Jeg var overbevist om at Mauricio Pochettino ikke kom til å slutte i Tottenham, men fremtiden hans lå ikke i hans egne hender. Og selv om jeg sliter med å forstå mange av grunnene til at han fikk sparken, har det også føltes som han har vært ved veis ende en stund.
Og på et vis kan kan dette føles som en frigjøring for ham og trenerstaben hans.
Pochettino er en fighter og ønsket å fortsette å kjempe, men til syvende og sist ville det alltid være avhengig av klubben hvorvidt han skulle bli værende eller dra. Han har betalt prisen for resultatene i det siste, resultater som er konsekvensen av et forfall i troppen argentineren forutså for 18 måneder siden.
I mer enn et er år har han prøvd å håndtere vanskelige situasjoner i Spurs, og 18 tap i 2019 forteller oss en historie som går utover det som har skjedd denne sesongen.
Du kunne se at det ikke kom til å ende godt med mindre klubben tok solide grep i sommer. Men det gjorde de ikke.
De to overgangsvinduene fra januar 2018 fram til sommeren 2019 der de ikke hentet noen nye spillere er helt sentrale.
Pochettino hadde advart klubben om hva som foregikk, men Daniel Levy bestemte at det ikke var tidspunktet for å investere i nye spillere fordi hans prioritering har vært å klare topp fire med lavest mulig pengebruk
Pochettino, som ikke ba om mer penger, men snarere raske og smarte beslutninger på overgangsmarkedet, klarte ikke å gjøre en så god jobb som han ellers kunne ha gjort.
Det betød en endring i dynamikken i forholdet mellom de to mest sentrale mennene i klubben.
Da de først møtte hverandre og begynte å jobbe sammen forsto de ikke helt hverandres ideer for hva slags type klubb de begge ønsket, men etter en veldokumentert tur til Argentina ble det mye mer synergi. Levy forsto hva Pochettino ville og Pochettino visste hvilke begrensninger han måtte jobbe innenfor.
Men så kom man til det punktet at når resirkuleringen av troppen ikke kom, ble heller ikke synergien videreført, og det var en logisk frustrasjon fra Pochettinos side.
Jeg vil ikke kalle duoen venner – det var et profesjonelt forhold, men det ble tydelig at prioriteringene deres begynte å sprike i hver sin retning. En ny stadion burde bety en mer ambisiøs klubb, tenkte manageren. Men Levy rikket seg ikke en tomme fra klubbens intensjoner.
Kanskje Pochettino burde ha dratt i sommer, men det var aldri realistisk. Hvis Levy ikke trodde at det var en vei tilbake eller ut, var den eneste løsningen å bli kvitt Pochettino og trenerstaben hans.
Kompensasjonen vil bli mer enn de rapporterte 12 millioner pundene, ettersom han og staben hans har mer enn tre år igjen av kontraktene sine.
Levy var tydeligvis ikke skremt av verken dette eller av å bringe inn en ny leder i et prosjekt som ikke kan konkurrere på kort eller lang sikt med de rikeste klubbene i landet. Det gjør ham åpenbart ikke bekymret.
Det har vært snakk om at spillerne har vært misfornøyde, men ikke tro at Pochettino har mistet garderoben.
Han trakk seg litt tilbake fra visse situasjoner fordi han i noen tilfeller ikke kunne straffe eller erstatte spillerne, i og med at det ikke var noen å erstatte dem med.
Men de samme ansiktene og de samme stemmene skaper erosjon etter en stund. For å gjenskape det Spurs gjorde mellom 2015 og 2018, den beste versjonen av laget, måtte spillere kommet og gått, og klubben var enten ikke enige i overgangene eller klarte ikke å bli kvitt spillere.
Alle kan se at det at Spurs kom seg til Champions League-finalen i juni var et mirakel, man maksimerte potensialet i et lag som allerede var på vei ned.
Du har hørt slike som Harry Kane be om mer fra spillerne, frustrert fordi ting de hadde lært ble forlatt.
Men ingenting skjedde og prestasjonene var ikke de beste, av ulike grunner.
Noen spillere var tiltrukket av andre klubber og ble distraherte, mens andre hadde nådd sitt potensialet og var på vei ned, men likevel fortsatt en del av laget. Spurs ga ikke Pochettino sparken fordi spillerne ba om det eller fordi forholdet visnet. Det var ikke noe slikt.
Dette er styrets beslutning basert på et profesjonelt forhold der Pochettino og Levy ikke hadde så mye mer å si til hverandre.
Det var en skilsmisse mange kan relatere seg til – du når et punkt der du ikke har mer å si og ikke vet hvordan ting kan bli bedre. Du vet hva du har lyst til å gjøre, men du blir ikke hørt lenger.
Jeg tror Pochettinos neste skritt blir å hvile. Denne perioden har vært krevende.
Han og staben hans vet at det vil åpne seg muligheter når de kommer hjem. Han har beundrere i Bayern Munchen, Juventus og Real Madrid.
Men en av tingene som tidligere stoppet ham fra å dra noe sted var det faktum at kompensasjon måtte betales.
Real og Juve har vurdert ham, men det å skulle forhandle en pris med Levy gjorde dem mindre ivrige.
Generelt er det slik at når en trener sparkes kan klubben legge inn en klausul som hindrer treneren i å gå til visse lag. I bytte mot en stor kompensasjon, kunne Levy lagt inn en klausul om at han ikke får gå til Chelsea, Arsenal eller Manchester United?
United ville ha ham da de ansatte José Mourinho, men de støtter Ole Gunnar Solskjær tungt, så den døra ser foreløpig ut til å være stengt.
Akkurat som på tampen av en herlig sommer, føles det som om Spurs har forlatt en sommerflørt de aldri vil glemme, men som de heller ikke kunne ta med seg inn i høsten.