TV 2 Play
Min konto

Category Archives: øvrig sport

STRAFFER VI DOPINGSYNDERE OG JUKSEMAKERE GODT NOK?

Andrus Verpaluu testet positivt i vinter. Nok en av verdens beste langrennsløpere havnet i dopinggarnet, som en lang rekke utøvere fra de forskjelligste idretter. Straffen er, generelt, to års utestengelse. Ikke allverdens straff spør du meg. To år går fort. Det kan bli en flott treningsperiode der oppbygning uten konkurransenedbryting kan fungere. Historien har da vist at mange kommer tilbake etter dopingdommer, og raskt klatrer høyt på resultatlistene.

Internasjonal toppidrett i dag har sterke økonoimske insentiver. En VM/OL-tittel, eller seier i en prestisjefylt konkurranse, kan gi stor økonomisk inntekt. Både i form av premiepenger, bonusutbetalinger fra sponsorer og utstyrleveransører. Og reklamepenger og startpenger i kommende konkurranser, i de idrettene der det er vanlig.

En idrettsdoper har jo skaffet seg økonomiske fordeler ved sitt juks. Som tilsvarende har redusert den rettskafne utøverens muligheter til å tjene på sin idrett. Det er, etter min mening, økonomisk kriminalitet på linje med korrupsjon og innsidehandel, bare for å nevne to av næringslivets juksemetoder.

Hvor store beløp en utøver som dopet seg over en lang periode har tjent inn kan være i mangemillioners-klassen. Det er vel neppe sannsynlig at Verpaluus positive test er et engangstilfelle. Jeg er sikker på at han har dopet seg mange ganger for å vinne. Som de aller fleste dopere.

Burde ikke de som tas av antidopingmyndighetene også etterforskes for økonomisk kriminalitet? Og, hvis det viser seg at de har tusket til seg økonomiske fordeler ved sitt juks, anmeldes og påtales som andre økonomisk kriminelle?

Da ville det svi skikkelig. Sin egen økonomi er gjerne noe man har et nært og sårbart forhold til. Regninger skal jo betales og fremtidenn sikres.

I praksis vet jeg at de fleste utstyrsleverandørene har økonomiske straffekalusuler i sine avtaler med utøvere som trår i kraft ved en positiv dopingstest. Men utøverne tjener sine penger på mange areaner.

Det hadde vært artig om det hadde blitt gjennomført en undersøkelse for å sjekke hvor store beløp utøvere som var tatt i en idrett hadde jukset seg til. Jeg tror vi ville fått sjokk av omfanget. Det vil lett komme opp i et middels kommunebudsjett. Ideen er luftet påtalemyndigheter både her og der.

Det er lov å være stolt og imponert

Det er usigelig moro å ha postadresse 3370 Vikersund denne helgen. For en hoppbakke ildsjelene i lokalmiljøet har skapt!! Bygget på en hoppkultur fra mange år tilbake. Den første skiflygingsbakken sto ferdig i 1966, en realitet takket være ildsjelen Kristian Hovde. Selv mest kjent som langrennsløper med 2. plass fra 5-mila i Holmenkollen i 1928. Men, det var ikke den første bakken med verdensrekord i kommunen. Det var Gustadbakken der Gunnar Andersen satte rekord med 47 meter i 1912. Lyngutten som også spilte 46 landskamper i fotball.

Det har vært en fantastisk helg, men for få år siden var det like før hele skiflygingseventyret i Heggenåsen hadde blitt historie. Mot slutten av 90-tallet gikk Vikersunds status som nasjonalanlegg for skiflyging mot slutten, og planene for en ny og større bakke i Rødkleiva dukket opp. Sentrale personer fra Norges Skiforbund ønsket den nye bakken i Holmenkollåsen. Det var der fremtiden lå, dit var det lettere å kanalisere nødvendige finanser. Nikkersadelen var på god vei til å lykkes med sine planer hvilket ville begravd Vikersundbakken. Jeg ledet selv rennet i Vikersund to ganger på 90-tallet, samtidig som jeg var kultursjef i Modum kommune. Og, satt midt oppe i diskusjonene med Skiforbundet og Kulturdepartementet. Det var et urent løp som ble ført mot Vikersundfolkene fra flere hold.

Skiflyging var blitt Formel-1, det var der de fremtidig store pengene lå for skisporten. Jeg er også overbevist om at skiflyging blir OL-gren av i fremtiden. Det bør være over og ut med OL-hopping i guttebakker. I fremtiden vil bakker som Holmenkollen bli normalbakken. Det neste vinter-OL i Norge vil havne i Oslo, og Vikersund vil naturlig bli den store hopparenaen.

Økonomien var en utfordring. På 90-tallet var det lite en World Cup-arrangør satt igjen med etter de uttallige arbeidstimene fra de frivillige. Og, Vikersund har knapt hatt en avlønnet person i organisasjonen. Her stiller hele bygda opp, over 1000 mennesker bretter opp arma og gjør dugnadsjobben. Arrangøren fikk intet av TV-inntektene, knapt noe av reklameinntektene. Alt gikk til Skiforbundet. Du trenger ingen doktorgrad for å forstå at de store pengene ligger på TV-siden, men av de gikk intet til arrangøren. Da jeg kom meg inn i systemet, fant jeg ut at Holmenkollen og Skiforeningen hadde sin egen under bordet avtale med Skiforbundet. Jeg spurte Svein-Arne Hansen, og Bislettalliansen, og hva de hadde gjort hvis forbundet tok hele TV-kaka. «Da hadde det ikke blitt Bislett Games», var svaret. Etter at flere World Cup-arrangører allierte seg, ble den urettferdige ordningen opphevet, og i dag er mulig for en arrangør å tjene penger på innsatsen. Rettferdig og fornuftig nok.

Men, så var det Rødkleiva-prosjektet. Vikersund skulle ofres, det var signalet. Det passet bra med at statusen som nasjonalanlegg også utløp. Møtene i Departementet var deprimerende, tilsvarende støtten fra Skiforbundet, som var halvlunken. Ikke minst fordi sentrale hoppmennesker gikk mot Vikersund. At Vikersund hadde og har et levende hoppmiljø, med et flere bakker av ulik størrelsei anlegget, med tiløhørende mylder av hopptalenter spilte liten rolle. Norges første verdensmester i skiflyging kommer også fra bygda – Ole Gunnar Fidjestøl. Her er hoppkultur. Jeg tror faktisk at friluftsinteressene i Oslo reddet oss fra Rødkleiva. Det bygget seg etter hvert opp en stor motstand mot å herje med det flott tur- og friluftsområdet i marka, som ligger i det, som da var det planlagte bakke området. Politisk vokste også motstanden. Vikersund fikk fornyet sin nasjonalanleggsstatus. Stiftelsen Vikersund Hoppsenter, som er et samarbeidsprosjekt mellom Vikersund IF, kommunen og Buskerud fylke, tok stafettpinnen og lanserte sine planer for å utvikle anlegget, og etter hvert realisere verdens største hoppbakke.

Modum er en vinteridrettskommune, herfra kommer Ole Einar Bjørndalen i spissen for alle skiskytterne fra Simostranda, her finnes kanskje landets beste skøyteklubb i Geithus IL, med flott kunstfrossen bane, selvfølgelig bygd på dugnad, supplert med tippemidler. Og, så hoppanlegget. Det er mange som bør takkes på en dag som denne, som trodde på at det var mulig selv i en liten kommune med nøktern livsstil å holde ut når de store kreftene ville ta innersvingen på det som var skapt. Sentral har Per Wily Holseter vært. Den tidligere e-verkssjefen, også far til Sjur og Sturle, som i sin tid hoppet på det norske landslaget. Hans stå på vilje har vært uvurderlig, han har nektet å ta et nei for et nei, og er så sta at han ville blitt en strålende maratonløper. Der smerte må tåles i store doser for å komme først over streken. Det har vært godt å ha entrepenøren og hoppentusiasten Albert Hæhre i bygda. Graverne hans, styrt av dyktige folk har jobbet sent og tidlig for at prøve-VM skulle kunne avholdes. Når man så status i anlegget i høst, skulle det god fantasi og optimisme til for å tro at det ville bli et flott hopprenn i mammut bakken denne helgen. For ikke å snakke om gammellensmannen, og nå visepresident for rennet – Halvor Hartz. De har stått i spissen for bygdefolket, som all grunn til å være stolte. Og for Norges Skiforbund må det være godt å se at det mest drivverdige er der det har etablert seg varig kultur. Så får vi nå glede oss til VM i den lille, søte hoppbakken i Holmenkollåsen, der de beste hopper 100m kortere enn Johan Remen Evensen fløy i Vikersund. God fornøyelse, og gled dere til neste år, til VM i Vikersund. Til de virkelig lange hoppene!

GODT NYTT ÅR

Et godt nytt år ønskes til alle seere av sport på TV 2. Jeg garanterer at det blir mange spennende og flotte opplevelser i år.

Thor Hushovd sprengte grenser ved å bli den første norske profesjonelle verdensmester, og topper, velfortjent, de aller fleste kåringer som årets idrettsmann i 2010. Jeg har fulgt Thors utvikling tett siden de yngste gutteklassene, og er imponert over at han, etter mange år og utallige mil, fremdeles er i utvikling. En vesentlig årsak er at han er spesielt god til å slappe av fra og kutte ut syklingen når han ikke trener eller konkurrerer. Til å lade opp batteriene. Han forstår betydningen av å fungere godt på mange arenaer, ikke minst familie- og vennearenaen. I fjor brakk han kragebeinet, og da er, statistisk sett, risikoen for at lignende ting skjer i år mindre. Mitt ønske for Thor i år er at han endelig skal vinne Paris-Roubaix. «Helvete i Nord» har han ønsket å vinne siden han suverent vant U23-utgaven i 1998. Thor har vunnet mange etapper i Tour de France, men jeg er sikker på at seieren på brosteinsetappen til Arenberg i fjor er den han setter høyest. To ganger har han vært på pallen i Paris-Roubaix, det vil være en ny gave til norsk sykkelsport om han vinner den mest spesielle av alle klassikere. Da blir kan han bli årets navn i norsk idrett enda en gang. Magnus Backstedt ble årets idrettsmann i Sverige da han vant dette rittet i 2004, så høyt henger den triumfen.

Edvald Boasson Hagen har det helt spesielle i seg, og nå har jo også lagkameraten Bradley Wiggins uttalt at Edvald er en gave til internasjonal sykkelsport – han har potensiale til å vinne alt. Jeg er enig, Edvald kommer til å vinne mye fremover. Også når det gjelder ham imponeres jeg over roen og den mentale styrken. Selvfølgelig kombinert med en «motor» av ypperste merke. For Edvald ønsker jeg meg at han legger inn en periode med spesialtrening på temposykkelen før VM i København. Han er god nok til å slåss om medalje i VM og OL. Hvis han ønsker å lykkes på tempo i London 2012 bør han bruke årets VM som en generalprøve. Det betyr å gjennomføre hyppige økter på temposykkelen i en periode etter Tour de France. Kjære Edvald, kan du ikke gjøre det? Jeg ønsker meg ellers fra Edvald at han er med og slåss i teten i en av de store vårklassikerne, det vil være et naturlig trinn i utviklingen.

Kurt Asle har løftet seg treningsmessig gjennom høsten og vinteren. Han har hatt godt av flyttingen til Lommedalen og treningsfellesskapet med Edvald og Lars Petter Nordhaug. Før snøen kom var Kurt å se i skigange opp Wyllerløypa, og milene på ski har gitt ham et langt mer solid grunnlag enn i fjor. Nå krysser vi fingrene for at han slipper flere skader i kragebeinet. Kurt i slag vil være uvurderlig for Team Sky i Tour de France, det må da den strie sportsdirektøren Dave Brailsford forstå. Noen bedre «road captain» finnes neppe.

Det ble en flott start for Lars Petter og Alexander Kristoff blant de beste. Sistnevnte kan bli en virkelig «hit» blant gladiatorene, de gale spurterne, med litt mer styrke og forbedring av sitt anaerobe terskelnivå, noe som vil gjøre at han går inn i selve spurtfasen med lavere laktatverdier. Alexander har allerede opparbeidet seg et respektert navn i sirkuset. Lars Petter skal kjøre Giroen i år. Han er et stort etappetalent, debuterte i treukersrittene med Vuelta`en i fjor, men fikk ikke fullføre på grunn av det tragiske dødsfallet i lagets støtteapparat. Jeg gleder meg til å følge ham rundt i Italia i mai.

Gabriel Rasch er veteranen blant proffene våre. Han er nå på et lag med mange, mange gode ryttere. Det vil kamp om plassene på laget i de største rittene, men jeg håper og tror at Gabba får en plass i vårklassikerne med brosteinspartier. Der har han spesielle egenskaper som vil være nyttige for Thor, ikke minst.

Det blir en flott sykkelsesong. Gled dere, det gjør jeg – vær klar over det!

Ellers? Jeg ønsker å slippe å oppleve at Norges representant i IOC, Gerard Heiberg, skal dumme seg ut som han gjorde i høst, ved å utnytte sin posisjon til å påvirke Nobelkomiteen til ikke å tildele Nobelprisen til en verdig kandidat. Med argumentet at han var en kriminell. Liu Xiaobo er en menneskerettighetsforkjemper, som har måtte lide for sitt engasjement. At det passer Heiberg og hans kinesiske engasjementer dårlig at Norge tar et klart standpunkt mot åpenbare brudd på menneskerettighetene burde Heiberg respektert. Liu Xiaobo deler skjebne med andre Fredsprisvinnere, som Nelson Mandela og Aung San Suu Kyi. De ble også berøvet sin frihet og var i makthavernes øyne kriminelle. Heiberg bør konsentrere seg om arbeidet i IOC, det burde være nok å gjøre i idrettens øverste internasjonale organ m.h.t. å utvikle det i positiv demokratisk retning. Så får de som har greie på det vurdere Fredspriskandidater. Heibergs utspill satte idretten i et uheldig lys.

Ndure – get a grip on yourself

Norges beste sprinter satte i går kveld årsbeste på 200m under storstevnet i Zurich. Bra! Er det noe sted man bør løpe fort på de kortere distansene er det Zurich. Flott bane, intet stevne i verden har tilsvarende atmosfære, topp deltagelse og Zurich og banen ligger 500 meter over havet. Hvilket er optimalt for gode resultater, i hvert fall på de kortere distansene.

«Get a grip on yourself». En Daily Telegraph-kunstjournalist brukte uttrykket om Edvard Munch, i forbindelse med en utstilling av flere av malerens verker i London for noen år siden. Journalisten syntes rett og slett at Munchs motiver var i overkant triste. Derav utsagnet. Nå kan det jo hende at journalistens eget humør påvirket kritikken av en stor norsk malerhelt. Men over en helside i den store London-avisen sto det nå der – get a grip on yourself, Edvard.

Jeg har lyst til å si det samme om Ndure. Det er stort sett alltid noe galt, enten at svingen er for krapp i forhold til Jays sine lange bein, eller beina er for lange for svingen. Jeg er ikke helt sikker på hva som er hva, det varierer, men noe er det i hvert fall. Eller det er for kaldt, eller for tidlig eller sent. Det er stort sett alltid noe utenfor Ndure selv som gjør at det ikke gikk som forventet.

Ndure er et uomtvistelig talent. Men han er rå til å se problemer i stedet for muligheter. Det blir det ikke medaljer av. Neste utfordring er VM, da kan vel forklaringen til manglende medalje være at det var for få europeere i feltet. Men det er lov å slå de utenfor Europa også, for de vil dominere i et VM, enten de er fra USA, Jamaica eller andre sprintland. Vær klar over det!

Mitt råd er enkelt som bare det. Se muligheter i enhver situasjon, gå ut med følgende innstilling: det er bra det er meg som fikk denne banen, for jeg er godt nok trent, både i kropp og sinn, til å takle det. Det hadde vært verre med de andre. Jeg har sagt det før – de lykkes oftest som trener på utfordringene. Hva om Ndure får bane 2 i VM neste år? Banetildelingen skjer med bakgrunn i resultater. Slik nå tilstanden er, vil Ndure ikke være kandidat til de «beste» banene i kommende VM, men det kan jo endre seg. Men uansett er det lurt å trene på, og lurt å lære seg å mestre utfordringer. Det hjelper altså lite med de beste beina, og teknikken, hvis hodet er igjen i garderoben. I Zurich så Ndure ut som tusen sorger der han satt på startboksen og ventet på å krype ned i blokkene. Minnet om naboens kuer på vei inn på lasterampa til Fellesslakteriets bil, til den siste reis. Det er altså sannsynlig at Jays kan få en «ugunstig» bane senere i karrieren, faktisk veldig stor. Da er det lurt å trene på å mestre det. Alternativet er å bruke energien på noe annet.

Lykke til med bane to og en god helg!

SAMMEN MOT FELLES MÅL

NRKs ekspertkommentator Torgeir Bjørn var opptatt av at fellesstarten i langrenn fikk en ny dimensjon slik det ble gått av svenskene under 30 km skiathlom i natt. Kanskje det, og kanskje var det på tide? I fellesstarrittene på sykkel er lagtanken og lagarbeidet godt utviklet. Den eller de antatt sterkeste på laget skal støttes av de andre, og disse måles ikke på sin endelige plassering, men på sitt bidrag til at laget lykkes med å plassere sin(e) beste rytter(e) i toppen. Dvs. på hvordan vedkommende «hjelperytter» løser sine oppgaver i sin rolle på laget. Lagets taktikk legges også opp med tanke på å utmanøvrere, eller rettere, skape forstyrrelser i de konkurrerende lags planer. En forutsetning for å lykkes er at laget har et forankret felles mål, og at det er en forstått disiplin og lojalitet knyttet til gjennomføringen. «Vitsen er at alle med samma drakt speller mot samma mål», har Andy Cap riktig sagt. Det er nøkkelen i alt lagspill. I sykkellaget er det avgjørende at du forstår budskapet om at du er der for å bidra til at lagkameratene lykkes. Ellers må man finne seg en annen arbeidsgiver.

Så stakk Johan Olsson, den kanskje beste klassiske stilløperen i feltet i natt, ifra etter skibyttet. Det var neppe planlagt, det ble sånn. Fordi han følte seg pigg, og våget å utnytte muligheten da de andre nølte og så på hverandre ved starten på skøytedelen. Befriende, fordi fellesstarter i langrenn, i altfor mange tilfeller, har vært et langt gjesp til noen få km før mål. Da Olsson stakk tenkte plutselig de andre svenskene som et sykkellag. Marcus Hellner, den antatt beste på laget, gikk frem og bremset, og etter hvert fikk han hjelp av Anders Sødergren som hadde manøvrert seg opp i feltet etter å ha falt i starten. Avstanden frem til Olsson var på det meste nesten et halvt minutt. Det var konkurrentene som måtte kjøre inn Åsarna-løperen i tet, og dermed fikk Hellner en billig reise. Svenskene lyktes med taktikken fordi de hadde flere sterke løpere.

Det ble etterlyst hvorfor Norge ikke gjorde det samme tidlig i løpet, nemlig å sende av gårde en i brudd, for dermed å legge press på konkurrentene som da må bruke krefter på å hente inn vedkommende. Men nivået på de andre norske løperne som har deltatt i distanserennene i OL er ikke av en slik kvalitet at de kan bidra i vesentlig grad. Da toget gikk var Northug alene igjen. Et tankekors, som vi har sett de siste to sesongene, og fikk et varsel om under NM i Stokke. Der løpere langt fra internasjonalt nivå gikk jevnt med de OL-uttatte.

Langrenn har forandret seg, men er fremdeles en utholdenhetsøvelse. Fysiologisk må de samme forutsetninger gjelde som tidligere. Forenklet sagt, må «motoren» være på høyde. Da målt i maksimalt oksygenopptak og anaerob terskel-kapasitet. Det hadde vært spennende å se hvordan våre mannlige langrennsløpere tester i dag sammenlignet med Dæhli, Ulvang og Estil for eksempel? Tallene ligger der til gjennomsyn.

Det er ett distanserenn igjen, 5-mila i påskeføre blir et slit. Damene slipper med 30km, som også blir en krevende øvelse. Jeg har stor tro på Marit der også. Hun går langt bedre teknisk på klassisk enn før, rett og slett nyyyyyydelig. Selv når hun blir sliten i slake motbakker klarer hun å holde hodet oppe, og dermed får hun frasparket rett over trampen på skia og unngår glipptak. Der hun før la hodet og kropp fremover, og sparket i lufta. Duracell-Johaug kommer også til å levere en flott 30km. Det lukter medalje der også.

Men, tilbake til langrenn og «sykkeltaktikk». Jeg spurte en av våre beste løpere for noen år siden, etter et WC-renn, der de norske løperne på en fellesstart kjørte inn en lagkamerat som hadde gått i brudd, om hvorfor de gjorde det? Svaret var at det var en individuell idrett, og det å lykkes var forbundet med økonomisk uttelling for den som plasserte seg høyest på resultatlista. Altså «hver mann for seg». Som jo var en realitet. I sykkellagene er kulturen slik at premiepenger deles likt på alle i laget som har bidratt til at kapteinen har lyktes. Det er jo en motivasjon i seg selv. Sannsynligvis må man dit også i langrenn hvis det skal skapes lojalitet og lagarbeide. Men, da situasjonen ble som den ble i går, var det imponerende å se hvordan Hellner og Sødergren var villige til å ofre egen heder ved å bremse slik at lagkameraten fikk ekstra stor luke. Bruddet kunne jo ha gått inn, og det hadde vært Olsson og ikke Hellner som hadde stått på øverste trinn. Ekstra hyggelig at «nattens mann» også ble belønnet med bronsemedalje!

Canada fikk tre blant de 9 beste, og gammeltrener Inge Bråten smilte sikkert godt. Det ser ut som den treningsfilosofien som holdt for noen år siden holder i dag også.

Sykkelsesongen ruller videre, en stor hyllest til Edvald Boasson Hagen`s tempo i Oman. Han har i hvert fall en motor som virker. Der er det ikke mangel på verken maksimalt okysgenopptak eller en høy anaerob terskel i.f.t. maksimal kapasitet. Jeg traff ham, og Lars Petter Nordhaug, på Toppidrettssenteret like før jul. Da var en drøy 4-timers skitur tilbakelagt i Nordmarka. Og, det var ikke noe engangstilfelle. Kommende helg kjøres det i gang med de første oppvarmingsrittene før Vlaanderen Rundt, nemlig Het Nieuwsblaad (tidligereHet Volk), som Thor Hushovd vant i fjor, og Kuurne-Brussel-Kuurne. Rytterne får prøve seg på noen av de krevende bakkene i Vlaanderen. Edvald er med, velkommen til spennende sykkelritt igjen på TV2!

EIA VAR VI DER

Årets siste dag er solfylt og blåfrossen på Vikersund, med 23 kalde grader. De flotte værdamene på TV 2 lover ingen lokal oppvarming over Buskerud de nærmeste døgn. Er det fri, så er det ski. Jeg er klar til dagens utmarsj med usedvanlig mange lag tekstiler som beskyttelse mot kulda. Snøen er så trå at det blir vanskelig å kopiere Petter Northugs elegante diagonaldansing over jordet og inn i løypene i Holleia. Men inne i hodet mitt er jeg der, på årets siste dag er det lov å fantasere. Forresten, lykke til Petter, i morgen er det på’n igjen med Tour de Ski. Jeg ble spurt av den lokale storavis, Drammens Tidende, om å rangere landets ti beste idrettsutøvere. På min liste topper offensive Petter foran Andreas Torkildsen, en annen som leverer til medalje. Året som gikk ga det fortjente VM-gullet han manglet, sammen med sine OL- og EM-gull.

Jorda er rund, tro det eller ei. Det betyr sommer «Down Under», på den andre siden av jordkula hos kenguruer og «Aussies». Sykkelsesongen virker fjernt for meg, som har flere lag med superundertøy på, men om drøye to uker er sirkuset i gang igjen. Pro Tourens første ritt – Tour Down Under – kjøres 17.-24. januar med Adelaide i South Australia som base. Som trener var jeg med da Ingrid Kristiansen i 1988 skaffet Norge VM-gull i landeveisløp i den vakre byen i 1988. En by jeg gjerne reiser tilbake til.

Temperaturen nå? 36 varme og gode grader i rittområdet i går, altså 59 grader varmere enn her på bygda. Ikke rart syklistene trekker til idretts- og universitetsbyen med de vakre strendene, og det kuperte landskapet som skimtes drøye 20 km fra bykjernen der rytterne møter sesongens første klatringer.

Men det er langt fra utfordringene som kommer senere i sesongen i Alper og Pyreneer. For 12. gang samles mange av de store sykkelnavnene i Adelaide. TV 2 vil følge rittet, og det er nok av poenger. Nyskapningene Team Sky og RadioShack debuterer. Sistnevnte med kongen selv, Lance Armstrong, som kaptein. I fjor var det samme rittet hans comeback-ritt. Det ble en positiv opplevelse for Lance, parallelt med at han fikk stor oppmerksomhet rundt sitt viktige arbeide med å hente inn penger til kreftforskning og -behandling.

Australia er av de store idrettsnasjonene, med en voldsom idrettsinteresse. Jeg har vært til stede på mange olympiske leker, men lekene i Sydney 2000 må være historiens beste. For en begeistring og oppslutning! «The best games ever», som gammelfascisten Samaranch uttrykte det også på Lillehammer i 94, like fortjent det også.

Måten Australia har utviklet sin toppidrettssatsing har på mange måter vært modellen for Olympiatoppen i Norge. Ideen med å utvikle sentrale og regionale sentra der utøvere fra forskjellige idretter kan trene sammen med støtte fra de beste trenere og støtteapparat. Landet har i dag over 40 profesjonelle syklister og de fleste er sentrale på sine respektive lag under årets Tour Down Under, med regjerende verdensmester Cadel Evans i spissen for sitt nye lag Team BMC. Robbie McEwen er der, Stuart O`Grady, Michael Rogers, Allan Davis, Baden Cooke, Graeme Brown og Luke Roberts likeså. Men konkurranse blir det fra mange, kanskje først og fremst fra de tidligere vinnerne av rittet, Andre Greipel og Luis Leon Sanchez. Men det gir ikke kjempeodds om der er alltid elegante Alejandro Valverde som vinner til slutt.

Årets siste levende idrettsarrangement var for meg i går kveld i den nostalgiske ishockeyarenaen Jordal Amfi, med kampen Vålerenga – Lørenskog. Ishockey er ingen idrett i skiflygingsbygda Modum, men likevel har jeg et barnebarn med hockey-dilla. Det er knapt en spiller i NHL han ikke har vitale data på. Dermed ble en julepresang til «knotten» en kamp i vår hjemlige NHL-liga, eller Get-ligaen. Enga tapte på straffeslag. Unødvendig, men det er gjerne det laget med størst gnist som vinner. Og det var Lørenskog. Tre OL-uttatte var på banen, Lars-Erik’ene Spets og Lund fra den tapende part, og veteranen Tommy Jacobsen. Sistnevnte imponerte meg. Han er klart den beste skøyteløperen og teknikeren på banen, og også den med det beste overblikket og spilleforståelsen. De to Vålerenga-gutta må yte mer hvis Canada skal slås i åpningsmatchen i Vancouver. Det blir en fantastisk opplevelse for de norske hockeygutta. Nederlagsdømte som de er, å skulle møte landslaget til det hockeygale vertslandet. Et lag stappfullt av spillere fra «The Hall of Fame». Men intet er umulig, det er bare ti år siden ble det seier til Norge over Canada i VM.

Tommy Jacobsen er nesten like gammel som Hallvard Hanevold. 39 år fylte den opprinnelig Furuset-gutten i desember. Et tankekors er at han var spilleren med de mykeste bevegelsene på isen i går kveld. Når han entrer OL-isen er det 21 år siden debuten på landslaget.

Jordal Amfi, som arena, er nesten i klasse med Bislett og Holmenkollen. Som Nordens første ishall ble den bygget til de olympiske vinterlekene i 1952. Selv var jeg som guttunge tilstede på VM samme sted i 1958, og så Canada slå Sverige med 10-2. Svenskene med sine legender Sven Tumba, Lasse Bjørn og Rolle Stoltz ble rundspilt av canadierne i 1. periode. Harry Sinden het mesternes kaptein, jeg tror han spilte med en sølvplate i skallen etter en lei skade tidligere i karrieren. Det var mye hockeykunnskap i den sølvplata.

Et annet tankekors er at svenskene hev seg på hockeybølgen og reiste 100 kunstfrosne baner før vi fikk vår andre. Ikke rart vi ligger etter som hockeynasjon. Synd, for det er en fascinerende idrett med fart, spenning og stemning. Det var godt å være tilbake, selv om Enga tapte.

Skiene er klare, og syklistene likeså om noen dager. Klare til en sykkelsesong som blir den mest spennende i «manns minne», ikke minst med norske øyne. Det blir mer tid å drodle over dette i tiden som kommer..

Godt nytt år!

En flott weekend

Da tenker jeg på idrettsfronten. Utenfor heimen er det blank is, det er langt å kjøre til skiløypene, og gulvene i kjøkkeninngangen er brutt opp, lekkasjen ble en realitet da de gamle rørene sprakk. Sånn er det med den saken………..

Noen idretter får mer oppmerksomhet enn andre. Det betyr ikke at nivået er høyest der oppmerksomheten er størst. Kvalitet og kvantitet henger ofte ikke sammen. De siste dagene har det skjedd ting det er verdt å merke seg, hos de mindre fokuserte.

Svømmerne fortsetter framgangen fra OL i Beijing. Nå ble det gull til Aleksander Hetland, og bronse til Ingvild Snildal under EM kortbane. Katharina Stiberg var også tett på medalje. I Beijing ble det to norske medaljer, til Aleksander Dale Oen og Sara Nordenstam. Nå er det andre som markerer seg på høyt nivå. Resultatene er ikke tilfeldige, norsk svømming har kanskje det landslaget som jobber mest utviklingsorientert for tiden. Sportssjef Petter Løwberg har bygget opp en trenermodell, og en kultur for toppidrett som jeg anbefaler andre å oppsøke for å lære. De mange gode resultatene i norsk toppidrett de siste årene, bygger mye på overføring av kunnskap og kultur fra en idrett til en annen. Fra de som er gode til de som bør bli bedre. Men, en forutsetning er at man er ydmyk relatert til egen idretts internasjonale nivå. Vi begeistres lett når det blir norsk dobbeltseier i cupfinalen i fotball…

Jeg fasineres av at svømmerne, i grunntreningsperioden, tilfører langt mer alternativ trening enn før, for dermed å tåle mer trening, som igjen fører til en mer solid grunnmur for den svømmespesifikke treningen. De personlige trenerne involveres i prosessene rundt landslaget, og dermed bygges en bredere forståelse for relevant adferd og holdninger.

Norsk langdistanseløping har vært nede i en bølgedal. Den siste «gullalder» er så langt tilbake som på 1970 og 1980-tallet. Noen få lysglimt har det vært siden, ikke minst Marius Bakken, som var den raskeste 5000m-løperen i Europa i 2005. Men, kranglete achillessener stoppet karrieren. Og, Susanne Wigene med sin flotte sølvmedalje på 10000m i EM i Gøteborg. Ellers har det stort sett vært mørkt. I går var det EM i terrengløp i Dublin. Karoline Bjerkeli Grøvdahl forsvarte sitt europamesterskap i juniorklassen på suverent vis. Hun er et udiskutabelt talent. Mitt råd til friidrettsforbundet er å kultivere det gradvis. Ikke send jenta ut på for mange lange løp når sommeren kommer, hun har tid nok. Sørg for at resultatene forbedres på 1500m, det er nøkkeldistansen for internasjonalt nivå – selv på maraton. Tren langdistanseforkusert, og konkurrer ofte på de kortere distansene, spar de lange til de store anledningene. Da bevares ressursene, og det er krefter igjen til de mer utfordrende seniorårene. Det kan være lurt å skule til veien Grete Waitz og Ingrid Kristiansen fulgte på vei mot verdenseliten.

Men, det morsomste i Dublin var at det norske herrelaget vant bronsemedalje i juniorklassen. Trønderen Sondre Nordstad Moen var med i gullkampen helt inn. I fjor ble det medalje, i år ble det plassen nedenfor pallen. Gledelig var at Lars Erik Malde og den meget lovende baneløperen Henrik Ingebrigtsen fulgte opp med 10. og 12. plass. Det ble for langt ned til den fjerde tellende på laget, men hvis tre hadde talt, ville Norge hatt sølvmedaljen. Uansett et langt steg frem, og kanskje er dette starten på en ny periode med mange gode norske langdistanseløpere? Nå er det mange ungdommer på godt nivå, la de utvikle seg sammen i en felles treningsgruppe.

Og, så i natt vant det norske lagtempolaget på skøyter verdenscupen i Salt Lake City. På historiens tredje raskeste tid. Rett nok gikk ikke Nederland med sine beste, men lua av for Håvard Bøkko, Mikael Flygind Larsen og Henrik Christiansen, sistnevnte har tatt et kjempesteg fram under det nye landslagsregimet. Ikke tilfeldig at laget lyktes. Allerede i vår ble det utformet en strategi for en satsing på lagtempo. I en gren der Norge ikke hadde lyktes i de siste mesterskapene. Suksess er avhengig av en tydelig strategi. Seks løpere har dannet kjernegruppen i satsingen. Verdens beste 17-åring, Fana-gutten Sverre Lunde Pedersen, har gått på laget i de to første World Cup-løpene, på en suveren måte. Barnebarnet til skøytelegenden Hjallis, Fredrik van der Horst, fikk sjansen i Calgary. Henrik gikk i Heerenveen og nå i helgen. Der Mikael også fikk sjansen. Alle har «skøytet» på en fortreffelig måte, til beste for laget. Eskil Ervik er den eneste i kjernegruppen som ikke har gått, fordi sykdom har stoppet et spennende come-back. Men, han gikk på laget da de slo fjorårets sølvvinnere fra Sverige i et testløp på Hamar i oktober.

Satsingsmodellen ble hentet fra måten landslaget i orientering bygget sitt stafettlag på herresiden for noen år siden. Den gang var det mange individuelt gode løpere, som hadde personlige ambisjoner i et tett VM-program. Stafettsuksess er avhengig av at de som skal løpe den avsluttende stafetten har overskudd. Hvis en ønsket plass på stafettlaget, måtte man frasi seg en individuell distanse, allerede på vårparten. Enten var man med på lagets betingelser, eller så var valget individuell satsing. Kjernegruppen for stafettlaget ble så drillet, både praktisk og lagbyggingsmessig, i måneder frem til det avgjørende løpet. Med flere VM-gull som belønning.

Storbritannia har vært suverene i banesyklingens forfølgesesritt de siste årene, først og fremst fordi det er utviklet et lag rundt eneren Bradley Wiggins. Det er ikke nødvendigvis de beste individualistene som fungerer best sammen i et lag. Men, de som fungerer best sammen med kapteinen. Slik er også tenkingen i skøytelaget, hvem utfyller Håvard, norsk skøytesports svar på Bradley Wiggins, best?

Fortsettelsen blir spennende både på isovalen, hos piggskofolket og de fremgangsrike svømmerne!!!! Følg med…………….

MODUM ER ET OK STED Å BO

For 35 år siden flyttet familien til Vikersund i Modum kommune. Vi overtok en gammel familiegård, som hadde klappet sammen etter mange, slitne år. Modum er en flott bygd å bo i, og for barna å vokse opp i. Ikke minst når det gjelder idrett og friluftsliv. Nå er idrettsungdom fra bygda i vinden igjen. Den, kanskje, største norske vinteridrettsutøver – Ole Einar Bjørndalen – vokste opp på Kutoppen i Simonstranda, nord/vest i kommunen. Statue har kommunen allerede reist, før medaljene trillet inn i Sør-Korea. Kanskje må vi skjøte på statuen, få den enda litt høyere i takt med økningen i medaljer? Slike statuer har en tendens til å bli pompøse, men Ole Einar på sokkel med ski på beina og børse på ryggen ved siden av RV35 gir følelse av rytme og harmoni. Som, gromgutten er eksponent for når han danser frem på skiene. Kirsten Kokkim kan være stolt av verket sitt.

Simostranda IL er et lite idrettslag, hvor noen av landets skiskytterpionerer holdt til. Brødrene Arne og Finn Holm fikk draget på idretten. De var brukbare langrennsløpere, og det samme som skiskyttere. Men, først og fremst inspirerte de ungdommen rundt melkerampene i bygda til å prøve den fascinerende kombinasjonsidretten. Jeg pleier å si at ungene på Simostranda fødes med børse på ryggen og ski på beina. Stadig dukker nye talenter opp, fra den store barne- og ungdomsgruppa. Et flott anlegg er bygget på dugnad. Lysløypa og den flombelyste standplassen gir mulighet til å trene kombinasjonen døgnet rundt. Neste år arrangerer ildsjelene med Arvid Røste i spissen NM, at løypa gjør en liten sving innom statuen av Ole Einar hører med.

Det er noen som er skapt til å bli mestere. Ole Einar hadde bestemt seg. Han har talent for de fleste individuelle idretter, dog er han impotent som fotballspiller. Men har vist at det er mulig å overleve uten ballfølelse. Maken til nyskjerrighet. Fra han var 10 år fartet han rundt i bygda og tømte de han mente kunne noe om utholdenhetsidrett for sin kunnskap. Så brukte han det han fant fornuftig. Han kunne blitt god som løper, som syklist. Men valgte ski og børse. Snust har han også på langrenn, med en World Cup-seier som fremste resultat. Da han var 16 år fikk han lyst til å delta i KM i spesiallangrenn i Buskerud. Løperne fra klubbene i Modum holdt sammen. Som trener, var det i mitt lodd å holde orden på de unge ivrige. Lørdagen vant Ole Einar fristilsrennet. Og han ville gå klassisk dagen etter. Men hadde verken støvler, ski eller staver som passet for øvelsen. Intet problem, vi kutta stavene, smurte festesmøring under skøyteskiene, og sendte gutten av gårde i løypene på Geilo. Selvfølgelig vant han. Fikk blod på tann, og ble dobbelt norgesmester for yngre junior noen uker senere.

Modum kommune ga gutten mulighet til å kombinere skolegang og idrett. For første gang i kommunehistorien hentet man fram midler fra kommunekassa til skolepenger for gutten fra småbruket ved Simoa, slik at han kunne finansiere oppholdet ved NTG på Geilo.

En toppidrettsutøver kan være så mangt. Jeg har min egen definisjon – for meg er en topputøver en som hele tiden er på jakt etter små ting som, kanskje, kan føre til forbedrede prestasjoner. Min erfaring er at det er de aller beste som har denne egenskapen. Ole Einar er av de mest ekstreme når det gjelder nysgjerrighet. Alltid med radaren i beredskap for å hente inn nye impulser. Som kan gi det ekstra lille løftet. Det er jo lett å bli beruset av egne resultater, og glemme at det kan finnes små områder å forbedre – ikke minst treningsmessig. Min er erfaring er at det ikke finnes absolutter knyttet til trening. Den enkelte utøver er forskjellig fra alle andre, da bør treningen også individualiseres relatert til den enkeltes sterke og svake sider. Å komponere et treningsprogram er som å komponere et musikkstykke. Ole Einar er god til å finne rådgivere, men den endelige komposisjonen fikser han selv.

Nå hopper jentene sitt første VM i Liberec. Line Jahr fra Vikersund er en av pionerene på det norske laget. Ildsjelene i det flotte hoppanlegget i Heggenåsen har kjempet for at kvinnene skal få samme muligheter som de mannlige flyverne. Da er det naturlig at Line er med og slåss om medaljer. Noen ny hoppmedalje til bygda ble det ikke – 21 år etter at Ole Gunnar Fidjestøl ble verdensmester i skiflyvning i Oberstdorf. Selv om bronsevinner Anette Sagen også hopper for Vikersund Hopp Team.

Likestillingspris mottok ildsjelene fra Vikersund IF da de talte FIS-pampene midt i mot, og lot jentene få prøve skiflyvning. Line vil være hjertelig tilstede om snaue fire uker da årets Holmenkollrenn arrangeres i bygdas skiflyvningsbakke. Den eneste mammutbakken i verden med flombelysning. Nasjonalanleggsstatusen er sikret år fremover. Men vi hadde en hard kamp med både departement og skiforbund da luftslottet i Rødkleiva på lansert. Den voldsomme innsatsen Modum-samfunnet hadde nedlagt i hoppanlegget sitt talte plutselig ikke. Nedleggelse av skiflyvningsbakken ble foreslått. Norge hadde ikke verken behov eller økonomi til to slike bakker. Men ildsjelene i idrettsbygda Modum vant kampen. Og i dag er det tullete prosjektet i Rødkleiva skrotet. Også til glede for friluftsinteressene i Oslomarka.

1200 av bygdefolket jobber dugnad for at rennet midt i mars skal bli en suksess. For en interesse. Kommunen tapte knepent kampen mot Vinje om å bli landets kulturkommune for 14 dager siden. Ingen kommune i Buskerud bruker større andel av kommunebudsjettet på ungdom, idrett og kultur enn Modum. En fornuftig investering.