Sesongavslutningen kommer stadig nærmere, og kampen for å unngå nedrykk til Segunda dro seg til i helgen etter Espanyols sårt tiltrengte 1-0-seieren mot Real Mallorca, en av de andre nedrykkskandidatene. 

Men det er nå så tett i bunnen av La Liga at Abelardos menn på tross av seieren fortsatt befinner seg helt nederst på tabellen med sine 18 poeng, á poeng med Leganés og Mallorca, og to poeng bak Celta Vigo. 

Alle i Espanyol er også smertelig klar over at de tapte bortekampen mot Mallorca 2-0, og etter søndagens seier er de dermed fortsatt bak øyfolket på innbyrdes oppgjør hvis begge klubbene ender opp med samme antall poeng i mai. 

I og med at Eibar nå er hele seks poeng over nedrykksstreken, er det mest sannsynlige scenarioet at tre av disse fire lagene kommer til å rykke ned. Spørsmålet er hvilket av disse lagene som har størst sjanse til å klare seg. 

Favorittene nå ser ut til å være Leganés. Selv om de tapte 2-0 mot Levante i helgen har de vært som et helt nytt lag siden den slu ringreven Javier Aguirre ankom klubben. 

Da han tok over Leganés i november så det ut som kampen for å overleve i La Liga allerede var over. Madrid-klubben lå som limt til bunnen av tabellen, med kun fem poeng av 36 mulige på de første tolv kampene. 

Tretten poeng på elleve kamper siden Aguirre tok over er ikke akkurat mestertakter, men det er likevel langt mer enn noen forventet, og det er heller ikke en poengfangst som tilsier at dete Leganés-laget burde være dumpekandidater. 

Aguirre har vært i samme situasjon før; ironisk nok med Espanyol, som han halte opp fra avgrunnen i 2012/13-sesongen. 

“Los Pepineros” har funnet formen igjen ved å gå tilbake til de helt grunnleggende tingene, samt god gammeldags “man-management” og det å være flink med folk, noe Aguirre alltid har vært god på. 

Alle elsket den forrige manageren, Maurcio Pellegrino, og ingen skjønte hvorfor Leganés hadde en så forferdelig start på sesongen. Aguirre har sørget for at den mentale sperren laget hans slet med nå i all hovedsak er borte. 

Han har sagt til spillerne både i plenum og en-til-en at de skal glemme dommerne, VAR, spillets urettferdigheter – ekte eller innbilte – og klarne hodene sine, nullstille seg og konsentrere seg om å være på sitt aller beste. 

Selv det at spissen Youssef En-Nesyri dro til Sevilla ser det ut til at de har klart å håndtere. Aguirre har ikke bedt laget sitt om å ligge dypt og satse på kontringer, og mot for eksempel Atlético klarte de å presse høyt og spille virkelig god fotball mot sine mer velrennomerte naboer. 

I Óscar Rodriguez har de en virkelig talentfull offensiv midtbanespiller som ble matchvinner med et nydelig frispark da de spilte mot Real Sociedad. Sett bort i fra helgens tap ser Leganés ut til å være det laget med størst drivkraft og mental styrke. 

I et enkelt matematisk perspektiv, har Espanyol fått ut fingeren ved å bruke 40 millioner euro etter at de innså at nedrykk kom til å koste dem dobbelt så mye. De burde selvsagt tatt grep allerede i overgangsvinduet i sommer, men bedre sent enn aldri.

Så langt er alt godt, men jobben er langt fra gjort. 

Raúl de Thomás ble kjøpt fra Benfica for 20 millioner euro og er klubbens soleklart dyreste signering noensinne. Han har takket for tilliten ved å score fem mål på fem kamper siden han kom til klubben. 

Espanyol har kun tapt én seriekamp, 2-1 i Granada, siden Abelardo tok over i romjula. De ser nå ut som et lag som er vanskeligere å slå, selv om fotballen deres ofte fortsatt mangler den nødvendige flyten. Formen i det siste viser imidlertid at også de har alle muligheter til å overleve. 

De som lurer på hvorfor Leandro Cabrera forlot et Getafe-lag som jakter Champions League til fordel for Espanyol og nedrykksstrid bør innse at den nye klubben hans doblet lønnen hans. De tilbød Getafe-spiss Ángel Rodríguez de samme betingelsene, men han valgte å bli værende hos Madrids underdoger, og er nå på radaren til Barcelona. 

Om ikke annet understreker dette hvor viktig det er å holde seg i La Liga for alle involverte i “det andre laget” i Barcelona. En ting som var verdt å merke seg med søndagens “seks-poengskamp” mot Real Mallorca var at Cornella stadium var fullsatt, og den hæren av supportere Espanyol nå har med seg rundt i denne livsviktige fasen av sesongen er et levende bevis på at dette Espanyol-laget ikke kommer til å liste seg stille ut hvis de faktisk rykker ned. 

Jeg er bekymret for Mallorca, laget som har spilt denne sesongen hovedsakelig med den samme gruppen spillere som rykket opp forrige sesong. Noen av dem har vært med på to strake opprykk med klubben, fra Segunda B til La Liga. 

Ingen i La Liga har mindre penger enn Mallorca, og å kjøpe seg ut av problemene var aldri et alternativ for dem. 

Mens de andre tre dumpekandidatene alle har tatt radikale grep i sine forsøk på å snu nedgangen, har Mallorca vært ute av stand til å gjøre det samme. De visste hele tiden at denne sesongen kom til å bli ildprøven for dem, og når sant skal sies ville de i alle andre sesonger sannsynligvis allerede følt at de var fortapt på dette tidspunktet. Det at de denne gangen er i en situasjon der to andre lag har like få poeng som dem og at Celta Vigo bare ligger to poeng foran gir dem i det minste grunn til å håpe, selv om jeg har en følelse av at de per nå er det laget som har minst sjanser til å unngå nedrykk.  

Med åtte mål så langt har den kroatiske spissen Ante Budimir prestert veldig bra for Mallorca, og uavhengig av om de klarer å holde seg vil han nesten helt sikkert dra til en større klubb neste sesong. 

Celta Vigo ville ikke la noe være uprøvd i kampen for å overleve, og hentet inn Óscar García som hovedtrener. Han er deres femte trener siden mai 2017. 

Søndagens hardt tilkjempede comeback hjemme mot et Sevilla-lag som er det nest beste bortelaget i ligaen ga alle på Balaídos et stort løft. Det var også et tydelig tegn på at García og staben hans gradvis begynner å nå igjennom. 

Garcías stil har alltid handlet om å kjempe og holde ballen i laget, i tillegg til å slåss for plassen din i laget heller enn å forvente at du automatisk har rett til å spille. Hans foretrukne spillestil innbyr ikke til ren overlevelsestaktikk, men er snarere en modig og proaktiv tilnærming som er risikabel, men som i det minste vil være underholdende for supporterne. 

Det virker utenkelig at Celta skal rykke ned med kvalitetsspillere som Iago Aspas, Rafinha, og til og med Pione Sisto som har hatt sine utfordringer med den nye treneren, men likevel kom inn som innbytter og scoret vinnermålet mot Sevilla. 

Etter at den nye treneren kom har Iago Aspas funnet igjen scoringsformen, og han har nå fått selskap på topp av Fedor Smolov i jakten på målene som forhåpentligvis vil redde Celta Vigo. 

Selv om de kan skryte av å ha kvalitet offensivt, har mange av problemene deres oppstått på grunn av feil i forsvarsrekka, som den feilen som førte til Sevillas scoring forrige søndag. 

Hjemmekampen deres mot Leganés 22. februar ser nå ut til å bli en enormt viktig kamp. Selv om ingenting blir avgjort der, vil den kampen garantert fortelle oss mye om hvem som kommer til å unngå nedrykk. 

Én ting er sikkert; med mindre et lag som Eibar blir dratt inn i nedrykksstriden kommer med all sannsynlighet tre av de fire lagene som akkurat nå befinner seg i La Ligas kjelleretasje til å forlate Spanias øverste divisjon.

Det kommer til å bli jevnt, det kommer til spennende, og jeg blir ikke overrasket om det avgjøres helt i siste sekund. 

For første gang siden runde åtte (5. oktober) leder Real Madrid La Liga. Det kom ikke uten kamp. De klatret tilbake på toppen etter en dårlig og uinspirert kamp mot et modig, men til slutt begrenset, Real Valladolid.

At Real Madrid skulle slå Valladolid er neppe århundrets sjokk med tanke på at lønnsbudsjettet til “Pucela” er mindre enn 5 % av Los Blancos’. Kun nyopprykkede Real Mallorca har mindre penger å rutte med. 

Selv om de har fem poeng ned til nedrykksplass, betyr tapet og andre resultater at de er ett poeng nærmere fall-luken, og sannsynligvis kommer til å være sterkt involvert i nedrykksstriden for andre gang på rad siden de kom seg tilbake til Spanias øverste nivå. 

Man kan trygt anta at hvis de i dag hadde blitt tilbudt å ende sesongen på 17. plass, ville de i likhet med flere andre La Liga-lag hoppet på tilbudet med en eneste gang. 

Forventningene på Santiago Bernabéu er noe annerledes enn på Camp Nou og Wanda Metropolitano, men sannheten er at ingen av de “tre store” har briljert i en sesong som i økende grad ser ut som den til syvende og sist kommer til å bli tapt snarere enn å bli vunnet. 

Valladolid utnyttet sine begrensede ressurser på best mulig vis og var nære på å holde unna de rike guttene fra hovedstaden med det enkle knepet å ha en diamantformasjon der Michel ble brukt som en sittende midtbanespiller foran midtbanetrioen for å prøve å stoppe de en-mot-en-situasjonene Casemiro, Modric og Kroos kunne komme til å skape. 

Som vanlig hadde Valladolid lite å komme med offensivt, men defensivt klarte de å stoppe Real. I andre omgang flyttet Madrid ballen raskere, og begynte å bli mer aggressive i det høye presset. De klarte å låse Valladolid på deres egen banehalvdel, og, enda viktigere, de begynte å spille ned langs vingene. 

Dette er ikke akkurat å finne opp kruttet, men snarere det klassiske mottrekket mot diamantformasjonen. En av de store fallgruvene med en slik kampplan er at det ikke gir spillerne dine nok tid til å dekke opp spillerne ute på flankene – i dette tilfellet Nacho og Mendy – som igjen tvinger motstanderens backer ut av sonen sin, noe som fører til at det blir skapt rom. 

Men selv om dette førte til at de skapte flere sjanser, satt scoringen langt inne. Madrid kom seg til slutt over målstreken takket være en scoring etter en dødball der Nacho stanget inn et innlegg fra Kroos, etter at en corner ble klarert tilbake ut til tyskeren. 

Dette var langt fra noen klassisk forestilling, men på en måte uunngåelig fra et Real Madrid-lag som mangler en fremtredende spiss. Det betyr at de må spille bra for å vinne kamper, og at de normalt ikke kommer til å vinne kamper med stor margin. 

Vær du trygg, dette er et begrenset Real Madrid. Likevel kan de trøste seg med at de to andre hovedkonkurrentene er i en lignende situasjon. 

Etter bare to seriekamper og et tap mot Valencia er debatten om hvorvidt Quique Setién er riktig mann for Barcelona allerede i gang. 

Man visste hele tiden at Setién kom til å prøve å endre ting og gjøre dem på sin måte. En av disse forandringene er å spille trebackslinje med Sergi Roberto overraskende nok i posisjonen som en av de tre midtstopperne. 

Problemet med dette er at du da har spillere som Ansu Fati på vingback, en rolle som krever at han legger ned enormt mye hardt arbeid, og en rolle han åpenbart ikke er egnet for.

Implementeringen av Setiéns filosofi kommer til å kreve mye tid, og enda viktigere massivt arbeid på treningsfeltet, noe Barcelona ikke akkurat er kjent for. 

I rettferdighetens navn spilte de bra i andre omgang og spilte seg frem til mange sjanser etter en første omgang med utallige pasninger, men lite gjennombruddskraft. De var dårlige på defensive overganger, og en enda større grunn til bekymring var hvorfor de avgjørende gjennombruddene manglet. For å si det enkelt har de for øyeblikket ikke spillerne som kan få det til. 

Arturo Vidal er den eneste midtbanespilleren som liker å ta løpene inn i boksen. Resten av dem blir mye staffasje og lite innhold når de bare sentrer ballen rundt. Det er mye som må forbedres, og enn så lenge kommer Barcelona fortsatt til å være altfor avhengige av Messi, som på lørdag hadde fem skudd på mål uten å lykkes. 

Dette Barcelona-laget vil ikke være tilbake helt på toppen før den generasjonen som vant så mye for dem i fortiden – sett bort fra Messi – til slutt sier adjø og rir inn i solnedgangen, fordi det som trengs er nye ideer, nye løsninger, den samme entusiasmen, men andre spillere. 

Hvis de ikke lykkes med det, vil lørdagens kamp ikke bli den eneste gangen de blir avslørt i år.

Fra den nye mannen i Barcelona til Atlético Madrid-trener Diego Simeone, den lengstsittende treneren i dagens La Liga, i og med at han fikk jobben i 2011. 

Han har signert en kontraktsforlengelse som i utgangspunktet burde holde ham i klubben til 2022, men det er langt fra sikkert at han blir så lenge ettersom dagens Atlético er et veldig utypisk Simeone-lag.

Alle supportere er lunefulle, men Atlético-fansen tok det til et nytt nivå da de gikk fra å synge navnet hans i det 62. minutt til å pipe på ham i det 65. Litt senere skapte bunnlaget Leganés nok en sjanse, som sørget for enda en pipekonsert fra tilskuerne. 

Det går ikke spesielt bra for den argentinske treneren om dagen, og manges oppfatning er at han ikke klarer å finne komplekse løsninger for et Atlético som har forenklet metodene sine for å angripe. 

Defensivt er de ok – men bare ok – fordi de nå slipper inn mål når de har tatt ledelsen, noe Simeones lag sjeldent gjorde før. En enda større grunn til bekymring er at de også viser seg sårbare på dødball. 

Noen begynner å antyde at dette kan være slutten på en æra for Simeone. Den offisielle holdningen fra klubbens side er at ballen er på hans banehalvdel, og at det vil være opp til ham selv å bestemme når han vil forlate klubben.

I mellomtiden gjør den nåværende sportsdirektøren Andrea Berta jobben med å sjekke hvilke andre managere som er tilgjengelige. Simeones forhold til Mono Burgos, et av de mest berømte partnerskapene i spansk fotball de siste årene, er tydeligvis under sterkt press. Det sies at Burgos kanskje vil prøve lykken på egenhånd neste sesong i stedet for å fortsette å henge sammen med Simeone som erteris.

Hvis han drar vil Simeone ha to muligheter. Fornye trenerstaben… eller forlate klubben. 

Akkurat nå virker det som spillerne ikke lenger responderer på hans svært høye krav, og det oppfattes som at laget mangler lederskap. Alt i alt føles det i sum som slutten på en æra. 

Noe som er rart, fordi laget har blitt forsterket. Fanget mellom skyttergravene har vi stakkars João Félix, som akkurat nå ser ut som en skygge av den spilleren han var i Benfica, og som helt tydelig sliter om dagen. 

Det gjenstår å se hvordan floken kan løses. Er det én ting Simeone har vist oss opp gjennom årene, så er det at han ikke er den typen som er villig til å endre sine metoder. Kanskje, bare kanskje, er tiden moden for forandring.

Cervantes hevdet med rette at “comparisons are odious, men sammenligninger er likevel ekstremt vanlige i fotball-”punditenes” verden, spesielt når de brukes i forbindelse med legenden Leo Messi. 

De siste ti årene er det knapt en ung angrepsspiller med tempo og dribleferdigheter som ikke på et eller annet tidspunkt på sin ferd opp mot stjernene har blitt sammenlignet med vidunderbarnet fra Rosario de Santa Fe.  

Allerede for fem år siden var fotballverdenen i gang med å sammenligne Messi og den da 15 år gamle Martin Ødegaard, som allerede da hadde begynt å sette sine egne rekorder; den yngste spilleren noensinne i Tippeligaen; den yngste spilleren til å representere Norge på seniornivå; og den yngste spilleren som har spilt i en tellende EM-kvalifiseringskamp. 

Da han hadde oppnådd alle disse bragdene var han fortsatt 64 dager unna 16-årsdagen sin. 

Tirsdag 17. desember når han milepælen 21 år, fortsatt et barn i manges øyne, men likevel en spiller som har hatt en høy profil så lenge nå at det virker som han alltid har vært her. 

I virkeligheten, hvis jeg skulle sammenligne Ødegaard med en av storhetene, ville førstevalget mitt sannsynligvis være Andrés Iniesta. Leo Messis tidligere lagkamerat, en av de beste midtbanespillerne noensinne og neppe noe shabby forbilde å bli sammenliknet med. 

Men hvis det er en ting mer enn noe annet disse to spillerne har til felles, er det den graden av granskning, på grensen til overvåkning, begge spillerne har møtt opp gjennom sine karrierer. 

Som 20-åring kom Leo Messi først på radaren vår da han spilte i en videre posisjon enn det han gjør nå. Spillestilen hans ble kjennetegnet av de diagonale løpene han ble så berømt for, og for lynende tempo og ungdommelig overskudd som skremte forsvarsspillere like mye som det trollbandt fansen. 

Men her er tingen. Etter hvert som Messi modnes – han er nå 32 år gammel og har 16 års erfaring i Barcelonas førstelag – har han blitt like mye midtbane-playmaker som han er effektiv angrepsspiller; en ving som ble en spiss og som nå har omdannet seg selv til litt av alt. 

Det største komplimentet jeg noensinne kan gi 20 år gamle Martin Ødegaard er at han har mye mer til felles med den 32-år gamle Messi vi har i dag enn det 16-år gamle vidunderbarnet som fikk oss til å gispe. 

I bunn og grunn er den viktigste likheten mellom dem at begge er spillere som krever ballen, og de krever den i lignende posisjoner. Ødegaard spiller hovedsakelig som en midtbanespiller med øye for å kombinere med angrepsspillerne. Kroppsposisjoneringen hans er alltid optimal og han er konstant klar over hva som foregår rundt ham. 

Messi er på akkurat samme måte. 

Det som også er veldig viktig er hvordan de blir oppfattet av motstanderne sine, som alltid vil strekke seg ekstra langt – ikke alltid med med hell – for å prøve å gjøre dem så ineffektive som mulig. 

Forrige helg mot Real Valladolid hadde Ødegaard sannsynligvis sin dårligste kamp så langt denne sesongen. 

En viktig grunn til det var det faktum at han umiddelbart ble omringet av tre motspillere når han fikk ballen, hvorav en av dem mannsmarkerte mens de to andre prøvde å dekke rom og gjette seg til hva som ville bli Ødegaards neste trekk. 

Messi kan sympatisere. Det har skjedd med ham – fortsetter å skje – ved utallige anledninger, og det er noe han er nødt til å venne seg til fordi det til slutt vil gjøre ham til en bedre spiller. 

Begge er utmerket til å skape rom for seg selv, spesielt når tempoet i kampen øker. Begge spillere ser alltid ut til å være i stand til å finne en måte å unnslippe nærgående motspillere på og finne tid og rom til å slå den neste pasningen. 

Som et rovdyr av en midtbanespiller kommer Messi nesten alltid på dype løp og skaffer seg selv en rekke scoringer, og dette er en spesifikk del av spillet sitt som unge Ødegaard garantert vil prøve å forbedre. 

På den annen side er Ødegaard selvsagt langt mer forberedt på å gjøre en defensiv jobb når det trengs. 

Begge spillerne er velsignet med en fantastisk førstetouch, et av de viktigste elementene i fotball, og veldig ofte det som til slutt skiller de gode fra de fantastiske, ikke minst fordi det gir dem de ekstra tidels sekundene som trengs for å få til det lille ekstra. 

Begge har ansvar for dødballer og begge har fantastisk fotballforståelse. En av de tingene som fascinerte meg mest da jeg skrev biografien min om Messi, var ikke bare hvor fantastisk dyktig han var, men også hvor dypt engasjert han var i å øke sin forståelse av spillet og enda viktigere, å lære hvordan han skulle overbringe den forståelsen til lagkameratene sine og trenerne sine.  

Det som imponerer meg mest med Ødegaard er at han er skapt på samme måte, innpodet med samme type DNA som Messi, fullt klar over at han fortsatt ikke er en ferdigutviklet spiller, og han er villig til å gjøre hva enn som kreves for å øke kunnskapen sin og nå sitt fulle potensiale. 

Da Messi var 20 år, var det året før Pep Guardiola kom til klubben og han fikk mye ansvar. Svakere spillere ville ha kviet seg for den utfordringen. Messi omfavnet den. Ødegaard gjør akkurat det samme fordi han vil og faktisk trenger det ansvaret hvis han skal fortsette utviklingen sin. 

Da Real Madrid bestemte seg for å sende ham ut på lån var det en velordnet kø av klubber som gjerne ville signere Ødegaard. Han valgte Real Sociedad fordi han innså at det fantes et hull i det området der han kunne være mest produktiv og ha mest innflytelse, og at det var en klubb der lista kanskje ville bli lagt litt høyere enn andre klubber som tilbød han en sjanse, som Valladolid og Espanyol. 

Som læregutt i nederlandske klubber gikk han ut av komfortsonen, på samme måte som Messi gjorde da han som 12-åring tok valget om å forlate den trygge favnen hjemme i Argentina og satte kursen for Europa. 

Til slutt er den viktigste likheten hvordan lagkameratene forholder seg til dem fordi begge opplever at lagkameratene hele tiden søker dem aktivt. I hovedsak er begge den spilleren man ser til når det virkelig gjelder. Mottoet er at når du er i tvil, gi ballen til Leo eller Martin. 

Og her kommer den virkelig gode nyheten. Lørdag møtes de for første gang når Barcelona besøker Real Sociedad. Den gamle mesteren mot den unge læregutten. Ikke rart vi elsker fotball så høyt.