Treneren “ingen” kan sparke

Selv i magre tider har det å finne en vei gjennom det godt organiserte forsvaret til Diego Simeones Atlético Madrid vært et mareritt for alle motstandere. Nå ser det ut som at deres livsfarlige angrep, sammen med det bunnsolide forsvaret, nok en gang vil føre til at de vil være med i kampen om La Liga-tittelen.  

De ti målene Luis Suarez og Joao Felix har kombinert gjør dem til den beste angrepsduoen på topp i serien for øyeblikket. Når var sist noe sånt skjedde? Det var da David Villa og Diego Costa bidro til at de tok seriegull i 2014. 

Sommeren 2019 mistet de sin talisman Antoine Griezmann, midtbanespilleren Rodri og flere legender i forsvar som Juanfran, Filipe Luis, Diego Godin og Lucas Hernandez. Simeone har brukt mye av den påfølgende tiden til å fortelle de som ønsker å lytte at dette er et lag som er i en overgangsfase. 

I en virksomhet der trenere kommer og går, er det en prestasjon å ha vært i Atlético i så lang tid. Ikke bare er han etter rapportene å dømme den best betalte treneren i verden, men han er også en av ytterst få trenere som det nærmest er umulig å sparke. I offentligheten beskriver styret konstant Simeone som lyspunktet i klubben og den som skal vise den skinnende vei, samtidig som at de tillater media å føre en kampanje for et mer attraktivt Atlético Madrid.

Sannheten er at Simeones stil har brakt mye suksess til klubben, men kvaliteten på det de leverte forrige sesong, samsvarte ikke med folkets forventninger om det spillet de ønsker å se på teateret de nå har flyttet inn i, deres nye hjem Wanda Metropolitano. Så effektiv som spillestilen har vært tidligere, har ikke dette Atlético Madrid-laget vært blant de to beste i Spania siden de sist nådde en Champions League-finale. Ikke var deres kompromissløse spillestil særlig underholdende å se på, men den var heller ikke lenger en garanti for suksess. Det var ikke nok til å tiltrekke seg sponsorer, fremme identiteten, øke bevisstheten rundt merkevaren og fortsette å vokse. Av alle lag i Spania, er det Atlético Madrid som har blitt truffet hardest av koronakrisen. De økonomiske forpliktelsene de står overfor deres nye stadion, gjør at de må redusere lønnsnivået og begynne å få inn flere yngre spillere i troppen. Det var ikke mange kamper de tapte forrige sesong. Det ble tap i kun fire av 38 kamper, men samtidig spilte de uavgjort i 16 kamper og tapte 32 poeng på veien. Det ble også bare scoret 51 mål, som er mindre enn alle de andre lagene som endte blant de syv beste i Spania gjorde.

I runden før landslagspausen møtte de nye guttene fra Cadiz opp til kamp mot Atlético, med full pott på bortebane og tolv poeng på de fire første bortekampene. De fikk det tøft, og ble revet ned 4-0 av et nådeløst Atlético-lag.

Hva skjedde?

Vel, ganske mye faktisk. Først og fremst har tiden til det vidunderlige talentet Joao Felix kommet. En ekte vare. Det å se ham utmerke seg i en friere rolle, har fått selv en sta Simeone til å innse at fotballen har endret seg. Med spillere som Felix til sin rådighet, har han innsett at dette er den nye veien å gå. Forrige sesong noterte spissen seg for ni mål, mens han allerede nå i starten av november står med syv mål i serien og Champions League. I dette «nye» Atlético-laget, er han allerede nå i ferd med å se ut som et ferdig produkt. Du vet at han vil gjøre ting ingen forventer på de vanskeligste plassene på banen, selv der det er lite rom og plass. Det er ikke mange spillere i dag som kan gjøre det han gjør.

Han er den spilleren som alltid vil tilføre laget noe ekstra, og er ganske raskt i ferd med å bli den spilleren resten av laget har identifisert som et referansepunkt. En de alltid kan se etter på banen, og en som kan utrette magi. Han er det perfekte eksemplet på hvordan dette Atlético-laget har endret seg, og en spiller som nærmest med sikkerhet vil være med på å løfte dette laget opp i Europa-toppen igjen.

Men det er ikke bare ham som utretter forskjellen. 

Inkluderingen av Luis Suarez i elleveren gir dem noe Diego Costa og Alvaro Morata aldri hadde. Det er han som er grunnen til at man ser det kollektive angrepsspillet, og en Felix som virkelig trives. Med Costa og Morata kunne man angripe de store rommene bak motstanderens forsvar eller ligge dypt å kontre. Luis Suarez er ikke like rask og eksplosiv, og med ham må man angripe som et lag, med korte avstander og ofte gjennom midten. Det er akkurat sånn portugiseren Felix også liker å spille. Hans talent distraherer forsvarsspillerne, mens Suarez alltid står klar til å hogge til når muligheten byr seg. 

Denne tilnærmingen passer også de andre spillerne bra. Koke er blitt revitalisert i sin nye rolle, som gjør at han opererer nærmere angrepsspillerne, og har mindre defensive roller og rom å dekke. Det samme gjelder Marcos Llorente, som gir laget en fordel i angrepsspillet med sin eksplosive fart og tempo i sprintene de første 5-10-meterne. 

Mens supporterne, direktørene og fotballens verden feirer den nye friheten i angrepsspillet til Atlético, kan man føle at hvert mål de slipper inn skjærer i hjertet til Simeone. En trener som lever og ånder for et forsvar som ikke skal slippe inn mål, vet at den nye spillestilen vil gjøre dem mer sårbare defensivt.

Til tross for at laget har 17 mål på de syv første kampene, og et snitt på 2,5 mål hver kamp med spillere som Suarez og Felix som har ti mål, og Llorente som står med tre mål, vil Simeone være stolt over det faktum at laget hans kun har sluppet inn to mål i serien. Det demonstrerer nok en gang at Jan Oblak per dags dato er verdens beste keeper. Like imponerende er det å se formen til Jose Maria Gimenez, som har slått tilbake etter skader, og nå utgjør et formidabelt og bunnsolid stopperpar med lagkamerat Stefan Savic. 

Det er likevel offensivt de store endringene har blitt gjort, og det er der fokuset ligger. Alle ønsket seg et mer attraktivt, underholdende og proaktivt lag, og det har de nå fått uten at det har gått på bekostning av det defensive soliditeten i laget som de alltid har vært kjent for. 

Real Madrid gikk på et sjokktap og tapte 4-1 mot Valencia. Det gjør LaLiga-tabellen til et uvandt skue, og det eneste man kan forvente denne sesongen er det uforventede. Real Sociedad topper foreløpig tabellen, to poeng foran Villarreal og tre poeng foran Atlético Madrid, som på sin side har spilt to kamper mindre. Det er selvsagt tidlig enda, men alt tyder på at dette vil bli den mest åpne og jevne tittelkampen vi har sett på en stund. Skrur vi tiden tilbake til 2014, var det et veldig annerledes Atlético Madrid som fikk med seg ett poeng hjem fra Camp Nou. Den gang ble de det første laget til å vinne serien foran Barcelona og Real Madrid, etter at Valencia klarte det i 2004.
Selv om han aldri vil si det til media, så lukter Simeone blod og han vil ikke la denne muligheten gå fra seg. 

Oversatt av Shayan Jalilian