Tag Archives: Premier League

Bielsas metode

21.7.2020 - av Guillem Balagué

Etter 16 år i fotballens ødemark vil Leeds United under ledelsen av Marcelo Bielsa være tilbake der de hører hjemme neste sesong, i Englands øverste divisjon.

Det uortodokse geniet Bielsa, mannen de kaller “El Loco” av en rekke årsaker som alle hører inn i kategorien “du kunne ikke ha diktet det opp”, ledet nesten den sovende giganten av en klubb til opprykk i sin første sesong, bare for å mislykkes helt på tampen

På andre forsøk var det ingen slike feilskjær for laget som vender tilbake som mestere og som nok er den største klubben i England som ikke har vært i den øverste divisjonen siden 2004.

Det ble hevet noen øyenbryn da klubben bestemte seg for å headhunte Bielsa i 2018, men i etterpåklokskapens lys ga den beslutningen voldsomt mening og var en perfekt match.

Fellesnevneren er selvsagt lidenskapen og engasjementet Bielsa deler med Leeds’ trofaste supportere. Selv i klubbens mørkeste stund mellom 2007 og 2010, da de slet i League Division One, nivå tre i England, hadde Leeds i snitt rundt 25 000 tilskuere på hjemmebane. Det var ikke bare mer enn alle andre klubber i deres egen liga, men også mer enn samtlige klubber i Championship, divisjonen over.

Da klubbens representanter reiste hjem til Bielsa i Rosario de Santa Fe i Argentina for å snakke med ham om å ta jobben, oppdaget de at han allerede hadde forberedt seg ved å se og analysere i detalj sju av lagets kamper den sesongen.

Da han ankom Yorkshire for å begynne i den nye jobben kunngjorde han at han som forberedelse for jobben hadde sett opptak av samtlige minutter Leeds United hadde spilt den foregående sesongen.

“Stakkars fyr”, vitset en spøkefugl på twitter. “Hva har han gjort for å fortjene det?”

Bielsa i klassisk positur på Elland Road. (Foto: Scanpix)

Senior Bielsa er en motstridende karakter. Besatt, lidenskapelig, kompromissløs, nådeløs, krevende, snill, grusom. Han er alle disse tingene og mye mer. Men selv om Bielsa har gjort sprø ting i fortiden og nesten helt sikkert kommer til å gjøre flere sprø ting i fremtiden, betyr det ikke at han er en sprø person.

Men hvis Bielsa er sprø, besatt – kall det hva du vil – når det gjelder noe innen fotball så handler det om å få de spillerne han har ansvar for til å bli så gode som overhode mulig.

Mange ville ha prøvd å kjøpe suksess, mens Bielsa i løpet av sin tid i Leeds har overvåket en netto profitt på overgangsmarkedet på mer enn 23.5 millioner pund. Ikke en krone ble brukt på å gjøre laget klart for 2019/20-sesongen.

Hans lidenskap for spillet er smittsom. Av spillerne han hadde i sitt første lag i Newells Old Boys på 90-tallet har alle – inkludert Mauricio Pochettino – gått inn i managerbransjen etter at karrierene deres som spillere tok slutt.

Men hvor forberedt kommer han til å være på å møte Premier Leagues tungvektere neste sesong?

Det eneste vi vet med sikkerhet er at han ikke kommer til å gå på akkord med de prinsippene han har stått fast ved på godt og ondt i de mer enn 30 årene han har jobbet som trener på steder som hjemlandet Argentina, Mexico, Chile, Spania, Frankrike, Italia (i to dager), og nå England.

Marcelo Bielsa kommer til å gjøre ting på sin måte, eller ikke i det hele tatt, og når han tror at han ikke kan lede klubben og spillerne lenger, kommer han til å dra.

Han kommer ikke til å endre på det brutale, autoritære treningsregimet som stadig får spillere til å løpe til de blir fysisk kvalme. Bielsa kommer ikke til å be om unnskyldning for sin taktikk fordi han vet at det ikke er personlig, men snarere en forutsetning for å ha det nivået av fysisk form som kreves for å utføre hans legendariske spillestil med høy intensitet og høyt press. Den stilen han mer eller mindre oppfant og som han har villet innprente hvor enn han har vært.

Bielsa har ført Leeds tilbake til Premier League (Foto: Scanpix)

Forrige sesong var jeg så heldig at jeg ble gitt “ubegrenset” tilgang til Bielsas lag i forbindelse med en dokumentar jeg lagde med BBC, og alle spillerne jeg snakket med fortalte meg at hans “magi” handlet om å være i stand til å se nesten umiddelbart de klare styrkene og svakhetene til enhver spiller og hjelpe til med å finne en måte å maksimere og minimere dem etter behov.

I Leeds hadde den aggressive, høyenergiske, nesten frenetiske, “jobb, jobb og jobb enda mer”-tilnærmingen en umiddelbar effekt. Den overveldet motstanderne og gjorde et middelmådig lag til tittelutfordrere.

Den tidligere Leeds United-manageren Don Revie var viden kjent for saksmappene han pleide å forberede om motstanderne før en kamp. Sammenlignet med Bielsas omfattende og uttømmende forberedelser til hver eneste kamp ser Leeds-legendens anstrengelser ut som notater skriblet ned på baksiden av en sigarettpakke.

Omhyggelig kampforberedelser ned til den minste detalj er den uunngåelige konsekvensen av Bielsas besettelse for hver minste lille bagatell. Dette kombineres så med en enestående arbeidsmoral fra alle i klubben og utviklingen av den nødvendige selvtilliten som hører med.

Den mye omtalte “Spygate” da det ble avslørt at Bielsa før en kamp mot Derby hadde sent spioner til treningsfeltet deres for å samle informasjon om motstanderen, og faktisk hadde gjort det med omtrent alle klubbene de hadde møtt den sesongen, forteller oss alt vi trenger å vite om hvor intenst han forbereder seg.

Fotballverdenen raste og ropte om skittent spill, mens Bielsa oppriktig slet med å forstå hva han hadde gjort som var så forferdelig galt. Den beste måten å slå motstanderen din på, tenkte han, må da være å vite så mye om dem som overhode mulig? FA var uenige og ila Leeds en bot på 200 000 pund. Bielsa betalte boten av sin egen lomme.

Men så har vi motsetningene i mannen. Bielsa vil vinne, men bare hvis han kan vinne på riktig måte. Leeds’ opprykkshåp forrige sesong fikk seg en alvorlig knekk da han ga laget sitt beskjed om å la Aston Villa score direkte fra avspark etter at Leeds hadde tatt ledelsen på kontroversielt vis.

Kampen endte 1-1 og Leeds United fikk ros fra UEFA for sin gode sportsånd. For å gni det inn slo Derby County ut Leeds i semifinalen i playoffen.

Pep har lenge beundret sin argentinske kollega. (Foto: Scanpix)

En av Bielsas største beundrere er Pep Guardiola. Han er selv kjent for å være så opptatt av detaljer at det grenser mot det fanatiske. Han har beskrevet sin venn og mentor som “den best forberedte manageren jeg har sett i mitt liv.”

Men til syvende og sist har hans største styrke, nemlig hardt arbeid, ukuelige anstrengelser og utemmede lidenskap, også tidligere vært hans akilleshæl.

Utenfor Argentina, der han revolusjonerte Newell Old Boys i den grad at stadion deres heter Marcelo Bielsa Stadion, har de fleste lagene han har trent frem til denne seieren i Championship altfor ofte gått tom for drivstoff på oppløpssiden.

Frem til nå har hans viktige titler blitt vunnet i korte sesonger i Argentina, der man frem til 2012 delte sesongen inn i to separate serier med enkeltoppgjør, noe som var opphavet til ordningen Apertura og Clausura, som gjorde at man hadde to mestere i en og samme sesong.

Mange følte at han krevde så mye av spillerne sine at de ikke var i stand til å holde det gående over en periode på 38 kamper, for ikke å snakke om de utmattende 46 kampene Leeds skulle gjennom i Championship. Forrige sesong var de til syvende og sist ikke i stand til å stå distansen helt ut.

Hans Marseille-lag fløy høyt på toppen av tabellen før de gikk tom for energi og til slutt endte på fjerdeplass. Han ledet Athletic Bilbao til finalen i Copa del Rey og Europa League, men tapte begge.

Nå har endelig hans unge Leeds-lag brutt trenden og vi kan nå glede oss til å se Leeds United i Premier League. Et lag som kommer til å føre flagget for det Bielsa alltid har stått for, nemlig en blanding av målbevissthet, ferdigheter, utrettelig innsats og omhyggelige forberedelser som vil skape et lag som kan bli respektert og beundret.

For en reise, for et eventyr; og det er fortsatt ikke over. Velkommen ombord på Bielsa-bussen. Fest setebeltene, det kommer til å bli litt av en tur.

Hva bringer fremtiden for Pep og Manchester City?

13.7.2020 - av Guillem Balagué

Helt siden UEFAs Financial Fair Play-sak mot Manchester City startet har klubben hevdet sin uskyld. I dag (mandag) har Idrettens voldgiftsrett (CAS) gitt dem medhold og satt en stopper for den foreslåtte to års utestengelsen fra Champions League.

UEFA har ikke klart å bevise at klubben kamuflerte egenkapitalfinansiering ved at eieren spyttet inn penger fra sin egen lomme via sponsorinnskudd.

De må fortsatt betale en bot på ti millioner euro etter at de ble funnet skyldig i å ha unnlatt å samarbeide med de aktuelle myndighetene, selv om City sannsynligvis vil hevde at deres tilbakeholdenhet skyldtes det de anså som en urimelighet, nemlig at de var nødt til å forholde seg til en organisasjon som hadde seg selv i rollen som hovedetterforsker, sjefsanklager og til slutt dommer og jury.

Og selv om 10 millioner euro ikke er småpenger er det ikke desto mindre en betydelig forbedring fra den opprinnelige boten fra UEFA på 30 millioner euro.

Det finnes selvsagt noen kynikere der ute som vil spørre hvorfor City, hvis de ikke har gjort noe galt, leide inn seks av de beste idrettsadvokatene fra tre ulike firmaer i toppklasse for å kjempe saken deres, selv om vi aldri kommer til å få vite hva som ville skjedd om de gikk inn i krigen med litt mindre kyndige jurister på laget.

Men alt det blir gjetninger. Nå er det tilbake til arbeidsbenken for Pep Guardiola og hans Manchester City-lag som trenger, om ikke en stor ombygging, så i hvert fall noen veldig viktige justeringer hvis de skal prøve å ta tilbake Premier League-tittelen som Liverpool spaserte inn til denne sesongen.

De første reaksjonene i City vil selvsagt være lettelse fordi de i realiteten var så sikre på å få medhold at de aldri hadde noen Plan B på plass i tilfelle CAS skulle opprettholde utestengelsen.

Plan A som identifiserer spillerne som trengs kan nå videreføres, selv om spillerne som var øverst på handlelisten deres allerede hadde uttrykt til klubben at de ønsket å komme til City uansett utfall av saken.

Det eneste virkelige problemet var at det å vente på dommen forsinket samtaler de hadde med potensielle nye signeringer.

Manchester City ønsker seg defensive forsterkninger. (Foto: Scanpix)

Pep har alltid sagt at hans viktigste funksjon er å gjøre laget i stand til å få ballen fra den ene boksen til den andre. Det han ikke kan planlegge er hvordan du faktisk avslutter i den ene enden av banen eller unngår å slippe inn mål i den andre, til tross for at det jobbes med begge disse tingene både individuelt og kollektivt.

Det er ikke akkurat århundrets åpenbaring å påpeke at Citys problemer denne sesongen har vært i begge boksene. Individuelle feil i forsvar og sløsing på topp har kostet City dyrt.

Men før det skjer noe mer er det fortsatt ting som må ordnes opp i først og betydelige mengder støv som må legge seg før ting blir klarere..

City må se på dagens gjeldssituasjon og pengesvikten som kommer som følge av koronakrisen. En Champions League-tittel vil få inn ytterligere 40 millioner euro, og en seier i FA cupen vil gi fem millioner til. Salgene av John Stones og Nicolás Otamendi ville også skaffet mer penger.

Nøkkelordet i City kommer til å være evolusjon snarere enn revolusjon, selv om det kommer til å komme sårt tiltrengte og ganske radikale endringer i forsvaret i og med at klubben er på jakt etter to nye midtstoppere for å bygge en bank av fire hovedstoppere. De vil ha inn en venstrebeint stopper som backup og en høyrebeint stopper som går inn i førsteelleveren.

Han kommer til å sikte seg inn på Napolis Koulibaly, i tillegg til en venstrebeint midtstopper som blir tredjevalget på stopperplass.

Eric García gjør store fremskritt og vil være et kjærkomment tilskudd blant Manchester Citys midtstoppere, men sannsynligvis bare som et fjerdevalg. Når det er sagt vil de veldig gjerne beholde ham, men sannsynligvis ikke like sterkt som Barcelona ønsker å lokke ham tilbake til den klubben han startet i som guttunge.

Hvorvidt du tror han kommer til å bli værende eller dra avhenger av hvem du tilfeldigvis snakker med, men det eneste som er sikkert er at hvis Barcelona vil ha ham så må de være forberedt på å bla opp. Jeg er ikke overbevist om at de har pengene som trengs akkurat nå.

I tillegg trenger City en reservekeeper som kan erstatte Claudio Bravo, som kommer til å forlate klubben.

De ønsker seg også en erstatter for Leroy Sané, og de har sett seg ut et ungt talent som for tiden spiller i den spanske ligaen som de ser på som en ideell kandidat. Følg med. Alt kommer til å bli avslørt snart.

Leroy Sané må erstattes, og Manchester City har allerede planen klar. (Foto: Scanpix)

City har ingen intensjoner om å få inn forsterkninger på topp fordi de mener de er godt dekket inn med Kun Agüero og Gabriel Jesus, men de kommer til å være bekymret over og opptatt av å gripe fatt i den manglende nådeløsheten de altfor ofte viste i angrep denne sesongen.

For Guardiola vil dette være den første gjenoppbyggingen av laget siden hans første signeringer da han kom til klubben.

Og hva bringer fremtiden for ham og Manchester City?

Alle tenkte opprinnelig at mye var avhengig av resultatet av CAS-høringen, selv om jeg aldri egentlig har trodd at det var tilfelle.

Pep sa fra det tidspunktet utestengelsen først ble annonsert at han kom til å bli værende i City til kontrakten hans går ut etter neste sesong.

City tror nå at hvis de kan bygge et konkurransedyktig lag og nå målene sine, så er det en mulighet for at han kan overtales til å bli i klubben enda et år, til juni 2022. De er klar over at hans tid i City nærmer seg slutten, og en forlengelse på ett år er alt de realistisk sett kan håpe på med Pep.

Prioriteringene er å dominere den hjemlige ligaen og å etablere seg som regelmessige semifinalister i Champions League.

Selv om de ikke vinner Premier League denne sesongen kan man i stor grad si at oppdraget er utført i hjemlig liga, og nå er han bare tre kamper unna en semifinaleplass i årets Champions League.

I bunn og grunn har Peps største triumf vært aksepten og hyllesten fra de som tvilte på at hans type fotball noensinne ville erobre Premier League.

Å lære og akseptere at du er nødt til å spille på Guardiolas måte er en bratt læringskurve, en hard skole å gå. Ikke alle uteksamineres, blant annet fordi det ikke er en naturlig måte å spille på innenfor den kulturelle forståelsen av engelsk fotball.

Jeg er sikker på at Manchester City-fans forstår det nå. Med en ny trener – for eksempel Mauricio Pochettino, som ville passet perfekt – ville stilen være litt annerledes.

Men når han drar kommer de til å savne hans type fotball, som vi alle kommer til å gjøre, selv om de fort vil komme over det så lenge de fortsetter å vinne. Innerst inne er jeg ikke sikker på om de fullt ut forstår hva de har hatt i City under hans tid der.

Men det tilhører fremtiden. Hvis ting går bra og klubben overbeviser ham, kan Pep fort være i City i to år til.

Hva slags fotball får vi i sommer?

2.6.2020 - av Guillem Balagué

Fotballen er allerede tilbake i Tyskland, og veldig snart vil den være tilbake også i Spania og England. Men enhver forestilling om at alt er tilbake til normalen overser de åpenbare realitetene som for øyeblikket utspiller seg foran øynene våre.

Det som er sikkert er at alle trenerne jeg har snakket med er enige om at dette er en helt ny situasjon for alle. Etter hvert som kampene spilles i Tyskland blir spillerne gradvis litt kvikkere, selv om de fortsatt har en vei å gå før de er tilbake på det nivået de var før de mistet to og en halv måned på grunn av viruset.

Managere vil selvsagt gjøre sitt beste for å dekke over det verste ved å hevde at spillerne har gjort mye produktivt mens fotballen har vært stengt ned, men det er i bunn og grunn en illusjon.

Realiteten er at spillerne er rustne og ikke tilstrekkelig fininnstilt verken mentalt eller fysisk. Dette fører uunngåelig til flere skader ikke ulikt de skadene spillere ofte opplever når de av en eller annen grunn har gått glipp av nødvendig trening i sesongoppkjøringen. Det har vært tilfellet i Tyskland, og vi vil nesten helt sikkert se det samme i de andre ligaene når de starter opp igjen.

Den korte tiden trenerne har hatt til rådighet for å komme tilbake på riktig spor betyr at hovedfokuset har vært på det fysiske – å holde spillerne i form – med veldig lite tid til å jobbe med taktikk og dødballer. I Tyskland hadde man bare rundt ti til femten dager med kollektive treninger. Det kommer til å være omtrent det samme i Spania.

Og som en uunngåelig konsekvens vil det være de store gutta som tjener mest på dette scenariet. Klubbene med de beste spillerne, de største og mest talentfulle troppene, vil komme seirende ut fordi de mindre klubbene som under normale omstendigheter er avhengig av oppfinnsomhet, taktisk organisering og å tenke utenfor boksen ikke vil ha hatt nok tid til å få dette på plass.

Kombiner det med mangelen på intensitet og fysikalitet så vel som en mangel på organisering som gjerne fører til flere kollektive feil, som når man ikke holder linjene mellom midtbanen og forsvaret. Det er ingen overraskelse at de beste spillerne fryder seg og at de mindre klubbene kommer til kort.

Når spillere har mer tid og rom til rådighet er det alltid kvalitet og klasse som tjener mest på det, og sånn har det vært så langt i Bundesliga.

Det merkes at supporterne er borte. (Foto: Scanpix)

Fraværet av fans har også skapt en bisarr atmosfære, litt som en populær sitcom der publikums latter er fjernet. Latter er smittsomt. Når den ikke er der, ler du mindre.

Fraværet av fans påvirker alt og alle. Når du ligger under er det vanskeligere å få inspirasjon til å slå tilbake. Du får ikke den samme opplevelsen av hastverk som du gjør når en full tribune legger ansvaret på dine skuldre. Det er vanskeligere å få motivasjon og enklere å innrømme nederlag og gi etter for det tilsynelatende uunngåelige.

De fleste spillere, i det store og det hele, er forfengelige – primadonnaer – og det er ingenting en primadonna liker bedre enn et enormt live publikum og lovprising fra beundrende tilskuere. Når du fjerner dette vil du tidvis fjerne lengselen etter å vise frem talentet sitt av den enkle grunn at det ikke er noen på stadion man faktisk kan prøve å imponere.

I Danmark prøvde FC Midtjylland å skape en slags stemning ved å la fans lage lyd trygt plassert inne i sine egne biler på en stor parkeringsplass rundt stadion mens kampen ble vist på storskjerm. Fans har aldri følt seg så ønsket, så nødvendige, så viktige. Forhåpentligvis vil ingen glemme det fra nå av.

Spillere som ikke kan dusje eller mingle i mixed zone etter kampen kan nå trekke seg tilbake til parkeringsplassen etter kampen og applaudere fansen mens de sitter trygt innlosjert i familiesalongen.

Om ikke annet underbygger det det faktum at det i det minste er noen som ser på.

Hertha Berlins Bruno Labbadia oppsummerte det kanskje best da han sa at det som skjer nå minner om å fly i blinde. Det har også skapt problemer at trenerne ikke kan forberede treningene slik de har pleid å gjøre, med et klart mandat om å tilpasse treningen til den neste kampen som skal spilles.

Mangelen på intensitet og fysikalitet har også gjort det veldig vanskelig å skape en konstant og høy rytme. I teorien skulle man kanskje tro at dette ville være en fordel for de mer defensive og mindre kreative lagene som bare vil måtte forsvare sin egen boks helhjertet.

Dessverre har virkeligheten vist seg annerledes, sannsynligvis fordi mange forsvarsspillere ikke har vært i stand til å gjøre det engang, og med et minimum av rom har de bedre spillerne kunnet skape muligheter ganske enkelt, og de som har fått de største fordelene har vært de spillerne som har kvalitet.

De som kommer til å lykkes vil ikke bare være de som har et forsprang når det gjelder fysiske ferdigheter, men også de som har best overblikk og kan oppdage muligheter før alle andre og skape sjanser og utnytte svakheter kjappest. Mentale kvaliteter, i motsetning til kun rå fysiske ferdigheter.

Med mer tid til å tenke og carte blanche til å uttrykke seg vil det ikke komme som noen overraskelse at dette er de spillerne som kommer til å dra mest nytte av den rådende situasjon.

FC Midtjylland prøvde seg med «drive in»-fotballkamp. (Foto: Scanpix)

Folk snakker om spillere som bare er superstjerner på trening, fantastiske spillere som er i fyr og flamme på treningsfeltet og så forsvinner når kampene starter; spillere som lammes ved de store anledningene foran et stort publikum.

Uten presset fra supporterne og uten den trykkende stemningen skulle man tro at dette ville være en gyllen mulighet for denne typen spillere til å kunne utfolde seg og endelig få den anerkjennelsen de alltid har lengtet etter.

Det vi faktisk ser med lav intensitet og null fans er at mange spillere sliter med å utføre selv de enkleste oppgaver, med det resultatet at vi ser mange defensive feil. 50/50-dueller er mindre intense, kamprytmen er uregelmessig og det hele mangler i bunn og grunn lidenskap.

Legg til at det skal spilles kamper omtrent hver tredje dag for at sesongen skal kunne fullføres og at man derfor kommer til å måtte rotere mye, noe som igjen vil være til fordel for de større, rikere lagene.

En stappfull kalender betyr selvsagt at managere ikke kommer til å ha så mye tid som de skulle ønske til å forberede neste kamp, noe som nok en gang sannsynligvis kommer til å redusere kvaliteten på det kollektive arbeidet rett og slett fordi klubbene kommer til å måtte bruke spillere de vanligvis ikke er avhengige av.

Og som om ikke det var nok har mange spillere kontrakter som går ut 30. juni, og mange av dem har allerede avtaler med nye klubber neste sesong, når nå enn det måtte bli. Managere vet bedre enn de fleste at når en spiller først har forpliktet seg til en annen klubb, er forestillingen om at de vil gi absolutt alt for en klubb de snart skal forlate både fantasifull og altfor optimistisk.

Men når alt dette er sagt er dette bedre enn ingenting. Det er godt å ha fotballen tilbake, uansett hvilken form den måtte få.

Skjebneuke i Premier League

11.5.2020 - av Guillem Balagué

Fotballen er på vei tilbake. Uten supportere, hjemmebanefordel eller atmosfære vil den i en periode sannsynligvis bare minne svakt om det spillet vi har kjent og elsket i så mange år, men den vil i det minste være tilbake.

På en eller annen måte vil vi endelig finne ut hvem som vinner ligaen, hvem som kvalifiserer seg for Europa, hvem som må ta den tunge turen ned og hvem som finner veien til det lovede land i den øverste divisjonen, det være seg i England eller Spania.

Og mens 12. juni er den datoen man har sett seg ut som en mulig oppstartsdato for både Englands Premier League og Spanias La Liga slutter likhetene der. For mens man i Spania har en generell konsensus, med noen få bekymringer, om at man ønsker å bruke alle tilgjengelige virkemidler for at sesongen skal kunne spilles ferdig stålsetter Premier League seg for et mulig utbrudd av borgerkrig mellom klubbene.

Ting er litt enklere i La Liga, eller i det minste så enkelt som noe kan være i dette vanvittige bakvendtlandet vi alle prøver å finne ut av for øyeblikket.

Privat er spillere og trenere usikre hovedsakelig fordi de føler de ikke har nok informasjon, men La Liga-president Javier Tebas har gjort alt han kan for å prøve å overtale alle om at i det store bildet vil fotballbaner være et av de tryggeste stedene i verden på grunn av den kontinuerlige testingen av alle i klubbene som vil bli gjennomført gjennom hele den gjenstående delen av sesongen.

Votering i LFP (som dekker de to øverste divisjonene) fungerer slik at hver klubb har én stemme. Det betyr i praksis at et lag som Alcorcón har like mye makt som for eksempel Real Madrid, og Tebas’ innsats for å skaffe TV-penger til lagene på nivå to gjør at de alle stiller seg bak ham.

Økonomisk sett er det slik for alle klubber, spesielt de i den øverste divisjonen, at å begynne å spille igjen – når nå engang det blir – er en “nobrainer” fordi tv-pengenes er så viktige.

Real Betis’ spillere er tilbake på treningsfeltet (Foto: Scanpix)

Et av de store hindrene er konsentrasjonen av klubber og intensiteten i kampene som vil måtte spilles i løpet av så kort tid.

Spillere ønsker ikke å være borte fra familiene sine over lengre tid, og av den grunn ser man på mulighetene for å finne et kompromiss. Opprinnelige vurderte La Liga at spillerne skulle samles to uker før omstarten og så være sammen resten av sesongen.

Nå vurderer de å kanskje kutte det til én uke – som man gjorde i Tyskland – og deretter ikke holde spillerne samlet hele tiden i sesongavslutningen, forutsatt at man kan stole på at spillerne opprettholder sosial distansering og isolasjon, og så lenge de testes regelmessig for å sikre at alt er greit.

Tebas (som har en bror som faktisk jobber som spesialist innen smittsomme sykdommer på universitetssykehuset i Pennsylvania og for tiden er ansatt i det prosjektet Bill Gates sponser for å finne en vaksine) er også opptatt av å påpeke at WHO-statistikk har hevdet at med drøyt 22 spillere på banen vil den lengste perioden man befinner seg innen en meter fra en annen være 67 sekunder av gangen, og det vil ikke alltid være ansikt til ansikt. For at viruset skal overføres, sier de, må spillerne være så nær hverandre i mer enn femten minutter, og det kommer ikke til å skje.

Mens Tebas fortsetter å være usikker på den eksakte oppstartsdatoen, har han bekreftet at kampene vil bli spredt utover med kamper hver dag i over en måned, mens spillerne vil bli testet 24 timer før hver kamp.

Maskineriet er virkelig i gang for å få La Liga tilbake.

Ting er ikke like klart når det gjelder Premier League.

Hvis de skal starte opp igjen i England trenger de godkjennelse fra minimum 14 (70 %) av klubbene. Akkurat nå har de bare støtte fra 12 klubber. De seks klubbene som ligger på og rundt nedrykksplassene protesterer, det samme gjelder to andre klubber som mener tiden har kommet for å rett og slett slå en strek over sesongen.

Aston Villa er lite lystne på å spille på nøytrale baner. (Foto: Scanpix)

Aston Villa er, ikke overraskende, en av de mest høylytte dissidentene, med god grunn. Denne sesongen har de tatt omtrent to tredjedeler av sine 25 poeng på hjemmebane, og seks av de ti gjenstående kampene deres skulle ha blitt spilt på Villa Park. De vil ikke være fornøyde med å måtte spille kampene sine på nøytral grunn.

Premier League er besatt av fair play og konkurransemessig integritet, og bare tanken på å skulle spille seriekamper på nøytrale baner svekker ligaens integritet.

I mandagens møte fortalte Greg Clarke, lederen i FA, klubbene at de ikke kommer til sanksjonere at sesongen annulleres. Han foreslo også at klubbene planlegger hva som skal gjøres hvis sesongen ikke kan fullføres. Det kom også frem at det kan være så mange som tolv lag nå som ikke ønsker å spille på nøytral grunn.

Premier League har foreløpig ikke snakket med trenerne eller spillerne, og de er nødt til å svare på hundre spørsmål klubblegene krever svar på.

Alt fra detaljerte spørsmål om hvorvidt svetten fra keeperens hansker kan overføre viruset til mer avgjørende spørsmål: hvordan kan leger vurdere risikomodeller og godkjenne protokoller når det er en mulighet for dødsfall, og hvor ligger ansvaret hvis noe skulle gå galt? Hos legene eller Premier League?

Selvsagt er hovedmotivasjonen, selv om det på ingen måte er den eneste, for klubbene som håper på en tidlig avslutning av sesongen et scenario der en ufullstendig sesong betyr at ingen rykker ned.

Å overleve på det øverste nivået bringer med seg rundt 100 millioner pund i TV-penger, sammenlignet med rundt 7.5 millioner pund i Championship, selv om det må sies at fallskjermpengene demper fallet og sikrer at lag som rykker ned alltid er ligaens nye rikinger.

Men det er også en finansiell kalkyle som gjør at de ønsker å avslutte sesongen nå. Overgangsvinduet er essensielt for klubbene i Premier League, ikke bare for å gjøre endringer i troppen, men også for å få orden på finansene. Hvis de spiller nå er det veldig mange usikkerhetsmomenter knyttet til ting som skader, spesielt med tanke på at de kommer til å spille annenhver eller hver tredje dag og det kan fort påvirke spillerne de kanskje er interessert i å selge. Hvis det ikke spilles kamper vil klubbene ha helt til september på å få overgangsstrategien og økonomien på plass.

Myndighetene godtar at profesjonell fotball kan starte opp igjen fra 1. juni hvis forholdene tilsier det, men de har insistert på at hvis Premier League skal få grønt lys er nøytrale baner en udiskutabel forutsetning for at de skal kunne fokusere bruken av nødvendig medisinske og sikkerhetsmessige behov på faste steder snarere enn rundt omkring i hele landet.

Enkelt og greit er det slikt at selv med kamper med stengte tribuner på hjemmebanen til en av klubbene vil man ikke ha noen garanti for at fans ikke samler seg rundt stadion.

Det er også spørsmål rundt kontrakter som fortsatt ikke har blitt løst. Klubber har spillere med kontrakter som avsluttes 30. juni. Kan klubbene regne med disse spillerne? Og selv om de kan det, hva med spillere som tilfeldigvis er på lån i andre klubber frem til den datoen? Vil de komme tilbake til klubben som eier dem eller forlenge låneoppholdet?

På torsdag skal spillerne gjennomføre de første Covid-testene. I teorien skal gruppetrening begynne 18. mai, og hvis vi snakker om å starte sesongen 12. juni tar vi da nesten hensyn til de fire eller fem ukene topptrenere anbefaler som et minimum av tid for å sikre seg at man kommer seg tilbake i form på en trygg måte.

Siden Premier League ble stiftet i 1992 har den vært den rikeste, mest eksklusive og forente klubben i verdensfotballen.

Aldri i Premier Leagues glitrende historie har solidariteten blitt satt på en så hard prøve som den er i ferd med å bli nå. Dette er langt fra over, i det som virker som den viktigste uka i deres historie.