Mesteren mot læregutten

Cervantes hevdet med rette at “comparisons are odious, men sammenligninger er likevel ekstremt vanlige i fotball-”punditenes” verden, spesielt når de brukes i forbindelse med legenden Leo Messi. 

De siste ti årene er det knapt en ung angrepsspiller med tempo og dribleferdigheter som ikke på et eller annet tidspunkt på sin ferd opp mot stjernene har blitt sammenlignet med vidunderbarnet fra Rosario de Santa Fe.  

Allerede for fem år siden var fotballverdenen i gang med å sammenligne Messi og den da 15 år gamle Martin Ødegaard, som allerede da hadde begynt å sette sine egne rekorder; den yngste spilleren noensinne i Tippeligaen; den yngste spilleren til å representere Norge på seniornivå; og den yngste spilleren som har spilt i en tellende EM-kvalifiseringskamp. 

Da han hadde oppnådd alle disse bragdene var han fortsatt 64 dager unna 16-årsdagen sin. 

Tirsdag 17. desember når han milepælen 21 år, fortsatt et barn i manges øyne, men likevel en spiller som har hatt en høy profil så lenge nå at det virker som han alltid har vært her. 

I virkeligheten, hvis jeg skulle sammenligne Ødegaard med en av storhetene, ville førstevalget mitt sannsynligvis være Andrés Iniesta. Leo Messis tidligere lagkamerat, en av de beste midtbanespillerne noensinne og neppe noe shabby forbilde å bli sammenliknet med. 

Men hvis det er en ting mer enn noe annet disse to spillerne har til felles, er det den graden av granskning, på grensen til overvåkning, begge spillerne har møtt opp gjennom sine karrierer. 

Som 20-åring kom Leo Messi først på radaren vår da han spilte i en videre posisjon enn det han gjør nå. Spillestilen hans ble kjennetegnet av de diagonale løpene han ble så berømt for, og for lynende tempo og ungdommelig overskudd som skremte forsvarsspillere like mye som det trollbandt fansen. 

Messi anno 2007. (Foto: Scanpix)

Men her er tingen. Etter hvert som Messi modnes – han er nå 32 år gammel og har 16 års erfaring i Barcelonas førstelag – har han blitt like mye midtbane-playmaker som han er effektiv angrepsspiller; en ving som ble en spiss og som nå har omdannet seg selv til litt av alt. 

Det største komplimentet jeg noensinne kan gi 20 år gamle Martin Ødegaard er at han har mye mer til felles med den 32-år gamle Messi vi har i dag enn det 16-år gamle vidunderbarnet som fikk oss til å gispe. 

I bunn og grunn er den viktigste likheten mellom dem at begge er spillere som krever ballen, og de krever den i lignende posisjoner. Ødegaard spiller hovedsakelig som en midtbanespiller med øye for å kombinere med angrepsspillerne. Kroppsposisjoneringen hans er alltid optimal og han er konstant klar over hva som foregår rundt ham. 

Messi er på akkurat samme måte. 

Det som også er veldig viktig er hvordan de blir oppfattet av motstanderne sine, som alltid vil strekke seg ekstra langt – ikke alltid med med hell – for å prøve å gjøre dem så ineffektive som mulig. 

Forrige helg mot Real Valladolid hadde Ødegaard sannsynligvis sin dårligste kamp så langt denne sesongen. 

En viktig grunn til det var det faktum at han umiddelbart ble omringet av tre motspillere når han fikk ballen, hvorav en av dem mannsmarkerte mens de to andre prøvde å dekke rom og gjette seg til hva som ville bli Ødegaards neste trekk. 

Messi kan sympatisere. Det har skjedd med ham – fortsetter å skje – ved utallige anledninger, og det er noe han er nødt til å venne seg til fordi det til slutt vil gjøre ham til en bedre spiller. 

Begge er utmerket til å skape rom for seg selv, spesielt når tempoet i kampen øker. Begge spillere ser alltid ut til å være i stand til å finne en måte å unnslippe nærgående motspillere på og finne tid og rom til å slå den neste pasningen. 

Som et rovdyr av en midtbanespiller kommer Messi nesten alltid på dype løp og skaffer seg selv en rekke scoringer, og dette er en spesifikk del av spillet sitt som unge Ødegaard garantert vil prøve å forbedre. 

På den annen side er Ødegaard selvsagt langt mer forberedt på å gjøre en defensiv jobb når det trengs. 

Ødegaard vet nok at han bør score oftere enn han har gjort så langt (Foto: Scanpix)

Begge spillerne er velsignet med en fantastisk førstetouch, et av de viktigste elementene i fotball, og veldig ofte det som til slutt skiller de gode fra de fantastiske, ikke minst fordi det gir dem de ekstra tidels sekundene som trengs for å få til det lille ekstra. 

Begge har ansvar for dødballer og begge har fantastisk fotballforståelse. En av de tingene som fascinerte meg mest da jeg skrev biografien min om Messi, var ikke bare hvor fantastisk dyktig han var, men også hvor dypt engasjert han var i å øke sin forståelse av spillet og enda viktigere, å lære hvordan han skulle overbringe den forståelsen til lagkameratene sine og trenerne sine.  

Det som imponerer meg mest med Ødegaard er at han er skapt på samme måte, innpodet med samme type DNA som Messi, fullt klar over at han fortsatt ikke er en ferdigutviklet spiller, og han er villig til å gjøre hva enn som kreves for å øke kunnskapen sin og nå sitt fulle potensiale. 

Da Messi var 20 år, var det året før Pep Guardiola kom til klubben og han fikk mye ansvar. Svakere spillere ville ha kviet seg for den utfordringen. Messi omfavnet den. Ødegaard gjør akkurat det samme fordi han vil og faktisk trenger det ansvaret hvis han skal fortsette utviklingen sin. 

Da Real Madrid bestemte seg for å sende ham ut på lån var det en velordnet kø av klubber som gjerne ville signere Ødegaard. Han valgte Real Sociedad fordi han innså at det fantes et hull i det området der han kunne være mest produktiv og ha mest innflytelse, og at det var en klubb der lista kanskje ville bli lagt litt høyere enn andre klubber som tilbød han en sjanse, som Valladolid og Espanyol. 

Som læregutt i nederlandske klubber gikk han ut av komfortsonen, på samme måte som Messi gjorde da han som 12-åring tok valget om å forlate den trygge favnen hjemme i Argentina og satte kursen for Europa. 

Til slutt er den viktigste likheten hvordan lagkameratene forholder seg til dem fordi begge opplever at lagkameratene hele tiden søker dem aktivt. I hovedsak er begge den spilleren man ser til når det virkelig gjelder. Mottoet er at når du er i tvil, gi ballen til Leo eller Martin. 

Og her kommer den virkelig gode nyheten. Lørdag møtes de for første gang når Barcelona besøker Real Sociedad. Den gamle mesteren mot den unge læregutten. Ikke rart vi elsker fotball så høyt. 

Barcelona på bedringens vei

Nok et hat trick fra Messi – han har 35 hat trick i La Liga nå… og det kan fort bli flere – en sylfrekk hælflikkscoring fra Luis Suárez, og nok en modig, men til slutt maktesløs motstander valset over på amfiteateret Camp Nou. 

Ting er igjen som det pleier å være i Catalonias hovedstad; Barcelona ser endelig ut til å ha funnet mojoen sin igjen, og det kan vise seg å være veldig dårlige nyheter for Real Madrid, i og med at sesongens første Clásico bare er én uke unna. 

Vi har blitt så vant til å se Messi levere kamper i verdensklasse gang etter gang at det nesten har blitt regelen snarere enn unntaket. 

Men Barcelonas 5-2-seier over Mallorca var vel så interessant av to andre viktige grunner, nemlig gjenoppblomstringen av midtbanevirtuosen Ivan Rakitic og det som ser ut til å være den etterlengtede aksepten av Antoine Griezmann som en viktig del av Barcelonas angrep. 

Det faktum at den merkbare forbedringen i Barcelonas form sammenfaller med at kroaten er tilbake i startelleveren er ingen tilfeldighet. 

For to somre siden fikk Rakitic et massivt tilbud fra Paris Saint Germain som han grublet lenge og grundig over før han til slutt ble overtalt av Valverde til å bli. 

Hvis det er noe vi vet om fotball, så er det at fotballen har sin egen logikk, eller mer presist, ingen logikk i det hele tatt. Etter at Rakitic ble fortalt at han var en del av Valverdes planer, bestemte treneren seg tolv måneder senere for at han ikke var det likevel og at det han virkelig trengte var friskere bein enn Rakitic og Busquets. 

Å si at Rakitic var skuffet er en underdrivelse. I oktober sa han til media at “Jeg vil spille, jeg ble ikke værende i Barcelona bare for å nyte byen og rusle på stranda.” 

Irritasjonen hans ble forsterket av det faktum at klubben ikke kom tilbake til ham med et tilbud om ny kontrakt etter at han hadde fått beskjed om at de trengte ham. 

Rakitic er tilbake i varmen- (Foto: Scanpix)

Nå er det helomvending igjen, Valverde har kommet frem til at Rakitic faktisk er den spilleren han trenger i de store kampene. Da de begge var i Sevilla pleide Unai Emery å referere til Rakitic som “Mr Midfield”, enkelt og greit fordi det ikke er noen aspekter ved den posisjonen han ikke kan utføre med glans. 

Hans prestasjoner siden han ble brakt tilbake i folden har virkelig bevist Emerys poeng. 

Rakitic strør pasninger rundt seg med kun én touch, dekker rommene Messi etterlater seg, kommer på løp, skyter fra utenfor 16-meteren, tar cornerne, kommer seg inn i boksen. Faktisk gjør han omtrent alt som kreves av en perfekt Barcelona-midtbanespiller.  

Mot Mallorca spilte han ut mot flankene ved enhver anledning. Han dekket rommet som ble etterlatt når Frenkie de Jong, som han gjør mer og mer i Barcelona nå om dagen, gikk på et av sine diagonale løp, og alt i alt ga han den sårt tiltrengte balansen laget ofte har manglet i det siste. 

Problemet er at den fornemmelsen du får når du snakker med mange i Barcelona er at de føler spillere som Rakitic og Busquets bare vil ta deg et stykke på vei, sannsynligvis rundt semifinalene i Champions League. Og la oss ikke glemme, med all respekt for motstanderne, at det tross alt bare var Mallorca de spilte mot. Oppfatningen er at om man skal komme seg til finalen i Champions League, trenger man noe annet. 

Rakitic har vært i Valverdes startellevere kun fire ganger denne sesongen, inkludert Barcelonas tre siste kamper. 

Før det var sist gang han var blant de elleve utvalgte helt tilbake i september, da de tapte borte mot Granada og han ble byttet ut etter 62 minutter. 

Men Barcelonas oppadgående formkurve sammenfaller med at han kom inn som innbytter mot Leganés da det sto 1-1, og Barcelona til slutt vant 2-1. Så fulgte lagets beste prestasjoner denne sesongen mot Borussia Dortmund, Atlético Madrid og nå nylig mot Mallorca. 

Bruken av Antoine Griezmann i en ny rolle er en annen viktig faktor i Barcelonas renesanse. 

Det er verdt å merke seg at Barcelonas fronttrio har scoret til sammen 25 mål, noe som er mer enn det totale antallet mål 15 andre lag i La Liga har scoret. Endelig ser det ut til at det er i ferd med å utvikle seg en personlig kjemi mellom Griezmann og Messi. 

Antoine Griezmann begynner om sider å finne seg til rette. (Foto: Scanpix)

Hvorfor det har tatt så lang tid er kanskje verdt å forklare. 

For to somre siden snakket alle om at Griezmann kom til å dra fra Atlético til Barcelona. Alle de store kanonene i klubben la hodet på blokka og bestemte seg for å støtte overgangen, bare for å se Griezmann ombestemme seg og velge å bli værende i Atlético. 

Omtrent halvannen måned senere innså han at han hadde gjort en feil, og kontaktet Barcelona og sa at han nå hadde lyst til å komme til Barcelona. 

Brent barn skyr ilden; neste gang overgangen ble brakt på banen, hold de toneangivende spillerne tankene sine for seg selv. Da overgangen skjedde var det nå opp til Griezmann å bevise både personlig og profesjonelt at han fortjener en plass øverst ved bordet i Barcelona. 

Griezmann har allerede blitt sitert på at han ikke har så mye sosial kontakt med verken Messi eller Luis Suárez, men Barcelonas stigende form antyder at dette er i ferd med å endre seg, og endrer seg fordi han tilpasser seg til det som kreves av ham. 

Opprinnelige ble han plassert til venstre i angrepsrekka og noen ganger som en nier, men i realiteten fungerte det ikke. Nå som Messi er litt mindre dominerende i de sentrale områdene mellom linjene, får Griezmann muligheten til å utnytte det rommet i en slags 10er-rolle fra venstre.

Derfra kan han bidra med assister fordi han har en god førstetouch og kan spille vegg med Messi, og han kan komme på løp bak backen og midtstopperen der Messi også kan finne ham. 

Han kan skyte, kombinere med Suárez, som selv bruker mindre rom enn han har gjort tidligere, og han kan bygge en trekant mellom dem i en ny posisjon som passer ham bedre. Uansett hvor han har spilt har han vært bedre når han blir brukt som en link-spiller.

Han er ikke en fantastisk dribler og heller ikke dominerende en mot en. Hans nye rolle vil hjelpe både spilleren og klubben med å blomstre. 

Men vi må vente og se hvor mye dette Barcelona-laget har, eller ikke har, forbedret seg. Heldigvis trenger vi ikke vente lenge. Neste onsdag kommer Real Madrid til Barcelona for å spille sesongens første El Clásico. 

Det kommer til å bli virkelig interessant. 

Magiske Messi

Jeg skriver dette mens den dårligst bevarte hemmeligheten i fotballen er i ferd med å bli “avslørt”. I kveld, i Theatre du Chatelet i Paris, har Leo Messi fått Ballon d’Or for sjette gang, en bragd ingen har klart før ham. 

Hvis Messi faktisk er fra en annen galakse, er han en stjerne som ikke viser noen tegn til å falme. Som oppladning til å motta fotballens mest ettertraktede glitterball viste den geniale maestroen fra Rosario de Santa Fe oss i helgen nok en gang hvorfor han enkelt og greit er den beste spilleren som noensinne har snørt på seg et par fotballsko. 

Så ofte har vi sett ham score slike mål som den avslutningen som ble avgjørende i Barcelonas 1-0-seier over Atlético Madrid på Wanda Metropolitano på søndag at vi nesten har sluttet å bli overrasket over dem. 

Han er ikke lenger bare unntaket som bekrefter regelen, men snarere den unike som fortsetter å skrive om rekordbøkene nærmest ukentlig, månedlig, årlig.

Utdelingen av fotballens mest prestisjetunge individuelle pris har blitt en viktig dato i fotballkalenderen. En individuell pris i et kollektivt spill. 

Messi mot van Dijk i Champions League. (Foto: Scanpix)

I år har det likevel blitt fremmet sterke argumenter for at Messi burde ha blitt forbigått av Liverpools fantastiske midtstopper Virgil van Dijk i kåringen, selv om jeg ikke helt forstår hvordan man kan sammenligne de totalt ulike bidragene disse to strålende spillerne har gitt lagene sine. 

En ting de har til felles er den enorme innflytelsen begge spillerne har i lagene sine. Selv om det kanskje er sant at i fotballen som i livet ellers er ingen uerstattelige, er Messi og van Dijk det nærmeste du kommer å motbevise den tesen. 

Noen av tallene som viser van Dijks defensive kvaliteter er svimlende. Før han kom til Anfield slapp Liverpool jevnlig inn mellom 40 og 50 mål per sesong. Forrige sesong slapp de inn 22. For å finne den siste gangen Liverpool tapte en ligakamp må vi helt tilbake til  3. januar. 

I 2019 har van Dijk vunnet 76.2 % av de 286 én-mot-én-situasjonene han har vært involvert i, noe som er høyere enn alle andre forsvarsspillere i de fem store ligaene. Han gikk et helt år uten at noen motstander klarte å drible seg forbi ham, og han har ifølge Opta en suksessrate på 86.2 % i hodedueller. 

Når det gjelder forsvarsspill er han for tiden langt foran alle andre forsvarsspillere i verden, men han bidrar også i den andre enden av banen. Han har vært involvert i elleve mål i år, og har selv scoret åtte av dem. 

Både van Dijk og Messi er svært stabile, begge er spillere for de store anledningene og presterer best når det gjelder som mest. 

For meg må det likevel bli Messis skalpell som fortjent vinner foran sleggen van Dijk. I sin enkleste forstand må det alltid være enklere å ødelegge enn å skape, og av den grunnen alene ville min stemme alltid måttet gå til Messi. 

Man vet hva man får av Messi. Han er en åpenbar trussel, en nesten uunngåelig gamechanger, selv om han fortsetter å vise på jevnlig basis at det er et hav av forskjell på det å identifisere trusselen  og det å faktisk klare å håndtere den effektivt. 

Bare spør Atlético, som absolutt var klar over trusselen han representerte, men som takket være hans sene scoring spolerte sjansen de hadde til å ta igjen Barcelona på tabellen i det som var en fantastisk underholdende kamp. 

Han er så godt som umulig å stoppe. (Foto: Scanpix)

Det var en kamp som kunne ha bikket begge veier, men som til slutt ble avgjort av en kontring fra gjestene. 

Innbytter Lemar mistet ballen inne på Barcelonas banehalvdel og fordi kampen bølget voldsomt frem og tilbake var det nok rom til at de Jong kunne avansere fremover og finne Messi. 

Suárez hadde muligheten til å gå på løp for å skape rom for Messi, men skjønte klokt nok at det beste han kunne gjøre var å heller stå i veien. Som så ofte før spilte han rollen som vegg for Messis korte pasning.

Den lille touchen som sendte ballen rett tilbake til argentineren var like briljant som den var enkel, og det påfølgende nådestøtet var like presist som det var nærmest uunngåelig. 

Men individuell briljans er ikke alltid forbeholdt målscorerne. Scoringen ville vært forgjeves hadde det ikke vært for de fantastiske prestasjonene i den andre delen av banen fra ter Stegen. Barcelonas keeper kronet en strålende kamp med to eksepsjonelle redninger. 

Alt i alt var det en veldig jevn kamp som levde opp til forventningene, med to lag som begge er langt unna å være perfekte.  

Atlético Madrid scorer ikke nok mål, og bare seks lag har scoret færre enn de 16 målene de har klart så langt denne sesongen. Barcelona på sin side er produktive foran mål, men trenger likevel kontringer og dødballer for å avgjøre kampen nå om dagen. Dette er et Barcelona-lag som ikke klarer å skape like mye som de pleide når de kontrollerer spillet i den siste tredjedelen. 

Til slutt var forskjellen mellom de to lagene å finne i hver sin ende av banen, med et forbehold. Fantastiske keepere som Ter Stegen vil hjelpe deg med å unngå tap, men det er spillere som Messi som kan lede laget ditt til seier. 

Og det er derfor, i et glitrende øyeblikk midt i kraftig regnvær en søndag kveld i Madrid, Leo Messi nok en gang viste oss hvorfor han fullt og helt fortjener enda en Ballon d’Or.

Bale, Tottenham, Pochettino – I den rekkefølgen

Gareth Bales avgjørelse om å posere sammen sine walisiske lagkamerater med et banner der det sto “Wales, Golf, Madrid – I den rekkefølgen” vil sannsynligvis ikke bli husket som det mest intelligente PR-stuntet i verden. Han visste om det, han tenkte det var gøy. 

Selvfølgelig vil det være liten vits for waliseren å prøve å forklare hva han mente. For det første er det ingen i Spania som er interessert i å vite hva Gareth Bale tenker akkurat nå, og for det andre syns Bale sannsynligvis at det er liten grunn til å kaste bort kreftene på å prøve å fortelle dem det uansett. 

For den store mengden fans som buet på ham da han ble byttet inn mot Real Sociedad i helgen er Bale en spiller som er like distansert fra dem som han er usosial og utakknemlig. 

“Rodrygo. Vinicius. Lucas. Bale. I DEN rekkefølgen” var den både barnslige og forutsigbare responsen, med et banner som hvis det hadde hatt lydeffekter sannsynligvis hadde vært ledsaget av høylytt piping. 

Dette banneret er ikke populært i Madrid. (Foto: Scanpix)

Bales banner var egentlig et klønete spark mot Madrid-pressen som alltid har vært ute etter ham, spesielt etter at han for en stund siden begikk den kardinalsynden å bekrefte at han føler seg mer hjemme når han spiller for landet sitt. 

Bale vet at når det gjelder forholdet til media er dette en krig han aldri kommer til å vinne, selv om det ikke betyr at han ikke kommer til å prøve å vinne noen slag innimellom. Dette var et slikt skudd for baugen. 

Noe av det som nå pågår stammer fra garderoben og er basert på det faktum at han knapt snakker spansk, at han er den siste personen som kommer og den første som drar, og at de alt i alt ikke har så mye tid til ham personlig. 

Det handler ikke om at de misliker ham, men mer om mangel på synergi. Likevel er realiteten at når det kommer til å gjøre det han faktisk blir betalt for, er han god. Veldig god, faktisk. 

En annen som vet dette er treneren hans, Zinedine Zidane. Franskmannen har vært gjennom hele spekteret av følelser fra likegyldighet til glede, fra sinne til distansert, før han har slått seg til ro med den eneste logiske reaksjonen, som er å være utpreget pragmatisk. Zidane og Bale vil aldri toppe hverandres julekortlister, men den franske treneren vet at han i Bale har en spille som kan utgjøre en forskjell. 

I spalten min i Diario AS sa jeg nylig at Bale kom til å dra til sommeren, og ingenting av det som har skjedd i det siste får meg til å tro at det for øyeblikket er noen planer om at han skal dra i januar. Men aldri si aldri. I dette spillet er alle åpne for alt. 

Bale og Zidane kommer aldri til å bli bestevenner. (Foto: Scanpix)

Innsatsen hans etter at han ble buet inn på banen på lørdag var mer enn akseptabel, og han var både involvert i målet til Modric og bidro i et par flotte trekk, på tross av den enstemmige misnøyen som strømmet ned mot ham fra tribunene.

Man kan trygt anta at han ikke kommer til å tilbringe innspurten av fotballkarrieren sin på Santiago Bernabéu, men han må spørre seg selv hvorvidt han fortsatt ønsker å spille fotball på det aller øverste nivået, og om han er villig til å legge ned den innsatsen som kreves for å få det til. Alternativt kan det være at han vil nøye seg med å bare være en del av et lag han trives med og stoler på, som han gjør med det walisiske landslaget. 

Det er opp til ham å bestemme. I mellomtiden er jeg redd han må innse at uansett hvilken vei han velger, er PR-kampen en kamp han ikke bare har tapt, men enda viktigere, en kamp han aldri kunne vinne. 

Pochettino

Pochettinos dager i Tottenham er talte. (Foto: Scanpix)

I England nyter Mauricio Pochettino og hans gjeng en påtvunget ferie etter at de overraskende fikk marsjordre fra Tottenham. 

Jeg sier overraskende fordi selv om resultatene i det siste viste at prosjektet hans i Spurs var på vei utfor stupet, var timingen og den plutselige sparkingen uventet. 

I etterkant, da avskjedigelsen var et faktum, forsto Pochettino noen av de tingene som hadde foregått, ting han ikke var i stand til å begripe mens de pågikk. 

Tanken på at du sparker Pochettino den ene dagen og så, voilà, ansetter du Mourinho 72 timer senere, er enkelt og greit latterlig. 

Mourinhos navn hadde blitt nevnt minst tre uker før Pochettino fikk fyken. Daniel Levy ville ha noen som kunne bringe nytt liv og ny energi til klubben, og også noen som kunne hjelpe klubben med å opprettholde verdien i markedet og i sponsorenes øyne, både de nåværende og de potensielle. 

Det store spørsmålet er imidlertid om Mourinho kan ta dette laget lenger enn Pochettino. Personlig tviler jeg sterkt på det. 

Det ble seier på første forsøk, men kan Mourinho løfte Tottenham på lang sikt? (Foto: Scanpix)

Kan han forbedre laget på kort sikt? En ny trener skaper nesten alltid en ny, og stort sett positiv, reaksjon. Men det er hva som skjer på lang sikt som vil avsløre alt, fordi dette er den verste troppen Mourinho noensinne har arvet, og det høres ut som de finansielle strukturene er de samme som Pochettino måtte jobbe innenfor. 

Det vil ikke komme noen store navn inn og vi vil snart finne ut hvorvidt Pochettinos policy med spillerne i klubben vil bli videreført av det nye regimet. 

Dette er selvfølgelig på mange måter et lurt trekk fra Daniel Levy, selv om det ikke er en hensynsfull måte å avslutte en æra på. Den konstante klagingen fra mange Spurs-supportere er at de ikke har løftet et trofé siden de vant Ligacupen i 2008, og den ene tingen Mourinho er godt på er å gjøre lag i stand til å vinne trofeer i cupkonkurranser. 

Men jeg har mine tvil om han vil klare å vinne titler i Spurs med dette laget, selv om det absolutt kommer til å bli morsomt å se på. 

I mellomtiden vil Pochettino ta en velfortjent ferie. Han har ingen hast med å finne seg en ny job helt ennå og alle – inkludert Pochettino selv – vet hva slags jobber som er tilgjengelige. Han har tidligere blitt kontaktet av Bayern München, Juventus, Real Madrid og Inter. 

Noen av hans tidligere beilere har endt opp med andre løsninger, men han vil helt klart ha en rekke muligheter når han har fått ladet opp batteriene. 

Og når det gjelder muligheten for å bli værende i Premier League? Ikke utelukk det!

Å få sparken i Tottenham kan være frigjørende for Mauricio Pochettino

Jeg var overbevist om at Mauricio Pochettino ikke kom til å slutte i Tottenham, men fremtiden hans lå ikke i hans egne hender. Og selv om jeg sliter med å forstå mange av grunnene til at han fikk sparken, har det også føltes som han har vært ved veis ende en stund. 

Og på et vis kan kan dette føles som en frigjøring for ham og trenerstaben hans. 

Pochettino er en fighter og ønsket å fortsette å kjempe, men til syvende og sist ville det alltid være avhengig av klubben hvorvidt han skulle bli værende eller dra. Han har betalt prisen for resultatene i det siste, resultater som er konsekvensen av et forfall i troppen argentineren forutså for 18 måneder siden. 

I mer enn et er år har han prøvd å håndtere vanskelige situasjoner i Spurs, og 18 tap i 2019 forteller oss en historie som går utover det som har skjedd denne sesongen.

Du kunne se at det ikke kom til å ende godt med mindre klubben tok solide grep i sommer. Men det gjorde de ikke. 

De to overgangsvinduene fra januar 2018 fram til sommeren 2019 der de ikke hentet noen nye spillere er helt sentrale. 

Pochettino hadde advart klubben om hva som foregikk, men Daniel Levy bestemte at det ikke var tidspunktet for å investere i nye spillere fordi hans prioritering har vært å klare topp fire med lavest mulig pengebruk

Pochettino, som ikke ba om mer penger, men snarere raske og smarte beslutninger på overgangsmarkedet, klarte ikke å gjøre en så god jobb som han ellers kunne ha gjort.

Det betød en endring i dynamikken i forholdet mellom de to mest sentrale mennene i klubben. 

Levy og Pochettino følger med på en testkamp på Tottenhams nye stadion. (Foto: Scanpix)

Da de først møtte hverandre og begynte å jobbe sammen forsto de ikke helt hverandres ideer for hva slags type klubb de begge ønsket, men etter en veldokumentert tur til Argentina ble det mye mer synergi. Levy forsto hva Pochettino ville og Pochettino visste hvilke begrensninger han måtte jobbe innenfor. 

Men så kom man til det punktet at når resirkuleringen av troppen ikke kom, ble heller ikke synergien videreført, og det var en logisk frustrasjon fra Pochettinos side. 

Jeg vil ikke kalle duoen venner – det var et profesjonelt forhold, men det ble tydelig at prioriteringene deres begynte å sprike i hver sin retning. En ny stadion burde bety en mer ambisiøs klubb, tenkte manageren. Men Levy rikket seg ikke en tomme fra klubbens intensjoner. 

Kanskje Pochettino burde ha dratt i sommer, men det var aldri realistisk. Hvis Levy ikke trodde at det var en vei tilbake eller ut, var den eneste løsningen å bli kvitt Pochettino og trenerstaben hans. 

Kompensasjonen vil bli mer enn de rapporterte 12 millioner pundene, ettersom han og staben hans har mer enn tre år igjen av kontraktene sine. 

Levy var tydeligvis ikke skremt av verken dette eller av å bringe inn en ny leder i et prosjekt som ikke kan konkurrere på kort eller lang sikt med de rikeste klubbene i landet. Det gjør ham åpenbart ikke bekymret.

Det har vært snakk om at spillerne har vært misfornøyde, men ikke tro at Pochettino har mistet garderoben. 

Han trakk seg litt tilbake fra visse situasjoner fordi han i noen tilfeller ikke kunne straffe eller erstatte spillerne, i og med at det ikke var noen å erstatte dem med. 

Men de samme ansiktene og de samme stemmene skaper erosjon etter en stund. For å gjenskape det Spurs gjorde mellom 2015 og 2018, den beste versjonen av laget, måtte spillere kommet og gått, og klubben var enten ikke enige i overgangene eller klarte ikke å bli kvitt spillere.

Pochettino og spillerne jubler etter seieren mot Ajax. (Foto: Scanpix)

Alle kan se at det at Spurs kom seg til Champions League-finalen i juni var et mirakel, man maksimerte potensialet i et lag som allerede var på vei ned.

Du har hørt slike som Harry Kane be om mer fra spillerne, frustrert fordi ting de hadde lært ble forlatt. 

Men ingenting skjedde og prestasjonene var ikke de beste, av ulike grunner. 

Noen spillere var tiltrukket av andre klubber og ble distraherte, mens andre hadde nådd sitt potensialet og var på vei ned, men likevel fortsatt en del av laget. Spurs ga ikke Pochettino sparken fordi spillerne ba om det eller fordi forholdet visnet. Det var ikke noe slikt.

Dette er styrets beslutning basert på et profesjonelt forhold der Pochettino og Levy ikke hadde så mye mer å si til hverandre. 

Det var en skilsmisse mange kan relatere seg til – du når et punkt der du ikke har mer å si og ikke vet hvordan ting kan bli bedre. Du vet hva du har lyst til å gjøre, men du blir ikke hørt lenger. 

Jeg tror Pochettinos neste skritt blir å hvile. Denne perioden har vært krevende. 

Han og staben hans vet at det vil åpne seg muligheter når de kommer hjem. Han har beundrere i Bayern Munchen, Juventus og Real Madrid.

Men en av tingene som tidligere stoppet ham fra å dra noe sted var det faktum at kompensasjon måtte betales. 

Real og Juve har vurdert ham, men det å skulle forhandle en pris med Levy gjorde dem mindre ivrige. 

Generelt er det slik at når en trener sparkes kan klubben legge inn en klausul som hindrer treneren i å gå til visse lag. I bytte mot en stor kompensasjon, kunne Levy lagt inn en klausul om at han ikke får gå til Chelsea, Arsenal eller Manchester United?

United ville ha ham da de ansatte José Mourinho, men de støtter Ole Gunnar Solskjær tungt, så den døra ser foreløpig ut til å være stengt.

Akkurat som på tampen av en herlig sommer, føles det som om Spurs har forlatt en sommerflørt de aldri vil glemme, men som de heller ikke kunne ta med seg inn i høsten.

Fotballen fortjener bedre

I fotball som i livet ellers gjør alle feil. Teknologien har blitt bragt inn i fotballen for å gjøre det den kan for å rette opp i slike feil, og for å hindre urettferdighet. 

Men mens fremskritt som mållinjeteknologi har vært en rungende suksess i Premier League kan man ikke si det samme om ligaens bruk av det kontroversielle VAR-systemet, som mange mener suger gnisten og den grunnleggende gleden ut av verdens beste spill. 

VAR står for “Video Assistant Referee”, men som en fotballekspert sa denne uka tilsier bruken – eller snarere misbruken – i Premier League at det heller burde stå for “Very Awful Refereeing”. 

VAR og den angelsaksiske mentaliteten med sin vektlegging av fair play og grunnleggende rettferdighet burde være en perfekt match for Premier League. Det er det ikke, og en av de viktigste grunnene til det er den ulogiske, hardnakkede, blanke avvisningen av å la dommerne gjøre seg opp sin egen mening ved å se på skjermen på sidelinjen slik som man gjør i andre land og i Champions League. 

Vi burde ikke være overrasket. Mange av managerne og trenerne jeg snakker med på daglig basis- utenlandske og britiske – er nesten enstemmige om at engelske dommere i praksis har sine egne regler. 

Den rådende tanken er ofte at valgene og stilen til dommeren ofte bestemmer hva slags type kamp som skal spilles, og det er noe selv enkelte dommere har innrømmet. 

Det mest bekymringsfulle er at de ser ut til å ta i bruk et annet sett med regler når de dømmer i Europa. 

Du trenger ikke ta mitt ord for det, men snarere Mark Clattenburgs ord, som sa i et intervju med NBC: “Jeg måtte dømme annerledes når jeg dro ut i Europa fordi ingen av toppspillerne i Europa ville godtatt en del av den fysiske kontakten som foregikk i Premier League – men det var en del av showet, det var det folk elsket.”

Mark Clattenburg i EM-finalen 2016. (Foto: Scanpix)

Det er også noe annet man må tenke på når man implementerer VAR. 

Uansett hvor fotball har blitt spilt i verden har fotballen vunnet fram på grunn av sin iboende enkelthet. Alt du trenger får å nyte dette vakre spillet er et landområde som helst, men ikke nødvendigvis, er dekket av gress, fire gjenstander (steiner, jakker, sekker, yngre brødre eller søstre) plassert slik at de markerer målene, noe kuleformet som kan rulle og – forhåpentligvis – sprette, og et ubestemt antall folk som kan utgjøre to lag. 

Regler kan endres, og i fotballen har de ofte blitt endret for å gjøre spillet mer attraktivt. Tilbakespillsregelen var et massivt skritt fremover for å bekjempe kjedelig sløsing med tid som kvalte mange kamper. 

Men det teknologien gjør er å skape en fotballverden med rike og fattige, et fotballens klasseskille, med to komplett ulike fotballverdener.  Det er vel og bra og ha det når Manchester City møter Manchester United, men hva med Morecambe mot Mansfield Town i League Two?

På hvilket tidspunkt ble det bestemt at det er “rettferdig” at man har VAR i gruppespillet i Champions League, mens man i Europa League ikke har det før i finalen?

Når det gjelder håndhevingen av offsideregelen har VAR blitt introdusert for å avgjøre klare og åpenbare feil. Etter en evighet og utallige repriser ble Roberto Firminos mål mot Aston Villa annulert fordi armhulen hans var offside!

Var det offside i akkurat det øyeblikket, det nanosekundet der ballen mistet kontakten med lagkameratens fot og startet sin ferd mot ham? Kan noen – hvem som helst – forklare meg hvordan det å være en millimeter offside kan anses for å være “clear and obvious”. 

Så vi har et todelt VAR-system. På den ene siden sier vi la oss se på offside og la teknologien bestemme fordi øyet ikke kan se, på den annen side når øyet kan se så bestemmer øyet, med mindre det er en klar og åpenbar feil.

Jeg syns det er urovekkende. Hvis vi tillater at teknologien tar over, så la oss ta skrittet fullt ut og la teknologien ta 100 % kontroll. Men du vil ikke få min stemme med den varianten. Hvis ikke, bør vi la øyet ta avgjørelsene og hvis det involverer feil så får det bare være. Fordi feil, menneskelige feil, er en del av livet. Sånn er det bare. 

Kanskje bør vi bare la grensa gå ved mållinjeteknologi, avgjørelser ingen kan krangle på. 

Mange som var de største tilhengerne av det nye systemet har raskt endret mening. 

De begynner å innse at VAR påvirker spillet på mer enn én måte. Ikke bare fordi man prøver å forenkle noe som ikke er så enkelt, men også ved å endre dynamikken i en sport som av natur er veldig dynamisk. 

Du kan like det eller ikke. Realiteten er at VAR endrer rytmen og tempoet i måten fotball spilles på, spesielt mot slutten av kampene når et av lagene ofte får opp dampen i håp om å få med seg noe fra kampen. 

På slike tidspunkt er VAR ofte et perfekt eksempel på en kalddusj, en real gledesdreper og festbrems. 

Det påvirker også radikalt hvordan et lag reagerer på hva nå enn VAR-avgjørelsen ble, det har en enorm påvirkning om du scorer et mål, slipper inn et mål eller får et mål annullert. Slik blir teknologien stjerna og attraksjonen, og da tjener ikke VAR fotballen, men fotballen tjener VAR. 

VAR tar stadig mer fokus på fotballkamper. (Foto: Scanpix)

I Spania har problemet dreid seg om hvorvidt man er konsekvente i beslutningsprosessen. I helgen var Griezmann klart i offside i trekket som ledet opp til Messis straffe mot Levante. Straffen ble gitt, men en lignende situasjon som involverte de to samme spillerne i andre omgang endte opp med at man annullerte en Barcelona-scoring. 

Hands, enten de er bevisste eller ikke, blir oppdaget, men om det resulterer i straffe ser ut til å avhenge av hvem som tilfeldigvis tar avgjørelsen den dagen rett og slett fordi dommere er mennesker, feilbarlige. 

I England sitter fansen og venter, usikre på om de skal feire, fortvile eller protestere. Holdt fast i et slags fotballens ingenmannsland, uvitende om hvorvidt et mål blir godkjent, en straffe blir gitt eller en spiller blir utvist, ofte i total uvitenhet om hva som egentlig foregår mens uendelige repriser, konsultasjoner og samtaler pågår mellom dommeren og en kollega gjemt bort i en boks i Vest-London. 

Slik VAR fungerer nå er det ikke egnet til formålet. Men du trenger ikke ta mitt ord for det. Dette er det Keith Hacket, tidligere Premier League- og FIFA-dommer som av mange er ansett som en av tidenes beste dommere, har å si: 

“Som en av de beste nasjonale ligaene i verden, fortjener Premier League dømming i verdensklasse, men den nåværende gruppen av dommere kommer til kort, og mangler ved VAR-systemet har skylden.”

Fotballen fortjener bedre.

El Clásico, kaos og konflikt

Utsettelsen av El Clásico mellom Barcelona og Real Madrid av “sikkerhetshensyn” viser oss nok en gang at ideen om at du noen gang kan håpe på å holde sport og politikk adskilt kun er fantasifull optimisme. 

14. oktober ble ni katalanske politiske ledere fengslet i ni til tretten år for sin rolle i folkeavstemningen som ble ansett som ulovlig og et mislykket forsøk på å oppnå uavhengighet. Folk trakk umiddelbart ut i gatene for å protestere.

Innen 24 timer etter dommene kom hadde La Liga foreslått for det spanske forbundet og klubbene at man byttet kamparena fra Camp Nou til Santiago Bernabéu, noe som endret debatten. 

La Liga var av den oppfatningen at El Clásico kunne, og nesten helt sikkert ville, bli brukt politisk og bestemte seg for å flytte datoen, med henvisning til sikkerhetsrapporter de hevdet å ha mottatt som gjaldt planer om å avbryte kampen hvis den skulle bli spilt.

Men fra hvem egentlig?

Helt klart ikke fra det lokale politiet, som hele veien har hevdet at de var mer enn kapable til å håndtere situasjonen. 

Protester i Barcelonas gater 20. oktober. (Foto: Scanpix)

Selve ideen om å bare flytte kampen til Santiago Bernabéu ble åpent avvist av begge klubbene, og etter at man ble enige om at datoen måtte flyttes, begynte dermed prosessen med å finne en alternativ dato som skulle bestemmes av forbundet, eller nærmere bestemt av konkurransekomiteen som består av tre personer; én representant fra forbundet, én fra La Liga og én nøytral.  

Og samtidig som kampen mot Real Madrid ble ansett som utrygg av ligaen, gjaldt dette tilsynelatende ikke kampen spilt på samme stadion mot Valladolid tre dager senere eller Espanyols kamp mot Villarreal, som ble spilt som normalt 20. oktober. 

Presidenten i La Liga er Javier Tebas. En mann som aldri er langt unna kontroverser, men som har vunnet autoritet i klubbenes øyne på grunn av måten han har bekjempet piratstreeming og gjeldsdannelse, og sikret klubbene mer og mer tv-penger. Likevel har han stadig et av-og-på-forhold til de to største klubbene. 

Selv om den beste fremgangsmåten selvfølgelig kan ha vært å vente en stund for å se an hvordan ting utviklet seg før man reagerte, trykket man umiddelbart på panikknappen. 

De to lagene skal nå møtes onsdag 18. desember, selv om denne saken på ingen måte er over… langt ifra. 

Begge klubbene ønsket 18. desember som ny kampdato, men ligaen så for seg enten 4. eller 7. desember fordi de ikke ønsket at kampen skulle kræsje med kamper i Copa del Rey. 

Økonomisk sett, med øynene fast rettet mot det enorme asiatiske markedet, ville 4. eller 7. desember gitt mer mening for deres del, men til La Ligas ergrelse gikk klubbenes ønsker av med seieren

Advokatene vil i mellomtiden sannsynligvis stille seg i kø rundt portene til fotballforbundet og La Liga. 

Det er virkelig en tragedie at fotballen blir dratt inn i en politisk situasjon som har oppstått på grunn av umedgjørlighet fra alle parter. Den spanske regjeringen er ikke villige til å forhandle, mens katalanerne ikke vil endre sine krav. Da lederne for den ulovlige folkeavstemningen ble dømt til lange fengselsstraffer var de påfølgende opprørene uunngåelige. 

I Madrid vet de at dialog er den eneste veien videre, og i Barcelona er man like klar over at total uavhengighet er et umulig sted å begynne. Staheten styrer, og nå har fotballen blitt nok en liten del av de utilsiktede skadene som kommer på grunn av dette.  

Javier Tebas er en omstridt fotballpresident. (Foto: Scanpix)

Når vi først snakker om stahet og umedgjørlighet bringer det oss fint tilbake til hovedaktørene i denne konflikten. Og da mener jeg ikke Barcelona eller Real Madrid, men La Liga (Tebas) og fotballforbundet, som ledes av Luis Rubiales. 

Det hjelper selvsagt ikke at det allerede pågår en borgerkrig i Spania mellom de to organisasjonene. Ligaen ønsker å styre ting som forbundet føler de selv burde ha ansvaret for, inkludert kampkalenderen. Forbundet vil forsvare kvinnefotballen og grasrotfotballen, mens La Liga egentlig ikke tenker på annet enn de to øverste divisjonene. Det er også personlige uenigheter mellom de to presidentene som ikke akkurat gjør situasjonen enklere eller gjør det enklere å organisere den hjemlige fotballen på en fredelig måte 

Men det er en ting det spanske fotballforbundet fortsatt kan skilte med, og det er at de er bedre enn det argentinske fotballforbundet, selv om det ikke sier så mye.  

Når det kommer til å flytte kamper skulle man tro at det spanske fotballforbundet burde ha vært bedre rustet, spesielt med tanke på at de har erfaringer med tematikken.

I fjor, med en opptreden mange følte grenset til ren “kolonistil”, tilbød det spanske fotballforbundet seg å “hjelpe” det argentinske fotballforbundet ved å arrangere returoppgjøret i den største klubbfinalen i Sør-Amerika… i Europa, mer enn 10 000 kilometer unna. 

Copa Libertadores ble til slutt avgjort på Santiago Bernabéu. (Foto: Scanpix)

Finalen i Copa Libertadores spilles over to kamper, og som en konsekvens av det enorme supporterbråket som oppsto før returoppgjøret, ble kampen utsatt. Etter at det spanske fotballforbundet grep inn ble kampen flyttet til Spania, der den ble spilt på Santiago Bernabéu 9. desember, femten dager senere enn den egentlig skulle ha blitt spilt og fire uker etter det første oppgjøret. 

Kun et forbund i et så stort kaos som det argentinske opplevde ville noensinne gått med på et slik fremgangsmåte, men slik ble det. Kanskje de følte at de ikke kunne garantere tryggheten til supporterne. Høres det kjent ut?

Som ventet ble dette ikke spesielt godt mottatt av noen i Argentina – bortsett fra, selvfølgelig, det inkompetente argentinske fotballforbundet. Så da denne siste kontroversen oppsto i spansk fotball var Olé, en av argentinas ledende sportsaviser, raskt på banen. Tilsynelatende opptatt av å tilby en lignende utstrakt hånd, foreslo de at hvis det denne gangen var slik at alle de involverte følte det ville være for farlig å spille kampen i Barcelona, ville de være mer enn velkomne til å spille El Clásico i Buenos Aires. Hvis du kjekker deg altfor mye, blir du før eller senere satt på plass.

Simeones utfordringer

Tanken på å skulle møte Diego Simeones Atlético Madrid og en tilsynelatende permanent rasende Diego Costa pleide å være et mareritt både for motstandernes trenere og forsvarsspillere, spesielt i Costas første periode i klubben fra 2012 til 2014. 

Motstanderne så på Costa med like deler avsky og misunnelse. Han var en spiss som kunne spille samtlige minutter i alle kamper helt i grenseland, og med raseriet og kroppsspråket til en mann som nettopp har oppdaget at bilen hans har blitt tauet vekk. 

Men det var den gangen. I dag ser vi en helt annen, mildere og mer moden versjon av den ekstremt irritable spissen fra bakgatene i Lagarto i Brasil. Det er dårlige nyheter for dette Atlético-laget. 

De lite imponerende tallene siden han vendte tilbake til Atlético forteller en tydelig historie.

Sett bort ifra de fire målene han scoret mot Real Madrid i sesongoppkjøringen – en kamp der han for øvrig også klare å bli utvist – har han i tellende kamper siden han kom tilbake fra Chelsea kun scoret 13 mål på de 52 kampene han har spilt for Atlético Madrid de tre siste sesongene. 

Diego Costa er ikke lenger den superspissen han var. (Foto: Scanpix)

Det som er mest bekymringsfullt er imidlertid at den versjonen av Costa vi ser for øyeblikket ikke er aggressiv, verken med eller uten ball. Han skyter ikke og er ikke på sitt beste rent fysisk. Jeg er ikke sikker på om den gamle ilden og raseriet som brant i ham fortsatt kan hentes frem. 

Det kom et tilbud fra Kina i sommer, og han vurderte det før han til slutt bestemte seg for å bli værende i Spania. Det han ikke kommer til å gjøre i den nærmeste fremtiden er å spille for det landet han har valgt å representere. Han var ikke inkludert i Roberto Morenos tropp for Spanias kamper i EM-kvalifiseringen nå nettopp. 

Mot Valladolid forrige runde valgte Simone for første gang i serien denne sesongen å starte med Costa, Morata og storsigneringen João Félix. Det fungerte ikke, men i rettferdighetens navn var det ikke bare Costas feil. 

Etter å ha brukt vanvittige 127,5 millioner euro på det portugisiske supertalentet ville man forvente at Simeone kom til å bruke Félix. Det gjør han til gangs, faktisk mer enn han brukte Antoine Griezmann da han først kom til Atlético, selv om Griezmann var eldre og en mer etablert La Liga-spiller.  

Dessverre ser vi fortsatt en spiller som, rett før 20-årsdagen, fortsatt ikke har tatt innover seg det han trenger å vite om å spille i et Simeone-lag. Han har briljante øyeblikk, og disse øyeblikkene begeistrer alle, men han har enda ikke vist den kontinuiteten og stabiliteten man forventer av en superstjerne. 

Når du bruker disse tre sammen betyr det at Félix må spille i mellomrommet, noe som også fører med seg mye defensivt ansvar, og så må laget sørge for at ballen ender opp hos ham. Først da kan bakromsløpene til Morata og Costa få maksimal effekt.

I bunn og grunn er João Félix en spiller som trenger å få ballen, fordi hvis han ikke får ballen har han en tendens til å falle ut av kampen. 

Forrige sesong startet han 21 seriekamper for Benfica, og han lærer fortsatt. Han er fortsatt under utvikling. 

Mot Valladolid møtte han et lag som forsvarte seg tett med to firemannslinjer, noe som betydde at det knapt var noe mellomrom der han eller Koke kunne utrette noe. Hvis de ikke får ballen i gode posisjoner, kan de heller ikke levere videre til gutta på topp. 

João Félix har fortsatt mye å lære. (Foto: Scanpix)

I tillegg: Uansett hvor formidabel duoen Morata og Costa ser ut på papiret, er jeg ikke overbevist om at det kommer til å fungere på lang sikt. Det de kommer til å trenger er timesvis med spilletid sammen, samt at Simone har total tillit til dem. Jeg er ikke sikker på om treneren er klar for å gi dem det. 

En annen bekymring er at mentaliteten i dette laget, spesielt når Simeone krever mer offensivt, fortsatt bygger mer på forsiktighet enn å gå for det fra første spilleminutt, noe de definitivt burde ha gjort mot Valladolid. 

Hvis du ikke klarer å storme ut av startblokkene mot lag som Valladolid, vil de spille på seg selvtillit og raskt innse at måten å stoppe dette Altético-laget på er å ikke få panikk, opptre resolutt og være ekstremt godt organisert. 

Så det vi så var en langsom oppbygging fra Atlético, der Koke og Saul trakk innover i banen slik at backene måtte gi den nødvendige bredden ved å i praksis brukes som vinger. 

Dessverre var dette en taktikk som lett kunne håndteres fordi den ble brukt med et element av forutsigbarhet i stedet for å overraske. 

Bortsett fra Real Mallorca har ingen klubber i La Liga et lavere budsjett enn Valladolid, og med unntak av Barcelona og Real Madrid har ingen et høyere budsjett enn Atlético. 

Mens Valladolid kunne være svært fornøyde med resultatet, som betyr at de har spilt uavgjort i sine tre første hjemmekamper, var Simeone skuffet fordi han vet at dette er den typen kamper han burde vinne hvis han vil at klubben skal sees på som tittelkandidater. 

Se Atlético Madrid – Valencia lørdag kl 15.55 på TV 2 Sport 2 og TV 2 Sumo

Et tannløst Spania

Etter et kjedelig uavgjortresultat i Oslo kommer Spania nesten helt sikkert til å delta i EM 2020, med mindre man får en marerittkombinasjon av resultater. 

Men trener Robert Moreno vet bedre enn noen at hvis de skal ha noe håp om å vinne den turneringen, må de kunne vise betydelig mer enn det de gjorde på et fullsatt Ullevaal søndag kveld.  

Spania lå an til å få med seg alle tre poengene, måtte til slutt nøye seg med kun ett, og kunne – og burde kanskje – ha reist hjem tomhendt. Dette var ikke en god dag på jobb for La Roja, og Morenos kropsspråk på sidelinjen var ekstremt tydelig. 

Til syvende og sist handlet det om attitude, eller i Spanias tilfelle, mangelen på attitude. Spania gikk inn i denne kampen vitende om at de ikke var avhengig av å vinne, mens Norge visste at dette var kampen de ikke hadde råd til å tape hvis de skulle ha håp om å komme til EM. 

Da hjemmelaget til slutt reddet ett poeng etter at Kepa slo ned Elabdellaoui i det 94. minuttet var det presist utførte straffesparket til Joshua King ikke mindre enn hjemmelaget fortjente. 

Dette var en tålmodig prestasjon fra Norge mot et lag alle vet vil eie ballen i lange perioder. Men denne gangen hadde Spania et spill med ballen som manglet dybde, skarphet og motivasjon, og som inneholdt en tilnærming som var like forutsigbar som den var kjedelig. 

Saúl sendte Spania i ledelsen, men måtte nøye seg med uavgjort. (Foto: Scanpix)

Ballen havnet nesten aldri inn i de områdene der en avgjørende pasning kunne slås og Norge – enten tilfeldig eller planlagt – så ut til å vente på de øyeblikkene der Busquets eller Ramos gjorde feil Norge kunne bruke som et springbrett for kontringer. 

Det skjedde ved mer enn én anledning, og Spania hadde grunner til å være svært takknemlig for at Albiol klarte å rydde opp igjen. 

Til tross for at Norge slapp inn et mål helt i starten av andre omgang da Saúl Ñíguez dundret ballen i mål fra hjørnet av sekstenmeteren etter at Norge ikke hadde klart å klarere skikkelig, ble det etterhvert klart for hjemmelaget at dette var et spansk lag som ikke egentlig var klare for å ta fighten. 

Gradvis kjempet de seg tilbake i kampen, men Norge gjorde dette med hardt arbeid og tålmodighet heller enn fysikk. Da utlikningen kom var den både uunngåelig og fortjent. 

Ramos fikk sin 168. landskamp og ble den mannlige utespilleren i Europa med flest landskamper, og selv om dette kanskje var et av hans største øyeblikk var kampen langt unna å være en av hans største kampprestasjoner. 

Et sent gult kort og en påfølgende suspensjon gjør at han ikke vil få sin 169. landskamp mot Sverige tirsdag kveld. 

Ramos satte ny rekord, men fikk ikke den feiringen han hadde ønsket på Ullevaal. (Foto: Scanpix)

Den likegyldige tilnærmingen fra gjestene ga ofte kampen en eim av vennskapskamp i sesongoppkjøring snarere enn en storkamp i en EM-kvalik. Det mest bekymringsfulle av alt er det faktum at Spanias legendariske utholdenhet og vilje til å vinne ballen tilbake igjen så fort som mulig etter at de mister den glimret med sitt fravær. 

Det Spania vi så i 2010 tilhører helt tydelig fortiden, og som José Félix Díaz i Marca påpekte i sin analyse: “Det spanske laget som vant VM for ni år siden eksisterer ikke lenger og fotballen har forandret seg siden den gang. Som både Barcelona og Real Madrid også oppdager, har de talentfulle spillerne fra fortiden enten gått videre eller de har blitt mye eldre.” 

På midtbanen så Dani Ceballos ikke komfortabel ut, og Sergi Busquets er tydeligvis ikke lenger den spilleren han en gang var. På topp var Rodrigo isolert og uten evnen til å koble seg på resten av spillet, mens Kepas overilte og uvørne inngripen da han lagde straffe på tampen viser at er langt unna å være ferdig vare. 

Likevel er det ikke bare skyer i horisonten. 

Fabián Ruiz har allerede løftet EM-trofé for U21. Nå kan han bli en nøkkelspiller for seniorlandslaget. (Foto: Scanpix)

Prestasjonene til tidligere U21-mester Fabián Ruiz lover godt for fremtiden. I tillegg til å treffe stengene to ganger, var hans pasningsevner, gjennvinninger, avslutninger og generelt solide bidrag over hele linjen nok til å antyde at han nå bør betraktes som et fast medlem av startelleveren for dette spanske laget. 

Juan Bernat viste også i perioder at han potensielt er en mer enn god nok erstatter for skadete Jordi Alba i den stadig problematiske venstrebackposisjonen. Også Saúl Ñíguez hadde fine øyeblikk i kampen, inkludert scoringen. 

I forsvaret hadde Raúl Albiol en dårlig start, men endte sannsynligvis opp som den beste i sin lagdel. Men Moreno vil ikke være fornøyd med at selv ikke det å sette inn en tredje midtstopper på tampen, Inigo Martínez, var nok til å holde nullen. 

For Norge var alle øyne rettet mot Martin Ødegaard, som spilte bra tatt i betraktning at han fikk lite tid med ballen i løpet av kampen. Han viste absolutt nok til å forklare hvorfor han for tiden får mye oppmerksomhet i Spania med Real Sociedad. 

Og det ville også ha vært interessant å se hvordan det spanske forsvaret slik de så ut lørdag kveld ville ha håndtert Erling Braut Haaland, hvis han hadde kunnet spille i stedet for å bare være tilskuer. 

Det sultne 19 år gamle talentet er for øyeblikket skadet, men ville ha elsket å få muligheten til å legge enda et mål til sine 19 på 11 kamper denne sesongen, mot et spansk forsvar som knaket i sammenføyningene og aldri egentlig så ut til å være klar til kamp.

Gamle helter, nye kolleger og et ungt stortalent

Jeg har alltid sagt at med tanke på den jobben jeg har, er jeg den heldigste mannen i verden. Men selv for meg var forrige uke virkelig spesiell. 

Et av de mange høydepunktene forrige uke var å få muligheten til å besøke Oslo og Bergen, og møte venner og kolleger i TV 2s team som jobber med spansk fotball. I løpet av et par seminarer fikk jeg snakke om La Liga sammen med andre eksperter, kommentatorer, teknisk personell og ledere. 

Det var både fascinerende og nyttig, og både nivået på interessen, kunnskapen og den generelle forståelsen og standarden på spørsmålene og diskusjonene som oppsto var av høyeste kaliber. 

TV 2s dekning av spansk fotball legger lista høyt når det gjelder nasjonal dekning av en utenlandsk liga, og er uten tvil et av de mest kunnskapsrike, strammeste, mest detaljerte og profesjonelle miljøene jeg noensinne har hatt gleden av å jobbe med. Og tro meg, jeg har jobbet med utallige aktører, med et spenn fra helt fantastisk til nesten latterlig. 

TV 2s dekning er helt der oppe med de aller beste, og jeg er utrolig stolt over å være en del av det teamet. 

La Liga fortjener skryt for sin nesten evangeliske tilnærming til å selge ligaen, spesielt med tanke på det siste initiativet som innebærer å ansette en rekke La Liga-legender som har som oppgave  spre La Liga-evangeliet rundt om i verden. 

Tenkt da hvilken ære det var for meg å bli bedt om å være vertskap for en ambassadørgalla som ga meg muligheten til å møte La Liga-legender som Robert Pires, Frederick Kanouté, Carles Puyol, Luis García, Gaizka Mendieta, Fernando Hierro, César Sánchez og Samuel Eto’o. Alle disse jobber nå som ambassadører for den fantastiske spanske ligaen. 

Og først og fremst var det fascinerende å se hvor mye mer avslappet alle disse spillerne virker nå som de endelig har lagt fotballskoene på hylla, sammenlignet med hvordan de var da de var aktive spillere involvert i den daglige trykkokeren spansk toppfotball er. 

Nå er de faktisk er en del av media – skogvoktere som har blitt krypskyttere om du vil – og La Ligas sjefer har vært veldig smarte når de bruker tidligere spillere av dette kaliberet for å spre evangeliet. 

Det var en kveld som brakte dem alle sammen i samme rom, og det var et privilegium og få lov til å være vertskap. 

Real Sociedad har et spennende lag på gang. (Foto: Scanpix)

Jeg liker aldri å forlate Norge, min kjærlighet til landet vokser for hvert besøk jeg har der. Men det var en trøst å vite at min neste havn skulle være den vakre byen San Sebastian, sammen med min kollega Eirik Nesset Hjelvik. 

San Sebastian, Real Sociedads hjem. Det var her vi skulle møte og gjøre dybdeintervjuer og analyser med Martin Ødegaard, den 20 år gamle vidunderbarnet fra Drammen som akkurat nå setter fyr på La Liga. 

Vi gjorde et tredelt intervju, først på engelsk før Eirik intervjuet ham på morsmålet norsk. Så lagde vi en sak der vi så på posisjonen hans på banen og hvordan man opererer i ulike posisjoner på midtbanen. I tillegg snakket vi med ham om hvordan han føler han utvikler seg som spiller og hva han har lært så langt i sin unge karriere. 

Inntrykket i Spania er at han for øyeblikket er den beste spilleren i La Liga, og man har fortsatt mye i vente fra ham. 

Mens jeg snakket med ham var det innimellom vanskelig å tro på at denne velartikulerte, flerspråklige, utrolig talentfulle fotballspilleren fremdeles bare er 20 år gammel. 

Og han vil være den første til å innrømme at han fortsatt har mye å lære. 

Mot Sevilla, i det som ble en fantastisk kamp, bidro han med nok en assist da Real Sociedad tapte 3-2. Den kampen viste oss at selv om Real Sociedad er et lag som er fullt av ungdommelighet og overskudd, mangler de fortsatt den stabiliteten vi ser i de lagene som er vant til å vinne. 

Men dette er uansett et lag som er på riktig spor: ungt, talentfullt, og et friskt pust i årets La Liga. 

Real Sociedad scoret først, men det ble til slutt tap i Sevilla. (Foto: Scanpix)

Hvorvidt de kan komme nærmere å oppfylle potensialet sitt med Ødegaard om bord gjenstår å se, men det finnes ikke en spiller, funksjonær eller fan i San Sebastian som ikke håper at han blir værende i La Real så lenge som mulig. 

Real Sociedad har en avtale med Real Madrid om å låne ham i to år. Dessverre sier reglene i det spanske fotballforbundet at den eneste formen for avtale som kan godkjennes er et ettårig lån. Dermed kan Ødegaards dramatisk imponerende form bli et tveegget sverd for Real Sociedad. Mediene i Madrid har allerede begynt å bråke om at han bør tilbake til Bernabeu til sommeren. 

I rettferdighetens navn, Real Madrid har på ingen måte kommet med noe forslag til Real Sociedad i denne retningen. Den generelle konsensusen ser ut til å være at man vil la Ødegaard få fortsette å utvikle seg i en klubb som akkurat nå helt klart er det best tenkelige stedet for å få vist fram det stadig blomstrende talentet hans. 

Men det er politikk overalt i Madrid-fotballen, ikke minst når det gjelder det som strømmer ut fra sidene i Marca, en av de daglige sportsavisene i Madrid og en publikasjon som ofte sees på som et talerør for alt av nyheter – positive og negative – som kommer fra Santiago Bernabeu. 

Han har allerede vært på Marcas forside, interessant nok ikke iført Real Sociedad-drakt. Draktene til andre lag enn Madrid-lagene preger sjelden forsiden av Marca. Det faktum at Ødegaard er så fremtredende på forsiden sier mye om hvordan de ser på ham som spiller. 

Sannheten er uansett at Martin Ødegaard fortsatt tilhører Real Madrid, og det er absolutt ingen sjanse for at det vil endre seg med det første. Spilleren selv har innrømt at hans langsiktige ambisjon er å spille for Los Blancos, selv om det ikke betyr at han ikke kommer til å gjøre sitt beste for å ryste La Liga-grunnvollene så godt han kan så lenge han er på Anoeta. 

De to lagene møtes for første gang i serien i Madrid 24. november, og Real Madrid har allerede sagt at han gang spille mot dem i den kampen. For en kamp det seiler opp til å bli.

Alt i alt har det vært en fantastisk uke, rundet av med to kamper på lørdag. Først Getafe mot Barcelona på ettermiddagen, så en tur til Wanda Metropolitana for å se derbyet mellom Atlético og Real Madrid. 

Som jeg sa, jeg er virkelig en veldig heldig mann!

Antall visninger