikke overraskende, mistenkt å være klubben selv.

Overskriften om at Messi fortalte Koeman at han akkurat nå er nærmere å forlate klubben enn å bli værende, den er sann, men den er ikke på langt nær det eneste de to mennene diskuterte.

Messi, ifølge mine kilder, la også til at han skjønner fullt ut at tiden var moden for en overhaling, men at det minste spillertroppen fortjente i lys av den enorme suksessen de har brakt klubben, er å bli behandlet med respekt – ikke å bli kastet rett i søppelspannet.

Spørsmålet er selvsagt hvorfor Barcelona ville lekke noe som dette? 

Faktum er at det pågår en kampanje i deler av klubben, i media og blant folk nær presidenten, som ønsker å fremstille det som at Messi ønsker å forlate dem, en Messi som aktivt søker å presse seg ut – og at det ikke er noe klubben kan gjøre med det.

Messi var sint nok selv uten at han trengte å bli enda mer provosert, og selv om han fortsatt ikke har uttalt seg, er det trygt å anta at dette siste sprellet fra klubben ikke har gjort ham videre lystigere i tonen.

Det er et gammelt Barcelona-triks – et de har benyttet seg av flere ganger før når store navn havner i klammeri med dem. Implikasjonen at Messi fremstilles som den pengegriske tyven er helt i tråd med da store spillere som Cruyff, Ronaldo, Schuster og Maradona forlot klubben i unåde.

Denne gangen, derimot, er de i en meget vanskelig posisjon.

Barcelona insisterer på at de/dem som vil kjøpe Messi, må møte utkjøpsklausulen på 7,5 milliarder kroner. Realiteten er at klubben har større sjanse til å fremforhandle en avtale som gir verdensfred, enn å overtale noen som helst til å betale en slik sum for en enkeltspiller – uansett hvor stor han er – med kun noen måneder igjen av kontrakten.

Og Messi hevder selv at han kan gå gratis, som følge av en klausul i kontrakten som sa at han kunne gå vederlagsfritt etter forrige sesong.

Slik ting står nå, er det ingen som vil kjøpe ham, definitivt ikke i nærheten av det som er utkjøpsprisen. Lønnsmessig er Messis nåværende avtale verdt 500 millioner kroner før skatt i året, noe som tilsvarer en kostnad på rundt det dobbelte for Barcelona årlig.

Hvis klubben skal fortsette på dette sporet og vinner frem i disputten, kan Messi velge ikke å si noe som helst, dedikere seg til en siste sesong og spille så godt han kan for dem, før han vandrer inn i solnedgangen som gratispassasjer. Det gjør ham til et langt mer interessant bytte for en rekke klubber.

En rekke omstendigheter de siste dagene gjør imidlertid at Messi nå, ifølge en rekke kilder, har bestemt seg for at han ønsker å forlate klubben. Hvis det skjer, er det intet mindre enn den avslutningen Barcelona fortjener.

Fordi klubben har fått det til å se ut som at han ønsker å forlate den selv. Fordi han fremstilles som skurken. Alt dette har ført til et dårligere forhold til styret. Mange har antatt at han har hatt stor makt internt i klubben, men når han har anbefalt ting som Neymars retur, at Ernesto Valverde skulle fortsette, og at det ikke var behov for Griezmann, skjedde det likevel ikke. Han har faktisk ikke så mye makt. Han er derfor ikke fornøyd lenger, slik klubben står akkurat nå.

Presset situasjonen med Messi skaper kan tvinge frem oppsigelsen til president Josep Maria Bartomeu, som er det eneste logiske utfallet. Da kan vi entre en ny fase i denne sagaen.

Gjenforening på Camp Nou?

Etter de nylige avsløringene i spansk radio om at Leo Messi vurderer å ikke fornye kontrakten sin med Barcelona etter neste sesong kan Barcelona-legenden Xavi Hernández være klar for en dramatisk hjemkomst til Camp Nou som hovedtrener. Men alt dette fortjener en forklaring.  

Messi har en klausul i kontrakten sin som tillater ham å dra etter sesongslutt, men han måtte ha informert klubben innen mai hvis han ønsket å bruke klausulen. Det gjorde han ikke, så han blir værende minst ett år til. Da Cadena Ser annonserte i sitt fotballprogram El Larguero at en tydelig lut lei Messi hadde bestemt seg for å ikke bare stoppe forhandlingene om en ny kontrakt, men også at han vurderte å dra etter neste sesong spisset hele fotballverdenen ørene, inkludert styret på Camp Nou – i det minste de av dem som ikke allerede hadde besvimt. 

Så hva er det Leo Messi er så “lut lei” av?

Messi er desillusjonert på grunn en rekke ting akkurat nå. Anklager om at han praktisk talt styrer klubben har opprørt ham. Han velger ikke hvilke trenere som kommer og går, eller hvilke spillere som ankommer. Faktisk ville han gladelig ha Griezmann til klubben for to somre siden og det skjedde ikke før sesongen etter, og han ønsket Neymar inn i fjor sommer, men Messis forslag endte opp i papirkurven. 

På managerfronten har han blitt anklaget for å ha fått tidligere manager Tata Martino først ansatt og så sparket, og for å få den nåværende manageren Quique Setién ansatt fordi han likte hans type fotball. Men det er heller ikke tilfellet. 

Radioavsløringene kom akkurat da forhandlingene om en kontraktsforlengelse egentlig hadde gått bra, og på et tidspunkt der Messi er så fornøyd som han noen gang har vært på et personlig nivå. Men prestasjoner på banen har gjort argentineren misfornøyd og tilliten til Setién har raskt blitt svekket i en stor andel av troppen. 

Den nøye planlagte lekkasjen til El Larguero – en strategisk lobbet håndgranat, nesten helt sikkert fra et medlem av spillerens entourage – var et skudd for baugen til det sittende styret med beskjed om å ordne opp, ellers ville han se seg om etter grønnere gress. Men det betyr ikke at han faktisk kommer til å forlate klubben etter neste sesong.  

At Messi skulle ønske å fortelle styret at han kanskje ikke vil fornye kontrakten neste år når klausulen i kontrakten hans i realiteten gjør at han ikke trenger å si ifra før mai 2021 antyder at dette kanskje er et taktisk grep for å framskynde valget. Eller i det minste å be alle om å være på tå hev i en periode som er avgjørende for signeringer. Den sannsynlige signeringen av Lautaro vil absolutt være et skritt i riktig retning. 

Mange ønsker seg Xavi tilbake på Camp Nou. (Foto: Scanpix)

Valget er planlagt i juli 2021 og Victor Font, en av kandidatene til å bli klubbpresident, har ikke gjort det til noen hemmelighet at det første han vil gjøre hvis han blir valgt er å få på plass Xavi som trener, uansett hvem som har jobben på det tidspunktet. 

Presidentperioden til Josep Maria Bartomeu har vært som en slags skrekkfilm, men alt som har skjedd så langt vil være filleting sammenlignet med et scenario der hans foretrukne kandidat må gå inn i kampen som representanten for den fraksjonen som i praksis konstruerte avskjeden til den største spilleren som noensinne har ikledd seg Barcelona-drakten. 

Men fremskyndede valg er fulle av problemer, ikke minst på grunn av det faktum at hvis det skrives ut valg nå, så vil styret automatisk være personlig ansvarlige for den gjelden de etterlater klubben med.

Bartomeus intensjoner er derfor å bli sittende til slutten av neste sesong. Ingen vet bedre enn ham at det må gjøres radikale endringer i Barcelona som involverer noen av klubbens mest kjente navn. Dessverre tror ingen at han har verken styrken eller evnen til å ta de nødvendige beslutningene. 

Maktkamp om kontrollen i Barcelonas styrerom er ikke noe nytt, og det er aldri mangel på folk som prøver å finne en vei inn til klubbens administrative hierarki. Et stort antall strebere fra media og politikken er i ferd med å danne en ordnet kø mens de manøvrerer seg i posisjon for det kommende valget. 

Så hvis Bartomeu og styret ønsker å stikke kjepper i hjulene på motstanderne sine er det egentlig bare en løsning; å svelge stoltheten og hente inn Xavi som trener og gjøre det på den tidligere Barcelona-spillerens betingelser. Han ble nesten valgt, før ulike oppfatninger om hvordan klubben bør drives gjorde at Quique Setién ble den utvalgte. Xavi ville nesten helt sikkert foretrukket å ta jobben med Victor Font ved roret, men fotball er fotball, så man skal aldri si aldri. 

Hvis Bartomeu kunne annonsere Xavis ankomst til klubbens “socios” (medlemmer), ville det bidra sterkt til å klippe vingene av motstanderne før de i det hele tatt har lettet. Og det ville gjøre nøkkelmedlemmer av troppen fornøyde også. Selv om Xavi er veldig klar over at store beslutninger er nødt til å tas når han har ansvaret. 

Men det er ikke bare dårlige nyheter. 

Riqui Puig har vært et lyspunkt for Barcelona. (Foto: Scanpix)

På den positive siden har Barcelona nå et godt knippe unge spillere i klubben som, sammen med noen av de erfarne hodene, kan danne grunnlaget for en ny era i klubben, spesielt med tanke på pengene som vil bli tilgjengelig hvis spillere som Piqué, Alba og Suárez – eller kanskje til og med Messi på lang sikt – ikke lenger står på lønningslisten.

Den unge uruguayanske midstopperen Araújo ser utrolig lovende ut i en slags Piqué-rolle, mens midtbanespilleren Carles Aleñá, for tiden på lån i Real Betis, også har en bratt læringskurve. 

Riqui Puig har vært et av de få lyspunktene i et generelt middelmådig Barcelona etter at La Liga startet opp igjen. Det samme gjelder Ansu Fati, som i en alder av bare 17 år ser ut til å være et av verdens beste talenter. Ving eller spiss Francisco Trincão er bare 20 år og har blitt hentet fra Braga i Portugal, mens den 22 år gamle Lautaro Martínez, hvis han kommer fra Inter slik både Barcelona og spilleren selv forventer, vil være et veldig kjærkomment tilskudd til Barcelonas angrepsrekke. 

Xavi er mer enn klar over hva som foregår i garderoben og at store forandringer er nødvendig. Han vet også at han kommer til å måtte være modig og ta noen tøffe beslutninger. 

I mellomtiden har Leo stoppet alle kontraktsforhandlinger fordi det fortsatt er et helt år igjen av kontrakten hans og sannheten er at for øyeblikket, til tross for det som har blitt sagt, er forestillingen om at han har bestemt seg for å dra etter neste sesong ikke sann. 

Etter den midlertidige reisen inn i de ubehagelige omgivelsene i Barcelona-politikkens minefelt forrige uke, vendte Leo søndag kveld igjen tilbake til den kjente og kjære vanlige jobben sin, med forutsigbare resultater.

Alt var ved det vante for Messi, som etter helgens knusende 4-1-seier over tidligere høytflyvende Villarreal nok en gang beviste at ryktene om dette Bareclona-lagets død er sterkt overdrevet. Nok en god dag på jobben med to målgivende pasninger, en scoring annullert av VAR og et “trademark” frispark som traff tverrliggeren.

“Plus ça change” som franskmennene sier, eller snarere “jo mer ting endrer seg, jo mer forblir de det samme”.

Nå er det virkelig trøbbel i Barcelona-tårnet

Med kun 23 av 48 mulige poeng på bortebane denne sesongen, er Barcelona ett steg nærmere å gi fra seg La Liga-tittelen til Real Madrid etter helgens poengtap mot Celta Viga.

Hvor tittelen til slutt ville havne var allerede ute av Barcelonas hender etter deres tamme 0-0 mot Sevilla. 2-2-resultatet mot Celta Viga gjør ting enda vanskeligere for dem, spesielt ettersom Real Madrid kjempet seg til tre tøffe poeng mot Espanyol søndag kveld.

Det er trøbbel i tårnet, og det vi nå ser, er et Barcelona som lider konsekvensene av ikke å ha et klart bilde av hvor de vil – og hvem de vil med seg dit.

Det er tydelig for alle å se at trener Quique Setien har mistet tilliten fra styret og spillerne, selv om det kun er en del av historien. 

Mest bekymringsverdig er det at kampen mot Celta Vigo brakte til overflaten enda større sprekker mellom spillerne og trenerapparatet.

Interne stridigheter, politikk, krangling og feider som handler om kontrastfylte syn på fotball er dagligdags i alle klubber på toppnivå. Det som bekymrer mest, er at det utspiller seg foran hele verden som publikum, slik de gjorde i drikkepausen forrige helg da assistenttrener Eder Sarabia prøvde å prate til Leo Messi, men helt åpenbart ble ignorert av den tydelig irriterte argentineren.

Messi var ikke alene. Rakitic har tidligere vist at han heller ikke respekterer dem på mye den samme måten. Øyeblikk av konfrontasjon kan vise seg nettopp i situasjoner slik som disse, spesielt siden det er fint lite annet for kamera å fokusere på bortsett fra spillernes kroppsspråk. 

Spillernes manglende evne til i det hele tatt prøve å skjule sin totale forakt for hele situasjonen, til tross for det faktum at verden ser på, taler sitt tydelige språk. Slikt er et sikkert tegn på store problemer i leiren, for hvis det nå er så tydelig i dagslys, da kan man bare forestille seg hvordan ting er når man havner bak lukkede dører.

Å si at stemmevolumet økte etter Celta-kampen, er å formulere det mildt. Med Barcelona i ledelsen 2-1 og kampen fortsatt i aller høyeste grad i live, ble bytter åpenbart gjort med blikk på tirsdagens kamp mot Atletico. 

Inn kom Arthur og Griezmann, som ikke noen av dem har brakt noe særlig til Barcelonas prosjekt på noe tidspunkt denne sesongen, feil ble begått, et mål ble sluppet inn, og to poeng tapt.

For mange av spillerne var det den siste dråpen i begeret. De vet alle at selv om tittelracet ikke er over ennå, er det vanskelig å se noen måte Barcelona skal ta tre poeng mer enn Real Madrid i de seks siste kampene.

Luis Suarez talte åpenbart på vegne av de fleste spillerne da han, etter å ha blitt spurt om Barcelonas dårlige borteform, kryptisk foreslo at trenerne, ikke spillerne, var de beste til å svare på og analysere hvorfor situasjonen er som den er. Spillerne, hevdet han, ga alt de hadde for laget.

Når sant skal sies, så har Barcelona spilt med høyere press under Quique Setien, samt utviklet et par forskjellige måter måter å få ballen i angrep fra eget forsvar. Men det er vel i grunn det.

Celtas Oscar Garcia har uttalt at han brukte de to siste ukene av før restarten ikke kun til å sørge for at de allerede eksisterende taktiske planene var der, men også til å skape nye, og det er åpenbart at de har forbedret seg nettopp der.

Under Setien er forbedringene minimale, hvis de er der i det hele tatt. På bortebane tok Barcelona i snitt 1,5 poeng under Valverde, mens Setien har 1,33 i snitt pr. kamp på sine seks forsøk.

Mangelen av tillit til treneren baserer seg på ideene han prøver å utføre på treningsfeltet, men også bruken av spillerne han har til disposisjon.

Mange føler at han har vært for treg til å benke en malplassert Griezmann, og enda tregere med å gå maksimalt ut av de ettertraktede talentene Riqui Puig og Ansu Fati, som begge tilfører laget mye.

Ansu Fati gir laget verdifull bredde, og Puig skaper rom og gir dem kvalitet fremover. Endelig brukes de nå mer, men det er litt som å stenge døren til stallen etter at hesten har stukket av. Det er for sent.

Griezmann har vist seg som en enorm skuffelse, selv om det ikke bare er hans egen feil.

Han vet ikke hvordan han skal imponere, og selv om han gjør det som blir krevd av ham, vet han at det ikke er noe som faller ham naturlig.

I rollen som en nummer ni, mellom back og stopper, hvor han skal ta løp inn bak dem, eller hvis brukt som en «vegg» for klikk-klakk-spill med ryggen mot mål, er ikke noe han er komfortabel med. Han setter heller ikke pris på spille bredt på kant, rett og slett fordi han ikke er rask nok til å ta seg forbi forsvarere. Det han er, er en nummer ti, men han har Barcelona allerede én av fra før, og han heter Leo Messi.

Det gikk ikke særlig bra for Griezmann selv før han kom til klubben. Han sa først at han ville til Barcelona, før han i en dokumentar uttalte at han ikke egentlig ville det likevel. Han endret så mening, og ankom til slutt klubben, men da hadde han allerede rukket å irritere omtrent samtlige.

Den eneste løsningen for ham fra da av, var å vinne alle over med innsats på banen, noe han ikke har maktet. Han har ingen synergi med gruppens sentrale spillere, isolert, og det, oppsummert, er nøkkelen til hans manglende suksess i klubben.

Dessverre; å identifisere Barcelonas problemer er langt unna å løse dem, fordi sammenfallende med det store rotet som skjer på banen, er et enda større rot utenfor.

Det som er helt klart, er at ingen forventer at Quique Setien skal lede noe som helst på Camp Nou neste sesong. Det er mindre klart hvem som skal ta over.

Det sittende styret har tidligere gått på Xavi og Pochettino, som begge takket nei, samt Ronald Koeman, som de til slutt var enige om at ikke var et like sikkert spill som Quique Setien på det tidspunktet.

Problemet er at hvis den nye mannen ikke heter Xavi, vil han bare bli en kortsiktig løsning.

Hvis Victor Font vinner valget i 2021, og han høres ut som den ideelle kandidaten – men de som stemmer er konservative og er kanskje ikke klare for så mange endringer som han foreslår – så har han gjort det klinkende klart at det første han vil gjøre, er å ansette Xavi som hovedtrener, uansett hvem som styrer laget på det tidspunktet.

I mellomtiden, til vi kommer til det punktet, forsetter det sittende styret å demonstrere et nivå av ledelse som nesten garanterer at de ikke blir gjenvalgt (styreleder JM Bartomeu er ingen aktuell kandidat, ettersom han har sittet to perioder allerede).

Arthurs exit denne uken, som ble håndtert med brå hast på grensen til det uanstendige, er en sak som beviser nettopp dette. Den brasilianske midtbanemannen, som selv aldri ville forlate klubben, er blitt byttet mot Juventus’ Pjanic og fløy til Torino for medisinsk sjekk etter kampslutt denne helgen, mens han fortsatt hadde på seg Barca-tøy. I dag ble det gjort offisielt. 

Hvorfor denne bråhasten? Handelen ble presset igjennom rett og lett fordi styret var desperate etter å få den på plass før slutten på regnskapet som leveres ved sesongslutt (30. juni) for å unngå noe gjeld vil vises på bunnlinjen. Dette fordi de ville blitt holdt personlig ansvarlig for enhver form for slik gjeld.

«F-ordet» som motiverer dette styret, er åpenbart «finanser» snarere enn «fotball», og de har ingen plan å prate høyt om. Den som kommer etter vil kun bli en bro over til en ny æra.

Det sirkulerer alle mulige slags rykter om en retur for Laporta, med planer om å hente inn Pep Guardiola for å sette igang en ny æra. Jeg tror Pep Guardiola er smartere enn som så.

Dette er ikke tidspunktet å gå til Barcelona, ikke fordi han ikke ville trives med utfordringen det ville vært å redde dem ut av deres nåværende vanskeligheter, men fordi han alltid har sagt at hvis han skal noe sted, så skal det være et sted han kan nyte trenerrollen, snarere enn et sted fylt av friksjon, forvirring og en total mangel av retning, noe som på perfekt vis beskriver situasjonen på Camp Nou.

Det koker i Barcelona

I flere år enn det som er sunt har Leo Messis briljans og magi maskert problemene i Barcelona. 

Nå som praktisk talt hele verden er i lockdown på grunn av koronakrisen og live fotball er et fjernt minne, kan ikke lenger Messis talent kamuflere de harde økonomiske og sportslige realitetene klubben står overfor. 

Med anklager om korrupsjon og seks nylig avgåtte styremedlemmer, inkludert visepresident Emili Rousaud som tiltrådte for en måned siden og ble ansett som Bartomeus ideelle etterfølger (av Bartomeu selv!) ved neste års presidentvalg, er dette et Barcelona viklet inn i skandale og i dyp krise. 

Selv om mange ser på Pep Guardiolas Barcelona som det beste klubblaget i fotballens historie bør vi aldri glemme at dette er en klubb som ikke vant sitt første Mesterligatrofé før 1992 og som gikk fra 1960 til 1974 uten å vinne en eneste ligatittel. 

Men selv i klubbens mørkeste periode var det aldri noen som tvilte på klubbens sosiale, økonomiske og sportslige makt. Men denne gangen, med koronaviruset hengende over oss alle, ser ting annerledes ut. Den ubehagelige situasjonen klubben nå befinner seg i er så sjokkerende at det for første gang noensinne snakkes om mulig konkurs. 

Så hvordan endte vi opp her?

Det begynner å bli en stund siden Neymar herjet sammen med Messi og Suárez. (Foto: Scanpix)

Klubbens uheldige håndtering av Neymars overgang til Paris Saint Germain for snaut tre år siden, raskt etterfulgt av å sløse bort rundt 220 millioner euro på spillere som skulle erstatte ham (Coutinho og Dembélé) virker som et greit sted å begynne. 

Kanskje enda verre enn å bare sløse bort pengene var det faktum at de nye signeringene effektivt knuste lønnsstrukturen i klubben. 

Men som alltid i Barcelona kan den tøffe virkeligheten alltid gjemmes bort, i hvert fall midlertidig, ved hjelp av triumfenes glede. Dessverre er det motsatte også sant.

I januar, etter noen uinspirerte opptredener fra Barcelona, fikk Ernesto Valverde sparken på tross av at de ledet La Liga. Sportsdirektør Eric Abidals kommentarer om at oppsigelsen skyltes spillerne og deres manglende innsats og arbeidsvilje snarere enn styret og deres føljetong av inkompetanse på overgangsmarkedet var ikke populære. En av dem som reagerte sterkest var Leo Messi, juvelen i Barcelonas nå vaklende krone. 

Det tilspisset seg da Messi – som ikke er i komfortsonen når han må inn på de politiske sidene av fotballen – minnet Abidal om at han kanskje burde konsentrere seg om å gjøre sin egen jobb ordentlig i stedet for å fokusere på andres innsats.  

Skadeproblemer hos spillere som Luis Suárez og den stadig skadede Dembélé strødde salt i sårene og førte til panikkjøpet av Martin Braithwaite fra Leganes for en mye høyere sum enn det man kunne kjøpt ham for på alle andre tidspunkt. 

Mangelen på en helhetlig plan førte til dårlige prestasjoner på banen og problemer utenfor banen. 

Stakkars Quique Setién oppnådde sitt livs drøm da han takket ja til jobben som ny trener, etter at Xavi (mer om ham senere), Ronald Koeman og Mauricio Pochettino hadde sagt nei. Setiéns drømmejobb kan fort vise seg å bli et mareritt. 

Quique Setién har arvet en rekke utfordringer. (Foto: Scanpix)

Konspirasjoner og listige knep er aldri langt unna i Camp Nous svikefulle marmorhaller, særlig når det nærmer seg valg og de høye herrer kjemper om posisjoner. I slike tider ønsker de som sitter med makten og desperat prøver å beholde den enhver fordel som kan oppnås velkommen, uansett hvilke virkemidler som tas i bruk for å oppnå dem.

Dermed var det duket for 13 Ventures, et selskap som ble engasjert av Barcelona FC for å “overvåke” aktivitet på sosiale medier, noe de ble betalt hele 900 000 euro for. 

En så stor utbetaling ville normalt ha ledet til en automatisk internrevisjon. Dette skjedde ikke fordi honoraret ble delt opp i flere utbetalinger som veldig beleilig falt akkurat under den grensen på 200 000 euro som må overstiges for at en slik undersøkelse skal iverksettes. 

Noen ante ugler i mosen, og en revisjon utført av PricewaterhouseCoopers har bekreftet at klubben betalte et beløp langt over markedspris for tjenestene selskapet tilbød. Undersøkelsene deres vil avsluttes snart og da får vi vite mer om det.

Men hvorfor?

Anklagene går ut på at 13 Ventures i tillegg til å utføre de originale orienteringene også koordinerte en kampanje på sosiale medier mot de elementene – Messi inkludert – som ble ansett å være i opposisjon til klubben og  den sittende presidenten. 

Da Rousaud gikk av og hevdet at noen i klubben “hadde fingrene nede i pengesekken”, var katten virkelig ute av sekken. En indignert Bartomeu, og klubben, truet med å gå rettens vei. Sannheten er selvfølgelig at det siste Barcelona og Bartomeu trenger nå er en etterforskning av hva som har foregått i klubben.

Både Bartoumeu og Abidal har vært i hardt vær. (Foto: Scanpix)

Men det som virkelig endret alt var det ekstremt smittsomme koronaviruset som for tiden holder verden som gissel. 

Barcelonas enorme lønnsutgifter kombinert med tapte TV-inntekter, billettinntekter og den kontinuerlige flommen av turisme de vanligvis nyter godt av betyr at de kommer til å rammes hardere enn mange andre. 

Men selv da klarte styrets inkompetente håndteringen av situasjonen å gjøre ting enda verre enn de allerede var. 

I stedet for å forhandle med spillerne ville klubben ensidig pålegge alle spillerne et lønnskutt på 70 % så lenge Spania var under alarmberedskap, på det tidspunktet over en måned. Spillerne ble ikke imponert. Ikke fordi de fikk lønnen sin redusert, men snarere fordi ingen hadde forsøkt å fortelle dem hva de pengene de skulle gi avkall på skulle brukes til. I tillegg følte de seg presset til å gå med på det da enkelte i ledelsen spredte opplysninger mot spillerne off the record.

Til slutt aksepterte spillerne lønnskuttet, og tok i tillegg et ytterligere kutt på 2% for å bidra til å betale lønna til ansatte som nå egentlig sto uten jobb. Ved et trylleslag hadde spillerne fått det moralske overtaket, og underveis hadde de avslørt styret som ufølsomme, lite empatiske og generelt kaotisk. 

Uten fotballen til å midlertidig skjule den harde virkeligheten videreførtes misnøyen raskt. Bartomeu hadde bedt om at fire styremedlemmer skulle gå av, og trodde det ville vise offentligheten styrken hans. Til slutt trakk seks seg – inkludert Roussaud – i det som ble oppfattet som et veldig offentlig uttrykk for misnøyen med Bartomeus lederskap. 

Av de styremedlemmene han utnevnte i 2015 er bare halvparten igjen. Roussaud ble den sjuende visepresidenten som har forlatt sin stilling under den sittende presidenten. 

Og nå samler gribbene seg, og forretningsmannen Victor Font er den mannen mange mener er den nye kosten som trengs for å rydde opp i alt rotet som for tiden forsøpler Camp Nou. 

Xavi er nå en del av det politiske spillet rundt Barcelona (Foto: Scanpix)

Font er CEO og en av grunnleggerne av telekonsulentfirmaet Delta Partner, grunnleggeren av avisen Ara og den tidligere partneren til Ferran Soriano og Marc Ingla i Cluster Consulting. 

Han er også en hengiven “Cruyffista”, og legger ikke skjul på at han ser for seg at Xavi Hernandez skal gå i bresjen for hans nye prosjekt. Xavi har allerede vist kortene sine ved å uttrykke støtte til Fonte (eller var det kanskje opprinnelige omvendt?) i det kommende valget. I et åpent brev har Font advart om at “det som står på spill er Barça; i fare for økonomisk og moralsk konkurs”. 

Hans radikale plan vil innebære utsettelse av det ekstremt dyre Espai Barça-prosjektet (ombygging av stadion og omgivelsene rundt), og hans “Yes to the Future”-plattform har bedt styret forklare på en “transparent måte den økonomiske situasjonen og den totale gjelden klubben har, og i hvilken grad det begrenser handlingsplanen på kort sikt”. 

I kunngjøringen understrekes det at “Man må starte på bunn, styringsmodellen fungerer ikke lenger”. 

Det er umulig å fullt ut forstå hva som kommer til å skje ikke bare med fotballen, men med verden generelt mens dette viruset fortsetter å herje planeten. Den ene tingen vi vet med sikkerhet er at denne krisen har brakt spenningene som bobler rundt i Barcelona til kokepunktet. Når verden vender tilbake til en slags normalitet vil Bartomeu bruke de siste tolv månedene av sin regjeringstid (han kan ikke selv stille som kandidat etter to perioder) på å prøve å komme seg trygt i havn. 

Det store spørsmålet er om Barcelona FC gjør det. 

Ti fantastiske år – Hva nå Messi?

Nok en uke, nok en Leo Messi-rekord. 

En fantastisk – dog nesten uunngåelig – scoring mot Alavés da Barcelona vant 4-1 forrige helg betyr at han for niende gang på de siste ti årene har scoret minst 50 mål for klubb og landslag i et kalenderår. 

Det ble totalt 579 mål dette tiåret for den lille magikeren fra Rosario de Santa Fe som har brukt de siste ti sesongene på å få det umulige til å se dagligdags ut, det vanvittige til å virke normalt. 

Messi er ikke en “freak”, og heller ikke som mange sier fra en annen galakse. Han er bare en mann som har så mye talent og dedikasjon, og som er så besatt av fotball at han har hevet forventningene helt opp i stratosfæren blant dem som ser på og knapt kan tro sine egne øyne. 

Han avslutter tiåret som han begynte det, nemlig som den beste spilleren i verden. Han har nettopp mottatt sin sjette Ballon d’Or, som den første noensinne. 

I 2010 var Messi den regjerende Ballon d’Or-vinneren etter at han vant den i 2009 foran Cristiano Ronaldo og lagkamerat Xavi. 

Store deler av Spania var likevel rasende da Messi vant sin andre Ballon d’Or foran lagkameratene Andrés Iniesta og Xavi. Vi må ikke glemme at dette var året da Spania vant hjertene og hodene til fotballverdenen da de vant VM og Iniesta scoret vinnermålet i ekstraomgangene i finalen mot Nederland. 

Messi poserer med gullballen i 2010, flankert av Xavi og Iniesta (Foto: Scanpix)

I ettertid virker det urimelig at det til tross for å ha scoret 60 mål det året var en nesten flau, unnskyldende Leo Messi som mottok Ballon d’Or 2010 foran sine lagkamerater. Fra den dagen og fremover ble både Iniesta og Xavi etterhvert lei av å hele tiden bli husket ikke for sine fantastiske bidrag for klubben og landslaget, men heller som de to beste spilleren i historien som ALDRI har vunnet Ballon d’Or. 

Sludder og vås, men når man skal prøve å analysere Messi og det han har oppnådd opp gjennom karrieren, er det egentlig ingenting som gir mening; logisk analyse strekker ikke til. 

Xavi og Iniesta kan godt ha blitt skuffet den gangen over at de ikke vant, men på neste treningsøkt etter at de kom tilbake var de ikke i tvil om hvorfor Messi hadde vunnet prisen. 

De som var der snakker fortsatt om det den dagen i dag. Det var etter alt å dømme en av de mest oppsiktsvekkende, fantastiske oppvisningene man noensinne har sett på et treningsfelt, med mål og assister fra alle mulige vinkler, og det kulminerte i at omtrent alle til slutt sa “Den er grei”. Vi tar poenget.

Dette var en Messi på sitt aller beste, en spiller som hadde utviklet seg siden han startet som en elleve år gammel spiss i Barcelona, og som nå hovedsakelig spilte på vingen og skar innover med diagonale løp. 

Det var bare et spørsmål om tid før han ble plassert i begivenhetenes sentrum, enkelt og greit fordi talentet hans var så åpenbart at det å la alt gå gjennom ham som et knutepunkt var det eneste logiske valget. 

Men i virkeligheten var Pep Guardiolas avgjørelse om å flytte ham inn i midten mer et defensivt grep enn et offensivt, fordi Leos motvilje mot å gjøre den defensive jobben på vingen gjorde at backen Dani Alves altfor ofte ble blottstilt på høyre flanke. En smart Pep var dog opptatt av å fremstille det som en sjanse for Leo til å være mer involvert snarere enn å fremheve hans defensive mangler. 

Pep Guardiola og Lionel Messi. (Foto: Scanpix)

I 2010 var dette et lag som la opp spillet rundt Leo Messi og siden den gang har han scoret nærmest non stop, med god hjelp av fantastiske servitører som Iniesta, Xavi, Dani Alves og Jordi Alba. Samtidig har han perfeksjonert en frisparkteknikk som gir en scoringsuttelling den delen av spillet aldri har sett før. 

VM i Brasil i 2014 var et sentralt punkt i karrieren hans. Fysikken hans begynte å lide, og det ble påfallende åpenbart at hvis han lå for dypt hadde han ikke kondisjonen eller løpskraften til å kunne ramme motstanderen hardest mulig. 

Det han lærte av det mesterskapet var nødvendigheten av at laget klarte å angripe sammen som en enhet, men i stedet for å bare spille spiss la han seg omtrent tjue meter fra mål hvor han hadde overblikket og kunne se hva som foregikk. 

Overgangen begynte da først Xavi og senere Iniesta dro, og mens målene fortsatte å renne inn kom nå også assistene på løpende bånd. I tillegg til de tjue målene han har scoret så langt denne sesongen har han også bidratt med ti assists. 

Så hva med fremtiden hans? Hva blir det neste for Messi?

Leo er 32 år gammel og viser ingen tegn til å ville gi seg eller roe ned tempoet. Barcelona håper at han vil signere en ny kontrakt som holder ham i klubben resten av karrieren, selv om han har en klausul i kontrakten som gjør at han kan forlate klubben etter denne sesongen om han ønsker det. 

Ikke at han kommer til å bruke den klausulen, men det er ikke desto mindre en god måte å sørge for at alle i klubben på tå hev og sikre at ingen tar ham for gitt. Det viktigste for Messi er, og har alltid vært, at laget må fortsette å være konkurransedyktige. 

For øyeblikket, i hvert fall i europeisk målestokk, er dette et Barcelona-lag som mister konkurransedyktigheten først og fremst på grunn av manglende energi på midtbanen og at man har forlatt det tradisjonelle posisjonsspillet. Som et resultat av det vokser fenomenet “Messidependencia” i stedet for å avta. 

Det at Frenkie de Jong og Antoine Griezmann har ankommet vil forhåpentligvis bidra til å skape et sterkere og mer konkurransedyktig lag som kan spille på Messis styrker, selv om det vil kreve en endring i taktikken som helt opplagt ikke kommer til å skje med dagens trener, Ernesto Valverde. 

Messi har fått nye lekekamerater. (Foto: Scanpix)

Valverde har måttet balansere posisjonsspillet Barcelona spiller med mangelen på energi hos enkelte av spillerne han har tilgjengelig, særlig de som har blitt en del av det faste inventaret i klubben, som Gerard Piqué og spesielt Sergio Busquets. 

Man kan trygt anta at Valverde ikke kommer til å være ved roret i Barcelona neste sesong. 

En ny manager kommer til å bli hentet inn og sammen med ham, forhåpentligvis, nye spillere og fornyet energi som fort kan fyre opp igjen den flammen som selv i de tyngste periodene alltid har brent så sterkt i Leo Messi. 

Når det skjer, er det sannsynlig at Messi fornyer kontrakten. 

Det har alltid vært – vil alltid være – en kø av beilere som tålmodig venter utenfor Messis dør. Kina eller MLS ville ha elsket å ha ham til å kaste glans over ligaene deres, selv om han aldri, på tross av påstandene, har fått noe tilbud fra David Beckham om å spille for hans nye Inter Miami. 

Mange har lagt mye vekt på at han tidligere har uttrykt et ønske om å avslutte sin strålende karriere med å vende tilbake til Newell Old Boys der alt startet, men nå, med kone og tre barn som har slått seg til ro i Barcelona, blir logistikken rundt dette stadig mer problematisk. 

Jeg kan bare se for meg Leo Messi i Barcelona, frem til den dagen kommer da han ikke lenger kan konkurrere på sitt beste. Ryktene sier at han da kanskje vil trene unge spillere, heller enn å sikte seg inn på å bli manager på heltid for et seniorlag. 

Frem til da har han fortsatt mye ugjort; flere rekorder å slå. I løpet av karrieren har Messi totalt scoret 618 mål for Barcelona, noe som kun er 35 færre enn de 643 målene Pelé scoret på sine 18 sesonger i Santos. 

Hvis han unngår skader eller andre uforutsette omstendigheter, bør 2020 bli det året statistikken endelig viser det vi egentlig har visst hele tiden. Nemlig at Lionel Andrés Messi Cuccittini ganske enkelt er tidenes beste spiller. 

Magiske Messi

Jeg skriver dette mens den dårligst bevarte hemmeligheten i fotballen er i ferd med å bli “avslørt”. I kveld, i Theatre du Chatelet i Paris, har Leo Messi fått Ballon d’Or for sjette gang, en bragd ingen har klart før ham. 

Hvis Messi faktisk er fra en annen galakse, er han en stjerne som ikke viser noen tegn til å falme. Som oppladning til å motta fotballens mest ettertraktede glitterball viste den geniale maestroen fra Rosario de Santa Fe oss i helgen nok en gang hvorfor han enkelt og greit er den beste spilleren som noensinne har snørt på seg et par fotballsko. 

Så ofte har vi sett ham score slike mål som den avslutningen som ble avgjørende i Barcelonas 1-0-seier over Atlético Madrid på Wanda Metropolitano på søndag at vi nesten har sluttet å bli overrasket over dem. 

Han er ikke lenger bare unntaket som bekrefter regelen, men snarere den unike som fortsetter å skrive om rekordbøkene nærmest ukentlig, månedlig, årlig.

Utdelingen av fotballens mest prestisjetunge individuelle pris har blitt en viktig dato i fotballkalenderen. En individuell pris i et kollektivt spill. 

Messi mot van Dijk i Champions League. (Foto: Scanpix)

I år har det likevel blitt fremmet sterke argumenter for at Messi burde ha blitt forbigått av Liverpools fantastiske midtstopper Virgil van Dijk i kåringen, selv om jeg ikke helt forstår hvordan man kan sammenligne de totalt ulike bidragene disse to strålende spillerne har gitt lagene sine. 

En ting de har til felles er den enorme innflytelsen begge spillerne har i lagene sine. Selv om det kanskje er sant at i fotballen som i livet ellers er ingen uerstattelige, er Messi og van Dijk det nærmeste du kommer å motbevise den tesen. 

Noen av tallene som viser van Dijks defensive kvaliteter er svimlende. Før han kom til Anfield slapp Liverpool jevnlig inn mellom 40 og 50 mål per sesong. Forrige sesong slapp de inn 22. For å finne den siste gangen Liverpool tapte en ligakamp må vi helt tilbake til  3. januar. 

I 2019 har van Dijk vunnet 76.2 % av de 286 én-mot-én-situasjonene han har vært involvert i, noe som er høyere enn alle andre forsvarsspillere i de fem store ligaene. Han gikk et helt år uten at noen motstander klarte å drible seg forbi ham, og han har ifølge Opta en suksessrate på 86.2 % i hodedueller. 

Når det gjelder forsvarsspill er han for tiden langt foran alle andre forsvarsspillere i verden, men han bidrar også i den andre enden av banen. Han har vært involvert i elleve mål i år, og har selv scoret åtte av dem. 

Både van Dijk og Messi er svært stabile, begge er spillere for de store anledningene og presterer best når det gjelder som mest. 

For meg må det likevel bli Messis skalpell som fortjent vinner foran sleggen van Dijk. I sin enkleste forstand må det alltid være enklere å ødelegge enn å skape, og av den grunnen alene ville min stemme alltid måttet gå til Messi. 

Man vet hva man får av Messi. Han er en åpenbar trussel, en nesten uunngåelig gamechanger, selv om han fortsetter å vise på jevnlig basis at det er et hav av forskjell på det å identifisere trusselen  og det å faktisk klare å håndtere den effektivt. 

Bare spør Atlético, som absolutt var klar over trusselen han representerte, men som takket være hans sene scoring spolerte sjansen de hadde til å ta igjen Barcelona på tabellen i det som var en fantastisk underholdende kamp. 

Han er så godt som umulig å stoppe. (Foto: Scanpix)

Det var en kamp som kunne ha bikket begge veier, men som til slutt ble avgjort av en kontring fra gjestene. 

Innbytter Lemar mistet ballen inne på Barcelonas banehalvdel og fordi kampen bølget voldsomt frem og tilbake var det nok rom til at de Jong kunne avansere fremover og finne Messi. 

Suárez hadde muligheten til å gå på løp for å skape rom for Messi, men skjønte klokt nok at det beste han kunne gjøre var å heller stå i veien. Som så ofte før spilte han rollen som vegg for Messis korte pasning.

Den lille touchen som sendte ballen rett tilbake til argentineren var like briljant som den var enkel, og det påfølgende nådestøtet var like presist som det var nærmest uunngåelig. 

Men individuell briljans er ikke alltid forbeholdt målscorerne. Scoringen ville vært forgjeves hadde det ikke vært for de fantastiske prestasjonene i den andre delen av banen fra ter Stegen. Barcelonas keeper kronet en strålende kamp med to eksepsjonelle redninger. 

Alt i alt var det en veldig jevn kamp som levde opp til forventningene, med to lag som begge er langt unna å være perfekte.  

Atlético Madrid scorer ikke nok mål, og bare seks lag har scoret færre enn de 16 målene de har klart så langt denne sesongen. Barcelona på sin side er produktive foran mål, men trenger likevel kontringer og dødballer for å avgjøre kampen nå om dagen. Dette er et Barcelona-lag som ikke klarer å skape like mye som de pleide når de kontrollerer spillet i den siste tredjedelen. 

Til slutt var forskjellen mellom de to lagene å finne i hver sin ende av banen, med et forbehold. Fantastiske keepere som Ter Stegen vil hjelpe deg med å unngå tap, men det er spillere som Messi som kan lede laget ditt til seier. 

Og det er derfor, i et glitrende øyeblikk midt i kraftig regnvær en søndag kveld i Madrid, Leo Messi nok en gang viste oss hvorfor han fullt og helt fortjener enda en Ballon d’Or.