Down Under spurter de som gale, for når såpass mange av verdens raskeste samles, gir det stor prestisje å lykkes. De gode rytterne er på en mer spennende måte fordelt på flere lag i år enn i fjor, noe som positivt bidrar til rivalisering og kamp. Og, som vil sette ekstra spiss på årets sesong. Ni måneder holder syklistene sirkuset i gang, så lenge er det til finalen i Lombardiet Rundt.
Mens vi venter i spenning på avgjørelsen i Contador-saken, stormer det igjen rundt Lance Armstrong. Interessant at Sports Illustrated følger opp og gjør «research» på beskyldningene som er fremkommet i saken. Det er kommentert det betenkelige i at media i det ene øyeblikket hyller en utøver for sine triumfer, for i neste å utøve kritisk journalistikk. Men, det er jo medias oppgave, å være konstruktivt kritiske? Man skal tro godt om folk, men det er viktig å følge spor hvis det er ugler i mosen. Jeg har regelmessig lest dette utmerkede magasinet de siste 30 årene, og har mang en gang blitt imponert over journalistenes evne til å rulle opp, og drøfte uheldige sider ved toppidretten. Vi er glade i idretten vår, uansett hvilken arena den utøves på, og jeg blir lei meg når idretten(e) min(e) stilles i et dårlig lys, og det kommer påstander om uetisk atferd, eller kall det heller juks, jug og bedrag. Det er en naturlig reaksjon. Når det gjelder idrettene vi er glade i, forsøker vi ofte med systemforklaringer, og stikker hodet i sanden som strutsen, når ubehagelighetene dukker opp. Kan jeg og vi ikke bare få slippe å høre om det! Kan ikke heltene få være helter, for alltid? Både Lars Saabye Christensen og Jan Eggum har varianter rundt temaet, som «hvor er det blitt av alle gutta?», og «kor e alle helter hen?». Det er sikkert slik med mange av de som leder idretten også, det er best at det er som det er, da blir det også mindre støy og mindre ekstra arbeid.
Jeg har revet meg i håret mang en gang, når jeg i internasjonale konkurranser har sett utøvere som gjennom en hel sesong er ganske ordinære, og plutselig presterer «på en annen planet». Noen miljøer er langt flinkere til å få slike ting til å skje en andre. Så går jo tiden, kan vi ikke se fremover sier mange, nå må vi bli ferdige med de gamle sakene. Denne type kommentarer kommer både fra fans, tidligere utøvere og trenere/ledere. Verden blir vel ikke bedre om det graves i det som har skjedd? Jo, den blir faktisk det. Da EPO dukket opp for fullt tidlig på 90-tallet så mange av oss som var engasjert i utholdenhetsidrett hva som var i ferd med å skje. Mange gode utøvere sluttet, blant annet i sykkel den colombianske mesterklatreren Lucho Herrera. «Det er ingen vits å fortsette, nå dundrer tidligere spurtere forbi meg i fjellene med sine digre rumper». Bo Andre Namtvedt var en meget god norsk syklist som fikk et profesjonelt gjennombrudd i 1993, med flere gode plasseringer i World Cup ritt. Bo Andre som nådde sine resultater gjennom usedvanlig hard og god trening, som knapt rørte en c-vitamin tablett. Resultatene hans gjorde at flere av de store lagene meldte sin interesse, men Bo Andre sluttet tvert da han forsto at lagets ledelse forventet at han «fulgte legens ordre». Da var det mer forenlig med bevaring av helsen å reise hjem til Norge og kjøre som amatør for det flotte Bjørgvin-laget under Bøe-brødrenes ledelse. Helseperspektivet er nemlig sentralt i antidopingarbeidet. På den ene siden er det viktig å ta juksemakerne, men den viktigste motivasjonen er å beskytte utøverne mot en fremtidig sviktende helse på grunn av uvettig omgang med kjemiske produkter, som på kort sikt gir bedre prestasjoner. Historien er full av tragiske historier om for tidlige dødsfall og uhelse hos utøvere som systematisk dopet seg.
Lance Armstrong var en av mine helter. Han var et usedvanlig talent med jernvilje. Allerede som junior hevdet han seg blant de beste seniorene i den harde profesjonelle triatlon-idretten. Gjennom en vanskelig oppvekst oppdaget han raskt at idretten var arenaen han kunne hevde seg. Kreftsykdommen, som ble oppdaget i 1996, førte ham inn i dødens forgård. Å komme tilbake etter en slik belastning, og bli verdens beste idrettsutøver uansett idrett er mer enn spesielt. Jeg var jo sikker på at en mann som hadde vært så nær døden ikke ville tukle med kjemien, som på sikt igjen kunne ødelegge en nå frisk kropp. Det var min systemforklaring. Og, så har han aldri testet positivt. Det siste kan nok tilskrives at testmetodene har ligget etter juksemakernes kreativitet. Sakte tar man innpå, og nå føler jeg at man puster dem i nakken. Moral er sentralt. Armstrong og mange andre har hatt sine støttespillere i idrettsleger, som Ferrari, Checchin og Conconi, for å nevne noen. Sistnevnte var en periode en treningsguru med sin «Conconi-test», så viser det seg at han systematisk sto bak doping av utøvere i forskjellige idretter, og fikk sin rettferdige straff av rettssystemet. I mellomtiden hentet IOC ham innfor å være sentral i antidopingarbeidet – er det noen som har hørt om «bukken og havresekken»? Ferrari, som var Armstrongs rådgiver, uttalte de bevingede ord om faren ved å bruke EPO: «Alt er farlig i for store mengder, også appelsinjuice. Og, det som ikke kan oppdages på dopingstester er ikke doping». Italienske aviser kalte ham «Dr. dop». Mange husker Gewiss-lagets dominans i vårklassikerne 1994, med Ferrari som sentral person bak laget. I Fleche Wallone ble det trippeltriumf ved Argentin, Furlan og Berzin. De bare stakk fra opp Muur de Huy, de hadde alle fått spesialpreparering av Ferrari. En kommentator utbrøt spontant «nå stikker Ferrariene». Hos US Postal ble han kalt «the Magician». Armstrong kaller ham en ærlig mann, mens Greg Lemond bruker ordet «kreftbyll».
Det er nå så mange som har stått fram og fortalt om hva som har skjedd i og rundt lagene til Armstrong, også meget troverdige personer. Ingen ild uten det tørre gresset, det må for mange være en stor belastning å stå frem, de tidligere aktive innrømmer dermed sitt eget juks. For meg er nok den sterkeste bekreftelsen på at noe ikke var riktig, da de oppbevarte prøvene etter Tour de France 1999 ble retestet fordi man hadde funnet en metode som kunne spore EPO. På det franske dopingslaboratoriet i Chatenay-Malabry viste de kodete prøvene som kunne knyttes til Armstrong, og andre på hans lag, positive utslag (ref. L`Equipe). Den tette forbindelsen mellom Armstrong/Bruyneel på den ene siden og UCI ved daværende president Hein Verbruggen på den andre stinker også. Jeg forundres fremdeles over at sistnevntes rolle ikke har vært nærmere etterforsket. Nå er han æresmedlem i den nederlandske olympiske komiteen. Inn i sykkelsporten kom han som salgssjef i Mars, etter å ha fått Mars til å sponse et sykkellag. Historien bekrefter salgstalent, av de som kan selge sin egen bestemor, han skydde intet for å promotere sykkelsporten.
Det er godt for idretten at undersøkelseskommisjonen, som ledes av Jeff Novitzky og U.S. Food and Drug Ad
ministration, forsøker å komme til bunns i beskyldningene rundt Armstrong og hans lag. De klarte det jo med Marion Jones og Barry Bonds. Det er et signal til alle unge utøvere om at hvis det jukses, så er man ikke trygg selv relativt lenge etter at premiepengene er utbetalt.
Les boken til Bjarne Riis, som utkom i høst. Tragisk lesning, der han forteller om sitt systematiske dopingbruk. Han ville gjerne slutte, forsto at det var galt, men «alle de andre gjorde det jo». Han kunne ikke risikere å tape i konkurransen, det dreide seg jo også om store penger og evnen til å forsørge familien, og samtidig drive med det han syntes var morsomst i verden. Riis var altså en av dem som ikke våget å si fra, men ble med på karusellen. Det ser ut som de fleste som lyktes i samme perioden hadde samme innstilling, en periode hvor Lance også var en viktig aktør. Vi får håpe at kommisjonen ikke klarer å hefte noe ved Armstrong, det ville være for trist. Men, det er viktig for idretten(e) at alle steiner snus. Og, hvis det påvises «urent trav» håper jeg det får konsekvenser også for bakmenn og sentrale idrettsledere, som den gangen lekte struts.
I mellomtiden triller Armstrong rundt på veiene utenfor Adelaide, som en skygge av sitt gamle jeg, i sitt avskjedsritt.