Sporten

2

En løype for futt og fart

Er neste års Tour de France-løype hard nok? Er det de lange fjellene som avgjør hvor hardt det blir? Ikke nødvendigvis. Rytterne selv bestemmer dette langt på vei, hvor intenst kjøres det på etappene? Arrangøren har fortsatt utviklingen fra de siste utgavene. Primært ved å gjøre mellometappene mer kuperte, og dermed tilsvarende mer intense. Nytt i 2012 er de ekstra bratte partiene som møter rytterne på 7.etappe til La Planche des Belles-Filles i Vogeserne, med over 20 % på det bratteste, på de siste 300m, i tillegg til to andre partier på + 15%. På samme etappe møter rytterne korte bratte fjell med 14 % og 18 %. Denne etappen ligger an til å bli eksplosiv, og vil skille.

Jeg syns også man har gjort mye ut av de første etappene. Prologen er tilbake, og gir alltid spennende sekundstrid. Det var i Liege at Cancellara for første gang dukket opp i Tour de France og vant prologen i 2004 foran Lance. Dagen etter kjørte Thor seg i gult, men den gangen var det bonussekunder, noe det ikke er nå. Den første etappen lukter Gilbert, den siste stigningen på 2,5km har 14% på det bratteste. Cavendish kan glemme den, og Edvald får fri rolle. Med en god prolog, kan Edvald ha hvit trøye etter etappen. Men en flott 1.etappe i deler av Liege-Bastogne-Liege-løypa.

Inn i Frankrike på 3.etappe møter rytterne fem krevende bakker på de siste 20km, inn til Boulogne-Sur-Mer. Jeg kan love action så det holder. Igjen Edvald i fri rolle.

Før rytterne starter på den første tempoetappen fra Besancon, som er kupert og krevende, vil feltet ha møtt mange utfordringer som vil sette farge på rittet, langt mer enn det som er vanlig den første uka.

Man er tilbake på det antall tempokilometre som var vanlig for få år siden. Her har arrangøren en baktanke, nemlig at de rytterne som behersker kampen mot klokka dårlig må angripe, gå i brudd, utnytte laget sitt til gjentatt støting. Det vil ytterligere skape et offensivt ritt. Med de harde fjellene de siste to utgavene, og få tempokilometre, har favorittene ofte ventet med å angripe hverandre. Unntaket var Andy Schleck på Galibier i år, der han gikk allerede på Izoard, og leverte kanskje rittets største enkeltprestasjon.

Etter den første tempoen følger krevende etapper. Til Bellegarde er det hardt som bare det. De som har vært i dette området nær Geneve og Jurafjellene vet at det er kupert. Kan jo minne Thor på at han som U23-rytter vant det krevende Annemasse-Bellegarde. For første gang i Tour-historien har man lagt inn Le Grand Colombier på ruten, med 16 % på det bratteste. Det er et flott sykkelfjell, som er mye brukt i Tour de L’Ain. Her er det fritt fram for Schlecks til å angripe igjen, og kjøre konkurrentene møre før morgendagen. Med en tøff Alpe-etappe, til La Toussuire, over Madelaine, Croix de Fer og Mollard. Det vil svi, som i 2006 da Landis gikk nedenom her. For å stå opp fra de døde neste dag, og samtidig viste kjemiens muligheter. I årets Dauphine opplevde blant annet Bradley Wiggins hvor vanskelig denne lange 18km stigningen opp det siste fjellet er. Han var skikkelig på hæla.

Hvile blir det heller ikke på 12.etappe, med to harde trøkker de første 79km. Jeg gjentar, lag med kapteiner som er svake på tempo kan lage problemer også her med offensiv kjøring. Så følger en Cavendish-etappe til nudisteldoradoet i Le Cap d`Agde, før det igjen er en mellometappe til Foix. Norsk by må jeg minne om, det var her Kurt Asle vant i 2008. Like før mål dukker igjen en av de ekstra bratte bakkene opp, som er nyvinningen i årets Tour. 18% er ”muren” opp Peguere.

Litt ro skal rytterne ha, både på etappen inn til Pau, så hviledag, men deretter to meget krevende etapper i Pyreneene, over flere av de tradisjonelle toppene. Derpå en spurtetappe, lang togreise og tempo i Charters.

Slik jeg tolker løypa, kommer det til å bli mer angrep enn vi er vant til, det er nok av topper, av de tre høyeste kategoriene fjell tre flere enn i fjor. I tillegg kommer de ekstra bratte knekkerne, som jeg forventer vil skape bruduljer blant de beste. Det er bare å glede seg, og gratulere arrangøren med et flott produkt. I 2013 kommer den hundrede utgaven av TdF = 100 års bursdag! Det blir litt av et skuespill – garantert. Men først kommende år, med Contador og Evans som de største favorittene. Wiggins er outsider, god som bare det!

9

ETTERPÅTANKER/-KLOKSKAP

Etterpåklokskap er sannsynligvis den ”olympiske idretten” med flest deltagere. Men, jeg har noen refleksjoner etter søndagens VM. Det ble langt fra som forventet, der Norge hadde med to av verdens beste i en løype som søndagens. Det er lov å bomme, det er mange gode som gjerne vil på pallen. I fjor gikk det bra.

Jeg skrev en blogg for et år siden med fokus på at årets VM og neste års OL passer Norge utmerket løypemessig. Da må det kjøres som et lag, og det tar tid å trene og drille et lag. Cavendish sa etter rittet at britene i tre år, etter at de ble kjent med løypa og de mulighetene det ga for den første britiske seier siden Tom Simpson i 1965, hadde planlagt det hele. De kjørte fantastisk som lag, og vant fortjent – der var alle seierherrer.

Rett nok var de åtte, mot Norges fire. Men igjen manglet tydelighet i ledelse hos Norge. Jeg sa, for et år siden, at triumfer i disse to rittene er avhengig av at taktikken er drillet nitid. De har sikkert snakket om hva som skulle skje, det forstår jeg. På pressekonferansen etter laguttaket presenterte Steffen Kjærgård laget med to hjelpere for hver av Thor og Edvald, der Gabriel skulle passe på Thor og Kurt ha rollen for Edvald. Jeg er helt enig i laguttaket, Gabba er i meget god form, kanskje bedre enn noensinne for øyeblikket. Men han skulle passe på Thor. Så gjorde Thor en liten taktisk bommert, som i tillegg bringer han inn i et velt, og en punktering. Der står regjerende verdensmester, i meget god form, alene igjen. Hvilket lag hadde latt sin største rytter havne i en slik situasjon? Med Cavendish, Gilbert for eksempel borte ville det vært organisert et hjelpeapparat omgående. Det tok laaaaaaaaaaang tid før Gabba og Kurt forsto hva som hadde skjedd.

Det var ingen radiokommunikasjon, det gjør det vanskeligere. At Kurt ikke var obs godt nok forstår jeg, hans jobb var hos Edvald. Men Gabba burde reagert umiddelbart da han så at Thor var borte. Det burde Steffen også gjort. Jeg som satt i Norge fikk meldinger fra seere og publikum i Danmark omgående, de hadde sett det hele. Steffen kunne ikke gi rytterne foran beskjed direkte, men han måtte omgående tatt kontakt med de andre i det norske støtteapparatet, i langesonen og andre steder, via mobil og/eller walkie talkie. Mobil ble oppfunnet for lenge siden, og allerede i VM i 1983 brukte vi WT. Slik at alle hadde hevet seg på og informert Gabba om det som hadde skjedd. De som havnet i uløkka forsøkte, i hvert fall noen av dem, en stund. Det var faktisk ikke mer enn 45 sekunders avstand fra halen på hovedfeltet og ned til teten i blant de falne en lang stund. Kanskje Gabba med noen skikkelig magadrag kunne utgjort forskjellen, og gitt alt for Thor – det var derfor han var der. Selv ville han kjørt seg ut av konkurransen på dette, men da hadde man i hvert fall forsøkt. Og, med den profilen som var i dag har Gabba kjørestyrke på høyt nivå. 47.plass er uinteressant. Potensialet var medalje.

Oppgaven i Thors hjelperolle var å være tett på, å være tett på betyr å lete omgående når kompisen blir borte, og så hjelpe.  Det mangler tydelighet i lagets ledelse. Det nytter ikke å gå inn i rittet i London neste år og se an hvem av de to beste som har best bein underveis. Det må tas en avgjørelse etter formvurdering. Og kabalen legges. Hvis en av de uttatte er uenig i det taktiske, er det lov å la være å kjøre. Men det er ikke lov å være illojal mot taktikken. Viser det seg at vedkommende det skal kjøres for ikke har dagen, merkes det raskt, og prioritering kan endres.

Steffen Kjærgård sa klart på pressekonferansen at Kurt og Gabriel skulle passe hver sin mann. Så skjedde ikke, det er bare å konstatere. Ikke på grunn av illojalitet, men som en konsekvens av mangel på tydelighet. Det betyr å sjekke ut at alle har nøyaktig forstått sine oppgaver i rollen.

Edvald gjorde en fin innsats, det kan diskuteres om han ikke burde tatt en pause etter Tour de France, i stedet for å kjøre Eneco Tour? All fornuftig treningslære anbefaler en restitusjonsperiode på 14 dager etter en belastning som Tour de France. For så å bygge seg opp til årets neste viktige begivenhet. Thor gjorde det opplegget med bravur i fjor, som endte i den første verdensmester til Norge. Han hadde tilnærmet samme opplegg i år. Litt færre konkurransedager ble det i og med at Vueltaen forsvant, men det var greit nok. Han var i form.

Norge bommet søndag, årsakene til det kan greit forklares. I sykkel er flaks en ingrediens mer enn i flere andre idretter. Men det var også andre årsaker. Da må tiden frem til London brukes til konsekvenstenkning og handling. Lykke til, vi har et spennende mannskap!

6

DA BOBLEN BRAST

Årets Tour de France ble en stor idrettsopplevelse, spennende og dramatisk. Med kamp om seieren til et godt stykke ut på tempoetappen i Grenoble. Den flotte innsatsen til Thor og Edvald var vesentlige bidrag. 20 % av de individuelle etappene vant de to enslige svalene fra Norge, i kamp med verdens beste syklister, i årets viktigste konkurranse. Det ble lagt merke til internasjonalt. Ca. 190 nasjoner sender fra rittet, om ikke alle direkte. For Norge som idrettsnasjon er det viktig å hevde seg i den kanskje største årlige internasjonale konkurransen uansett idrett når det gjelder oppmerksomhet.

Men, så endte det hele så uvirkelig. Det nærmet seg avslutningen på etappen til det mest populære av alle Tour de France-fjell, Alpe d`Huez. En halv million mennesker hadde vaglet seg oppover de 21 serpentinersvingene fra Bourg d`Oisans. Christian og jeg levde oss inn i angrepene fra Schleck-brødrene, både på Voecklers gule trøye, og ikke minst i forsøket på å parkere Cadel Evans for godt. Da begynte meldingene å tikke inn fra Oslo. Den rolige stemmen til vår producer Eyvind Halle brøt inn fra teknisk sone, og fortalte om eksplosjon i regjeringskvartalet med flere omkomne. Verdens beste syklister ble gradvis mindre viktig. Under Tour de France er vi på en lang vandring, og lever til slutt i en tilnærmet boble, gradvis fjernere fra livet rundt. Slik oppleves det i hvert fall.

Men vi ante intet om terroraksjonens katastrofale omfang før etter målgang. Heltene hadde mottatt sine trøyer på podiet, og vi kom oss tilbake til kollegaene i teknisk sone. Gradvis forsto vi, bildene fra Nyhetskanalen ga tydelig beskjed. Kollegaer fra andre TV-stasjoner kom til for å hente informasjon. Det ble stille i området. Vi brukte nærmere fire timer på 44 km ned fra fjellet og til hotellet i Grenoble. De der hjemme holdt oss hyppig oppdatert der vi sneglet oss frem i den uendelige bilkøen, som jeg denne kvelden ikke orket å irritere meg over. Jeg var rett og slett tom. På hotellet rullet TV-bildene fra Oslo på franske og andre kanaler natten gjennom. Oslo og Utøya var det tragiske sentrum.

Ikke før lørdag morgen ble det virkelige omfanget av tragedien kjent. Tallet på drepte var flerdoblet fra jeg la hodet på puta. Ufattelig at uskyldige, primært ungdom, regelrett var blitt henrettet av en høyreekstrem fanatiker. På vakre Utøya der ute i Tyrifjorden, en grei sykkeltur fra min boplass. Skulle vi fortsette å sende Tour de France? Teamet vårt var preget – avmakt, sorg, fortvilelse og sinne. Da er det godt å ha solide folk i førersetet. Eivind samlet oss og skapte enighet om å fullføre jobben, men kun med fokus på en nøktern formidling. At vi var to i boksen var avgjørende, vi vekslet og hjalp hverandre når stemmene ble for grøtete. Og de andre i teamet var der hele tiden når vi trengte støtte. Jeg tror vi fikk formidlet, på en nøktern måte, at Cadel Evans ble en verdig vinner av Touren.

Forståelsen av terrorens omfang var mer bevisst på avslutningsdagen i Paris. Den siste etappen er viet festen, vinnerne skal hedres og alle som har fullført kraftprøven skal feires. Også de 4.500 som følger rittet i offisielle funksjoner løsner på snippen. Thor Hushovd er en påle, ikke bare på sykkelen. På Thors initiativ deltok alle ryttere og funksjonærer i markeringen i startområdet med et minutts stillhet. Det var forventet at vi relativt raskt skulle komme inn med velvalgte formuleringer. Verken Christian eller jeg fikk frem et ord, uten at det betød så mye. Stillheten kunne gjerne vart lenge, men stemmene ville ikke bære. Da la Eivind inn et intervju fra startområdet, der Kristian Oma intervjuet Dag Otto. Med fynd og klem forkynte Oma at «svinet» ikke måtte få ta rotta på alt og alle ved sine uhyrlige handlinger. Det oste kampglød og respekt av intervjuet, det hevet oss alle. Til en verdig avslutning. Og et bidrag til folk som trengte et pustehull i elendigheten.

Jeg har et usedvanlig langt liv i idretten. Landets største frivillige bevegelse. Med medlemmer med forskjellig etnisk bakgrunn, forskjellighet i politisk syn, religion og seksuell legning. Fra de moderate til de ekstreme. Idretten lever med de samme ekstreme ytringene som ellers i samfunnet. Det er naivt å tro noe annet. Synspunkter i Behring Breiviks «manifest» har jeg også møtt i idrettsmiljøet. Idretten har nok av folk som er redd «annerledeshet». Jeg håper at ekstreme ytringer «takles» av idretten i tiden som kommer. På arenaen og tribunen. Uansett hvor vi kommer fra er vi like mye verdt, at et usedvanlig rikt land kan gi av sin overflod til andre, at ingen religion er mer verdt enn en annen osv.

AUF og Utøya står på et så solid fundament politisk, historisk og kulturelt at en fanatiker av verste skuffe ikke klarer å ødelegge det som er skapt. Etter en naturlig sorgprosess vil både Utøya og AUF med sin flotte skare av politisk bevisst ungdom stå fram sterkere enn før. Og så et signal til fanatikere: du kuer intet som har solide røtter. Som AUF-leder Eskil Pedersen sa det: «Verdier som solidaritet, samhold, rettferdighet og antirasisme står sentralt for meg». Klarer vi å bli gode på disse verdiene, vil verden bli en bedre plass. Regelmessig bør det norske samfunnet evaluere hvor bra vi lever etter disse. Idretten, med sin store tilhengerskare og oppmerksomhet, kan ikke svikte her. Vi må ha ledere i idretten som målbærer de fire verdiene tydelig og klart. Som idrettens ledere er, blir utøvere, støtteapparat, tilhengere og tilskuere.

Thor og Edvald høstet stor respekt under og etter Tour de France, ikke bare gjennom sine internasjonale toppresultater, men også ved sin opptreden. For oss i TV2-teamet ga det inspirasjon til å yte det lille ekstra. En takk til de to, og en takk til flotte kollegaer, i gode og tunge stunder.

12

STRAFFER VI DOPINGSYNDERE OG JUKSEMAKERE GODT NOK?

Andrus Verpaluu testet positivt i vinter. Nok en av verdens beste langrennsløpere havnet i dopinggarnet, som en lang rekke utøvere fra de forskjelligste idretter. Straffen er, generelt, to års utestengelse. Ikke allverdens straff spør du meg. To år går fort. Det kan bli en flott treningsperiode der oppbygning uten konkurransenedbryting kan fungere. Historien har da vist at mange kommer tilbake etter dopingdommer, og raskt klatrer høyt på resultatlistene.

Internasjonal toppidrett i dag har sterke økonoimske insentiver. En VM/OL-tittel, eller seier i en prestisjefylt konkurranse, kan gi stor økonomisk inntekt. Både i form av premiepenger, bonusutbetalinger fra sponsorer og utstyrleveransører. Og reklamepenger og startpenger i kommende konkurranser, i de idrettene der det er vanlig.

En idrettsdoper har jo skaffet seg økonomiske fordeler ved sitt juks. Som tilsvarende har redusert den rettskafne utøverens muligheter til å tjene på sin idrett. Det er, etter min mening, økonomisk kriminalitet på linje med korrupsjon og innsidehandel, bare for å nevne to av næringslivets juksemetoder.

Hvor store beløp en utøver som dopet seg over en lang periode har tjent inn kan være i mangemillioners-klassen. Det er vel neppe sannsynlig at Verpaluus positive test er et engangstilfelle. Jeg er sikker på at han har dopet seg mange ganger for å vinne. Som de aller fleste dopere.

Burde ikke de som tas av antidopingmyndighetene også etterforskes for økonomisk kriminalitet? Og, hvis det viser seg at de har tusket til seg økonomiske fordeler ved sitt juks, anmeldes og påtales som andre økonomisk kriminelle?

Da ville det svi skikkelig. Sin egen økonomi er gjerne noe man har et nært og sårbart forhold til. Regninger skal jo betales og fremtidenn sikres.

I praksis vet jeg at de fleste utstyrsleverandørene har økonomiske straffekalusuler i sine avtaler med utøvere som trår i kraft ved en positiv dopingstest. Men utøverne tjener sine penger på mange areaner.

Det hadde vært artig om det hadde blitt gjennomført en undersøkelse for å sjekke hvor store beløp utøvere som var tatt i en idrett hadde jukset seg til. Jeg tror vi ville fått sjokk av omfanget. Det vil lett komme opp i et middels kommunebudsjett. Ideen er luftet påtalemyndigheter både her og der.

3

Leopardens dag og norsk glede og bekymring

Presset har vært stort på rytterne i det nye Leopard Trek-laget fra finanslandet Luxemburg, og finansert av søkkrike Flavio Beccca. Den enes død, den andres brød. Leopardene tok med seg det meste av kvalitet fra Bjarne Riis, og hans Saxo Bank-Sungard. 8 ryttere og mange fra støtteapparatet forsvant. Mange har ment mye om det som skjedde sist høst, men for Bjarne Riis må det ha føltes som et mytteri, forræderi og bakholdsangrep samtidig.

I dag rørte stjernene virkelig på seg, og det er jo slik de beste gjerne opptrer. De vet når de skal være i form, og kan tilpasse sesongen etter det. Ingen unødig formforsering for å hente plasseringer i de tidlige rittene. Heller da bygge en mest mulig solid plattform mot det som teller. Som, Petter Northug gjør det. Det er da ingen som spør hvordan det gikk på Beitostølen i november når VM arrangeres i februar/mars?

Fabian Cancellara utklasset de andre i E3 Prijs-Halebeke, over flere av brosteinspartiene som skal kjøres i Flandern Rundt neste søndag, sykkelgale belgias Holmenkolldag. Vi husker hvordan han i fjor overlegent vant både Flandern, og uka etter Paris-Roubaix. Ved rett og slett å dundre i fra. Så voldsomt at enkelt ymtet frempå om en mulig montert motor innebygget i ramma. De hadde hørt det summe, akkurat som fra en liten motor. Eller, kanskje det var lyden fra eikene de hørte? Tre maskinuhell hindret ikke «Spartacus» å melde fra at han har holdt formen ved like gjennom vinteren.

Lenger syd på Korsika dominerte Frank Schleck avslutningen på den harde førsteetappen i Criterium International. Leopardveteranen Jens Voigt spilte opp ved å gå alene i brudd, og konkurrentene måtte svi av mye for å hente den eldste i feltet. Så støtet lillebror Andy, og slpittet feltet etter at Remy Di Gregorio hadde hatt sin tid i solen, i front. Pasningen ble lagt til Frank, som avgjorde i suveren stil. Hvilket betyr at brødrene er i rute til Amstel, Fleche Wallone og Liege-Baston-Liege.

En skål for Lars Petter Nordhaug, som satt med i gruppa bak de aller første, en syvende plass i dette selskapet er meget sterkt. Nå har vi endelig en rytter som klatrer godt. Interessant også at Lars Petter har kjørt få ritt, og tjener på det med overskudd og kjørestyrke. Når Sky – kapteinen Bradley Wiggins hang med hodet og var ferdig, oste det kraft av Nøtterøy – gutten. Og, Bradley var ikke på treningstur, han hadde plottet ut dette rittet som et han skulle vinne i år. Den gang ei……………….

Jeg tviler på om Sky har mange som kjører bedre i fjellene enn Lars Petter. Et tips fra meg til deg kjære Dave Brailsford – sats på Lars Petter i Frankrike i juli. Du får en sterk klatrer, og en trofast lagspiller i samme person. Det var gleden…………..

Så bekymringen!

For meg er Edvald Boasson Hagen et uvanlig idrettstalent, og han kommer til å vinne mye fremover, som han har gjort. Men, så er det slik at de virkelige sykkeklassikerne, inkl. VM, alle måler rundt 250km. Vi så det i Milano – San Remo sist helg, at når kjøret begynner mot slutten detter Edvald av. Nå satt han også i en flott posisjon i finalen, uten at han klarte å utnytte det til sin fordel. Opp Cipressa var det kjørt, TV-bildene viste en sluttkjørt Gudbrandsdøl. Kanskje akillesskaden var medvirkende årsak? Men, dette har skjedd hver gang Edvald har kjørt de virkelig lange og harde rittene. Han står ikke inn. En gang kan være tilfeldig, to ganger også, men fler enn det er langt fra tilfeldigheter. Da kan trener og lag ikke ha alibiforklaringer, noe må gjøres. Kanskje en prat med ernæringsfysiolog Christine Helle i Olympiatoppen er en god ide? Og, hvordan kjøres de lengste langturene? Flere av de beste rytterne har enkelte laaaaaaaangturer der de avslutter med motorpace de siste 1 ½ – 2 timene, for å bygge styrke. Fra mitt trenervirke var jeg klart overbevist om at mer enn to bommerter på rad ikke var tilfeldig. Da kontaktet jeg det som måtte finnes av eksperter, som fysiolgiprofessor Jostein Hallen. Det var lurt, så slapp utøver og jeg å lure på årsaker, i stedet ble det en klok kartlegging av nå tilstaden.

2

JEG GLEDER MEG TIL MILANO – SANREMO

Kommende lørdag kjøres det første av de årets virkelig store sykkelritt, som også er det lengste blant de store. Hele 298km er det mellom Milano og Sanremo, når det kjøres syd til Middelhavet like vest for Genova. Det blir en dramatisk avslutning opp de kjente bakkene – Poggio og Cipressa, før den kronglete nedkjøringen til målbyen.

Hvorfor jeg gleder meg? Fordi det blir et flott sykkelritt med mange av verdens beste – Cavendish, Gilbert, Freire, Boonen, Sutton, Cancellara, Petacchi, Bennati, Sagan, Pozzato, Ballan, Farrar, Haussler, Goss som kanskje de største vinnerkandidatene. Det er jo spurterne som vinner MSR. Og, så har vi Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. Sent i går kveld var jeg inne på RAI, og så avslutningen av en lang og hard etappe i Tirreno-Adriatico. Etter en lang og tøff dag var det ikke mange igjen, men der satt Thor i regnbuetrøya igjen med Gilbert, Nibali, Basso, Scarponi, Evans, Cunego og andre som gjerne avgjør de hardeste utfordringene. Thor støtet, kjørte inn brudd, jeg har knapt sett en slik imponerende kjøring av ham. Teknisk også, på lette gir, med nydelig frekvens og rytme. Borte er «gampingen» på tunge gir, her er det knapt bevegelse med overkroppen, all kraft ned i pedalene, i et rasjonalt tråkk. Det jeg så sier meg at det er liten grunn til å frykte de to nevnte bakkene. Men, han kommer neppe alene ned til Sanremo, og da blir spurtstyrken avgjørende. Men, Thors utvikling har i hvert fall gjort at han spurter på lavere laktatverdier enn før, på grunn av sin forbedrede stayerevne og arbeidsøkonomi. Jeg ikke bare gleder meg, jeg har forventninger også.

Jeg opplevde Thors kjøring i går som noe av det mest overbevisende jeg har sett fra ham, da er det interessant at media fikk det til å være en skuffende innsats. Det var jo det stikk motsatte, en bekreftelsen på at en verdensmester også er i utvikling, som viser en egenskap som er helt avgjørende i prestasjonskultur – nemlig ydmykhet relatert til eget prestasjonsnivå!

Håper Edvald er i siget, løypa passer ham som hånd i hanske. Men, han må være 100 %, ellers blir det opptrekksjobb for Chris Sutton eller Greg Henderson. Og, så har distansen så langt vært en utfordring for Edvald, enten det er her eller der. I et stor endagsritt. Skal dette være første gang han er frisk etter 250km +?

Lykke til begge to! Det er stort å ha to nordmenn blant favorittene.

1

Det er lov å være stolt og imponert

Det er usigelig moro å ha postadresse 3370 Vikersund denne helgen. For en hoppbakke ildsjelene i lokalmiljøet har skapt!! Bygget på en hoppkultur fra mange år tilbake. Den første skiflygingsbakken sto ferdig i 1966, en realitet takket være ildsjelen Kristian Hovde. Selv mest kjent som langrennsløper med 2. plass fra 5-mila i Holmenkollen i 1928. Men, det var ikke den første bakken med verdensrekord i kommunen. Det var Gustadbakken der Gunnar Andersen satte rekord med 47 meter i 1912. Lyngutten som også spilte 46 landskamper i fotball.

Det har vært en fantastisk helg, men for få år siden var det like før hele skiflygingseventyret i Heggenåsen hadde blitt historie. Mot slutten av 90-tallet gikk Vikersunds status som nasjonalanlegg for skiflyging mot slutten, og planene for en ny og større bakke i Rødkleiva dukket opp. Sentrale personer fra Norges Skiforbund ønsket den nye bakken i Holmenkollåsen. Det var der fremtiden lå, dit var det lettere å kanalisere nødvendige finanser. Nikkersadelen var på god vei til å lykkes med sine planer hvilket ville begravd Vikersundbakken. Jeg ledet selv rennet i Vikersund to ganger på 90-tallet, samtidig som jeg var kultursjef i Modum kommune. Og, satt midt oppe i diskusjonene med Skiforbundet og Kulturdepartementet. Det var et urent løp som ble ført mot Vikersundfolkene fra flere hold.

Skiflyging var blitt Formel-1, det var der de fremtidig store pengene lå for skisporten. Jeg er også overbevist om at skiflyging blir OL-gren av i fremtiden. Det bør være over og ut med OL-hopping i guttebakker. I fremtiden vil bakker som Holmenkollen bli normalbakken. Det neste vinter-OL i Norge vil havne i Oslo, og Vikersund vil naturlig bli den store hopparenaen.

Økonomien var en utfordring. På 90-tallet var det lite en World Cup-arrangør satt igjen med etter de uttallige arbeidstimene fra de frivillige. Og, Vikersund har knapt hatt en avlønnet person i organisasjonen. Her stiller hele bygda opp, over 1000 mennesker bretter opp arma og gjør dugnadsjobben. Arrangøren fikk intet av TV-inntektene, knapt noe av reklameinntektene. Alt gikk til Skiforbundet. Du trenger ingen doktorgrad for å forstå at de store pengene ligger på TV-siden, men av de gikk intet til arrangøren. Da jeg kom meg inn i systemet, fant jeg ut at Holmenkollen og Skiforeningen hadde sin egen under bordet avtale med Skiforbundet. Jeg spurte Svein-Arne Hansen, og Bislettalliansen, og hva de hadde gjort hvis forbundet tok hele TV-kaka. «Da hadde det ikke blitt Bislett Games», var svaret. Etter at flere World Cup-arrangører allierte seg, ble den urettferdige ordningen opphevet, og i dag er mulig for en arrangør å tjene penger på innsatsen. Rettferdig og fornuftig nok.

Men, så var det Rødkleiva-prosjektet. Vikersund skulle ofres, det var signalet. Det passet bra med at statusen som nasjonalanlegg også utløp. Møtene i Departementet var deprimerende, tilsvarende støtten fra Skiforbundet, som var halvlunken. Ikke minst fordi sentrale hoppmennesker gikk mot Vikersund. At Vikersund hadde og har et levende hoppmiljø, med et flere bakker av ulik størrelsei anlegget, med tiløhørende mylder av hopptalenter spilte liten rolle. Norges første verdensmester i skiflyging kommer også fra bygda – Ole Gunnar Fidjestøl. Her er hoppkultur. Jeg tror faktisk at friluftsinteressene i Oslo reddet oss fra Rødkleiva. Det bygget seg etter hvert opp en stor motstand mot å herje med det flott tur- og friluftsområdet i marka, som ligger i det, som da var det planlagte bakke området. Politisk vokste også motstanden. Vikersund fikk fornyet sin nasjonalanleggsstatus. Stiftelsen Vikersund Hoppsenter, som er et samarbeidsprosjekt mellom Vikersund IF, kommunen og Buskerud fylke, tok stafettpinnen og lanserte sine planer for å utvikle anlegget, og etter hvert realisere verdens største hoppbakke.

Modum er en vinteridrettskommune, herfra kommer Ole Einar Bjørndalen i spissen for alle skiskytterne fra Simostranda, her finnes kanskje landets beste skøyteklubb i Geithus IL, med flott kunstfrossen bane, selvfølgelig bygd på dugnad, supplert med tippemidler. Og, så hoppanlegget. Det er mange som bør takkes på en dag som denne, som trodde på at det var mulig selv i en liten kommune med nøktern livsstil å holde ut når de store kreftene ville ta innersvingen på det som var skapt. Sentral har Per Wily Holseter vært. Den tidligere e-verkssjefen, også far til Sjur og Sturle, som i sin tid hoppet på det norske landslaget. Hans stå på vilje har vært uvurderlig, han har nektet å ta et nei for et nei, og er så sta at han ville blitt en strålende maratonløper. Der smerte må tåles i store doser for å komme først over streken. Det har vært godt å ha entrepenøren og hoppentusiasten Albert Hæhre i bygda. Graverne hans, styrt av dyktige folk har jobbet sent og tidlig for at prøve-VM skulle kunne avholdes. Når man så status i anlegget i høst, skulle det god fantasi og optimisme til for å tro at det ville bli et flott hopprenn i mammut bakken denne helgen. For ikke å snakke om gammellensmannen, og nå visepresident for rennet – Halvor Hartz. De har stått i spissen for bygdefolket, som all grunn til å være stolte. Og for Norges Skiforbund må det være godt å se at det mest drivverdige er der det har etablert seg varig kultur. Så får vi nå glede oss til VM i den lille, søte hoppbakken i Holmenkollåsen, der de beste hopper 100m kortere enn Johan Remen Evensen fløy i Vikersund. God fornøyelse, og gled dere til neste år, til VM i Vikersund. Til de virkelig lange hoppene!

2

Noen epler er mer råtne enn andre?

Jeg blir aldri helt klok på det internasjonale sykkelforbundet. Da UCIs Pro Tour ble lansert med brask og bram for noen år siden, var det knyttet et strengt etisk charter til deltagelse. Både for lagene og den enkelte rytter. Den som ble tatt i doping skulle ikke få kjøre for et Pro Tour lag senere. Nå er Pro Touren historie, det er UCI World Tour som er toppen av pyramiden. Der flere av de beste lagene har tidligere dopingdømte ryttere i stallen.

Kampen mot doping har, slik jeg ser det, tre primære formål:

· Hindre juks, dvs. at ryttere ved å dope seg oppnår prestasjonsfordeler.

· Hindre helseskader som følge av bruk av ulovlige preparater.

· Opprettholde et positivt omdømme for idretten generelt, og den enkelte idrett spesielt.

Jeg har forståelse for at ryttere som har jukset kan komme tilbake etter å ha sonet sin straff. Men, det er grader av forseelse, som det er i rettsvesenet ellers. Nå er en av bransjens verste juksemakere – Riccardo Ricco – igjen i fokus. For tre dager siden ble han innlagt på sykehus i all hast med nyresvikt. Det spekuleres i om årsaken er en blodoverføring han har gjort med eget blod, som var blitt forurenset etter 25 dagers lagring i eget kjøleskap. Er det ikke holdbarhetsdeklarasjon på dopingblod?

Ricco er ikke en vanlig doper, han er verst i klassen. Hans store helt var en annen doper, Marco Pantani. De kommer fra samme distrikt, og Ricco kjørte amatør for Grassi Marco Pantani. Allerede fra juniorklassen har han hatt dopingmistanken mot seg. Blant annet kansellerte laget Panaria Navigare en kontrakt fordi det flere ganger var testet unormale blodverdier på Ricco. I 2006 ble han av politiet mistenkt for å være tilsluttet en dopingring, som opererte ut fra Napolibukten. 23. juni 2007 bragte avisen Corriere Dello Sport en historie om at Ricco, som sammen med Di Luca og Mazzoleni hadde bisarre resultater på blod- og urinpørver etter etappen i Giro`en til Monte Zoncolan.

Tour de France i 2008 husker vi alle. Ricco kom til Touren etter 2.plass i Giro d`Italia og to etappeseire. Så vant han etappen til Super-Besse. Tre dager senere vant han sin andre etappe etter å ha støtet fra konkurrentene opp Col d`Aspin. Så i Foix, der Kurt Asle vant sin etappe, ble det offentliggjort at Ricco hadde testet positivt på CERA etter fjerde etappe. Det ble både opphold på fengselscelle og på hodet ut av rittet. Ved ransaking av hans hotellrom fant man sprøyter og utstyr til å gjennomføre blodoverføring. To år ble dommen, og Ricco kom tilbake i fjor for det italienske laget Ceramica Flaminia, for senere å gå over til Vacansoleil. Resultatene var lovende med tanke på årets sesong, blant annet vant han Østerrike Rundt.

Stille og fredelig er det aldri rundt Ricco. Han er lite likt i feltet, uttaler seg arrogant, og har selvfølelse som en tungvektsmester. Lappen mistet han i 2008 da han ble tatt i sin Porsche Cayenne i 200km/t langs Adriaterhavskysten. Venninnen Vania Rossi, en av Italias beste cyclo-cross ryttere testet positivt på CERA i fjor, men saken ble henlagt da B-prøven ikke kunne bekrefte funnene.

Når han er hjemme benytter han seg av tjenestene til Roberto Pregnolato, en kontroversiell massør. Som også var Pantanis massør. Pregnolato har blitt funnet skyldig i å oppbevare dopingpreparater, og han ble tatt i et forsøk på å kvitte seg med disse under Giro`en i fjor.

Ricco bør jo hjelpes ut av sykkelsporten. Ikke minst med referanse til at det sentrale i alt antidopingarbeid er å beskyttes utøvernes helse. Hvis politiet kan knytte nyresvikten til bloddoping må det være over for Riccardo Ricco, uten at jeg feller en tåre av den grunn. Han har i mange år ødelagt den flotte idrettens omdømme.

Litt forundret er jeg også over Vacansoleil. Første signerer de Ricco, og så holder de fast ved Ezequiel Mosquera, fjorårets andremann i Vuelta a Espana. Der han avla positiv prøve på Hydroxythyl, en sak som det enda ikke foreligger en dom for, merkelig nok. Vacansoleils manager kom i fjor høst med følgende oppsiktsvekkende ord etter å ha blitt spurt om kontraktene med Ricco og Mosquera: «Jeg signerer heller ryttere som har sonet sin dom, og som har lært av sine dumheter og vil være rene, enn en uerfaren rytter som kan fristes til å jukse». Kanskje Vacansoleil også skal hjelpes ut av Tour de France 2011? Hvis Ricco ryker, spøker det for lagets deltagelse.

0

Bare litt gravid?

Alberto Contador har fått sin dom, et års utestengelse. Kongen er død, leve kongen. Andy Schleck ble vinner av Touren 2010. Gratulerer!

Contadors dom er en seier for antidopingarbeidet. Fordi det viser seg at de beste laboratoriene har metoder som gjør at de kan spore selv de minste avvik. Jeg er overbevist om at de rytterne som forsøker å jukse, sammen med sitt støtteapparat, også har metoder hvor jukset sjekkes mot sannsynlighet for å kunne oppdages. Små doser tror man ikke kan spores, heller ikke om dosene kommer plastinnpakket. Nå har antidopingmyndighetene sporet både små menger av ulovlige stoffer, og innpakningen. Genialt!

Jeg har sagt det før, jeg er blir veldig skeptisk når utøvere systemforklarer positive prøver med forurenset kjøtt. Den er drøy!

Contador var nok en av mine «helter» som gikk i baret. Han har noe til felles med Lance Armstrong, som selv strever med å bli troverdig. De holdt begge på å dø. Lance på grunn av kreft, Alberto på grunn av en utposet blodåre til hjernen, som sprakk under et ritt våren 2004. Han hadde faktisk flaks som ble reddet av en lege som kom til. Mange måneder ble det på sykehus før come-backet. Jeg trodde at folk som hadde vært døden nær ikke ville tukle med sin egen kropp via kjemikalier. Som øker risikoen for varige helseskader siden. Feil tok jeg altså. Jeg er trist, og også glad på antidopingarbeidets vegne. Det er lys i tunellen. Hvordan det blir mottatt i Spania? Det er et land om har en frynsete dopingmoral, vi kjenner syklistene, det er friidrettsfolk som har testet positivt, vi har Operacion Puerto, med utøvere fra flere idretter, antar man. Men, jeg tror at kampen i Spania ikke vinnes, fordi for mange i landet vil si «uflaks». Og, ikke «skam deg».

For et drøyt år siden var det en internasjonal dopingkonferanse i Madrid. Der fremkom det, ifølge VG, at mange nasjoner ikke hadde et godt «utenfor-konkurranse-system». Jeg er av den oppfatning at de landene som ikke har det ikke burde få delta i OL og VM.

Contador fikk kun et år, han vil, hvis han er mentalt rede, være tilbake i Vuelta a Espana. Går det an å få et år i stedet for to? Er man gravid eller ikke?

0

En frisk start på sykkelåret

Down Under spurter de som gale, for når såpass mange av verdens raskeste samles, gir det stor prestisje å lykkes. De gode rytterne er på en mer spennende måte fordelt på flere lag i år enn i fjor, noe som positivt bidrar til rivalisering og kamp. Og, som vil sette ekstra spiss på årets sesong. Ni måneder holder syklistene sirkuset i gang, så lenge er det til finalen i Lombardiet Rundt.

Lance Armstrong i aksjon Down Under.Mens vi venter i spenning på avgjørelsen i Contador-saken, stormer det igjen rundt Lance Armstrong. Interessant at Sports Illustrated følger opp og gjør «research» på beskyldningene som er fremkommet i saken. Det er kommentert det betenkelige i at media i det ene øyeblikket hyller en utøver for sine triumfer, for i neste å utøve kritisk journalistikk. Men, det er jo medias oppgave, å være konstruktivt kritiske? Man skal tro godt om folk, men det er viktig å følge spor hvis det er ugler i mosen. Jeg har regelmessig lest dette utmerkede magasinet de siste 30 årene, og har mang en gang blitt imponert over journalistenes evne til å rulle opp, og drøfte uheldige sider ved toppidretten. Vi er glade i idretten vår, uansett hvilken arena den utøves på, og jeg blir lei meg når idretten(e) min(e) stilles i et dårlig lys, og det kommer påstander om uetisk atferd, eller kall det heller juks, jug og bedrag. Det er en naturlig reaksjon. Når det gjelder idrettene vi er glade i, forsøker vi ofte med systemforklaringer, og stikker hodet i sanden som strutsen, når ubehagelighetene dukker opp. Kan jeg og vi ikke bare få slippe å høre om det! Kan ikke heltene få være helter, for alltid? Både Lars Saabye Christensen og Jan Eggum har varianter rundt temaet, som «hvor er det blitt av alle gutta?», og «kor e alle helter hen?». Det er sikkert slik med mange av de som leder idretten også, det er best at det er som det er, da blir det også mindre støy og mindre ekstra arbeid.

Jeg har revet meg i håret mang en gang, når jeg i internasjonale konkurranser har sett utøvere som gjennom en hel sesong er ganske ordinære, og plutselig presterer «på en annen planet». Noen miljøer er langt flinkere til å få slike ting til å skje en andre. Så går jo tiden, kan vi ikke se fremover sier mange, nå må vi bli ferdige med de gamle sakene. Denne type kommentarer kommer både fra fans, tidligere utøvere og trenere/ledere. Verden blir vel ikke bedre om det graves i det som har skjedd? Jo, den blir faktisk det. Da EPO dukket opp for fullt tidlig på 90-tallet så mange av oss som var engasjert i utholdenhetsidrett hva som var i ferd med å skje. Mange gode utøvere sluttet, blant annet i sykkel den colombianske mesterklatreren Lucho Herrera. «Det er ingen vits å fortsette, nå dundrer tidligere spurtere forbi meg i fjellene med sine digre rumper». Bo Andre Namtvedt var en meget god norsk syklist som fikk et profesjonelt gjennombrudd i 1993, med flere gode plasseringer i World Cup ritt. Bo Andre som nådde sine resultater gjennom usedvanlig hard og god trening, som knapt rørte en c-vitamin tablett. Resultatene hans gjorde at flere av de store lagene meldte sin interesse, men Bo Andre sluttet tvert da han forsto at lagets ledelse forventet at han «fulgte legens ordre». Da var det mer forenlig med bevaring av helsen å reise hjem til Norge og kjøre som amatør for det flotte Bjørgvin-laget under Bøe-brødrenes ledelse. Helseperspektivet er nemlig sentralt i antidopingarbeidet. På den ene siden er det viktig å ta juksemakerne, men den viktigste motivasjonen er å beskytte utøverne mot en fremtidig sviktende helse på grunn av uvettig omgang med kjemiske produkter, som på kort sikt gir bedre prestasjoner. Historien er full av tragiske historier om for tidlige dødsfall og uhelse hos utøvere som systematisk dopet seg.

Lance Armstrong var en av mine helter. Han var et usedvanlig talent med jernvilje. Allerede som junior hevdet han seg blant de beste seniorene i den harde profesjonelle triatlon-idretten. Gjennom en vanskelig oppvekst oppdaget han raskt at idretten var arenaen han kunne hevde seg. Kreftsykdommen, som ble oppdaget i 1996, førte ham inn i dødens forgård. Å komme tilbake etter en slik belastning, og bli verdens beste idrettsutøver uansett idrett er mer enn spesielt. Jeg var jo sikker på at en mann som hadde vært så nær døden ikke ville tukle med kjemien, som på sikt igjen kunne ødelegge en nå frisk kropp. Det var min systemforklaring. Og, så har han aldri testet positivt. Det siste kan nok tilskrives at testmetodene har ligget etter juksemakernes kreativitet. Sakte tar man innpå, og nå føler jeg at man puster dem i nakken. Moral er sentralt. Armstrong og mange andre har hatt sine støttespillere i idrettsleger, som Ferrari, Checchin og Conconi, for å nevne noen. Sistnevnte var en periode en treningsguru med sin «Conconi-test», så viser det seg at han systematisk sto bak doping av utøvere i forskjellige idretter, og fikk sin rettferdige straff av rettssystemet. I mellomtiden hentet IOC ham innfor å være sentral i antidopingarbeidet – er det noen som har hørt om «bukken og havresekken»? Ferrari, som var Armstrongs rådgiver, uttalte de bevingede ord om faren ved å bruke EPO: «Alt er farlig i for store mengder, også appelsinjuice. Og, det som ikke kan oppdages på dopingstester er ikke doping». Italienske aviser kalte ham «Dr. dop». Mange husker Gewiss-lagets dominans i vårklassikerne 1994, med Ferrari som sentral person bak laget. I Fleche Wallone ble det trippeltriumf ved Argentin, Furlan og Berzin. De bare stakk fra opp Muur de Huy, de hadde alle fått spesialpreparering av Ferrari. En kommentator utbrøt spontant «nå stikker Ferrariene». Hos US Postal ble han kalt «the Magician». Armstrong kaller ham en ærlig mann, mens Greg Lemond bruker ordet «kreftbyll».

Det er nå så mange som har stått fram og fortalt om hva som har skjedd i og rundt lagene til Armstrong, også meget troverdige personer. Ingen ild uten det tørre gresset, det må for mange være en stor belastning å stå frem, de tidligere aktive innrømmer dermed sitt eget juks. For meg er nok den sterkeste bekreftelsen på at noe ikke var riktig, da de oppbevarte prøvene etter Tour de France 1999 ble retestet fordi man hadde funnet en metode som kunne spore EPO. På det franske dopingslaboratoriet i Chatenay-Malabry viste de kodete prøvene som kunne knyttes til Armstrong, og andre på hans lag, positive utslag (ref. L`Equipe). Den tette forbindelsen mellom Armstrong/Bruyneel på den ene siden og UCI ved daværende president Hein Verbruggen på den andre stinker også. Jeg forundres fremdeles over at sistnevntes rolle ikke har vært nærmere etterforsket. Nå er han æresmedlem i den nederlandske olympiske komiteen. Inn i sykkelsporten kom han som salgssjef i Mars, etter å ha fått Mars til å sponse et sykkellag. Historien bekrefter salgstalent, av de som kan selge sin egen bestemor, han skydde intet for å promotere sykkelsporten.

Det er godt for idretten at undersøkelseskommisjonen, som ledes av Jeff Novitzky og U.S. Food and Drug Ad
ministration, forsøker å komme til bunns i beskyldningene rundt Armstrong og hans lag. De klarte det jo med Marion Jones og Barry Bonds. Det er et signal til alle unge utøvere om at hvis det jukses, så er man ikke trygg selv relativt lenge etter at premiepengene er utbetalt.

Bjarne Riis.Les boken til Bjarne Riis, som utkom i høst. Tragisk lesning, der han forteller om sitt systematiske dopingbruk. Han ville gjerne slutte, forsto at det var galt, men «alle de andre gjorde det jo». Han kunne ikke risikere å tape i konkurransen, det dreide seg jo også om store penger og evnen til å forsørge familien, og samtidig drive med det han syntes var morsomst i verden. Riis var altså en av dem som ikke våget å si fra, men ble med på karusellen. Det ser ut som de fleste som lyktes i samme perioden hadde samme innstilling, en periode hvor Lance også var en viktig aktør. Vi får håpe at kommisjonen ikke klarer å hefte noe ved Armstrong, det ville være for trist. Men, det er viktig for idretten(e) at alle steiner snus. Og, hvis det påvises «urent trav» håper jeg det får konsekvenser også for bakmenn og sentrale idrettsledere, som den gangen lekte struts.

I mellomtiden triller Armstrong rundt på veiene utenfor Adelaide, som en skygge av sitt gamle jeg, i sitt avskjedsritt.

reklame