Gigantens veiskille

Å se og kommentere lag som Real Madrid og Barcelona nå om dagen kan være veldig forvirrende, og et endelig bevis på at den store Jimmy Greaves hadde rett da han sa at fotball virkelig er “a funny ol’ game”. 

Etter en kaotisk kamp mot Paris Saint Germain forrige uke, samlet verden seg for å se det mange trodde ville bli en av de siste krampetrekningene i Zinedine Zidanes dårlig timede retur til Santiago Bernabéu. 

Retterstedet kunne ha blitt Sevillas Estadio Ramón Sánchez-Pizjuán. Sjefsbøddelen kunne ha blitt ingen ringere enn Julen Lopetegui, den tidligere Real Madrid-trener som nå leder det høytflyvende laget fra Andalusia. 

Hvor ofte ser vi denne typen ironi i fotballens såpeopera?

Real Madrid hadde enten ikke lest plottet, eller bestemt seg for å skrive det om. 

Det vi plutselig så var personifiseringen av en hel rekke adjektiver som ikke har blitt brukt om Zidanes lag i det siste: disiplinert, defensivt, dedikert, grundig. En prestasjon som ga Real Madrid seier, og som gjorde at de erstattet Sevilla på tabelltoppen sammen med Athletic.  

Tre øyeblikk fra den kampen dukker umiddelbart opp i hodet. Hazard som løper over halve banen for å prøve å beskytte sitt eget mål. Benzema som jobber defensivt mot motstanderens midtstopper. Og Bale, ja Bale, som løper hjemover og ser ut som en venstreback, eller som en spiller som for øyeblikket hadde glemt at han spilte for Real Madrid og trodde han spilte for Wales. 

Gareth Bale jobbet hardt mot Sevilla (Foto: Scanpix)

Det var selvfølgelig andre faktorer som påvirket denne kampen. Lopetegui ville sette opp et Sevilla-lag som var vanskelige å slå. Et lag som ikke tok mye risiko, med håp om at noe etter hvert ville skje i den siste tredjedelen. Når sant skal sies er dette imidlertid et lag som er godt organisert, men ganske svake når det gjelder offensivt krutt. 

I tillegg hadde Barcelona allerede spilt, så Real Madrid visste hva de måtte gjøre for å straffe rivalene, selv om måten det skjedde på var utypisk. 

Men dette var ikke en opptreden fra et lag som etter en bekymringsfull periode endelig hadde bestemt seg for å ta ting til et nytt nivå. Det vi så VAR nivået. Hvis de skal strebe etter å vinne noe denne sesongen viste kampen mot Sevilla oss alle at akkurat nå må det handle like mye om svette som inspirasjon for dette Real Madrid-laget. 

Det må handle mer om håndverkere enn kunstnere fordi rent talent ikke kan føre dette Real Madrid-laget dit de ønsker denne sesongen. Det er hardt arbeid og innsats som trengs. De dagene Real Madrid kunne redde kamper takket være øyeblikk av individuell briljans er forbi med mindre Hazard bestemmer seg for å være den Eden Hazard vi så for et års tid siden. 

Hvis hele troppen kan ta dette innover seg fra og med nå, kan dette muligens bli en bedre sesong enn mange kanskje har trodd, selv om det vi sannsynligvis vil få er et Real Madrid som varierer voldsomt. Et lag som tidvis gir oss kamper som mot Sevilla, men også et lag som ofte vil blottstille seg.

Valverde sitter ikke trygt i Barcelona. (Foto: Scanpix)

Barcelona på sin side har et helt annet problem. De ser først og fremst ut som et lag som ikke helt stoler på manageren sin, og hvis historien har lært oss noe, er det at det er en oppskrift på trøbbel. 

Barcelona må finne nye løsninger på gamle problemer. Problemer som de man opplevde mot Roma og Liverpool, nemlig at hvis et lag spiller med høyt press og høy intensitet mot dem, er dette et Barcelona-laget som i høy grad er mulig å slå. 

Tidligere har løsningen vært å kontrollere kampen og styre tempoet, men Liverpool og Roma viste tydelig at dette er lettere sagt enn gjort. 

Det samme gjorde Granada. De spilte med høyt tempo, og ble hjulpet av et tidlig mål og et Barcelona-lag som nok en gang kom tregt i gang. 

Det jeg ikke ser for øyeblikket er nye løsninger i Barcelona, og jeg tror ikke det er fordi Ernesto Valverde ikke sitter på dem. Det er snarere fordi laget hans ikke implementerer dem.

Det vi ser er spillere som gjør ting for syns skyld, som gjør jobben sin, men ikke noe mer. Jeg ser ikke spillere som kommer på ut banen med en vilje til å gi absolutt alt. 

Det gir grunn til bekymring at dette skjer med de spillerne som kanskje har mest å bevise. Frenkie de Jong ble brukt i Busquets posisjon, og gjorde det han måtte gjøre, men heller ikke noe mer. Antoine Griezmann fikk beskjed om å holde seg på venstre flanke og skjære innover når anledningen bød seg, noe han gjorde uten noe særlig overbevisning eller dedikasjon. 

Det går ikke akkurat på skinner for Griezmann og Barcelona. (Foto: Scanpix)

Ikke på noe tidspunkt så Griezmann ut til å skulle legge ned den typen innsats som alltid var minstekravet da han spilte for Diego Simeone. 

Luis Suárez på sin side har blitt en spiss som helt tydelig har mistet mye fart, og vi ser nå en versjon av ham som ikke hjelper laget fordi han ikke jobber hardt denfensivt og for øyeblikket heller ikke produserer særlig mye offensivt. 

Når du ikke klarer å gi jernet når det virkelig trengs, inviterer du motstanderen til å angripe. Granada klarte raskt å utnytte denne typen middelmådighet og sløvhet. 

Ansu Fati har potensial til å bli en virkelig fantastisk spiller i Barcelona, men når en 16-åring sees på som en av de viktigste spillerne på A-laget forteller det alt man trenger å vite om prestasjonene til spillerne rundt ham. 

Problemet er hvem som skal erstatte Valverde. 

Svaret er enkelt: Noen som har energien til Antonio Conte, de organisatoriske ferdighetene til José Mourinho, Ten Haags respekt for spillestilen og kunnskapen og profesjonaliteten til Massimiliano Allegri. 

Dessverre er det ingen akkurat nå som fyller alle disse kriteriene. Det vi sannsynligvis vil få i mellomtiden, hvis klubben bestemmer seg for å erstatte Valverde, er en tidligere spiller eller noen som tidligere har vært assosiert med Barcelona.