Opp gjennom historien har det vært mange El Clásicos som har vist verden det aller beste – og tidvis det verste – fra spansk fotball, og som har vist hvorfor El Clásico er en av verdens mest sette klubbkamper. Søndagens etterlengtede utgave var ikke en av dem. 

I stedet fikk vi en kamp som fremhevet begge lagenes begrensninger snarere enn deres evner. 

Ikke at Real Madrid kommer til å klage. 2-0-seieren sendte dem til toppen av tabellen, ett poeng foran sine gamle erkerivaler. Seieren betyr også at hvis de to lagene skulle ende opp med samme poengsum etter 38 kamper, vinner Real Madrid ligaen på innbyrdes oppgjør. 

Det var en kamp som ble preget av en tam forestilling fra Barcelonas talisman, Leo Messi. En spiller vi nesten ser ut til å forvente noe helt spesielt fra, men som en stund har sett uopplagt ut, plaget av småskader som ikke er alvorlige nok til å holde ham på sidelinjen, men som svekker ham nok til at det påvirker prestasjonene hans totalt sett. 

En Messi som er mer effektiv høyere opp i banen, men likevel falt dypere og dypere og nesten ble en del av midtbanen, noe som passet Real Madrid ypperlig. 

Og selv om Real Madrid til slutt vant fortjent, var det Barcelona som kontrollerte de tidlige fasene av kampen. De skapte nok sjanser til at de kunne ha tatt ledelsen, spesielt en sjanse Griezmann brant over mål og et skudd fra Messi som Courtois håndterte uten store problemer. 

Men sannheten er at dette bare ville ha tjent til å maskere problemene. Dette Barcelona-laget får det ikke helt til å stemme om dagen, verken på eller utenfor banen. 

Det er ille nok at de hele tiden mangler spillere, men det som er enda verre er at dette er et Barcelona som ikke helt fungerer fordi de har spillere som ikke er helt fornøyd med posisjonene de må bekle. 

Ernesto Valverde prøvde å gjøre så godt han kunne med det spillermaterialet han hadde, og hans etterfølger Quique Setién finner fort ut hvilke begrensninger han står overfor. 

Frenkie de Jong og Arturo Vidal var plassert nært Griezmann, som ble brukt som nier. 

Dessverre er de Jong på sitt beste når han har litt rom foran seg, fordi han trenger å føre ballen, trenger å være et nøkkelpunkt i angrepene, og akkurat nå skjer ikke det.

Vidal ble brukt som en offensiv midtbanespiller på venstre side, delvis for å kunne trekke innover og hjelpe Jordi Alba med å avansere ved hjelp av veggspill når backen gikk på offensive løp. Det er en rolle Vidal ikke er spesielt begeistret for, og selv om han gjorde sitt beste ble det tydelig. 

Det samme gjelder Griezmann, som vet at som en nier er jobben hans å komme seg mellom backen og midtstopperen for å løpe inn bak dem. Dessverre vet han også at dette ikke er hans største styrke. 

Bortsett fra Ansu Fati har ikke Setién raske nok spillere på topp. Med Luis Suárez ute har han bortsett fra Martin Braithwaite – mer om ham senere – heller ikke de spillerne som trives uten ballen og som kommer på løp i bakrom.

Da Real Madrid hadde ridd av stormen og tilpasset seg oppgaven de sto overfor, ble det åpenbart i andre omgang hvem som kom til å vinne kampen. 

Madrids høye press ble bedre justert og Barcelona gikk fra å miste ballen på sin egen halvdel to ganger i første omgang til tolv ganger i andre omgang, enkelt og greit på grunn av det høye mannsorienterte presset fra Real Madrid kombinert med Barcelonas upresise pasninger. 

I de tilfellene der de måtte forsvare seg i nærheten av sin egen sekstenmeter gjorde de noe jeg ikke har sett før, nemlig å bruke Valverde bredt ute på midtbanen og som back når Barcelona, og da spesielt Alba, angrep langs flankene. 

Når det skjedde så vi Carvajal ligge nesten som en tredje midtstopper. På den andre flanken ble Marcelos defensive mangler kompensert ved å flytte ham nærmere Sergio Ramos, og trekke vingen Vinícius ned for å gjøre en jobb med å avverge angrepene fra Semedo på høyre side. 

I praksis en seksmanns forsvarsbarrikade som Barcelona aldri egentlig så ut som de skulle klare å bryte seg gjennom i andre omgang. 

Alle kamper har vendepunkt, og for Madrid – og spesielt supporterne deres – kom det sannsynligvis da Isco nesten fikk ballen i mål og Piqué måtte redde på streken. Du kunne føle at stemningen på Santiago Bernabéu steg, og at de begynte å tro at dette skulle bli deres kveld. 

Arturo Vidal var slurvete i pasningsspillet og mistet ballen mange ganger, og hadde ikke sin beste dag på jobben. Likevel var det ikke Setiéns smarteste avgjørelse da han erstattet Vidal med Braithwaite. 

Når det er sagt ga byttet Barcelona tre spisser, og innen et minutt etter at han ble byttet inn vant han ballen foran Marcelo og var nære på å score kampens første mål. 

Ett minutt senere skulle konsekvensene av å fjerne en midtbanespiller mer fokusert på det defensive (Vidal) og erstatte ham med en spiss først og fremst interessert i å angripe (Braithwaite) koste Barcelona dyrt. 

Rundt 450 millioner mennesker verden rundt så Toni Kroos peke ut hvor Vinícius skulle løpe, og akkurat hvor han kom til å gi ham ballen. Den ene personen som ikke så det var Braithwaite, som skulle ha dekket ham. 

Han var på ingen måte den eneste spilleren som kan klandres. Arthur var ikke tett nok på Kroos, Benzema trakk Semedo unna og skapte en åpning. Vinícuis løp inn i det rommet, og Braithwaite var tilsynelatende uvitende om faren før det var for sent. 

Det var langt fra noen perfekt avslutning, men gikk inn ved nærmeste stolpe via Piqué og forbi Ter Stegen. 

Fra da av tok Madrid initiativet. De hadde mer ballbesittelse på midtbanen enkelt og greit fordi de hadde en mann ekstra på midtbanen. Først da Rakitic kom inn ble det litt mer balansert, men da var det allerede for sent. 

Marianos mål i det 92. minutt sikret seieren kun ett minutt etter at han ble byttet inn, selv om utfallet på det tidspunktet allerede virket avgjort. 

Etter kampen sa Barcelonas Gerard Piqué at i første omgang var dette det verste Real Madrid-laget han noensinne har sett. I realiteten var hans kommentarer ikke en nedvurdering av motstanderen, men snarere et stikk til hans egen klubb, mer rettet mot de som ikke er ute på banen enn de som er på banen.

Ingen av de to lagene er på sitt beste, og selv Messi har allerede sagt offentlig at laget slik det er nå ikke vil nå finalen i Champions League. 

Men på den positive siden er dette gode nyheter for alle som er nøytrale. Som spanjolene sier: “Hay Liga”, som bokstavelig talt betyr “det er liga”, men i overført betydning betyr “tittelkampen lever”. 

Begge disse lagene kommer til å avgi poeng før sesongen er over, og dette er en tittelkamp som kan leve hele veien inn. Ikke fordi lagene er så sterke, men snarere fordi de for øyeblikket er så svake. 

En gammel vits forteller om en av gangene Barcelona var på vei til Madrid for å spille El Clásico. Da flyet landet på Barajas lufthavn, sa piloten spydig: “Velkommen til Madrid. Temperaturen er 25 grader og klokken er 15.30, lokal tid. Vennligst stil klokkene deres 100 år tilbake.”

Fra tribunene på Camp Nou forkynnes det at Barcelona er “més que un club” – mer enn en klubb. Det kan hende er sant, men det som i hvert fall er hevet over enhver tvil er at deres to årlige El Clásico-kamper i La Liga er mye, mye mer enn en fotballkamp.

Real Madrid mot Barcelona. De sentraliserte myndighetene i Madrid mot selve symbolet på katalansk patriotisme. Velkommen til El Clásico, den mest politisk omstridte og en av de mest sette fotballkampene i verden.

En fotballkamp som handler om mer enn fotball, og som er mer enn bare nok en kamp. Hver eneste El Clásico er det siste slaget i en krig om overherredømmet mellom de to ulike regionene. Den ene regionen hevder stolt å representere Spania, den andre holder standhaftig fast på sin rett til å være noe annet enn Spania. Konflikten manifesterer seg i en sportslig kontekst når Spanias to største lag barker sammen, i jakten på et psykologisk overtak i kraft av å være kongene av spansk fotball.

Og selv om begrepet “El Clásico” er et relativt nytt fenomen, er rivaliseringen definitivt ikke det.

Det har eksistert i mer enn 100 år, og med den nåværende politiske uroen rundt Catalonias “ulovlige” folkeavstemming og den påfølgende situasjonen med katalanske ledere i fengsel og eksil har rivaliseringen blusset opp for fullt.

Mange henviser til Franco som hovedgrunnen til at disse oppgjørene ble så politiske etter den spanske borgerkrigen. Og sannheten er at “El Caudillo” visste bedre enn de fleste hvordan man kunne utnytte kraften i folkesporten til å styrke sin egen politiske agenda.

Men han var langt fra den første som innså det, og han var heller ikke Spanias første diktator. På 1920-tallet hadde FC Barcelona allerede blitt et symbol på katalansk patriotisme, som åpent motsatte seg de sentraliserende tendensene til Madrid-baserte regjeringer.

Under Miguel Primo de Riveras styre mellom 1923 og 1930 ble det katalanske språket forbudt og det katalanske folkets frihet ble sterkt innskrenket. FC Barcelona ble et redskap katalanerne kunne bruke til å uttrykke sin nasjonale identitet, og for å ytre misnøyen fra det de mente var en undertrykt nasjon som kjempet for sin frihet. Terningen var kastet.

Da Franco kom til makten i 1939, steg fiendtlighetene til et nytt nivå, der begge lagene ble sett på som representanter for sine respektive regioner. Skandalene og maktmisbruket som fulgte skulle bli definerende for den gjensidige antipatien.

Under Francos diktatur ble klubben beordret til å fjerne alle tegn på sin katalanske identitet, inkludert det katalanske flagget i logoen, samt å endre navnet til Club de Fútbol Barcelona.

Den heftige rivaliseringen mellom FC Barcelona og Real Madrid hadde imidlertid allerede begynt i 1928/29-sesongen, og falt sammen med oppstarten av La Liga. Den ble dog omdefinert etter semifinalen i den spanske cupen i 1943 – på den tiden kjent som La Copa del Generalissimo – i det som har blitt kjent som Chamartin-skandalen.

Barcelona vant det første oppgjøret 3-0, og supporterne deres ble etterpå anklaget for å håne og bue på Madrid-spillerne. Klubbpresident Enrique Piñeyro benektet anklagene, men regimet var ivrige etter å vise klubben at de ikke ville akseptere slik usportslig oppførsel, og ila Barcelona en bot på 2500 pesetas.

Man forventet at katalanerne ville få en fiendtlig mottakelse i returoppgjøret i Madrid, og slik ble det, både på og utenfor banen.

Det påstås at sjefen for den nasjonale sikkerhetstjenesten gikk inn i Barcelona-garderoben før kampen og truet spillerne, og fortalte dem at hvis de vant kampen ville det bli ansett som forræderi. Ute på banen ble Barcelona-spillerne spottet og buet på, og det ble til og med kastet steiner på Barcelonas keeper, mens dommeren bare lot spillet gå.

Barcelona tapte kampen 11-1, og klubbpresident Enrique Piñeyro, som faktisk hadde blitt utnevnt av statsmakten, endte opp med å gå av. 

Når det er sagt, er det verdt å ta med at 1940-tallet totalt sett var en bedre periode for CF Barcelona, som vant tre seriemesterskap og et cupgull, mens Real Madrid vant to cupgull og ingen ligatitler.

Kontroversene var imidlertid aldri langt unna, og skulle nå nye høyder etter skandalen rundt signeringen og ikke-signeringen av mannen som skulle bli en legende i Real Madrid – Alfredo Di Stéfano.

På starten av 50-tallet hadde man et dominerende Barcelona-lag som vant fem trofeer i 1951/52-sesongen, ledet av den legendariske Ladislao Kubala. “Barça de les 5 Copes”, som de ble kjent som, ønsket å kjøpe Di Stéfano fra hans opprinnelige klubb og eier River Plate. Di Stéfano spilte til og med et par vennskapskamper for klubben sammen med Kubala.

Real Madrid var lite innstilt på å la Barcelona få en dødelig duo i Kubala og Di Stéfano. På den tiden spilte Di Stéfano for det colombianske laget Millonarios de Bogotá, og signerte en avtale om å spille for Real Madrid da Millonarios ble kontaktet.

Det som så fulgte var en uverdig dragkamp om spilleren, og Consejo Superior de Deportes de España bestemte at Di Stéfano kunne spille annenhver sesong for de to klubbene. Om ikke annet beviser det at selv på den tiden var idrettsorganisasjoner i stand til å ta avgjørelser som er så dumme at det nesten ikke er til å tro.

Barcelona sa til slutt nei takk, og fikk tilbake de fire millionene pesetas de hadde betalt River Plate fra Real. To uker etter at han signerte for Real Madrid debuterte Di Stéfano i El Clásico og scoret fire mål i en 5-0-seier. Hans ankomst til klubben skulle bli et veiskille både for Real Madrid og spansk fotballhistorie. Real Madrid vant fire strake seriegull i tillegg til Fotball-VM for klubblag og de fem første utgavene av Serievinnercupen.

Tiåret skulle avsluttes med mer kontrovers, med den omstridte kvartfinalen i Copa del Generalísimo som ble spilt 6. juni 1970.

Real Madrid hadde vunnet det første oppgjøret 2-0, og i returoppgjøret ledet Barcelona 1-0 på Camp Nou til pause. I det 59. minuttet dømte Emilio Guruceta straffe mot Barcelonas Quimet Rifé for en ikke-eksisterende forseelse mot Velázquez mer enn en meter utenfor 16-meteren.

Kaos fulgte da Barcelona-kaptein Eladio ble utvist for å si til dommeren at han var Madrid-supporter, og da Guruceta nektet å dømme en klar straffe til Rifé stormet supportere banen og kampen måtte stoppes fem minutter før slutt. 

CF Barcelona fikk en bot på 90 000 pesetas, Eladio ble suspendert i to kamper og Guruceta ble suspendert i seks måneder. Imidlertid ble begge straffene opphevet da presidenten for dommerkommisjonen, José Plaza Pedraz, trakk seg på grunn av Guruceta-saken. Pedraz er også kjent for sitatet “Så lenge jeg er dommerpresident vinner ikke Barça La Liga”.

Guruceta ble senere funnet i skyldig i å ha tatt imot en bestikkelse på 18 000 pund fra Anderlecht for å ordne resultatet i semifinalen i Cupvinnercupen 1984 mot Brian Cloughs Nottingham Forest. Han døde i en bilulykke i 1987, og fortsatt deler den spanske sportsavisen MARCA ut Guruceta-trofeet til den beste dommeren hver sesong. En smule ironisk. 

Siden den gang har vi hatt øyeblikk med ekte teater, rendyrket raseri og kontroverser, så vel som ren storslagenhet og grasiøse gjesteopptredener fra både spillere og supportere.

Da Johann Cruyff signerte for Barcelona, helte han bensin på bålet ved å annonsere at han aldri ville spille for et fascistisk lag som Real Madrid, og han døpte sønnen sin Jordi, den katalanske versjonen av George, på en tid da katalanske navn var forbudt i Spania.

Deretter skrev han seg inn i historiebøkene med en 5-0-seier i Madrid i en sesong som sikret Barcelona deres eneste La Liga-tittel på 70-tallet.

På veien har vi også hatt forferdelige øyeblikk som fikk fotballfans over hele verden til å riste vantro på hodet. Den rystende “grisehode”-hendelsen på Camp Nou da Luis Figo kom tilbake til Camp Nou og ble møtt av en kakafoni av ukvemsord og en skur av prosjektiler fra tribunen, inkludert et grisehode, dukker umiddelbart opp i tankene.

Et hårreisende scenario gjort verre av Barcelona-trener Louis Van Gaals forvirrede resonnementer som prøvde å skyve skylden over på den portugisiske spilleren for å ha “provosert” publikum ved å være så dumdristig at han gjorde den han vanligvis gjorde som en del av jobben sin, nemlig å ta cornere.

José Mourinho tok det hele til et nytt nivå ved å stadig anklage Barcelona for å påvirke dommerne, filme, og så godt som alt annet han kunne komme på. Han nådde til slutt bunnen da han bestemte seg for å stikke Tito Vilanova, på den tiden Pep Guardiolas assistent, i øyet under en spansk supercup-Clásico mellom de to lagene, for å så kunngjøre at han ikke hadde noen planer om å be om unnskyldning.

Men vi har også hatt noen øyeblikk preget av verdighet og god sportsånd, som da Real Madrid-supporterne reise seg for å applaudere Ronaldinhos briljans da han nesten egenhendig knuste heltene deres på deres egen hjemmebane.

Avhengig av hvilke tall du velger å stole på, blir El Clásico sett av mellom 500 og 700 millioner mennesker i omtrent 185 land, representert av mer enn 200 ulike mediehus som er involvert i å dekke kampen. 

Realiteten er at El Clásico går langt utover rammene til en enkel sportsbegivenhet. Det er et oppgjør som stadig fremprovoserer ulogiske handlinger og oppførsel fra alle parter – spillere, fans, direktører, media – og uansett hva som skjer politisk ser det ikke til at det kommer til å endre seg. 

Og blant de tusenvis av fakta og statistikk man kan trekke frem rundt den største klubbkampen i verden er det kanskje en av de tidligste som danner den ultimate ironien:

Den første tellende kampen mellom Futbol Club Barcelona og Madrid FC gikk av stabelen 13. mai 1902, bare et par måneder etter at Madrid hadde blitt grunnlagt av to brødre som bodde i den spanske hovedstaden. 

Deres navn var Joan og Carlos Padri. De var katalanske!

 

Hvis det er mål du er ute etter, er Barcelona laget i La Liga så langt denne sesongen, men når det gjelder god fotball og kombinasjonsspill er Real Madrid laget som har overtaket. 

For et lag vi ville fått hvis vi kunne kombinere de to, noe vi selvfølgelig ikke kan. Det vi imidlertid kan gjøre, er å finne ut hvem seirer når de to lagene møtes i sesongens første El Clásico, som spilles onsdag kveld på Camp Nou etter at den tidligere i sesongen ble utsatt på grunn av bekymringer rundt sikkerheten etter protester og uro i den katalanske hovedstaden. 

Real Madrids evne til å dominere har vært tydelig store deler av sesongen, selv for perioder av kampen på en arena så vanskelig som Valencias Mestalla, mye takket være en sterk og attraktiv midtbane som kan garantere å få ballen inn i den siste tredjedelen av banen jevnlig og med presisjon. 

Problemet oppstår imidlertid ofte når man kommer til den siste pasningen, det avgjørende øyeblikket. Også på midtbanen er Hazard allerede sårt savnet. Det sies at han har et tretthetsbrudd i ankelen som vil holde ham ute til februar, noe som er et stort tap for Real Madrid fordi han akkurat hadde begynt å vise hvor viktig han kunne være for laget både i den kreative oppbygningen og inne i boksen. 

Riktignok har han per nå kun scoret ett mål for sin nye klubb, men han har alltid vært en spiller som kan garantere deg mål og som utgjør en forskjell i startoppstillingen din, mens spillere som Rodrygo og Vinícius ikke gjør det – i hvert fall ikke ennå. 

Det gjør faktisk ikke Isco heller, en spiller som ofte ser bedre ut enn han faktisk er. Søndagens kamp var Iscos store sjanse til å vise Zidane at han bør være et av valgene på en firemanns midtbane når El Clásico skal spilles, hvis Madrid-treneren går for den varianten. 

Men til syvende og sist kom han til kort, i det som var en lite imponerende forestilling der han, til tross for å stjele ballen to ganger, ikke tok seg forbi en eneste forsvarsspiller i løpet av hele kampen, kun hadde ett innlegg, ikke hadde noen avslutninger på mål eller klarte å slå en eneste pasning som skapte en farlig situasjon. Like bekymringsfullt var evnen han hadde til å ofte dukke opp på områder av banen der han ikke hadde noe å gjøre. 

Hvis Zidane faktisk går for fire mann på midtbanen, så vil det mest sannsynlige valget være at Casemiro kommer inn igjen, med Valverde foran seg sammen med Kroos og Modric. Dermed må nok Isco, som kontinuerlig – og helt feilaktig – linkes til Manchester City, nøye seg med en plass på innbytterbenken. 

Valverde derimot er en av to spillere som har bestått alle auditionene han har hatt denne sesongen med glans. 

Hvis noen noensinne har tvilt på Valverdes hjerte for klubben, vil reaksjonen hans da han satt på gresset og feiret med å banke knyttneven i bakken da Madrid utlignet på overtid mot Valencia være et veldig tydelig tegn på hans innsats og innstilling siden han har fått sjansen til å skinne. 

Først og fremst er han nyttig fordi han er så allsidig. På søndag spilte han som en sittende midtbanespiller i den posisjonen Casemiro vanligvis har. Jeg regner med å se ham flyttet høyere opp i banen når brasilianeren er tilbake i sin vante rolle onsdag kveld, men likevel som en del av Zidanes startoppstilling.  

Den andre spilleren som spiller så bra som han noen gang har gjort, er Karim Benzema. I tillegg til å bidra med utlikningen mot Valencia stjal han også showet med fantastisk kombinasjonsspill og fine bevegelser, faktisk alt man kan kreve på topp for å gjøre angrepsspillet bedre.

For andre kamp på rad var Gareth Bale ikke i startelleveren, men etter min mening vil han sannsynligvis starte kampen onsdag kveld, der han vil bli Benzemas partner på topp, særlig fordi Real Madrid med unntak av franskmannen for øyeblikket ikke har mange andre spillere enn Bale som kan bringe inn den kvaliteten foran mål. 

I tillegg har Bale langt større sjanse til å fremkalle frykt hos, og kreve respekt fra, motstandernes forsvarsspillere enn noen av de andre offensive alternativene Real Madrid-treneren har tilgjengelig. 

I den andre enden av banen begynner keeper Courtois endelig å skaffe poeng for Real Madrid, selv om ingen – og minst av alle han selv – ville trodd at han skulle bidra med en assist i form av en heading som førte til panikken som til slutt endte opp med Benzemas utlikning i siste sekund mot Valencia. Hvis vi ser bort fra gjesteopptredenen i angrepet, var hans prestasjoner i sin egentlige rolle i Valencia sannsynligvis hans beste til dags dato for sin nye klubb.

I midtforsvaret ser partnerskapet til Ramos og Varane ut til å komme seg tilbake til den sedvanlige soliditeten nå som Ramos endelig har sluttet å gjøre dumme feil og de igjen er konsentrerte og fokuserte på å hjelpe hverandre. 

En spiller som ikke vil rekke El Clasico er Marcelo. Mendy, som var suspendert på søndag, blir venstreback mens Carvajal, som stadig blir viktigere for laget både defensivt og offensivt, tar den andre flanken. 

Målfarlighet mot utmerket organisering. Hvem vil seire? Jeg vet ikke, men jeg gleder meg sannelig til å få svaret. 

Utsettelsen av El Clásico mellom Barcelona og Real Madrid av “sikkerhetshensyn” viser oss nok en gang at ideen om at du noen gang kan håpe på å holde sport og politikk adskilt kun er fantasifull optimisme. 

14. oktober ble ni katalanske politiske ledere fengslet i ni til tretten år for sin rolle i folkeavstemningen som ble ansett som ulovlig og et mislykket forsøk på å oppnå uavhengighet. Folk trakk umiddelbart ut i gatene for å protestere.

Innen 24 timer etter dommene kom hadde La Liga foreslått for det spanske forbundet og klubbene at man byttet kamparena fra Camp Nou til Santiago Bernabéu, noe som endret debatten. 

La Liga var av den oppfatningen at El Clásico kunne, og nesten helt sikkert ville, bli brukt politisk og bestemte seg for å flytte datoen, med henvisning til sikkerhetsrapporter de hevdet å ha mottatt som gjaldt planer om å avbryte kampen hvis den skulle bli spilt.

Men fra hvem egentlig?

Helt klart ikke fra det lokale politiet, som hele veien har hevdet at de var mer enn kapable til å håndtere situasjonen. 

Selve ideen om å bare flytte kampen til Santiago Bernabéu ble åpent avvist av begge klubbene, og etter at man ble enige om at datoen måtte flyttes, begynte dermed prosessen med å finne en alternativ dato som skulle bestemmes av forbundet, eller nærmere bestemt av konkurransekomiteen som består av tre personer; én representant fra forbundet, én fra La Liga og én nøytral.  

Og samtidig som kampen mot Real Madrid ble ansett som utrygg av ligaen, gjaldt dette tilsynelatende ikke kampen spilt på samme stadion mot Valladolid tre dager senere eller Espanyols kamp mot Villarreal, som ble spilt som normalt 20. oktober. 

Presidenten i La Liga er Javier Tebas. En mann som aldri er langt unna kontroverser, men som har vunnet autoritet i klubbenes øyne på grunn av måten han har bekjempet piratstreeming og gjeldsdannelse, og sikret klubbene mer og mer tv-penger. Likevel har han stadig et av-og-på-forhold til de to største klubbene. 

Selv om den beste fremgangsmåten selvfølgelig kan ha vært å vente en stund for å se an hvordan ting utviklet seg før man reagerte, trykket man umiddelbart på panikknappen. 

De to lagene skal nå møtes onsdag 18. desember, selv om denne saken på ingen måte er over… langt ifra. 

Begge klubbene ønsket 18. desember som ny kampdato, men ligaen så for seg enten 4. eller 7. desember fordi de ikke ønsket at kampen skulle kræsje med kamper i Copa del Rey. 

Økonomisk sett, med øynene fast rettet mot det enorme asiatiske markedet, ville 4. eller 7. desember gitt mer mening for deres del, men til La Ligas ergrelse gikk klubbenes ønsker av med seieren

Advokatene vil i mellomtiden sannsynligvis stille seg i kø rundt portene til fotballforbundet og La Liga. 

Det er virkelig en tragedie at fotballen blir dratt inn i en politisk situasjon som har oppstått på grunn av umedgjørlighet fra alle parter. Den spanske regjeringen er ikke villige til å forhandle, mens katalanerne ikke vil endre sine krav. Da lederne for den ulovlige folkeavstemningen ble dømt til lange fengselsstraffer var de påfølgende opprørene uunngåelige. 

I Madrid vet de at dialog er den eneste veien videre, og i Barcelona er man like klar over at total uavhengighet er et umulig sted å begynne. Staheten styrer, og nå har fotballen blitt nok en liten del av de utilsiktede skadene som kommer på grunn av dette.  

Når vi først snakker om stahet og umedgjørlighet bringer det oss fint tilbake til hovedaktørene i denne konflikten. Og da mener jeg ikke Barcelona eller Real Madrid, men La Liga (Tebas) og fotballforbundet, som ledes av Luis Rubiales. 

Det hjelper selvsagt ikke at det allerede pågår en borgerkrig i Spania mellom de to organisasjonene. Ligaen ønsker å styre ting som forbundet føler de selv burde ha ansvaret for, inkludert kampkalenderen. Forbundet vil forsvare kvinnefotballen og grasrotfotballen, mens La Liga egentlig ikke tenker på annet enn de to øverste divisjonene. Det er også personlige uenigheter mellom de to presidentene som ikke akkurat gjør situasjonen enklere eller gjør det enklere å organisere den hjemlige fotballen på en fredelig måte 

Men det er en ting det spanske fotballforbundet fortsatt kan skilte med, og det er at de er bedre enn det argentinske fotballforbundet, selv om det ikke sier så mye.  

Når det kommer til å flytte kamper skulle man tro at det spanske fotballforbundet burde ha vært bedre rustet, spesielt med tanke på at de har erfaringer med tematikken.

I fjor, med en opptreden mange følte grenset til ren “kolonistil”, tilbød det spanske fotballforbundet seg å “hjelpe” det argentinske fotballforbundet ved å arrangere returoppgjøret i den største klubbfinalen i Sør-Amerika… i Europa, mer enn 10 000 kilometer unna. 

Finalen i Copa Libertadores spilles over to kamper, og som en konsekvens av det enorme supporterbråket som oppsto før returoppgjøret, ble kampen utsatt. Etter at det spanske fotballforbundet grep inn ble kampen flyttet til Spania, der den ble spilt på Santiago Bernabéu 9. desember, femten dager senere enn den egentlig skulle ha blitt spilt og fire uker etter det første oppgjøret. 

Kun et forbund i et så stort kaos som det argentinske opplevde ville noensinne gått med på et slik fremgangsmåte, men slik ble det. Kanskje de følte at de ikke kunne garantere tryggheten til supporterne. Høres det kjent ut?

Som ventet ble dette ikke spesielt godt mottatt av noen i Argentina – bortsett fra, selvfølgelig, det inkompetente argentinske fotballforbundet. Så da denne siste kontroversen oppsto i spansk fotball var Olé, en av argentinas ledende sportsaviser, raskt på banen. Tilsynelatende opptatt av å tilby en lignende utstrakt hånd, foreslo de at hvis det denne gangen var slik at alle de involverte følte det ville være for farlig å spille kampen i Barcelona, ville de være mer enn velkomne til å spille El Clásico i Buenos Aires. Hvis du kjekker deg altfor mye, blir du før eller senere satt på plass.