Magiske Messi

Jeg skriver dette mens den dårligst bevarte hemmeligheten i fotballen er i ferd med å bli “avslørt”. I kveld, i Theatre du Chatelet i Paris, har Leo Messi fått Ballon d’Or for sjette gang, en bragd ingen har klart før ham. 

Hvis Messi faktisk er fra en annen galakse, er han en stjerne som ikke viser noen tegn til å falme. Som oppladning til å motta fotballens mest ettertraktede glitterball viste den geniale maestroen fra Rosario de Santa Fe oss i helgen nok en gang hvorfor han enkelt og greit er den beste spilleren som noensinne har snørt på seg et par fotballsko. 

Så ofte har vi sett ham score slike mål som den avslutningen som ble avgjørende i Barcelonas 1-0-seier over Atlético Madrid på Wanda Metropolitano på søndag at vi nesten har sluttet å bli overrasket over dem. 

Han er ikke lenger bare unntaket som bekrefter regelen, men snarere den unike som fortsetter å skrive om rekordbøkene nærmest ukentlig, månedlig, årlig.

Utdelingen av fotballens mest prestisjetunge individuelle pris har blitt en viktig dato i fotballkalenderen. En individuell pris i et kollektivt spill. 

Messi mot van Dijk i Champions League. (Foto: Scanpix)

I år har det likevel blitt fremmet sterke argumenter for at Messi burde ha blitt forbigått av Liverpools fantastiske midtstopper Virgil van Dijk i kåringen, selv om jeg ikke helt forstår hvordan man kan sammenligne de totalt ulike bidragene disse to strålende spillerne har gitt lagene sine. 

En ting de har til felles er den enorme innflytelsen begge spillerne har i lagene sine. Selv om det kanskje er sant at i fotballen som i livet ellers er ingen uerstattelige, er Messi og van Dijk det nærmeste du kommer å motbevise den tesen. 

Noen av tallene som viser van Dijks defensive kvaliteter er svimlende. Før han kom til Anfield slapp Liverpool jevnlig inn mellom 40 og 50 mål per sesong. Forrige sesong slapp de inn 22. For å finne den siste gangen Liverpool tapte en ligakamp må vi helt tilbake til  3. januar. 

I 2019 har van Dijk vunnet 76.2 % av de 286 én-mot-én-situasjonene han har vært involvert i, noe som er høyere enn alle andre forsvarsspillere i de fem store ligaene. Han gikk et helt år uten at noen motstander klarte å drible seg forbi ham, og han har ifølge Opta en suksessrate på 86.2 % i hodedueller. 

Når det gjelder forsvarsspill er han for tiden langt foran alle andre forsvarsspillere i verden, men han bidrar også i den andre enden av banen. Han har vært involvert i elleve mål i år, og har selv scoret åtte av dem. 

Både van Dijk og Messi er svært stabile, begge er spillere for de store anledningene og presterer best når det gjelder som mest. 

For meg må det likevel bli Messis skalpell som fortjent vinner foran sleggen van Dijk. I sin enkleste forstand må det alltid være enklere å ødelegge enn å skape, og av den grunnen alene ville min stemme alltid måttet gå til Messi. 

Man vet hva man får av Messi. Han er en åpenbar trussel, en nesten uunngåelig gamechanger, selv om han fortsetter å vise på jevnlig basis at det er et hav av forskjell på det å identifisere trusselen  og det å faktisk klare å håndtere den effektivt. 

Bare spør Atlético, som absolutt var klar over trusselen han representerte, men som takket være hans sene scoring spolerte sjansen de hadde til å ta igjen Barcelona på tabellen i det som var en fantastisk underholdende kamp. 

Han er så godt som umulig å stoppe. (Foto: Scanpix)

Det var en kamp som kunne ha bikket begge veier, men som til slutt ble avgjort av en kontring fra gjestene. 

Innbytter Lemar mistet ballen inne på Barcelonas banehalvdel og fordi kampen bølget voldsomt frem og tilbake var det nok rom til at de Jong kunne avansere fremover og finne Messi. 

Suárez hadde muligheten til å gå på løp for å skape rom for Messi, men skjønte klokt nok at det beste han kunne gjøre var å heller stå i veien. Som så ofte før spilte han rollen som vegg for Messis korte pasning.

Den lille touchen som sendte ballen rett tilbake til argentineren var like briljant som den var enkel, og det påfølgende nådestøtet var like presist som det var nærmest uunngåelig. 

Men individuell briljans er ikke alltid forbeholdt målscorerne. Scoringen ville vært forgjeves hadde det ikke vært for de fantastiske prestasjonene i den andre delen av banen fra ter Stegen. Barcelonas keeper kronet en strålende kamp med to eksepsjonelle redninger. 

Alt i alt var det en veldig jevn kamp som levde opp til forventningene, med to lag som begge er langt unna å være perfekte.  

Atlético Madrid scorer ikke nok mål, og bare seks lag har scoret færre enn de 16 målene de har klart så langt denne sesongen. Barcelona på sin side er produktive foran mål, men trenger likevel kontringer og dødballer for å avgjøre kampen nå om dagen. Dette er et Barcelona-lag som ikke klarer å skape like mye som de pleide når de kontrollerer spillet i den siste tredjedelen. 

Til slutt var forskjellen mellom de to lagene å finne i hver sin ende av banen, med et forbehold. Fantastiske keepere som Ter Stegen vil hjelpe deg med å unngå tap, men det er spillere som Messi som kan lede laget ditt til seier. 

Og det er derfor, i et glitrende øyeblikk midt i kraftig regnvær en søndag kveld i Madrid, Leo Messi nok en gang viste oss hvorfor han fullt og helt fortjener enda en Ballon d’Or.

Bale, Tottenham, Pochettino – I den rekkefølgen

Gareth Bales avgjørelse om å posere sammen sine walisiske lagkamerater med et banner der det sto “Wales, Golf, Madrid – I den rekkefølgen” vil sannsynligvis ikke bli husket som det mest intelligente PR-stuntet i verden. Han visste om det, han tenkte det var gøy. 

Selvfølgelig vil det være liten vits for waliseren å prøve å forklare hva han mente. For det første er det ingen i Spania som er interessert i å vite hva Gareth Bale tenker akkurat nå, og for det andre syns Bale sannsynligvis at det er liten grunn til å kaste bort kreftene på å prøve å fortelle dem det uansett. 

For den store mengden fans som buet på ham da han ble byttet inn mot Real Sociedad i helgen er Bale en spiller som er like distansert fra dem som han er usosial og utakknemlig. 

“Rodrygo. Vinicius. Lucas. Bale. I DEN rekkefølgen” var den både barnslige og forutsigbare responsen, med et banner som hvis det hadde hatt lydeffekter sannsynligvis hadde vært ledsaget av høylytt piping. 

Dette banneret er ikke populært i Madrid. (Foto: Scanpix)

Bales banner var egentlig et klønete spark mot Madrid-pressen som alltid har vært ute etter ham, spesielt etter at han for en stund siden begikk den kardinalsynden å bekrefte at han føler seg mer hjemme når han spiller for landet sitt. 

Bale vet at når det gjelder forholdet til media er dette en krig han aldri kommer til å vinne, selv om det ikke betyr at han ikke kommer til å prøve å vinne noen slag innimellom. Dette var et slikt skudd for baugen. 

Noe av det som nå pågår stammer fra garderoben og er basert på det faktum at han knapt snakker spansk, at han er den siste personen som kommer og den første som drar, og at de alt i alt ikke har så mye tid til ham personlig. 

Det handler ikke om at de misliker ham, men mer om mangel på synergi. Likevel er realiteten at når det kommer til å gjøre det han faktisk blir betalt for, er han god. Veldig god, faktisk. 

En annen som vet dette er treneren hans, Zinedine Zidane. Franskmannen har vært gjennom hele spekteret av følelser fra likegyldighet til glede, fra sinne til distansert, før han har slått seg til ro med den eneste logiske reaksjonen, som er å være utpreget pragmatisk. Zidane og Bale vil aldri toppe hverandres julekortlister, men den franske treneren vet at han i Bale har en spille som kan utgjøre en forskjell. 

I spalten min i Diario AS sa jeg nylig at Bale kom til å dra til sommeren, og ingenting av det som har skjedd i det siste får meg til å tro at det for øyeblikket er noen planer om at han skal dra i januar. Men aldri si aldri. I dette spillet er alle åpne for alt. 

Bale og Zidane kommer aldri til å bli bestevenner. (Foto: Scanpix)

Innsatsen hans etter at han ble buet inn på banen på lørdag var mer enn akseptabel, og han var både involvert i målet til Modric og bidro i et par flotte trekk, på tross av den enstemmige misnøyen som strømmet ned mot ham fra tribunene.

Man kan trygt anta at han ikke kommer til å tilbringe innspurten av fotballkarrieren sin på Santiago Bernabéu, men han må spørre seg selv hvorvidt han fortsatt ønsker å spille fotball på det aller øverste nivået, og om han er villig til å legge ned den innsatsen som kreves for å få det til. Alternativt kan det være at han vil nøye seg med å bare være en del av et lag han trives med og stoler på, som han gjør med det walisiske landslaget. 

Det er opp til ham å bestemme. I mellomtiden er jeg redd han må innse at uansett hvilken vei han velger, er PR-kampen en kamp han ikke bare har tapt, men enda viktigere, en kamp han aldri kunne vinne. 

Pochettino

Pochettinos dager i Tottenham er talte. (Foto: Scanpix)

I England nyter Mauricio Pochettino og hans gjeng en påtvunget ferie etter at de overraskende fikk marsjordre fra Tottenham. 

Jeg sier overraskende fordi selv om resultatene i det siste viste at prosjektet hans i Spurs var på vei utfor stupet, var timingen og den plutselige sparkingen uventet. 

I etterkant, da avskjedigelsen var et faktum, forsto Pochettino noen av de tingene som hadde foregått, ting han ikke var i stand til å begripe mens de pågikk. 

Tanken på at du sparker Pochettino den ene dagen og så, voilà, ansetter du Mourinho 72 timer senere, er enkelt og greit latterlig. 

Mourinhos navn hadde blitt nevnt minst tre uker før Pochettino fikk fyken. Daniel Levy ville ha noen som kunne bringe nytt liv og ny energi til klubben, og også noen som kunne hjelpe klubben med å opprettholde verdien i markedet og i sponsorenes øyne, både de nåværende og de potensielle. 

Det store spørsmålet er imidlertid om Mourinho kan ta dette laget lenger enn Pochettino. Personlig tviler jeg sterkt på det. 

Det ble seier på første forsøk, men kan Mourinho løfte Tottenham på lang sikt? (Foto: Scanpix)

Kan han forbedre laget på kort sikt? En ny trener skaper nesten alltid en ny, og stort sett positiv, reaksjon. Men det er hva som skjer på lang sikt som vil avsløre alt, fordi dette er den verste troppen Mourinho noensinne har arvet, og det høres ut som de finansielle strukturene er de samme som Pochettino måtte jobbe innenfor. 

Det vil ikke komme noen store navn inn og vi vil snart finne ut hvorvidt Pochettinos policy med spillerne i klubben vil bli videreført av det nye regimet. 

Dette er selvfølgelig på mange måter et lurt trekk fra Daniel Levy, selv om det ikke er en hensynsfull måte å avslutte en æra på. Den konstante klagingen fra mange Spurs-supportere er at de ikke har løftet et trofé siden de vant Ligacupen i 2008, og den ene tingen Mourinho er godt på er å gjøre lag i stand til å vinne trofeer i cupkonkurranser. 

Men jeg har mine tvil om han vil klare å vinne titler i Spurs med dette laget, selv om det absolutt kommer til å bli morsomt å se på. 

I mellomtiden vil Pochettino ta en velfortjent ferie. Han har ingen hast med å finne seg en ny job helt ennå og alle – inkludert Pochettino selv – vet hva slags jobber som er tilgjengelige. Han har tidligere blitt kontaktet av Bayern München, Juventus, Real Madrid og Inter. 

Noen av hans tidligere beilere har endt opp med andre løsninger, men han vil helt klart ha en rekke muligheter når han har fått ladet opp batteriene. 

Og når det gjelder muligheten for å bli værende i Premier League? Ikke utelukk det!

Å få sparken i Tottenham kan være frigjørende for Mauricio Pochettino

Jeg var overbevist om at Mauricio Pochettino ikke kom til å slutte i Tottenham, men fremtiden hans lå ikke i hans egne hender. Og selv om jeg sliter med å forstå mange av grunnene til at han fikk sparken, har det også føltes som han har vært ved veis ende en stund. 

Og på et vis kan kan dette føles som en frigjøring for ham og trenerstaben hans. 

Pochettino er en fighter og ønsket å fortsette å kjempe, men til syvende og sist ville det alltid være avhengig av klubben hvorvidt han skulle bli værende eller dra. Han har betalt prisen for resultatene i det siste, resultater som er konsekvensen av et forfall i troppen argentineren forutså for 18 måneder siden. 

I mer enn et er år har han prøvd å håndtere vanskelige situasjoner i Spurs, og 18 tap i 2019 forteller oss en historie som går utover det som har skjedd denne sesongen.

Du kunne se at det ikke kom til å ende godt med mindre klubben tok solide grep i sommer. Men det gjorde de ikke. 

De to overgangsvinduene fra januar 2018 fram til sommeren 2019 der de ikke hentet noen nye spillere er helt sentrale. 

Pochettino hadde advart klubben om hva som foregikk, men Daniel Levy bestemte at det ikke var tidspunktet for å investere i nye spillere fordi hans prioritering har vært å klare topp fire med lavest mulig pengebruk

Pochettino, som ikke ba om mer penger, men snarere raske og smarte beslutninger på overgangsmarkedet, klarte ikke å gjøre en så god jobb som han ellers kunne ha gjort.

Det betød en endring i dynamikken i forholdet mellom de to mest sentrale mennene i klubben. 

Levy og Pochettino følger med på en testkamp på Tottenhams nye stadion. (Foto: Scanpix)

Da de først møtte hverandre og begynte å jobbe sammen forsto de ikke helt hverandres ideer for hva slags type klubb de begge ønsket, men etter en veldokumentert tur til Argentina ble det mye mer synergi. Levy forsto hva Pochettino ville og Pochettino visste hvilke begrensninger han måtte jobbe innenfor. 

Men så kom man til det punktet at når resirkuleringen av troppen ikke kom, ble heller ikke synergien videreført, og det var en logisk frustrasjon fra Pochettinos side. 

Jeg vil ikke kalle duoen venner – det var et profesjonelt forhold, men det ble tydelig at prioriteringene deres begynte å sprike i hver sin retning. En ny stadion burde bety en mer ambisiøs klubb, tenkte manageren. Men Levy rikket seg ikke en tomme fra klubbens intensjoner. 

Kanskje Pochettino burde ha dratt i sommer, men det var aldri realistisk. Hvis Levy ikke trodde at det var en vei tilbake eller ut, var den eneste løsningen å bli kvitt Pochettino og trenerstaben hans. 

Kompensasjonen vil bli mer enn de rapporterte 12 millioner pundene, ettersom han og staben hans har mer enn tre år igjen av kontraktene sine. 

Levy var tydeligvis ikke skremt av verken dette eller av å bringe inn en ny leder i et prosjekt som ikke kan konkurrere på kort eller lang sikt med de rikeste klubbene i landet. Det gjør ham åpenbart ikke bekymret.

Det har vært snakk om at spillerne har vært misfornøyde, men ikke tro at Pochettino har mistet garderoben. 

Han trakk seg litt tilbake fra visse situasjoner fordi han i noen tilfeller ikke kunne straffe eller erstatte spillerne, i og med at det ikke var noen å erstatte dem med. 

Men de samme ansiktene og de samme stemmene skaper erosjon etter en stund. For å gjenskape det Spurs gjorde mellom 2015 og 2018, den beste versjonen av laget, måtte spillere kommet og gått, og klubben var enten ikke enige i overgangene eller klarte ikke å bli kvitt spillere.

Pochettino og spillerne jubler etter seieren mot Ajax. (Foto: Scanpix)

Alle kan se at det at Spurs kom seg til Champions League-finalen i juni var et mirakel, man maksimerte potensialet i et lag som allerede var på vei ned.

Du har hørt slike som Harry Kane be om mer fra spillerne, frustrert fordi ting de hadde lært ble forlatt. 

Men ingenting skjedde og prestasjonene var ikke de beste, av ulike grunner. 

Noen spillere var tiltrukket av andre klubber og ble distraherte, mens andre hadde nådd sitt potensialet og var på vei ned, men likevel fortsatt en del av laget. Spurs ga ikke Pochettino sparken fordi spillerne ba om det eller fordi forholdet visnet. Det var ikke noe slikt.

Dette er styrets beslutning basert på et profesjonelt forhold der Pochettino og Levy ikke hadde så mye mer å si til hverandre. 

Det var en skilsmisse mange kan relatere seg til – du når et punkt der du ikke har mer å si og ikke vet hvordan ting kan bli bedre. Du vet hva du har lyst til å gjøre, men du blir ikke hørt lenger. 

Jeg tror Pochettinos neste skritt blir å hvile. Denne perioden har vært krevende. 

Han og staben hans vet at det vil åpne seg muligheter når de kommer hjem. Han har beundrere i Bayern Munchen, Juventus og Real Madrid.

Men en av tingene som tidligere stoppet ham fra å dra noe sted var det faktum at kompensasjon måtte betales. 

Real og Juve har vurdert ham, men det å skulle forhandle en pris med Levy gjorde dem mindre ivrige. 

Generelt er det slik at når en trener sparkes kan klubben legge inn en klausul som hindrer treneren i å gå til visse lag. I bytte mot en stor kompensasjon, kunne Levy lagt inn en klausul om at han ikke får gå til Chelsea, Arsenal eller Manchester United?

United ville ha ham da de ansatte José Mourinho, men de støtter Ole Gunnar Solskjær tungt, så den døra ser foreløpig ut til å være stengt.

Akkurat som på tampen av en herlig sommer, føles det som om Spurs har forlatt en sommerflørt de aldri vil glemme, men som de heller ikke kunne ta med seg inn i høsten.

Fotballen fortjener bedre

I fotball som i livet ellers gjør alle feil. Teknologien har blitt bragt inn i fotballen for å gjøre det den kan for å rette opp i slike feil, og for å hindre urettferdighet. 

Men mens fremskritt som mållinjeteknologi har vært en rungende suksess i Premier League kan man ikke si det samme om ligaens bruk av det kontroversielle VAR-systemet, som mange mener suger gnisten og den grunnleggende gleden ut av verdens beste spill. 

VAR står for “Video Assistant Referee”, men som en fotballekspert sa denne uka tilsier bruken – eller snarere misbruken – i Premier League at det heller burde stå for “Very Awful Refereeing”. 

VAR og den angelsaksiske mentaliteten med sin vektlegging av fair play og grunnleggende rettferdighet burde være en perfekt match for Premier League. Det er det ikke, og en av de viktigste grunnene til det er den ulogiske, hardnakkede, blanke avvisningen av å la dommerne gjøre seg opp sin egen mening ved å se på skjermen på sidelinjen slik som man gjør i andre land og i Champions League. 

Vi burde ikke være overrasket. Mange av managerne og trenerne jeg snakker med på daglig basis- utenlandske og britiske – er nesten enstemmige om at engelske dommere i praksis har sine egne regler. 

Den rådende tanken er ofte at valgene og stilen til dommeren ofte bestemmer hva slags type kamp som skal spilles, og det er noe selv enkelte dommere har innrømmet. 

Det mest bekymringsfulle er at de ser ut til å ta i bruk et annet sett med regler når de dømmer i Europa. 

Du trenger ikke ta mitt ord for det, men snarere Mark Clattenburgs ord, som sa i et intervju med NBC: “Jeg måtte dømme annerledes når jeg dro ut i Europa fordi ingen av toppspillerne i Europa ville godtatt en del av den fysiske kontakten som foregikk i Premier League – men det var en del av showet, det var det folk elsket.”

Mark Clattenburg i EM-finalen 2016. (Foto: Scanpix)

Det er også noe annet man må tenke på når man implementerer VAR. 

Uansett hvor fotball har blitt spilt i verden har fotballen vunnet fram på grunn av sin iboende enkelthet. Alt du trenger får å nyte dette vakre spillet er et landområde som helst, men ikke nødvendigvis, er dekket av gress, fire gjenstander (steiner, jakker, sekker, yngre brødre eller søstre) plassert slik at de markerer målene, noe kuleformet som kan rulle og – forhåpentligvis – sprette, og et ubestemt antall folk som kan utgjøre to lag. 

Regler kan endres, og i fotballen har de ofte blitt endret for å gjøre spillet mer attraktivt. Tilbakespillsregelen var et massivt skritt fremover for å bekjempe kjedelig sløsing med tid som kvalte mange kamper. 

Men det teknologien gjør er å skape en fotballverden med rike og fattige, et fotballens klasseskille, med to komplett ulike fotballverdener.  Det er vel og bra og ha det når Manchester City møter Manchester United, men hva med Morecambe mot Mansfield Town i League Two?

På hvilket tidspunkt ble det bestemt at det er “rettferdig” at man har VAR i gruppespillet i Champions League, mens man i Europa League ikke har det før i finalen?

Når det gjelder håndhevingen av offsideregelen har VAR blitt introdusert for å avgjøre klare og åpenbare feil. Etter en evighet og utallige repriser ble Roberto Firminos mål mot Aston Villa annulert fordi armhulen hans var offside!

Var det offside i akkurat det øyeblikket, det nanosekundet der ballen mistet kontakten med lagkameratens fot og startet sin ferd mot ham? Kan noen – hvem som helst – forklare meg hvordan det å være en millimeter offside kan anses for å være “clear and obvious”. 

Så vi har et todelt VAR-system. På den ene siden sier vi la oss se på offside og la teknologien bestemme fordi øyet ikke kan se, på den annen side når øyet kan se så bestemmer øyet, med mindre det er en klar og åpenbar feil.

Jeg syns det er urovekkende. Hvis vi tillater at teknologien tar over, så la oss ta skrittet fullt ut og la teknologien ta 100 % kontroll. Men du vil ikke få min stemme med den varianten. Hvis ikke, bør vi la øyet ta avgjørelsene og hvis det involverer feil så får det bare være. Fordi feil, menneskelige feil, er en del av livet. Sånn er det bare. 

Kanskje bør vi bare la grensa gå ved mållinjeteknologi, avgjørelser ingen kan krangle på. 

Mange som var de største tilhengerne av det nye systemet har raskt endret mening. 

De begynner å innse at VAR påvirker spillet på mer enn én måte. Ikke bare fordi man prøver å forenkle noe som ikke er så enkelt, men også ved å endre dynamikken i en sport som av natur er veldig dynamisk. 

Du kan like det eller ikke. Realiteten er at VAR endrer rytmen og tempoet i måten fotball spilles på, spesielt mot slutten av kampene når et av lagene ofte får opp dampen i håp om å få med seg noe fra kampen. 

På slike tidspunkt er VAR ofte et perfekt eksempel på en kalddusj, en real gledesdreper og festbrems. 

Det påvirker også radikalt hvordan et lag reagerer på hva nå enn VAR-avgjørelsen ble, det har en enorm påvirkning om du scorer et mål, slipper inn et mål eller får et mål annullert. Slik blir teknologien stjerna og attraksjonen, og da tjener ikke VAR fotballen, men fotballen tjener VAR. 

VAR tar stadig mer fokus på fotballkamper. (Foto: Scanpix)

I Spania har problemet dreid seg om hvorvidt man er konsekvente i beslutningsprosessen. I helgen var Griezmann klart i offside i trekket som ledet opp til Messis straffe mot Levante. Straffen ble gitt, men en lignende situasjon som involverte de to samme spillerne i andre omgang endte opp med at man annullerte en Barcelona-scoring. 

Hands, enten de er bevisste eller ikke, blir oppdaget, men om det resulterer i straffe ser ut til å avhenge av hvem som tilfeldigvis tar avgjørelsen den dagen rett og slett fordi dommere er mennesker, feilbarlige. 

I England sitter fansen og venter, usikre på om de skal feire, fortvile eller protestere. Holdt fast i et slags fotballens ingenmannsland, uvitende om hvorvidt et mål blir godkjent, en straffe blir gitt eller en spiller blir utvist, ofte i total uvitenhet om hva som egentlig foregår mens uendelige repriser, konsultasjoner og samtaler pågår mellom dommeren og en kollega gjemt bort i en boks i Vest-London. 

Slik VAR fungerer nå er det ikke egnet til formålet. Men du trenger ikke ta mitt ord for det. Dette er det Keith Hacket, tidligere Premier League- og FIFA-dommer som av mange er ansett som en av tidenes beste dommere, har å si: 

“Som en av de beste nasjonale ligaene i verden, fortjener Premier League dømming i verdensklasse, men den nåværende gruppen av dommere kommer til kort, og mangler ved VAR-systemet har skylden.”

Fotballen fortjener bedre.

El Clásico, kaos og konflikt

Utsettelsen av El Clásico mellom Barcelona og Real Madrid av “sikkerhetshensyn” viser oss nok en gang at ideen om at du noen gang kan håpe på å holde sport og politikk adskilt kun er fantasifull optimisme. 

14. oktober ble ni katalanske politiske ledere fengslet i ni til tretten år for sin rolle i folkeavstemningen som ble ansett som ulovlig og et mislykket forsøk på å oppnå uavhengighet. Folk trakk umiddelbart ut i gatene for å protestere.

Innen 24 timer etter dommene kom hadde La Liga foreslått for det spanske forbundet og klubbene at man byttet kamparena fra Camp Nou til Santiago Bernabéu, noe som endret debatten. 

La Liga var av den oppfatningen at El Clásico kunne, og nesten helt sikkert ville, bli brukt politisk og bestemte seg for å flytte datoen, med henvisning til sikkerhetsrapporter de hevdet å ha mottatt som gjaldt planer om å avbryte kampen hvis den skulle bli spilt.

Men fra hvem egentlig?

Helt klart ikke fra det lokale politiet, som hele veien har hevdet at de var mer enn kapable til å håndtere situasjonen. 

Protester i Barcelonas gater 20. oktober. (Foto: Scanpix)

Selve ideen om å bare flytte kampen til Santiago Bernabéu ble åpent avvist av begge klubbene, og etter at man ble enige om at datoen måtte flyttes, begynte dermed prosessen med å finne en alternativ dato som skulle bestemmes av forbundet, eller nærmere bestemt av konkurransekomiteen som består av tre personer; én representant fra forbundet, én fra La Liga og én nøytral.  

Og samtidig som kampen mot Real Madrid ble ansett som utrygg av ligaen, gjaldt dette tilsynelatende ikke kampen spilt på samme stadion mot Valladolid tre dager senere eller Espanyols kamp mot Villarreal, som ble spilt som normalt 20. oktober. 

Presidenten i La Liga er Javier Tebas. En mann som aldri er langt unna kontroverser, men som har vunnet autoritet i klubbenes øyne på grunn av måten han har bekjempet piratstreeming og gjeldsdannelse, og sikret klubbene mer og mer tv-penger. Likevel har han stadig et av-og-på-forhold til de to største klubbene. 

Selv om den beste fremgangsmåten selvfølgelig kan ha vært å vente en stund for å se an hvordan ting utviklet seg før man reagerte, trykket man umiddelbart på panikknappen. 

De to lagene skal nå møtes onsdag 18. desember, selv om denne saken på ingen måte er over… langt ifra. 

Begge klubbene ønsket 18. desember som ny kampdato, men ligaen så for seg enten 4. eller 7. desember fordi de ikke ønsket at kampen skulle kræsje med kamper i Copa del Rey. 

Økonomisk sett, med øynene fast rettet mot det enorme asiatiske markedet, ville 4. eller 7. desember gitt mer mening for deres del, men til La Ligas ergrelse gikk klubbenes ønsker av med seieren

Advokatene vil i mellomtiden sannsynligvis stille seg i kø rundt portene til fotballforbundet og La Liga. 

Det er virkelig en tragedie at fotballen blir dratt inn i en politisk situasjon som har oppstått på grunn av umedgjørlighet fra alle parter. Den spanske regjeringen er ikke villige til å forhandle, mens katalanerne ikke vil endre sine krav. Da lederne for den ulovlige folkeavstemningen ble dømt til lange fengselsstraffer var de påfølgende opprørene uunngåelige. 

I Madrid vet de at dialog er den eneste veien videre, og i Barcelona er man like klar over at total uavhengighet er et umulig sted å begynne. Staheten styrer, og nå har fotballen blitt nok en liten del av de utilsiktede skadene som kommer på grunn av dette.  

Javier Tebas er en omstridt fotballpresident. (Foto: Scanpix)

Når vi først snakker om stahet og umedgjørlighet bringer det oss fint tilbake til hovedaktørene i denne konflikten. Og da mener jeg ikke Barcelona eller Real Madrid, men La Liga (Tebas) og fotballforbundet, som ledes av Luis Rubiales. 

Det hjelper selvsagt ikke at det allerede pågår en borgerkrig i Spania mellom de to organisasjonene. Ligaen ønsker å styre ting som forbundet føler de selv burde ha ansvaret for, inkludert kampkalenderen. Forbundet vil forsvare kvinnefotballen og grasrotfotballen, mens La Liga egentlig ikke tenker på annet enn de to øverste divisjonene. Det er også personlige uenigheter mellom de to presidentene som ikke akkurat gjør situasjonen enklere eller gjør det enklere å organisere den hjemlige fotballen på en fredelig måte 

Men det er en ting det spanske fotballforbundet fortsatt kan skilte med, og det er at de er bedre enn det argentinske fotballforbundet, selv om det ikke sier så mye.  

Når det kommer til å flytte kamper skulle man tro at det spanske fotballforbundet burde ha vært bedre rustet, spesielt med tanke på at de har erfaringer med tematikken.

I fjor, med en opptreden mange følte grenset til ren “kolonistil”, tilbød det spanske fotballforbundet seg å “hjelpe” det argentinske fotballforbundet ved å arrangere returoppgjøret i den største klubbfinalen i Sør-Amerika… i Europa, mer enn 10 000 kilometer unna. 

Copa Libertadores ble til slutt avgjort på Santiago Bernabéu. (Foto: Scanpix)

Finalen i Copa Libertadores spilles over to kamper, og som en konsekvens av det enorme supporterbråket som oppsto før returoppgjøret, ble kampen utsatt. Etter at det spanske fotballforbundet grep inn ble kampen flyttet til Spania, der den ble spilt på Santiago Bernabéu 9. desember, femten dager senere enn den egentlig skulle ha blitt spilt og fire uker etter det første oppgjøret. 

Kun et forbund i et så stort kaos som det argentinske opplevde ville noensinne gått med på et slik fremgangsmåte, men slik ble det. Kanskje de følte at de ikke kunne garantere tryggheten til supporterne. Høres det kjent ut?

Som ventet ble dette ikke spesielt godt mottatt av noen i Argentina – bortsett fra, selvfølgelig, det inkompetente argentinske fotballforbundet. Så da denne siste kontroversen oppsto i spansk fotball var Olé, en av argentinas ledende sportsaviser, raskt på banen. Tilsynelatende opptatt av å tilby en lignende utstrakt hånd, foreslo de at hvis det denne gangen var slik at alle de involverte følte det ville være for farlig å spille kampen i Barcelona, ville de være mer enn velkomne til å spille El Clásico i Buenos Aires. Hvis du kjekker deg altfor mye, blir du før eller senere satt på plass.

Simeones utfordringer

Tanken på å skulle møte Diego Simeones Atlético Madrid og en tilsynelatende permanent rasende Diego Costa pleide å være et mareritt både for motstandernes trenere og forsvarsspillere, spesielt i Costas første periode i klubben fra 2012 til 2014. 

Motstanderne så på Costa med like deler avsky og misunnelse. Han var en spiss som kunne spille samtlige minutter i alle kamper helt i grenseland, og med raseriet og kroppsspråket til en mann som nettopp har oppdaget at bilen hans har blitt tauet vekk. 

Men det var den gangen. I dag ser vi en helt annen, mildere og mer moden versjon av den ekstremt irritable spissen fra bakgatene i Lagarto i Brasil. Det er dårlige nyheter for dette Atlético-laget. 

De lite imponerende tallene siden han vendte tilbake til Atlético forteller en tydelig historie.

Sett bort ifra de fire målene han scoret mot Real Madrid i sesongoppkjøringen – en kamp der han for øvrig også klare å bli utvist – har han i tellende kamper siden han kom tilbake fra Chelsea kun scoret 13 mål på de 52 kampene han har spilt for Atlético Madrid de tre siste sesongene. 

Diego Costa er ikke lenger den superspissen han var. (Foto: Scanpix)

Det som er mest bekymringsfullt er imidlertid at den versjonen av Costa vi ser for øyeblikket ikke er aggressiv, verken med eller uten ball. Han skyter ikke og er ikke på sitt beste rent fysisk. Jeg er ikke sikker på om den gamle ilden og raseriet som brant i ham fortsatt kan hentes frem. 

Det kom et tilbud fra Kina i sommer, og han vurderte det før han til slutt bestemte seg for å bli værende i Spania. Det han ikke kommer til å gjøre i den nærmeste fremtiden er å spille for det landet han har valgt å representere. Han var ikke inkludert i Roberto Morenos tropp for Spanias kamper i EM-kvalifiseringen nå nettopp. 

Mot Valladolid forrige runde valgte Simone for første gang i serien denne sesongen å starte med Costa, Morata og storsigneringen João Félix. Det fungerte ikke, men i rettferdighetens navn var det ikke bare Costas feil. 

Etter å ha brukt vanvittige 127,5 millioner euro på det portugisiske supertalentet ville man forvente at Simeone kom til å bruke Félix. Det gjør han til gangs, faktisk mer enn han brukte Antoine Griezmann da han først kom til Atlético, selv om Griezmann var eldre og en mer etablert La Liga-spiller.  

Dessverre ser vi fortsatt en spiller som, rett før 20-årsdagen, fortsatt ikke har tatt innover seg det han trenger å vite om å spille i et Simeone-lag. Han har briljante øyeblikk, og disse øyeblikkene begeistrer alle, men han har enda ikke vist den kontinuiteten og stabiliteten man forventer av en superstjerne. 

Når du bruker disse tre sammen betyr det at Félix må spille i mellomrommet, noe som også fører med seg mye defensivt ansvar, og så må laget sørge for at ballen ender opp hos ham. Først da kan bakromsløpene til Morata og Costa få maksimal effekt.

I bunn og grunn er João Félix en spiller som trenger å få ballen, fordi hvis han ikke får ballen har han en tendens til å falle ut av kampen. 

Forrige sesong startet han 21 seriekamper for Benfica, og han lærer fortsatt. Han er fortsatt under utvikling. 

Mot Valladolid møtte han et lag som forsvarte seg tett med to firemannslinjer, noe som betydde at det knapt var noe mellomrom der han eller Koke kunne utrette noe. Hvis de ikke får ballen i gode posisjoner, kan de heller ikke levere videre til gutta på topp. 

João Félix har fortsatt mye å lære. (Foto: Scanpix)

I tillegg: Uansett hvor formidabel duoen Morata og Costa ser ut på papiret, er jeg ikke overbevist om at det kommer til å fungere på lang sikt. Det de kommer til å trenger er timesvis med spilletid sammen, samt at Simone har total tillit til dem. Jeg er ikke sikker på om treneren er klar for å gi dem det. 

En annen bekymring er at mentaliteten i dette laget, spesielt når Simeone krever mer offensivt, fortsatt bygger mer på forsiktighet enn å gå for det fra første spilleminutt, noe de definitivt burde ha gjort mot Valladolid. 

Hvis du ikke klarer å storme ut av startblokkene mot lag som Valladolid, vil de spille på seg selvtillit og raskt innse at måten å stoppe dette Altético-laget på er å ikke få panikk, opptre resolutt og være ekstremt godt organisert. 

Så det vi så var en langsom oppbygging fra Atlético, der Koke og Saul trakk innover i banen slik at backene måtte gi den nødvendige bredden ved å i praksis brukes som vinger. 

Dessverre var dette en taktikk som lett kunne håndteres fordi den ble brukt med et element av forutsigbarhet i stedet for å overraske. 

Bortsett fra Real Mallorca har ingen klubber i La Liga et lavere budsjett enn Valladolid, og med unntak av Barcelona og Real Madrid har ingen et høyere budsjett enn Atlético. 

Mens Valladolid kunne være svært fornøyde med resultatet, som betyr at de har spilt uavgjort i sine tre første hjemmekamper, var Simeone skuffet fordi han vet at dette er den typen kamper han burde vinne hvis han vil at klubben skal sees på som tittelkandidater. 

Se Atlético Madrid – Valencia lørdag kl 15.55 på TV 2 Sport 2 og TV 2 Sumo

Et tannløst Spania

Etter et kjedelig uavgjortresultat i Oslo kommer Spania nesten helt sikkert til å delta i EM 2020, med mindre man får en marerittkombinasjon av resultater. 

Men trener Robert Moreno vet bedre enn noen at hvis de skal ha noe håp om å vinne den turneringen, må de kunne vise betydelig mer enn det de gjorde på et fullsatt Ullevaal søndag kveld.  

Spania lå an til å få med seg alle tre poengene, måtte til slutt nøye seg med kun ett, og kunne – og burde kanskje – ha reist hjem tomhendt. Dette var ikke en god dag på jobb for La Roja, og Morenos kropsspråk på sidelinjen var ekstremt tydelig. 

Til syvende og sist handlet det om attitude, eller i Spanias tilfelle, mangelen på attitude. Spania gikk inn i denne kampen vitende om at de ikke var avhengig av å vinne, mens Norge visste at dette var kampen de ikke hadde råd til å tape hvis de skulle ha håp om å komme til EM. 

Da hjemmelaget til slutt reddet ett poeng etter at Kepa slo ned Elabdellaoui i det 94. minuttet var det presist utførte straffesparket til Joshua King ikke mindre enn hjemmelaget fortjente. 

Dette var en tålmodig prestasjon fra Norge mot et lag alle vet vil eie ballen i lange perioder. Men denne gangen hadde Spania et spill med ballen som manglet dybde, skarphet og motivasjon, og som inneholdt en tilnærming som var like forutsigbar som den var kjedelig. 

Saúl sendte Spania i ledelsen, men måtte nøye seg med uavgjort. (Foto: Scanpix)

Ballen havnet nesten aldri inn i de områdene der en avgjørende pasning kunne slås og Norge – enten tilfeldig eller planlagt – så ut til å vente på de øyeblikkene der Busquets eller Ramos gjorde feil Norge kunne bruke som et springbrett for kontringer. 

Det skjedde ved mer enn én anledning, og Spania hadde grunner til å være svært takknemlig for at Albiol klarte å rydde opp igjen. 

Til tross for at Norge slapp inn et mål helt i starten av andre omgang da Saúl Ñíguez dundret ballen i mål fra hjørnet av sekstenmeteren etter at Norge ikke hadde klart å klarere skikkelig, ble det etterhvert klart for hjemmelaget at dette var et spansk lag som ikke egentlig var klare for å ta fighten. 

Gradvis kjempet de seg tilbake i kampen, men Norge gjorde dette med hardt arbeid og tålmodighet heller enn fysikk. Da utlikningen kom var den både uunngåelig og fortjent. 

Ramos fikk sin 168. landskamp og ble den mannlige utespilleren i Europa med flest landskamper, og selv om dette kanskje var et av hans største øyeblikk var kampen langt unna å være en av hans største kampprestasjoner. 

Et sent gult kort og en påfølgende suspensjon gjør at han ikke vil få sin 169. landskamp mot Sverige tirsdag kveld. 

Ramos satte ny rekord, men fikk ikke den feiringen han hadde ønsket på Ullevaal. (Foto: Scanpix)

Den likegyldige tilnærmingen fra gjestene ga ofte kampen en eim av vennskapskamp i sesongoppkjøring snarere enn en storkamp i en EM-kvalik. Det mest bekymringsfulle av alt er det faktum at Spanias legendariske utholdenhet og vilje til å vinne ballen tilbake igjen så fort som mulig etter at de mister den glimret med sitt fravær. 

Det Spania vi så i 2010 tilhører helt tydelig fortiden, og som José Félix Díaz i Marca påpekte i sin analyse: “Det spanske laget som vant VM for ni år siden eksisterer ikke lenger og fotballen har forandret seg siden den gang. Som både Barcelona og Real Madrid også oppdager, har de talentfulle spillerne fra fortiden enten gått videre eller de har blitt mye eldre.” 

På midtbanen så Dani Ceballos ikke komfortabel ut, og Sergi Busquets er tydeligvis ikke lenger den spilleren han en gang var. På topp var Rodrigo isolert og uten evnen til å koble seg på resten av spillet, mens Kepas overilte og uvørne inngripen da han lagde straffe på tampen viser at er langt unna å være ferdig vare. 

Likevel er det ikke bare skyer i horisonten. 

Fabián Ruiz har allerede løftet EM-trofé for U21. Nå kan han bli en nøkkelspiller for seniorlandslaget. (Foto: Scanpix)

Prestasjonene til tidligere U21-mester Fabián Ruiz lover godt for fremtiden. I tillegg til å treffe stengene to ganger, var hans pasningsevner, gjennvinninger, avslutninger og generelt solide bidrag over hele linjen nok til å antyde at han nå bør betraktes som et fast medlem av startelleveren for dette spanske laget. 

Juan Bernat viste også i perioder at han potensielt er en mer enn god nok erstatter for skadete Jordi Alba i den stadig problematiske venstrebackposisjonen. Også Saúl Ñíguez hadde fine øyeblikk i kampen, inkludert scoringen. 

I forsvaret hadde Raúl Albiol en dårlig start, men endte sannsynligvis opp som den beste i sin lagdel. Men Moreno vil ikke være fornøyd med at selv ikke det å sette inn en tredje midtstopper på tampen, Inigo Martínez, var nok til å holde nullen. 

For Norge var alle øyne rettet mot Martin Ødegaard, som spilte bra tatt i betraktning at han fikk lite tid med ballen i løpet av kampen. Han viste absolutt nok til å forklare hvorfor han for tiden får mye oppmerksomhet i Spania med Real Sociedad. 

Og det ville også ha vært interessant å se hvordan det spanske forsvaret slik de så ut lørdag kveld ville ha håndtert Erling Braut Haaland, hvis han hadde kunnet spille i stedet for å bare være tilskuer. 

Det sultne 19 år gamle talentet er for øyeblikket skadet, men ville ha elsket å få muligheten til å legge enda et mål til sine 19 på 11 kamper denne sesongen, mot et spansk forsvar som knaket i sammenføyningene og aldri egentlig så ut til å være klar til kamp.

Gamle helter, nye kolleger og et ungt stortalent

Jeg har alltid sagt at med tanke på den jobben jeg har, er jeg den heldigste mannen i verden. Men selv for meg var forrige uke virkelig spesiell. 

Et av de mange høydepunktene forrige uke var å få muligheten til å besøke Oslo og Bergen, og møte venner og kolleger i TV 2s team som jobber med spansk fotball. I løpet av et par seminarer fikk jeg snakke om La Liga sammen med andre eksperter, kommentatorer, teknisk personell og ledere. 

Det var både fascinerende og nyttig, og både nivået på interessen, kunnskapen og den generelle forståelsen og standarden på spørsmålene og diskusjonene som oppsto var av høyeste kaliber. 

TV 2s dekning av spansk fotball legger lista høyt når det gjelder nasjonal dekning av en utenlandsk liga, og er uten tvil et av de mest kunnskapsrike, strammeste, mest detaljerte og profesjonelle miljøene jeg noensinne har hatt gleden av å jobbe med. Og tro meg, jeg har jobbet med utallige aktører, med et spenn fra helt fantastisk til nesten latterlig. 

TV 2s dekning er helt der oppe med de aller beste, og jeg er utrolig stolt over å være en del av det teamet. 

La Liga fortjener skryt for sin nesten evangeliske tilnærming til å selge ligaen, spesielt med tanke på det siste initiativet som innebærer å ansette en rekke La Liga-legender som har som oppgave  spre La Liga-evangeliet rundt om i verden. 

Tenkt da hvilken ære det var for meg å bli bedt om å være vertskap for en ambassadørgalla som ga meg muligheten til å møte La Liga-legender som Robert Pires, Frederick Kanouté, Carles Puyol, Luis García, Gaizka Mendieta, Fernando Hierro, César Sánchez og Samuel Eto’o. Alle disse jobber nå som ambassadører for den fantastiske spanske ligaen. 

Og først og fremst var det fascinerende å se hvor mye mer avslappet alle disse spillerne virker nå som de endelig har lagt fotballskoene på hylla, sammenlignet med hvordan de var da de var aktive spillere involvert i den daglige trykkokeren spansk toppfotball er. 

Nå er de faktisk er en del av media – skogvoktere som har blitt krypskyttere om du vil – og La Ligas sjefer har vært veldig smarte når de bruker tidligere spillere av dette kaliberet for å spre evangeliet. 

Det var en kveld som brakte dem alle sammen i samme rom, og det var et privilegium og få lov til å være vertskap. 

Real Sociedad har et spennende lag på gang. (Foto: Scanpix)

Jeg liker aldri å forlate Norge, min kjærlighet til landet vokser for hvert besøk jeg har der. Men det var en trøst å vite at min neste havn skulle være den vakre byen San Sebastian, sammen med min kollega Eirik Nesset Hjelvik. 

San Sebastian, Real Sociedads hjem. Det var her vi skulle møte og gjøre dybdeintervjuer og analyser med Martin Ødegaard, den 20 år gamle vidunderbarnet fra Drammen som akkurat nå setter fyr på La Liga. 

Vi gjorde et tredelt intervju, først på engelsk før Eirik intervjuet ham på morsmålet norsk. Så lagde vi en sak der vi så på posisjonen hans på banen og hvordan man opererer i ulike posisjoner på midtbanen. I tillegg snakket vi med ham om hvordan han føler han utvikler seg som spiller og hva han har lært så langt i sin unge karriere. 

Inntrykket i Spania er at han for øyeblikket er den beste spilleren i La Liga, og man har fortsatt mye i vente fra ham. 

Mens jeg snakket med ham var det innimellom vanskelig å tro på at denne velartikulerte, flerspråklige, utrolig talentfulle fotballspilleren fremdeles bare er 20 år gammel. 

Og han vil være den første til å innrømme at han fortsatt har mye å lære. 

Mot Sevilla, i det som ble en fantastisk kamp, bidro han med nok en assist da Real Sociedad tapte 3-2. Den kampen viste oss at selv om Real Sociedad er et lag som er fullt av ungdommelighet og overskudd, mangler de fortsatt den stabiliteten vi ser i de lagene som er vant til å vinne. 

Men dette er uansett et lag som er på riktig spor: ungt, talentfullt, og et friskt pust i årets La Liga. 

Real Sociedad scoret først, men det ble til slutt tap i Sevilla. (Foto: Scanpix)

Hvorvidt de kan komme nærmere å oppfylle potensialet sitt med Ødegaard om bord gjenstår å se, men det finnes ikke en spiller, funksjonær eller fan i San Sebastian som ikke håper at han blir værende i La Real så lenge som mulig. 

Real Sociedad har en avtale med Real Madrid om å låne ham i to år. Dessverre sier reglene i det spanske fotballforbundet at den eneste formen for avtale som kan godkjennes er et ettårig lån. Dermed kan Ødegaards dramatisk imponerende form bli et tveegget sverd for Real Sociedad. Mediene i Madrid har allerede begynt å bråke om at han bør tilbake til Bernabeu til sommeren. 

I rettferdighetens navn, Real Madrid har på ingen måte kommet med noe forslag til Real Sociedad i denne retningen. Den generelle konsensusen ser ut til å være at man vil la Ødegaard få fortsette å utvikle seg i en klubb som akkurat nå helt klart er det best tenkelige stedet for å få vist fram det stadig blomstrende talentet hans. 

Men det er politikk overalt i Madrid-fotballen, ikke minst når det gjelder det som strømmer ut fra sidene i Marca, en av de daglige sportsavisene i Madrid og en publikasjon som ofte sees på som et talerør for alt av nyheter – positive og negative – som kommer fra Santiago Bernabeu. 

Han har allerede vært på Marcas forside, interessant nok ikke iført Real Sociedad-drakt. Draktene til andre lag enn Madrid-lagene preger sjelden forsiden av Marca. Det faktum at Ødegaard er så fremtredende på forsiden sier mye om hvordan de ser på ham som spiller. 

Sannheten er uansett at Martin Ødegaard fortsatt tilhører Real Madrid, og det er absolutt ingen sjanse for at det vil endre seg med det første. Spilleren selv har innrømt at hans langsiktige ambisjon er å spille for Los Blancos, selv om det ikke betyr at han ikke kommer til å gjøre sitt beste for å ryste La Liga-grunnvollene så godt han kan så lenge han er på Anoeta. 

De to lagene møtes for første gang i serien i Madrid 24. november, og Real Madrid har allerede sagt at han gang spille mot dem i den kampen. For en kamp det seiler opp til å bli.

Alt i alt har det vært en fantastisk uke, rundet av med to kamper på lørdag. Først Getafe mot Barcelona på ettermiddagen, så en tur til Wanda Metropolitana for å se derbyet mellom Atlético og Real Madrid. 

Som jeg sa, jeg er virkelig en veldig heldig mann!

Gigantens veiskille

Å se og kommentere lag som Real Madrid og Barcelona nå om dagen kan være veldig forvirrende, og et endelig bevis på at den store Jimmy Greaves hadde rett da han sa at fotball virkelig er “a funny ol’ game”. 

Etter en kaotisk kamp mot Paris Saint Germain forrige uke, samlet verden seg for å se det mange trodde ville bli en av de siste krampetrekningene i Zinedine Zidanes dårlig timede retur til Santiago Bernabéu. 

Retterstedet kunne ha blitt Sevillas Estadio Ramón Sánchez-Pizjuán. Sjefsbøddelen kunne ha blitt ingen ringere enn Julen Lopetegui, den tidligere Real Madrid-trener som nå leder det høytflyvende laget fra Andalusia. 

Hvor ofte ser vi denne typen ironi i fotballens såpeopera?

Real Madrid hadde enten ikke lest plottet, eller bestemt seg for å skrive det om. 

Det vi plutselig så var personifiseringen av en hel rekke adjektiver som ikke har blitt brukt om Zidanes lag i det siste: disiplinert, defensivt, dedikert, grundig. En prestasjon som ga Real Madrid seier, og som gjorde at de erstattet Sevilla på tabelltoppen sammen med Athletic.  

Tre øyeblikk fra den kampen dukker umiddelbart opp i hodet. Hazard som løper over halve banen for å prøve å beskytte sitt eget mål. Benzema som jobber defensivt mot motstanderens midtstopper. Og Bale, ja Bale, som løper hjemover og ser ut som en venstreback, eller som en spiller som for øyeblikket hadde glemt at han spilte for Real Madrid og trodde han spilte for Wales. 

Gareth Bale jobbet hardt mot Sevilla (Foto: Scanpix)

Det var selvfølgelig andre faktorer som påvirket denne kampen. Lopetegui ville sette opp et Sevilla-lag som var vanskelige å slå. Et lag som ikke tok mye risiko, med håp om at noe etter hvert ville skje i den siste tredjedelen. Når sant skal sies er dette imidlertid et lag som er godt organisert, men ganske svake når det gjelder offensivt krutt. 

I tillegg hadde Barcelona allerede spilt, så Real Madrid visste hva de måtte gjøre for å straffe rivalene, selv om måten det skjedde på var utypisk. 

Men dette var ikke en opptreden fra et lag som etter en bekymringsfull periode endelig hadde bestemt seg for å ta ting til et nytt nivå. Det vi så VAR nivået. Hvis de skal strebe etter å vinne noe denne sesongen viste kampen mot Sevilla oss alle at akkurat nå må det handle like mye om svette som inspirasjon for dette Real Madrid-laget. 

Det må handle mer om håndverkere enn kunstnere fordi rent talent ikke kan føre dette Real Madrid-laget dit de ønsker denne sesongen. Det er hardt arbeid og innsats som trengs. De dagene Real Madrid kunne redde kamper takket være øyeblikk av individuell briljans er forbi med mindre Hazard bestemmer seg for å være den Eden Hazard vi så for et års tid siden. 

Hvis hele troppen kan ta dette innover seg fra og med nå, kan dette muligens bli en bedre sesong enn mange kanskje har trodd, selv om det vi sannsynligvis vil få er et Real Madrid som varierer voldsomt. Et lag som tidvis gir oss kamper som mot Sevilla, men også et lag som ofte vil blottstille seg.

Valverde sitter ikke trygt i Barcelona. (Foto: Scanpix)

Barcelona på sin side har et helt annet problem. De ser først og fremst ut som et lag som ikke helt stoler på manageren sin, og hvis historien har lært oss noe, er det at det er en oppskrift på trøbbel. 

Barcelona må finne nye løsninger på gamle problemer. Problemer som de man opplevde mot Roma og Liverpool, nemlig at hvis et lag spiller med høyt press og høy intensitet mot dem, er dette et Barcelona-laget som i høy grad er mulig å slå. 

Tidligere har løsningen vært å kontrollere kampen og styre tempoet, men Liverpool og Roma viste tydelig at dette er lettere sagt enn gjort. 

Det samme gjorde Granada. De spilte med høyt tempo, og ble hjulpet av et tidlig mål og et Barcelona-lag som nok en gang kom tregt i gang. 

Det jeg ikke ser for øyeblikket er nye løsninger i Barcelona, og jeg tror ikke det er fordi Ernesto Valverde ikke sitter på dem. Det er snarere fordi laget hans ikke implementerer dem.

Det vi ser er spillere som gjør ting for syns skyld, som gjør jobben sin, men ikke noe mer. Jeg ser ikke spillere som kommer på ut banen med en vilje til å gi absolutt alt. 

Det gir grunn til bekymring at dette skjer med de spillerne som kanskje har mest å bevise. Frenkie de Jong ble brukt i Busquets posisjon, og gjorde det han måtte gjøre, men heller ikke noe mer. Antoine Griezmann fikk beskjed om å holde seg på venstre flanke og skjære innover når anledningen bød seg, noe han gjorde uten noe særlig overbevisning eller dedikasjon. 

Det går ikke akkurat på skinner for Griezmann og Barcelona. (Foto: Scanpix)

Ikke på noe tidspunkt så Griezmann ut til å skulle legge ned den typen innsats som alltid var minstekravet da han spilte for Diego Simeone. 

Luis Suárez på sin side har blitt en spiss som helt tydelig har mistet mye fart, og vi ser nå en versjon av ham som ikke hjelper laget fordi han ikke jobber hardt denfensivt og for øyeblikket heller ikke produserer særlig mye offensivt. 

Når du ikke klarer å gi jernet når det virkelig trengs, inviterer du motstanderen til å angripe. Granada klarte raskt å utnytte denne typen middelmådighet og sløvhet. 

Ansu Fati har potensial til å bli en virkelig fantastisk spiller i Barcelona, men når en 16-åring sees på som en av de viktigste spillerne på A-laget forteller det alt man trenger å vite om prestasjonene til spillerne rundt ham. 

Problemet er hvem som skal erstatte Valverde. 

Svaret er enkelt: Noen som har energien til Antonio Conte, de organisatoriske ferdighetene til José Mourinho, Ten Haags respekt for spillestilen og kunnskapen og profesjonaliteten til Massimiliano Allegri. 

Dessverre er det ingen akkurat nå som fyller alle disse kriteriene. Det vi sannsynligvis vil få i mellomtiden, hvis klubben bestemmer seg for å erstatte Valverde, er en tidligere spiller eller noen som tidligere har vært assosiert med Barcelona.

Spennende tider

Vi har snakket om potensialet og ferdighetene til Martin Ødegaard så lenge nå at vi av og til er nødt til å minne oss selv om at den bråmodne, talentfulle unggutten fra Drammen fortsatt ikke har fylt 21 år. 

Han flyttet til Madrid kun én måned etter 16-årsdagen. Nå, rundt fire og et halvt år senere, har han endelig begynt å vise fotballverdenen det vi hele tiden har visst, nemlig at han er en veldig begavet ung spiller med en strålende fremtid foran seg. 

Og han har oppnådd det med Real, men ikke den versjonen han signerte for i Madrid. I stedet er det med Real Sociedad fra San Sebastián, som sikkert klyper seg i armen fordi de har klart å overtale unggutten til å spille for dem på lån i to sesonger. 

Etter bare fire kamper denne sesongen har Martin Ødegaard allerede blitt den viktigste spilleren i klubben som denne helgen feiret åpningen av renoverte Anoeta med en strålende seier over så langt ubeseirede Atlético Madrid. 

Han scoret tidenes første mål på nye Anoeta, men selv om målet var flott, var det bare prikken over i-en i det som var en helt dominerende forestilling fra en ung mann som så minst like bra ut som rutinerte motstandere som Saúl og Koke.

På grunn av arbeidet med nye Anoeta måtte Real Sociedad spille sine første tre kamper på bortebane. Allerede i den første kampen mot Valencia viste Ødegaard hvor viktig han kom til å bli denne sesongen. Han var den spilleren i hele La Liga som berørte ballen oftest på motstanderens halvdel. 

I neste kamp mot Mallorca scoret han sitt første seriemål etter å ha startet angrepet fra en dyp posisjon på midtbanen. Etter en prestasjon under pari fra hele laget mot Athletic, slo Ødegaard virkelig tilbake mot Atlético. 

Martin Ødegaard har allerede blitt en viktig spiller for Real Sociedad. (Foto: Scanpix)

Det som gjør at Ødegaard virkelig skiller seg ut, er evnen hans til å motta og bruke ballen i de vanskeligste områdene på banen, i tillegg til motet han viser med ballen i beina og måten han posisjonerer kroppen på, samt styrken hans. Han viser modenhet og rutine som skulle tilsi at han er langt eldre enn 20 år. 

Av alle steder han kunne dratt på lån, burde vi ikke være altfor overrasket over at Ødegaard valgte Real Sociedad. 

Dette er et lag stappfullt av kvalitetsspillere som Oyarzabal, Zubeldia, Willian José, Januzaj, Mikel Merino og med-skandinav Alexander Isak. Det var en selvfølge at så gode spillere ville bidra til å få fram det beste av nordmannens rå talent. Dette var insentivet som gjorde valget om å flytte til San Sebastian så enkelt. 

Det er de gode nyhetene for Real Sociedad og supporterne deres. 

De potensielle skyene i horisonten er at den toårige låneavtalen klubben har med Real Madrid kan bli avsluttet før tiden, særlig med tanke på de manglene man nå om dagen ser hos Los Blancos i akkurat den delen av banen. 

Hvis han fortsetter i samme stil vil Real Madrid nesten helt sikkert ønske å hente ham tilbake til Bernabéu tidligere enn de kanskje hadde planlagt. 

I mellomtiden vil jeg sannsynligvis, jo før jo heller, besøke Ødegaard for å finne ut mer om hvordan og hvorfor han har funnet seg så godt til rette i sitt nye hjem i Nord-Spania. 

Følg med.

I en alder av hele 20 år er Ødegaard praktisk talt en veteran sammenlignet med 16 år gamle Ansu Fati fra Guinea-Bissau, som for øyeblikket begeistrer Camp Nou i fraværet av… du vet hvem. 

Ansu Fati kom til Barcelona fra Sevilla, der han og familien hadde bosatt seg. Det var Ansu Fatis far som først flyttet fra Guinea-Bissau til Spania. Etter å ha levd i dyp fattigdom endte faren opp med å få jobb som sjåfør av ordføreren i Marinaleda utenfor Sevilla. Takket være ordførerens hjelp fikk han til slutt hele familien over til Spania da Ansu Fati var seks år gammel. 

Han begynte karrieren som en 9er, men Barcelona fant raskt ut at talentet hans kunne utnyttes enda hvis de brukte farten hans ute på flankene. 

En ny stjerne er født på Camp Nou. (Foto: Scanpix)

Selv om Miguel Cervantes hevdet at “comparisons are odious”, er det vanskelig å ikke se øyeblikksbilder av en ung Leo Messi i denne lynraske unggutten med både målteft og vilje til å utfordre en hvilken som helst motstander en mot en. 

Det har heller ikke gått upåaktet hen at Messi, før han fikk friheten til å spille akkurat der han hadde lyst og hvor hen han følte han kunne påføre motstanderen mest skade, også begynte sin karriere som en ekstremt rask og driblesterk ving. 

Fati har allerede to mål og en assist for Barcelonas A-lag. 31. august mot Osasuna ble han i en alder av 16 år og 304 dager den yngste målscoreren noensinne for Barcelonas A-lag, og den tredje yngste målscoreren i La Ligas historie. 

Forrige helg ble han den yngste spilleren i La Ligas historie som både scoret og hadde assist i samme kamp, da Barcelona knuste Valencia 5-2. 

Ikke verst for en ung mann du har følelsen av at bare kommer til å fortsette å skrive navnet sitt inn i fotballens rekordbøker. 

Vi har spennende tider i vente!

Antall visninger