Nå er det virkelig trøbbel i Barcelona-tårnet

Med kun 23 av 48 mulige poeng på bortebane denne sesongen, er Barcelona ett steg nærmere å gi fra seg La Liga-tittelen til Real Madrid etter helgens poengtap mot Celta Viga.

Hvor tittelen til slutt ville havne var allerede ute av Barcelonas hender etter deres tamme 0-0 mot Sevilla. 2-2-resultatet mot Celta Viga gjør ting enda vanskeligere for dem, spesielt ettersom Real Madrid kjempet seg til tre tøffe poeng mot Espanyol søndag kveld.

Det er trøbbel i tårnet, og det vi nå ser, er et Barcelona som lider konsekvensene av ikke å ha et klart bilde av hvor de vil – og hvem de vil med seg dit.

Det er tydelig for alle å se at trener Quique Setien har mistet tilliten fra styret og spillerne, selv om det kun er en del av historien. 

Mest bekymringsverdig er det at kampen mot Celta Vigo brakte til overflaten enda større sprekker mellom spillerne og trenerapparatet.

Interne stridigheter, politikk, krangling og feider som handler om kontrastfylte syn på fotball er dagligdags i alle klubber på toppnivå. Det som bekymrer mest, er at det utspiller seg foran hele verden som publikum, slik de gjorde i drikkepausen forrige helg da assistenttrener Eder Sarabia prøvde å prate til Leo Messi, men helt åpenbart ble ignorert av den tydelig irriterte argentineren.

Messi var ikke alene. Rakitic har tidligere vist at han heller ikke respekterer dem på mye den samme måten. Øyeblikk av konfrontasjon kan vise seg nettopp i situasjoner slik som disse, spesielt siden det er fint lite annet for kamera å fokusere på bortsett fra spillernes kroppsspråk. 

Spillernes manglende evne til i det hele tatt prøve å skjule sin totale forakt for hele situasjonen, til tross for det faktum at verden ser på, taler sitt tydelige språk. Slikt er et sikkert tegn på store problemer i leiren, for hvis det nå er så tydelig i dagslys, da kan man bare forestille seg hvordan ting er når man havner bak lukkede dører.

Å si at stemmevolumet økte etter Celta-kampen, er å formulere det mildt. Med Barcelona i ledelsen 2-1 og kampen fortsatt i aller høyeste grad i live, ble bytter åpenbart gjort med blikk på tirsdagens kamp mot Atletico. 

Inn kom Arthur og Griezmann, som ikke noen av dem har brakt noe særlig til Barcelonas prosjekt på noe tidspunkt denne sesongen, feil ble begått, et mål ble sluppet inn, og to poeng tapt.

For mange av spillerne var det den siste dråpen i begeret. De vet alle at selv om tittelracet ikke er over ennå, er det vanskelig å se noen måte Barcelona skal ta tre poeng mer enn Real Madrid i de seks siste kampene.

Luis Suarez talte åpenbart på vegne av de fleste spillerne da han, etter å ha blitt spurt om Barcelonas dårlige borteform, kryptisk foreslo at trenerne, ikke spillerne, var de beste til å svare på og analysere hvorfor situasjonen er som den er. Spillerne, hevdet han, ga alt de hadde for laget.

Når sant skal sies, så har Barcelona spilt med høyere press under Quique Setien, samt utviklet et par forskjellige måter måter å få ballen i angrep fra eget forsvar. Men det er vel i grunn det.

Celtas Oscar Garcia har uttalt at han brukte de to siste ukene av før restarten ikke kun til å sørge for at de allerede eksisterende taktiske planene var der, men også til å skape nye, og det er åpenbart at de har forbedret seg nettopp der.

Under Setien er forbedringene minimale, hvis de er der i det hele tatt. På bortebane tok Barcelona i snitt 1,5 poeng under Valverde, mens Setien har 1,33 i snitt pr. kamp på sine seks forsøk.

Mangelen av tillit til treneren baserer seg på ideene han prøver å utføre på treningsfeltet, men også bruken av spillerne han har til disposisjon.

Mange føler at han har vært for treg til å benke en malplassert Griezmann, og enda tregere med å gå maksimalt ut av de ettertraktede talentene Riqui Puig og Ansu Fati, som begge tilfører laget mye.

Ansu Fati gir laget verdifull bredde, og Puig skaper rom og gir dem kvalitet fremover. Endelig brukes de nå mer, men det er litt som å stenge døren til stallen etter at hesten har stukket av. Det er for sent.

Griezmann har vist seg som en enorm skuffelse, selv om det ikke bare er hans egen feil.

Han vet ikke hvordan han skal imponere, og selv om han gjør det som blir krevd av ham, vet han at det ikke er noe som faller ham naturlig.

I rollen som en nummer ni, mellom back og stopper, hvor han skal ta løp inn bak dem, eller hvis brukt som en «vegg» for klikk-klakk-spill med ryggen mot mål, er ikke noe han er komfortabel med. Han setter heller ikke pris på spille bredt på kant, rett og slett fordi han ikke er rask nok til å ta seg forbi forsvarere. Det han er, er en nummer ti, men han har Barcelona allerede én av fra før, og han heter Leo Messi.

Det gikk ikke særlig bra for Griezmann selv før han kom til klubben. Han sa først at han ville til Barcelona, før han i en dokumentar uttalte at han ikke egentlig ville det likevel. Han endret så mening, og ankom til slutt klubben, men da hadde han allerede rukket å irritere omtrent samtlige.

Den eneste løsningen for ham fra da av, var å vinne alle over med innsats på banen, noe han ikke har maktet. Han har ingen synergi med gruppens sentrale spillere, isolert, og det, oppsummert, er nøkkelen til hans manglende suksess i klubben.

Dessverre; å identifisere Barcelonas problemer er langt unna å løse dem, fordi sammenfallende med det store rotet som skjer på banen, er et enda større rot utenfor.

Det som er helt klart, er at ingen forventer at Quique Setien skal lede noe som helst på Camp Nou neste sesong. Det er mindre klart hvem som skal ta over.

Det sittende styret har tidligere gått på Xavi og Pochettino, som begge takket nei, samt Ronald Koeman, som de til slutt var enige om at ikke var et like sikkert spill som Quique Setien på det tidspunktet.

Problemet er at hvis den nye mannen ikke heter Xavi, vil han bare bli en kortsiktig løsning.

Hvis Victor Font vinner valget i 2021, og han høres ut som den ideelle kandidaten – men de som stemmer er konservative og er kanskje ikke klare for så mange endringer som han foreslår – så har han gjort det klinkende klart at det første han vil gjøre, er å ansette Xavi som hovedtrener, uansett hvem som styrer laget på det tidspunktet.

I mellomtiden, til vi kommer til det punktet, forsetter det sittende styret å demonstrere et nivå av ledelse som nesten garanterer at de ikke blir gjenvalgt (styreleder JM Bartomeu er ingen aktuell kandidat, ettersom han har sittet to perioder allerede).

Arthurs exit denne uken, som ble håndtert med brå hast på grensen til det uanstendige, er en sak som beviser nettopp dette. Den brasilianske midtbanemannen, som selv aldri ville forlate klubben, er blitt byttet mot Juventus’ Pjanic og fløy til Torino for medisinsk sjekk etter kampslutt denne helgen, mens han fortsatt hadde på seg Barca-tøy. I dag ble det gjort offisielt. 

Hvorfor denne bråhasten? Handelen ble presset igjennom rett og lett fordi styret var desperate etter å få den på plass før slutten på regnskapet som leveres ved sesongslutt (30. juni) for å unngå noe gjeld vil vises på bunnlinjen. Dette fordi de ville blitt holdt personlig ansvarlig for enhver form for slik gjeld.

«F-ordet» som motiverer dette styret, er åpenbart «finanser» snarere enn «fotball», og de har ingen plan å prate høyt om. Den som kommer etter vil kun bli en bro over til en ny æra.

Det sirkulerer alle mulige slags rykter om en retur for Laporta, med planer om å hente inn Pep Guardiola for å sette igang en ny æra. Jeg tror Pep Guardiola er smartere enn som så.

Dette er ikke tidspunktet å gå til Barcelona, ikke fordi han ikke ville trives med utfordringen det ville vært å redde dem ut av deres nåværende vanskeligheter, men fordi han alltid har sagt at hvis han skal noe sted, så skal det være et sted han kan nyte trenerrollen, snarere enn et sted fylt av friksjon, forvirring og en total mangel av retning, noe som på perfekt vis beskriver situasjonen på Camp Nou.