Gareth Bales avgjørelse om å posere sammen sine walisiske lagkamerater med et banner der det sto “Wales, Golf, Madrid – I den rekkefølgen” vil sannsynligvis ikke bli husket som det mest intelligente PR-stuntet i verden. Han visste om det, han tenkte det var gøy.
Selvfølgelig vil det være liten vits for waliseren å prøve å forklare hva han mente. For det første er det ingen i Spania som er interessert i å vite hva Gareth Bale tenker akkurat nå, og for det andre syns Bale sannsynligvis at det er liten grunn til å kaste bort kreftene på å prøve å fortelle dem det uansett.
For den store mengden fans som buet på ham da han ble byttet inn mot Real Sociedad i helgen er Bale en spiller som er like distansert fra dem som han er usosial og utakknemlig.
“Rodrygo. Vinicius. Lucas. Bale. I DEN rekkefølgen” var den både barnslige og forutsigbare responsen, med et banner som hvis det hadde hatt lydeffekter sannsynligvis hadde vært ledsaget av høylytt piping.
Bales banner var egentlig et klønete spark mot Madrid-pressen som alltid har vært ute etter ham, spesielt etter at han for en stund siden begikk den kardinalsynden å bekrefte at han føler seg mer hjemme når han spiller for landet sitt.
Bale vet at når det gjelder forholdet til media er dette en krig han aldri kommer til å vinne, selv om det ikke betyr at han ikke kommer til å prøve å vinne noen slag innimellom. Dette var et slikt skudd for baugen.
Noe av det som nå pågår stammer fra garderoben og er basert på det faktum at han knapt snakker spansk, at han er den siste personen som kommer og den første som drar, og at de alt i alt ikke har så mye tid til ham personlig.
Det handler ikke om at de misliker ham, men mer om mangel på synergi. Likevel er realiteten at når det kommer til å gjøre det han faktisk blir betalt for, er han god. Veldig god, faktisk.
En annen som vet dette er treneren hans, Zinedine Zidane. Franskmannen har vært gjennom hele spekteret av følelser fra likegyldighet til glede, fra sinne til distansert, før han har slått seg til ro med den eneste logiske reaksjonen, som er å være utpreget pragmatisk. Zidane og Bale vil aldri toppe hverandres julekortlister, men den franske treneren vet at han i Bale har en spille som kan utgjøre en forskjell.
I spalten min i Diario AS sa jeg nylig at Bale kom til å dra til sommeren, og ingenting av det som har skjedd i det siste får meg til å tro at det for øyeblikket er noen planer om at han skal dra i januar. Men aldri si aldri. I dette spillet er alle åpne for alt.
Innsatsen hans etter at han ble buet inn på banen på lørdag var mer enn akseptabel, og han var både involvert i målet til Modric og bidro i et par flotte trekk, på tross av den enstemmige misnøyen som strømmet ned mot ham fra tribunene.
Man kan trygt anta at han ikke kommer til å tilbringe innspurten av fotballkarrieren sin på Santiago Bernabéu, men han må spørre seg selv hvorvidt han fortsatt ønsker å spille fotball på det aller øverste nivået, og om han er villig til å legge ned den innsatsen som kreves for å få det til. Alternativt kan det være at han vil nøye seg med å bare være en del av et lag han trives med og stoler på, som han gjør med det walisiske landslaget.
Det er opp til ham å bestemme. I mellomtiden er jeg redd han må innse at uansett hvilken vei han velger, er PR-kampen en kamp han ikke bare har tapt, men enda viktigere, en kamp han aldri kunne vinne.
Pochettino
I England nyter Mauricio Pochettino og hans gjeng en påtvunget ferie etter at de overraskende fikk marsjordre fra Tottenham.
Jeg sier overraskende fordi selv om resultatene i det siste viste at prosjektet hans i Spurs var på vei utfor stupet, var timingen og den plutselige sparkingen uventet.
I etterkant, da avskjedigelsen var et faktum, forsto Pochettino noen av de tingene som hadde foregått, ting han ikke var i stand til å begripe mens de pågikk.
Tanken på at du sparker Pochettino den ene dagen og så, voilà, ansetter du Mourinho 72 timer senere, er enkelt og greit latterlig.
Mourinhos navn hadde blitt nevnt minst tre uker før Pochettino fikk fyken. Daniel Levy ville ha noen som kunne bringe nytt liv og ny energi til klubben, og også noen som kunne hjelpe klubben med å opprettholde verdien i markedet og i sponsorenes øyne, både de nåværende og de potensielle.
Det store spørsmålet er imidlertid om Mourinho kan ta dette laget lenger enn Pochettino. Personlig tviler jeg sterkt på det.
Kan han forbedre laget på kort sikt? En ny trener skaper nesten alltid en ny, og stort sett positiv, reaksjon. Men det er hva som skjer på lang sikt som vil avsløre alt, fordi dette er den verste troppen Mourinho noensinne har arvet, og det høres ut som de finansielle strukturene er de samme som Pochettino måtte jobbe innenfor.
Det vil ikke komme noen store navn inn og vi vil snart finne ut hvorvidt Pochettinos policy med spillerne i klubben vil bli videreført av det nye regimet.
Dette er selvfølgelig på mange måter et lurt trekk fra Daniel Levy, selv om det ikke er en hensynsfull måte å avslutte en æra på. Den konstante klagingen fra mange Spurs-supportere er at de ikke har løftet et trofé siden de vant Ligacupen i 2008, og den ene tingen Mourinho er godt på er å gjøre lag i stand til å vinne trofeer i cupkonkurranser.
Men jeg har mine tvil om han vil klare å vinne titler i Spurs med dette laget, selv om det absolutt kommer til å bli morsomt å se på.
I mellomtiden vil Pochettino ta en velfortjent ferie. Han har ingen hast med å finne seg en ny job helt ennå og alle – inkludert Pochettino selv – vet hva slags jobber som er tilgjengelige. Han har tidligere blitt kontaktet av Bayern München, Juventus, Real Madrid og Inter.
Noen av hans tidligere beilere har endt opp med andre løsninger, men han vil helt klart ha en rekke muligheter når han har fått ladet opp batteriene.
Og når det gjelder muligheten for å bli værende i Premier League? Ikke utelukk det!