Tag Archives: laliga

Laportas enorme oppgave

Jeg får en déjà vu-følelse. Vi har vært her før. Det var forventet at Joan Laporta ville vinne presidentvalget i Barcelona, og det tar oss tilbake til starten av 2000-årene. Det høres ut som et gammelt valg.

Den gang – akkurat som nå – handlet det meste om lederens personlighet og ikke nødvendigvis prosjektet. Det var en motsetning mellom medlemmenes sentimentalitet og klubbens brutale økonomiske realitet. Det var bare en og annen som turte å påpeke at deler av klubben risikerte å bli solgt dersom prosjektet mislyktes og ting ikke gikk som man ønsket.

Det er imidlertid en stor forskjell: Den gang var krisen i klubben tung, men denne gangen er ting verre. Mye, mye verre.

Laporta har returnert til Barcelona, og valget vant han med god margin. Realiteten er at klubben er på et konstant søk etter å bli best av de beste, men økonomisk inkompetanse og påstått svindel har fått klubben til å befinne seg i et eneste stort rot.

Det er ikke Laportas feil, og han har ikke sagt noe som de to andre mislykkede kandidatene (Victor Font og Toni Freixa) ikke har gjort. Som kapteiner av Titanic, har de alle bedt bandet om å spille høyere for å skjule skrikene mens skipet stadig synker nærmere avgrunnen. Den eneste forskjellen er bare melodien de har bedt bandet om å spille.

Barcelonas dilemma er skremmende enkelt. Det har etter hvert blitt en lang liste over kreditorer, som enten ønsker å få pengene sine tilbake eller i det minste å få noe igjen for pengene. Samtidig må klubben leve opp til «mes que un club», som på norsk kan oversettes til «mer enn en klubb». Klubben kan ikke være leketøyet til rike menn, men må heller bli den dyrebare besittelsen til medlemmene.

Det er uansett sånn det fungerer i teorien, men virkeligheten er selvsagt en helt annen. Ingen av de tre kandidatene hadde faktisk noen reelle forslag til hvordan klubben kunne bevare sin identitet, eller å be kreditorene om å strekke seg litt lenger. Barcelona har fram til nå holdt hodet over vannet, men situasjonen er i ferd med å nå bristepunktet.

Dette må Laporta ta tak i.

Med mindre klubben ønsker å selge «familiens sølv» til de som ønsker en del av Barcelona, vil klubbens framtid avhenge av avgjørelsene til bankene og fondene som eier gjelden.

Tallene er oppsiktsvekkende. Barcelona har en gjeld på en milliard euro, noe som tilsvarer rundt elleve milliarder kroner. 750 millioner euro er den kortsiktige gjelden klubben må betale. Det haster.

Hva vil kravene deres være når det skal forhandles om gjelden? Det vil vi sannsynligvis aldri vite.

Den store skurken i dette stykket har hele tiden vært tidligere president Josep Maria Bartomeu. Han er heldigvis dumpet i søppelkassen, og han tar med seg påstått korrupsjon av enkeltpersoner, kreativ regnskapsføring og misbruk av midler. Han ansatte et selskap, I3Ventures, til å forbedre hans rykte på sosiale medier, samtidig som at hans motstandere ble svekket.

Da snakker vi om folk som Laporta, Victor Font, Lionel Messi, Gerard Pique og til og med kona til Messi…

Han gjorde dette ved å sørge for at alle frigitte betalinger ville være under 200 000 euro trygg, da han visste at alt under dette ikke ville bli underlagt en umiddelbar revisjon. Og da revisorene løftet øyenbrynene over det, ble alt effektivt slått ned og stilnet.

Påstandene er at han gjorde dette av en enkel grunn: Han kunne, og det var ikke hans egne penger, men klubbens. Bartomeu og noen av hans tidligere kolleger «hjelper politiet» nå med deres henvendelser. Følg med.

Men foreløpig vet Laporta at han står overfor en enorm oppgave. For at Barcelona skal overleve, må de ha en forretningsplan med de dyktigste menneskene i ulike roller. I realiteten må det være sånn at hvis klubben taper penger, må det være av ansattes egne lommer.

For øyeblikket må de tilby garantier på rundt 120 millioner euro. Hvis regnskapet ikke er riktig ved slutten av mandatet, er det likevel ikke deres personlige penger, men klubbens penger man snakker om.

Mateu Alemany vil etter all sannsynlighet bli klubbens nye administrerende direktør. Han er en av de beste i Spania, og har tidligere vært president i Mallorca og generaldirektør i Valencia.

Mye har blitt sagt om framtiden til nåværende trener Ronald Koeman. Den gode nyheten for nederlenderen er at Laporta liker ham, og det kan godt være at han velger å la Koeman fortsette. Den dårlige nyheten er at Laporta også har sansen for Julian Nagelsmann, og den tyske måten å se fotball på.

Så har vi Lionel Messi da. Han stemte for første gang, noe som må være godt nytt for de trofaste Barcelona-supporterne. Det viser hans engasjement for klubben i det som er en tøff tid.

Laporta, her fra signeringen av Thierry Henry i 2007.

Men det er langt fra det samme som at han har bestemt seg for å bli. Nå må hans team sette seg ned med Laporta for å lytte til prosjektet hans. Så får vi se om hans løfter om å gjøre klubben konkurransedyktig innen sesongslutt blir oppfylt.

Først da vil Messi ta en avgjørelse.

For to måneder siden så det ut som at hans tid på Camp Nou nærmet seg slutten. Det vi er i ferd med å se nå, er at Manchester City har forstått at Messi virker mer fornøyd i Barcelona og at Paris Saint-Germain gjør alt de kan for å beholde Neymar og Mbappé. Det vil nærmest utelukke sjansen for å hente Messi.

Kombinert med Laportas utnevnelse, kan dette gi Barcelona-supporterne et håp for framtiden, grunner til å være munter og få fram minnene om en fantastisk fortid. Det er håp om at det nye presidentteamet kan få Barcelona til å bade i glitter igjen.

Realistisk sett kommer det nok til å ta lang tid før Barcelona-organisasjonen er tilbake på øverste hylle. Spesielt når det gjelder å konkurrere med andre lag på overgangsmarkedet.

Det er planer om å selge franskmennene Griezmann, Dembélé, Lenglet og Umtiti. Klubben håper å få inn 200 millioner euro, som deretter kan brukes til å hente inn en rekke spillere til å spille sammen med alle de unge talentene som er der.

Så er spørsmålet om planene lykkes. I disse usikre tider er det ingen garantier for at klubber blar opp så store summer for spillere. Men hvis det skjer, vil det lette litt på lønnsutgiftene i klubben.

Fest setebeltene; dette blir en humpete reise.

Oversatt av Shayan Jalilian.

Har vi sett det beste av Leo Messi?

Det er en ny debatt som for øyeblikket pågår i Spania, nærmere bestemt i Barcelona.

Har vi sett det beste av Leo Messi?

La oss svare på det spørsmålet med et annet spørsmål. Kommer vi noensinne til å se en Messi som spiller 50 briljante kamper hver sesong og som scorer 40 mål?

Trolig ikke, men det er ikke det samme som å hevde at det ikke er mye mer i vente fra den lille magikeren fra Rosario.

Det som er problemet, er at jeg tviler på om det vil komme i Barcelona.

Mer om det senere, men over til noe annet: Hvis vi noen gang skulle få tydelige bevis på klubbens nåværende situasjon, så ga Cadiz de klareste denne helgen.

Cadiz-trener Alvaro Cerveras kampplan hadde et klart mål, og det var å ødelegge for Messi og Barcelona. Det meste av forberedelsene i kampen før Barcelona-triumfen fokuserte på nettopp dette.

Han satte opp laget sitt med tre sittende midtbanespillere. Normalt sett går hans lag ut med to sittende på midtbanen, og Alex Fernandez lengre fremme i banen som offensiv midtbanespiller. I kampen mot Barcelona ble han trukket dypere i banen, for at de til enhver tid skulle ha minst to spillere som kunne være på plass i den viktige rollen på midtbanen.

De visste at den største faren alltid ville komme gjennom midten, og mellom linjene hvor spesielt Messi pleier å angripe. Messi måtte konstant møte tre spillere som hadde som mål å holde ham ute av kampen, og da sier det seg selv at livet ville bli vanskelig.

Dette kompliserer selvsagt en enkel realitet, som er at dette laget kunne – og burde – ha løst utfordringen enkelt i form av at de har spillere som besitter bedre kvaliteter enn Cadiz. Dersom de hadde benyttet seg av sine styrker, kunne de ha fått det beste ut av Messi, uavhengig av formasjonen motstanderen stilte med.

Men det klarte de ikke, og Cadiz var nok overlykkelige over at Ousmane Dembélé ikke var på banen. Cadiz konsentrerte seg om å fylle opp med spillere på midtbanen, og hadde kun 13 prosent ballbesittelse. Den beste måten å angripe et slikt lag på ville ha vært å bruke kantene, og åpne opp rommene på den måten.

Det gjorde ikke Barcelona, og problemene ble forverret da Sergino Dest ble erstattet av Trincao. Trincao er en venstrebent spiller som spilte på høyresiden, og da har han en naturlig tendens til ofte å skjære innover i banen. Det er tydelig at dette er et Barcelona-lag som ikke spiller på Messis styrker.

Koeman skyldte på spillerne sine, og spesielt den katastrofale måten de forsvarte seg på.

«Vi tapte på grunn av uventede feil man ikke kan gjøre. Det skyldes at vi ikke hadde fokus. Innstillingen var ikke bra i kveld, og det gjelder ikke bare forsvarsspillerne. Det er veldig vanskelig å forklare noen av målene vi slapp inn. Jeg tror det skyldes manglende konsentrasjon. Vi manglet intensitet uten ball, og det kan være grunnen til at vi slapp inn. Det er ikke enkelt å forklare det andre baklengsmålet», sa han etter kampen.

Alt dette kan være sant, men noe annet som stemmer er at Koeman tar beslutninger som gjør at han ikke får det beste ut av Messi, og det er forståelig at argentineren er frustrert.

Laget har tre gode kamper mot middelmådige lag, men med en gang de møter lag som vet hvordan de skal spille mot dem og som lukker de sentrale områdene, blir de veldig enkelt håndtert og stoppet.

Denne sesongen har Messis statistikk vært mindre imponerende, men det er bare på grunn av den urealistiske standarden han har satt for seg selv i løpet av hans fantastiske karriere i Barcelona. Når man skal undersøke hans statistikk, så har man alltid skyhøye forventninger. Denne sesongen har han fire mål og to målgivende pasninger på ti kamper i LaLiga. I Champions League har han tre mål og to målgivende pasninger på tre kamper. Det er på ingen som helst måte dårlig, men det er ikke det samme som de 25 målene og 22 målgivende pasningene han noterte seg for på 33 seriekamper forrige sesong.

Forresten, så var heller ikke forrige sesong hans beste i klubben.

Men det som er den mest deprimerende statistikken for alle i Barcelona, er at ingen klubb i LaLigas historie har klart å ta igjen et gap på tolv poeng så tidlig i sesongen. Det er det som skiller dem fra serieleder Atlético Madrid foreløpig.

Hvis det er slik at Messis stjerne ikke lenger skal skinne over Camp Nou, hvor er det den mest sannsynlig vil skinne da? Vi tar turen til Old Trafford, hvor Neymar hjalp PSG til seier over Manchester United. Etter kampen snakket han med glede om sin gamle lagkamerat, og håpet om at de skal gjenforenes i Paris.

«Det jeg vil mest av alt er å spille med Messi igjen, og å nyte ham på banen. Han kan ta min posisjon, det er ikke noe problem for meg! Jeg vil bare spille med ham neste sesong, og det må vi få til».

I mellomtiden prater Carlos Tusquets som om han aldri har møtt den gamle presidenten i Barcelona. Tusquets var en del av styret under Josep Maria Bartomeu, og er nå midlertidig sjef i klubben i påvente av presidentvalget i slutten av januar. Han har sagt at det er et stort behov for å investere i den smuldrende infrastrukturen på Camp Nou. Han har til og med sagt at det ville vært en god idé om Messi hadde blitt solgt tidligere med tanke på klubbens økonomiske situasjon.

Dette er selvsagt en oppfatning nesten alle kandidater til presidentskapet har, men ingen av dem har hatt mot til å si det. Tallene er tydelige. Messi koster Barcelona 100 millioner euro i året, noe som er mer enn 2020/2021-budsjettet til tolv lag i LaLiga. Messi koster Barcelona omtrent like mye som det koster å drive Real Sociedad i ett år.

Laporta har gått ut offentlig og fortalt alle at han vil gjøre alt han kan for å beholde Messi i klubben, og at argentineren vil være den umiddelbare fremtiden til klubben. Innerst inne vet nok alle kandidatene til presidentskapet i Barcelona at de ville vært i en mye bedre økonomisk situasjon dersom Messi ikke var i klubben.

I Paris har Thomas Tuchel fortalt PSG at han kommer til å forlate klubben etter sesongen. Han har ikke fått tilbud om en kontraktsforlengelse. Klubben jobber også med å overtale Kylian Mbappé til å bli, og både han og Neymar har kontrakter som går ut i slutten av 2022-sesongen.

Bak kulissene jobber Real Madrid med å spare hver eneste krone for å dra i land en avtale som kan få Mbappé til Santiago Bernabéu etter denne sesongen. Hvis de klarer det, vil det bli et stort tomrom som Lionel Messi kan fylle.

Og når Neymar så fritt og åpent prater om muligheten for å få Messi til Paris, forteller det meg flere ting. Først og fremst at Messi fremdeles har i tankene å forlate Barcelona, og at han ikke har planer om å fortelle presidentkandidatene hva han har tenkt å gjøre, men at de må fortelle ham hvorfor han skal endre sin mening og bli værende i klubben.

Dersom de faktisk ønsker å beholde ham, hvordan kan da presidentkandidatene på Camp Nou overtale ham til å bli?

Det er potensielt spennende prosjekter som venter i horisonten, og et av dem er den spådde ankomsten til den tidligere klubblegenden Xavi.

Men akkurat nå spekuleres det i at Messi vil forlate klubben. Til tross for at han hadde en samtale på fire timer med sin tidligere mentor Pep Guardiola i sommer, og det faktum at City trenger Messi, ser det ut som at PSG, Paris og Neymar er langt mer attraktivt.

Den franske ligaen vil bli langt mindre krevende på ukentlig basis enn Premier League og LaLiga. Han vil også få alt han trenger for å hente hjem det sårt etterlengtede Champions League-trofeet, og vil få sjansen til å gjenforenes med Neymar.

Når alle ryktene var om Manchester City, ble jeg fortalt at de ikke var den eneste klubben som var med i kampen om hans signatur. Juventus, Inter og Chelsea så også lenge på muligheten for å hente Messi.

Likevel vil kandidater som Laporta gjøre alt de kan for å gi et inntrykk av at de ønsker å gjøre alt de kan for å beholde han i Barcelona, selv om de vet at det gir mening rent økonomisk å kvitte seg med han.

Den siste analysen er at dersom Leo tror han er mer et problem i klubben enn en løsning, vil grunnen til å bli i klubben ikke lenger være til stede.

Oversatt av Shayan Jalilian

Treneren «ingen» kan sparke

Selv i magre tider har det å finne en vei gjennom det godt organiserte forsvaret til Diego Simeones Atlético Madrid vært et mareritt for alle motstandere. Nå ser det ut som at deres livsfarlige angrep, sammen med det bunnsolide forsvaret, nok en gang vil føre til at de vil være med i kampen om La Liga-tittelen.  

De ti målene Luis Suarez og Joao Felix har kombinert gjør dem til den beste angrepsduoen på topp i serien for øyeblikket. Når var sist noe sånt skjedde? Det var da David Villa og Diego Costa bidro til at de tok seriegull i 2014. 

Sommeren 2019 mistet de sin talisman Antoine Griezmann, midtbanespilleren Rodri og flere legender i forsvar som Juanfran, Filipe Luis, Diego Godin og Lucas Hernandez. Simeone har brukt mye av den påfølgende tiden til å fortelle de som ønsker å lytte at dette er et lag som er i en overgangsfase. 

I en virksomhet der trenere kommer og går, er det en prestasjon å ha vært i Atlético i så lang tid. Ikke bare er han etter rapportene å dømme den best betalte treneren i verden, men han er også en av ytterst få trenere som det nærmest er umulig å sparke. I offentligheten beskriver styret konstant Simeone som lyspunktet i klubben og den som skal vise den skinnende vei, samtidig som at de tillater media å føre en kampanje for et mer attraktivt Atlético Madrid.

Sannheten er at Simeones stil har brakt mye suksess til klubben, men kvaliteten på det de leverte forrige sesong, samsvarte ikke med folkets forventninger om det spillet de ønsker å se på teateret de nå har flyttet inn i, deres nye hjem Wanda Metropolitano. Så effektiv som spillestilen har vært tidligere, har ikke dette Atlético Madrid-laget vært blant de to beste i Spania siden de sist nådde en Champions League-finale. Ikke var deres kompromissløse spillestil særlig underholdende å se på, men den var heller ikke lenger en garanti for suksess. Det var ikke nok til å tiltrekke seg sponsorer, fremme identiteten, øke bevisstheten rundt merkevaren og fortsette å vokse. Av alle lag i Spania, er det Atlético Madrid som har blitt truffet hardest av koronakrisen. De økonomiske forpliktelsene de står overfor deres nye stadion, gjør at de må redusere lønnsnivået og begynne å få inn flere yngre spillere i troppen. Det var ikke mange kamper de tapte forrige sesong. Det ble tap i kun fire av 38 kamper, men samtidig spilte de uavgjort i 16 kamper og tapte 32 poeng på veien. Det ble også bare scoret 51 mål, som er mindre enn alle de andre lagene som endte blant de syv beste i Spania gjorde.

I runden før landslagspausen møtte de nye guttene fra Cadiz opp til kamp mot Atlético, med full pott på bortebane og tolv poeng på de fire første bortekampene. De fikk det tøft, og ble revet ned 4-0 av et nådeløst Atlético-lag.

Hva skjedde?

Vel, ganske mye faktisk. Først og fremst har tiden til det vidunderlige talentet Joao Felix kommet. En ekte vare. Det å se ham utmerke seg i en friere rolle, har fått selv en sta Simeone til å innse at fotballen har endret seg. Med spillere som Felix til sin rådighet, har han innsett at dette er den nye veien å gå. Forrige sesong noterte spissen seg for ni mål, mens han allerede nå i starten av november står med syv mål i serien og Champions League. I dette «nye» Atlético-laget, er han allerede nå i ferd med å se ut som et ferdig produkt. Du vet at han vil gjøre ting ingen forventer på de vanskeligste plassene på banen, selv der det er lite rom og plass. Det er ikke mange spillere i dag som kan gjøre det han gjør.

Han er den spilleren som alltid vil tilføre laget noe ekstra, og er ganske raskt i ferd med å bli den spilleren resten av laget har identifisert som et referansepunkt. En de alltid kan se etter på banen, og en som kan utrette magi. Han er det perfekte eksemplet på hvordan dette Atlético-laget har endret seg, og en spiller som nærmest med sikkerhet vil være med på å løfte dette laget opp i Europa-toppen igjen.

Men det er ikke bare ham som utretter forskjellen. 

Inkluderingen av Luis Suarez i elleveren gir dem noe Diego Costa og Alvaro Morata aldri hadde. Det er han som er grunnen til at man ser det kollektive angrepsspillet, og en Felix som virkelig trives. Med Costa og Morata kunne man angripe de store rommene bak motstanderens forsvar eller ligge dypt å kontre. Luis Suarez er ikke like rask og eksplosiv, og med ham må man angripe som et lag, med korte avstander og ofte gjennom midten. Det er akkurat sånn portugiseren Felix også liker å spille. Hans talent distraherer forsvarsspillerne, mens Suarez alltid står klar til å hogge til når muligheten byr seg. 

Denne tilnærmingen passer også de andre spillerne bra. Koke er blitt revitalisert i sin nye rolle, som gjør at han opererer nærmere angrepsspillerne, og har mindre defensive roller og rom å dekke. Det samme gjelder Marcos Llorente, som gir laget en fordel i angrepsspillet med sin eksplosive fart og tempo i sprintene de første 5-10-meterne. 

Mens supporterne, direktørene og fotballens verden feirer den nye friheten i angrepsspillet til Atlético, kan man føle at hvert mål de slipper inn skjærer i hjertet til Simeone. En trener som lever og ånder for et forsvar som ikke skal slippe inn mål, vet at den nye spillestilen vil gjøre dem mer sårbare defensivt.

Til tross for at laget har 17 mål på de syv første kampene, og et snitt på 2,5 mål hver kamp med spillere som Suarez og Felix som har ti mål, og Llorente som står med tre mål, vil Simeone være stolt over det faktum at laget hans kun har sluppet inn to mål i serien. Det demonstrerer nok en gang at Jan Oblak per dags dato er verdens beste keeper. Like imponerende er det å se formen til Jose Maria Gimenez, som har slått tilbake etter skader, og nå utgjør et formidabelt og bunnsolid stopperpar med lagkamerat Stefan Savic. 

Det er likevel offensivt de store endringene har blitt gjort, og det er der fokuset ligger. Alle ønsket seg et mer attraktivt, underholdende og proaktivt lag, og det har de nå fått uten at det har gått på bekostning av det defensive soliditeten i laget som de alltid har vært kjent for. 

Real Madrid gikk på et sjokktap og tapte 4-1 mot Valencia. Det gjør LaLiga-tabellen til et uvandt skue, og det eneste man kan forvente denne sesongen er det uforventede. Real Sociedad topper foreløpig tabellen, to poeng foran Villarreal og tre poeng foran Atlético Madrid, som på sin side har spilt to kamper mindre. Det er selvsagt tidlig enda, men alt tyder på at dette vil bli den mest åpne og jevne tittelkampen vi har sett på en stund. Skrur vi tiden tilbake til 2014, var det et veldig annerledes Atlético Madrid som fikk med seg ett poeng hjem fra Camp Nou. Den gang ble de det første laget til å vinne serien foran Barcelona og Real Madrid, etter at Valencia klarte det i 2004.
Selv om han aldri vil si det til media, så lukter Simeone blod og han vil ikke la denne muligheten gå fra seg. 

Oversatt av Shayan Jalilian

Nå er det virkelig trøbbel i Barcelona-tårnet

Med kun 23 av 48 mulige poeng på bortebane denne sesongen, er Barcelona ett steg nærmere å gi fra seg La Liga-tittelen til Real Madrid etter helgens poengtap mot Celta Viga.

Hvor tittelen til slutt ville havne var allerede ute av Barcelonas hender etter deres tamme 0-0 mot Sevilla. 2-2-resultatet mot Celta Viga gjør ting enda vanskeligere for dem, spesielt ettersom Real Madrid kjempet seg til tre tøffe poeng mot Espanyol søndag kveld.

Det er trøbbel i tårnet, og det vi nå ser, er et Barcelona som lider konsekvensene av ikke å ha et klart bilde av hvor de vil – og hvem de vil med seg dit.

Det er tydelig for alle å se at trener Quique Setien har mistet tilliten fra styret og spillerne, selv om det kun er en del av historien. 

Mest bekymringsverdig er det at kampen mot Celta Vigo brakte til overflaten enda større sprekker mellom spillerne og trenerapparatet.

Interne stridigheter, politikk, krangling og feider som handler om kontrastfylte syn på fotball er dagligdags i alle klubber på toppnivå. Det som bekymrer mest, er at det utspiller seg foran hele verden som publikum, slik de gjorde i drikkepausen forrige helg da assistenttrener Eder Sarabia prøvde å prate til Leo Messi, men helt åpenbart ble ignorert av den tydelig irriterte argentineren.

Messi var ikke alene. Rakitic har tidligere vist at han heller ikke respekterer dem på mye den samme måten. Øyeblikk av konfrontasjon kan vise seg nettopp i situasjoner slik som disse, spesielt siden det er fint lite annet for kamera å fokusere på bortsett fra spillernes kroppsspråk. 

Spillernes manglende evne til i det hele tatt prøve å skjule sin totale forakt for hele situasjonen, til tross for det faktum at verden ser på, taler sitt tydelige språk. Slikt er et sikkert tegn på store problemer i leiren, for hvis det nå er så tydelig i dagslys, da kan man bare forestille seg hvordan ting er når man havner bak lukkede dører.

Å si at stemmevolumet økte etter Celta-kampen, er å formulere det mildt. Med Barcelona i ledelsen 2-1 og kampen fortsatt i aller høyeste grad i live, ble bytter åpenbart gjort med blikk på tirsdagens kamp mot Atletico. 

Inn kom Arthur og Griezmann, som ikke noen av dem har brakt noe særlig til Barcelonas prosjekt på noe tidspunkt denne sesongen, feil ble begått, et mål ble sluppet inn, og to poeng tapt.

For mange av spillerne var det den siste dråpen i begeret. De vet alle at selv om tittelracet ikke er over ennå, er det vanskelig å se noen måte Barcelona skal ta tre poeng mer enn Real Madrid i de seks siste kampene.

Luis Suarez talte åpenbart på vegne av de fleste spillerne da han, etter å ha blitt spurt om Barcelonas dårlige borteform, kryptisk foreslo at trenerne, ikke spillerne, var de beste til å svare på og analysere hvorfor situasjonen er som den er. Spillerne, hevdet han, ga alt de hadde for laget.

Når sant skal sies, så har Barcelona spilt med høyere press under Quique Setien, samt utviklet et par forskjellige måter måter å få ballen i angrep fra eget forsvar. Men det er vel i grunn det.

Celtas Oscar Garcia har uttalt at han brukte de to siste ukene av før restarten ikke kun til å sørge for at de allerede eksisterende taktiske planene var der, men også til å skape nye, og det er åpenbart at de har forbedret seg nettopp der.

Under Setien er forbedringene minimale, hvis de er der i det hele tatt. På bortebane tok Barcelona i snitt 1,5 poeng under Valverde, mens Setien har 1,33 i snitt pr. kamp på sine seks forsøk.

Mangelen av tillit til treneren baserer seg på ideene han prøver å utføre på treningsfeltet, men også bruken av spillerne han har til disposisjon.

Mange føler at han har vært for treg til å benke en malplassert Griezmann, og enda tregere med å gå maksimalt ut av de ettertraktede talentene Riqui Puig og Ansu Fati, som begge tilfører laget mye.

Ansu Fati gir laget verdifull bredde, og Puig skaper rom og gir dem kvalitet fremover. Endelig brukes de nå mer, men det er litt som å stenge døren til stallen etter at hesten har stukket av. Det er for sent.

Griezmann har vist seg som en enorm skuffelse, selv om det ikke bare er hans egen feil.

Han vet ikke hvordan han skal imponere, og selv om han gjør det som blir krevd av ham, vet han at det ikke er noe som faller ham naturlig.

I rollen som en nummer ni, mellom back og stopper, hvor han skal ta løp inn bak dem, eller hvis brukt som en «vegg» for klikk-klakk-spill med ryggen mot mål, er ikke noe han er komfortabel med. Han setter heller ikke pris på spille bredt på kant, rett og slett fordi han ikke er rask nok til å ta seg forbi forsvarere. Det han er, er en nummer ti, men han har Barcelona allerede én av fra før, og han heter Leo Messi.

Det gikk ikke særlig bra for Griezmann selv før han kom til klubben. Han sa først at han ville til Barcelona, før han i en dokumentar uttalte at han ikke egentlig ville det likevel. Han endret så mening, og ankom til slutt klubben, men da hadde han allerede rukket å irritere omtrent samtlige.

Den eneste løsningen for ham fra da av, var å vinne alle over med innsats på banen, noe han ikke har maktet. Han har ingen synergi med gruppens sentrale spillere, isolert, og det, oppsummert, er nøkkelen til hans manglende suksess i klubben.

Dessverre; å identifisere Barcelonas problemer er langt unna å løse dem, fordi sammenfallende med det store rotet som skjer på banen, er et enda større rot utenfor.

Det som er helt klart, er at ingen forventer at Quique Setien skal lede noe som helst på Camp Nou neste sesong. Det er mindre klart hvem som skal ta over.

Det sittende styret har tidligere gått på Xavi og Pochettino, som begge takket nei, samt Ronald Koeman, som de til slutt var enige om at ikke var et like sikkert spill som Quique Setien på det tidspunktet.

Problemet er at hvis den nye mannen ikke heter Xavi, vil han bare bli en kortsiktig løsning.

Hvis Victor Font vinner valget i 2021, og han høres ut som den ideelle kandidaten – men de som stemmer er konservative og er kanskje ikke klare for så mange endringer som han foreslår – så har han gjort det klinkende klart at det første han vil gjøre, er å ansette Xavi som hovedtrener, uansett hvem som styrer laget på det tidspunktet.

I mellomtiden, til vi kommer til det punktet, forsetter det sittende styret å demonstrere et nivå av ledelse som nesten garanterer at de ikke blir gjenvalgt (styreleder JM Bartomeu er ingen aktuell kandidat, ettersom han har sittet to perioder allerede).

Arthurs exit denne uken, som ble håndtert med brå hast på grensen til det uanstendige, er en sak som beviser nettopp dette. Den brasilianske midtbanemannen, som selv aldri ville forlate klubben, er blitt byttet mot Juventus’ Pjanic og fløy til Torino for medisinsk sjekk etter kampslutt denne helgen, mens han fortsatt hadde på seg Barca-tøy. I dag ble det gjort offisielt. 

Hvorfor denne bråhasten? Handelen ble presset igjennom rett og lett fordi styret var desperate etter å få den på plass før slutten på regnskapet som leveres ved sesongslutt (30. juni) for å unngå noe gjeld vil vises på bunnlinjen. Dette fordi de ville blitt holdt personlig ansvarlig for enhver form for slik gjeld.

«F-ordet» som motiverer dette styret, er åpenbart «finanser» snarere enn «fotball», og de har ingen plan å prate høyt om. Den som kommer etter vil kun bli en bro over til en ny æra.

Det sirkulerer alle mulige slags rykter om en retur for Laporta, med planer om å hente inn Pep Guardiola for å sette igang en ny æra. Jeg tror Pep Guardiola er smartere enn som så.

Dette er ikke tidspunktet å gå til Barcelona, ikke fordi han ikke ville trives med utfordringen det ville vært å redde dem ut av deres nåværende vanskeligheter, men fordi han alltid har sagt at hvis han skal noe sted, så skal det være et sted han kan nyte trenerrollen, snarere enn et sted fylt av friksjon, forvirring og en total mangel av retning, noe som på perfekt vis beskriver situasjonen på Camp Nou.

Antall visninger