Hva trenger Premier League-kanonene?

Januar er tid for overgangsrykter og prat om hva og hvem de forskjellige Premier League-klubbene trenger for å oppnå sine mål for sesongen. Vanligvis skjer det ikke så altfor mye, men store profiler har blitt hentet denne måneden. I fjor ble Virgil van Dijk klar for Liverpool, som tidligere har hentet Luis Suárez og Javier Mascherano midt i sesongen. Premier Leagues mest treffsikre spiss i 2018, Pierre-Emerick Aubameyang, ble Arsenal-spiller for litt under ett år siden.  I januar 2006 kom Nemanja Vidic og Patrice Evra til Manchester United.

For et år siden punget Liverpool ut 75 millioner pund for Virgil van Dijk. (Foto: Scanpix)

Det tydeligste tegnet på at ting går som de skal for et lag er at fansen ikke roper etter nye spillere. Dette er første gang jeg kan huske at det er stille rundt Liverpool i et overgangsvindu. Hverken Liverpool eller Manchester City trenger å gjøre noe på overgangsfronten denne vinteren.

Tottenham handlet ikke i sommer, og trolig kommer det ingen nye fjes inn nå heller. Det eneste måtte være dersom de ser en mulighet for å gjøre et kupp à la Dele Alli. De stadig økte kostnadene for deres nye hjemmearena gjør at Mauricio Pochettino må fortsette å jobbe med de spillerne han allerede har til rådighet.

Et lag som trenger noe nytt er Manchester United. Målet må være å fighte helt i toppen på sikt, og en Champions League-plass i 2019/20 er innen rekkevidde. De to viktigste posisjonene de må forsterke er midtstopperplass og den sentrale midtbanen. Ettersom dette er en klubb med store finansielle muskler bør det være mulig å hente ren og skjær kvalitet som kan gå rett inn og gjøre laget bedre. Det er nok ingen dum idé å se til italienske Serie A for forsterkninger på disse plassene.

Napoli har et par spillere som matcher Manchester Uniteds behov. Midtbanekrigeren Allan har utviklet seg til å bli en av Europas beste på sin posisjon – en ballvinner i verdensklasse som ville gjort United ekle å møte. Enda bedre hadde de blitt dersom de også hentet lagkompis Kalidou Koulibaly, den beste midtstopperen i Italia de siste par sesongene. De vil nok koste en formue, men det er liten fare for at de ikke slår til. Budsjettløsningen er Romas greker Kostas Manolas, som har en utkjøpsklausul på 36 millioner euro. Alle disse er i sin beste alder(født i 1991), og vil heve United fra dag én.

Kalidou Koulibaly (t.v.) og Allan er vonde å møte. Og helt sikkert dyre å kjøpe. (Foto: Scanpix)

I sommer var det mye snakk om at United skulle hente Sergej Milinkovic-Savic. Serberen har ikke klart å følge opp sin strålende 2017/18-sesong. Han har mange av de samme styrkene som Paul Pogba, som akkurat nå spiller like bra som Milinkovic-Savic gjorde forrige sesong.

Et lag som fortsatt er i utvikling og har behov for forsterkninger er Arsenal. Kanskje en ny keeper, et par forsvarsspillere, en erstatter til Aaron Ramsey og en kantspiller.

Trolig må sesongen avsluttes med stallen de har i dag. Situasjonen er nemlig vrien for Unai Emery, som denne uken bekreftet at ingen hentes inn på permanent basis nå. Trolig sliter Arsenal med å få på plass tilstrekkelige midler til å kjøpe nye spillere. Dette er en smule innviklet. I Premier League er det regler for hvor mye klubber kan bruke til sammen på spillerkjøp og økte lønninger. Arsenal bestemte seg i fjor for å fornye kontrakten til Mesut Özil, noe som økte lønnen hans fra rundt halvannen million kroner i uka til rett i underkant av fire. Med dette tatt i betraktning er det ekstra bittert for klubben at Özil både har slitt med form og skader den siste tiden.

Aubameyang kostet mye, men har vært en suksess. De hentet en etablert klassespiller som gikk rett inn og styrket laget. Uten hans effektivitet hadde ikke Arsenal kunnet kjempe om en plass blant topp fire. I sommer kom Lucas Torreira inn. Han har gitt Arsenal sårt behøvd energi på midtbanen. Ideelt sett hadde de kjøpt en midtstopper av høy klasse nå. Da hadde de nok ikke sluppet inn tre ganger så mange mål som Liverpool. Arsenal tiltrekker seg fortsatt strålende spillere, men har trolig ikke mulighet til å forsterke seg.

Arsenals forsvar sliter enda mer enn før. Men nye spillere blir det ikke i vinter. (Foto: Scanpix)

Chelsea trenger en spiss. Akkurat nå er den mest trolige løsningen på problemet å hente Gonzalo Higuaín. For tre sesonger siden scoret argentineren 36 ligamål på 35 kamper for Napoli under nåværende Chelsea-manager Maurizio Sarri. I dag er Higuaín leid ut fra Juventus til Milan. Den sovende giganten kjemper om en Champions League-plass, og er nok ikke veldig lysten på å kvitte seg med sin toppscorer.

Skulle Chelsea lykkes i å lande Higuaín, får de en spiller som har scoret mål jevnt og trutt i store klubber de siste ti årene, og som Sarri har fått det aller beste ut av. Om et slikt kjøp er en god idé på lang sikt er derimot tvilsomt. I desember fylte spissen 31 år, og han har ikke blitt lettere med årene.

Det har også blitt snakket om Callum Wilson. Bournemouth-spissen har aldri vært bedre, og med høyere kvalitet på spillerne rundt seg kan han ta nye steg og score 25 mål i ligaen. Han har ni på 20 kamper til nå. I dagens marked er det absolutt ikke galskap å legge 50 millioner pund på bordet for Wilson.

Callum Wilson – moden for større oppgaver. (Foto: Scanpix)

En annen plan kan være å utnytte en liten konflikt som pågår. Den særdeles giftige Inter-spissen Mauro Icardi er midt i forhandlinger om å fornye sin kontrakt, som går ut om to år. Han blir i så fall svindyr, men kan lokkes med dobbel lønn. Det ville vært en drømmesignering for Chelsea.

På midtbanen må de få på plass en erstatter for Cesc Fàbregas. Da snakkes det mest om Nicolò Barella, som er den mest lovende midtbanespilleren i Italia. Han fyller straks 22 år, men har til tross for at han spiller for lille Cagliari allerede spilt seg inn på landslaget. Barella har både spilt i Jorginhos posisjon, som italienerne kaller regista, og indreløper. Med andre ord en spiller Sarri vil ha stor nytte av.

Det ble mye Serie A, dette. Nå er det en gang slik at undertegnede følger ekstra godt med på italiensk fotball, og både spillerne og klubbene der nede lar seg ofte friste når de rike fra England melder sin interesse.

En rød jul

For første gang siden april 2014 er Liverpool favoritter til å vinne Premier League.

De har et vanvittig godt lag. Mange, meg selv inkludert, har aldri sett Liverpool bedre. Deres eneste problem har vært Manchester City. Frem til julen kom. Crystal Palace og Leicester har gitt Jürgen Klopp og Liverpool-fansen deres beste julegaver noensinne. Plutselig har de røde fått en solid luke i toppen.

I åtte av de ti siste sesongene har laget som topper Premier League ved jul vunnet til slutt. Unntakene er Liverpool i sesongene 2008/09 og 2013/14.
Da var de med hele veien inn, men tapte på oppløpssiden.

Dagens utgave av de røde fra Merseyside er noe helt annet enn lagene som utfordret om tittelen for fem og ti år siden. Nøkkelen til suksessen ligger i et berømt sitat fra mannen som bedre enn noen vet hva han snakker om. «Angrep vinner deg kamper, forsvar vinner deg titler», sa Sir Alex Ferguson.

ENORM SESONG: Det Liverpool har levert til nå, halvveis i Premier League-sesongen, er av gigantisk sort. Foto: AFP

Ved halvspilt sesong har Liverpool sluppet inn syv ligamål. SYV. På 19 kamper.
I 2008 hadde de 12 baklengs ved runding – i 2013 var tallet 23.
Nå er de foran skjemaet til Premier League-rekorden for færrest baklengsmål i løpet av én sesong (15), satt av José Mourinhos Chelsea.

Januar er rett rundt hjørnet. Et godt bilde på ståa i Liverpool er at deres kravstore og høylytte fanskare ikke etterlyser spillerkjøp denne vinteren. De trenger ingenting. I fjor hentet de Virgil van Dijk. Den signeringen er i ferd med å bli deres viktigste på år og dag.

Vel, den viktigste spillersigneringen. For det mest avgjørende var å hente Jürgen Klopp. Klubben hadde aldri vært der de er nå uten tyskeren. Sesong for sesong har han gjort laget bedre. Steg for steg. Både når det gjelder spillerkjøp og taktikk.

I de siste sesongene har Liverpool vært avhengige av kontringer og stor boltreplass for å være på sitt beste. Uten brudd og rom stoppet det ofte opp. Klopp ble beskyldt for å ikke ha en plan B dersom de ikke kunne kvele motstanderne med sitt berømte press-spill.

Nå har han og trenerteamet utviklet en bank av kampplaner. De baserer ikke lenger like mye av spillet sitt på høyt press. Ofte venter de mer på motstanderne og setter opp feller lavere i banen enn tidligere.

SUKSESSFAKTOR NUMMER ÉN: Jürgen Klopp er inne i sin tredje fulle sesong som Liverpool-sjef. Hans tilsvarende sesonger i Mainz og Dortmund endte med henholdsvis opprykk og ligatittel. Foto: Phil Noble/Reuters

Når det gjelder formasjoner bruker vanligvis 4-3-3 mot topplag, men de mot svakere lag sender fram en ekstra angrepsspiller i 4-2-3-1. En gang i blant, som i 4-0-seieren over Bournemouth, har de spilt 4-2-2-2 eller 4-4-2 med innoverkanter. Og alt fungerer på sin måte.

Så godt har det fungert at Liverpool er ubeseiret i ligaen. Kun ett lag, Arsenals berømte «invincibles» fra 2003/04-sesongen, har gått en hel Premier League-sesong uten å tape. For ett år siden så Manchester City ut til å bli det første laget til å kopiere bragden til Arsenal. Rekken deres ble brutt i januar.

Neste motstander for Liverpool er nettopp Arsenal. De kommer til å gjøre hva de kan for beholde den unike statistikken i klubben. Det spørs om det holder. Dagens Arsenal er nemlig et godt stykke unna uslåelige Liverpool.

Kan han fikses?

Paul Pogba vs. José Mourinho. Den ultimate intrigen i fotballverden. Et ødelagt forhold mellom en ødelagt manager og en ødelagt spiller.

Da kameraene i september fanget de to i en alt annet enn munter passiar på Manchester Uniteds treningsfelt, var det ikke lenger noen tvil. De tåler ikke trynet på hverandre.

Mourinhos nådeløse lederstil matchet Pogbas væremåte dårlig.

De to kranglet for åpent kamera i september.

Og inntil denne uka var spørsmålet enkelt. Hvem må ut?

For under tre uker siden leverte Pogba en pinlig opptreden borte mot Southampton. Spilleren som har sagt at han skal bli tidenes beste sentrale midtbanespiller ga bort ballen enkelt gang på gang. Det var i garderoben etter denne kampen at Mourinho skal ha kalt Pogba et virus.

I neste kamp, mot Arsenal, var United gode fram til franskmannen ble byttet inn. Mot Fulham så Manchester United endelig ut som de skal. Så overlegne og gode vi forventer at de er i sånne kamper. Pogba spilte ikke ett minutt. Og ingen savnet han.

Det ble mye fortvilelse under og etter 2-2-kampen mot Southampton. (Foto: Scanpix)

På dette tidspunktet var det i hvert fall ikke Mourinho som var viruset.

Pogba spilte heller ikke i det som ble José Mourinhos siste kamp. Da lagoppstillingene kom føltes det helt naturlig at nummer seks igjen var plassert på benken. Paul Pogba er nemlig redusert til en skygge av seg selv.

Og inn for å fikse dette kommer en nordmann.

Ole Gunnar Solskjær var Pogbas trener på juniorlaget. De kjenner hverandre og liker hverandre. Solskjær har tidligere sagt at han ville ha bygd et United-lag rundt Pogba.

Men holder det for å få det beste ut av ham? Og er virkelig alt Pogba trenger kjærlighet?

For å ta det først; Mourinho brukte store deler av Pogbas første sesong på å forsvare sin spiller. Manageren kalte han sågar verdens beste midtbanespiller. Uten at dét gjorde underverker.

I de to påfølgende somrene brukte han store deler av transfermidlene på å sette opp en midtbane for at Pogba skulle skinne. Stabilisatoren Nemanja Matic og energiske Fred ble hentet inn, men den beste utgaven av Pogba har sjelden vært å se.

I 1-1-kampen mot Wolverhampton i september var Pogba svært delaktig før begge scoringene. (Foto: Scanpix/AP)

Mange hevder at gutten trenger selvtillit. Jeg synes det virker som at han har for mye. Nylig fant jeg fram en fæl haug med klipp av skumle Pogba-balltap. Det finner man fra alle spillere. Men felles for disse var at Pogba ikke gjorde noe som helst for å fikse feilene sine. Og ingen rundt ham kjefter. Han gjør akkurat som han vil.

Så var det dette med konsentrasjon da. Når det gjelder noe så enkelt som å passe på spillere i feltet er Pogba blant de største synderne. Når Manchester United har sluppet til sjanser og mål fra dødball har det ofte vært fordi Pogba har slurvet med markeringsjobben. Bare i år har dette kostet dyrt i kamper mot Newcastle (i februar), Brighton og Chelsea. Dette handler hverken om selvtillit, spilleglede eller å spille i sin beste posisjon. Det handler om å ha fokus på å gjøre jobben sin.

Bildet som ble lagt ut på Instagram kort tid etter at Mourinho var ferdig.

Bildet Pogba la ut etter at Mourinho fikk sparken talte sitt tydelig språk. Nå er han fri. Fri fra mannen som har skyld i at comebacket til Manchester United har blitt marerittaktig.

Men som tilfelle har vært de siste tre årene; når alt kommer til stykket er det opp til Pogba selv å levere.

Nyheten om at Solskjær er ny United-manager var en stor overraskelse. Det er minst like utrolig at han på null komma niks gjør Paul Pogba til superstjernen franskmannen utgir seg for å være. For her er det mye å jobbe med.

Fortsatt farlig

Forrige helg scoret Dele Alli sitt mål nummer 50 for Tottenham. Mange virket å reagere på den milepælen med et skuldertrekk. Derfor kan jeg ikke unngå å skrive noen ord om gutten.

Det er tross alt ikke mer enn tre år siden den, for de aller fleste, ukjente 19-åringen gjorde sin debut for London-klubben.

Han kostet fem millioner pund – kanskje de best anvendte pengene i Tottenhams historie. For Alli var en umiddelbar hit og har holdt seg på samme høye nivå siden han dukket opp fra tomme intet.

Derfor  var det både pussig og symbolsk at hans første og femtiende mål var skremmende like; borte mot Leicester, scoret på Kasper Schmeichel, i samme ende av banen, etter et innlegg slått med en høyrefot fra venstresiden mot bakre stolpe, med en stup-heading.

Same same (Foto: Scanpix/NTB)

Jeg har hørt flere som hevder at Alli ikke har levert bra nok den siste tiden. Grunnen til denne oppfatning skyldes nok at den tidlige fremgangen hans var så sensasjonell, og at det strålende ble en selvfølge. På et halvår gikk han fra å møte Yeovil i League One til å score i sin a-landslagsdebut.

Det er bortimot umulig å fortsette å ta tilsvarende steg på såpass kort tid. Men i motsetning til mange andre supertalenter har han stabilisert seg på et svært høyt nivå. Det var den samme freidige spilleren som snek seg fri på bakre stolpe på King Power Stadium i august 2015 som i desember 2018.

Det både var og er typisk Dele Alli. Og han finner sin plass godt i Tottenhams angrepsrekke. Eriksen er den geniale, Son er den livlige, Kane er den giftige og Alli den lure. Han unngår oppmerksomhet og finner de riktige rommene på banen. Rett og slett en gatesmart fotballspiller.

I tillegg er han bestandig blant de som løper aller mest på banen.

Og han virker aldri nervøs. Alli hadde en tøff oppvekst og er ikke nødvendigvis mors beste barn, men det er lite viktig når alt kommer til alt. Om noe er det en fordel. Tottenham er et tøft område, og Alli er den eneste nøkkelspilleren hos Spurs som representerer det hardbarkede engelske. Han lar seg ikke pille på nese av noe eller noen.

Alli var seg selv lik mot Chelsea. Han scoret mål og hisset på seg motspillere. (Foto: Scanpix/NTB)

I hvert fall ikke av meninger om at han har hatt en skuffende utvikling. For ikke bare har han scoret flere mål enn Steven Gerrard, Paul Scholes og Frank Lampard hadde da de var på samme alder.

Han er også fullt klar over at han ofte starter sesonger i lavt gir og øker etter hvert. Faktisk har han aldri hatt flere målpoeng etter elleve opptredener i Premier League enn de fire (tre mål og én målgivende pasning) han har denne gangen. Ikke engang i 2016/17-sesongen, da han endte med 18 seriemål og ni målgivende.

Det er nemlig når julen nærmer seg at luringen fra Milton Keynes for alvor våkner til live.

Power-ranking Europa IV

For fjerde gang siden i sommer har jeg rangert de beste klubblagene i Europa.

Hensikten med dette er å vurdere styrkeforholdet mellom kanonene på tvers av land og ligaer. Jeg fryktet at det ville bli få forandringer fra måned til måned, men svingningene har vært store.

Når vi skriver 1. desember er det jevnt både når det gjelder kvalitet og form. Kun to lag i topp ti står på stedet hvil siden forrige liste, og førsteplassen er endret …

15. Lyon (Ny)
14. Bayern München
13. Chelsea
12. Arsenal
11. Sevilla

 

10. Napoli

Unødvendige poengtap har man ikke råd til hvis man skal ha noen sjanse mot Juventus i Serie A. 0-0 hjemme mot tabelljumbo Chievo var et kraftig skudd for baugen i en veldig fin høst. I Champions League har vi sett toppnivået til Napoli flere ganger. Kommer de seg opp dit så har de gode sjanser til å eliminere Liverpool i den helt avgjørende kampen på Anfield 11. desember.

Plassering forrige gang: 7

 

9. Tottenham

Med medgang kommer forventninger. Derfor var det mange som var veldig skuffet og trodde at Tottenham var skikkelig ille ute etter tre strake tap i september. Men selv med en lang skadeliste og et tøft kampprogram har de fått sesongen på rett kjøl igjen. Sterke seirer mot Chelsea og Inter den siste uka sender Spurs inn i topp ti igjen.

Plassering forrige gang: 13

Christian Eriksens mål sørget for at Champions League-drømmen lever for Spurs. (Foto: Scanpix/NTB)

8. Liverpool

I Premier League har Liverpool vært særdeles solide. Der har de hatt sin beste sesongstart på 28 år – mye fordi de kun har sluppet inn fem mål. Likevel faller de på denne rangeringen. Problemet er nemlig at de på fem kamper i Champions League har sluppet inn syv.  Mot Napoli hadde de ingen skudd på mål, i Beograd ble det sesongverste til nå, og i Paris fikk de betale for en svak førsteomgang.  Så får desember vise om de fortsatt er med å fighte om skikkelig sølvtøy hjemme og i Europa til våren.

Plassering forrige gang: 5

 

7. Real Madrid

Krise eller ikke krise? Det er spørsmålet for giganten som de siste sesongene har abonnert på Champions League-trofeer. Etter en god start for manager Solari kom et sjokkerende 3-0-tap for bittelille Eibar. Plutselig så de ut til å være i fritt fall igjen. I forsvaret er det mye rot, midtbanen får det ikke til å stemme og angrepsspillerne klarer absolutt ikke å tette hullet etter Cristiano Ronaldo. Likevel er de faktisk bare fem poeng bak Barcelona på tabellen.

Plassering forrige gang: 4

 

6. Borussia Dortmund

Medgangen bare fortsetter for høstens gledeligste overraskelse i Europa. Det unge laget har enda ikke tapt i ligaen, og er nå ni poeng foran Bayern München. Dersom man planlegger en fotballtur denne sesongen er gigantiske Westfalenstadion i Dortmund å anbefale. Stemningen er fantastisk og målene renner inn. I skrivende stund er laget til Lucien Favre klare favoritter til å vinne Bundesliga.

Plassering forrige gang: 6

Borussia-spillerne mottar hyllest etter seieren over Bayern München. (Foto: Scanpix/NTB)

5. Paris St. Germain

I år og dag har vi ventet på at stjernegalleriet skal se ut som et lag. Kampen mot Liverpool var et tydelig bevis på at PSG også kan kjempe seg til fine resultater i Europa. Tiden får vise om det var et engangstilfelle. De løp og fightet som aldri før, og feiret taklinger som om det var scoringer. I tillegg er Neymar og Mbappé i ferd med å prikke toppformen. Dermed gjør de et byks på rankingen.

Plassering forrige gang: 10

 

4. Atletico Madrid 

Kanskje Diego Simeones lag trengte 4-0-smellen mot Borussia Dortmund. Siden har de nemlig ikke tapt. Det ble revansje mot Dortmund, og i jevne La Liga er de nære tabelltoppen. Hjemmekampen mot Barcelona var nesten av aller beste vonde Atletico-merke. Diego Costa scoret sitt første ligamål siden februar, men Ousmane Dembélé sørget for 1-1 like før slutt. Akkurat nå ser de røde og hvite ut til å bli Barcelonas tøffeste utfordrer til seriemesterskapet.

Plassering forrige gang: 9

3. Juventus

Maskineri. Bortsett fra det lille arbeidsuhellet mot Manchester United har Juventus har en vanvittig god sesong. De har holdt nullen i ti av 18 kamper, Miralem Pjanic har blitt en av Europas beste playmakere og Cristiano Ronaldo har sklidd inn i spillergruppa som et såpestykke. Dette er et lag ingen ønsker å møte i sluttspillet av Champions League.

Plassering forrige gang: 3

Cristiano Ronaldo har i overraskende tatt Serie A med storm. (Foto: Scanpix/NTB)

2. Barcelona

Det er ikke lett å forstå seg på denne utgaven av Barcelona. De har slått Real Madrid 5-1 og Tottenham 4-2, men også tapt for Leganés og Real Betis. Luker de bort småfeil og slurv er ingen lag bedre. Mye skyldes selvsagt Lionel Messi. Denne helgen deles Ballon d’Or ut, trolig til en annen spiller enn argentineren. Det gir ingen mening.

Plassering forrige gang: 1

 

1. Manchester City

Verdens beste fotballag akkurat nå. Det skal litt til å følge forrige sesong, men om noe har City vært enda bedre i denne. Hyllesten av Aymeric Laporte i forrige rangering var ingen jinx. Han må kunne sies å ha vært en av bransjens fem beste midtstopperne denne høsten. Raheem Sterling er på samme nivå som Mohamed Salah var forrige sesong. Så skal det bli spennende å se om han får like stor anerkjennelse hvis han holder dagens form vedlike gjennom vinteren.

Plassering forrige gang: 2

Raheem Sterling har aldri vært bedre. (Foto: Scanpix/NTB)

 

Pang pang

Det engelske ordet assassin er i utgangspunktet uhyggelig. For hvem vil egentlig kalles en snikmorder?

Jo, for fotballspillere – nærmere bestemt spisser – er dette blant de fineste betegnelsene man kan få. Snikmorderen er han som slår til foran mål når du minst aner det.

I 1993 ble to slike født på hver sin side av kloden.

Harry Kane kom til verden i Øst-London. Han var ingen barnestjerne, og ble løslatt av Arsenal tidlig i tenårene. Ikke før han var 22 år spilte han seg til fast plass på sitt kjære Tottenham. Det vil si han scoret seg til fast plass. Siden har han skutt lag sønder og sammen og fått en stor plass i alle Spurs-hjerter.

Mauro Icardi så dagens lys i Rosario, hjembyen til en viss Lionel Messi. I likhet med Messi fant Icardi til slutt veien til Barcelona som ung. Lederne for datidens desidert mest berømte ungdomsakademi hadde nemlig hørt om en gutt som pleide å score rundt 80 mål per sesong for et guttelag på Kanariøyene. Icardi fikk det aldri til å stemme helt i Barcelona, og dro videre til Italia og Sampdoria. Der slo han ut i full blomst, og ble for fem år siden hentet av storklubben Inter.

Mauro Icardi utliknet til 1-1 mot Tottenham på San Siro. Inter vant til slutt 2-1. (Foto: NTB/Scanpix)

Målproduksjonen har vært høy og konstant, og argentineren er nå blant de mest fryktede og ettertraktede spissene i Europa. Han spiller som regel alene på topp – en rolle som kan kreve mye. Men det som skiller Icardi fra andre moderne angrepsspillere, er at han knapt gjør annet enn å putte ballen bak keeper.

Den uhyre viktige volleyen hjemme mot Tottenham i september var én av kun 15 involveringer med ballen i hele den kampen. Utligningsmålet hans i det 87. spilleminutt mot Barcelona for tre uker siden kom med hans trettende involvering. Da han ble matchvinner og dermed den store helten i derbyet mot Milan holdt det med 20 berøringer på ballen. Ingen kler tittelen snikmorder bedre enn Mauro Icardi. Han er borte, skyter, treffer og forsvinner igjen.

Harry Kane er riktignok ikke langt unna. De har omtrent samme målsnitt, men Kane er borti ballen dobbelt så ofte som Icardi. Da jeg møtte engelskmannen for halvannet år siden, sa han at han ønsker å bli best i verden og vinne Ballon d’Or. Kanskje er det i forsøket på å utvikle seg til en mer komplett spiller, og ikke bare ha stempelet målscorer, at han nå ikke er like skuddkåt som for et par sesonger siden. Det som uansett er sikkert er at han aldri kommer til å slutte å score mål. Som han har gjort i nøkkelkampene for England og Tottenham den siste drøye uka.

Harry Kane feirer sitt mål mot Chelsea i helgen. (Foto: NTB/Scanpix)

Nå venter en enda viktigere kamp for Kane. Det er nemlig vinn eller forsvinn i Champions League. På motsatt banehalvdel står Mauro Icardi.

Trolig kommer ingen av dem noensinne til å bli ansett som verdens beste spiller. Men de er spesialister på det viktigste i fotball; å sette ballen mellom stengene. Dersom vi ser bort ifra Messi og Ronaldo, kommer jeg ikke på noen jeg heller ville hatt foran mål enn Kane og Icardi.

Vi snakker om dem før avspark på Wembley. Underveis i kampen er det ikke disse to man legger best merke til. Men forsvarsspillerne må for alt i verden ikke ta øynene vekk fra dem.

For da sniker de seg fram, slår til og stikker av med Champions League-drømmen.

Power-ranking Europa III

Som vanlig var det også før denne sesongen bred enighet om at mange lag, så mange som åtte, var seriøse kandidater til å vinne Champions League.

To måneder ut i høsten er følelsen den samme. De åtte er intakt, men Juventus er de eneste som ikke har vist klare svakhetstegn i én eller flere kamper.

Det er også veldig gledelig at lag som man før sesongen så for seg på hylle to i Europa, viser strålende form. Ett av disse er Arsenal, som selvsagt ikke kan vinne Champions League, men som klatrer på rangstigen etter elleve strake seire.

Igjen er det greit å minne på meningen med denne rangeringen. Det er ingen liste for å vise sannsynlighet for Champions League-, eller for den saks skyld La Liga- eller Premier League-triumf. Det er heller ingen formtabell. Det er et forsøk på å vise styrkeforholdet mellom de beste lagene i Europa i skrivende stund – og det er ikke enkelt.

Legg gjerne igjen din egen topp ti i kommentarfeltet.

15. Inter (Ny)
14. Sevilla
13. Tottenham
12. Bayern München
11. Arsenal

Mesut Özil smiler igjen. (Foto: Scanpix)

10. PSG
Med 5-0 hjemme mot Lyon bekreftet de sin overlegenhet i hjemlig liga, hvor de har full pott hittil. Og ja, det er en selvfølge at de skal herje i Ligue 1, men det er på ingen måte en bakgårdsliga. I Champions League har de slitt mer. Både Liverpool og Napoli har avslørt PSGs begrensninger, spesielt når de franske mesterne må forsvare seg. Ángel Di Marias sene utlikning kan ha vært med på å redde sesongen deres – for exit i gruppespillet er uhørt for den hardtsatsende klubben.

Plassering forrige gang: 9

9. Atlético Madrid
Drømmen om en Champions League-finale på hjemmebane virker en smule fjern i øyeblikket. Alt avhenger nå av hvordan Atleti reagerer på en rekke med skuffende resultater. For selv om de bare har vunnet fire av ni i La Liga og gikk på en stygg smell i Dortmund, er de på skuddhold til tabelltopp i begge turneringene. Spiller for spiller skal de være enda bedre enn før, mye på grunn av deres nye midtbanespiller Rodri, som kan bli en gigant både på klubb- og landslag i årene som kommer. Keep calm and carry on.

Plassering forrige gang: 7

Diego Simeone fikk litt å tenke på etter 4-0-tapet for Lucien Favre og Borussia Dortmund. (Foto: Scanpix)

8. Chelsea
Fortsett ubeseiret. De har levert over de flestes, undertegnedes inkludert, forventninger. På kort tid har de fått mange av Maurizio Sarris ideer ut i live. Men det er ikke til å stikke under en stol at de slipper til store sjanser i alle kamper og at mye av det offensive har hvilt på Eden Hazards skuldre. Morata har sett fryktelig ut og Willian har mye mer inne.

Plassering forrige gang: 8

7. Napoli
Også en stor gledelig overraskelse, først og fremst fordi de byttet manager og mistet regissøren Jorginho etter å ha gitt Juventus en skikkelig fight i våres. Carlo Ancelotti er ikke kjent for å forandre så mye, og er en mann de fleste trives rundt. De spiller i ny formasjon, men arven etter Sarri lever videre. I Champions League vant de fullt fortjent mot Liverpool og rystet Paris St. Germain borte. Koulibaly er en klippe i forsvaret og Allan kriger motstanderne i fillebiter på midtbanen. I angrepet bidrar pygméene med viktige mål.

Plassering forrige gang: 12

Selv supertalentet Kylian Mbappé fikk slite i møtet med Kalidou Koulibaly (t.v.) og Allan. (Foto: Scanpix)

6. Borussia Dortmund
Fotball-Europas gledeligste overraskelse denne høsten. Etter at de havnet 29 poeng bak Bayern München og fikset fjerdeplass og Champions League på målforskjell overtok sveitsiske Lucien Favre laget i sommer. De startet bra forrige sesong, men i motsetning til i fjor ser ikke dette ut som et blaff. Denne uken påførte de Diego Simeones største nederlag (4-0) på 390 kamper med Atlético Madrid. Rutinerte Witsel, Götze og Reus har fått en slags renessanse, og akkompagneres av en haug av tenåringer og unggutter. Dortmund spiller attraktiv og fremoverrettet fotball. I de siste seks kampene har de scoret over fire mål i snitt. Tankene går til Monaco i 2016/17, som vant ligaen og gikk til semifinale i Champions League.

Plassering forrige gang: 14

5. Liverpool
Hvor har det blitt av laget som slapp inn mål av ingenting, som måtte score tre-fire mål for å vinne kamper og som var garantister for fyrverkeri? Liverpool har forandret seg enormt på kort tid. Beviset på at de har løst sine åpenbare problemer i forsvar og på keeperplass er at de ikke har sluppet inn et ligamål på Anfield siden februar. Jürgen Klopps noe mer forsiktige taktiske tilnærming har gått litt utover målproduksjonen, men denne uken scoret hele firma Mané-Firmino-Salah i samme kamp for første gang denne sesongen.

Plassering forrige gang: 3

4. Real Madrid
Med ett poeng på fire kamper og tap for Alaves og Levante ble krisen offisiell. Men ser man bak resultatene og på tabellen er den nok en smule overdrevet. Det mest bekymringsfulle er at de, til tross for å ha to av bransjens beste midtstopper og ny superkeeper, ser fryktelige sårbare ut bakover. Framover skaper de sjanser i bøtter og spann, og savnet av en målmaskin som Cristiano Ronaldo er åpenbart. Julen Lopetegui ser ut som en slagen mann, men skal vi tro spillernes uttalelser har han fortsatt mannskapet i ryggen. Før El Clásico har de ansvar for å redde sjefens jobb.

Plassering forrige gang: 1

Dead man walking? Julen Lopetegui trenger en seier i El Clasico. (Foto: Scanpix)

3. Juventus
Selv de beste Conte-utgavene av Juventus var ikke like gode som dagens lag. Det ser nesten perfekt ut. De er ubeseiret, noe som fort kan være tilfelle også til jul. Syv av tolv kamper er vunnet uten baklengs. Re-signeringen av Bonucci, samt kjøpene av Joao Cancelo og Cristiano Ronaldo har sittet som et skudd. På midtbanen ser endelig 28 år gamle Miralem Pjanic ut til å nådd sitt toppnivå. Få i Europa styrer kamper som bosnieren for tiden. De vinner med stor sannsynlighet Serie A for åttende gang på rad, og er per dags dato en meget seriøst kandidat til å ta hjem Champions League for første gang på 23 år.

Plassering forrige gang: 5

2. Manchester City
Kanskje de trengte smellen mot Lyon i Champions League. For siden den har de mer og mer lignet superlaget fra forrige sesong. Deres unike evne til å spille ut lag og score på åpent mål er intakt. Testene borte mot Liverpool og Sjakhtar Donetsk besto de med glans. En spiller som har fått for lite skryt er Aymeric Laporte. Han har spilt seg varm i trøya, bidrar med og uten ballen og gjør keeper Ederson bortimot arbeidsledig.

Plassering forrige gang: 4

1. Barcelona
Helt knirkefritt er det ikke i Barcelona for tiden, men de gode tegnene overskygger de dårlige. I mål har Marc-André ter Stegen fått mye å gjøre og gjort det så bra at han nå bør stå i mål for Tyskland. Jeg skjønner godt at mange mener han er verdens beste keeper. Verdens beste spiller heter fortsatt Lionel Messi. Barcelona klarte seg fint uten ham mot Inter – så godt at de har gode sjanser til å slå Real Madrid, selv uten sin superstjerne.

Plassering forrige gang: 2

Best nå: Messi og Barcelona. (Foto: Scanpix)

 

The likely lads

Chelsea-Manchester United. En perfekt anledning for José Mourinho til å gjøre det han elsker: å vinne som underdog – å varte opp med en Mourinho masterclass.

Men det spørs om han får det til denne gangen.

En landslagspause kan brukes til så mangt. Å stoppe opp litt og gruble over hva som egentlig skjer i Manchester United for eksempel.  Hvordan har det seg at en av de aller mest renommerte managerne ikke lykkes i verdens største fotballklubb? Hvorfor har han for første gang på 15 år ikke klart å skape et seiersmaskineri? Og hvorfor tar likevel en stor andel av supporterne den portugisiske managerens parti?

For å nærme seg et slags svar på disse spørsmålene var det greit å se noen gamle fotballkamper. Noen som sitter klistret i United-fansens minner, fra Sir Alex Fergusons tid. Men også noen matcher med de sterkeste lagene til José Mourinho.

Og det skortet ikke på likhetstrekk mellom lagene til de to mest suksessrike managerne i engelsk fotball de siste 25 årene. De tettet igjen bakover, vant ballen og få trekk i laget senere lå ballen ofte i motstanderens nett. Så hvorfor funker ikke dette like godt for dagens utgave av Manchester United?

For det første var de beste versjonene av Fergusons United mye mer samspilte enn dagens lag. I Treble-sesongen 1998/99 var de et selvspillende orgel. Midtstopperne eller Roy Keane vant ballen og slo den framover, backene gikk på løp, Giggs driblet, Beckham slo tidlige innlegg og spissene tok plass i boksen. Alle virket å bruke sine styrker og de hadde en naturlig forståelse seg imellom. 20 år senere er det knapt mulig å gjenkjenne et eneste trekk eller noe som ligner på et mønster fra kamp til kamp. 

Et annet ikke ubetydelig kjennetegn på 1999-utgaven var at de var knallharde – faktisk ganske skumle. Først og fremst var krumtappene Jaap Stam og Roy Keane spillere man helst ikke ville møte i dueller, men heller ikke Gary Neville, Henning Berg, Paul Scholes eller for den saks skyld keeper Peter Schmeichel gikk av veien for å legge inn en ekstra takling.

Det skulle gå ni år før neste Champions League-triumf for Manchester United. Over to semifinaler mot et fantastisk Barcelona-lag slapp de ikke inn et eneste mål. Den bragden skyltes naturligvis høy kvalitet, men like viktig var den enorme kollektive arbeidsinnsatsen. Når til og med Cristiano Ronaldo løp sokkene av seg i forsvar ble Xavi, Iniesta, Deco, Messi og resten kjempet i senk.

Igjen var Manchester United fryktinngytende med og uten ballen. Ingen ga noe ved dørene.

Jeg skjønner godt hvis fansen, som er vant til å se sine superstjerner løpe og kjempe helhjertet, beskylder dagens United-spillere for å ikke bry seg 100% om manageren, laget eller klubben.

Akkurat nå, spesielt før helgens tilbakekomst til Stamford Bridge, hadde Mourinho drept for å ha Jaap Stam og Roy Keane på sitt lag.

Dersom man ser på stallene Mourinho har lyktes med florerer det av spillere som kunne skremme fanden på flatmark. Inter-laget som ble trippelmestere i 2010 er det beste eksempelet, med nådeløse gutter som Lúcio, Walter Samuel, Thiago Motta og Marco Materazzi. Sistnevnte tenker man gjerne at kun en mor kan elske, men da Mourinho tok farvel med ham etter Champions League-finalen gråt de som barn begge to.

Mourinho trenger bad boys og bad boys trenger Mourinho. De spillerne som egne fans elsker og andre fans hater.

Også i Chelsea hadde han nøkkelspillere som tok alle midler i bruk for å vinne. John Terry, Michael Essien, Didier Drogba og etter hvert Diego Costa herjet med Mourinho som manager. Da han med Real Madrid i 2011/12-sesongen tok knekken på Pep Guardiolas Barcelona var det med de notoriske bøllene Sergio Ramos og Pepe i midtforsvaret.

Skrur vi tiden frem igjen og ser hva Mourinho har å jobbe med i dag er det neimen ikke mye å skjelve i buksene av. Midtstopperparet Chris Smalling og Victor Lindelöf må være det minst skumle i hele Premier League. Paul Pogba, Luke Shaw, Juan Mata og Jesse Lingard er også søte og snille gutter. Men søte og snille gutter har historisk sett ikke vært en suksessingrediens, hverken for Manchester United eller for José Mourinho.

Det handlet nemlig ikke først og fremst om stil under Ferguson heller. Det handlet ikke om å ha hundre pasninger på rad i laget. Det handlet om å vinne. Den legendariske manageren hadde også en tøff tone mot dommere, motspillere og media. Og dersom hans egne spillere, selv de største stjernene, gikk over streken, tok han fighten med dem også. Det er nok derfor store deler av fansen lever godt med Mourinhos metoder og humør. Det de ikke tolererer er giddaløse spillere.

Før var absolutt alle engstelige for å komme til Old Trafford. Nå til dags får lag som Wolverhampton og Newcastle nærmest fritt leide til mål på “Drømmenes teater”. 

Og når alt kommer til stykket er det managerens ansvar å få det beste ut av et lag. Mourinho har aldri skapt bøller eller drittsekker, men med sin metodikk og sin spillestil har han forsterket dem og han har virkelig behøvd dem. Så hvis det bor en djevel i guttene i rødt er det på tide å hente den fram.

For glød, innsats og litt ondskap må ligge i bånn dersom historien om José Mourinho i Manchester United ikke skal ende i skuffelse.

I bakvendtland

Når en serierunde inneholder Burnley-Huddersfield, Brighton-West Ham eller for den saks skyld Manchester United-Newcastle, er det ingen som på forhånd tror at Liverpool-Manchester City blir den kjedeligste. Ikke du heller. Ikke lyv.

Med to av de mest offensivt anlagte managerne i gamet ble dette som seg hør og bør blåst voldsomt opp i forkant. Når vi etter kampen, i mangel på høydepunkter, sitter og snakker om utspill fra gjestenes keeper, har vi blitt snytt for showet. Men ikke for interessante poenger.

I vinter var Jürgen Klopps Liverpool de eneste som red det lyseblå superlaget til Pep Guardiola som en mare. Liverpool presset og kontret City sønder og sammen både i liga og europacup. Klopps lag virket skreddersydd for å straffe lag som sprer spillere utover banen og spiller på små marginer. Store rom er det beste Liverpool vet. Nektes de disse er de et godt fotballag, men langt fra like fryktinngytende som de kan være.

Foran fjernsynsapparatene gned vi oss i øynene etter hvert som kampen på Anfield skred hen. Manchester City forsvarte seg med alle mann på egen halvdel, og når de vant ballen sendte de fram færre folk enn noengang med Guardiola som manager.

Vel vitende om deres berømte aggressivitet er det normalt at spillere hos mer kyniske lag spiller på lav risiko mot Liverpool. Men å se Fernandinho og Bernardo Silva måke ballen rett til værs midt på banen så fort de kjenner lukta av jagende motspillere er ikke vanlig kost.

Var det én ting Manchester City fortsatte med så var det å spille seg ut bakfra. Men da våget ikke Liverpools angrep og midtbane å helhjertet sette inn sitt høye press.

Akkurat hvilke beskjeder som har blitt gitt før kampen og i pausen er umulig å vite, men det så unektelig ut til at de to managerne gikk på akkord med egne prinsipper i respekt for motstanderne. Eller skal vi si frykt?

Og apropos ting man ikke trodde man skulle skrive etter en slik kamp. Midtstopper Aymeric Laporte var Manchester Citys beste spiller, og blant de helrøde luktet Dejan Lovren på en man of the match pris.

I tillegg var atmosfæren skuffende. Selvsagt påvirker det som skjer på banen hvordan stemningen er på tribunen. Likevel var det pussig at vi kunne høre spillerne snakke sammen ved et par anledninger i andre omgang under flomlyset på Anfield.

Og etter Mahrez’ håpløse straffemiss kan vi konkludere at spillerne er nervøse, fansen er nervøse – til og med managerne virker en smule preget.

Med denne kampen friskt i minnet og en kjapp kikk på tabellen sitter man med en sterk følelse av at denne sesongen ikke er som den forrige. Her er det flere om beinet.

Pole position

Liverpool har tapt sin første kamp for sesongen. De misbrukte den enkleste muligheten til å spille finale på Wembley neste år.

Likevel tyder alt fra managerens laguttak til den generelle stemningen rundt klubben etter onsdagens kamp på at dette ikke var så fælt. Andre ting er viktigere.

Det er nemlig ikke til å komme fra; oddsen på Liverpool som seriemester i mai 2019 synker for hver helg som tilbakelegges. Nå venter to tøffe ligakamper, kanskje de to viktigste hittil for Jürgen Klopp. Cuper i all ære, det er Premier League-pokalen Liverpool er desperate etter å få hendene på.

Om noen dager er det tre år siden Klopp overtok Liverpool. I sitt første intervju manet han supporterne til å slutte å tvile og begynne å tro. Siden den dagen har det alltid vært noe å tvile på – enten det er manglende kvalitet på enkelte posisjoner eller for varierende prestasjoner. Frem til nå. For første gang på så lenge jeg kan huske er det vanskelige å finne et godt på svar på spørsmålet «hvorfor skal ikke Liverpool kunne vinne ligaen?».

I tyskerens første sesong var de allerede bakpå da han kom inn. Med bare glimtvis storspill ble det høye topper og dype daler. Etter en enorm mengde kamper og enda flere skader endte det med en skuffende åttendeplass i ligaen og to finaletap.

Europa League-finalen var Liverpool 63. kamp i 2015/16-sesongen. Sevilla vant til slutt 3-1. (Foto: Scanpix)

I sesong to endret syndromet seg fra slitasje til problemer med å være favoritter. Store anledninger ble spesialiteten, og med fem seiere og fem uavgjorte var de ubeseiret mot de andre topp seks-lagene. Men seriemestere kunne de ikke bli når det rant inn baklengsmål mot Bournemouth, Swansea og Hull.

I 2017/18-sesongen fant Liverpool ut av hvordan de skulle slå lagene nedover på tabellen, men nå tapte de fire av fem bortekamper mot de andre topplagene.

Siden har en allerede kruttsterk tropp blitt ispedd skyhøy kvalitet, og denne høsten har et toppet Liverpool slått alt av god og dårlig motstand. Dette er bare tredje gang i klubbens historie at høstens første seks seriekamper er vunnet.

Foreløpig er det ikke lett å finne sykdomstegn. Om noe burde de ha scoret enda flere mål.

Med ny sjef i forsvaret og ny keeper har ikke Liverpool sluppet inn et ligamål på Anfield siden februar (Foto: Scanpix).

Kanskje det ikke er tilfeldig at Klopp, som er mer kjent for sin væremåte enn for trofeer, har oppnådd store ting i sin tredje hele sesong både i Mainz (opprykk) og Borussia Dortmund (seriemester).

Klopps filosofi gjør at hans lag trives godt med å møte pasningslag som Manchester City. Det eneste laget som i sesongstarten har spilt flere pasninger seg imellom enn Manchester City er Maurizio Sarris Chelsea. Lørdag kveld kommer Roberto Firmino, James Milner & co. til å luske rundt og vente på muligheter til å straffe de blå når de er på sitt mest sårbare.

Et spillemessig ambisiøst, men fortsatt uferdig og utestet Chelsea-lag bør passe verdens beste kontringslag som hånd i hanske. I neste seriekamp venter Manchester City for Klopps gutter.

Med seier i disse to er det ikke lenger noen tvil. Da er Liverpool favoritter til å vinne Premier League.

To møter på fire dager for herrene Klopp og Sarri.