Avhengig av hvem du tror på – eller leser – har Barcelona anslagsvis 450 millioner fans på verdensbasis, over 200 millioner følgere på sosiale medier, en verdi på rundt 3 milliarder pund (3.36 milliarder euro) og årlige inntekter på rundt 600 millioner pund (674.2 millioner euro).
Så hvorfor stresser de med å kunne skrape sammen nok penger til å hente Inters argentinske spiss Lautaro Martínez og Juventus’ bosniske midtbanespiller Miralem Pjanić?
Den gode nyheten er at begge spillerne ønsker seg til Barcelona og har blitt enig med klubben om personlige betingelser. Den dårlige nyheten er at Barcelona ikke har pengene de trenger for å kjøpe dem og ser på løsninger som involverer byttehandler. Og de har ikke kommet til noen enighet med spillernes respektive klubber.
Ifølge klubbens beregninger går de glipp av rundt 130 millioner euro på grunn av pandemien. Den eneste måten Barcelona kan skaffe penger på er å selge spillere. Derfor har de, mens de prøver å ikke virke for desperate, brukt katalanske medier for å gjøre det krystallklart hvilke spillere som er til salgs.
Så den katalanske pressen har koblet spillere som Ivan Rakitic, Arturo Vidal, Arthur, Nelson Semedo og Junior til ulike overganger på en måte som får en til å tenke på sangteksten «We Don’t Want To Lose You But We Think You Ought To Go».
Ting må være ordnet før utgangen av regnskapsåret den 30. juni. Innen da må Barcelona skaffe 70 millioner euro eller ha gjeld som kan få alvorlige konsekvenser for styremedlemmer. Hvis klubben står i gjeld ved slutten av deres mandatperiode, som er ved slutten av neste sesong, må de bidra med sine egne personlige midler for å rette opp i situasjonen.
Både Barcelona og Juventus var interessert i at Arthur skulle dra til den italienske klubben for å gjøre det enklere å få Pjanic den andre veien. Dessverre var ikke Arthur like interessert, og for øyeblikket er ikke Juventus interessert i noen andre av spillerne.
Lautaro Martínez vil mer enn gjerne dra til Barcelona som Luis Suárez’ naturlige arvtaker. Men Inter har ikke noe hastverk med å selge ham, og sier rett og slett “show me the money” til katalanerne. I dette tilfellet vil det si rundt 111 millioner euro.
Barcelonas mottrekk har vært å tilby 60 millioner euro pluss to spillere, men dette er penger de kun får tak i ved å selge spillere de har i stallen.
De har imidlertid en verdifull eiendel som denne sesongen har spilt seg inn på Barcelonas førstelag. Jorge Mendes har kommet til Barcelona med et bud på 100 millioner euro for Ansu Fati, visstnok fra Manchester United. En spiller som ikke har stemmerett før i slutten av oktober, når han fyller 18 år.
Barcelona har indignert svart at han ikke er til salgs, blant annet fordi det skaper et inntrykk i media av at dette er et styre som vil representere klubbens langsiktige interesser, til tross for at Fati kunne ha gitt dem en kortsiktig vei ut av den knipen de nå er i.
Så hvordan havnet de egentlig i denne situasjonen?
Ikke overraskende er det de enorme spillerlønningene, som tilsvarer rundt 65/70 % av de totale inntektene, som er hovedårsaken til problemene.
Under unntakstilstanden inngikk man et kompromiss med spillerne om å redusere lønningene. Spillerne ble også enige om å bidra med penger for å dekke tapene til øvrige ansatte i klubben for å sikre at de ikke gikk blakke under krisen.
Barcelonas manglende evne til å fornye troppen har nå gitt dem et stort problem. Fantastiske spillere som tidligere har gitt klubben så mye og som har hatt en lønn som har økt jevnt og trutt har nå blitt enormt dyre og kostnadskrevende byrder som skviser det økonomiske livet ut av klubben.
Off the record har enkelte direktører antydet at tiden kanskje er inne for å slutte mens leken er god, si farvel til disse spillerne og få dem vekk fra lønningslistene. De aller modigste har til og med ymtet frempå om at det samme bør gjøres med Leo Messi.
Det kommer ikke til å skje. Messi har nå en klausul i kontrakten som gjør at han kan forlate Barcelona etter hver sesong, og Barcelona kommer nå bare til å fornye kontrakten hans på en årlig basis. Tatt i betraktning hans enorme betydning for laget kommer det til å være en prioritering for en hvilken som helst styreleder.
Foreløpig blir han værende akkurat der han er, og Barcelona må nå bare sette seg ned og vente på å få beskjed om hva han planlegger i fremtiden.
Barcelona håper at Messi og de andre spillerne i lys av den økonomiske situasjonen klubben befinner seg skal gå med på å redusere lønningene sine med 30 % fra neste sesong. Lykke til med det!
Det første møtet mellom klubbdirektørene og klubbens kapteiner for å diskutere disse planene gikk ikke bra, og ethvert slikt forslag ble umiddelbart avvist.
Men problemet kommer ikke til å forsvinne. Barcelona er nødt til å skaffe en stor sum penger, ikke bare for å kunne signere spillere, men også for å kunne beholde spillere av de kaliberet de har blitt vant til, og rett og slett for å holde klubben gående.
Stadig like ambisiøse har klubben lansert en OTT-strømmetjeneste og Barcelona Studios-selskapet, i håp om å kunne utvikle den digitale businessen til å bli en av sine viktigste inntektskilder. Klubben vil kanskje vurdere å selge en av disse for å skaffe midler.
Uansett hva som skjer er en ting sikkert. Elefanten i rommet, det alle i klubben virkelig er redd for, er at institusjonen som så lenge har blitt løftet frem som selve essensen og identiteten til Catalonia og “més que un club” (mer enn en klubb) en gang i fremtiden ender opp som intet mer enn den høyt verdsatte kronjuvelen for nok en multimilliardær.
For så godt som alle katalanere, inkludert de som aldri engang har sett en fotballkamp, ville det være utenkelig.
Vi er ikke der helt ennå, men vi kan nærme oss en mexicansk duell. Hvem blunker først? Følg med.