I flere år enn det som er sunt har Leo Messis briljans og magi maskert problemene i Barcelona.
Nå som praktisk talt hele verden er i lockdown på grunn av koronakrisen og live fotball er et fjernt minne, kan ikke lenger Messis talent kamuflere de harde økonomiske og sportslige realitetene klubben står overfor.
Med anklager om korrupsjon og seks nylig avgåtte styremedlemmer, inkludert visepresident Emili Rousaud som tiltrådte for en måned siden og ble ansett som Bartomeus ideelle etterfølger (av Bartomeu selv!) ved neste års presidentvalg, er dette et Barcelona viklet inn i skandale og i dyp krise.
Selv om mange ser på Pep Guardiolas Barcelona som det beste klubblaget i fotballens historie bør vi aldri glemme at dette er en klubb som ikke vant sitt første Mesterligatrofé før 1992 og som gikk fra 1960 til 1974 uten å vinne en eneste ligatittel.
Men selv i klubbens mørkeste periode var det aldri noen som tvilte på klubbens sosiale, økonomiske og sportslige makt. Men denne gangen, med koronaviruset hengende over oss alle, ser ting annerledes ut. Den ubehagelige situasjonen klubben nå befinner seg i er så sjokkerende at det for første gang noensinne snakkes om mulig konkurs.
Så hvordan endte vi opp her?
Klubbens uheldige håndtering av Neymars overgang til Paris Saint Germain for snaut tre år siden, raskt etterfulgt av å sløse bort rundt 220 millioner euro på spillere som skulle erstatte ham (Coutinho og Dembélé) virker som et greit sted å begynne.
Kanskje enda verre enn å bare sløse bort pengene var det faktum at de nye signeringene effektivt knuste lønnsstrukturen i klubben.
Men som alltid i Barcelona kan den tøffe virkeligheten alltid gjemmes bort, i hvert fall midlertidig, ved hjelp av triumfenes glede. Dessverre er det motsatte også sant.
I januar, etter noen uinspirerte opptredener fra Barcelona, fikk Ernesto Valverde sparken på tross av at de ledet La Liga. Sportsdirektør Eric Abidals kommentarer om at oppsigelsen skyltes spillerne og deres manglende innsats og arbeidsvilje snarere enn styret og deres føljetong av inkompetanse på overgangsmarkedet var ikke populære. En av dem som reagerte sterkest var Leo Messi, juvelen i Barcelonas nå vaklende krone.
Det tilspisset seg da Messi – som ikke er i komfortsonen når han må inn på de politiske sidene av fotballen – minnet Abidal om at han kanskje burde konsentrere seg om å gjøre sin egen jobb ordentlig i stedet for å fokusere på andres innsats.
Skadeproblemer hos spillere som Luis Suárez og den stadig skadede Dembélé strødde salt i sårene og førte til panikkjøpet av Martin Braithwaite fra Leganes for en mye høyere sum enn det man kunne kjøpt ham for på alle andre tidspunkt.
Mangelen på en helhetlig plan førte til dårlige prestasjoner på banen og problemer utenfor banen.
Stakkars Quique Setién oppnådde sitt livs drøm da han takket ja til jobben som ny trener, etter at Xavi (mer om ham senere), Ronald Koeman og Mauricio Pochettino hadde sagt nei. Setiéns drømmejobb kan fort vise seg å bli et mareritt.
Konspirasjoner og listige knep er aldri langt unna i Camp Nous svikefulle marmorhaller, særlig når det nærmer seg valg og de høye herrer kjemper om posisjoner. I slike tider ønsker de som sitter med makten og desperat prøver å beholde den enhver fordel som kan oppnås velkommen, uansett hvilke virkemidler som tas i bruk for å oppnå dem.
Dermed var det duket for 13 Ventures, et selskap som ble engasjert av Barcelona FC for å “overvåke” aktivitet på sosiale medier, noe de ble betalt hele 900 000 euro for.
En så stor utbetaling ville normalt ha ledet til en automatisk internrevisjon. Dette skjedde ikke fordi honoraret ble delt opp i flere utbetalinger som veldig beleilig falt akkurat under den grensen på 200 000 euro som må overstiges for at en slik undersøkelse skal iverksettes.
Noen ante ugler i mosen, og en revisjon utført av PricewaterhouseCoopers har bekreftet at klubben betalte et beløp langt over markedspris for tjenestene selskapet tilbød. Undersøkelsene deres vil avsluttes snart og da får vi vite mer om det.
Men hvorfor?
Anklagene går ut på at 13 Ventures i tillegg til å utføre de originale orienteringene også koordinerte en kampanje på sosiale medier mot de elementene – Messi inkludert – som ble ansett å være i opposisjon til klubben og den sittende presidenten.
Da Rousaud gikk av og hevdet at noen i klubben “hadde fingrene nede i pengesekken”, var katten virkelig ute av sekken. En indignert Bartomeu, og klubben, truet med å gå rettens vei. Sannheten er selvfølgelig at det siste Barcelona og Bartomeu trenger nå er en etterforskning av hva som har foregått i klubben.
Men det som virkelig endret alt var det ekstremt smittsomme koronaviruset som for tiden holder verden som gissel.
Barcelonas enorme lønnsutgifter kombinert med tapte TV-inntekter, billettinntekter og den kontinuerlige flommen av turisme de vanligvis nyter godt av betyr at de kommer til å rammes hardere enn mange andre.
Men selv da klarte styrets inkompetente håndteringen av situasjonen å gjøre ting enda verre enn de allerede var.
I stedet for å forhandle med spillerne ville klubben ensidig pålegge alle spillerne et lønnskutt på 70 % så lenge Spania var under alarmberedskap, på det tidspunktet over en måned. Spillerne ble ikke imponert. Ikke fordi de fikk lønnen sin redusert, men snarere fordi ingen hadde forsøkt å fortelle dem hva de pengene de skulle gi avkall på skulle brukes til. I tillegg følte de seg presset til å gå med på det da enkelte i ledelsen spredte opplysninger mot spillerne off the record.
Til slutt aksepterte spillerne lønnskuttet, og tok i tillegg et ytterligere kutt på 2% for å bidra til å betale lønna til ansatte som nå egentlig sto uten jobb. Ved et trylleslag hadde spillerne fått det moralske overtaket, og underveis hadde de avslørt styret som ufølsomme, lite empatiske og generelt kaotisk.
Uten fotballen til å midlertidig skjule den harde virkeligheten videreførtes misnøyen raskt. Bartomeu hadde bedt om at fire styremedlemmer skulle gå av, og trodde det ville vise offentligheten styrken hans. Til slutt trakk seks seg – inkludert Roussaud – i det som ble oppfattet som et veldig offentlig uttrykk for misnøyen med Bartomeus lederskap.
Av de styremedlemmene han utnevnte i 2015 er bare halvparten igjen. Roussaud ble den sjuende visepresidenten som har forlatt sin stilling under den sittende presidenten.
Og nå samler gribbene seg, og forretningsmannen Victor Font er den mannen mange mener er den nye kosten som trengs for å rydde opp i alt rotet som for tiden forsøpler Camp Nou.
Font er CEO og en av grunnleggerne av telekonsulentfirmaet Delta Partner, grunnleggeren av avisen Ara og den tidligere partneren til Ferran Soriano og Marc Ingla i Cluster Consulting.
Han er også en hengiven “Cruyffista”, og legger ikke skjul på at han ser for seg at Xavi Hernandez skal gå i bresjen for hans nye prosjekt. Xavi har allerede vist kortene sine ved å uttrykke støtte til Fonte (eller var det kanskje opprinnelige omvendt?) i det kommende valget. I et åpent brev har Font advart om at “det som står på spill er Barça; i fare for økonomisk og moralsk konkurs”.
Hans radikale plan vil innebære utsettelse av det ekstremt dyre Espai Barça-prosjektet (ombygging av stadion og omgivelsene rundt), og hans “Yes to the Future”-plattform har bedt styret forklare på en “transparent måte den økonomiske situasjonen og den totale gjelden klubben har, og i hvilken grad det begrenser handlingsplanen på kort sikt”.
I kunngjøringen understrekes det at “Man må starte på bunn, styringsmodellen fungerer ikke lenger”.
Det er umulig å fullt ut forstå hva som kommer til å skje ikke bare med fotballen, men med verden generelt mens dette viruset fortsetter å herje planeten. Den ene tingen vi vet med sikkerhet er at denne krisen har brakt spenningene som bobler rundt i Barcelona til kokepunktet. Når verden vender tilbake til en slags normalitet vil Bartomeu bruke de siste tolv månedene av sin regjeringstid (han kan ikke selv stille som kandidat etter to perioder) på å prøve å komme seg trygt i havn.
Det store spørsmålet er om Barcelona FC gjør det.