Utsettelsen av El Clásico mellom Barcelona og Real Madrid av “sikkerhetshensyn” viser oss nok en gang at ideen om at du noen gang kan håpe på å holde sport og politikk adskilt kun er fantasifull optimisme.
14. oktober ble ni katalanske politiske ledere fengslet i ni til tretten år for sin rolle i folkeavstemningen som ble ansett som ulovlig og et mislykket forsøk på å oppnå uavhengighet. Folk trakk umiddelbart ut i gatene for å protestere.
Innen 24 timer etter dommene kom hadde La Liga foreslått for det spanske forbundet og klubbene at man byttet kamparena fra Camp Nou til Santiago Bernabéu, noe som endret debatten.
La Liga var av den oppfatningen at El Clásico kunne, og nesten helt sikkert ville, bli brukt politisk og bestemte seg for å flytte datoen, med henvisning til sikkerhetsrapporter de hevdet å ha mottatt som gjaldt planer om å avbryte kampen hvis den skulle bli spilt.
Men fra hvem egentlig?
Helt klart ikke fra det lokale politiet, som hele veien har hevdet at de var mer enn kapable til å håndtere situasjonen.
Selve ideen om å bare flytte kampen til Santiago Bernabéu ble åpent avvist av begge klubbene, og etter at man ble enige om at datoen måtte flyttes, begynte dermed prosessen med å finne en alternativ dato som skulle bestemmes av forbundet, eller nærmere bestemt av konkurransekomiteen som består av tre personer; én representant fra forbundet, én fra La Liga og én nøytral.
Og samtidig som kampen mot Real Madrid ble ansett som utrygg av ligaen, gjaldt dette tilsynelatende ikke kampen spilt på samme stadion mot Valladolid tre dager senere eller Espanyols kamp mot Villarreal, som ble spilt som normalt 20. oktober.
Presidenten i La Liga er Javier Tebas. En mann som aldri er langt unna kontroverser, men som har vunnet autoritet i klubbenes øyne på grunn av måten han har bekjempet piratstreeming og gjeldsdannelse, og sikret klubbene mer og mer tv-penger. Likevel har han stadig et av-og-på-forhold til de to største klubbene.
Selv om den beste fremgangsmåten selvfølgelig kan ha vært å vente en stund for å se an hvordan ting utviklet seg før man reagerte, trykket man umiddelbart på panikknappen.
De to lagene skal nå møtes onsdag 18. desember, selv om denne saken på ingen måte er over… langt ifra.
Begge klubbene ønsket 18. desember som ny kampdato, men ligaen så for seg enten 4. eller 7. desember fordi de ikke ønsket at kampen skulle kræsje med kamper i Copa del Rey.
Økonomisk sett, med øynene fast rettet mot det enorme asiatiske markedet, ville 4. eller 7. desember gitt mer mening for deres del, men til La Ligas ergrelse gikk klubbenes ønsker av med seieren
Advokatene vil i mellomtiden sannsynligvis stille seg i kø rundt portene til fotballforbundet og La Liga.
Det er virkelig en tragedie at fotballen blir dratt inn i en politisk situasjon som har oppstått på grunn av umedgjørlighet fra alle parter. Den spanske regjeringen er ikke villige til å forhandle, mens katalanerne ikke vil endre sine krav. Da lederne for den ulovlige folkeavstemningen ble dømt til lange fengselsstraffer var de påfølgende opprørene uunngåelige.
I Madrid vet de at dialog er den eneste veien videre, og i Barcelona er man like klar over at total uavhengighet er et umulig sted å begynne. Staheten styrer, og nå har fotballen blitt nok en liten del av de utilsiktede skadene som kommer på grunn av dette.
Når vi først snakker om stahet og umedgjørlighet bringer det oss fint tilbake til hovedaktørene i denne konflikten. Og da mener jeg ikke Barcelona eller Real Madrid, men La Liga (Tebas) og fotballforbundet, som ledes av Luis Rubiales.
Det hjelper selvsagt ikke at det allerede pågår en borgerkrig i Spania mellom de to organisasjonene. Ligaen ønsker å styre ting som forbundet føler de selv burde ha ansvaret for, inkludert kampkalenderen. Forbundet vil forsvare kvinnefotballen og grasrotfotballen, mens La Liga egentlig ikke tenker på annet enn de to øverste divisjonene. Det er også personlige uenigheter mellom de to presidentene som ikke akkurat gjør situasjonen enklere eller gjør det enklere å organisere den hjemlige fotballen på en fredelig måte
Men det er en ting det spanske fotballforbundet fortsatt kan skilte med, og det er at de er bedre enn det argentinske fotballforbundet, selv om det ikke sier så mye.
Når det kommer til å flytte kamper skulle man tro at det spanske fotballforbundet burde ha vært bedre rustet, spesielt med tanke på at de har erfaringer med tematikken.
I fjor, med en opptreden mange følte grenset til ren “kolonistil”, tilbød det spanske fotballforbundet seg å “hjelpe” det argentinske fotballforbundet ved å arrangere returoppgjøret i den største klubbfinalen i Sør-Amerika… i Europa, mer enn 10 000 kilometer unna.
Finalen i Copa Libertadores spilles over to kamper, og som en konsekvens av det enorme supporterbråket som oppsto før returoppgjøret, ble kampen utsatt. Etter at det spanske fotballforbundet grep inn ble kampen flyttet til Spania, der den ble spilt på Santiago Bernabéu 9. desember, femten dager senere enn den egentlig skulle ha blitt spilt og fire uker etter det første oppgjøret.
Kun et forbund i et så stort kaos som det argentinske opplevde ville noensinne gått med på et slik fremgangsmåte, men slik ble det. Kanskje de følte at de ikke kunne garantere tryggheten til supporterne. Høres det kjent ut?
Som ventet ble dette ikke spesielt godt mottatt av noen i Argentina – bortsett fra, selvfølgelig, det inkompetente argentinske fotballforbundet. Så da denne siste kontroversen oppsto i spansk fotball var Olé, en av argentinas ledende sportsaviser, raskt på banen. Tilsynelatende opptatt av å tilby en lignende utstrakt hånd, foreslo de at hvis det denne gangen var slik at alle de involverte følte det ville være for farlig å spille kampen i Barcelona, ville de være mer enn velkomne til å spille El Clásico i Buenos Aires. Hvis du kjekker deg altfor mye, blir du før eller senere satt på plass.